Quo Vadis, Kristelig Folkeparti?

Venstre l drlig an. Partiet vaket omkring sperregrensen. S gikk det inn i regjeringen og knyttet seg fastere til Hyre og Fremskrittspartie. Da gikk det rett utfor. N har partiet oppslutning fra omlag 2,5 prosent av velgerne.

 

Vi vil ogs inn i regjeringen Solberg, sier de mest hyrevridde i Kristelig Folkeparti. Vi er et ikke-sosialistisk parti. Det er p hyresiden vi hrer hjemme.

 

Vi kan ikke sitte i regjering med Fremskrittspartiet framholder partiformann Hareide. Den ideologske og praktisk-politiske avstanden er for stor.

 

Det ser det ikke ut til at han er alene om mene. Etter at han gikk ut med tanken om danne regjering sammen med Arbeiderpartiet, har partiet hans ftt et stort antall nye medlemmer. Noen f har meldt seg ut. Tallet p potensielle Kristelig Folkeparti-velgere har skutt til vrs. P Opinions meningsmling for oktober fr partiet 5 prosent oppslutning. Ved stortingsvalget 2017 var det 4,2 prosent av velgerne som gav partiet sin stemme.

 

Disse tallene kan tolkes kun p n mte. Gamle og nye velgere liker den nye kursen som Hareide har staket ut. De vil heller g inn i en regjering sammen med Arbeiderpartiet, enn styre sammen med Siv Jensen og hennes parti. At Erna Solberg fra Hyre og Trine Skei Grande fra Venstre, sitter i samme regjering, gjr ikke det bl alternativet mer spiselig for dem.

 

Det ser derfor ikke ut til at det medlemmene eller velgerne som hindrer Kristelig Folkeparti i danne regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet - og kanskje Sosialistisk Folkeparti. Det er visse kretser og personer i partiapparatet - the establishment. Samt krefter utenfort partiet, som er redde for miste det de trodde var en forbundsfelle. VG str p og forsker skremme Hareide og partiet hans fra skifte kurs. De har til og med ftt Kre Willoch til avsi dystre spdommer og blande seg i Kristelig Folkepartis affrer.

 

Det sies gjerne at ungdomspartienes viktigste bidrag i politikken, er srge for tilsig av nye forfriskende meninger. Ikke slik i Kristelig Folkepari. Kristelig  Folkepartis Ungdom er ikke noe frisk pust som blser stvet av gamle sannheter. Organisasjonen har tvert i mot ettertrykkelig sltt fast at den mener at Kristelig Folkeparti hrer hjemme p hyresiden i politikken. Ungdomsrepresentanter til partiets kommende landsmte som bebuder at de vil stemme for Hareides forslag om samarbeid med Arbeiderpartiet, blir handfast satt p plass av sine egne.

 

Ute i kommunene og fylkeskommunene samarbeider Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti mange steder nrt og knirkefritt. Det er ikke til undres over. De to partiene har p mange mter samme brende grunnverdier og fler seg beslektet med hverandre. Solidaritet og nestekjrlighet er p sett og vis samme sak. Historisk sett er det vel egentlig bare trossprsmlet som skiller dem. Og tro er nr alt kommer til alt, ikke et politisk sprsml.

 

Slik sett burde det vre lett for Kristelig Folkeparti velge samarbeidspartnere og side. Det som butter er trolig ikke reelle meningsforskjeller, men heller noe s mangetydig og ubestemmelig som sosial identifikasjon. Flere av Kristelig Folkepartis tillitsvalgte - inklusive valgte politiske representanter - kommer fra smborgerlige miljer. Fra sekter, menigheter og sosiale lag som fler seg som ikke-sosialistiske, og enn brer p erindringen om Arbeiderpartiet som et sosialistisk parti som bekjempet kristentro, og hentet sine medlemmer fra fagforeninger og annen styggedom. I forne dager mente bedehus-kristne at fagforeningene motarbeidet Guds orden fordi de bestred at enhver vrighet er av Gud og derfor skal adlydes. Min farfar var kroppsarbeider. Han fagorganiserte seg aldri. Fagorganisering stred mot hans kristne livssyn.

 

Mange bedehuskristne velger ikke side etter ha studert partiprogrammer og lett etter enighet og politisk fellesskap. De velger etter "politisk gehr", gammel vane og tradisjon. Og identifikasjon. De opplever seg som "borgerlige" - uavhengig av hva de politiske realitetene tilsier.

 

Flelsesmessig kreves det derfor et langt, dristig og ubehagelig sprang for forcere alle innarbeide vaner og forestillinger, og ta plass blant partier som de i rtier har mistrodd og dyrket fordommer mot. Det er disse irrasjonelle kreftene Hareide slss mot. Derfor mter han hardnakket motstand fra enkelte av sine partifeller nr han vil vurdere hvilke politiske saker han kan f gjennomslag for ved samarbeide med venstresiden.

 

Hvem Kristelg Folkeparti br samarbeide med, skal jeg ikke uttale meg om. Det er en sak for partiets medlemmer, organer og velgere. Ikke for  Kre Willoch, og ikke for meg. Men det m vre lov for en utenforstende peke p Venstres skjebne. Venstres ledelse hevder at de fr rikt politisk utbytte av samarbeide med Hyre og Fremskrittspartiet, men en vesentlig del av de f tilhengerne de har igjen, takker nei. Partiet er nede p et bunniv.

 

Hva tilsier at Kristelig Folkeparti ikke vil lide samme skjebne i en bl regjering dominert av Fremskrittspartiet? Hvor mye "sentrumspolitikk" vil Fremskrittspartiet kunne g med p? Hvilke kjerneverdier mener man i Kristelig Folkeparti at Fremskrittspartiet skal legge til side for tekkes Kristelig Folkeparti og Venstre? Erna Solberg er trolig innstilt p strekke seg langt. Hun vil gjerne fortsette regjere og vil tle mye. Men hvor gr Fremskrittspartiets tlegrense?

 

Og hvor gr Kristelig Folkepartis tlegrense? Hvor mye liberalisme og "enhver er sin egen lykkes smed" kan det tle? Kan det vre med ta ansvaret for at velferdsstaten undergraves og gr i opplsning som flge av en stadig mer vidtgende privatisering og utarming av det offentlige velferdsapparatet? I Hyre-staten ker antall milliardrer. Det samme gjr antall fattige. De rike fr det bedre, og de som trenger hjelp fra en solidarisk velferdsstat, fr det verre. Er det en utvikling Kristelig Folkeparti vil bidra til? Eller bekjempe?

 

Hyrevridde innenfor og utenfor partiet spr at Kristelig Folkeparti gr nedenom og hjem hvis det flger Knut Arild Hareides kurs. Kanskje. Og kanskje ikke.

