Listhaugs forsvarstale - en studie i demagogi

Sylvi Listhaug er ikke lenger justisminister. Hun har trukket seg. Frivillig, som hun understreker. Hadde hun ikke gått av, hadde hun fått flertallet i Stortinget mot seg. Og Erna Solberg har antydet at hun ville latt justisministeren dra regjeringen med seg i fallet. Nå kan regjeringen Solberg bli sittende. Noen syns at det er bra. Dem om det.

 

Sylvi Listhaug er en demagog. Hun appellerer ikke til intellektet og logisk tenkning. Hun spiller på følelser og fordommer hos lesere og tilhørere, og unndrar seg ikke for å tillegge motstanderne uttalelser de ikke har kommet med, og meninger de ikke har. I klassisk demagogisk stil tegner hun et forvrengt bilde av motstandernes holdninger, og diskuterer mot disse påståtte holdningene med argumenterer som hun vet at det fins gjenklang for i den gruppen hun appellerer til. Og hun pynter, uten å rødme, på egne motiver og setter opp høyverdige mål som hun hevder å kjempe for - selv om disse målene ikke har noe med det aktuelle diskusjonstemaet å gjøre.

 

Nå hevder hun å kjempe for ytringsfriheten. Det er av hensyn til ytringsfriheten hun har skrevet insinuerende innlegg på Facebook, og det er av hensyn til ytringsfriheten at hun har nektet å unnskylde og tilbakekalle falske anklager mot Arbeiderpartiet. Hevder hun.

 

Men det er ingen som har angrepet ytringsfriheten. Det Arbeiderpartiet og flere andre har gjort er å påpeke at hun tillegger dem meninger de ikke har. Og at hun narrer andre til å være med på å bære fask vitnesbyrd mot sin neste ved å invitere dem til å like og dele de uriktige påstandene hennes på Facebook. Arbeiderpartiet, og Listhaug og regjeringen, er enige i sak. De vil alle ta statsborgerskapet fra terrorrister og fremmedkrigere med dobbelt statsborgerskap. Men de er uenige om måten. Arbeiderpartiet mener at det skal skje ved dom slik det sømmer seg i et demokrati. Listhaug mener at det departementet hun styrte, administrativt skal kunne foreta en slik annullering. Justisministeren ville altså gjøre vold på grunnleggende rettsprinsipper. Å sette seg i mot det, er etter hennes mening å ta mest hensyn til terroristene. Det er en krumspringlogikk som ikke er en justisminister verdig.

 

Facebook-innlegget hennes hadde ikke noe med 22. juli å gjøre, sier Listhaug. Du skal være temmelig ufølsom - og mangle enhver form for empati - hvis du ikke skjønner at et parti som har vært utsatt for Norgeshistoriens verste terrordåd, og har fått slaktet ned et betydelig antall unge medlemmer, finner det uhørt å bli beskyldt for å stå på terroristenes side. For det er det Listhaug sier ved å påstå at Arbeiderpartiet setter hensynet til terrorister foran landets sikkerhet.

 

Stortinget har oppført seg som en barnehage, hevder den fallerte justisministeren. Derfor har hun ønsket å opptre voksent Det er ikke voksent å karakterisere Stortinget som en barnehage. Det er upassende og dumt. Den som har opptrådt barnslig er Listhaug. Både før hun gikk av og etterpå.

 

"Tusen takk for den helt fantastiske støtten dere har gitt meg!" sa hun på pressekonferansen. Nok et demagogisk knep. Hun later som hun har støtte fra folk flest, men det ar hun ikke. Hun har sympati og støtte fra et ikke ubetydelig mindretall som deler hennes meninger og fordommer, som tror på hennes lettferdige omgang med sannheten og deler hennes hat mot Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre. Men 80 prosent av det norske folk foretrekker andre partier enn det Fremskrittspartiet hun gikk ut av regjeringen for å holde ved kongens bord. Et massivt flertall er i mot Listhaug. Det støtter henne ikke.

 

Demagoger personifiserer debatten. De velger seg ut en persom som motstander fordi de vet at de enkleste hodene blant oss, lettere skjønner og identifiserer seg med personangrep, enn diskusjoner om saker og prinsipper. Listhaug har valgt Jonas Gahr Støre: "Jeg har opplevd dette som en ren heksejakt, hvor hensikten til Jonas Gahr Støre tydeligvis har vært å kneble ytringsfriheten på et tema som er noe av det viktigste vi må diskutere for Norges fremtid. Jeg kommer aldri til å godta at debatten legges på Støres premisser. Ytringsfriheten er en viktig norsk og vestlig verdi vi må stå opp for."

 

Det er ikke Jonas Gahr Støre som har uttrykt mistillit mot henne. Det er Rødt, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, De Grønne og Kristelig Folkeparti. M.a.o. En samlet opposisjon. Til og med et av regjeringspartiene har uttrykt misnøye med henne, nemlig Venstre. Men at motstanden var så massiv forsøker hun å skjule ved å snakke om Støre. Det er falsk, det er feigt og det er demagogisk. Og så vidt jeg kan forstå, har mange Høyre-folk demagogien og hersketeknikkene hennes langt opp i halsen.

 

"Den siste uken har helt vanlige mennesker blitt stemplet og hengt ut på det groveste, bare fordi de støttet meg og FrPs kamp for en streng og rettferdig innvandringspolitikk." Det er ikke sant. De fleste i Norge er trolig for en "Streng og rettferdig innvandringspolitikk." Også mange av hennes kritikere. Men de er i mot rasisme, og imot vilkårlighet. Når man kritiserer rasisme, rammer man rasistene, ikke dem som ikke er rasister. Man kan godt være innvandringsskeptiker uten å være rasist. Jeg tror ikke at det kun er rasister som har sendt blomster til Listhaug. Men jeg kan lese. Og jeg leser på diverse såkalte sosiale medier hvor innleggene er ganske usosiale, for å si det sånn. Det er rasisme der ute. Og rasistene hyller Listhaug, så det må være noe hun sier eller gjør som appellerer til dem.

 

Listhaug kroner sin avgang med et løfte: "Jeg vil fortsette kampen for ytringsfriheten og en streng innvandringspolitikk." Fint!  Da står vi sammen. De aller aller fleste av oss er for ytringsfrihet. Og vi bruker den - bl.a. til å motsi demagoger som forsøker å forvrenge virkeligheten og lede til folk til å tro at personer og politiske partier står for noe annet enn det de selv hevder. Vi bruker ytringsfriheten til å bekjempe løgner, fordommer, uvitenhet - og dumhet. Vi er ikke naive. Vi vet at det fins grums der ute, og dette grumset tar vi i anstendighetens navn avstand fra. Men vi knebler ingen. Verken med demagogi eller lover og regler.  Vi tåler mye. Men vi finner oss ikke stilltiende i alt!

 

En streng og rettferdig innvandringspolitikk er også enkelte av oss tilhengere av. Men vi liker ikke rasisme. Det gjør ikke jeg heller, sier Listhaug. Det er bra. Da håper jeg hun nå vil bruke sin frie posisjon, og det armslaget hennes nye verdighet som menig Stortingsrepresentant gir henne, til å markere det tydeligere enn hun har gjort hittil. De med "brun" politisk farge tror at hun er på deres side. Fortell dem om igjen og om igjen at de tar feil. Ta avstand fra utskjelling og personforfølgelse - f.eks. av politiske kollegaer. Og fjern all demagogisk retorikk. Gjør du det, så kanskje vi kan ta deg på alvor. Skjønt, etter den demagogiske avskjedstalen din, blir det ikke lett. Men vi skal prøve.

 

Kay Olav Winther d.e.


Tone Wilhelmsen Trøen, Norges modigste person

Jeg er ingen modig mann. Derfor føler jeg nesegrus beundring for skihoppere, utforkjørere, snøbrettkjørere og freestyle-kjørere og andre som setter liv og helse på spill med halsløse vågestykker. Det de gjør, ville jeg aldri ha våget. 

 

Men nå har jeg sett en person som er enda modigere enn disse villstyringene. En som imponerer enda mer. En person med usannsynlig mot. Ja, bent ut sagt: Med dødsforakt. Det er en kvinne. Og hun heter Tone Wilhelmsen Trøen. Hun har latt seg velge til ny Stortingspresident. For et vågestykke!

 

Å lede møter i Stortinget er ikke så krevende. Heller ikke å lede møter i presidentskapet. Det har mange gjort med suksess før henne.

 

Det som krever min beundring, er at hun med åpne øyne og vitende og vilje overtar ansvaret for Stortingets byggeprosjekt. Altså ansvaret for overskridelsesluket som felte Olemic Thommesen - eller Olaf Michael som han egentlig heter. Som president ble han utpekt til Stortingets "scapegoat" - eller syndebukk - og sendt ut i villmarka for å sone folkets synder.

 

Den rollen har Tone Wilhelmsen Trøen tatt på seg. Eller fått lagt på seg. Hun er vår potensielle "scapegoat". Går det mere galt, får hun skylda. Enten har hun ikke skjønt hvilket vepsebol hun stikker hendene inn i, eller så er hun uten sammenlikning Norges modigste person. Eller mest dumdristige. Forskjellen er ubetydelig. 

