Petter

Skiløperen Petter Northug jr. har lagt opp. Mange syns at det er synd. Jeg syns at det er synd at han ikke la opp for to år siden.

 

Petter Northug har vært en fantastisk skiløper. Noen mener at han har fornyet og vitalisert langrennssporten. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Den styrken, energien og spurtevnen han utviste da han var på sitt beste, var formiddabel. 

 

Petter Northug gikk kalkulert og taktisk på ski. Noen mente at har var en "lureløper", og en "snylter" som lot andre trekke og gjøre grovarbeidet ute i løypa, mens han sparte på kreftene og distanserte dem i spurten. Det er ikke ulovlig å bruke hodet og opptre taktisk i idrett. Ikke er det moralsk betenkelig heller. Da han var på høyden, var Petter en dyktig strateg. Det er en rosverdig egenskap. Ikke en kritikkverdig.

 

Petter Northug har hovet inn gullmedaljer i nasjonale og internasjonale mesterskap. Han har høstet personlig ære, og han har bragt ære over sitt hjemland.

 

I tillegg til å være en idrettsutøver av et helt spesielt format, har Petter Northug vært en entertainer. Han har iscenesatt abelgøyer og fantestreker, og han har "retat magsår" på svenske idrettsutøvere, journalister, kommentatorer og på Medelsvensson med sin ironi, sine spydigheter og sin tilsynelatende glede av å tråkke på den som ligger nede. Men svenskene er et raust folkeferd. De har tatt Petter Northug til sitt hjerte.  Nå ser de ut til å være like lei seg som mange norske, over at Petter legger opp.

 

Jeg er ikke lei meg. Petter drev på overtid. Han gjorde en elendig figur i sporet. Og hans uttalelser om at han ventet på at formen skulle innfinne seg, var patetiske. Alle som hadde øyne å se med - og ikke var forblindet av tidligere storhet - så at Petter Northug ikke lenger hadde noe å gjøre blant eliteløperne. Han var fortid. Han var passé. Han var akterutseilt!

 

Heller ikke i fjor kunne Petter Northug måle seg med eliten. Det hindret ikke at nærsynte tilhengere og sportsjournalister mente at han burde få plass blant våre eliteløpere og få sjansen til å vise hva han dugde til i internasjonale mesterskap. De syns det var rimelig at en ung, lovende løper skulle avgi sin plass til Northug. For han hadde utrettet undere før. Så hvem vet ...?

 

Sannheten er bibelsk. "Alt har sin tid." Petter Northug har hatt sin. Han burde trukket seg tilbake så snart han ikke klarte å holde tritt med de beste. Da hadde vi sittet igjen med et uplettet inntrykk av en formiddabel idrettsmann som var nærmest uovervinnelig. En fighter med jernvilje og styrke som hentet fram uante krefter og tvang sine motstandere i kne.

 

Sånn gikk det ikke. De par siste årene har Petter Northug vært en koffertløper. Han har ruslet i mål hjelpeløst langt etter eliten, og ubønnhørlig glidd ned fra pidestallen hvor han har hatt sin rettmessige plass, og hvor vi gjerne hadde sett at han hadde blitt.

 

At Petter nå har sett sannheten i øynene, og tatt konsekvensen av det han har sett, er bra. For ham. For hans ettermæle. For norsk langrenn. Og for alle unge, lovende løpere som står i kø for å en sjanse på langrennslandslaget.

 

Takk for alt hva du har gjort for norsk og internasjonalt langrenn, Petter. Og takk for at du nå trakk deg uten å ødelegge enda mer av den nibusen som omgir ditt navn. Din plass er ikke lenger i konkurranseløypa. Din plass er i idrettshistorien. Det vil kanskje til og med Coop innse etter hvert.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Bør vi kneble dem vi er uenig med?

Human Rights Service (HRS) er en er organisasjon med sterke meninger om innvandring og integrering. Organisasjonens uttrykte formål er det ikke noe å si på. Den mener at det er nødvendig at "borgere av et fritt og moderne demokrati som Norge kjenner og aksepterer en felles verdiplattform basert på demokratiets bærebjelker; likestilling mellom kjønnene, likeverd mellom mennesker uansett nasjonal, etnisk, sosial, kaste-, stamme- eller klanbakgrunn, ytringsfrihet og religiøs frihet". Litt svulstig kanskje, men man forstår hva de mener. 

 

Når organisasjonen mener at "de verdimessige bærebjelker i vårt demokrati" skal være "likeverd mellom mennesker uansett etnisk, nasjonal eller religiøs tilhørighet, likestilling mellom kjønnene og religiøs frihet", kan man bare nikke og erklære seg enig. Dette er grunnleggende verdier i det norske samfunnet. Og sånn skal det fortsatt være.

 

Når HRS på tross av disse ideelle målene likevel er en meget omstridt organisasjon, har det flere årsaker. Dels skyldes det at organisasjonen ikke alltid lever som den lærer. Noen ganger kan det se ut til at den glatt ser bort fra sine egne idealer. Ofte fører den et språk som kan få meningsmotstanderne til å tvile på at den ser på alle mennesker som likeverdige. Talspersonene for HRS snakker gjerne med store bokstaver. Nyanser er ikke deres sterke side. Nettsiden deres er full av overdrivelser og oppblåste faresignaler. Enkelte ganger får man et umiskjennelig inntrykk av at deres styrende prinsipp er å ta alt i verste mening.

 

Et eksempel i mengden: I et innlegg på nettsiden har organisasjonens kommunikasjonsmedarbeider, Hege Storhaug, anklaget Oslo-biskop, Kari Veitberg, for å "promotere ekteskap med muslimske jentebarn". Bakgrunnen er at salmen "Folkefrelsar til oss kom" er tatt med i en julekalender som studentprestene i Oslo har laget. I salmen finner vi linjen "Folkefrelsar til oss kom, fødd av møy i armodsdom!" "Møy betyr ung pike, armodsdom betyr fattigdom," påpeker Storhaug og tolker biskopens og studentprestenes valg av salme, som en underforstått godkjenning av at voksne menn kan ekte uskyldige, mindreårige, fattige jenter.

 

Sånn skal salmen selvfølgelig ikke forstås. "Maria møy" var ikke et mindreårig barn. Hun var i den kristne forestillingsverden en seksuelt uerfaren, og dermed uskyldsren, ung kvinne som på tross av sin uskyld var gravid. Det Storhaug presenterer er ikke en tolkning. Det er en forvrengning. Handler Storhaug i god tro? Neppe.

 

Human Right Service er skeptisk til innvandring. Det er en legitim holdning i et demokrati. Spesielt er HRS skeptisk til - eller kanskje riktigere: motstander av - at personer med muslimsk tro kommer og slår seg ned i Norge. Det er også en legitim holdning. Skepsis til, og kritikk av, religiøs tro og utøvelse, er ikke fobi. Eller religionsforfølgelse. Religionskritikk er en naturlig del av kulturbrytningen i et åpent, folkestyrt samfunn med fri meningsutveksling.

 

Norge er i dag et sekulært samfunn. Det har det ikke alltid vært. Fri meningsutveksling og religionskritikk har ført oss dit vi er i dag. Retten til ikke å tro på overnaturlige fenomener, er et umistelig gode i vårt samfunn. Det samme er retten til å kritisere andres tro. På samme måte som vi har kritisert og debattert den kristne tro, forbeholder vi oss rett til å kritisere andre livssyn, religioner og trosretninger. Å kalle kritikk av den kristne tro for kristendomsfobi, vil være en lett gjennomskuelig tilsnikelse. Å kalle kritikk av Islam for islamofobi, er like meningsløst. Begrepet islamofobi dekker ikke en saklig realitet. Det er merkelapp som har som formål å diskvalifisere. Begrepet er en herskerteknikk - et diskusjonsknep som skal skremme folk fra å delta i debatten om hvordan framveksten av islam i Norge påvirker norsk kultur.

 

Hege Storhaug utgav  for tre år siden boka "Islam. Den 11. landeplage". Boka er delvis fortiet og delvis kritisert sønder og sammen i norsk presse. Jeg har lest boka. For meg framstår den som en informert oversikt over Islam i dagens Norge og Europa. Jeg var ikke enig i alt, men boka var tankevekkende - og gav mye informasjon.

 

Human Rights Service og organisasjonens talerør, Hege Storhaug, kjemper for å minimalisere islamsk og islamitittisk innflytelse på norsk verdidebatt og norske samfunnsverdier. Enkelte ganger kan deres utspill virke paranoide. Andre ganger peker de på forhold som vi alle bør være oppmerksom på, tenke igjennom og ta standpunkt til. De overdriver og svartmaler, men leverer også meningsfull informasjon og synspunkter som man kan erklære seg skeptisk til eller tenke igjennom før man trekker sine egne konklusjoner.

 

Enkelte vil gjerne kvitte seg med Human Rights Service. Eller i alle fall gjøre livet så vanskelig som mulig for dem. Et probat middel ville være å unnlate å gi statsstøtte til organisasjonen. Enkelte politiske partier og politikere sysler med tanken.

 

Men er det slik vi løser uenighet i vårt moderne, liberale demokrati? Kveler vi annerledes tanker - og tøyler annerledes tenkende - med økonomiske tvangsmidler? Innvandring er en vanskelig sak på flere enn en måte. Personer som kommer for å søke tilflukt i vårt land, bringer med seg religiøs tro og kulturelementer som adskiller seg sterkt fra det vi er vant med i Norge. Dette vekker usikkerhet og uro i deler av den opprinnelig norske befolkningen. Skal denne usikkerheten og uroen undertrykkes? Skal religionskritikken forstumme for at de som mener noe annet enn flertallet, ikke skal bli krenket?

 

Jeg er Arbeiderparti-mann. Det har jeg vært i nærmere 60 år. Jeg har forventninger til mitt parti. Jeg hadde ønsket at Arbeiderpartiet hadde stått opp for Human Rights Service og talt høyt, tydelige og overbevisende om at organisasjonen fortsatt skal ha økonomisk støtte fra staten for å kunne fortsette sitt arbeid. Ikke fordi Arbeiderpartiet står HRS nær, men tvert imot fordi partiet er uenig i mye av det HRS står for - og måten HRS framfører sitt budskap på. Å stå fram for HRS, ville vært en anerkjennelse av at vi lever i et samfunn der den frie tanke er viktig. Og at åpen og fri debatt er et av de umistelige godene i det demokratiet vi har arbeidet fram, og vil kjempe for å beholde. Nå er det populistene i Fremskrittspartiet som kan rose seg av å ha kjempet for det frie ord.