 

Kristelig Folkeparti arbeider under enhver omstendighet i motvind. Norge er et sekulrt samfunn. Frre deler den religise troen partiet bygger sin virksomhet p, og vil bedre vilkrene for. Og stadig frre finner det riktig blande politikk og religis tro. Partiets trofaste velgere er dessuten gamle og dr ut etter hvert.

 

Alle de politiske partiene i Norge har medlemmer og tillitsvalgte som anser seg som "personlig kristne". Og ingen partier er spesielt kristendomsfiendtlige, selv om de er erklrt sekulre og mener at religs tro og tvil er en privatsak. Kirkens - og frimenighetenes - makt og innflytelse er sterkt redusert.

 

Livssynspartiet Kristelig Folkeparti str svakt i dagens sekulre norske samfunn. Skal partiet styrke sin stilling, br det trolig utmynte et klarere og tydeligere politisk alternativ. Ikke bare forlite seg p at kristne stemmer Kristelig Folkeparti. Partiet m si fra om hva det vil - hvilke politiske saker det vil arbeide for, og hvilke de vil kjempe i mot. Partiet m rett og slett godtgjre at det er et ndvendig og et reelt politisk alternativ. Og det m ske samarbeid med partier som har samme ml.

 

Hvis det skulle vise seg vre Fremskrittspartiet, fr partiet knytte sin skjebne til Siv Jensen og hennes drabanter. For s lenge Erna Solberg leker Tuppen og Lillemor med Siv Jensen, kan ikke Knut Arild Hareide og hans parti samarbeide med Erna uten f Siv med p kjpet.

 

Det har Trolig Knut Arild Hareide forsttt. Det skal bli spennende se om Kristelig Folkepartis styrende organer ogs har skjnt dette. Eller om de fortsatt foretrekker tro p et politisk "sentrumsalternativ" som ikke lenger fins.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 

 

 


Kre Willoch 90 r

Kre Willoch har ndd den anseelige alder 90 r. I den forbindelse har Erna Solberg skrevet en panegyrisk hyldningsartikkel.

 

Slik jeg ser det, er Willoch blitt yngre med rene. Han er ikke s kategorisk, skrsikker og nedlatende lenger. Han ser ut til ha blitt mer inkluderende, sosial og reflekterende. Det er bra. Det betyr formodentlig at han har lrt under veis. Bl.a. at ikke alt er bltt eller rdt. Det fins nyanser. Det tjener ham til re.

 

Selv i sine mest konservative r, var Willoch en politiker det var verdt lytte til. Jeg har alltid vrt uenig med ham i mye. Jeg er en politisk motstander. Men jeg har lyttet, ergret meg, tenkt og lrt.

 

Kanskje hadde bde jeg og andre lyttet mer hvis han ikke i sine glansdager hadde framsttt s pstelig og selvrettferdig. I diskusjoner framfrer ikke Willoch uenighet og egne synspunkter. Han korrigerer! Han gir inntrykk av ha pant p sannheten. Den som er uenig med ham, tar feil. Det er m.a.o. ikke snakk om forskjellige meninger, men om vrangforestillinger og manglende viten nr man er uenig med Willoch. Han forvalter sannheten. Og faktum. Ser han ut til mene.

 

N skal det ikke stikkes under en stol at Willoch er en kunnskapsrik person. Men det er det ogs andre som er. Avvikende politiske meninger skyldes  sjelden uvitenhet hos motstanderen. Det dreier seg om uenighet. Om ulikt verdisyn, og om ulike prioriteringer og preferanser.

 

P sine eldre dager ser Kre Willoch i noen grad ut til vre blitt klar over dette. Han virker, som nevnt, i mindre grad pstlig og i strre utstrekning instilt p dialog. For en vanlig fjernsynsseer virker han mer skende og med strre respekt for andres oppfatninger. Jeg lytter derfor mer gjerne til ham n, enn hva jeg gjorde tidligere.

 

Kre Willoch har spilt en viktig rolle i partiet Hyre, og i norsk politikk. Men nr Erna Solberg i overdreven entusiasme utroper ham til Det moderne Norges far er hun langt ute p jordet og ikke i nrheten av de faktiske forhold.

 

Kre Willoch var ikke engang "den sentrale drivkraften bak Hyreblgen", slik Solberg ser ut til mene. Hyreblgen var en internasjonal tsunami som ogs skylte inn over Norge. Verken Kre Willoch eller Erling Norvik har "ren for" eller "skylda for" den. De surfet p den. Slik Solberg surfer p dagens hyreblge. Det samme gjr Siv Jensen, Moderaterna og Sverigedemokraterna i Sverige, og hyrepartiene ute i Europa.

 

Det er mulig at Kre Willoch bidro til gi Hyre et bredere fundament. Men selv ridende p en Hyreblge har ikke Hyre mer enn rundt regnet 20 prosent av velgerne p sin side. Willoch har derfor ikke gjort Hyre til et bredt folkeparti. Det har ingen andre heller. Hyre er - som tidligere - et interesseparti. Hvilke interesser partiet tjener, ser man nr man studerer den politikken som fres, og de politiske flerne som partiets tillitsvalgte sender ut.  Hvem tjener p skattelette for de rikeste? Hvem rammes av kutt i sykelnna? Og hvem blir skadelidende av nedskjringer i velferdsytelsene - som som forvrig helt andre enn Hyre har kjempet fram og bygd opp?

 

Hyre kaller avkortning av velferdsgoder for "moderasjon og mtehold". Mens den jevne mann og kvinne viser moderasjon og mtehold, ker de konomiske og sosiale forskjellene. Siste r ble det 38 flere milliardrer her i landet. Mens lederskiktet i nringslivet og arbeidslivet forvrig, foretar store lnnshopp, ber de, og det partiet som taler deres sak, arbeidsfolk vise mtehold for ikke delegge landets konomi og konkurransekraft.

 

Det er korrekt at Hyre har gtt i bresjen for fjerne reguleringer. Prisreguleringer ble opphevet, ppeker Solberg. Hvem har tjent p det? Kunder og forbrukere eller de som har noe selge? "Banksektoren ble pnet opp," fortsetter hun. Det hun glemmer si, er at gjeldsberget har vokst, og fortsatt vokser i faretruende grad. Bankene overgr styringsrenta og tjener penger, og huseiere og andre sitter i gjeld til langt opp over ra. Kanskje finansmarkedet skulle vrt strengere regulert?

 

"pningstider ble liberalisert," skryter Solberg og kaller det frihet. Frihet for enkelte kunder kanskje, men de ansatte ser det neppe p samme mten. Ansatte i varehandlen m jobbe til klokka 2300 om kvelden, og er sannsynligvis mer tilbyelige til kalle det tvang og forverring av arbeidsvilkrene. Men det er trolig ikke i denne gruppa Hyre har sine velgere.