 

Stortingets byggeprosjekt har vist seg å koste langt mer enn antatt. Pengene renner ut. Og det vil de fortsette med. Helt til prosjektet er avsluttet. Ingen kan forutsi hva som vil dukke opp av problemer og utgifter. Vi vil hente inn hyppige rapporter og ha hyppige møter, sier den nye presidenten til mediene. Men det er ikke møter og rapporter det har vært mangel på. Det er forutsigbarhet. Når uventede problemer dukker opp, må de løses og det koster penger. Alternativet er å lukke øynene og late som ingen ting. Hvem får da skylda når ettervirkningene melder seg? Stortingets plenum? Nei, presidenten så klart. Og Stortingets administrasjon. Vent og se.

 

Olaf Michael fikk skylda for det kollektivet hadde funnet på. Og for den manglende forutseenheten "ekspertene" hadde vist, og de dårlige rådene som de hadde gitt. Dessuten ble han straffet fordi han som president hadde fungert som ledende byggeleder i stedet for å overlate den rollen til Statsbygg. Hadde han - og resten av presidentskapet - sabotert krav fra Stortinget om at Statsbygg skulle være ansvarlige? Nei. Stortinget var ikke mer forutseende enn presidentskapet var. Men de var raske til å gi presidenten skylda. 

 

Thommesen bestemte ikke at utbyggingen skulle finne sted, han satte ikke i gang arbeide, og han førte ikke Stortinget bak lyset. Stikk i strid med hva mange i Stortinget, media og allmennheten later til å tro - var han ikke skyld i overskridelsene. Arbeidene ble påbegynt og pengene begynte å rulle før han tiltrådte, og de uforutsette problemene som dukket opp underveis, hadde han verken skylda for, eller kunne forutse. Når han måtte ta sin hatt og gå, var det fordi han stod så laglig til for hogg.

 

Nå har Tone Wilhelmsen Trøen trådt inn i hans sted. Det burde hun ikke gjort. Vervet som president - og "scapegoat" - burde vært overtatt av en av de mest høyrøstede kritikerne. En av dem som alltid vet hva som burde vært gjort - i ettertid. Hadde etterpåklokskap vært en idrettsgren, hadde Stortinget hatt mange topputøvere. En av disse burde akslet børa etter Olaf Michael Thommesen.

 

Nå ble det i stedet Tone Wilhelmsen Trøen. Stakkars dame.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Hvorfor i all verden vil STATOIL hete EQUINOR?

STATOIL er ikke fornøyd med navnet sitt. Nå vil selskapet hete EQUINOR.

 

EQUINOR. Ta en titt på navnet og fortell meg hva du umiddelbart leser ut av det. Forteller det deg noe i det hele tatt? Eller virker det som et språklig abrakadabra? Eller tungetale?

 

Navnet skal være et navn for framtiden og fortelle at vi driver med mer enn olje, sier STATOILs konsernsjeg Eldar Sætre. Javel. La oss ta en nærmere kikk på hva det kan bety og på hvilke assosiasjoner det gir.

 

STATOIL har kjøpt navnet av en veterinær som i hovedsak drev med hester. Hest heter Equus caballus på latin. Skal STATOIL i framtiden drive med hester? Nei. Ordet ekvipasje betyr egentlig hest og rytter, men er etter hvert brukt om flere transportmidler. Forbereder STATOIL seg på å bli et transportselskap? Et norsk Wells Cargo eller Schenker? Trolig ikke.

 

Googler man ordet "equi" finner man følgende forklaring på Wikipeedia: "Equi, genitive singular and nominative plural of Latin word "equus" meaning horse, may also refer to: Aequi, an ancient people of central Italy. People[edit]. Elaine Equi (born 1953), an American poet; Marie Equi (1872?1952), an American medical doctor and anarchist." Etter som STATOIL i framtiden sannsynligvis heller ikke skal drive med poesi eller medisin - og altså heller ikke hester - finner vi heller ikke her noen mening i forstavelsen equi som vi finner i det nye navnet.

 

Ordbøkene peker på at ordene "equal" og "equally" - altså lik i betydningen likhet - skriver seg  fra "equiangular", m.a.o. fra hest. Er det her vi finner forklaringen på STATOILS navnebytte? Hva slags likhet er det i så tilfelle som EQUINOR skal drive med og tjene penger på?

 

Den norske stat, altså du og jeg, eier 67 prosent av STATOIL - unnskyld EQUINOR. At STATOIL er et statsoljeselskap framgår av navnet. Er fjerningen av forstavingen "stat" et grep for å åpne for større grad av privatisering? For å dele din og min rikdom med norske - og utenlandske? - investorer og spekulanter? Og for å gjøre selskapet mer "spiselig" utenlands?

 

STATOIL er et vel innarbeidet varemerke - både hjemme og utenfor landets granser. Å skifte navn er å gi avkall på godt innarbeidet kjennskap og goodwill. Navneskiftet er derfor et tapsprosjekt - både når det gjelder  økonomi og markedsføring. Det er som en skiløper skulle avbryte midt i løpet, for å gå tilbake for å starte på ny, mens konkurrentene fortsetter det de har begynt på.

 

STATOIL har formodentlig klarert navneskiftet med regjeringen ved fagstatsråden under vegs. Han er fra Fremskrittspartiet og har trolig ikke plagsomt mange motforestillinger mot privatisering. Kan et nytt navn i større utstrekning åpne vegen for markedskreftene, gir nok han tiltaket sin støtte om det nye navnet er aldri så meningsløst og intetsigende.

 

Men Stortinget har ikke vært involvert. Skjønt, det er kanskje ikke så merkelig når alt kommer til alt. Det er makta som rår, og akkurat nå er det liberalistene som har flertallet - og makta. Og de vet å bruke den. Vel vitende om at det er uhyre vanskelig å gjøre om igjen store, dyre tiltak som et navneskifte. Mellom 200 og 300 millioner er prislappen på å få skiftet ut det velkjente STATOIL med det meningsløse og intetsigende EQUINOR. Å rette opp fadesen etter noen år, vil trolig være like dyrt. Om ikke dyrere. Altså urealistisk.

 

Det er derfor bare å bøye nakken å innrette seg. Heretter eier du og jeg et energiselskap som bærer et navn som får uinnvidde til å tro at det er en stall eller stutteri det gjelder. Det skal bli interessant å se hvordan dette blir mottatt, og hva de ansvarlige vil bruke navneskiftet til.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Listhaug er ingen franktirør

Sylvi Listhaug har fått kritikk for påstanden om at Arbeiderpartiet tar mer hensyn til terrorister enn til landets sikkerhet. Det fortjener hun. Det er en påstand som savner ethvert saklig grunnlag, og som faller på sin egen urimelighet.

 

Likevel får hun støtte på Facebook fra folk som mener hun har truffet blink, og er enige i kritikken.Man kan med rette si at dette er folk som ikke vet hva de snakker om. Men det viser at slike ville påstander som Listhaug fant det opportunt å komme med, finner gjenklang blant deler av velgerne. Påstandene når altså fram, og har sin virkning.

 

Jan Thore Sanner kritiserte Jonas Gahr Støre for å trekke "22. juli-kortet" i utide. Påstanden er nesten mer opprørerende enn den Listhaug kom med. Arbeiderpartiet var målet for sprengningen i regjeringskvartalet. Og Arbeiderpartiets ungdom ble drept på Utøya i det verste terroranslaget som Norge har opplevd. At Arbeiderpartiets leder tar til motmæle og påpeker hva partiet har gjennomlidt av terrorisme, når det blir beskyldt for å være svakt for terrorister, vil et ethvert tenkende menneske forstå. Frp har ikke vært rammet av terrorisme. Ikke Høyre heller. Men Arbeiderpartiet har blødd. At beskylningene fra Listhaug og Sanner virker hårreisende urimelige på Arbeiderpartiet og dets leder, er forståelig. Det er en reaksjon de fleste tenkende mennesker vil forstå.

 

Sanner hadde skamfølelse nok til å be om unnskyldning. Det samme hadde Per Sandberg som også var ute i samme ærend i sin tid. Listhaug unnskylder ikke. Hun syns ikke hun har sagt mer enn hun har dekning for. Det må hun i grunnen få mene. Men det avslører at hun har betydelige mangler ved sin vurderingsevne. Eller at hun er forstokket, og ikke er i stand til å innse og beklage egne feil. Det er ikke noe sympatisk personlighetstrekk.

 

At Listhaug selv har vært utsatt for mye usaklig kritikk - også fra Arbeiderpartiet - rettferdiggjør ikke slike overtramp som hun nå har gjort seg skyldig i. Listhaug er ikke en franktirør som fører sin egen, private krig. Hun fører Fremskrittspartiets og regjeringens politikk. Forargelse over at statsminister Erna Solberg ikke tar avstand fra hennes uttalelser, er enten basert på manglende kjennskap til spilets regler, manglende kunnskap om hva regjeringen står for - eller forsøk på å fiske i rørt vann.

 

Personifiseringen av politikken er en uting. Det er de politiske partiene som sitter på Stortinget. Og det er politiske partier som danner regjering. Det er altså ikke Listhaug som fører - og har ført - en restriktiv innvandringsolitikk. Og som sender personer som ikke fortjener opphold, ut av landet. Det er heller ikke Listhaug som foreslår tiltak mot hjemvendte og andre terrorister. Det er regjeringen. Listhaug er - i likhet med enhver annen statsråd i enhver regjering - bare flaggbærer i regjeringens korstog.

