Jensen-saken gir grunn til å spørre: Er Norge et rettssamfunn?

Tidligere politimann Eirik Jensen er dømt til 21 års fengsel. Det er lovens strengeste straff. Personer som er dømt for drap, overfall, lemlestelse, voldtekt, ran og liknende forbrytelser, har fått langt kortere straffer.

 

Jensen er dømt på grunnlag av antakelser og påstått sannsynlighetsovervekt. Han er ikke grepet på bar gjerning, og han har ikke erklært seg skyldig i det han er anklaget for. Tvert om. Han bedyrer sin uskyld. Benektelsen står ikke til troende, mener retten som finner det hevet over enhver rimelig tvil at Jenssen har unnlatt å gjøre sin plikt som politimann selv om han må ha visst hva hasjbaronen Cappelen har drevet med. Og ikke bare det. Alt tyder på at politimannen Jenssen har latt seg kjøpe. Og at han endog har mottatt betaling for å tie - og noen ganger varsle smugleren Cappelen slik at han farefritt har kunnet drive på med sin samfunnsskadelige og fordervelige virksomhe. Mener retten.

 

Påtalemyndigheten og retten har ingen fellende bevis mot Jensen. De har bare en sterk overbevisning og noe annet som de tilsynelatende stoler blindt på. De har uttalelser fra storsmugleren Cappelen som hevder at Jensen har samarbeidet med ham, gjort det mulig for ham å smugle, og at politimannen har fått rikelig betalt i form av penger og tjenester for bryderiet.

 

Cappelen hadde ingen reell mulighet til å bli trodd om han skulle nekte seg skyldig i innførsel og salg. Bevisene var for soleklare. Han har derfor valgt å tilstå i håp om å få strafferabatt. I tillegg har han kastet sin påståtte samarbeidspartner i vektskåla. Cappelen har - etter det han selv sier - hatt et omfattende imperium. Han må ha hatt mange kumpaner. Han har ikke angitt disse. Han valgte å selge politimannen Jensen. Trolig har han ment at Jenssen ville veie tyngre når strafferabatten skule utmåles.

 

Der tok han for så vidt ikke feil. Storsmugleren Cappelen er tilgodesett med en strafferabatt på 5 år. Mens Jensen i første rettsinstans er dømt til 21 års fengsel, har storsmugleren Cappelen sluppet med 16. Det er han forøvrig ikke fornøyd med. Han hadde ventet større avdrag for å ha lagt kortene på bordet og for å ha gitt aktoratet Jensen på et fat.

 

Strafferabatt er et tvilsomt prinsipp. Det bærende prinsipp i retsstaten er at man skal straffes for de lovovertredelsene man bevislig har gjort seg skyldig i. Man skal ikke straffes av allmennpreventive hensyn, dvs. for å avskrekke andre fra å begå lovbrudd. Og man skal ikke straffes mildere enn andre av subjektive eller andre usaklige grunner.

 

Strafferabatt gis ikke av hensyn til delinkventen. Strafferabatt begrunnes med at den dømte har hjulpet myndighetene. Strafferabatt er m.a.o. ikke egentlig et rettferdighetsprinsipp, men en bekvemmelighetsprinsipp. Å gi rabatt i alvorlige straffesaker, er å relativisere forbrytelsen og den skaden som er forvoldt, å se bort fra hensynet til samfunnet og de personene som lovbruddet er gått ut over, og gjøre straffen avhengig av den grad av hjelp som forbryteren har ytt til politiet og anklagermyndigheten.

 

Personer som er pågrepet in flagranti - eller av andre mer eller mindre edle grunner ser seg tjent med å tilstå - kan tjene på å trekke andre med seg. Dette vet selvfølgelig politiet. Vi må derfor rekne med at politiet og anklagermyndigheten i utgangspunktet stiller seg kritisk til slik "åpenhet" og denne arten av "innrømmelser" - spesielt hvis den følges av ønske om å kjøpslå, og av krav om strafferabatt.

 

Det er derfor underlig at påtalemyndigheten og retten har gitt storsmugleren Cappelen strafferabatt. Når tiltalte politifolk frifinnes, blir rettssystemet gjerne beskyldt for partiskhet og for å beskytte sine "egne". Har behovet for å dømme en anklaget politimann, her forblindet fru Justitia slik at hun er kommet i skade for å dømme uten bevis og gi belønning i form av rabatt, til den som har båret den anklagede til offerbordet?

 

Det er et grunnleggende prinsipp, at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. I Jenssens sak burde retten vært tynget av tvil. Tvil om hva Jensen har visst og gjort. Og tvil om det Cappelen har fortalt om Jensens rolle i smuglerdynastiets virksomhet. I Jensens sak er det ingen tegn som tyder på at noen som helst tvil er kommet den tidligere politimannen til gode. Han er idømt lovens strengeste straff. Dette må bety at retten ikke har vært i den minste tvil. Det er ikke egnet til å berolige. I en sak uten konkrete bevis, bør tvilen ha en framtredende plass.

 

Vi må tro at både Cappelen og Jenssen anker. Cappelen for å få bedre betalt for sin "åpenhet" og hjelp til politiet. Jensen for å bli frifunnet - eller i det minste få kortere straff. Min sympati er hos Jensen. Jeg vet ikke hva han har gjort og ikke gjort. Men så lenge ingen forbrytersk aktivitet er bevist eller sannsynliggjort ut over enhver rimelig tvil, bør han ikke dømmes. Alt annet er brudd med rettsstatens bærende prinsipper.

 

Det er bedre at en skyldig går fri, enn at en uskyldig dømmes! I denne saken har dette prinsippet fått fornyet aktualitet.

 

Kay Olav Winther d.e.


Den fordømte dommer Edvardsen

Jeg vet ikke mye om den såkalte "Edvardsen-saken". Det jeg mener å vite,har jeg fra mediene, men dessverre er det ikke lenger slik at man uten videre kan stole på det mediene bringer til torgs. Akkurat der har Donald Trump rett.

 

Det syns imidlertid å være vitnefast at fotball- og ishockey-dommer Edvardsen er "a troublemaker". Mange forteller at han er vanskelig å samarbeide med, og de forbundene han har arbeidet for, ser ut til å være enige om at han har negativ innflytelse på miljøet. Dessuten hevder Norges Fotballforbund at han har gjort seg skyldig i "grovt pliktbrudd" og "vesentlig mislighold av arbeidsavtalen". Derfor vil forbundet kvitte seg med ham.

 

At arbeidsgivere, eller andre som har ansvar, prøver å løse problemer ved å bli kvitt personer som de mener skaper problemer, er forståelig. Arbeidsgivere skal skape gode arbeidsvilkår for alle ansatte. Noen ganger lar det seg ikke gjøre uten at noen sies opp. Så langt er alt all right.

 

Problemene begynner når arbeidsgiverne går til mediene med personalsaker - og eventuelle oppsigelser. Og mediene bruker sakene til å mele sin egen kake.

 

Mediene - og spesielt VG - har brukt Edvardsen-saken for alt hva den er verdt. Oppslagene har åpenbart ikke hatt som formål å hjelpe fotball- eller ishockeyforbundet og de dommerne som mener at Edvardsen har behandlet dem på en måte som de ikke vil akseptere. Hensikten har heller ikke vært å støtte og hjelpe Edvardsen. Mediene spekulerer rett og slett kynisk i en personalkonflikt som blir mer ødeleggende jo mer mediene blander seg i den. Ødeleggende for de personene som er parter i konflikten, men enda mer ødeleggende for familiemedlemmer som trekkes med i dragsuget. Personkonflikter som foregår i medienes ubarmhjertige flomlys, skader aldri bare hovedpersonene. I bakre rekke, men synlig nok, fins andre ofre. Ofre som er totalt uskyldige - og totalt forsvarsløse.

 

Det ser ikke mediene ut til å forstå eller bry seg om. De mener øyensynlig at den som befinner seg i vegen, må finne seg i å bli kjørt ned. For å bli i bildet: Vegen er for biler. Eller for å si det i klartekst: I Norge har vi ytringsfrihet. Mediene er frie og skriver og sier hva de vil. At noen uskyldige kommer i vegen og blir skadet, kan ikke mediene svare for. Sivile dør i krig. Sånn er det bare.