 

Willochs regjering forandret det politiske landskapet, skryter Solberg. Det kan hun ha rett i. Men ble det endret til det bedre? Takket vre oljen har vi hatt en lang konomisk opptur. Gir det deregulerte arbeidslivet arbeidstakerne samme innflytelse og trygghet som fr hvis motgangen kommer? Er det bankene eller kundene som er best rustet til mte vanskeligere tider? Hva skal vi med de lange pningstidene hvis vi har mindre handle for?

 

Hyre er stolt av at partiet fjernet radio og fjernsynsmonopolet. N vil sterke hyrekrefter fjerne allmennkringkasteren NRK, eller i alle fall begrense dens albuerom. De alternative kanalene har problemer. De tjener ikke nok, og folk med forretningssans mener at det lisensfinansierte NRK br fjernes fordi det har et konkurransefortrinn framfor konkurrentene. Kringkastingsvirksomheten skal alts ikke styres slik at den blir best mulig for lytterne og seerne, men for investorene i kanaler som ikke lnner seg. Er det dette som er frihet? Og hva brukes "friheten" i eteren til? Reality og annet ml. Har vi ftt bedre medier takket vre "friheten"?

 

Vel, vel. Nok om fortid og aktuell politikk. Hyremannen Kre Isaachsen Willoch er ute av politikken. 3. oktober fyller han 90 r.  Jeg nsker ham gjerne en fin bursdag, og synger gjerne med p refrenget "gid han lenge, lenge leve m". Dette nsket tror jeg at mange kan slutte seg til.

 

Men noen kanonisering har han ikke fortjent. La oss vre edruelige nr vi skriver historien. Willochs popularitet er ikke uten videre en anerkjennelse av den politikken han har kjempet s iherdig og dyktig for. Kanskje er den heller en bekreftelse p at Kre Willoch har forandret seg og ikke lenger er s skrsikker og nedlatende som tidligere. Samt at han er blitt mer sosial og taler avvikernes og barnefamilienes sak.

 

Jeg er Arbeiderpartimann, og har vrt det mer enn 50 av mine 81 r. Men jeg har ikke noe problem med gratulerer Kre Willoch med de 90! Derfor: Gratulerer p det hjerteligste!

 

Kay Olav Winther d.e.


stfoldmlet

Morgenbladet holder seg med en skalt "huslingvist". Nylig fikk han sprsml om hva som "gjr stfold-dialekten" s spesiell.

 

Sprsmlet kan leses p flere mter. Man kan tolke det som et sprsml om hvilke srtrekk og kjennetegn mlet i stfold har. Og man kan oppfatte begrepet "spesiell" som synonym til "merkelig". Utlagt: Hvorfor er stfold-dialekten s rar"?

 

Trolig er det dette siste sprreren vil ha svar p, for han tydeliggjr sprsmlet med ville vite om det er "noe lingvistisk ved selve talemten som gjr at enkelte tolker brukerne som naive og dumme".

 

Huslingvisten svarer at stfold-dialekten ikke er s unik. Det har han rett i. stfold-dialekten har felles trekk med de andre dialektene p stlandet. De har alle trekk som skiller dem fra skalt "dannet taleml". "Dannet taleml" finner man hovedsaklig p Oslo vestkant, i deler av Brum og Asker og i enkelte sosiale enklaver i andre stlandskommuner. Det er et "sprk" som brukerne selv har definert som finere, penere og riktigere enn folkemlet i omrdet; dvs. det sprket som brukes av folk flest, og som er vokst fram gjenom rhundrene fra det gammelnorske sprkfundamentet p stedet. "Dannet sprk" og pent sprk er sledes et begrep som defineres ved sosiale kriterier, ikke ved lingvistiske eller sprkhistoriske. Det sprklige skillet bekrefter og tydeliggjr de sosiale skillelinjene.

 

Lingvisten peker ogs - som riktig er - p at stfold-dialekten ikke er ensartet. Sprket i Indre stfold har mlmerker som skiller det fra det folk flest definerer som stfoldml. Mens sprket i de nedre delene av stfold i likhet med svensk og dansk ikke har diftonger - man fanger fisk i tener og str p sine ben og ser p at mrne kryper p ler inniblant lvet - s sier mange i indre stfold "stein" og "bein" og "maur". Det er litt rart, for avstanden til Sverige er ikke srlig lengre der enn i nedre Glomma-regionen. Og de som bor i den nordre delen av fylket, trenger heller ikke krysse fjorden for komme til broderfolket - f.eks. for finne seg ektefelle.

 

Noen mener at stfolddialekten er stygg, og at den er fattig. Det er fordommer. Hva som er stygt og simpelt bestemmes av sosiale konvensjoner. Hva som skal regnes som kvalitet defineres av de toneangivende i samfunnet. De som flte seg finere enn andre, og mente at de representerte hyere kulturelle verdier, betraktet Hedemarksdialekten som "bred" og "simpel" og nrmest latterlig. Men s kom Alf Prysen. Han gjorde ikke bare Hedemarksdialekten comme il faut i folks rer, men poetisk og egnet til beskrive sjeleliv og stemninger. Det samme gjorde Einar Skjrsen og Hans Brli.

 

Hadde Prysen vrt stfolding, hadde stfold-mlet i dag trolig hatt status som hyverdig og poetisk kultursprk. Men i stedet fikk vi Raymond.

 

Mange svensker mener at Fleksnes er morsom. Svensker jeg har snakket med, fatter ikke hvorfor jeg ikke liker Fleksnes. Han er jo s typisk norsk, mener de. De tror at det er slik vi i bunn og grunn er.

 

Ikke et vondt ord om Raymond, men han er ikke en typsk stfolding. Han er en revyfigur. Han er enkel i hodet, men samtidig innful. Fins det ikke personer med Raymonds sprkfring og karakterdrag i stfold? joda. Slike personer fins over alt. De snakker alle slags dialekter. tro at personlighetstrekkene henger sammen med dialekten er naivt og ukyndig.

 

stfold-dialekten er en norsk dialekt med samme verdi som enhver annen dialekt. Det fins ikke en tanke, flelse, realitet eller nyanse, som ikke kan uttrykkes p stfold-ml. I godt lag har jeg sunget sanger av Halvdan Sivertsen omsatt til Sarpsborg-dialekt. Sangene har ikke tapt noe i sprklig uttrykksfylde.

 

Medier og kommunikasjoner visker over tid ut sprklige srmerker. Sprket blir standardisert. Det er forstelig, men synd. Jeg er fra Sarpsborg, og elsker uforfalsket srpeml. Jeg har ikke bodd i hjembyen siden 1959, og er selv kommet p avstand fra stedets dialekt. Men jeg har heldigvis enn familie i Sarpsborg. Dem kan jeg - etter beste evne - enn snakke srpeml med.