 

Det vet Arbeiderpartiet. Det vil derfor være klokt om partiet snakker mer om regjeringen og regjeringens politikk, enn om Listhaug. Alt for mye personifisering og tildels uberettiget kritikk, bidrar til å heroisere Listhaug. Hun har allerede helgenstatus i visse kretser. Og be ikke om at hun skal unnskylde sine overtramp. Hennes sta benektelse, oppfattes av tilhengerne som karakterfasthet. Og hva er en unnskyldning verdt? Endrer en unnskyldning fakta? Vil det at Listhaug legger seg flat, få hennes og regjeringens støttespillere til å tvile og endre syn på de politiske realitetene?

 

Den som tar en kikk på sosiale medier, skjønner raskt hva jeg mener.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 


Nei til ACER

Norge har valgt å stå utenfor EU. Dermed har vi sagt nei takk til medinnflytelse.

 

Paradoksalt nok har vi som alternativ til medlemskap, satt oss i den situasjon at vi på viktige samfunnsområder må gjøre som EU bestemmer, uten å at vi får et ord med i laget. Vi godtar pliktskyldigst det ene EU-direktivet etter det andre. Nå vil EU ha oss til å overlate styringen og disponeringen av energi- og kraftproduksjonen vår til et EU-organ som vi ikke er med i.

 

Det er vi nødt til å finne oss i, hevder enkelte - bl.a. Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre. Godtar vi ikke EUs tredje energimarkedspakke inkludert energibyrået ACER, vil EU ta hevn ved å sette andre deler av energisamarbeidet med Norge ut av kraft. Det kan ramme norsk eksportindustri og koste oss dyrt. F. eks. vil norsk industri og Norge som nasjon, kunne bli nødt til å oppfylle inngåtte miljøforpliktelser på egenhånd og uten samarbeid med EU-land.

 

Det er vi ikke redd for, sier representanter for industrien. Og de får støtte fra store deler av fagbevegelsen. Det viktige er at vi beholder råderetten over energiressursene våre.

 

Energi er en viktig del av et samfunns infrastruktur. Samfunnet bør derfor ha styring over produksjon, disposisjon og utnyttelse. Det forutsetter reguleringer og begrensninger.

 

Det er ikke alle enige i. Enkelte - og framfor alt de som produserer og formidler - elektrisk kraft, ser på energi som en vare. Verdien på denne varen skal, mener de, fastsettes av markedet. De ønsker å selge sin vare på det åpne marked til høyest mulig pris. Kabler til utlandet vil gjøre markedet og mulighetene for økt fortjeneste større.

 

For to dager siden fikk jeg instalert ny strømmåler. Den rapporterer mitt forbruk fortløpende og gir nettselskapet og de som selger meg strømmen, mulighet til å prise strømmen slik at den blir dyrest når jeg trenger den som mest. Dette vil nettselskap og leverandør tjene på. De fastsetter prissystemet og kilowatt-prisen. Jeg er prisgitt "markedet" og er taperen.

 

På samme måte ønsker EU å legge til rette for et fritt kraftmarked i Europa. Fri flyt er målet. Det har ikke kraftindustrien noe i mot. Den vil gjerne selge energi til "rushtidspriser" til Europa. Og den har så avgjort ikke noe i mot å harmonisere norske priser med et høyere prisnivå utenlands. Mye vil ha mer. Allerede i dag betaler norske energiprodusenter og -formidlere skyhøyt utbytte til sine eiere. At disse eierne i mange tilfeller er norske kommuner og fylkeskommuner, skal liksom gjøre overskudd og utbytte sosialt akseptabelt. Men faktum er at fortjenesten skyldes overprising i et underregulert marked. Forbrukerne betaler.

 

Nå vil noen at markedet skal dereguleres ytterligere. Bestemmelsesretten skal flyttes til et internasjonalt organ hvor vi ikke er representer. Protestene har vært sterke. De bør bli enda sterkere. Vi sier nei takk til EUs tredje energimarkedspakke og til ACER. Norsk energipolitikk vil vi bestemme selv. Nå og i framtiden. 

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Finnmark og Troms eller Tromsmark?

Å slå sammen Finnmark og Troms er en tankeløshet. Det bor kanskje ikke så mange mennesker i disse to fylkene som i enkelte av østlandsfylkene, men avstandene er betydelige. Både de geografiske avstandene, de kulturelle - og de psykologiske.

 

Finnmark har en stor samisk befolkning som på mange måter har mer til felles med samer i Sverige, Finland og Russland enn sine norske ikke-samiske naboer. Samene har vært undertrykt i århundrer. De føler seg derfor med god grunn som en utsatt minoritet. I et sammenslått Tromsmark i hovedsak styrt fra Tromsø, vil de utgjøre en enda mindre - og enda mer utsatt - minoritet prisgitt en enda større og mektigere ikke-samisk majoritet. Når hensyn skal veies mot hverandre vil samene bli enda lettere i vektskåla.

 

Man kan benekte at dette vil være tilfelle, men da ser man bort fra psykologien - og fra geografien. Et følt problem er et reelt problem. Det har den tidligere sammenslåingsminister Sanner, hans etterfølger, Høyreregjeringen og Stortingets flertall enten ikke forstått, eller valgt å se bort fra. Det er særdeles "umusikalsk". Eller for å si det rakt ut: Dumt!

 

Finnmarkingene var seint ute i starten, men nå har de våknet og fått opp øynene og satt ned foten. I alle fall noen av dem. Da de fikk se at de skulle bli styrt fra Troms, tok de mot til seg og sa ifra at nok var nok.

 

At administrasjonen for det nye stor-fylket skal ligge i Troms, bør ikke ha kommet som en overaskelse. Det har ligget i kortene hele tiden. Ønsker man sentralisering, må man sentralisere. Og fylkessammenslåingene er udiskutable sentraliseringstiltak. Sammenslåerne ønsker "effektivisering". De vil ha mer igjen for hver krone, som det kynisk og forretningsmessig heter. Spredt bosetting og spredt administrasjon er uforholdsmessig dyrt. Vil du bo ute i ødemarka, bør du selv bære utgiftene ved å reise til administrasjonssenteret. At det er lang vei, bekrefter bare at du bor på et sted der ingen burde bo. Det skal ikke vi - dvs. vi som bor i sentrale strøk - betale for. Det er det skjulte, men klare budskapet.

 

Finmarkingene burde m.a.o. sagt tydeligere nei fra begynnelsen av. Men bedre sent enn aldri. Helga Pedersen var våken og reiste opprørsfanen. Nå har hun fått regionpartiet sitt med seg. Og mange andre. En samisk redaktør mener at Finnmark heller burde bli en egen stat enn et underbruk under Troms. Det er slike desperate tanker den ulyksalige sammenslåingstvangen nærer hos de som føler seg underkuet.

 

Betyr reaksjonene at sammenslåingen blir avlyst? Eller utsatt? Neppe. Hva gjør han med det døve øret? spør Jan Erik Wold. Og svarer: Det hører han med.

 

Sånn er det med regjeringen og det politiske flertallet i Stortinget også. De hører med det døve øret. Så de vil nok trumfe sin vilje igjennom. Til stor skade for befolkningen der nord. De som har lange avstander fra før, får enda lengre. Utkantene blir mer utkant, og myndigheter og adminstrasjon blir sentralisert og fjernet fra de brukerne som allerede fra før måtte utsette seg for dagsreiser for å få "makta" i tale. Demokratiet blir utvannet, og nærdemokrati blir et fremmedord uten innhold.

 

Men det bryr ikke sammenslåerne seg om. For de ser forretningsmessig på det. Og sammenslåing og sentralisering er lønnssomt for samfunnet, hevder de. Vi har ikke råd til å ha folk boende i hver avkrok og på hver kolle. Når makta samles i større sentra, kommer nok folk etter. Slik oppnår vi sentralisering uten å lage altfor mye oppstuss av det. Det er ikke mange som har guts nok til å bli boende der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

 

Så sammeslåing av ulønnsomme enheter må til. Enten det nå dreier seg om fylker eller kommuner. Mener sammenslåerne. Vi som bor sentralt har ikke råd til å betale for å opprettholde bosetting i hutiheiti. Og når oljeinntektene blir enda mindre, får vi enda dårligere råd. Nei, det er nødvendig med rasjonalisering. De verste utgiftsslukene må tettes. Derfor kan stabeisene der nord protestere for all verden, men enten de liker det eller ei må de følge med på ferden. For heldigvis er det nå engang slik at det ikke er fornuften, men makta som rår! Og makta - den har vi, kan sammenslåerne hovmodig konstatere.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Jakten på Olaf Michael Thommessen

Stortinget bygger. Det har gått riktig galt. Kostnadene har oversteget alle prognoser, og er blitt astronomiske.

 

Byggeprosessen ledes av Stortinget selv - dvs. av presidentskapet, direktøren og en prosjektgruppe. Derfor er Stortingspresident Thommessen og direktør Ida Børresen kommet i skuddlinjen. Børresen har pakket sin dokumentmappe og gått av. Nå jakter deler av opposisjonen, samt mediene og andre besserwissere på Stortingspresidenten. Han ble gjenvalgt med et stort mindretall mot seg ved inngangen til denne Stortingssesjonen. Nå ønsker de som tapte avstemningen, Thommessens hode på et fat. De mener han bør gå av.