 

Ytringsfriheten er en umistelig menneskerett. Å ville tyste kritikk og fri meningsutveksling med økonomiske tvangsmidler, er et angrep på demokratiet. Intet mindre. Man kan mislike andres meninger og holdninger. Og man kan argumentere mot dem. Men når man forsøker å hindre at de kommer til uttrykk, svikter man demokratiets idealer og gjør bruk av utilbørlg undertrykking. Da bør man tenke på Voltaires kloke ord:  Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Skyldig til det motsatte er bevist

En tidligere stortingspolitiker, statsråd og fylkesmann er anklaget for seksuelle overgrep mot mindreårige. Han er anklaget, men ikke dømt.

 

Mediene er likevel fulle av fordømmende artikler, nyhetsinnslag og reportasjer som forteller hvilket moralsk og sosialt fall ovegrepene representerer. Alle har trodd at den anklagede har vært en samfunnsstøtte. Han har til og med mottatt St. Olavs Orden av kong Harald. Men så viser det seg at han kan ha vært en grabukk. At han har forgrepet seg på unge gutter som er alene i verden og derfor spesielt forsvarsløse. Nå spekuleres det i om han kan miste den høythengende ordenenen.

 

Overgrepsofrene skal være personer under 18 år som har bodd på asylmottak. Den anklagede skal ha utnyttet sin stilling og status for å oppnå seksuelle tjenester fra dem. Som takk og motytelse skal han ha lovet dem opphold i Norge. Jeg skal ikke gå i detalj og male ut hva overgriperen eventuelt har gjort, og hvor og hvordan overgrepene skal ha funnet sted. Og jeg jeg skal ikke forhåndsdømme ham. Men det gjør mediene. De legger ikke fingrene i mellom, men maler med både bred og smal pensel.

 

Den mistenkte - og anklagede - personen har gjennom mange år vært en "samfunnstopp". Og han kjenner mange andre "samfunnstopper". Disse blir nå av mediene trukket fram og bedt om en kommentar. Og kommenterer gjør de. Villig vekk. De fleste uten forbehold om at den mistenkte er anklaget, men ikke dømt.

 

En av dem som holder hodet kaldt er Erna Solberg. I hvilken egenskap hun uttaler seg, er uklart - hun har jo så mange hatter, og skifter stadig vekk. Men trolig er det Høyres leder som sier at dette, ettersom den formodede overgriperen er medlem av hennes part: Dette er en meget alvorlig sak for alle involverte, men la oss huske på at vedkommende  kun er anklaget, men ikke dømt for noe. Og det har Erna rett i.

 

Men mediene lar seg ikke stagge. De kjører på med nye avsløringer, nye kommentarer og nye uttalelser fra stadig nye personer som overasket må konstatere at den anklagede åpenbart må ha hatt sider og personlighetstrekk som de aldri har vært klar over. De sier ikke rett ut at han er skyldig, men det ligger liksom i lufta. Jasså, var han sånn?

 

Den anklagede har ingen mulighet til å forsvare seg. Verken i retten, i mediene eller over for allmennheten. Men i praksis er han dømt. Ikke i retten. Men av mediene og folkemeningen - er han både dømt og fordømt. Uansett hva utfallet av en rettsak måtte bli, vil han for all framtid bli sett på som overgriper. Som en som har utnyttet sin possisjon i samfunnet til å forgripe seg på forsvarsløse mindreårige. Mindreårige som han har foregitt å ville hjelpe, men i stedet hensynløst og kynisk har utnyttet og gjort til obekter for sin egen egoistiske seksuelle attrå. Det er en dom han aldri kan appellere. Og som aldri kan omstøtes.

 

Anklagene er alvorlige, og mange vil tenke: Ingen røyk, uten ild. Og mediene bærer villlig ved til bålet. I norsk rettspraksis er en enhver uskyldig til det motsatte er bevist og fellende dom er avsagt. Ikke slik i dette tilfellet.

 

Hvis du er i tvil, så se på dette. I en ellers fornuftig lederartikkel om saken skriver Dagsavisen at mindreårige, enslige innvandrere må bli bedre tatt vare på. Der heter det også: "Skyldspørsmålet skal avgjøres av retten. Men tiltalen er uansett en viktig vekker. Den beskriver en høyt plassert tillitsperson som systematisk, over tid, utnytter svært sårbare asylsøkere til til å utføre seksuelle handlinger." M.a.o. den anklagede er skyldig til det motsatte er bevist!

 

Seksuelle overgrep er alvorlige forbrytelser. Seksuelle overgrep mot underårige er ekstra alvorlige. Men spørsmål om straffeskyld og dom skal behandles i retten. Ikke i mediene. Og det styrende prinsipp for såvel mediene, som mannen i gata og rettssystemet må være at enhver er uskyldig til det motsatte er bevist. Ingen skal være nødt til å bevise sin uskyld. Bevisplikten påligger påtalemakten. Og rettsavgjørelser tas i retten. Ikke i mediene. Ikke i de tradisjonelle mediene. Og ikke i de såkalte "sosiale mediene".

 

Stilt over for denne kritikken, vil mediene tradisjonen tro svare at jeg forsøker å begrense ytringsfriheten. Det vil jeg ikke. Men jeg vil at mediene skal praktisere ytringsfriheten på en måte som sømmer seg i en rettsstat. Jeg vil at de ikke skal forhåndsdømme, men vise tilbakeholdenhet og ikke identifisere og henge ut personer på en slik måte at disse personenen påføres ubotelig skade for all framtid.

 

Jeg vil at mediene skal opptre ansvarsfullt og anstendig. Jeg vet at de tradisjonelle mediene har problemer. Papiravisene sliter, og ungdommen ser ikke på TV og hører ikke radio. Mediene strever derfor for å gjøre seg interessante. Skandaler selger. Og personfokuserte skandaler selger enda mer.

 

Likevel: Jeg forventer at anstendige, seriøse medier ikke bruker personer med problemer til å mele sin egen kake. Og har ikke redaktører og desksjefer og journalister ryggrad nok til å stå imot fristelser til å bruke andres ulykke til å skaffe seg egne fordeler, må noen passe på dem. Å henge ut mistenkte med navns nevnelse er dårlig presseskikk. Det er uanstendig. Og det er farlig. Av bitter erfaring vet vi at ikke alle tåler en slik spissrotgang.

 

Den personen som mediene nå har utsatt for nådeløs uthengning, vil aldri mer kunne gjenvinne sin menneskelige verdighet. Han er dømt. For alltid. Selv om retten ennå ikke har hatt hans sak til behandling.

 

Dommen har mediene sørget for.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 

 


Kristelig Folkeparti er et trosfellesskap, ikke et politisk parti

Kristelig Folkeparti er ikke et politisk parti i tradisjonell forstand. Det er et trosfellesskap - eller en menighet. Det medlemmene har felles, er den kristne tro. Ellers ser de ulikt på det meste. Noen ville uten friksjoner funnet seg til rette i Høyre. Andre kunne blitt veltilpassede medlemmer av Arbeiderpartiet. Eller av andre demokratiske partier i det norske politiske landskapet.

 

Kristelig Folkepartis ledere hevder hardnakket at partiet hører hjemme i sentrum av norsk politikk. Det er bare retorikk. I noen saker er Kristelig Folkeparti enig med Arbeiderpartiet - eller endog med Sosialistisk Venstreparti. I andre saker deler de oppfatning med Høyre. Ja, i enkelte spørsmål, som f.eks. når det gjelder Israel, står Kristelig Folkeparti vel egentlig nærmest "erkemotstanderen" Fremskrittspartiet.

 

Venstre hevder også at det er et sentrumsparti. Men mens sentrumspartiet Venstre er blitt et ytterliggående abort-parti, ønsker det selverklærte sentrumspartiet Kristelig Folkeparti å reversere deler av gjeldende abortlov.

 

Kristelig Folkeparti ble stiftet for å stanse - eller i alle fall bremse - sekulariseringen av det norske folk. Den kampen har partiet tapt. Norge er i dag et sekulært samfunn. Tros- og livssynsspørsmål er en privatsak. Statskirken er avviklet. Det drives ikke lenger forkynnelse i skolen. Konkubinatparagrafen er opphevet. Stadig færre går til gudstjeneste eller gjør seg nytte av kirkelige ritualer som dåp, konfirmasjon og kirkelig bryllup. Dessuten er det grunn til å tro at mange - kanskje de fleste - av dem som gifter seg i kirken, gjør det fordi de ønsker en tradisjonell, stilfull ramme omkring sin ekteskapsinngåelse, ikke fordi de føler seg som deler av et kristent trosfelesskap. Med økende innvandring, har "fremmede religioner" dessuten gjort sin innmarsj på norsk jord.

 

Befolkningsgrunnlaget som Kristelig Folkeparti henter sine velgerne fra, skrumper m.a.o. inn. I tillegg kommer at mange av Kristelig Folkepartis velgere - og potensielle velgere - tilhører eldre befolkningsgrupper. De dør ut, mens tilsiget av nye, unge velgere uteblir.

 

Kristelig Folkeparti er derfor et parti i fritt fall. Oppslutningen har rast og ligger nå rundt 4 prosent. Altså like ved sperregrensen. I dag er det er trolig Kristelig Folkepartis "naturlige" nivå. Ved neste valg kan Kristelig Folkeparti falle ut av Stortinget - eller sitte igjen med et par representanter fra valgkretser der partiet har ekstraordinær oppslutning.

 

Venstre - som har bleknet og så å si forsvunnet fra medienes søkelys etter at det gikk inn i regjeringen Solberg - er i samme situasjon. Også Venstre kan være på veg ut av norsk rikspolitikk. Det er ikke første gangen dette partiet har vært i denne situasjonen. Det sies at Venstre er beviset på at det finnes et liv etter døden.

 

Erna Solberg kan altså oppleve at begge de to "støttehjul-partiene" hennes forsvinner - eller diminueres - etter neste valg. Da må hun sykle tandem med Fremskrittspartiet på en humpete politisk veg uten støttehjul som hjelper henne å holde balansen. Da kan det bli vanskelig å nå fram til regjeringskontorene nok en gang.

 

Knut Arild Hareide mente at hans vaklende parti hadde mest å hente ved et samarbeid med Arbeiderpartiet. Det var flertallet i hans parti ikke enig i. Mange mener at det skyldes at han ble utmanøvrert av sine nestledere. Sannheten er nok heller den at det er flere "blå" enn "røde" medlemmer i Kristelig Folkeparti. Partiet har sitt tyngdepunkt på sørlandet og vestlandet. Abortutspill eller ikke, illojale nestledere eller ikke, flertallet i partiet trives nok best på høyresiden i det politiske landskapet.