 

I mine rer er srpemlet - og stfoldmlet ellers med alle sine variasjoner fra Moss til Mysen - et velklingende, uttrykksfullt kommunikasjonsmiddel p hyde med hvilken som helst annen dialekt.  Min oppfordring til alle stfoldinger er: Dyrk dialekten! Ikke la dere undertrykke av myter og fordommer, og av folk som forsker klatre sosialt ved nedvurdere sprket deres. Dialekten er god nok, og dere er gode nok. En dag dukker det opp en lokal Prysen som gjr dialekten deres akseptert i selv de "fineste", selvbestaltede kulturkretser. Bevar stoltheten og bevar dialekten!

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Varsling i hytt og vr

Arbeidsmiljloven gir arbeidstakerne rett til varsle om kritikkverdige forhold p arbeidsplassen. Varslerparagrafen lyder:

2 A-1. Rett til varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten

(1) Arbeidstaker har rett til varsle om kritikkverdige forhold i arbeidsgivers virksomhet. Innleid arbeidstaker har ogs rett til varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten til innleier.

(2) Arbeidstakers fremgangsmte ved varslingen skal vre forsvarlig. Arbeidstaker har uansett rett til varsle i samsvar med varslingsplikt eller virksomhetens rutiner for varsling. Det samme gjelder varsling til tilsynsmyndigheter eller andre offentlige myndigheter.

(3) Arbeidsgiver har bevisbyrden for at varsling har skjedd i strid med denne bestemmelsen.

 

Varslingsbestemmelsen gir arbeidstaker rett til ppeke kritikkverdige sider ved arbeidsforholdet uten bli utsatt for forflgelse eller represalier. En varsler vil s si alltid bli betraktet som brysom. Oftest av arbeidsgiver og arbeidsledere. Ikke sjelden ogs av kolleger. Det er dessverre slik at de fleste tler s inderlig vel den urett som ikke angr dem selv. Varsleren str derfor ofte alene, og er den ene mot de mange.

 

Retten til varsling er et viktig institutt. Ingen skal behve tle trakassering, nedverdigelse eller annen psykisk eller fysisk overlast p jobben. De skal ha rett til si ifra om det, uten at det skal f negative konsekvenser for dem. Selvflgelig.

 

Men noen ganger har man flelse av at varslingen overdrives. F. eks. at varsling brukes som et vpen i en intern konflikt hvor ulike parter med ulike meninger og interesser str mot hverandre, og hvor den ene parten nsker bekjempe den annen - og vice versa. Eller at den parten det opprinnelig ble varslet om, svarer med ppeke feil hos varsleren, og kaller dette varsling.

 

I Oslo kommune finner det for tiden sted en varslingsstafett. Underordnede varsler om overordnede, og overordnede varsler om politikere.

 

Politikere kan bli gjenstand for kritikk. Men varsling?

 

Varslingsinstitutet gir arbeidstaker rett til varsle om kritikkverdige forhold i arbeidsgivers virksomhet. Er en politiker med politisk ansvar for et saksomrde del av "arbeidsgivers virksomhet"? Er en arbeidstaker i offentlig virksomhet - f.es. en kommune - underordnet den eller de politikerne som har det politiske ansvaret for omrdet? Mitt svar er et klart nei. Arbeidstakerne er underlagt den administrative ledelsen av omrdet. Dette prinsippet gjelder helt til topps. Prinsippet er - og br vre - klart: Politikere skal ikke ha arbeidsgiveransvar for ansatte.

 

Dette prinsippet fr konsekvenser begge veier. Politikerne er ikke arbeidsgivere, og har dermed ikke de forpliktelsene og det ansvaret som arbeidsgiver har. Og de ansatte kan ikke betrakte politiske meningsytringer og politiske vedtak som ytringer og vedtak som "forhold i arbeidsgivers virksomhet". De ansatte kan m.a.o. ikke varsle med medhold i arbeidsmiljloven p ytringer og krav som framsettes, eller tiltak som iverksettes av, politikerne. De ansatte skal derimot lojalt flge de politiske fringer som gis, enten de er enige i fringene eller ikke, og uansett om de anser de endringene som de plegges, for urimelige eller tpelige og "helt bort i natta".

 

Politisk uenighet, avgjres ved valg. Ikke p den enkelte arbeidsplass.

 

Dette prinsippet, og relativt klare mnsteret, forkludres noe ved det byrdssystemet man har i Oslo og enkelte andre steder. Byrden som har ansvar for et saksomrde, kan i praksis lett komme til opptre som administrativ leder p sitt omrde. En slags overadministrator over, og med mer myndighet enn, de ansatte administrative lederne. Hvis det skjer, er det rimelig at de som er ansatt, betakker seg for politisk innblanding i den daglige drift og i arbeidsledelsen.

 

En byrd er en politiker. Det er derfor riktig som, byrdsleder Raymond Johansen, sier at det er han som har utnevnt Inga Marte Thorkildsen, og er hennes arbeidsleder og sjef. Og at det er han som skal behandle klager mot henne og avgjre hennes skjebne.

 

Det er ikke kjent hva den skalte "varslingen" mot Inga Marte Thorkildsen i detalj gr ut p. Men hvis "varslingen" angr politiske ytringer og handlinger, har klagerne msforsttt eller misbrukt varsler-instituttet. "Varsler" mot en politiker - byrd, utvalgsleder eller utvalgsmedlem - er neppe varsel i arbeidsmiljlovens forstand. Administrativ leder av en etat kan med rette klage p at en politiker blander seg i den daglige drift som det tilligger administrasjonen styre over. Men ingen ansatt har rett til "varsle" om en politikers ytringer eller handlinger. De kan derimot klage, gi uttrykk for mishag og ppeke at politiker opptrer p en provoserende, krenkende eller annen klanderverdig mte som de ikke vil finne seg i. De kan bruke tjenesteveg og mediene for fremme sin klage, men en slik klage er neppe varsling etter arbeidsmiljloven.

 

Politikere har til vanlig ingen annen "arbeidsgiver" eller "overordnet" enn velgerne. I valgperioden skal ingen kunne hindre politikeren i hans eller hennes politiske arbeid. Politiske meninger, og lovlig fattede politiske vedtak, kan man ha sine meninger om, men ikke gjre noe med hvis man ikke har politisk makt til det. Forbyr samvittigheten en ansatt flge politiske fringer og bidra til sette politiske vedtak ut i livet, gjelder ingen klagerett. Da er man p feil sted, og m slutte i jobben. Obstruksjon er utilbrlig. Utidige varsler kan vre forsk p obstruksjon.