 

Hvilke interesser ivaretas ved at fotball- og ishockey-dommer Edvardsen forfølges gjennom svære oppslag i pressen? Ingen samfunnsinteresser, så vidt jeg kan se. Og ikke de idrettene han har vært engasjert i. Heller ikke de personene som han sies ikke å vært grei imot, men brakt til gråt og fortvilelse.

 

De eneste som har fordel av at saken med mellomrom dras fram og utsettes for offentlighetens ubarmhjertige søkelys, er mediene. Medier som vet at personfokusering appellerer til det primitive i oss, og derfor øker salget og gjør dem mer attraktive for de som har noe av å selge. Motforestillinger er ikke medienes sak. De jager i flokk. Ikke sjelden jager de til byttet segner om. Men pytt, pytt.

 

Nå er det altså dommer Edvardsen som skal til pers. Og fotballforbundets generalsekretær. Koste hva det koste vil. Kan man bidra til at saken ender i retten, har man stoff i lange tider. Det er ikke vakkert, men noen journalister skaper seg et navn på saker som dette, og mediene tjener penger. Har de samvittighet, letter de den med å forklare at saker med  personfokus selger fordi det er slike saker folk vil ha.

 

For meg er det ingen akseptabel forklaring. Jeg ønsker meg en presse og etermedier med ryggrad. Medier som spør: Står de skadene vi forvolder ved å skrive om dette, i rimelig forhold til den samfunnsnytten det ivaretar? Hva taper samfunnet på at vi overlater personsaker til intern behandling i de organene som er  berørt? Det er det mest anstendige. Ergo grafser vi ikke i slike saker.

 

I en uttalelse sier Norges fotballforbunds generalsekretær, Pål Bjerketvedt: "Som en ansvarlig arbeidsgiver kan ikke NFF prosedere detaljer i en personalsak i media. Men vi gjenta følgende: NFF avsluttet tirsdag denne uken Svein-Erik Edvartsens arbeidsforhold med umiddelbar virkning på grunn av grovt pliktbrudd og annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen.Det er sakens kjerne. Den såkalte dommersaken som ble forlikt 9. mai i år, er ikke en del av denne saken. Vi registrerer at han nå forsøker å vri oppmerksomheten bort fra sakens alvorlige realiteter med sterke karakteristikker og særdeles alvorlige beskyldninger mot NFFs generalsekretær og øvrige ledelse . Det skjer tre dager etter at han ble bedt om å avslutte sitt arbeidsforhold i vår organisasjon. Edvartsen bruker ord som maktmisbruk, maktarroganse, drittpakker og heksejakt i sin beskrivelse av sin tidligere arbeidsgiver. Det tar NFF til etterretning. Mens Edvartsen trolig fortsetter sitt angrep for åpen mikrofon i mediene, er vårt fokus nå å fortsette tilretteleggingen og utviklingen av fotballsporten i 1800 klubber og for 375.000 fotballspillere over hele landet. Sammen med dyktige, dedikerte og entusiastiske ansatte og frivillige. Det er hva norsk fotball dreier seg om. Det kan selv ikke Svein-Erik Edvartsen angripe.»

 

En uttalelse som denne, er ikke egnet til å skape ro eller til å plassere saken på kammerset. Tvert imot bidrar den effektivt til å skjerpe frontene og gi pressen nytt påskudd til å omtale konflikten. At Bjerketvedt føler seg touchert kan man forstå, men det bør han bite i seg. Som arbeidsgiver bør han føle ansvar for at saken forblir på kammerset der den hører hjemme.

 

Fins det ingen tillitsvalgte i Fotballforbundet som kan stoppe denne offentlige skittkastingen? Eller ønsker forbundet offentlig skittentøyvask - og kanskje rettssak? Ser det seg tjent med medienes behandling av saken? Tror de at all PR er god PR? Eller forstår de at personalsaker - som de selv sier - ikke hører hjemme i mediene? Hvis de forstår dette, hvorfor ikke da ta konsekvensene av det?

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 


Jonas

Jonas Gahr Støre har måttet tåle mye i løpet av valgkampen. Facebook har vært full av hets og usakligheter. Folk er skremmende ukritiske. Tilsynelatende eier de ikke evne til å innse hvor sårende og deprimerende den primitive utskjellingen er. Empati er ikke den egenskapen som oftest kommer til uttrykk på nettet.

 

Dessverre ligger ikke de tradisjonelle avisene langt etter. De tøyer stadig grenser - både i papirutgavene og på nettet. Enkelte av dem driver direkte skittkasting. Verken Jonas' investeringer, hyttemaling eller bryggearbeider hadde noe med Arbeiderparpartiets valgkamp å gjøre. Det hindret ikke aviser med sympatier på høyresiden i å eksellere i falske "avsløringer" og mistenkeliggjøring. Angrep på lederens integritet er virkningsfullt. Folk tror på det de ønsker å tro på. Nedrakkingen og skittkastingen fant et takknemlig publikum hos tilhengere av partiene på høyresiden. Og trolig også hos en del naive potensielle Arbeiderpartivelgere.

 

Nå er valget over, men ikke hetsingen. Undergravingen fortsetter. Skribenter og kommentatorer uten empati, bærer med stor iver ved til bålet. Nå skal Jonas mobbes og forfølges dag etter dag til han ikke orker mer og går av som partileder. Eller til at svake sjeler i partiet tror at de må kvitte seg med ham. Jeg fortsetter, sier Jonas. Kommentatorer som ikke eier skam eller bremser, lar seg imidlertid ikke stoppe, men mener å vite at opprøret i Arbeiderpartiet er voksende, og at Jonas er på veg ut. "Fiasko for Jonas" sier Dagbladet på 1. side tvers over et bilde av Arbeiderpartiets leder. At Dagbladets gamle protege, Venstre, så vidt karret seg over sperregrensen, slås opp på s. 18 med en uttalelse fra Skei Grande, som har kjørt partiet i grøfta, om at hun ikke har noen planer om å gi seg.

 

For den som vil skade Jonas og partiet er det ikke vanskelig å finne nyttige idioter. F. eks. partimedlemmer som får sine 15 minutter i rampelyset ved å gi uttrykk for at partiformannen - eller hele partiledelsen - bør gå av etter fiaskoen, fadesen eller hva de finner for godt å kalle valgnederlaget. For enkelte er det skremmende kort veg fra Capitol til Den tarpeiske klippe.

 

Jonas Gahr Støre har penger. Mye penger. Etter norsk målestokk er han rik. Likevel er han sosialdemokrat. Han er ikke født inn i Arbeiderpartiet, men har valgt parti etter overbevisning. Mange - ja, veldig mange - lar lommeboka og bankkontoen bestemme hvilket parti de skal stemme på. Egoisme er en sterk drivkraft. Sterkere enn kjønnsdriften, sies det. Noen velsituerte makter å tenke lenger enn til egen vinning. De er idealister og setter hensynet til fellesskapet fremst. De har empati og evne til å identifisere seg med personer som er avhengig av et samfunn som jevner ut økonomiske og sosiale forskjeller ved hjep av solidariske fellesskapsløsninger.

 

Jonas er en av disse. Han har meninger som det står respekt av. Hans altruistiske holdning burde inspirere andre som disponerer store verdier, til å heve seg over egoisme og egen vinning og arbeide for et varmere og bedre samfunn for alle, ikke minst for dem som mest trenger hjelp fra fellesskapet.  Han burde få vår respekt - ikke utsettes for smålig kritikk og klam mistenksomhet.

 

Kritikk etter et valgnederlag er rett og rimelig. At kritikken rammer topplederen og resten av partiledelsen er også som det må være. Men kritikken må ha rimelige dimensjoner og være saklig og konstruktiv. Kritikken  - og hetsen - mot Jonas er verken rett eller rimelig. Den er overdimensjonert, usaklig - og til tider ondsinnet. På Facebook går kritikerne beserkergang.