 

Jeg er Arbeiderpartimann og tilhører dermed opposisjonen. Jeg har ingen politisk fordel av at "byggeskandalen" tones ned, eller at Høyremannen Thommessen fredes. Men jeg er tilhenger av fair behandling. Og at rett skal være rett.

 

Direktør Børresen trådte tilbake fordi hun ikke hadde holdt presidentskapet, og dermed Stortinget, informert slik at det til enhver tid kunne vurdere prosessen og eventuelt gripe inn. Hva galt har Thommessen gjort? Bortsett fra å være Stortingets president i en vanskelig situasjon? Har Thommessen på egen hånd satt igang de famøse bygningsarbeidene? Nei. Har Thommessen bevisst holdt opplysninger hemmelige for Stortinget? Nei. Har Thommesen ført Stortinget bak lyset ved å unnlate å fortelle om utgifter eller ved å fortie essensielle fakta? Nei. Har Thommessen på egen hånd bestemt at presidentskapet og Stortingets administrasjonen skal være byggeledere? Nei. Har Thommessen på egen hånd engasjert den byggetekniske hovedkonsulenten eller underkonsulentene på de ulike fagområdene? Nei. Har Thommesen underslått, eller sett bort fra, de uttalelsene og rådene som konsulentene har avgitt? Nei. Har Thommesen på egen hånd, og i strid med Stortingets vedtak, utvidet rammene for det opprinnelige oppdraget, og gitt konsulenter og byggefirmaer ekstra oppdrag som har ført til ekstra utgifter, uten at slike utvidelser og kostnader har vært nødvendige for forsvarlige bygningsmessige løsninger? Nei. Skulle presidentskapet ha stanset arbeidene, og etterlatt en byggegrube, da uforutsette problemer dukket opp og medførte betydelige kostnader? Selvfølgelig ikke. Det ville formodentlig ført til enorme erstatningskrav fra entreprenører og konsulenter.

 

Når et byggarbeid koster mer enn forutsatt, brukes begrepet overskridelse. Rent teknisk kan det sies å være riktig. Men faktisk skyldes de fleste "overskridelser" at kostnadsfastsettelsen, dvs. forhåndsberegningen, har vært gal. Kanskje fordi kostnadene ikke har vært mulig å fastsette, eller fordi man har undervurdert utfordringene og arbeidets omfang. At byggherrer, konsulentfirmaer og entreprenører undervurderer og underpriser oppdrag, er forøvrig en kjent sak. Underprising brukes for å få prosjekter vedtatt. Og det brukes for å få anbud vedtatt. Byggtekniske konsulenter er ikke allvitende. Og absolutt ikke synske. Problemer dukker opp under veis. Er det grunn til å tro at Thommesen bevisst har underestimert utfordringer og kostnader for å få Stortingets ja? Nei.

 

Flere av Thommessens Stortingskolleger setter seg på sin høye hest. De mener at Thommessen bør ta sin hatt og gå. Komentatorer i aviser og etermeda slutter seg til hylekoret. Ingen gir uttrykk for hva som burde vært gjort, men alle mener at det som ble gjort, var galt - eller i alle fall utilstrekkelig. Og sterkt kritikkverdig. Etterpåklokskap er en populær øvelse hvor de fleste er kompetente til å delta.

 

Stortinget har stevnet konsulentfirmaet Multiconsult. Jeg har ingen mening om det stevningen gjelder. Men på generell basis må det være på sin plass å fastslå at en byggherre ikke kan forventes å inneha den byggtekniske kompetansen som kreves for å forberede og gjennomføre et komplisert byggeprosjekt som det Stortinget har satt i gang. Derfor engasjerer man konsulenter. Eller et konsulentfirma som i sin tur engasjerer konsulenter for de ulike byggtekniske spesialområder. Koordineringen av konsulentarbeidet, tar hovedkonsulenten seg av.

 

Utgiftene har til nå vokst til astromiske høyder. Trolig vil de fortsette å stige. Bør arbeidet avbrytes? Selvfølgelig ikke. Da ville de midlene som er medgått, være brukt til ingen nytte. Og Stortinget trenger de fasilitetene som er under bygging. "Nå er det avgjørende at prosjektet fullføres med forsvarlig styring og kontroll,"sier Jonas Gahr Støre, og legger til: "Det må trekkes grundige lærdommer fra denne prosessen før det igangsettes nye byggeprosjekter knyttet til Stortinget."  Det kan ingen erklære seg uenig i. Men hva vil Arbeiderpartiet og resten av opposisjonen konkret gjøre for å hindre at det oppstår nye kostnadsdrivende problemer? Og hvilken løsninger vil kommentatorene i mediene peke på? Å jamre over høye utgifter kan vi alle gjøre. Men hvordan skal problemene løses? Hva kan presidentskapet - og spesielt stortingspresident Thommesen - gjort som ikke er gjort? Hva kan det bebreides for? At arbeidet er komplisert? Og kostnadskrevende? Hva bør presidentskapet konkret gjøre nå?

 

Der Zauberlehrling i Goethes dikt, klarte å sette prosessen i gang, men visste ikke hvordan han skulle stoppe den. Sånn er det med Stortinget også. Ingen sitter med trylleformelen. Prossen må gå sin gang. Postmottak og innkjøring og alle følge-arbeider som har dukket opp i prosessens gang, må fortsette til alt er ferdig. Presidentskapet kan ikke på forhånd si hva det vil koste. Heller ikke nå. Det kan neppe konsulentene heller. Stortinget har sagt A. Nå må det si B. Det er ingen vei tilbake - eller utenom.

 

All hakking på og forfølgelse av Stortingspresidenten er usaklig og bidrar kun til å svekke embetets verdighet. Svekkes presidentens verdighet, svekkes Stortinget. Stor skade er allerede skjedd. Folk sitter igjen med inntrykk av at våre folkevalgte er en flokk med surrehuer. Forståsegpåere og såkalte nett-troll har sin fulle hyre med å snekre sammen bebreidelser og krav om Thommessens avgang. Nå bør Stortinget ta ansvar og ta sin president i ansvar. De som er uten skyld bør kaste den første stein. Overskridelsene og misnøyen med konsulentfirmaet skyldes ikke personlige feil hos en enkelt mann. Heller ikke presidentkollegiet er skyldige i å ha skapt situasjonen og "overskridelsene".

 

Det er Stortinget som er ansvarlig. Og det ansvaret bør Stortinget ta? Det er det eneste riktige og anstendige.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Svada fra den ytterliggående høyresiden

Ved en tilfeldighet kom jeg over en Facebook-side som kaller seg "ARK" - utlagt "APs Rikskringkasting". Dette tøvet som Karl I. Hagen i sin tid fant på for å diskreditere NRK fordi institusjonen ikke stilte opp som mikrofonstativ for ham. Av nysgjerrighet brukte jeg en times tid på å lese noe av det som nettstedet presenterer. Til slutt orket jeg ikke mer.

 

"ARK" hevder at det byr på humor og ironi. Men det gjør det ikke. I det jeg leste, fantes det verken humor eller ironi - bare renhekla Fremskrittsparti-propaganda og annet usaklig tøv. Hvis du tror at jeg overdriver, kan du gå inn og sjekke selv. Hvis du orker. Her er adressen: https://www.facebook.com/APs-Rikskringkasting-1686934311564090/ Bli ikke overrasket hvis besøket går ut over fordøyelsen.

 

Et besøk på nettsiden "ARK" eller "APs Rikskringkasting" er et dypdykk i et intellektuelt mørke. Her er usannhet, overdrivelser, mistenkeliggjøring som grenser til det groteske samt infantile og puerile resonnementer en masse. De fleste russeaviser befinner seg på et høyere intellektuelt nivå. President Trump klager over at mediene fordreier virkeligheten og sannheten og forer leserne med "falske nyheter". Han skulle ha sett nettsiden "ARK". Da hadde han sett hva subjektivisering, mistenkeliggjøring og fordreining av fakta er.

 

Hvem skriver og publiserer dette mølet?

 

Hvor utgiverne befinner seg i det politiske landskapet er ikke vanskelig å forstå. "ARK" hører hjemme på ytterste høyre fløy. Hvilke personer som står bak, og hvem som holder desinformasjonen gående, er verre å finne ut av. Nettstedets egne artikler er anonyme. Facebook-sider har en rubrikk for "About". Der blir man ikke klokere. Der står det rett og slett: "Humor og satire. Fokus på politikk og media." Ingen interessegrupper. Ingen enkeltpersoner. Bare feig anonymitet.

 

Vel, egentlig er det kanskje ikke så rart at ingen vil risikere sitt navn og rykte ved å bli knyttet til denne uopphørlige svadaen. Men noen må det vel være som ser seg tjent med disse skriveriene? Som mener at de speiler virkeligheten og avslører de skjulte, onde kreftene som styrer NRK - unnskyld: ARK? Eller som mener at det er formålstjenlig å få naive, troskyldige sjeler til å tro at de er - og har vært - utsatt for en årelang konspirasjon?