 

S vidt jeg kan se, har ingen medier problematisert varslingene i skoleetaten i Oslo. Det er bemerkelsesverdig. Mediene jakter i flokk, og forenkler saker og problemer in absurdum. Jeg deler ikke president Trumps oppfatning om pressen, og ser ikke "fake news" i alt jeg ikke er enig i eller er speptisk til. Men jeg savner journalister med evne til motforestillinger. Journalister som er i stand til - og modige nok til! - analysere, trekke i tvil og se bakenfor det tilsynelatende opplagte og allment vedtatte.

 

Og hvor er juristene, og hva mener de? Br det ikke ryddes opp i forstelsen av hva en varsling og en varsler er, fr ordningen blir misbrukt og forvrengt slik at den mister sin mening og virkning? Er arbeidslivet tjent med  "varslingsryttere" og "varslingsutveksling" som skaper og opprettholder uro, usikkerhet og mistrivsel p arbeidsplassen? M.a.o. hva sier "varslingsstafetter" som den vi n ser i Oslo, om hvor funksjonelle og velfungerende de nvrende bestemmelsene er. Trenger vi et regelverk med presiseringer og avgrensninger?

 

Den kampen som n foregr i utdanningsetaten i Oslo, m vre et utmerket case for personer som vil studere arbeidsmiljlovens varslingsinstitutt og se nrmere p dets virkeomrde, muligheter og begrensninger. Hansken er hermed kastet.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Pengeutpressing p e-post

Jeg har i dag mottatt flgende brev via e-post:

 

"Hei, kjre bruker av online.no.

Vi har installert en RAT-programvare i enheten.
For yeblikket er e-postkontoen din hacket (se p , n har jeg tilgang til deg kontoer).
Jeg har lastet ned all konfidensiell informasjon fra systemet ditt, og jeg fikk litt mer bevis.
Det mest interessante yeblikket jeg har oppdaget er videofiler av deg p masturbating.

Jeg postet mitt virus p porno nettsted, og s installerte du det p operativsystemet.
Nr du klikket p knappen Spill av p pornofilm, ble trojanen min nedlastet til enheten din.
Etter installasjon skyter fremkameraet opp video hver gang du onanerer, i tillegg er programvaren synkronisert med videoen du velger.

For yeblikket har programvaren samlet alle dine kontaktinformasjon fra sosiale nettverk og e-postadresser.
Hvis du trenger slette alle dine innsamlede data, send meg $500 i BTC (krypto valuta).
Dette er min Bitcoin-lommebok: 1Btsoam4QDyvmxp9fPUN3Ce8D2DHeY4biz
Du har 48 timer etter ha lest dette brevet.

Etter transaksjonen vil jeg slette alle dataene dine.
Ellers vil jeg sende video med pranks til alle dine kolleger og venner!

Og fortsett vre forsiktig!
Vennligst besk bare sikre sider!
Ha det!"

 

Jeg er m.a.o. utsatt for utpressing. I utpressingsbrevet str det: "Jeg postet mitt virus p porno nettsted, og s installerte du det p operativsystemet.
Nr du klikket p knappen Spill av p pornofilm, ble trojanen min nedlastet til enheten din."

 

N forholder det seg imidlertid slik at jeg aldri har vrt inne p noen pornoside. Jeg har derfor aldri trykket p knappen "Spill av". Trusselen er derfor for s vidt en gedigen blff og et slag i lse lufta.

 

P den annen side: Jeg har jo fotografier p min PC - bde av meg og av andre, bl.a. familiemedlemmer. Hvem vet hva det er mulig oppn av "autentisitet" ved spleise ansikter med personer i kompromiterende situasjoner og p den mten skape en ny, tilsynelatende "ekte" virkelighet?

 

Et eller annet sted der ute befinner det seg noen skruppellse kjeltringer som prver skremme uskyldige personer til betale for "beskyttelse" mot skandalisering. Hvis man ikke betaler, blir det verst for en sjl.

 

Jeg betaler ikke. Jeg er en mann p 81 r og besker ikke pornosider. Aldri har jeg gjort det heller.

 

Jeg kunne latt saken passere i stillhet. Men jeg syns at allmennheten skal vite hva kjeltringene driver med. Og vite at de aldri m falle for fristelsen til betale. Ser avskummet der ute at svindelen lykkes, fortsetter de - eller finner p noe enda verre.

 

Forakt er det rette svaret p provokasjonene og truslene. Og penhet. Derfor denne penhjertige avslringen.

 

Forresten en ting til: Saken anmeldes til politiet!

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Norsk milliardr-altruisme

Rikingene klager slik de alltid har gjort. Nr de intervjues om hvor vanskelig de har det, forteller de med uskyldsbl yne at det er umulig tjene seg rik i Norge. De jobber og jobber, de investerer og str i, men til liten nytte og magert utbytte. Den griske staten konfiskerer om ikke alt sammen, s i alle fall det meste. Staten tar kaka. Selv sitter de igjen med smulene.

 

Rikingene er ikke frst og fremst bekymret for seg selv. De er bekymret for landet. Nr de ikke kan legge seg opp formuer, blir det ingen risikovillig kapital, og uten risikokapital ingen investeringer. Og: Uten investeringer, ingen nyskaping - og uten nyskaping stopper Norge.

 

Vil vi at Norge skal stoppe? Nei! Vil vi gi avkall p hy levestandard og sosiale goder? Nei! Da m det skapes verdier, og til det trenger vi rike folk som har rd til ta sjanser og investere og skape verdier. S enkelt er det. Mener rikingene som tror p altruisme som etisk rettesnor.

 

Og det er de ikke alene om. Regjeringen mener det samme. Skattene m ned, sier Erna og Siv. Ikke for dem som har minst, men for for dem som har mest. Skattelette til de rikeste kommer nringslivet og dermed Norge, dvs. oss alle sammen, til gode, hevder de, og tror p sine egne myter.

 

Men skattelettene til de rike koster. Selvflgelig. Men det er alts ivesteringer i framtidig velferd. For sikre en bedre framtid, m vi gi avkall p noen goder n. Vi kan ikke opprettholde en geners velferdsstat med masse overgenerse ytelser, og samtidig legge et bedre grunnlag for framtiden. Det har vi ikke rd til. Vi m derfor slyfe - eller i alle fall redusere - noen av de mest urimelige ytelsene som tjener som puter under armene p folk og gir folk mulighet til snylte p velferdsstaten - dvs. andre menneskers skattepenger.

 

Ta f.eks. sykepengene. Norge har et altfor hyt sykefravr. Ikke fordi folk er syke, men fordi de kan vre borte fra jobben med full lnn. Ta fra dem lnna, s kommer de seg nok p jobb, hevder en som sitter p Stortinget for Hyre.