 

La oss håpe at partifeller i bygd og by har evne til å overse de verste utslagene. Ingen ting blir riktig eller viktig fordi det står på trykk  - enten det er på papir eller på en skjerm. Skitt er og blir skitt. Og løgn, mistenkeliggjøring og overdrivelser bør overses - selv om de strømmer på akkurat nå. Det gjelder å bevare hodet, ta vare på de menneskene som står på for partiet, og forberede partiet for konstruktiv opposisjon i Stortinget. For: Det kommer nye valg! Det er ikke en trøst. Det er en realitet.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Blåmandag

Arbeiderpartiet er valgets taper. Høyre og Fremskrittspartiet har også gått tilbake, men ikke på langt nær så mye, og de to støttehjulpartiene karret seg så vidt over sperregrensen. De kan derfor fortsette å holde Fremskrittspartiet - som de begge hevder at de er motstander av - ved makten. Erna og Siv fortsetter, og Jonas må ta nye år i opposisjon. Det beste han kan håpe på, er at det blå-brune samarbeidet går i oppløsning i løpet av valgperioden. Men lite tyder på at det vil skje. Alle de fire "regjeringspartiene" har utmerket fordøyelse. De svelger gjerne store kameler, hvis de bare får styre og stelle. Snakket om at de ikke vil være garantister for Fremskrittspartiet, er bare spill for galleriet, og indremedisin beregnet på å roe kritiske medlemmer og velgere. I realiteten er de støttehjul som hjelper den blå-brune regjeringen å holde ballansen.

 

Jonas Gahr Støre er en utmerket politiker. Det har han vist som minister og i Stortinget. Det er ikke hans feil at det gikk galt. Han holdt seg lojalt til den vedtatte strategien, reiste land og strand rundt, og møtte velgerne ansikt til ansikt. Han gjorde en imponerende innsats i etermediene, og ble av forståsegpåere kåret til vinner av debattene. Jonas var reflektert og langsiktig. Han snakket om de utfordringene nasjonen står over for og vil komme til å stå over for og argumenterte saklig for hva Arbeiderpartiet vil gjøre for å skape et godt, varmt og solidarisk samfunn.

 

Men den valgkampstrategien partiet fulgte kan man med full rett kritisere.

 

La oss begynne med slagordet "Alle skal med". Hva forteller det? Ingen ting! Det er tomt for reelt innhold og har ingen appell. Hvor har partiet hentet denne likegyldige selvfølgeligheten? Er den kjøpt i dyre dommer hos en PR-bedrift med mer selvtillit enn innsikt? Skivebom!

 

Partiet har brukt begrepet "et kaldere samfunn". Mener menigmann at vi har fått et kaldere samfunn under Erna og Siv? Er det fare for et "kaldere samfunn" hvis de to får fortsette? Skal vi tro ytringene på sosiale medier, kjenner folk seg ikke igjen i denne beskrivelsen. "Et kaldere samfunn" er et tomt begrep på linje med "Alle skal med".  I stedet for tomme slagord burde partiet møtt velgerne med konkrete opplysninger om hva det ville gjøre og hvorfor. Jonas er beskyldt for å være "tåkefyrste". Det er han ikke, men partiet ville tjent på mer klarhet og konkrete forslag.

 

Folkevandringen til Europa er en realitet som krever at norske partier og politikere drøfter de utfordringene den stiller oss over for. Arbeiderpartiet har ikke våget det. Av redsel for å bli skitten på fingrene, har det latt problemet ligge og i stedet konsentrert seg om å karakterisere og kritisere regjeringen og innvandringsministeren. I hjemfylket til Sylvi Listhaug slutter velgerne opp om henne i den grad at Frp der er større enn Arbeiderpartiet. Den norske menigmann- og -kvinne er opptatt av saken. Ikke bare de "fremmedfiendtlige", men også de som er instilt på å hjelpe når folk er i nød, lurer på hvor grensen for vår bæreevne går. Og hvordan kan det ha seg, at folk reiser på ferie til det landet de har flyktet fra? På sosiale medier blir Arbeiderpartiet sett på som naivt, dumsnilt og uten mot til å drøfte vanskelige saker. Fortsetter det slik, kan partiet komme enda lenger ut i bakleksa.

 

Regjeringen har tydelig et liberalistisk syn på arbeidslivet. Det har ikke svekket den i folkeflertallets øyne. Folk flest har liten sans for prinsipper og teorier.  Overraskende mange tror at midlertidige ansettelser vil gi flere innpass i arbeidslivet. Arbeiderpartiet og LO har ikke nådd fram med sine betenkeligheter. Folk skjønner ikke alvoret før de rammes selv. Eller før de får problemet illustrert slik at de føler at de kan være i faresonen. Generelle beskrivelser av farene ved regjeringens arbeidslivspolitikk når ikke fram. LO og partiet må lenger opp på banen og drive opplysningsarbeid om farer og konsekvenser hvis de vil bli trodd. Det har vært noe fjernt og teoretisk over det som har skjedd hittil.

 

Arbeiderpartiets beskrivelse av regjeringens tafatthet når det gjelder å bekjempe arbeidsledigheten, falt på steingrunn fordi den ikke stemte med det folk opplever. Reduksjonen i oljenæringen skapte arbeidsledighet - både blant oljearbeidere og i næringer som lever av samarbeid med oljesektoren. Takket være regjeringen, eller på tross av den, ble det skapt nye jobber. Det er det folk ser - og opplever på lommeboka. Arbeiderpartiets påstander og bekymringer ble oppfattet som kamp mot vindmøller. Og kritikken mot regjeringen som urettferdig gnål.

 

Kristelig Folkeparti og Venstre hører for tiden til på høyresiden i norsk politikk. Arbeiderpartiets forsøk på å få disse partiene på sin side, ergret nok en del. Forsøket bidro til å skape forvirring om hvor skillelinene i det politiske landskapet går. Dette var neppe alene et avgjørende feiltrinn fra partistrategene, men bidro utvilsomt til den noe utvaskede profilen som partiet antok i løpet av valgkampen. Folk liker klar tale og tydelige skillelinjer.

 

Derfor falt det utvilsomt i god jord hos enkelte med sosial samvittighet at Arbeiderpartiet sa at det ville ta tilbake den blå-brune regjeringens skattegaver til de rikeste. Partiet maktet imidlertid ikke å tilbakevise regjeringens påstand om at skattelette for rikinger gir investeringer i næringsliv og arbeidsplasser. Skattelette gir økt luksusforbruk. Det burde være lett å dokumentere. En debatt om dette burde være gefundenes fressen for Arbeiderpartiet, men på dette området var stillheten overdøvende. Det gir ikke alltid resultater å sitte stille i båten.

 

Varsel om økt skatt, er et tveegget sverd. Skal man unngå backlash, må det gjøres krystallklart hvem som skal betale mer og hvem som slipper unna. Partiene på høyresiden og mediene hadde få problemer med å skremme menigmann med at skattetrykket ville øke med en Arbeiderpartiregjering.

 

Valgkamp er for en stor del pedagogikk. Partiene skal opplyse om hva de vil og hvordan de skal nå sine mål. I denne valgkampen kom partiet til kort. Resultatet er at den blå-brune regjeringen kan fortsette. La oss håpe at Arbeiderpartiets ledelse lærer av feilene og nederlaget, og at vi blir spart for personstrid og gjensidige beskyldninger om skyld og ansvar. Jonas må fortsette. Tid og krefter må brukes på konstruktivt arbeid. I mens får vi leve med en fire år lang blåmandag - for ikke å si en blå-brun mandag - med tømmermenn og ruelse.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 


Dypdykk i folkedypet

Jeg har fulgt "valgkampen" på sosiale medier. Det vil si ytringene fra ikke-politikere med bastante meninger om politikk, politikere og politiske partier. Det har vært en blandet opplevelse.

 

Det er tydeligvis få grenser for hva folk mener, og hva de kan få seg til å gi uttrykk for i full offentlighet. For så vidt har det vært interessant å se hva folk står for. For disse holdningene og meningene er jo representert i befolkningen enten det er valg eller ikke. Bastante, skråsikre meninger uten reservasjoner. Og uten premisser.

 

Det som særpreger ytringene på sosiale medier, er at de er subjektive - og uten nærmere grunngiving. Det meste er ferdigtygde "sannheter" som innsenderne ikke forteller hvordan de er kommet fram til, og påstander som ikke dokumenteres. Kilder oppgis kun i de sjeldneste tilfeller, og kildekritikk er totalt fraværende.