 

Budsjettforhandlinger og regjeringsdrøftinger pågår. Kristelig Folkeparti deltar. Min antakelse er at partiet vil selge seg så dyrt som mulig, men at det til slutt støtter regjeringens budsjett og går inn i regjeringen uten å ha oppnådd noe særlig. Da er høyresiden i partiet "funnet hjem".

 

Partiets venstreside - og idealistene av ulike fargenyanser som ikke kan tåle at partiet bryter sitt løfte om ikke å sitte i regjering med Fremskrittspartiet - vil føle seg lurt og bedratt. Noen vil forlate partiet. Noen til Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Andre til det nye partiet De kristne. Men flertallet vil bli og fungere som en "stein i skoen". En stein som lager gnagsår.

 

For mange av disse er Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad uakseptable som nye ledere av partiet. De kan ha skutt seg selv i foten ved å forhandle med Høyre for å utmanøvrere Hareide. Er partiet klokt, velger det en leder som venstresiden liker, og høyresiden kan svelge uten altfor mye besvær. Om det skal være Hans Olav Syversen fra Oslo, eller en annen kandidat, må partiet selv finne ut av. Men velger det en formann som venstresiden oppfatter som en provokasjon, kan avskalingen gå raskere og bli mer omfattende, enn høyresiden i partiet har sett for seg.

 

Dramatikken er neppe under noen omstendighet over. Det skal bli spennende å se hvor mange kameler regjeringspartiet Kristelig Folkeparti er villig til å svelge. Noe av svaret får vi når regjeringens budsjettforslag legges fram.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 


Hjemmefronten må ha visst

Forfatteren og journalisten Marte Michelet hevder at Hjemmefronten kjente til trusselen mot de norske jødene, uten å gjøre noe for å redde dem. Såkalte "eksperter" på krigshistorien står fram og benekter at Hjemmefronten visste nok til å gjøre noe.

 

Selvfølgelig visste Hjemmefrontens ledelse at jødene var i fare. Alle voksne nordmenn som ikke var blinde og døve, visste dette. Hitler-regimet hadde lenge drevet med antisemittistisk propaganda og jødeforfølgelser. 1. april 1933 arrangerte nazistene en boykott av alle jødiske forretninger. Jøder som jobbet i staten og andre offentlige etater fikk sparken. Nürnberg-lovene som ble vedtatt i 1935 forbød ekteskap mellom tyskere og jøder, jøder kunne ikke lenger være tyske statsborgere, og alle jøder eldre enn 6 år, måtte bære David-stjerne for å vise at de var jøder. Det ble dessuten innført yrkesforbud. Jøder ble nektet å inneha en rekke yrker.

 

Natten til den 10. november 1938 - kjent som "Krystallnatten" - gjennomførte nazistene en ødeleggelse av jødiske eiendommer. Stormtroppene knuste speilglassruter, herjet, ødela og tømte forretninger og skjendet synagoger. Et hundretalls jøder ble drept, og flere tusen arrestert og sendt til konsentrasjonsleirene som var opprettet. De som utførte volden og ødeleggelsene ble ikke arrestert eller stilt for retten.

 

I 1939 gikk Nazi-Tyskland inn i Polen. Nærmere en halv million jøder ble arrestert og i første omgang stengt inne i ghettoen i Warzawa. Derfra gikk turen for mange til konsentrasjonsleirene. Slike leire var opprettet på flere steder siden midten av 1930-tallet. Leirene ble etterhvert fylt med fanger fra de landene som det tyske naziregimet okkuperte.

 

Konsentrasjonsleirene ble stadig flere, større og mer effektive. Avlivingsmetodene ble forbedret. Fanger ble drept i stadig større antall, men Hitler og Himmler og de andre nazitoppene var likevel misfornøyde med tempoet og effektiviteten. De synes at det dro ut med løsningen på "jødeproblemet".

 

Den 20. januar 1942 ble det holdt en konferanse i Villa Marlier ved sjøen Grosser Wannsee i Berlin. Formålet med konferansen var å trekke opp retningsinjer for "die Endlösung" - dvs. den endelige løsningen - på "jødeproblemet". Man ble enige om å fange inn alle jødene i Europa og frakte dem "østover" - det vil i praksis si til Polen. Fangene skulle utsettes for sult og hardt arbeid slik at flest mulig skulle bukke under og dø en "naturlig" død. De som overlevde, skulle drepes. Flere konsentrasjonsleire ble derfor utstyrt med gasskamre for rask og effektiv avliving og ovner for brenning av lik. Kjente dødsdsleire i Polen er Belzec, Birkenau, Chelmno, Majdanek, Sobibor og Treblinka. 

 

De norske jødene ble arrestert høsten 1942 - altså flere måneder etter Wannsee-konferansen. Konferansen var neppe ukjent for Hjemmefrontledelsen eller den norske regjeringen i London. Hvis den norske etterretningen var mangelfull, sørget nok engelskmennene for å holde nordmennene oppdatert. Og det den norske regjeringen visste, visste formodentlig også Hjemmefronten.

 

Dessuten hadde nazistenes jødeforfølgelser på dette tidspunktet pågått i nærmere 10 år. De var alminnelig kjent. Da Nazi-Tyskland okkperte Norge i april 1940, kom jøder, sigøynere og homoseksuelle straks i faresonen. Ikke noe tilsa at disse gruppene ville få en annen og mildere behandling i Norge, enn de hadde fått i Tyskland og andre land som Tyskland hadde okkupert.

 

Den 26. november 1942 ble 532 jøder fraktet fra Norge ombord på transportskipet DS Donau. Arrestasjonene var utført av norsk politi. Noen har forsøkt å få det til at de norske jødene ble arrestert av nordmenn etter norsk initiativ. Det er feil og historieløst. Arrestasjonen av de norske jødene var foranlediget av den  intensiverte tyske politikken etter Wannsee-konferansen. Norge var et okkupert land. Okkupantene brukte det norske politiet som en brikke i sitt spill. Den som tror at det bare var å si nei til okkupantenes ønsker i det okkuperte Norge, har ikke forstått hvordan det er å være okkupert og under overmaktens herredømme.

 

Antisemittistiske holdninger var vidt utbredt i førkrigs-Europa. Også i Norge var det høyrøstede antisemittistiske miljøer og personer. Det er ingen grunn til å tro at denne antisemittismen forsvant som dugg for sola da tyskerne la sin klamme hand over oss. Tvert i mot fant den tyske propagandaen vel bearbeidet grobunn da de kom med sitt jødehat. Mange som  ikke var enige i at jødene var skyld i det meste av det som var vondt i verden, følte nok likevel en skepsis til dette fremmede folkeferdet som holdt seg for seg selv, og hadde tro og skikker som avvek sterkt fra det gjengse norske. Det var mange som mente at jødene hadde seg selv å takke.

 

Det er derfor slett ikke usannsynlig at Hjemmefronten ikke så på redningsaksjoner for jødene som en av sine primæroppgaver. Langt inn i Hjemmefronten var man dessuten redd for at aksjoner skulle utløse represalier. I 1942 var Hitler-Tyskland så godt som uovervinnelig. Hvor mye skulle man sette på spill, og hvor mange nordmenns liv skulle man risikere for å redde de norske jødene? Burde ikke jødene skjønt sitt eget beste og stukket av allerede i 1940? De visste jo bedre enn noen, hvor utsatt de var? Hva hadde holdt dem igjen? Jordisk gods? Slik tenkte nok mange.

 

Det er oftest slik at seierherrene tar patent på sannheten om krigen. I mer enn 70 år har de som mener at de vant krigen, og deres apologeter, bestemt hva vi skal få vite, og hva vi skal mene og tro om krigen i Norge. Det er deres versjon vi stort sett er avspist med. Det er på høy tid at Marte Michelet og flere som henne, graver dypere i arkivene og lar oss få et innblikk i den delen av historien som noen helst ser at man skal la ligge urørt.

 

Da medlemmer av det norske NS påberopte seg uvitenhet etter krigen, ble de ikke trodd. De som ville ha straff og hevn, mente at alle måtte ha visst. Norske NS-medlemmer måtte ha valgt side og parti vel vitende om nazistenes uhyrligheter. Bl.a. måtte de ha visst om jødeforfølgelsene og utryddelsesleirene.

 

Når vanlige norske borgere ble forventet å vite, må Hjemmefronten ha visst. Det kan det ikke være fornuftig rimelig tvil om. Hvorfor en storstilt redningsaksjon ikke ble satt i gang, kan vi bare spekulere på. Foreløpig. Kanskje kommer sannheten for en dag en gang? Om hundre år er allting glemt heter det. Det er heldigvis ikke riktig. Tiden går, men sannheten består. Det gjelder bare å finne den.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Quo Vadis, Kristelig Folkeparti?

Venstre lå dårlig an. Partiet vaket omkring sperregrensen. Så gikk det inn i regjeringen og knyttet seg fastere til Høyre og Fremskrittspartie. Da gikk det rett utfor. Nå har partiet oppslutning fra omlag 2,5 prosent av velgerne.

 

Vi vil også inn i regjeringen Solberg, sier de mest høyrevridde i Kristelig Folkeparti. Vi er et ikke-sosialistisk parti. Det er på høyresiden vi hører hjemme.

 

Vi kan ikke sitte i regjering med Fremskrittspartiet framholder partiformann Hareide. Den ideologske og praktisk-politiske avstanden er for stor.

 

Det ser det ikke ut til at han er alene om å mene. Etter at han gikk ut med tanken om å danne regjering sammen med Arbeiderpartiet, har partiet hans fått et stort antall nye medlemmer. Noen få har meldt seg ut. Tallet på potensielle Kristelig Folkeparti-velgere har skutt til værs. På Opinions meningsmåling for oktober får partiet 5 prosent oppslutning. Ved stortingsvalget 2017 var det 4,2 prosent av velgerne som gav partiet sin stemme.

 

Disse tallene kan tolkes kun på én måte. Gamle og nye velgere liker den nye kursen som Hareide har staket ut. De vil heller gå inn i en regjering sammen med Arbeiderpartiet, enn styre sammen med Siv Jensen og hennes parti. At Erna Solberg fra Høyre og Trine Skei Grande fra Venstre, sitter i samme regjering, gjør ikke det blå alternativet mer spiselig for dem.

 

Det ser derfor ikke ut til at det medlemmene eller velgerne som hindrer Kristelig Folkeparti i danne regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet - og kanskje Sosialistisk Folkeparti. Det er visse kretser og personer i partiapparatet - the establishment. Samt krefter utenfort partiet, som er redde for å miste det de trodde var en forbundsfelle. VG står på og forsøker å skremme Hareide og partiet hans fra å skifte kurs. De har til og med fått Kåre Willoch til å avsi dystre spådommer og blande seg i Kristelig Folkepartis affærer.