 

Nei, det er ikke unnasluntrerne og de som henger etter i lnnsutviklingen, som trenger hjelp fra det offentlige. Det er de rike! Skattelette for de rike er hjelp til selvhjelp, slik regjeringen ser det. At de rike blir rikere, er noe vi alle vil tjene p. Derfor mener regjeringen at de som har mest, skal betale relativt minst til fellesskapet. Det er - alts etter regjeringens mening - nkkelen til framtidig velstand.

 

Om teorien holder, og forutsigelsene er sltt til? Ja, det m man kunne si. I alle fall er frste etappe i marsjen framover mot en mer "brekraftig" velferdsstat penbart tilbakelagt.

 

Hegnar-bladet Kapital kan fortelle at antall norske milliardrer er for oppadgende. 308 av oss har n mer enn n milliard i formue. Det er 38 flere enn i fjor.

 

Det nytter alts! Formuene baller p seg. N gjenstr investeringene. Men de kommer nok. For det er sikkert ingen grunn til frykte at verdiopphopningene skal bli brukt til privat forbruk som luksusboliger innenlands og utenlands, kjempemessige eiendommer p fjellet og ved sjen, yachter og overddig forbruk. Nei, de enorme inntektene og formuesoppbyggingen, kommer nok smtt om senn oss alle til gode. N gjelder det legge godviljen til og tro det beste. Negativitet og misunnelse har aldri frt til noe godt. Gled deg med de flinke. De har sikkert slitt for verdiene.

 

Og kan du ikke helt gi slipp p skepsisen, og tro p at overddig rikdom hos de f, vil gjre livet bedre for de mange, br du merke deg Siv Jensens kloke advarsel: Vi m ikke se oss blinde p tall!  Nei, la n ikke skepsis og fakta delegge troen p en hyggelig teori og et fengende politisk slagord. M du velge mellom virkeligheten og regjeringens myter om forholdene, s velg mytene. Det er mye hyggeligere. Og s kan det jo hende at troen p milliardrenes altruisme kan komme deg og dine til gode. Hvem vet. For som finansministeren alts sier: Se deg ikke blind p tall! Stol p regjeringen!

 

Kay Olav Winther d.e.                            

 


Putins hand nr langt

Den tidligere russiske spionen Sergej Skripal og hans datter Julia, har flyttet fra Russland til Salisbury i England. De har "hoppet av" som det hette i Sovjet-tiden. I mars i r ble de forgiftet med nervegiften Novitsjok. Noen hadde smurt giften p drhandtaket deres, og begge ble kritisk syke.

 

Britiske myndigheter, mediene - og alle tenkende mennesker som er i stand til legge sammen 2 og 2 og f 4 - mistenkte straks russiske myndigheter for st bak ugjerningen. Russerne nektet. Jo, grundigere britene underskte saken, desto sikrere ble de. Russerne fortsatte nekte. Grunnlse beskyldninger, uttalte de.

 

S kunne britene trekke to russere opp av hatten. Herrene Aleksandr Petrov og Ruslan Bosjirov hadde vrt i Salisbury p det aktuelle tidspunktet. Ja, de hadde endog vrt i det omrdet hvor far og datter Skripal bor. Vi har ingen ting med forgiftningen gjre, forklarte de herrene uskyldsbltt. Vi er forretningsmenn og  turister. Vi har aldri hrt om Skripal, og vet ikke hvor han bor. Har vi vrt i nabolaget, skyldes det en ren tilfeldighet, uttaler Boshirov til den russiske statsTV-kanalen. Dere er ikke turister. Dere jobber for den russiske sikkerhetstjenesten, svarer britene.

 

Det gjr de ikke, hevder Putin og smiler nedlatende. De er sivilister, og har ingen ting med sikkerhetstjenesten gjre.

 

Men Theresa May er ikke i tvil. Hun str p sitt. Den "avhoppede", tidligere, russiske spionen, Skripal og hans datter, ble forgiftet av russisk etterretning. Petrov og Bosjirov utfrte udden.

 

Der str saken.

 

Allmennheten fr selv gjre seg opp en mening om hvilken av de to partene som er mest troverdig. Er det britene og Theresa May? Eller er det Putin?

 

Personlig er jeg ikke i tvil. Sergej Skripal og hans datter er forgiftet av russerne. Kanskje ikke primrt som hevn eller straff, men som en advarsel til alle som gr med tanker om vre illojale mot den russiske "tsar Vladimir" og hans stor-russiske rike. Sviker du Russland, gr du ikke trygg noe sted. Ikke i Russland. Og ikke utenlands. En rekke regimekritikere har betalt med livet i Russland. Og flere "overlpere" er blitt myrdet i utlandet. Putins lange arm nr deg. Uansett hvor du sker tilflukt. Det er signalet som er sendt.

 

Sergej Skripal og hans datter dde ikke. De lever begge to. Men ikke alle slipper s billig fra det.

 

30. juni ble ekteparet Charlie Rowley  og Dawn Sturgess forgiftet av Novitsjok i hjembyen Amesbury. Dawn Sturgess dde av forgiftningen. Hjemme hos paret ble det funet en parfymeflaske av merket Nina Ricci - med samme slags gift som ble brukt p drhndtaket hos Skripal.

 

Vi er mannfolk. Vi har ikke hatt noen dameparfyme. Tollen sjekker alt. Tollerne ville ha stilt sprsml ved hvorfor to menn har en parfymeflaske i bagasjen, svarer Boshirov og erklrer sin og Petrovs absolutte uskyld.

 

Og Putin smiler hoderystende. Vi har ingen ting med dette gjre, fastholder han.

 

Men ville Vladimir Putin under noen omstendigheter vedgtt at Russland utfrer attentater i fremmede land? Ville han ikke blnekte - uansett? Hvor mye er hans forsikringer verdt? Og hvor viktig er det f en innrmmelse fra den kanten?

 

Nr statsminister May, uttaler seg som hun gjr, m vi regne med at britisk etterretning er temmelig sikker i sin sak. De ville neppe provosere Putin og terge ham hvis de ikke hadde noe fare med.

 

Min teori er: Russlands hemmelige tjenester har forgiftet Sergej Skripal p oppdrag fra Putin. Skripals datter, Julia, ble forgiftet fordi hun tok i samme drhandtaket.

 

Ekteparet Charlie Rowley og Dawn Sturgess har ingen tilknytning til Russland. Etter ha utfrt oppdraget hos Skripals mtte de to "forretningsmennene og turistene", Aleksandr Petrov og Ruslan Bosjirov, kvitte seg med giften som de oppbevarte i en parfymeflaske. De la flaska i postkassa til Rowley og Sturgess som trodde at parfymeflaska var en vareprve utlevert som reklame. I omrdet ble vareprver ofte levert som adressels sending i postkassene. Dawn Sturgess pnet flaska, fikk giften p seg, ble syk og dde.