 

Det er ikke det store flertallet av samfunnsbevisste borgere som ytrer seg på Facebook - eller andre sosiale medier. Ytringene som kommer til uttrykk der, er derfor ikke representative for befolkningen. Men de som skriver er synlige. Man får derfor lett inntrykk av at de er flere og mer representative enn de i virkeligheten er. De kan derfor øve en innflytelse som er større enn deres antall skulle tilsi.

 

Spesielt foran et valg kan dette være problematisk. Mange lar seg inspirere og lede uten kritisk vurdering av det som hevdes og påstås på sosiale medier. Det går klart fram av kommentarfeltene. Og de tradisjonelle mediene videreformidler gjerne de mest outrerte meningene samtidig som de forstørrer og forsterker  ytringer med tendensiøse betegnelser som "storm", "raseri" o.l. Skal man tro presse og etermedier, har Arbeiderpartiets sms til velgerne, opprørt den norske befolkningen, og vært et pr-messig bomskudd som kan slå tilbake med mindre oppslutning for partiet.

 

Noe som selvfølgelig er det rene vis-vas. Akkurat som brosjyrer i postkassa tidligere, er sms nå et helt kurant middel for å nå ut til potensielle velgere. Uønskede brosjyrer kan kastes i papirinnsamlingen. Uønskede sms'er - eller e-poster for den saks skyld - kan slettes. Verre er det ikke. Men de konservative gaphalsene på Facebook vil ha det til at de er blitt forulempet. En selvbevisst guru tar til orde for levendring.Og hva verre er: De tradisjonelle mediene har hengt seg på. Skribentene på de sosiale mediene føler seg akseptert og inspirert til fornyet klaging. Og mediene videreformidler reaksjoner og holdninger som er primitive og ureflekterte. Stoff som i tidligere tider uten tvil ville havnet i avisenes rikholdige papirkurver.

 

Nå er det ikke slik at jeg beklager at kreti og pleti kommer til og får gitt uttrykk for sine oftest mindre gjennomtenkte meninger, på sosiale medier - f.eks. på Facebook. Mye av det som kommer til uttrykk er jeg uenig i. Ja, jeg syns at mye er i overkant ureflektert og direkte dumt. Men folk må få mene det de vil. Og de må få gi uttrykk for det. Personlig lærer jeg mye av å følge med og sette meg inn i de usminkede oppfatningene folk gir uttrykk for. Jeg lærer toleranse, og jeg inspieres til å se kritisk på mine egne meninger og "sannheter".

 

Og jeg lærer å skille mellom lort og kanel. Ikke alle meninger er like berettigede og gode. Mye av det som kommer til uttrykk på sosiale medier er "bullshit". Verken mer eller mindre. Man må derfor lese med åpne øyne, åpent sinn og en kritisk grunnholdning. Et utsagn er ikke riktig eller holdbart fordi om det er kommet på "trykk" eller på en skjerm.

 

Lort er lort uansett hvor den dukker opp. Og ingen av oss bør la være å si ifra når lorten blir servert som god fisk. Det kan koste litt, men lufta blir renere når det luftes ut. Ytringsfrihet er en verdi vi skal ta vare på. Men å ta til gjenmæle, er ikke å begrense ytringsfriheten. Det er å ta ytringsfriheten på alvor. Og mye av det som ytres på sosiale medier trenger motforestillinger. Det har denne "valgkampen" til fulle bevist.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Det tar tid å skape gull av gråstein

Norges landslag slaktes i sosiale medier og utenlandsk presse etter stortapet mot Tyskland i går. Tysk presse gir hele forsvarsrekka strykkarakter.

 

6-0 ble det. Men det kunne like gjerne blitt både 8 og 10 baklengsmål. Etter at laget hans hadde sikret seg en trygg ledelse, svekket trener Joachim Löw bevisst laget ved å ta ut den ene stjernespilleren etter den andre for å gi plass til running up-spillere og lokale størrelser. Men nivået var fortsatt høyt nok til at tyskerne kunne rundspille og skåre på et hjelpeløst norsk mannskap.

 

Lars Lagerbäck uttaler at han er overrasket over at det står så dårlig til med norsk landslagsfotball. Han visste at det var ille, men ikke så ille som det vi så igår.

 

For enkelte av oss kommer det ikke som noen overraskelse. Dessverre. Landslagets spill har holdt lavmål, selv mot svakere motstandere enn Tyskland. Det norske spillet er rett og slett destruktivt.

 

Fotballspillets formål er enkle. Hensikten med spillet er å få ballen i motstanderens mål, og å hindre motstanderlaget i å lage mål. Ballinnehav og elegante driblinger og godt hodespill har ingen verdi i seg selv. Det deles ikke ut stilpoeng i fotball. Ballinnehav og tekniske ferdigheter har bare betydning hvis de bidrar til at motstanderne ikke skårer, eller fører til målsjanser og til at eget lag lager mål.

 

Det norske landslaget er ineffektivt. Det spiller på tvers av banen og bakover. Lovende spill forover avbrytes av meningsløse tilbakespill. I stedet for å sette fart framover, rykke fram i angrepsposisjon og spille ballen til godt plasserte framskutte spillere, sendes ballen sidelengs eller bakover - eller til godt oppdekkede spillere som står og venter på ballen i stedet for å være bevegelige, lese spillet og plassere seg slik at spilleren som har ballen, har noen å spille til.

 

Det norske landslaget skaper stort sett ikke sjanser. Og hva som er like ille: De makter ikke å lage mål ut av de få sjansene som oppstår. Norske landslagsspillere er unøyaktige. De er slurvete med plasseringer og slurvete med avslutninger. Og de er egoistiske. De prøver gjerne å skåre selv fra trengt posisjon i stedet for å spille til en bedre plassert medspiller.

 

Alle som noen gang har spilt fotball, vet at ballen går høyt hvis den som skyter heller seg bakover. Norske landslagssspilere vet øyensynlig ikke det. Eller de mangler selvkontroll og glemmer det i det avgjørende øyeblikk. Skudd går oftest over eller utenfor mål. Altså: Manglende konsentrasjon og nøyaktighet. Eller la oss kalle en spade for en spade: Rent slurv!

 

Det sies at det tyske landslaget spiller maskinmessig. Enkelte får det til å lyde som kritikk. Men det burde vært sagt som ros. Hvorfor skal ikke fotballspillet være maskinmessig? Det er effektivt, og det effektive er vakkert å se på. Tyskland vinner fotballkamper. Det er - som sagt - det fotball går ut på.

 

Norge spiller mer individualistisk - og lar tilfeldighetene og slumpen bestemme. Resultatene blir der etter. Ikke bare mot Tyskland, men også mot ganske middelmådige og dårlige lag.

 

Lars Lagerbäck står over for en kjempeutfordring. Han skal skape gull av gråstein. Det tar tid. Hvis det i det hele tatt lar seg gjøre. Skal han lykkes, må han kvitte seg med noen av de spillerne som ser ut til å ha skaffet seg klippekort, men som til nå ikke har lykkes i å tette igjen bakover eller putte ballen i motstanderens mål. For å skape et lag, må han samle spillerne til treninger. Det kan bli vanskelig å få til med dyre proffspillere. Kanskje må han sanere og begynne helt på nytt med unge spillere som verken har primadonnanykker, har utviklet overdrevet egoisme eller har lagt seg til en spillestil og uvaner som det er vanskelig å plukke av dem. Å komme videre med det mannskapet som han nå bruker, lar seg neppe gjøre. Men det har han kanskje innsett nå?

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 


De som er avhengige av bilen, skal svi

Regjeringen vil gjøre bensin og diesel dyrere for å redusere biltrafikken. Det er omtrent like virkningsfullt som å pisse i buksa når man fryser. Først kjenner man en tilsynelatende bedring. Deretter blir alt mye verre.

 

Folk kjører ikke bil fordi de liker å ødelegge miljøet. Det store flertallet, som har barn og barnebarn, stiller seg ikke likegyldige til forurensning. De fleste kjører bil fordi det er nødvendig for at de skal få tidsregnskapet til å gå opp. Mange - trolig de fleste - har ikke noe realistisk alternativ. De kjører fordi de må. Dette kan være vanselig for den som bor og arbeider i storbyens sentrum - og for overidealistiske politikere - å forstå. Men sånn er det! Folk er avhengige av bilen.