 

Det sies gjerne at ungdomspartienes viktigste bidrag i politikken, er å sørge for tilsig av nye forfriskende meninger. Ikke slik i Kristelig Folkepari. Kristelig  Folkepartis Ungdom er ikke noe frisk pust som blåser støvet av gamle sannheter. Organisasjonen har tvert i mot ettertrykkelig slått fast at den mener at Kristelig Folkeparti hører hjemme på høyresiden i politikken. Ungdomsrepresentanter til partiets kommende landsmøte som bebuder at de vil stemme for Hareides forslag om samarbeid med Arbeiderpartiet, blir handfast satt på plass av sine egne.

 

Ute i kommunene og fylkeskommunene samarbeider Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti mange steder nært og knirkefritt. Det er ikke til å undres over. De to partiene har på mange måter samme bærende grunnverdier og føler seg beslektet med hverandre. Solidaritet og nestekjærlighet er på sett og vis samme sak. Historisk sett er det vel egentlig bare trosspørsmålet som skiller dem. Og tro er når alt kommer til alt, ikke et politisk spørsmål.

 

Slik sett burde det være lett for Kristelig Folkeparti å velge samarbeidspartnere og side. Det som butter er trolig ikke reelle meningsforskjeller, men heller noe så mangetydig og ubestemmelig som sosial identifikasjon. Flere av Kristelig Folkepartis tillitsvalgte - inklusive valgte politiske representanter - kommer fra småborgerlige miljøer. Fra sekter, menigheter og sosiale lag som føler seg som ikke-sosialistiske, og ennå bærer på erindringen om Arbeiderpartiet som et sosialistisk parti som bekjempet kristentro, og hentet sine medlemmer fra fagforeninger og annen styggedom. I forne dager mente bedehus-kristne at fagforeningene motarbeidet Guds orden fordi de bestred at enhver øvrighet er av Gud og derfor skal adlydes. Min farfar var kroppsarbeider. Han fagorganiserte seg aldri. Fagorganisering stred mot hans kristne livssyn.

 

Mange bedehuskristne velger ikke side etter å ha studert partiprogrammer og lett etter enighet og politisk fellesskap. De velger etter "politisk gehør", gammel vane og tradisjon. Og identifikasjon. De opplever seg som "borgerlige" - uavhengig av hva de politiske realitetene tilsier.

 

Følelsesmessig kreves det derfor et langt, dristig og ubehagelig sprang for å forcere alle innarbeide vaner og forestillinger, og ta plass blant partier som de i årtier har mistrodd og dyrket fordommer mot. Det er disse irrasjonelle kreftene Hareide slåss mot. Derfor møter han hardnakket motstand fra enkelte av sine partifeller når han vil vurdere hvilke politiske saker han kan få gjennomslag for ved å samarbeide med venstresiden.

 

Hvem Kristelg Folkeparti bør samarbeide med, skal jeg ikke uttale meg om. Det er en sak for partiets medlemmer, organer og velgere. Ikke for  Kåre Willoch, og ikke for meg. Men det må være lov for en utenforstående å peke på Venstres skjebne. Venstres ledelse hevder at de får rikt politisk utbytte av å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet, men en vesentlig del av de få tilhengerne de har igjen, takker nei. Partiet er nede på et bunnivå.

 

Hva tilsier at Kristelig Folkeparti ikke vil lide samme skjebne i en blå regjering dominert av Fremskrittspartiet? Hvor mye "sentrumspolitikk" vil Fremskrittspartiet kunne gå med på? Hvilke kjerneverdier mener man i Kristelig Folkeparti at Fremskrittspartiet skal legge til side for å tekkes Kristelig Folkeparti og Venstre? Erna Solberg er trolig innstilt på å strekke seg langt. Hun vil gjerne fortsette å regjere og vil tåle mye. Men hvor går Fremskrittspartiets tålegrense?

 

Og hvor går Kristelig Folkepartis tålegrense? Hvor mye liberalisme og "enhver er sin egen lykkes smed" kan det tåle? Kan det være med å ta ansvaret for at velferdsstaten undergraves og går i oppløsning som følge av en stadig mer vidtgående privatisering og utarming av det offentlige velferdsapparatet? I Høyre-staten øker antall milliardærer. Det samme gjør antall fattige. De rike får det bedre, og de som trenger hjelp fra en solidarisk velferdsstat, får det verre. Er det en utvikling Kristelig Folkeparti vil bidra til? Eller bekjempe?

 

Høyrevridde innenfor og utenfor partiet spår at Kristelig Folkeparti går nedenom og hjem hvis det følger Knut Arild Hareides kurs. Kanskje. Og kanskje ikke.

 

Kristelig Folkeparti arbeider under enhver omstendighet i motvind. Norge er et sekulært samfunn. Færre deler den religiøse troen partiet bygger sin virksomhet på, og vil bedre vilkårene for. Og stadig færre finner det riktig å blande politikk og religiøs tro. Partiets trofaste velgere er dessuten gamle og dør ut etter hvert.

 

Alle de politiske partiene i Norge har medlemmer og tillitsvalgte som anser seg som "personlig kristne". Og ingen partier er spesielt kristendomsfiendtlige, selv om de er erklært sekulære og mener at religøs tro og tvil er en privatsak. Kirkens - og frimenighetenes - makt og innflytelse er sterkt redusert.

 

Livssynspartiet Kristelig Folkeparti står svakt i dagens sekulære norske samfunn. Skal partiet styrke sin stilling, bør det trolig utmynte et klarere og tydeligere politisk alternativ. Ikke bare forlite seg på at kristne stemmer Kristelig Folkeparti. Partiet må si fra om hva det vil - hvilke politiske saker det vil arbeide for, og hvilke de vil kjempe i mot. Partiet må rett og slett godtgjøre at det er et nødvendig og et reelt politisk alternativ. Og det må søke samarbeid med partier som har samme mål.

 

Hvis det skulle vise seg å være Fremskrittspartiet, får partiet knytte sin skjebne til Siv Jensen og hennes drabanter. For så lenge Erna Solberg leker Tuppen og Lillemor med Siv Jensen, kan ikke Knut Arild Hareide og hans parti samarbeide med Erna uten å få Siv med på kjøpet.

 

Det har Trolig Knut Arild Hareide forstått. Det skal bli spennende å se om Kristelig Folkepartis styrende organer også har skjønt dette. Eller om de fortsatt foretrekker å tro på et politisk "sentrumsalternativ" som ikke lenger fins.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 

 

 


Kåre Willoch 90 år

Kåre Willoch har nådd den anseelige alder 90 år. I den forbindelse har Erna Solberg skrevet en panegyrisk hyldningsartikkel.

 

Slik jeg ser det, er Willoch blitt yngre med årene. Han er ikke så kategorisk, skråsikker og nedlatende lenger. Han ser ut til å ha blitt mer inkluderende, sosial og reflekterende. Det er bra. Det betyr formodentlig at han har lært under veis. Bl.a. at ikke alt er blått eller rødt. Det fins nyanser. Det tjener ham til ære.

 

Selv i sine mest konservative år, var Willoch en politiker det var verdt å lytte til. Jeg har alltid vært uenig med ham i mye. Jeg er en politisk motstander. Men jeg har lyttet, ergret meg, tenkt og lært.

 

Kanskje hadde både jeg og andre lyttet mer hvis han ikke i sine glansdager hadde framstått så påståelig og selvrettferdig. I diskusjoner framfører ikke Willoch uenighet og egne synspunkter. Han korrigerer! Han gir inntrykk av å ha pant på sannheten. Den som er uenig med ham, tar feil. Det er m.a.o. ikke snakk om forskjellige meninger, men om vrangforestillinger og manglende viten når man er uenig med Willoch. Han forvalter sannheten. Og faktum. Ser han ut til å mene.

 

Nå skal det ikke stikkes under en stol at Willoch er en kunnskapsrik person. Men det er det også andre som er. Avvikende politiske meninger skyldes  sjelden uvitenhet hos motstanderen. Det dreier seg om uenighet. Om ulikt verdisyn, og om ulike prioriteringer og preferanser.

 

På sine eldre dager ser Kåre Willoch i noen grad ut til å være blitt klar over dette. Han virker, som nevnt, i mindre grad påstålig og i større utstrekning instilt på dialog. For en vanlig fjernsynsseer virker han mer søkende og med større respekt for andres oppfatninger. Jeg lytter derfor mer gjerne til ham nå, enn hva jeg gjorde tidligere.

 

Kåre Willoch har spilt en viktig rolle i partiet Høyre, og i norsk politikk. Men når Erna Solberg i overdreven entusiasme utroper ham til «Det moderne Norges far» er hun langt ute på jordet og ikke i nærheten av de faktiske forhold.

 

Kåre Willoch var ikke engang "den sentrale drivkraften bak Høyrebølgen", slik Solberg ser ut til å mene. Høyrebølgen var en internasjonal tsunami som også skylte inn over Norge. Verken Kåre Willoch eller Erling Norvik har "æren for" eller "skylda for" den. De surfet på den. Slik Solberg surfer på dagens høyrebølge. Det samme gjør Siv Jensen, Moderaterna og Sverigedemokraterna i Sverige, og høyrepartiene ute i Europa.

 

Det er mulig at Kåre Willoch bidro til å gi Høyre et bredere fundament. Men selv ridende på en Høyrebølge har ikke Høyre mer enn rundt regnet 20 prosent av velgerne på sin side. Willoch har derfor ikke gjort Høyre til et bredt folkeparti. Det har ingen andre heller. Høyre er - som tidligere - et interesseparti. Hvilke interesser partiet tjener, ser man når man studerer den politikken som føres, og de politiske følerne som partiets tillitsvalgte sender ut.  Hvem tjener på skattelette for de rikeste? Hvem rammes av kutt i sykelønna? Og hvem blir skadelidende av nedskjæringer i velferdsytelsene - som som forøvrig helt andre enn Høyre har kjempet fram og bygd opp?

 

Høyre kaller avkortning av velferdsgoder for "moderasjon og måtehold". Mens den jevne mann og kvinne viser moderasjon og måtehold, øker de økonomiske og sosiale forskjellene. Siste år ble det 38 flere milliardærer her i landet. Mens lederskiktet i næringslivet og arbeidslivet forøvrig, foretar store lønnshopp, ber de, og det partiet som taler deres sak, arbeidsfolk vise måtehold for ikke å ødelegge landets økonomi og konkurransekraft.

 

Det er korrekt at Høyre har gått i bresjen for å fjerne reguleringer. Prisreguleringer ble opphevet, påpeker Solberg. Hvem har tjent på det? Kunder og forbrukere eller de som har noe å selge? "Banksektoren ble åpnet opp," fortsetter hun. Det hun glemmer å si, er at gjeldsberget har vokst, og fortsatt vokser i faretruende grad. Bankene overgår styringsrenta og tjener penger, og huseiere og andre sitter i gjeld til langt opp over øra. Kanskje finansmarkedet skulle vært strengere regulert?