 

Det fins mye naivitet der ute. Facebook-stedet "ARK" har flere enn 7500 følgere. Noen følger sikkert av ren nysgjerrighet uten å tro på tøvet, og noen følger kanskje for å holde øye med hva høyresiden foretar seg, men de fleste deler sikkert de holdningene og synspunktene som nettstedet gir uttrykk for. Det tyder kommentarene på. Her er mye frustrasjon - og mye villedet aggresjon.

 

Burde nettsteder som "ARK" vært lukket? Det syns jeg ikke. Jeg er for ytringsfrihet. Også når det er ren dumhet og tennerskjærende, ureflektert frustrasjon som kommer til uttrykk. Eller: Ikke minst da. Vi trenger sikkerhetsventiler. Og vi trenger dynger for mindreverdige åndelige prestasjoner.

 

Sterke ord? Ja. For sterke? Nei. Denne artikkelen er full av invektiver, men ikke ett som ikke rettferdiggjøres ved en intellektuelt redelig gjennomgang av skriveriene på Facebook-stedet "ARK". "ARK" er boltrestedet for revansjistene blant oss. De som føler seg nedvurdert og tråkka på, og som har noe å hevne. Og som føler at det er Arbeiderpartiet som har skylda for deres misere. Da gør det ikke så mye at nettstedet fordreier og overdriver. Syns taperne. På "ARK" finner de likesinnende. Der kan de føle seg forutrettede og hyle i kor.

 

Vakkert er det ikke - verken å se eller høre - men antakelig virkningsfull mental avreagering. Ikke dårlig bare det. Bare synd at naive, svake sjeler kan bli dratt med i dragsuget. Men det gamle ordet står fast: Verden vil bedras! Det er "ARK" et eklatant bevis på.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 


Samefolkets dag

Samefolket har sin egen høytidsdag. Det er den 6. februar - altså i dag. Datoen er valgt til minne om den store samesamlingen i Trondheim i 1917. Dagen har altså en 100-årig tradisjon.

 

Knapt noen i det moderne Norge har noe imot at samene feirer sin egen høytidsdag. Det skulle da også bare mangle. Samene utgjør en særegen folkestamme med lange, stolte tradisjoner. At de ønsker å markere sin etniske egenart og sine kulturelle tradisjoner, er høyst rimelig. Men et problem oppstår, når sametinget og samiske ledere insisterer på å kalle høytidsdagen for nasjonaldag.

 

Begrepet nasjon har i tidens løp gjennomgått utvikling. Det som før av mange innenfor det germanske språkområde, kunne bli forstått som betegnelse på et folk med felles opphav, skikker og historie, forstås i dag av den store majoritet som tilhørighet til en stat.

 

Slik sett tilhører de norske samene den norske nasjon - dvs. den norske nasjonalstaten. Samene i Sverige er svensker. Tilsvarende er det i Russland og Finland. Sammen utgjør samene i disse landene det samiske folk. Men de utgjør ikke en samisk nasjon eller nasjonalstat.

 

Nasjon betyr folk, og det er det originale begrepet som i sin tid ble brukt i vedtaket om å ha en egen nasjonaldag, sier sametingsdirektør Rune Sverre Fjellheim. Han er overrasket over at departementet ikke bruker begrepet nasjonaldag. 

 

Som påpekt er ikke nasjon i moderne norsk ensbetydende med folk. Nasjon betyr i dag statsdannelse og fedreland. Og man kan trygt legge til at denne betydningen har ordene hatt siden før 1917. Samefolkets dag har derfor aldri vært en nasjonaldag slik 17. mai er det. 17. mai er nasjonaldagen til de norske samene.

 

Derimot har 6. februar i løpet av 100 år vokst fram til å bli en høytids- og festdag hvor det samiske folket med stolthet markerer sin egenart. Markeringen skjer innenfor de respektive nasjonalstatenes rammer, og er ikke en anerkjent feiring av at samefolket på nordkalotten - altså Sápmi - utgjør en egen nasjon - dvs-  en selvstendig nasjonalstat eller et fedreland.

 

De årlige debattene rundt betegnelsen nasjonaldag, bunner nok i at folk ofte ikke kjenner til forskjellene på begrepene «nasjon» og «nasjonalstat». Når nasjon er synonymt med folk, burde det ikke bli sett på som provoserende at noen bruker ordet «nasjonaldag», det er definitivt ikke ment som en provokasjon, sier Fjellheim som påberoper seg støtte fra Språkrådet - og Kongehuset.

 

Kanskje burde man snu argumentasjonen og si at den aldri utdødende debatten tvert i mot skyldes at folk meget godt vet at det i moderne norsk ikke er noen betydningsforskjell på nasjon og nasjonalstat. Derfor reagerer de. Norske samer har en nasjonaldag. Det er 17. mai. Dessuten har de festdag 6. februar, der de dyrker og feirer sin etniske og kulturelle egenart.

 

Hvem er tjent med at det hvert år ved disse tider, rippes opp i gamle motsetninger og holdes liv i mistanken om at  noen ønsker å snikmarkere, og sakte vinne forståelse for, at samene ikke er norske, men egentlig tilhører et annet nasjonalt fellesskap på nordkalotten? I alle fall ikke samene.

 

I århundrenes løp har samene vært utsatt for diskriminering og fornedrende behandling av danske embetsmenn og norske naboer. Det var ikke lenge siden at det samiske språk var bannlyst i skolen. Samiske barn og voksne fikk klare meldinger fra storsamfunnet om at folk og språk var mindreverdige. I dag fins det bare skygger igjen av disse uverdige holdningene.

 

Hvorfor er det så viktig å holde ved like gamle motsetninger og provosere fram nye? Jeg sier ikke at samene skal gjøre minst mulig av seg for å bli anerkjent. Tvert om. Marker egenart. Jeg er stolt over å ha overrakt historiens første svennebrev i det samiske håndverket duodji til dyktige åndverkere fra Sápmi. Jeg er fascinert av  joik.  Mitt råd til norske samer og til Sametinget er klart: Dyrk deres etniske og kulturelle egenart. Men marker samtidig med stolthet tilhørigheten til den norske nasjon. Vår felles nasjonaldag er 17. mai. Samefolkets dag er 6. februar. Ingen er tjent med at dette forkludres.

 

Gratulerer med Samefolkets dag!

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 


Petter Northug er ikke god nok for OL!

Det nærmer seg vinter-OL. Der skal de beste idrettsutøverne i deltakerlandene konkurrere mot hverandre om heder og ære. For seg selv og for fedrelandet.

 

Norge er en "stor" vinteridrettsnasjon. Vi kan se tilbake på mange store bragder utført av norske utøvere i såvel verdensmesterskap som i olympiske leker. Nå skal våre beste utøvere av i dag snart reise til Sør-Korea for å fortsette denne tradisjonen. Kandidatene er spente og tente, og det samme er det idrettsinteresserte publikum. Vi håper å se våre "gutter" og "jenter" øverst på pallen i flest mulig øvelser.

 

De løperne som skal delta i skiøvelsene, er ikke klare ennå. Gamle storheter vil gjerne være med. Det vil nye stjerne skudd også. Samt en lang rekke utøvere som neppe kandiderer til øverste nivå på pallen, men som uten tvil vil gjøre en god innsats med "det norske flagget på brystet".

 

Problemet er at det ikke er plass til alle. Derfor må deltakerne kvalifisere seg. De må prestere på høyt nivå over tid. Og de må prestere nå. Eller mer presist: De må prestere under OL. Og lekene - som i denne sammenhengen betyr tevlingene - er like rundt hjørnet. Vil utøvere som ikke er i form ennå, være i toppform i begynnelsen av februar? Altså om en liten måneds tid?

 

Petter Northug har vært en formidabel skiløper. Og en formidabel olympier. Men nå presterer han ikke på toppnivå. Så langt der i fra. Han har de siste årene valgt å gå sine egne veger, og mye tyder på at han har gått seg vill. Sist helg gikk han renn i Piteå. Der ble han nummer 48 - mer enn fem minutter bak vinneren, og hjelpeløst langt bak en lang rekke løpere som du sannsynligvis ikke har hørt om en gang.

 

Petter Northug ønsker å stille til start i OL. Langrennsledelsen var først klar på at Petter ikke var god nok. Men etter hvert som presset fra publikum, presse og Northug og hans støtteapparat har økt, har langrenssledelsens standhaftighet avtatt. Nå ser det ut til at de leter etter åpninger slik at Petter kan delta uten at noen mister ansikt.

 

Jeg har imidlertid ikke myknet underveis. Mitt standpunkt er klart: Det er ingen ting - jeg gjentar: ingen ting! - som tyder på at Petter Nordthug er i en slik form, eller inne i en slik formutvikling, at han har noe som deltaker i OL å gjøre. Skal han til Sør-Korea, bør det være som publikum. Å lete med lys og lykt etter en distanse som kan rettferdiggjøre at Petter Nordthug får stille på startstreken, og kalle seg deltaker, vil være en fornærmelse mot alle andre velkvalifiserte deltakere som må finne seg i å sitte hjemme og se lekene i Sør-Korea fra lenestolen.

 

Petter Nordthug skal ikke ha spesialbehandling. Mener noen at han skal være med på nåde, bør han ta det som en grov fornærmelse. Han er ikke kvalifisert, og skal ikke få en plass i troppen som benefice og takk for gamle bragder.