 

Og folk flest er avhengige av den bilen de har. De færreste kan straks kjøpe seg ny "miljøvennlig" bil når regjeringen øker drivstoffprisene for å tekkes støttehjulrulpartiene som Høyre og Fremskrittspartiet er avhengige av. Folk må fortsette å kjøre. Men regjeringen vil at det skal koste mer.

 

Økte drivstoffpriser gir ikke varig mindre trafikk. Økte drivstoffpriser har bare èn sikker effekt: Større utgifter for bilbrukerne. Det vil si for alle som bor utenfor bykjernene, alle barnefamiliene som er avhengig av bil for å få utført sine daglige gjøremål, alle andre som ikke har tilgang til relevant kollektivtransport, et betydelig antall middelaldrende og eldre som er avhengige av bilen, og ikke minst: Alle som benytter bilen i arbeidet!

 

Økte drivstoffpriser betyr økte inntekter i statskassa, minimal - om noen redusert bilbruk - og større utgifter for alle og enhver. Det er m.a.o. et rent fiskalt tiltak. Uansett om de som ønsker "et grønt skifte" later som noe annet.

 

I følge media regner regjeringen med at økningen i drivstoffprisene skal føre til mindre kjøring og en reduksjon i CO2-utslippene på 189 000 tonn. Grunnlaget for disse forventningene må være "tenk på et tall". Det kan ikke være basert på empiri. "Syretesten" på miljøeffekten av prisøkninger, er erfaringene fra tidligere prisøkninger. Spørsmålet er: Hvor mye mindre kjøring, og hvor mye fornyelse av bilparken til mer miljøvennlige biler, har tidligere prisøkninger resultert i? Svar: Ingen ting!

 

Etter som folk må kjøre, vender de seg nødt og tvungent til det nye kostnadsnivået. Og de som bruker bilen av latskap eller som leketøy, bryr seg ikke om drivstoffprisene. De gidder ikke fylle tanken med "billig" drivstoff mandag morgen en gang. De bare fyller og kjører. Når de har lyst. Uansett pris.

 

Regjeringen er egentlig i mot å øke drivstoffprisene. Av hensyn til støttehjulpartiene Venstre og Kristelig Folkeparti må den imidlertid øke prisen noe. For syns skyld.

 

Altfor lite, sier Venstre. Bensin og diesel må bli betydelig dyrere. Nei, grensen er nådd, svarer regjeringen.

 

Vi stemmer ikke for regjeringens budsjett før bilkjøring er blitt så dyrt at flere lar bilen stå, svarer Venstre. For det er det som er meningen. Det skal bli så dyrt at folk ikke får råd til å kjøre til jobben eller skysse barna til og fra barnehagen.

 

Denne floken skal Erna løse. Gir hun etter for Trine Skei Grande, går Siv Jensen av skaftet. Og øker hun ikke prisene mer enn hun har vaslet, går Trine inn i furtekammeret.

 

I denne situasjonen er det bare en ting å gjøre: Å legge fram et budsjett med minimale - eller ingen - økninger i drivstoffprisen. Så vil de ansvarlige partiene redde budsjettet og regjeringen. Mens Venstre legger sten til egen byrde ved å foreslå urealistiske prisøkninger. Å levere det tauet de selv skal henges i, bør de få anledning til. Saker som høye drivstoffpriser, flyseteavgift og andre symboltiltak for å fremme et grønt skifte, vil mest sannsynlig stabilisere partiets oppslutning trygt under sperregrensen.

 

Og hvem blir lei seg for det?

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Hei, Get, hvor er SVT?


 

Jeg bor i Drøbak og er abonnent hos GET. Det er en prøvelse.

 

Før i tiden kunne jeg se begge de svenske statlige TV-kanalene samt TV4. Skjønt, det var kanskje før GET kjøpte seg inn. Så forsvant de en etter en. Lenge hadde jeg SVT1. Nå er også den borte.

 

Det er jeg som er abonnent og kunde. Jeg har kjøpt en vare av GET. Jeg har ikke bedt om å få den endret eller byttet. Men det har GET ingen respekt for. Selgeren GET skalter og valter med kanalvalget - på egen hånd. Plutselig er kanaltilbudet endret - uten forklaring.

 

Mens SVT1 har forsvunnet, har jeg fått noe som kalles TV Øst. Det er et TV-program for Hedmark- og Opplandsområdet. Der kjøres de samme programmene om igjen og om igjen. Dette må da være noe for en tv-titter i søndre Akershus, mener tydeligvs GET.

 

Jeg er interessert i svensk kultur - og politikk. Jeg så derfor på svenskekanalene da jeg hadde dem. Jeg vet ikke hvorfor GET har tatt fra meg denne gleden. Men jeg vil gjerne ha en forklaring. Og jeg vil ha kanalen tilbake. Uten ekstra utgifter!

 

I det hele tatt vil jeg gjerne ha en forklaring på hvilke kriterier GET legger til grunn når de "i sin  godhet" velger tv-kanaler for oss. Vi har etter hvert fått en rekke kanaler av det slaget jeg uten å nøle vil kalle "søppelkanaler". Mens de nordiske kanalene er borte.

 

Innbyggerne i de nordiske landene burde kjenne mer til hverandre. Nordmenn, svensker og dansker kan med litt anstrengelse og velvilje forstå hverandres språk. Til og med finske program kan vi ha utbytte av når de er på svensk som "Hygge i Strömsö, eller når de blir oversatt og tekstet. TV kunne bidra til å gjøre Norden "mindre" og nordisk kultur "større" og tilgjengelig for enhver.

 

Men slike forhold og verdier bryr ikke GET seg om. Er "søppelkanalene" billigere å kjøpe? Tjener GET mer på dem?  Føler ikke GET at selskapet har noen kulturpolitiske forpliktelser?

 

For tre-fire uker siden ble jeg oppringt av en hyggelig mann som sa at han ringte fra GET. Han ville forvisse seg om at jeg var en fornøyd kunde. Jeg svarte med å fortelle om årelang frustrasjon. Han lovte da å sende en tekniker som skulle se på våre problemer. Vi avtalte dag og tidspunkt.

 

Jeg ble hjemme og ventet hele den avtalte dagen. Ingen fra GET kom. Jeg var ikke overrasket. Jeg har gjort mine erfaringer. Fra GET må man vente seg litt av hvert - både tapte kanaler og brutte løfter.

 

Hvilken forklaring har de denne gangen? For selskapet tar vel bryet med å svare?

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Burde vi slått Tyskland?

Tyskland slo Norge 3-0 i fotball. Det er for dårlig. Den norske treneren bør ta sin hatt og gå, sier kritikerne.

 

De som ventet at Norge skulle spille jevnt med - enn si slå - Tyskland, har ikke peiling. Tyskland er et av verdens beste landslag. Norge er et av de dårligere. Det var klart før kampen på Ullevaal. Og det ble bevist til evidens mens kampen pågikk. Tyskland og Norge tilhører ulike divisjoner. Tyskland er topp. Norge er ikke bånn, men ikke så langt i fra.

 

Det er ikke Per Mathias Høgmo's skyld. I alle fall ikke hans alene. Han gjør det beste ut av det spillermaterialet han har. Våre gutter er ikke bedre.

 

Norge har hatt mange landslagstrenere. Ingen av dem har klart å løfte Norge opp på elitenivå. De som har vært nærmest er Asbjørn Halvorsen og Egil Roger Olsen. Under deres ledelse glimtet landslaget til ved noen anledninger og overgikk seg selv. Bronselaget slo f.eks. Tyskland under de olympiske lekene i Berlin før krigen, men ellers har det vært jevnt grått - og kjedelig.

 

Verken Åge Hareide, Nils Johan Semb, Ingvar Stadheim, Nils Arne Eggen, Kjell Schou-Andreassen, Øivind Johannessen eller Ragnar Larsen har maktet å gjøre Norge til en fremragende fotballnasjon. Flere av dem var utmerkede fotballspillere. Og noen av dem gjorde det godt som klubbtrenere. Men sving på det norske herrelandslaget i fotball fikk ingen av dem.