 

Dette er ikke noe jeg vet. Det er en slutning jeg trekker ut fra kjente fakta. Putin, Petrov og Bosjirov kan nekte s mye de vil. Alle erfaringer, og all sannsynlighet, taler imidlertid for at Russland str bak giftangrepene. Russlands hersker er ikke spke med. Han er et ektefdt barn av den diktatoriske sovjetstaten. Putin og hans kolleger i det russiske makthierarkiet har aldri levd i et demokrati. De har ingen demokratiske tradisjoner sttte seg til.

 

Tsarveldet i Russland var et despoti hvor vold og vilkrlighet var de brende styringsprinsippene. Den sovjettiske kommuniststaten var om mulig enda mer voldelig. Ogs den styrte ved hjelp av terror. Det moderne Russland er ikke like despotisk - enn. Men Putin strammer grepet og brer p sin mte arven fra tsarveldet og sovjettstaten videre. Dessverre.

 

Kay Olav Winther d.e.


Svenske tilstander

Sverige har hatt valg. Resultatet ble som ventet: To omtrent jevnstore blokker, og et framgangsrikt SD p vippen.

 

Hvem skal s danne regjering?

 

Derom strides blokkene. Den sittende socialdemokratiske statsminister Lfvens blokk er p.t. litt strre enn den skalte Alliansen, dvs. de tradisjonelle partiene  til hyre p den politiske skalaen. Bde Socialdemokratene og Moderatene gikk tilbake ved valget, men "sossarna" er fortsatt med god margin det strste partiet i Sverige og i Sveriges riksdag. Sammen med Vnsterpartiet og Miljpartiet er de strre enn Moderaterna, Centern, Kristdemokraterna og Liberalerna.

 

SverigeDemokraterna som fikk 17,6 prosent av stemmene, regner ingen med. Dem vil de tradisjonelle partiene ikke s mye som snakke med. De er varg i veum og skal ikke slippes inn i det gode selskap. De blir derfor sett bort fra.

 

Slik saken str akkurat n, er det Socialdemokraterna, Vnsterpartiet og Miljpartiet - som har fringen. Men marginene er sm. Opptelling av stemmer avgitt i utlandet, og fintelling av resultatene fra valgkretsene, kan endre ballansen slik at vekstskla tipper i borgerlig retning.

 

Men forelpig er det alts de rd-grnne som har overtaket. Man br derfor ikke bli overrasket om Lfven til sjuende og sist fortsetter som statsminister.

 

Scenariet kan bli slik:

 

Nr riksdagen samles etter et valg, skal den i flge "Regjeringsformen" "prva frgan om statsministern har tillrckligt std i riksdagen". I en slik "frtroendeomrstning" faller Stefan Lfven. Han avgr, og riksdagens talmann gir oppdraget danne regjering til Moderat-lederen, Ulf Kristersson, som mislykkes fordi han fr et flertall i riksdagen mot seg. SverigeDemokraterna har nemlig erklrt at de ikke vil hjelpe fram en borgerlig regjering som de ikke fr noe igjen av. De nekter alts vre stemmekveg for partier som har avsltt deres invitt til samtaler og samarbeid. Skal de holde ord, og ha hp om bli tatt alvorlig av sine velgere, m de stemme mot Kristersson og hans "Allianse" enten i en "frtroendeomrstning" eller nr en Allianse-regjering fremmer sitt statsbudsjett.

 

Uten "frtroende" - alts tillit - eller budsjett, ingen Allianseregjering. Da ligger vegen p ny pen for "Sossarna", Vnstern og Miljpartiet. Talmannen henvender seg til Lfven som danner regjering og legger fram sitt forslag til statsbudsjett. Hvis Sverige ikke skal f "italienske tilstander", m Lfven og Kristersson forhandle seg fram til enighet. Et budsjett blir vedtatt. Lfven fortsetter styre, og Kristersson gr utmanvrert i opposisjon sammen med de to noks kjepphye kvinnelige lederne i Centern og Kristdemokraterna, samt den saktmodige, halvt norske lederen for Liberalerna.

 

For at dette skal bli fasit, kreves to ting. At slutt-tellingen ikke endrer valgresultatet radikalt, og at Lfven bevarer roen og tlmodigheten og ikke mister hodet og gr med p bli en slags stttekontakt for en regjering Kristersson. Slik valgresultatet n er, arbeider tiden for Lfven. Den som kan sette Lfven sjakk matt, er kesson og SverigeDemokraterna. Men for gjre det, m de g tilbake p det de har lovet sine velgere.  Og det tar de trolig ikke sjansen p. Det vil ikke bare vre selvmord. Det vil vre politisk harakiri.

 

Mitt tips er derfor: Etter noen "tvra svngar hit och dit" fortsetter Stefan Lfven  som statsminister i et "kluvet" og forvirret Sverige.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Man vinner ikke hvis man ikke scorer ml

Godt hjulpet av ukritiske medier, har norske landslagsspillere i fotball lullet seg inn i den forestillingen at de under Lagerbcks regime har nrmet seg verdenstoppen. Fem kamper uten tap skrev pressen, og regnet med at suksessen skulle fortsette i Bulgaria.

 

Og s ble det tap. Ikke bare det. Det ble et fortjent tap. Bulgarerne var rett og slett bedre. Norge hadde flere mlsjanser. Bulgaria scoret p den ene sjansen de skapte, mens Norge hadde mange, skriver avisene, og mener at Norge derfor var best, men at Bulgaria hadde mest flaks.- Det er ekstra bittert tape nr vi vet at vi kontrollerte kampen p bortebane mot den kanskje vanskeligste motstanderen, sier Lagerbck.

 

Det er fullstendig feil. Bulgaria jobbet hardere enn det Norge gjorde. I duellene var de frst p ballen. De skte ballen, mens nordmenne stod og ventet - og ble utmanvrert. Bulgarerne behersket dessuten luftrommet. De gikk hyere, eller de gikk opp frst, fanget opp nordmennenes upresise og altfor lave avleveringer, avbrt norske angrep, satte fart, spilte presise sentringer og tvang nordmennene til lpe i mellom. Og s scoret de p den sjansen de skapte. Det kalles effektivitet.

 

Nordmennene var passive, lite forutseende, plasserte seg drlig, leverte slurvete pasninger og tapte tacklinger. Dessuten var de - som nesten alltid - ineffektive foran ml. Opplagte mlsjanser ble misbrukt. Langskudd gikk meningslst hyt over. Nesten-ml er lite verdt. At et skudd stryker mlstolpen p utsiden, er like bortkastet som at man skyter tre meter til side for ml. Summa sumarum: Nordmennene scoret ikke. De var ikke best, og de frte ikke kampen.