 

Noen mener at det blir et mindre "morsomt" OL uten Petter. Spesielt gamle og havgamle kvinner vil savne ham og ablegøyene hans. Og så svenskene da, selvfølgelig. De ser fram til å kunne slå Petter og si et ettertrykkelig takk for sist.

 

Den gleden bør vi ikke by dem. Petter bør - som sagt - ikke få starte på noen langrennsdistanse under OL i Sør-Korea. Det er flere grunner til det. Noen er nevnt ovenfor. En av de viktigste grunnene er imidlertid hensynet til Petter Northug selv. Petter Northug har vært en stor idrettsmann. Han bør ikke opptre som klovn. Han bør slippe å finne på unnskyldninger og bortforklaringer når han går tom i OL-sporet og ender i bakleksa til stor skuffelse for ham selv og de som har trodd at han ville nå gamle høyder innen OL startet. Hvorfor skal Petter Northug måtte "dumme seg ut for all verden", før det går opp for de ansvarlige at hans storhetstid er over?

 

Her er min appell til langrennsledelse: Sett punktum nå! Bruk den kommende måneden på byggende arbeid. Ikke på dette ørkesløse tøvet!

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Norge dårligst i Norden

Island er i VM. Det samme er Sverige og Danmark. Norge derimot har ikke vært i nærheten av å kvalifisere seg.

 

Det norske landslaget får det ikke til. Trener Lars Lagerbäck utrettet mirakler med Island. Det norske herrelandslaget har han imidlertid ikke fått dreis på. Det spiller like tannløst og ineffektivt under Lagerbäcks ledelse, som det gjorde under hans forgjengere.

 

Det er egentlig ikke til å undres over. Selv om Norge er et lite land, har vi relativt mange fotballspillere. Lagerbäck tar imidlertid ut de samme spillerne som kom til kort under forgjengeren hans, og kjører videre i det samme sporet som har ført det norske fotballandslaget dit det er i dag: Nesten på bunnen av enhver tabell. Den eneste naboen vi ser der nede, er Finland.

 

Jeg vil ikke nevne navn på spillere som ikke gjør jobben sin, men det er da heller ikke nødvendig. Lagerbäck er en fotballkyndig person. Han ser selv hvem som ikke holder mål. Likevel blir de tatt ut til påfølgende kamp.

 

Hvorfor fortsetter han å gi dem tillit? Hvorfor leter han ikke etter nye talenter? Spillere som han kan plukke eventuelle unoter av, og forme til ansvarbeviste, uselviske lagspillere? Norge er "ute av dansen". Vi spiller privatlandskamper for å øve inn taktikk og samspill. Hvorfor ikke bruke anledningen til å prøve nye spillere? Til å bygge opp et nytt lag? Et lag med slagkraft!

 

Norge slipper inn mål i kampenes siste minutter og på overtid. Det er typisk for et "bakoverlent" lag som slakker av på årvåkenheten. Enhver spiller i 4. divisjon vet at fotballkamper ikke er over, før dommeren har blåst av. Det norske landslaget avslutter mentalt når klokka nærmer seg 90 minutter. Da skrur de ned på engasjemntet, tempoet og årvåkenheten. Enten det er lagt til tilleggstid eller ikke. Og motstanderne scorer.

 

Når man ser bort fra håndball, gjør Norge det dårlig i lagspill. Herrelandslaget i fotball - og ishockey-landslaget - er middelmådige. Noen vil si at våre spillere er individualister - ikke lagspillere. Jeg vil heller si at våre spillere er egoister. Personer som stiller eget ego foran hensynet til laget.  Lagspillet fotball har den likheten med enmannsspillet sjakk, at man må tenke flere trinn framover. Både den som fører ballen, og den som skal motta ballen, må tenke seg de neste trekkene og handle der etter. Kanskje gjør norske spillere det. Men det ser ikke slik ut. Det ser ut som om tilfeldigheten rår. Det sies at skippertaket passer til det norske lynnet. Vi kan i alle fall slå fast at det impulsdrevne skippertaket preger det norske fotballandslaget. Den konstruktive planmessigheten glimrer med sitt fravær.

 

Jeg beklager å si det, men de flere av de norske landslagsspillerne virker "daffe". De venter på ballen, men møter sjelden eller aldri. "Først på ballen" gjelder tydeligvis ikke. Motstanderne er som regel aktive. De løper mot ballen, erobrer den foran føttene på en passiv norsk spiller, bryter norske angrep og snur spillet. Ikke én gang, men stadig vekk.

 

Og så har vi det evige spillet bakover. Godt igangsatte angrep med god framdrift, avbrytes ved at ballen sendes bakover mot egen sone. Selvfølgelig må man noen ganger snu spillet for å beholde initiativet og ballen i laget, men norske landslagsspillere overdriver og obstruerer egne angrep. Det virker som en mani. Resultatet er at laget ikke kommer i scoringspossisjon. Og målene uteblir.

 

Dette må Lagerbäck sette en effektiv stopper for. Så lenge målet er å holde ballen i laget for enhver pris, uten hensyn til at det svekker scoringsmulighetene, fortsetter det norske herrelandslaget i fotball å tape landskamper - uansett hva treneren heter. Norge må finne en goalgetter - eller to, men uansett må laget tvinges til å spille offensiv, konstruktiv fotball. Skal det skje, må mange faste travere byttes ut. Vi kom ikke til VM. Vi kommer ikke til neste EM heller, hvis de åpenbare svakhetene som er nevnt ovenfor, ikke blir rettet på. Det hjelper ikke om treneren heter Lars Lagerbäck og har hatt suksess med andre. Norge og norske spillere er noe for seg sjøl.

 

Det er dette Lagerbäck skal endre! Av en flokk individualister - eller egoister - skal han skape et samarbeidende, effektivt, målsugent og målfarlig lag. Hittil har vi bare sett tafatte repriser på gamle synder.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 

 

 


Burka og andre kvinnediskriminerende plagg

Folk må få gå kledd som de vil. Men ikke hvor de vil og når de vil.

 

Vi trenger for så vidt ingen kleskodex. Valgfriheten bør være stor. Men i enkelte situasjoner må det kunne stilles krav til hva folk har på seg - eller hva de gjemmer seg bak. Eller under.

 

Finlandshette - eller "skimask" som det vel kalles i dag - er greit når det er kaldt. Den kan brukes i skiløypa - eller utenfor. Men ikke over alt. Ikke til enhver tid og enhver anledning. I klasserommet eller forelesningssalen hører den f. eks. ikke hjemme. Og neppe i kirken heller.

 

På samme måte er det med burka og andre heldekkende plagg. Om jeg møter en burkakledd kvinne på gata eller på bussen, trekker jeg på skuldrene. Hvis folk føler behov for å provosere befokningen i et land som har tatt i mot dem og delt sin trygghet og velstand med dem, påkaller det min medlidenhet, men ikke min forargelse. De fleste som har flyktet fra krig og død - eller fattigdom og elendighet - innretter seg ettter sed og skikk i det landet som har tatt i mot dem. Men noen mangler evne til å innrette seg. Eller de føler behov for å vise sin forakt for oss. Forakt for den materialismen som de har kommet til oss for å nyte godt av.

 

Mennesker med så lite empati og evne til å omstille seg og innrette seg etter levereglene i det samfunnet de har søkt tilflukt i, har jeg først og fremst medlidenhet med. Derfor etablerer jeg en slags overbærende likegyldighet og trekker på skuldrene. Selv om jeg i mitt stille sinn reagerer på den åpenbare middelalderske kvinneundertrykkelsen som ansiktstildekkende plagg representerer. Islam og muslimer anser kvinner som annenrangs personer, rangert etter mannen. Det er et faktum, uansett hvor mye det benektes eller bestrides.

 

Burka, niqab og andre plagg som har som formål å skjule kvinnen for "grådige mannfolkøyne", er i utgangspunktet ikke religiøse plagg, men del av en kultur som bygger på det antikverte kvinnesynet som islam forfekter. Det er m.a.o. en sammenheng mellom religionen og de kulturelle forestillingene som tilsier at kvinner skal dekke seg til slik at de ikke kan sees og vekke begjær hos andre enn ektemannen. Det religiøse og kulturelle påbudet om å bære burka, niqab og andre dekkende plagg er derfor åpenbare redskaper i bestrebelsene med å usynliggjøre og undertrykke kvinnen.

 

I norske skoler og på norske høyskoler og universitet, hører heldekkende plagg ikke hjemme. Det dreier seg om pedagogikk og kommunikasjon - og om identifikasjon. Lærere og forelesere har krav på vite hvem de forholder seg til. Derfor kan heldekkende plagg ikke aksepteres i skoler og ved høyskoler og universitet.

 

At enkelte norske undervisningsinstitusjoner ikke setter foten ned og sier klart i fra, er beklagelig. Noen mener at det skyldes feighet. Det kan hende. Men mest sannsynlig skyldes det misforstått liberalitet og indifferens, mistolket som toleranse. Dessuten skyldes det trolig manglende tro på vår egen kulturs verdier, samt mot til å hevde disse verdiene i en kulturkamp som mange nordmenn gjerne lukker øynene for - eller ikke evner å se.