 

Nå er det Per Mathias Høgmos tur til å stange hodet i veggen. Han prøver forskjellige formasjoner og gir tillit til nye generasjoner av spillere, men like håpløst er det. Flere av de spillerne han bruker, gjør det godt i utmerkede utenlandske klubber, men på det norske landslaget lykkes de ikke. Der spiller de som amatører og kommer til kort for motstandere som det burde være mulig å beseire.

 

Det norske landslaget spiller stort sett ineffektiv fotball. Laget mangler system og driv. Når medspillerne har ballen, står de norske og venter på å få den. Vi så det mot Tyskland. Norske spillere som ble spilt på, stod og ventet på ballen mens aktive tyskere søkte ballen, fikk tak i den og brøt potensielle norske angrep.

 

Og hvor var de norske spillerne når Tyskland spilte seg framover med presisjon og framdrift? De var passive og gav de tyske spillerne rom. Store åpne rom som tyskerne selvfølgelig visste å utnytte.

 

Jeg tror at Tyskland blir gruppevinner. Men jeg ser ikke bort fra at de kan gå på et nederlag eller to. Nord-Irland er gode. Det er også Tjekkia.

 

At Norge skal bli nummer 2 i denne gruppa, er lite sannsynlig. Det er nok mer en drøm enn en realistisk mulighet. Så lenge det norske landslaget spiller så ineffektivt og upresist - jeg hadde nesten sagt: destruktivt - som nå, må vi være glade om de blir nummer 4.

 

Trøsten får - som så ofte før - være at vi ikke har noe i VM å gjøre. Før vi kan spise kirsebær med de store, må vi legge flere alen til vår vekst. Skippertak og flaks kan gi en og annen hyggelig overaskelse, men varig kvalitetsheving forutsetter systematisk arbeid over lang tid.

 

De verste gaphalsene vil kaste Per Mathias Høgmo. Se nøye på lista over trenere lenger oppe i artikkelen. De har alle vært genierklærte og idioterklærte etter tur. Hver gang vi har skiftet trener, har noen ment at det ville bringe oss til himmels. Nå er det Ståle Solbakken som er trollmannen som vi bør hente inn.

 

Ståle har vist at han er en utmerket trener. Men er han den redningsmannen Norge så sårt trenger?  Vil det ikke gå med ham slik det gikk med Åge Hareide, Nils Arne Eggen og de andre som er nevnt foran?

 

Å bli trener for det norske herrelandslaget i fotball er som å stike hodet inn i en renneløkke. Når motgangen kommer - og det gjør den - blir de begeistrede tilhengerne raskt til en lynsjemobb. Skulle Per Mathias få fyken og staffetpinnen gå til deg Ståle, så tenk deg om. Jobben som landslagstrener har ingen kommet heldig fra. Til og med Drillo fikk sparken. Husk: Det er kort veg fra Capitol til Den tarpeiske klippe!

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Weng utmanøvrert

Heidi Weng vant ikke Ski Tour Canada. Hun ledet før det siste løpet, men da hun skulle sette inn det avgjørende støtet, fikk hun elendige ski. Hun måtte derfor ta til takke med en sur 2. plass, mens Therese Johaug vant.
 

Landslagsledelsen mener de dårlige skiene ikke fikk avgjørende konsekvenser. Det er en bemerkelsesverdig uttalelse.

 

Landslagssjef Vidar Løfshus sier til vg.no: "Det handler om konstruksjon, materiale, vekt og måte å gå på. Det er så mange variabler som du aldri klarer å kontrollere. Hadde det vært en enkel vitenskap, så hadde vi gjort noe med det."

 

Landslagstrener Trond Nystad er enig: "De som gikk på Salomon i dag hadde veldig gode ski. Av og til er det en type snø som passer veldig godt for spesielle merker. I går var det Madshus-dag. Det er litt sånn det er," sier treneren som tillater seg følgende kraftsalve: "Jeg synes det bare er tøv hvis noen mener at det var en smørebom som gjorde at Heidi Weng ikke vant. I går passet føret kanskje best for henne, i dag kan det ha vært noe annet. Noen ganger har man flaks, andre ganger har man uflaks," utdyper Nystad som mener "Johaug ville vunnet uansett".

 

Vi som ikke har noen prestisje å ta vare på, ser det annerledes. Tidligere i touren - da Johaug og Weng gikk under like forhold - var Weng best. Hun kunne vunnet Ski Tour Canada med riktig smurte ski. At skienes fabrikkmerke og beskaffenhet skulle bety mer en smøringen for glid og framkommelighet må de to høye herrene lenger ut på landet med.

 

"Det er nesten trist å se på,"  sa NRKs ekspertkommentator Fredrik Aukland da en tydelig oppgitt og frustrert Weng gikk i mål. Det var ikke "nesten trist". Det var trist. Nitrist.

 

Heidi Weng har gjort det skarpt under hele Ski Tour Canada. Foran det siste løpet hadde hun 30 sekunders forsprang på Therese Johaug. Likevel tror ikke Løfshus at Weng ville holdt unna for Johaug hvis de hadde hatt like forutsetninger. Ikke når du fikk det føret her for Therese, sier Løfshus.

 

Med slike ukvalifiserte skipperskjønn-uttalelser undergraver landslagssjefen sin egen autoritet. Johaug tok innpå Weng med 10 sekunder etter 900 meter. I mål var Weng - som altså tidligere i touren hadde opparbeidet seg 30 sekunders forsprang, over ett minutt bak Johaug. Weng gikk altså mer enn halvannet minutt dårligere enn konkurrenten i løpet av ti kilometer. Refleksjonene gjør seg selv.

 

Weng var skuffet. Det så vi da hun gikk over målstreken, og Therese Johaug kom for å klemme. Men hun vil ikke spekulerer på hva som kunne ha skjedd hvis hun hadde hatt bedre ski.

 

Nei, det skal hun slippe. Men min mening er klar. Therese Johaug er en fantastisk skiløper, og jeg unner henne all verdens suksess i skisporet. Men denne gangen var den hardeste konkurrenten satt ut av spill med elendige ski. Hadde forholdene vært like, ville Heidi Weng vunnet Ski Tour Canada.

 

Det tror i alle fall jeg. Eller rettere sagt: Det er jeg overbevist om!

 

Kay Olav Winther d.e.


Skyldig eller offer for bakvaskelse?

Jeg vet ikke om politimannen Eirik Jensen har gjort det han anklages for. Men jeg vet at hvis jeg ville ødelegge en person, ville jeg gjort akkurat det som storsmugleren Gjermund Cappelen har gjort.

 

Cappelen har stort sett unnlatt å røpe sine medsammensvorne. Med ett unntak: Politimannen Eirik Jensen.

 

Den kyniske storsmugleren som uten moralske motforestiller har beriket seg på å bringe andre i ulykka, har selvfølgelig ikke importert og distribuert tonnevis med narkotika alene. Virksomheten har krevd et stort apparat. Mange mennesker må ha vært involvert.

 

Cappelen har framstått som en angrende synder som har lagt kortene på bordet med bildene opp. Men etter det jeg forstår etter å ha fordypet meg i medienes dekning av saken, har han ikke innrømt mer enn det politiet bevislig har kjent til.

 

Ærlighet og åpenhet gir strafferabatt. Cappelens ærlighet, åpenhet og eventuelle anger synes å være betinget. Han har innrømt, bekreftet og fortalt om forhold som kan tale til hans fordel når straffen en gang skal utmåles. Men det store nettverket han må ha vært en del av, har han ikke avslørt. Kumpanene han må ha arbeidet sammen med, sitter trygt.

 

Derimot har han - som det i bunn og grunn gode samfunnsmennesket han er - avslørt en korrupt politimann. En politimann som har misbrukt sin stilling og skaffet seg uberettiget vinning i kraft av og i ly av den stillingen han har hatt. Alt i følge Cappelen.

 

Hadde jeg vært i Cappelens sted, ville jeg trolig tenkt og handlet på samme måten. Storsmugleren har gjort seg fortjent til betydelige indragninger - og ikke minst - til lang tid i fengsel. Han må ha tenkt: Hva eller hvem kan jeg selge i bytte for velvilje og kortere straff? Hva med å konstruere en korrupt politimann og framstille ham som medsammensvoren?