 

"Åpningstider ble liberalisert," skryter Solberg og kaller det frihet. Frihet for enkelte kunder kanskje, men de ansatte ser det neppe på samme måten. Ansatte i varehandlen må jobbe til klokka 2300 om kvelden, og er sannsynligvis mer tilbøyelige til å kalle det tvang og forverring av arbeidsvilkårene. Men det er trolig ikke i denne gruppa Høyre har sine velgere.

 

Willochs regjering forandret det politiske landskapet, skryter Solberg. Det kan hun ha rett i. Men ble det endret til det bedre? Takket være oljen har vi hatt en lang økonomisk opptur. Gir det deregulerte arbeidslivet arbeidstakerne samme innflytelse og trygghet som før hvis motgangen kommer? Er det bankene eller kundene som er best rustet til å møte vanskeligere tider? Hva skal vi med de lange åpningstidene hvis vi har mindre å handle for?

 

Høyre er stolt av at partiet fjernet radio og fjernsynsmonopolet. Nå vil sterke høyrekrefter fjerne allmennkringkasteren NRK, eller i alle fall begrense dens albuerom. De alternative kanalene har problemer. De tjener ikke nok, og folk med forretningssans mener at det lisensfinansierte NRK bør fjernes fordi det har et konkurransefortrinn framfor konkurrentene. Kringkastingsvirksomheten skal altså ikke styres slik at den blir best mulig for lytterne og seerne, men for investorene i kanaler som ikke lønner seg. Er det dette som er frihet? Og hva brukes "friheten" i eteren til? Reality og annet møl. Har vi fått bedre medier takket være "friheten"?

 

Vel, vel. Nok om fortid og aktuell politikk. Høyremannen Kåre Isaachsen Willoch er ute av politikken. 3. oktober fyller han 90 år.  Jeg ønsker ham gjerne en fin bursdag, og synger gjerne med på refrenget "gid han lenge, lenge leve må". Dette ønsket tror jeg at mange kan slutte seg til.

 

Men noen kanonisering har han ikke fortjent. La oss være edruelige når vi skriver historien. Willochs popularitet er ikke uten videre en anerkjennelse av den politikken han har kjempet så iherdig og dyktig for. Kanskje er den heller en bekreftelse på at Kåre Willoch har forandret seg og ikke lenger er så skråsikker og nedlatende som tidligere. Samt at han er blitt mer sosial og taler avvikernes og barnefamilienes sak.

 

Jeg er Arbeiderpartimann, og har vært det mer enn 50 av mine 81 år. Men jeg har ikke noe problem med å gratulerer Kåre Willoch med de 90! Derfor: Gratulerer på det hjerteligste!

 

Kay Olav Winther d.e.


Østfoldmålet

Morgenbladet holder seg med en såkalt "huslingvist". Nylig fikk han spørsmål om hva som "gjør Østfold-dialekten" så spesiell.

 

Spørsmålet kan leses på flere måter. Man kan tolke det som et spørsmål om hvilke særtrekk og kjennetegn målet i Østfold har. Og man kan oppfatte begrepet "spesiell" som synonym til "merkelig". Utlagt: Hvorfor er Østfold-dialekten så rar"?

 

Trolig er det dette siste spørreren vil ha svar på, for han tydeliggjør spørsmålet med å ville vite om det er "noe lingvistisk ved selve talemåten som gjør at enkelte tolker brukerne som naive og dumme".

 

Huslingvisten svarer at Østfold-dialekten ikke er så unik. Det har han rett i. Østfold-dialekten har felles trekk med de andre dialektene på Østlandet. De har alle trekk som skiller dem fra såkalt "dannet talemål". "Dannet talemål" finner man hovedsaklig på Oslo vestkant, i deler av Bærum og Asker og i enkelte sosiale enklaver i andre østlandskommuner. Det er et "språk" som brukerne selv har definert som finere, penere og riktigere enn folkemålet i området; dvs. det språket som brukes av folk flest, og som er vokst fram gjenom århundrene fra det gammelnorske språkfundamentet på stedet. "Dannet språk" og pent språk er således et begrep som defineres ved sosiale kriterier, ikke ved lingvistiske eller språkhistoriske. Det språklige skillet bekrefter og tydeliggjør de sosiale skillelinjene.

 

Lingvisten peker også - som riktig er - på at Østfold-dialekten ikke er ensartet. Språket i Indre Østfold har målmerker som skiller det fra det folk flest definerer som Østfoldmål. Mens språket i de nedre delene av Østfold i likhet med svensk og dansk ikke har diftonger - man fanger fisk i tener og står på sine ben og ser på at møræne kryper på leræ inniblant løvet - så sier mange i indre Østfold "stein" og "bein" og "maur". Det er litt rart, for avstanden til Sverige er ikke særlig lengre der enn i nedre Glomma-regionen. Og de som bor i den nordre delen av fylket, trenger heller ikke krysse fjorden for å komme til broderfolket - f.eks. for å finne seg ektefelle.

 

Noen mener at østfolddialekten er stygg, og at den er fattig. Det er fordommer. Hva som er stygt og simpelt bestemmes av sosiale konvensjoner. Hva som skal regnes som kvalitet defineres av de toneangivende i samfunnet. De som følte seg finere enn andre, og mente at de representerte høyere kulturelle verdier, betraktet Hedemarksdialekten som "bred" og "simpel" og nærmest latterlig. Men så kom Alf Prøysen. Han gjorde ikke bare Hedemarksdialekten comme il faut i folks ører, men poetisk og egnet til å beskrive sjeleliv og stemninger. Det samme gjorde Einar Skjæråsen og Hans Børli.

 

Hadde Prøysen vært østfolding, hadde Østfold-målet i dag trolig hatt status som høyverdig og poetisk kulturspråk. Men i stedet fikk vi Raymond.

 

Mange svensker mener at Fleksnes er morsom. Svensker jeg har snakket med, fatter ikke hvorfor jeg ikke liker Fleksnes. Han er jo så typisk norsk, mener de. De tror at det er slik vi i bunn og grunn er.

 

Ikke et vondt ord om Raymond, men han er ikke en typsk Østfolding. Han er en revyfigur. Han er enkel i hodet, men samtidig innful. Fins det ikke personer med Raymonds språkføring og karakterdrag i Østfold? Å joda. Slike personer fins over alt. De snakker alle slags dialekter. Å tro at personlighetstrekkene henger sammen med dialekten er naivt og ukyndig.

 

Østfold-dialekten er en norsk dialekt med samme verdi som enhver annen dialekt. Det fins ikke en tanke, følelse, realitet eller nyanse, som ikke kan uttrykkes på Østfold-mål. I godt lag har jeg sunget sanger av Halvdan Sivertsen omsatt til Sarpsborg-dialekt. Sangene har ikke tapt noe i språklig uttrykksfylde.

 

Medier og kommunikasjoner visker over tid ut språklige særmerker. Språket blir standardisert. Det er forståelig, men synd. Jeg er fra Sarpsborg, og elsker uforfalsket særpemål. Jeg har ikke bodd i hjembyen siden 1959, og er selv kommet på avstand fra stedets dialekt. Men jeg har heldigvis ennå familie i Sarpsborg. Dem kan jeg - etter beste evne - ennå snakke særpemål med.

 

I mine ører er særpemålet - og østfoldmålet ellers med alle sine variasjoner fra Moss til Mysen - et velklingende, uttrykksfullt kommunikasjonsmiddel på høyde med hvilken som helst annen dialekt.  Min oppfordring til alle østfoldinger er: Dyrk dialekten! Ikke la dere undertrykke av myter og fordommer, og av folk som forsøker å klatre sosialt ved å nedvurdere språket deres. Dialekten er god nok, og dere er gode nok. En dag dukker det opp en lokal Prøysen som gjør dialekten deres akseptert i selv de "fineste", selvbestaltede kulturkretser. Bevar stoltheten og bevar dialekten!

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Varsling i hytt og vær

Arbeidsmiljøloven gir arbeidstakerne rett til å varsle om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Varslerparagrafen lyder:

§ 2 A-1. Rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten

(1) Arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i arbeidsgivers virksomhet. Innleid arbeidstaker har også rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten til innleier.

(2) Arbeidstakers fremgangsmåte ved varslingen skal være forsvarlig. Arbeidstaker har uansett rett til å varsle i samsvar med varslingsplikt eller virksomhetens rutiner for varsling. Det samme gjelder varsling til tilsynsmyndigheter eller andre offentlige myndigheter.

(3) Arbeidsgiver har bevisbyrden for at varsling har skjedd i strid med denne bestemmelsen.

 

Varslingsbestemmelsen gir arbeidstaker rett til å påpeke kritikkverdige sider ved arbeidsforholdet uten å bli utsatt for forfølgelse eller represalier. En varsler vil så å si alltid bli betraktet som brysom. Oftest av arbeidsgiver og arbeidsledere. Ikke sjelden også av kolleger. Det er dessverre slik at de fleste tåler så inderlig vel den urett som ikke angår dem selv. Varsleren står derfor ofte alene, og er den ene mot de mange.

 

Retten til varsling er et viktig institutt. Ingen skal behøve å tåle trakassering, nedverdigelse eller annen psykisk eller fysisk overlast på jobben. De skal ha rett til å si ifra om det, uten at det skal få negative konsekvenser for dem. Selvfølgelig.

 

Men noen ganger har man følelse av at varslingen overdrives. F. eks. at varsling brukes som et våpen i en intern konflikt hvor ulike parter med ulike meninger og interesser står mot hverandre, og hvor den ene parten ønsker å bekjempe den annen - og vice versa. Eller at den parten det opprinnelig ble varslet om, svarer med å påpeke feil hos varsleren, og kaller dette varsling.

 

I Oslo kommune finner det for tiden sted en varslingsstafett. Underordnede varsler om overordnede, og overordnede varsler om politikere.

 

Politikere kan bli gjenstand for kritikk. Men varsling?

 

Varslingsinstitutet gir arbeidstaker rett til å varsle om kritikkverdige forhold i arbeidsgivers virksomhet. Er en politiker med politisk ansvar for et saksområde del av "arbeidsgivers virksomhet"? Er en arbeidstaker i offentlig virksomhet - f.es. en kommune - underordnet den eller de politikerne som har det politiske ansvaret for området? Mitt svar er et klart nei. Arbeidstakerne er underlagt den administrative ledelsen av området. Dette prinsippet gjelder helt til topps. Prinsippet er - og bør være - klart: Politikere skal ikke ha arbeidsgiveransvar for ansatte.