 

Ikke alle impulser utenfra er fordervelige. Men enhver impuls utenfra er heller av en slik art at vi ukritisk skal akseptere den og anse den for likeverdig med, eller bedre enn, de verdiene vi har dyrket fram gjennom århundrene. Vi må derfor våge å bruke vår kritiske sans. Og våge å si i fra om det som vi mener er mindreverdig eller direkte ødeleggende og i strid med de bærende prinsippene i vårt sekulære samfunn.

 

Våre undervisningsanstalter skal formidle kunnskap og fremme kritisk evne og tankens frihet. Likestilling mellom kjønnene bør - og skal - være en selvfølgelighet i vårt moderne, sekulære samfunn. Undertrykking av kvinner er en vederstyggelighet. Det gjelder uansett om undetrykkelsesmidlene er av psykisk eller fysisk art. Derfor bør burka og andre utilbørlige plagg med utgangspunkt i en primitiv, antikvert ideverden, forbys ved universiteter, høyskoler og skoler i det moderne opplyste Norge.

 

Å skjule sin kulturelle indolens bak argument som at forbud vil stenge brukere av burka ute fra høyere studier, holder ikke. Vil undervisningsinstitusjonene tåle brudd på andre etiske regler og gjeldende sosiale kodexer med samme begrunnelse?  Har ikke undervisningsinstitusjonene et kulturelt ståsted og etisk ansvar? Hvor går grensen for hvor lavt disse institusjonene - f. eks. Universitetet i Oslo - kan legge seg for ikke å støte personer som ønsker å demonstrere forakt for norsk kultur og norske verder? Føler ikke disse organisasjonene selv det etiske dilemmaet de bidrar til å skape ved sin servile ettergivenhet?

 

Kay Olav Winther d.e.


Jensen-saken gir grunn til å spørre: Er Norge et rettssamfunn?

Tidligere politimann Eirik Jensen er dømt til 21 års fengsel. Det er lovens strengeste straff. Personer som er dømt for drap, overfall, lemlestelse, voldtekt, ran og liknende forbrytelser, har fått langt kortere straffer.

 

Jensen er dømt på grunnlag av antakelser og påstått sannsynlighetsovervekt. Han er ikke grepet på bar gjerning, og han har ikke erklært seg skyldig i det han er anklaget for. Tvert om. Han bedyrer sin uskyld. Benektelsen står ikke til troende, mener retten som finner det hevet over enhver rimelig tvil at Jenssen har unnlatt å gjøre sin plikt som politimann selv om han må ha visst hva hasjbaronen Cappelen har drevet med. Og ikke bare det. Alt tyder på at politimannen Jenssen har latt seg kjøpe. Og at han endog har mottatt betaling for å tie - og noen ganger varsle smugleren Cappelen slik at han farefritt har kunnet drive på med sin samfunnsskadelige og fordervelige virksomhe. Mener retten.

 

Påtalemyndigheten og retten har ingen fellende bevis mot Jensen. De har bare en sterk overbevisning og noe annet som de tilsynelatende stoler blindt på. De har uttalelser fra storsmugleren Cappelen som hevder at Jensen har samarbeidet med ham, gjort det mulig for ham å smugle, og at politimannen har fått rikelig betalt i form av penger og tjenester for bryderiet.

 

Cappelen hadde ingen reell mulighet til å bli trodd om han skulle nekte seg skyldig i innførsel og salg. Bevisene var for soleklare. Han har derfor valgt å tilstå i håp om å få strafferabatt. I tillegg har han kastet sin påståtte samarbeidspartner i vektskåla. Cappelen har - etter det han selv sier - hatt et omfattende imperium. Han må ha hatt mange kumpaner. Han har ikke angitt disse. Han valgte å selge politimannen Jensen. Trolig har han ment at Jenssen ville veie tyngre når strafferabatten skule utmåles.

 

Der tok han for så vidt ikke feil. Storsmugleren Cappelen er tilgodesett med en strafferabatt på 5 år. Mens Jensen i første rettsinstans er dømt til 21 års fengsel, har storsmugleren Cappelen sluppet med 16. Det er han forøvrig ikke fornøyd med. Han hadde ventet større avdrag for å ha lagt kortene på bordet og for å ha gitt aktoratet Jensen på et fat.

 

Strafferabatt er et tvilsomt prinsipp. Det bærende prinsipp i retsstaten er at man skal straffes for de lovovertredelsene man bevislig har gjort seg skyldig i. Man skal ikke straffes av allmennpreventive hensyn, dvs. for å avskrekke andre fra å begå lovbrudd. Og man skal ikke straffes mildere enn andre av subjektive eller andre usaklige grunner.

 

Strafferabatt gis ikke av hensyn til delinkventen. Strafferabatt begrunnes med at den dømte har hjulpet myndighetene. Strafferabatt er m.a.o. ikke egentlig et rettferdighetsprinsipp, men en bekvemmelighetsprinsipp. Å gi rabatt i alvorlige straffesaker, er å relativisere forbrytelsen og den skaden som er forvoldt, å se bort fra hensynet til samfunnet og de personene som lovbruddet er gått ut over, og gjøre straffen avhengig av den grad av hjelp som forbryteren har ytt til politiet og anklagermyndigheten.

 

Personer som er pågrepet in flagranti - eller av andre mer eller mindre edle grunner ser seg tjent med å tilstå - kan tjene på å trekke andre med seg. Dette vet selvfølgelig politiet. Vi må derfor rekne med at politiet og anklagermyndigheten i utgangspunktet stiller seg kritisk til slik "åpenhet" og denne arten av "innrømmelser" - spesielt hvis den følges av ønske om å kjøpslå, og av krav om strafferabatt.

 

Det er derfor underlig at påtalemyndigheten og retten har gitt storsmugleren Cappelen strafferabatt. Når tiltalte politifolk frifinnes, blir rettssystemet gjerne beskyldt for partiskhet og for å beskytte sine "egne". Har behovet for å dømme en anklaget politimann, her forblindet fru Justitia slik at hun er kommet i skade for å dømme uten bevis og gi belønning i form av rabatt, til den som har båret den anklagede til offerbordet?

 

Det er et grunnleggende prinsipp, at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. I Jenssens sak burde retten vært tynget av tvil. Tvil om hva Jensen har visst og gjort. Og tvil om det Cappelen har fortalt om Jensens rolle i smuglerdynastiets virksomhet. I Jensens sak er det ingen tegn som tyder på at noen som helst tvil er kommet den tidligere politimannen til gode. Han er idømt lovens strengeste straff. Dette må bety at retten ikke har vært i den minste tvil. Det er ikke egnet til å berolige. I en sak uten konkrete bevis, bør tvilen ha en framtredende plass.

 

Vi må tro at både Cappelen og Jenssen anker. Cappelen for å få bedre betalt for sin "åpenhet" og hjelp til politiet. Jensen for å bli frifunnet - eller i det minste få kortere straff. Min sympati er hos Jensen. Jeg vet ikke hva han har gjort og ikke gjort. Men så lenge ingen forbrytersk aktivitet er bevist eller sannsynliggjort ut over enhver rimelig tvil, bør han ikke dømmes. Alt annet er brudd med rettsstatens bærende prinsipper.

 

Det er bedre at en skyldig går fri, enn at en uskyldig dømmes! I denne saken har dette prinsippet fått fornyet aktualitet.

 

Kay Olav Winther d.e.


Den fordømte dommer Edvardsen

Jeg vet ikke mye om den såkalte "Edvardsen-saken". Det jeg mener å vite,har jeg fra mediene, men dessverre er det ikke lenger slik at man uten videre kan stole på det mediene bringer til torgs. Akkurat der har Donald Trump rett.

 

Det syns imidlertid å være vitnefast at fotball- og ishockey-dommer Edvardsen er "a troublemaker". Mange forteller at han er vanskelig å samarbeide med, og de forbundene han har arbeidet for, ser ut til å være enige om at han har negativ innflytelse på miljøet. Dessuten hevder Norges Fotballforbund at han har gjort seg skyldig i "grovt pliktbrudd" og "vesentlig mislighold av arbeidsavtalen". Derfor vil forbundet kvitte seg med ham.

 

At arbeidsgivere, eller andre som har ansvar, prøver å løse problemer ved å bli kvitt personer som de mener skaper problemer, er forståelig. Arbeidsgivere skal skape gode arbeidsvilkår for alle ansatte. Noen ganger lar det seg ikke gjøre uten at noen sies opp. Så langt er alt all right.

 

Problemene begynner når arbeidsgiverne går til mediene med personalsaker - og eventuelle oppsigelser. Og mediene bruker sakene til å mele sin egen kake.

 

Mediene - og spesielt VG - har brukt Edvardsen-saken for alt hva den er verdt. Oppslagene har åpenbart ikke hatt som formål å hjelpe fotball- eller ishockeyforbundet og de dommerne som mener at Edvardsen har behandlet dem på en måte som de ikke vil akseptere. Hensikten har heller ikke vært å støtte og hjelpe Edvardsen. Mediene spekulerer rett og slett kynisk i en personalkonflikt som blir mer ødeleggende jo mer mediene blander seg i den. Ødeleggende for de personene som er parter i konflikten, men enda mer ødeleggende for familiemedlemmer som trekkes med i dragsuget. Personkonflikter som foregår i medienes ubarmhjertige flomlys, skader aldri bare hovedpersonene. I bakre rekke, men synlig nok, fins andre ofre. Ofre som er totalt uskyldige - og totalt forsvarsløse.