 

Beskyldninger mot en politimann kan politiet og påtalemyndigheten ikke ta lett på.  Slike opplysninger må de undersøke nærmere. Det er ingen veg utenom. Tar politiet og påtalemyndigheten for lett på slike anklager, vil det bli oppfattet som kameraderi og lemfeldighet. Allerede i undersøkelsesfasen vil den utpekte politimannen framstå som mistenkelig. Medienes tilbøyelighet til å søke sensasjoner , og allmennhetens ønske om å tro det verste, vil stemple politimannen for all framtid. Ingen røyk uten ild.

 

For den angivelige medvirkningen til å innføre mer enn 10 tonn narkotika, skal Jenssen ha mottatt verdier for vel 2 millioner kroner. Ta en titt på tallene. Skulle tallene være riktige, må Jensen være den mest nøysomme - eller dummeste - medløperen som noen gang har solgt seg for sølvpenger. For de mengdene med narkotika, og for de tjenestene Jensen i følge Cappelen skal ha ytt i form av varsler og tips om trygge smuglerruter, burde han mottatt det tidobbelte. Eller enda mer.

 

Har påtalemyndigheten rett, har den merriterte politimanen Eirik Jensen, ofret rykte og eksistens for en "smørkringle" - for å tale med Bjørnstjerne Bjørnson. Han har altså satt alt på spill for en slikk og ingen ting. Hvor sannsynlig er det?  Og hvor er logikken? Hvorfor skulle en politimann som setter alt på spill, selge seg for lusne 2 millioner kroner? Hvis han var en slik verdifull informant som Cappelen vil ha det til, må han jo ha vært verd det flerdobbelte?

 

Påtalemyndigheten har festet lit til Cappelens forklaring og har funnet skjellig grunn til mistanke. Mistanken er bestyrket ved en rekke forhold som for utenforstående virker middels talt merkelige. "Med all respekt synes jeg tiltalten er ganske frisk. Det at man så langt på vei finner Cappelen troverdig, er jeg profesjonelt forundret over, sier en av Jensens forsvarere, advokat Svein Holden, til NRK. Den holdningen er han ikke alene om.

 

Jensen nekter straffskyld. Jeg vet som sagt, ikke om han har gjort seg skyldig i noe straffbart. Det være seg korrupsjon eller narkotikaforbrytelser - grove eller mindre grove. Men det virker usannsynlig at en merritert, oppegående politimann skal ha satt hele sin eksistens på spill for å bistå en forbryter som Cappelen. Og det økonomske utbyttet Jensen skal ha sittet igjen med, virker latterlig lite i forhold til de sjansene han skal ha tatt, og de tjenestene han skal ha ytt. Her er det noe galt med proporsjonene. Og dermed med troverdigheten.

 

Etterforskningen i saken har pågått i omlag to år. I følge VG er det gjennomført omlag 350 vitneavhør av rundt 250 personer. Etterforskningen skal i følge TV2  ha kostet 21 millioner kroner. Hittil.

 

Det er mye penger. Etter et slikt omfattende og dyrt etterforskningsarbeid er det ikke lett å konkludere med at ikke noe straffbart har funnet sted. Når saken mot Jensen kommer for retten i august, må det bli kastet lys over de merkelige, inkonsistente forholdene som preger denne saken.

 

Vi skal være på vakt mot korrupsjon.Korrupsjon i forvaltningen er ikke akseptabel. Men vi må ikke være så ivrige i vår jakt etter korrupte at vi rettsforfølger og dømmer uskyldige for sikkerhets skyld.

 

Jeg gjentar for tredje gang at jeg ikke vet om Jenssen er skyldig, eller om han er en forfulgt uskyldighet. Vi får håpe at rettssaken i august bringer klarhet i de faktiske forhold. Men uansett utfall, har Jensen fått sitt liv ødelagt. Derfor lukter det vondt av saken. Lang veg.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Hjernen?

Dagbladet kan fortelle at hjernen bak terroren i Paris er en 27 år gammel marokkaner, Abdelhamid Abaaoud, som bor i Belgia.

 

Hjernen?

 

Kay Olav Winther d.e.


Snipp snapp snute så var Norge ute - igjen

Norge klarte det ikke denne gangen heller. Vi klarte ikke å kvalifisere oss til Frankrikre-EM i fotball for menn i de ordinære kvalifiseringsrundene. Og da vi fikk en ny sjanse, mislyktes vi med den også. Som ventet.

 

Norge er ingen stor fotballnasjon. Når det gjelder fotball for menn. Det har vi aldri vært. Vi har hatt noen lysglimt hvor vi har seiret over noen av verdens storheter, men det har vært tilfeldigheter. Og skippertak. Jevnt over er vi e n annenklasses fotballnasjon. Akkurat som vi er en annenrangs ishockeynasjon. Når det gjelder lagidrett for menn,har vi aldri lyktes med å etablere oss på et høyt internasjonalt nivå.

 

Også norsk lagfotball ligger på et labert nivå. En tid gjorde Rosenborg det bra ute i Europa, men det var en tids- og situasjonsbestemt epoke som tok slutt. At Molde slår Celtic er morsomt, men ikke et tegn på internasjonal standard. Kvalitet over tid er noe helt annet enn en tilfeldig seier - eller to.

 

Norske medier er håpløst ureflekterte og urealistiske. Journalistene mangler kunnskaper og nøktern vurderingsevne. Etter at Norge slo bunnlaget Malta 2-0, skrev VG med krigstyper på 1. side:"OUI! ... er nesten i Frankrike EM". Morsomt ordspill. Men det rene tøys.

 

VG har ikke vært alene om å skru opp de urealistiske forventningene. De øvrige riksavisene har bidratt uhemmet, og etermediene har ikke ligget langt etter. Alle har mentalt vært i Frankrike-EM en god stund allerede. Og da Norge fikk "svake" Ungarn som drømmemotstander i kvalifikasjonsrundene, var saken i realiteten avgjort. Ungarn skulle vi ikke bare slå, men utklasse. Egentlig burde ikke kvalifikasjonskampene spilles en gang. Utfallet var klart. Norge ville gå videre! Nå kunne vi endelig glemme forsmedelige tap i tidligere kvalifikasjonsrunder. Glem Spania, glem Tsjekkia - Frankrike her kommer vi.

 

Men slik gikk det ikke. Etter to tap for et klart bedre Ungarn, er Norge ute av dansen - nok en gang. Norge var ikke i nærheten av å vinne noen av de to kvalifikasjonskampene. Ungarn var altfor gode. De spilte et forbilledlig forsvarsspill. De norske spissene slapp ikke igjennom før Martin Henriksen scoret da det var for seint. Da hadde magyarene senket skuldrene og begynt å tenke på EM-spill i Frankrike.

 

Nå samler hyenene i mediene seg til jakt på syndebukker. For noen må ha sviktet og sveket etter som medienes forventninger ikke ble oppfylt, men gjort så ydmykende til skamme.

 

Sjefssynderen er Per Mathias Høgmo. Vi ville nok vunnet hvis Høgmo ikke hadde rotet sånn med laguttaket. Høgmo som nærmest ble geni og helgenerklært etter et par seire i de innledende rundene, framstilles nå som en dilettant som rotet bort en klar seier ved å ta ut unge, lette angripere mot et bastant ungarsk forsvar. Det måtte jo gå galt! Hvor var Pedersen, Berget og Søderlund?

 

Glemt var det nå at disse tre av de samme mediene, fikk skylda for nederlaget i den første kampen. Sammen med målmann Nyland, selvfølgelig, som i følge kommentatorene på TV, stod fullstendig feilplassert da Ungarn scoret i den første kampen, og derfor var skyld i Norges tap. Noe som - selvfølgelig! - er det rene visvas.

 

Nyland gjorde to gode kamper. Men det norske forsvaret var ikke godt nok til å hindre scoringer. Og angriperne var ikke gode nok til å score. Ungarn var rett og slett bedre. I fotball er det målene som teller. Ungarn scorte flest mål. Så enkelt er det.

 

Nå bør NFF og Høgmo glemme forsmedelsen, og fortsette å bygge opp og utvikle et landslag som kan representere oss med ære i kvalifikasjonsrundene til framtidige mesterskap. Ikke hør på de brushodene som vil satse på fortidens storheter som trenere. Gi Per Mathias tid! Og tillit!