 

Dette prinsippet får konsekvenser begge veier. Politikerne er ikke arbeidsgivere, og har dermed ikke de forpliktelsene og det ansvaret som arbeidsgiver har. Og de ansatte kan ikke betrakte politiske meningsytringer og politiske vedtak som ytringer og vedtak som "forhold i arbeidsgivers virksomhet". De ansatte kan m.a.o. ikke varsle med medhold i arbeidsmiljøloven på ytringer og krav som framsettes, eller tiltak som iverksettes av, politikerne. De ansatte skal derimot lojalt følge de politiske føringer som gis, enten de er enige i føringene eller ikke, og uansett om de anser de endringene som de pålegges, for urimelige eller tåpelige og "helt bort i natta".

 

Politisk uenighet, avgjøres ved valg. Ikke på den enkelte arbeidsplass.

 

Dette prinsippet, og relativt klare mønsteret, forkludres noe ved det byrådssystemet man har i Oslo og enkelte andre steder. Byråden som har ansvar for et saksområde, kan i praksis lett komme til å opptre som administrativ leder på sitt område. En slags overadministrator over, og med mer myndighet enn, de ansatte administrative lederne. Hvis det skjer, er det rimelig at de som er ansatt, betakker seg for politisk innblanding i den daglige drift og i arbeidsledelsen.

 

En byråd er en politiker. Det er derfor riktig som, byrådsleder Raymond Johansen, sier at det er han som har utnevnt Inga Marte Thorkildsen, og er hennes arbeidsleder og sjef. Og at det er han som skal behandle klager mot henne og avgjøre hennes skjebne.

 

Det er ikke kjent hva den såkalte "varslingen" mot Inga Marte Thorkildsen i detalj går ut på. Men hvis "varslingen" angår politiske ytringer og handlinger, har klagerne msforstått eller misbrukt varsler-instituttet. "Varsler" mot en politiker - byråd, utvalgsleder eller utvalgsmedlem - er neppe varsel i arbeidsmiljølovens forstand. Administrativ leder av en etat kan med rette klage på at en politiker blander seg i den daglige drift som det tilligger administrasjonen å styre over. Men ingen ansatt har rett til å "varsle" om en politikers ytringer eller handlinger. De kan derimot klage, gi uttrykk for mishag og påpeke at politiker opptrer på en provoserende, krenkende eller annen klanderverdig måte som de ikke vil finne seg i. De kan bruke tjenesteveg og mediene for å fremme sin klage, men en slik klage er neppe varsling etter arbeidsmiljøloven.

 

Politikere har til vanlig ingen annen "arbeidsgiver" eller "overordnet" enn velgerne. I valgperioden skal ingen kunne hindre politikeren i hans eller hennes politiske arbeid. Politiske meninger, og lovlig fattede politiske vedtak, kan man ha sine meninger om, men ikke gjøre noe med hvis man ikke har politisk makt til det. Forbyr samvittigheten en ansatt å følge politiske føringer og bidra til å sette politiske vedtak ut i livet, gjelder ingen klagerett. Da er man på feil sted, og må slutte i jobben. Obstruksjon er utilbørlig. Utidige varsler kan være forsøk på obstruksjon.

 

Så vidt jeg kan se, har ingen medier problematisert varslingene i skoleetaten i Oslo. Det er bemerkelsesverdig. Mediene jakter i flokk, og forenkler saker og problemer in absurdum. Jeg deler ikke president Trumps oppfatning om pressen, og ser ikke "fake news" i alt jeg ikke er enig i eller er speptisk til. Men jeg savner journalister med evne til motforestillinger. Journalister som er i stand til - og modige nok til! - å analysere, å trekke i tvil og se bakenfor det tilsynelatende opplagte og allment vedtatte.

 

Og hvor er juristene, og hva mener de? Bør det ikke ryddes opp i forståelsen av hva en varsling og en varsler er, før ordningen blir misbrukt og forvrengt slik at den mister sin mening og virkning? Er arbeidslivet tjent med  "varslingsryttere" og "varslingsutveksling" som skaper og opprettholder uro, usikkerhet og mistrivsel på arbeidsplassen? M.a.o. hva sier "varslingsstafetter" som den vi nå ser i Oslo, om hvor funksjonelle og velfungerende de nåværende bestemmelsene er. Trenger vi et regelverk med presiseringer og avgrensninger?

 

Den kampen som nå foregår i utdanningsetaten i Oslo, må være et utmerket case for personer som vil studere arbeidsmiljølovens varslingsinstitutt og se nærmere på dets virkeområde, muligheter og begrensninger. Hansken er hermed kastet.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Pengeutpressing på e-post

Jeg har i dag mottatt følgende brev via e-post:

 

"Hei, kjære bruker av online.no.

Vi har installert en RAT-programvare i enheten.
For øyeblikket er e-postkontoen din hacket (se på , nå har jeg tilgang til deg kontoer).
Jeg har lastet ned all konfidensiell informasjon fra systemet ditt, og jeg fikk litt mer bevis.
Det mest interessante øyeblikket jeg har oppdaget er videofiler av deg på masturbating.

Jeg postet mitt virus på porno nettsted, og så installerte du det på operativsystemet.
Når du klikket på knappen Spill av på pornofilm, ble trojanen min nedlastet til enheten din.
Etter installasjon skyter fremkameraet opp video hver gang du onanerer, i tillegg er programvaren synkronisert med videoen du velger.

For øyeblikket har programvaren samlet alle dine kontaktinformasjon fra sosiale nettverk og e-postadresser.
Hvis du trenger å slette alle dine innsamlede data, send meg $500 i BTC (krypto valuta).
Dette er min Bitcoin-lommebok: 1Btsoam4QDyvmxp9fPUN3Ce8D2DHeY4biz
Du har 48 timer etter å ha lest dette brevet.

Etter transaksjonen vil jeg slette alle dataene dine.
Ellers vil jeg sende video med pranks til alle dine kolleger og venner!

Og fortsett være forsiktig!
Vennligst besøk bare sikre sider!
Ha det!"

 

Jeg er m.a.o. utsatt for utpressing. I utpressingsbrevet står det: "Jeg postet mitt virus på porno nettsted, og så installerte du det på operativsystemet.
Når du klikket på knappen Spill av på pornofilm, ble trojanen min nedlastet til enheten din."

 

Nå forholder det seg imidlertid slik at jeg aldri har vært inne på noen pornoside. Jeg har derfor aldri trykket på knappen "Spill av". Trusselen er derfor for så vidt en gedigen bløff og et slag i løse lufta.

 

På den annen side: Jeg har jo fotografier på min PC - både av meg og av andre, bl.a. familiemedlemmer. Hvem vet hva det er mulig å oppnå av "autentisitet" ved å spleise ansikter med personer i kompromiterende situasjoner og på den måten skape en ny, tilsynelatende "ekte" virkelighet?

 

Et eller annet sted der ute befinner det seg noen skruppelløse kjeltringer som prøver å skremme uskyldige personer til å betale for "beskyttelse" mot skandalisering. Hvis man ikke betaler, blir det verst for en sjøl.

 

Jeg betaler ikke. Jeg er en mann på 81 år og besøker ikke pornosider. Aldri har jeg gjort det heller.

 

Jeg kunne latt saken passere i stillhet. Men jeg syns at allmennheten skal vite hva kjeltringene driver med. Og vite at de aldri må falle for fristelsen til å betale. Ser avskummet der ute at svindelen lykkes, fortsetter de - eller finner på noe enda verre.

 

Forakt er det rette svaret på provokasjonene og truslene. Og åpenhet. Derfor denne åpenhjertige avsløringen.

 

Forresten en ting til: Saken anmeldes til politiet!

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Norsk milliardær-altruisme

Rikingene klager slik de alltid har gjort. Når de intervjues om hvor vanskelig de har det, forteller de med uskyldsblå øyne at det er umulig å tjene seg rik i Norge. De jobber og jobber, de investerer og står i, men til liten nytte og magert utbytte. Den griske staten konfiskerer om ikke alt sammen, så i alle fall det meste. Staten tar kaka. Selv sitter de igjen med smulene.

 

Rikingene er ikke først og fremst bekymret for seg selv. De er bekymret for landet. Når de ikke kan legge seg opp formuer, blir det ingen risikovillig kapital, og uten risikokapital ingen investeringer. Og: Uten investeringer, ingen nyskaping - og uten nyskaping stopper Norge.

 

Vil vi at Norge skal stoppe? Nei! Vil vi gi avkall på høy levestandard og sosiale goder? Nei! Da må det skapes verdier, og til det trenger vi rike folk som har råd til å ta sjanser og investere og skape verdier. Så enkelt er det. Mener rikingene som tror på altruisme som etisk rettesnor.

 

Og det er de ikke alene om. Regjeringen mener det samme. Skattene må ned, sier Erna og Siv. Ikke for dem som har minst, men for for dem som har mest. Skattelette til de rikeste kommer næringslivet og dermed Norge, dvs. oss alle sammen, til gode, hevder de, og tror på sine egne myter.

 

Men skattelettene til de rike koster. Selvfølgelig. Men det er altså ivesteringer i framtidig velferd. For å sikre en bedre framtid, må vi gi avkall på noen goder nå. Vi kan ikke opprettholde en generøs velferdsstat med masse overgenerøse ytelser, og samtidig legge et bedre grunnlag for framtiden. Det har vi ikke råd til. Vi må derfor sløyfe - eller i alle fall redusere - noen av de mest urimelige ytelsene som tjener som puter under armene på folk og gir folk mulighet til å snylte på velferdsstaten - dvs. andre menneskers skattepenger.

 

Ta f.eks. sykepengene. Norge har et altfor høyt sykefravær. Ikke fordi folk er syke, men fordi de kan være borte fra jobben med full lønn. Ta fra dem lønna, så kommer de seg nok på jobb, hevder en som sitter på Stortinget for Høyre.

 

Nei, det er ikke unnasluntrerne og de som henger etter i lønnsutviklingen, som trenger hjelp fra det offentlige. Det er de rike! Skattelette for de rike er hjelp til selvhjelp, slik regjeringen ser det. At de rike blir rikere, er noe vi alle vil tjene på. Derfor mener regjeringen at de som har mest, skal betale relativt minst til fellesskapet. Det er - altså etter regjeringens mening - nøkkelen til framtidig velstand.

 

Om teorien holder, og forutsigelsene er slått til? Ja, det må man kunne si. I alle fall er første etappe i marsjen framover mot en mer "bærekraftig" velferdsstat åpenbart tilbakelagt.

 

Hegnar-bladet Kapital kan fortelle at antall norske milliardærer er for oppadgående. 308 av oss har nå mer enn én milliard i formue. Det er 38 flere enn i fjor.