 

Det ser ikke mediene ut til å forstå eller bry seg om. De mener øyensynlig at den som befinner seg i vegen, må finne seg i å bli kjørt ned. For å bli i bildet: Vegen er for biler. Eller for å si det i klartekst: I Norge har vi ytringsfrihet. Mediene er frie og skriver og sier hva de vil. At noen uskyldige kommer i vegen og blir skadet, kan ikke mediene svare for. Sivile dør i krig. Sånn er det bare.

 

Hvilke interesser ivaretas ved at fotball- og ishockey-dommer Edvardsen forfølges gjennom svære oppslag i pressen? Ingen samfunnsinteresser, så vidt jeg kan se. Og ikke de idrettene han har vært engasjert i. Heller ikke de personene som han sies ikke å vært grei imot, men brakt til gråt og fortvilelse.

 

De eneste som har fordel av at saken med mellomrom dras fram og utsettes for offentlighetens ubarmhjertige søkelys, er mediene. Medier som vet at personfokusering appellerer til det primitive i oss, og derfor øker salget og gjør dem mer attraktive for de som har noe av å selge. Motforestillinger er ikke medienes sak. De jager i flokk. Ikke sjelden jager de til byttet segner om. Men pytt, pytt.

 

Nå er det altså dommer Edvardsen som skal til pers. Og fotballforbundets generalsekretær. Koste hva det koste vil. Kan man bidra til at saken ender i retten, har man stoff i lange tider. Det er ikke vakkert, men noen journalister skaper seg et navn på saker som dette, og mediene tjener penger. Har de samvittighet, letter de den med å forklare at saker med  personfokus selger fordi det er slike saker folk vil ha.

 

For meg er det ingen akseptabel forklaring. Jeg ønsker meg en presse og etermedier med ryggrad. Medier som spør: Står de skadene vi forvolder ved å skrive om dette, i rimelig forhold til den samfunnsnytten det ivaretar? Hva taper samfunnet på at vi overlater personsaker til intern behandling i de organene som er  berørt? Det er det mest anstendige. Ergo grafser vi ikke i slike saker.

 

I en uttalelse sier Norges fotballforbunds generalsekretær, Pål Bjerketvedt: "Som en ansvarlig arbeidsgiver kan ikke NFF prosedere detaljer i en personalsak i media. Men vi gjenta følgende: NFF avsluttet tirsdag denne uken Svein-Erik Edvartsens arbeidsforhold med umiddelbar virkning på grunn av grovt pliktbrudd og annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen.Det er sakens kjerne. Den såkalte dommersaken som ble forlikt 9. mai i år, er ikke en del av denne saken. Vi registrerer at han nå forsøker å vri oppmerksomheten bort fra sakens alvorlige realiteter med sterke karakteristikker og særdeles alvorlige beskyldninger mot NFFs generalsekretær og øvrige ledelse . Det skjer tre dager etter at han ble bedt om å avslutte sitt arbeidsforhold i vår organisasjon. Edvartsen bruker ord som maktmisbruk, maktarroganse, drittpakker og heksejakt i sin beskrivelse av sin tidligere arbeidsgiver. Det tar NFF til etterretning. Mens Edvartsen trolig fortsetter sitt angrep for åpen mikrofon i mediene, er vårt fokus nå å fortsette tilretteleggingen og utviklingen av fotballsporten i 1800 klubber og for 375.000 fotballspillere over hele landet. Sammen med dyktige, dedikerte og entusiastiske ansatte og frivillige. Det er hva norsk fotball dreier seg om. Det kan selv ikke Svein-Erik Edvartsen angripe.»

 

En uttalelse som denne, er ikke egnet til å skape ro eller til å plassere saken på kammerset. Tvert imot bidrar den effektivt til å skjerpe frontene og gi pressen nytt påskudd til å omtale konflikten. At Bjerketvedt føler seg touchert kan man forstå, men det bør han bite i seg. Som arbeidsgiver bør han føle ansvar for at saken forblir på kammerset der den hører hjemme.

 

Fins det ingen tillitsvalgte i Fotballforbundet som kan stoppe denne offentlige skittkastingen? Eller ønsker forbundet offentlig skittentøyvask - og kanskje rettssak? Ser det seg tjent med medienes behandling av saken? Tror de at all PR er god PR? Eller forstår de at personalsaker - som de selv sier - ikke hører hjemme i mediene? Hvis de forstår dette, hvorfor ikke da ta konsekvensene av det?

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 


Jonas

Jonas Gahr Støre har måttet tåle mye i løpet av valgkampen. Facebook har vært full av hets og usakligheter. Folk er skremmende ukritiske. Tilsynelatende eier de ikke evne til å innse hvor sårende og deprimerende den primitive utskjellingen er. Empati er ikke den egenskapen som oftest kommer til uttrykk på nettet.

 

Dessverre ligger ikke de tradisjonelle avisene langt etter. De tøyer stadig grenser - både i papirutgavene og på nettet. Enkelte av dem driver direkte skittkasting. Verken Jonas' investeringer, hyttemaling eller bryggearbeider hadde noe med Arbeiderparpartiets valgkamp å gjøre. Det hindret ikke aviser med sympatier på høyresiden i å eksellere i falske "avsløringer" og mistenkeliggjøring. Angrep på lederens integritet er virkningsfullt. Folk tror på det de ønsker å tro på. Nedrakkingen og skittkastingen fant et takknemlig publikum hos tilhengere av partiene på høyresiden. Og trolig også hos en del naive potensielle Arbeiderpartivelgere.

 

Nå er valget over, men ikke hetsingen. Undergravingen fortsetter. Skribenter og kommentatorer uten empati, bærer med stor iver ved til bålet. Nå skal Jonas mobbes og forfølges dag etter dag til han ikke orker mer og går av som partileder. Eller til at svake sjeler i partiet tror at de må kvitte seg med ham. Jeg fortsetter, sier Jonas. Kommentatorer som ikke eier skam eller bremser, lar seg imidlertid ikke stoppe, men mener å vite at opprøret i Arbeiderpartiet er voksende, og at Jonas er på veg ut. "Fiasko for Jonas" sier Dagbladet på 1. side tvers over et bilde av Arbeiderpartiets leder. At Dagbladets gamle protege, Venstre, så vidt karret seg over sperregrensen, slås opp på s. 18 med en uttalelse fra Skei Grande, som har kjørt partiet i grøfta, om at hun ikke har noen planer om å gi seg.

 

For den som vil skade Jonas og partiet er det ikke vanskelig å finne nyttige idioter. F. eks. partimedlemmer som får sine 15 minutter i rampelyset ved å gi uttrykk for at partiformannen - eller hele partiledelsen - bør gå av etter fiaskoen, fadesen eller hva de finner for godt å kalle valgnederlaget. For enkelte er det skremmende kort veg fra Capitol til Den tarpeiske klippe.

 

Jonas Gahr Støre har penger. Mye penger. Etter norsk målestokk er han rik. Likevel er han sosialdemokrat. Han er ikke født inn i Arbeiderpartiet, men har valgt parti etter overbevisning. Mange - ja, veldig mange - lar lommeboka og bankkontoen bestemme hvilket parti de skal stemme på. Egoisme er en sterk drivkraft. Sterkere enn kjønnsdriften, sies det. Noen velsituerte makter å tenke lenger enn til egen vinning. De er idealister og setter hensynet til fellesskapet fremst. De har empati og evne til å identifisere seg med personer som er avhengig av et samfunn som jevner ut økonomiske og sosiale forskjeller ved hjep av solidariske fellesskapsløsninger.

 

Jonas er en av disse. Han har meninger som det står respekt av. Hans altruistiske holdning burde inspirere andre som disponerer store verdier, til å heve seg over egoisme og egen vinning og arbeide for et varmere og bedre samfunn for alle, ikke minst for dem som mest trenger hjelp fra fellesskapet.  Han burde få vår respekt - ikke utsettes for smålig kritikk og klam mistenksomhet.

 

Kritikk etter et valgnederlag er rett og rimelig. At kritikken rammer topplederen og resten av partiledelsen er også som det må være. Men kritikken må ha rimelige dimensjoner og være saklig og konstruktiv. Kritikken  - og hetsen - mot Jonas er verken rett eller rimelig. Den er overdimensjonert, usaklig - og til tider ondsinnet. På Facebook går kritikerne beserkergang.

 

La oss håpe at partifeller i bygd og by har evne til å overse de verste utslagene. Ingen ting blir riktig eller viktig fordi det står på trykk  - enten det er på papir eller på en skjerm. Skitt er og blir skitt. Og løgn, mistenkeliggjøring og overdrivelser bør overses - selv om de strømmer på akkurat nå. Det gjelder å bevare hodet, ta vare på de menneskene som står på for partiet, og forberede partiet for konstruktiv opposisjon i Stortinget. For: Det kommer nye valg! Det er ikke en trøst. Det er en realitet.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Om meg

Mitt profilbilde

Nick: Kay Olav Winther d.e.

Fra: Frogn

Kjønn: Gutt

Født: 1937

Mer...