 

Så får vi som liker fotball forsøke å holde ut med ukvalifiserte sportsjournalister i aviser og etermedier. Det er den utfordringen vi sofaslitere blir stilt over for. Den krever nesten mer av oss enn fotballandslag som ikke lykkes når det gjelder som mest. Nederlag kan vi leve med. Tullprat, urealistiske forventninger og heksejakt er verre å fordøye. But we shall overcome.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Vinner vi i kveld? Tvilsomt.

I kveld skal Norge møte Ungarn i "play off" som de skikkelig innvidde kaller det. Jeg kaller det kvalifiseringsrunde.

 

For det er det det er. Norge kvalifiserte seg ikke i løpet av de ordinære rundene, men får en sjanse - eller egentlig to - til. Disse ekstrarundene vinner vi, sier optimistene skråsikkert. Vi har et bedre fotballandslag enn Ungarn har.

 

Tradisjonelt har Ungarn vært en fotballstormakt. Jeg er 78 år og husker godt Ferenc Puskás. Han scorte 84 mål på 85 kamper for Ungarn. Han var, etter mitt skjønn, en av de beste fotballspillerne verden har sett.

 

Men det var da det. Og itte nå. Idag er Ungarns fotballandslag en middelmådighet. Men det er Norges også. Trass i en del seire den siste tiden. Så jeg tar det ikke for gitt at Norge "banker" Ungarn i kveld, slik tre av kveldens spillere sier til Dagbladet. De tre var med på U21-laget som for tre år siden slo Frankrikes U21-lag 5-3. Dessuten: Hovmod står for fall.

 

Ungarn er kveldens motstander fordi laget i likhet med Norge tilhører de "nestbeste" etter ordinære runder. Norsk presse - som gjerne tar av og tar seieren på forskudd - har beskrevet Ungarn på en måte som får uinnvidde - og overoptimistiske - til å tro at Norge nærmest har walk over i kvalifiseringsrundene. De som tror det, kan få seg en nesestyver enten i kveld eller når returkampen spilles. Personlig ser jeg ikke bort fra at vi taper begge kamper.

 

Ungarn vil nemlig også til EM. Kanskje betyr EM-deltakelse mer for de stolte magyarene som bygger opp ny nasjonalfølelse etter mange tiår med undertrykkelse og fornedrelse. Derfor bør ikke Norge regne med å få noe gratis - eller billig. Ungarn vil nok bite fra seg.

 

Og skulle Norge vinne i kveld, bør seieren være stor. Dessuten må Ungarn hindres i å score på bortebane, altså på Ullevaal. For at Norge skal vinne både i kveld og i Budapest om tre dager, er lite sannsynlig. Ett måls overvekt, eller to, kan fort bli for lite når sluttregnskapet skal gjøres opp. Merk mine ord!

 

Play off-runden - eller kvalifikasjonsrunden, som jeg altså kaller den - handler ikke bare om fotball, ære og prestisje. Den handler i like høy grad om penger. Mange penger. Forferdelig mange penger, når sant skal sies.

 

Men fotballag vinner ikke kamper fordi de ikke har råd til å tape. Fotballag vinner fordi de er bedre enn motstanderen, og scorer flere mål. Norske landslag kan være utrolig ineffektive. De spiller på tvers og bakover, på tvers og bakover - uten framdrift. Det har vært litt bedre i det siste, men i kveld må man regne med nerver. Mye nerver og forsøk på å "holde ballen i laget". Og da går det ofte "i ball" i dobbelt forstand, for "våre gutter".

 

Jeg tror derfor ikke på seier i kveld. Men håper selvfølgelig. Jeg ønsker inderlig at jeg tar feil, og at Norges 11 kan gå med hevet hode ut av Ullevaal-matta når kampen er over.

 

Men som sagt: Jeg har ingen tro på det. Sorry, Per Mathias. Du framstår som en hyggelig fyr, men noen trollmann er du ikke. Tror jeg. Men gjør gjerne spådommen min til skamme.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Knut Arild og Trine bøyer nok unna

Etter siste stortingsvalg dannet Høyre og Fremkrittspartiet regjering. Hensikten var åpenbar og forståelig. De to partiene ønsket å føre Høyre- og Fremskrittsparti-politikk.

 

Ingen bør derfor være overrasket - eller skuffet - over at det er nettopp det regjeringen gjør. Alt annet ville vært overraskende - og et svik mot velgerne som stemte de to konservative partiene inn i regjeringskontorene.

 

Når man hører på kritikken fra Kristelig Folkeparti og Venstre, får man inntrykk av at disse partiene føler seg lurt og sveket fordi regjeringen ikke fører en politikk basert på disse to partienes grunnsyn og verdier. Det har selvfølgelig aldri vært regjeringspartienes mening å oppgi egen politikk til fordel for den politikken de to støttehjulpartiene ville ført hvis det var de som var i posisjon.

 

For å få en parlamentarisk platform å bygge regjeringsdannelsen på, modererte de to regjeringspartiene seg og gav visse løfter til de to småpartiene Kristelig Folkeparti og Venstre - som når det kom til stykket begge valgte å ikke gå med i regjeringen. Kanskje trodde de at de ville få større inflytelse og bli mindre kompromitert ved å tre støttende til ved behov, enn ved å gå med i regjeringen og måtte ta ansvar for dens politikk.

 

Nå er de to støttehjulpartiene konfrontert med den harde virkeligheten. I røff sjø og urent farvann har de måttet lære at en ting er et søkart at forstå, noget annet et skib at føre. Når regjeringen f. eks. vil bruke penger av bistandsmidlene for å delfinansiere utgiftene til strømmen av flyktninger, er det ikke bare fordi finansministeren og hennes parti er innvandringsskeptiske, men et nødvendig grep for å få et blå-fiolett budsjett til å henge i sammen. Å vente at regjeringspartiene skal renonsere på alle sine merkesaker, er ikke bare naivt. Det er å pukke på at regjeringen skal føre en politikk som den er uenig i, og som den gikk til valg for å endre på. Et slikt krav - og en slik forventning - er totalt urimelig. Regjeringen må legge fram et budsjett og de tilleggsproposisjoner som er nødvendig - basert på egen ideologi og egne programmerte mål.

 

Når sakene kommer til behandling i stortinget, kan opposisjonen argumentere og stemme i mot det den er uenig i. Da må de to støttehjulpartiene vise hva som er viktigst for dem. De politiske sakene, eller å holde en regjering som de i sentrale saker er dypt uenige med, ved roret. Det er slik parlamentarismen virker.

 

Det vet nok både Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande. Men de liker det ikke. For da må de velge mellom det de syns er riktig, og løftet de har gitt regjeringen om å leve sammen i gode og onde dager.

 

Jeg tror kanskje Knut Arild Hareide har oppdaget at løftet om å holde regjeringen under haka når den ikke kan holde seg flytende ved egen hjelp, er mer krevende enn han hadde trodd. Kanskje ønsker han å moderere sin innsats for de blå, og manøvrere seg over i motsatt leir. Skal en slik dreining være troverdig, må han ikke bare snakke Erna og Siv midt i mot, men markere holdning gjennom handling. Tør han det? Eller nøyer han seg med å protestere for all verden, mens han følger Erna og Siv på ferden?

 

Venstre har det nok enklere. Ser vi bort fra retorikken, er ikke avstanden til Erna og Siv så stor. Da hun overtok roret i Venstre, markerte Trine Skei Grande straks at hun i motsetning til forgjengeren, hørte hjemme på høyresiden av norsk politikk. Hun vil nok derfor svelge det meste. Skulle hun svikte regjeringen, ville det være en innrømmelse av at hennes vegvalg var galt, og at Venstre-lina fortsatt er en sikksaklinje med både slynger og krøller.

 

På tross av alle vånder får antakelig regjeringen det flertallet den trenger for å få sin politikk igjennom. Både Knut Arild og Trine har nok mer talent for å være skuffa og vonbrotne enn brutale og prinsipielle. Så når det kommer til det harde, bøyer de unna. Tror jeg. Noe annet kan Erna og Siv nesten ikke leve med.

 

Det skal bli spennende å se.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Om meg

Mitt profilbilde

Nick: Kay Olav Winther d.e.

Fra: Frogn

Kjønn: Gutt

Født: 1937

Mer...