 

Det nytter altså! Formuene baller på seg. Nå gjenstår investeringene. Men de kommer nok. For det er sikkert ingen grunn til å frykte at verdiopphopningene skal bli brukt til privat forbruk som luksusboliger innenlands og utenlands, kjempemessige eiendommer på fjellet og ved sjøen, yachter og overdådig forbruk. Nei, de enorme inntektene og formuesoppbyggingen, kommer nok smått om senn oss alle til gode. Nå gjelder det å legge godviljen til og tro det beste. Negativitet og misunnelse har aldri ført til noe godt. Gled deg med de flinke. De har sikkert slitt for verdiene.

 

Og kan du ikke helt gi slipp på skepsisen, og tro på at overdådig rikdom hos de få, vil gjøre livet bedre for de mange, bør du merke deg Siv Jensens kloke advarsel: Vi må ikke se oss blinde på tall!  Nei, la nå ikke skepsis og fakta ødelegge troen på en hyggelig teori og et fengende politisk slagord. Må du velge mellom virkeligheten og regjeringens myter om forholdene, så velg mytene. Det er mye hyggeligere. Og så kan det jo hende at troen på milliardærenes altruisme kan komme deg og dine til gode. Hvem vet. For som finansministeren altså sier: Se deg ikke blind på tall! Stol på regjeringen!

 

Kay Olav Winther d.e.                            

 


Putins hand når langt

Den tidligere russiske spionen Sergej Skripal og hans datter Julia, har flyttet fra Russland til Salisbury i England. De har "hoppet av" som det hette i Sovjet-tiden. I mars i år ble de forgiftet med nervegiften Novitsjok. Noen hadde smurt giften på dørhandtaket deres, og begge ble kritisk syke.

 

Britiske myndigheter, mediene - og alle tenkende mennesker som er i stand til å legge sammen 2 og 2 og få 4 - mistenkte straks russiske myndigheter for å stå bak ugjerningen. Russerne nektet. Jo, grundigere britene undersøkte saken, desto sikrere ble de. Russerne fortsatte å nekte. Grunnløse beskyldninger, uttalte de.

 

Så kunne britene trekke to russere opp av hatten. Herrene Aleksandr Petrov og Ruslan Bosjirov hadde vært i Salisbury på det aktuelle tidspunktet. Ja, de hadde endog vært i det området hvor far og datter Skripal bor. Vi har ingen ting med forgiftningen å gjøre, forklarte de herrene uskyldsblått. Vi er forretningsmenn og  turister. Vi har aldri hørt om Skripal, og vet ikke hvor han bor. Har vi vært i nabolaget, skyldes det en ren tilfeldighet, uttaler Boshirov til den russiske statsTV-kanalen. Dere er ikke turister. Dere jobber for den russiske sikkerhetstjenesten, svarer britene.

 

Det gjør de ikke, hevder Putin og smiler nedlatende. De er sivilister, og har ingen ting med sikkerhetstjenesten å gjøre.

 

Men Theresa May er ikke i tvil. Hun står på sitt. Den "avhoppede", tidligere, russiske spionen, Skripal og hans datter, ble forgiftet av russisk etterretning. Petrov og Bosjirov utførte udåden.

 

Der står saken.

 

Allmennheten får selv gjøre seg opp en mening om hvilken av de to partene som er mest troverdig. Er det britene og Theresa May? Eller er det Putin?

 

Personlig er jeg ikke i tvil. Sergej Skripal og hans datter er forgiftet av russerne. Kanskje ikke primært som hevn eller straff, men som en advarsel til alle som går med tanker om å være illojale mot den russiske "tsar Vladimir" og hans stor-russiske rike. Sviker du Russland, går du ikke trygg noe sted. Ikke i Russland. Og ikke utenlands. En rekke regimekritikere har betalt med livet i Russland. Og flere "overløpere" er blitt myrdet i utlandet. Putins lange arm når deg. Uansett hvor du søker tilflukt. Det er signalet som er sendt.

 

Sergej Skripal og hans datter døde ikke. De lever begge to. Men ikke alle slipper så billig fra det.

 

30. juni ble ekteparet Charlie Rowley  og Dawn Sturgess forgiftet av Novitsjok i hjembyen Amesbury. Dawn Sturgess døde av forgiftningen. Hjemme hos paret ble det funet en parfymeflaske av merket Nina Ricci - med samme slags gift som ble brukt på dørhåndtaket hos Skripal.

 

Vi er mannfolk. Vi har ikke hatt noen dameparfyme. Tollen sjekker alt. Tollerne ville ha stilt spørsmål ved hvorfor to menn har en parfymeflaske i bagasjen, svarer Boshirov og erklærer sin og Petrovs absolutte uskyld.

 

Og Putin smiler hoderystende. Vi har ingen ting med dette å gjøre, fastholder han.

 

Men ville Vladimir Putin under noen omstendigheter vedgått at Russland utfører attentater i fremmede land? Ville han ikke blånekte - uansett? Hvor mye er hans forsikringer verdt? Og hvor viktig er det å få en innrømmelse fra den kanten?

 

Når statsminister May, uttaler seg som hun gjør, må vi regne med at britisk etterretning er temmelig sikker i sin sak. De ville neppe provosere Putin og terge ham hvis de ikke hadde noe å fare med.

 

Min teori er: Russlands hemmelige tjenester har forgiftet Sergej Skripal på oppdrag fra Putin. Skripals datter, Julia, ble forgiftet fordi hun tok i samme dørhandtaket.

 

Ekteparet Charlie Rowley og Dawn Sturgess har ingen tilknytning til Russland. Etter å ha utført oppdraget hos Skripals måtte de to "forretningsmennene og turistene", Aleksandr Petrov og Ruslan Bosjirov, kvitte seg med giften som de oppbevarte i en parfymeflaske. De la flaska i postkassa til Rowley og Sturgess som trodde at parfymeflaska var en vareprøve utlevert som reklame. I området ble vareprøver ofte levert som adresseløs sending i postkassene. Dawn Sturgess åpnet flaska, fikk giften på seg, ble syk og døde.

 

Dette er ikke noe jeg vet. Det er en slutning jeg trekker ut fra kjente fakta. Putin, Petrov og Bosjirov kan nekte så mye de vil. Alle erfaringer, og all sannsynlighet, taler imidlertid for at Russland står bak giftangrepene. Russlands hersker er ikke å spøke med. Han er et ektefødt barn av den diktatoriske sovjetstaten. Putin og hans kolleger i det russiske makthierarkiet har aldri levd i et demokrati. De har ingen demokratiske tradisjoner å støtte seg til.

 

Tsarveldet i Russland var et despoti hvor vold og vilkårlighet var de bærende styringsprinsippene. Den sovjettiske kommuniststaten var om mulig enda mer voldelig. Også den styrte ved hjelp av terror. Det moderne Russland er ikke like despotisk - ennå. Men Putin strammer grepet og bærer på sin måte arven fra tsarveldet og sovjettstaten videre. Dessverre.

 

Kay Olav Winther d.e.


Svenske tilstander

Sverige har hatt valg. Resultatet ble som ventet: To omtrent jevnstore blokker, og et framgangsrikt SD på vippen.

 

Hvem skal så danne regjering?

 

Derom strides blokkene. Den sittende socialdemokratiske statsminister Löfvens blokk er p.t. litt større enn den såkalte Alliansen, dvs. de tradisjonelle partiene  til høyre på den politiske skalaen. Både Socialdemokratene og Moderatene gikk tilbake ved valget, men "sossarna" er fortsatt med god margin det største partiet i Sverige og i Sveriges riksdag. Sammen med Vänsterpartiet og Miljöpartiet er de større enn Moderaterna, Centern, Kristdemokraterna og Liberalerna.

 

SverigeDemokraterna som fikk 17,6 prosent av stemmene, regner ingen med. Dem vil de tradisjonelle partiene ikke så mye som snakke med. De er varg i veum og skal ikke slippes inn i det gode selskap. De blir derfor sett bort fra.

 

Slik saken står akkurat nå, er det Socialdemokraterna, Vänsterpartiet og Miljøpartiet - som har føringen. Men marginene er små. Opptelling av stemmer avgitt i utlandet, og fintelling av resultatene fra valgkretsene, kan endre ballansen slik at vekstskåla tipper i borgerlig retning.

 

Men foreløpig er det altså de rød-grønne som har overtaket. Man bør derfor ikke bli overrasket om Løfven til sjuende og sist fortsetter som statsminister.

 

Scenariet kan bli slik:

 

Når riksdagen samles etter et valg, skal den i følge "Regjeringsformen" "pröva frågan om statsministern har tillräckligt stöd i riksdagen". I en slik "förtroendeomröstning" faller Stefan Löfven. Han avgår, og riksdagens talmann gir oppdraget å danne regjering til Moderat-lederen, Ulf Kristersson, som mislykkes fordi han får et flertall i riksdagen mot seg. SverigeDemokraterna har nemlig erklært at de ikke vil hjelpe fram en borgerlig regjering som de ikke får noe igjen av. De nekter altså å være stemmekveg for partier som har avslått deres invitt til samtaler og samarbeid. Skal de holde ord, og ha håp om å bli tatt alvorlig av sine velgere, må de stemme mot Kristersson og hans "Allianse" enten i en "förtroendeomröstning" eller når en Allianse-regjering fremmer sitt statsbudsjett.

 

Uten "förtroende" - altså tillit - eller budsjett, ingen Allianseregjering. Da ligger vegen på ny åpen for "Sossarna", Vänstern og Miljøpartiet. Talmannen henvender seg til Löfven som danner regjering og legger fram sitt forslag til statsbudsjett. Hvis Sverige ikke skal få "italienske tilstander", må Löfven og Kristersson forhandle seg fram til enighet. Et budsjett blir vedtatt. Løfven fortsetter å styre, og Kristersson går utmanøvrert i opposisjon sammen med de to nokså kjepphøye kvinnelige lederne i Centern og Kristdemokraterna, samt den saktmodige, halvt norske lederen for Liberalerna.

 

For at dette skal bli fasit, kreves to ting. At slutt-tellingen ikke endrer valgresultatet radikalt, og at Löfven bevarer roen og tålmodigheten og ikke mister hodet og går med på å bli en slags støttekontakt for en regjering Kristersson. Slik valgresultatet nå er, arbeider tiden for Löfven. Den som kan sette Löfven sjakk matt, er Åkesson og SverigeDemokraterna. Men for å gjøre det, må de gå tilbake på det de har lovet sine velgere.  Og det tar de trolig ikke sjansen på. Det vil ikke bare være selvmord. Det vil være politisk harakiri.

 

Mitt tips er derfor: Etter noen "tvära svängar hit och dit" fortsetter Stefan Löfven  som statsminister i et "kluvet" og forvirret Sverige.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Man vinner ikke hvis man ikke scorer mål

Godt hjulpet av ukritiske medier, har norske landslagsspillere i fotball lullet seg inn i den forestillingen at de under Lagerbäcks regime har nærmet seg verdenstoppen. Fem kamper uten tap skrev pressen, og regnet med at suksessen skulle fortsette i Bulgaria.

 

Og så ble det tap. Ikke bare det. Det ble et fortjent tap. Bulgarerne var rett og slett bedre. Norge hadde flere målsjanser. Bulgaria scoret på den ene sjansen de skapte, mens Norge hadde mange, skriver avisene, og mener at Norge derfor var best, men at Bulgaria hadde mest flaks.- Det er ekstra bittert å tape når vi vet at vi kontrollerte kampen på bortebane mot den kanskje vanskeligste motstanderen, sier Lagerbäck.

 

Det er fullstendig feil. Bulgaria jobbet hardere enn det Norge gjorde. I duellene var de først på ballen. De søkte ballen, mens nordmenne stod og ventet - og ble utmanøvrert. Bulgarerne behersket dessuten luftrommet. De gikk høyere, eller de gikk opp først, fanget opp nordmennenes upresise og altfor lave avleveringer, avbrøt norske angrep, satte fart, spilte presise sentringer og tvang nordmennene til å løpe i mellom. Og så scoret de på den sjansen de skapte. Det kalles effektivitet.

 

Nordmennene var passive, lite forutseende, plasserte seg dårlig, leverte slurvete pasninger og tapte tacklinger. Dessuten var de - som nesten alltid - ineffektive foran mål. Opplagte målsjanser ble misbrukt. Langskudd gikk meningsløst høyt over. Nesten-mål er lite verdt. At et skudd stryker målstolpen på utsiden, er like bortkastet som at man skyter tre meter til side for mål. Summa sumarum: Nordmennene scoret ikke. De var ikke best, og de førte ikke kampen.

 

Norge vant over Kypros på Ullevaal. Men det var ingen overbevisende kamp. Jeg satt hele tiden foran TV-apparatet og tenkte at sjansen er stor for at Norge taper retur-kampen på Kypros. Det gjenstår og se, men jeg blir ikke overrasket om nordmennene spiller uavgjort eller taper kampen på bortebane. Nordmennene er ineffektive. De skaper få sjanser, og scorer enda færre mål. Og i fotball vinner man ikke hvis man ikke scorer mål. Og hindrer motstanderne i å score. Selvfølgeligheter? Ja, man skulle tro det.

 

Hva driver da Lagerbäck med? Han bruker det samme spissparet gang etter gang. De får ikke stokket beina, og får ikke ballen i mål, men får likevel sjansen på ny og på ny. Og gjør samme feil - om og om igjen. Det fins mye talent i fotball-Norge. Både i våre hjemlige serier, og utenlands. Gi flere sjansen. Det vi trenger er målscorere. Goalgetters, for å holde seg i fotballspråket.

 

Lagerbäck fant kampen i Sofia frustrerende. "Vi var det beste laget og burde avgjort kampen i førsteomgang da vi produserte mange sjanser," sier han. Det er jo akkurat det som er Norges problem. Norske spisser scorer ikke. De fomler eller måker ballen over eller utenfor. De mangler finesse - og akkuratesse.

 

Etter scoringen var Bulgaria flinke til å få tiden til å gå, sier Lagerbäck. Det har han rett i. Men det er dommeren som dømmer. Når han ikke reagerer på uthaling og obstruksjon, må man utnytte den tiden ballen er i spill. Det gjorde ikke de norske spillerne. De lå under, men var åpenbart mer opptatt av å sikre enn av å angripe. Lange bakoverspill til målmann og backer er ikke produktive. Motstandermålet står i den andre enden. Det er dit ballen skal spilles.

 

Når en spiller som har fotballspill som profesjon, står over for en åpenbar målsjanse og skyter rett på keeper, eller utenfor mål, i en viktig landskamp, må man analysere hvorfor. Ikke bare si at man skal bli bedre. Hvordan skal man bli bedre? Hvordan skal norske spillere som gjør det godt og scorer for klubblag hjemme og ute, settes i stand til å handle overveid og rasjonelt foran mål når de spiller med det norske flagget på brystet? De vet jo hva de skal gjøre, men gjør det ikke. De handler slurvete og panisk.

 

Vi må bli flinkere til å holde hodet kaldt og bli mer effektive og sette sjansene våre, sier landslagssjefen. Det har Lars Lagerbåck rett i. Men hvordan få våre spillere til å puste dypt og opptre mer rasjonelt og mer effektivt foran motstandernes mål. Er det kanskje ikke teknisk trening og styrketrening våre gutter primært trenger? Men mental trening? Trenger de psykologhjelp? Har de det allerede? Da må vedkommende gjøre en bedre jobb. Det handler om mental styrke og kontroll.

 

Kay Olav Winther d.e.


Regionreformen en parodi

Regionreformen er en parodi. Skjønt, den er ikke til å le av. Den er til å gråte av.

 

Troen på store regioner som skal erstatte de nåværende fylkene - og dermed fylkeskommunene - har karakter av religiøsitet. Tilhengerne tror selv om all fornuft sier at dette er en ekstremt dårlig løsning. De som er direkte berørt, frykter lange geografiske og mentale avstander og er stort sett motstandere av reformen. Motstanden varierer imidlertid noe i styrke og bredde fra sted til sted.

 

Lengst i nord er det full krise. Finnmarkingene vil bevare Finnmark som eget fylke og nekter å drøfte hvordan en sammenslåing med Troms kan finne sted.  Vi møter bare på møter som har som mål å bevare Finnmark som eget fylke, sier de. Jeg forstår dem godt.

 

Man kan ikke obstruere lovlig fattede politiske vedtak, sier tilhengerne av reformen. Selvfølgelig kan man det. Når flertallet på Stortinget prøver å tvinge meningsløse vedtak ned over hodet på folk uten å lytte til dem som blir rammet av vedtakene, har man ingen andre virkemidler. Da må man sette hardt mot hardt. Demokrati betyr folkestyre. Vi har riktignok et representativt demokrati i Norge, men det fins selvfølgelig grenser for hva innbyggerne skal finne seg i. Politikerne bør låne øre til protestene. Gjør de ikke det, blir de desavuert. Og politisk arbeid får et enda dårligere ord på seg enn det allerede har.

 

På østlandet er også motstanden betydelig. Likevel burde den kanskje vært enda sterkere og kommet klarere til uttrykk, for den foreslåtte gigantregionen "Viken" er et monstrum. Å samle Geilo, Eidsvoll, Aurskog-Høland og Hvaler i en administrativ enhet er upraktisk. Avstandene blir uoverkommelige. En slik region må basere sin virksomhet på fjernstyring. Utkantene - og de blir mange - kommer ikke til å bli hørt. Resultatet blir frustrasjon - og etter hvert apati.

 

Et Norge inndelt i regioner og betydelig større fylkeskommuner "vil være bedre tilpasset de samfunnsutfordringene vi står overfor og legge til rette for en styrket samfunnsutviklerrolle for fylkeskommunene", hevder regjeringen som sammen med et flertall på Stortinget tror at "større og mer funksjonelle fylkeskommuner vil styrke både lokaldemokratiet og vekstkraften", og at dette vil legge grunnlag for "bedre samarbeid med andre regionale aktører og en styrket samfunnsutvikling".

 

Det er ingen ting som tyder på at regioner og større fylkeskommuner vil "styrke lokaldemokratiet", enn si øke vekstkraften og lette samarbeidet. Jeg ber om unnskyldning for ordbruken, men påstandene er svada. Det ser det heldigvis ut til at stadig flere innser. Flertallet i arbeidsgruppen som skal forberede innføringen av den monstrøse Viken-reformen, har fått kalde føtter og vil legge arbeidet på is. Eller i ethvert fall vente og se hva Stortinget kommer til når det får tenkt seg om.

 

Men det vil ikke mindretallet. Mindretallet vil ha konsekvensutredning. Å vurdere mulige konsekvenser før man gjør noe, er klokt. Men i denne saken er konsekvensene åpenbare. Ved å skrote det monstrøse prosjektet "Viken", unngår man å gjøre en kjempebrøler. Man unngår å lage en region som marginaliserer store deler av befolkningen i det sør-østlige Norge. Man unngår rett og slett å iverksette en "reform" som raskt vil vise seg å skape problemer for innbyggerne, hvor de folkevalgtes innflytelse vil være minimal, og hvor makt og myndighet overlates til administrasjonen.

 

Når en region som "Viken" med tilhørende byråkrati først er etablert, er utviklingen så å si umulig å snu. Man må derfor være føre var, og sette ned foten mens det ennå er tid.

 

Heldigvis ser det - som sagt - ut til at stadig flere forstår dette. Hør på motstanderne og skeptikerne før det er for seint. Denne oppfordringen går spesielt til Kristelig Folkeparti som av en eller annen uforståelig grunn ser ut til å ha utpekt seg selv til regionreformens redningsmann. Bidrar de til å sette denne reformen ut i livet i strid med alle erfaringer, all fornuft og i strid med befolkningens ønsker, kan partiet, som allerede nå vaker ved sperregrensen, pådra seg banesår.

 

Vel er det slik at Kristelig Folkeparti tror på et liv etter døden. Men noe slikt fins nok ikke i politikken. Partiet bør derfor spørre seg hvor klokt det er å satse sin eksistens på et prosjekt som med stor sannsynlighet vil vise seg å være det mest meningsløse tiltaket, og den største floppen, i nyere norsk historie. Etableringen av regionen "Viken" er dårlig gjennomtenkt og et gigantisk eksperiment. Synes Kristelig Folkeparti at det er noe å ofre sitt politiske liv for?

 

Som sagt: Ta til fornuften. La tanken om et gigantisk "Viken" lide en nådefull død! Tanken om et kjempe-"Viken" burde aldri vært tenkt. Sørg nå for å skrinlegge den i tide. Og for all del: La Finnmark leve. Der er avstandene lange nok som de er. Og skulle regjeringen stå på sitt og erklære "alt eller intet", så gi den "intet". Det har ingen noe å tape på. Kanskje bortsett fra de to trøndelagsfylkene. Men de vil slå seg sammen uansett. Det burde de gjort for lenge siden. Men la resten av landet slippe å bli tvangsregionalisert. Tvangsekteskap fører oftest til ulykke og elendighet.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Om meg

Mitt profilbilde

Nick: Kay Olav Winther d.e.

Fra: Frogn

Kjønn: Gutt

Født: 1937

Mer...