 

Norge vant over Kypros p Ullevaal. Men det var ingen overbevisende kamp. Jeg satt hele tiden foran TV-apparatet og tenkte at sjansen er stor for at Norge taper retur-kampen p Kypros. Det gjenstr og se, men jeg blir ikke overrasket om nordmennene spiller uavgjort eller taper kampen p bortebane. Nordmennene er ineffektive. De skaper f sjanser, og scorer enda frre ml. Og i fotball vinner man ikke hvis man ikke scorer ml. Og hindrer motstanderne i score. Selvflgeligheter? Ja, man skulle tro det.

 

Hva driver da Lagerbck med? Han bruker det samme spissparet gang etter gang. De fr ikke stokket beina, og fr ikke ballen i ml, men fr likevel sjansen p ny og p ny. Og gjr samme feil - om og om igjen. Det fins mye talent i fotball-Norge. Bde i vre hjemlige serier, og utenlands. Gi flere sjansen. Det vi trenger er mlscorere. Goalgetters, for holde seg i fotballsprket.

 

Lagerbck fant kampen i Sofia frustrerende. "Vi var det beste laget og burde avgjort kampen i frsteomgang da vi produserte mange sjanser," sier han. Det er jo akkurat det som er Norges problem. Norske spisser scorer ikke. De fomler eller mker ballen over eller utenfor. De mangler finesse - og akkuratesse.

 

Etter scoringen var Bulgaria flinke til f tiden til g, sier Lagerbck. Det har han rett i. Men det er dommeren som dmmer. Nr han ikke reagerer p uthaling og obstruksjon, m man utnytte den tiden ballen er i spill. Det gjorde ikke de norske spillerne. De l under, men var penbart mer opptatt av sikre enn av angripe. Lange bakoverspill til mlmann og backer er ikke produktive. Motstandermlet str i den andre enden. Det er dit ballen skal spilles.

 

Nr en spiller som har fotballspill som profesjon, str over for en penbar mlsjanse og skyter rett p keeper, eller utenfor ml, i en viktig landskamp, m man analysere hvorfor. Ikke bare si at man skal bli bedre. Hvordan skal man bli bedre? Hvordan skal norske spillere som gjr det godt og scorer for klubblag hjemme og ute, settes i stand til handle overveid og rasjonelt foran ml nr de spiller med det norske flagget p brystet? De vet jo hva de skal gjre, men gjr det ikke. De handler slurvete og panisk.

 

Vi m bli flinkere til holde hodet kaldt og bli mer effektive og sette sjansene vre, sier landslagssjefen. Det har Lars Lagerbck rett i. Men hvordan f vre spillere til puste dypt og opptre mer rasjonelt og mer effektivt foran motstandernes ml. Er det kanskje ikke teknisk trening og styrketrening vre gutter primrt trenger? Men mental trening? Trenger de psykologhjelp? Har de det allerede? Da m vedkommende gjre en bedre jobb. Det handler om mental styrke og kontroll.

 

Kay Olav Winther d.e.


Regionreformen en parodi

Regionreformen er en parodi. Skjnt, den er ikke til le av. Den er til grte av.

 

Troen p store regioner som skal erstatte de nvrende fylkene - og dermed fylkeskommunene - har karakter av religisitet. Tilhengerne tror selv om all fornuft sier at dette er en ekstremt drlig lsning. De som er direkte berrt, frykter lange geografiske og mentale avstander og er stort sett motstandere av reformen. Motstanden varierer imidlertid noe i styrke og bredde fra sted til sted.

 

Lengst i nord er det full krise. Finnmarkingene vil bevare Finnmark som eget fylke og nekter drfte hvordan en sammensling med Troms kan finne sted.  Vi mter bare p mter som har som ml bevare Finnmark som eget fylke, sier de. Jeg forstr dem godt.

 

Man kan ikke obstruere lovlig fattede politiske vedtak, sier tilhengerne av reformen. Selvflgelig kan man det. Nr flertallet p Stortinget prver tvinge meningslse vedtak ned over hodet p folk uten lytte til dem som blir rammet av vedtakene, har man ingen andre virkemidler. Da m man sette hardt mot hardt. Demokrati betyr folkestyre. Vi har riktignok et representativt demokrati i Norge, men det fins selvflgelig grenser for hva innbyggerne skal finne seg i. Politikerne br lne re til protestene. Gjr de ikke det, blir de desavuert. Og politisk arbeid fr et enda drligere ord p seg enn det allerede har.

 

P stlandet er ogs motstanden betydelig. Likevel burde den kanskje vrt enda sterkere og kommet klarere til uttrykk, for den foresltte gigantregionen "Viken" er et monstrum. samle Geilo, Eidsvoll, Aurskog-Hland og Hvaler i en administrativ enhet er upraktisk. Avstandene blir uoverkommelige. En slik region m basere sin virksomhet p fjernstyring. Utkantene - og de blir mange - kommer ikke til bli hrt. Resultatet blir frustrasjon - og etter hvert apati.

 

Et Norge inndelt i regioner og betydelig strre fylkeskommuner "vil vre bedre tilpasset de samfunnsutfordringene vi str overfor og legge til rette for en styrket samfunnsutviklerrolle for fylkeskommunene", hevder regjeringen som sammen med et flertall p Stortinget tror at "strre og mer funksjonelle fylkeskommuner vil styrke bde lokaldemokratiet og vekstkraften", og at dette vil legge grunnlag for "bedre samarbeid med andre regionale aktrer og en styrket samfunnsutvikling".

 

Det er ingen ting som tyder p at regioner og strre fylkeskommuner vil "styrke lokaldemokratiet", enn si ke vekstkraften og lette samarbeidet. Jeg ber om unnskyldning for ordbruken, men pstandene er svada. Det ser det heldigvis ut til at stadig flere innser. Flertallet i arbeidsgruppen som skal forberede innfringen av den monstrse Viken-reformen, har ftt kalde ftter og vil legge arbeidet p is. Eller i ethvert fall vente og se hva Stortinget kommer til nr det fr tenkt seg om.

 

Men det vil ikke mindretallet. Mindretallet vil ha konsekvensutredning. vurdere mulige konsekvenser fr man gjr noe, er klokt. Men i denne saken er konsekvensene penbare. Ved skrote det monstrse prosjektet "Viken", unngr man gjre en kjempebrler. Man unngr lage en region som marginaliserer store deler av befolkningen i det sr-stlige Norge. Man unngr rett og slett iverksette en "reform" som raskt vil vise seg skape problemer for innbyggerne, hvor de folkevalgtes innflytelse vil vre minimal, og hvor makt og myndighet overlates til administrasjonen.

 

Nr en region som "Viken" med tilhrende byrkrati frst er etablert, er utviklingen s si umulig snu. Man m derfor vre fre var, og sette ned foten mens det enn er tid.

 

Heldigvis ser det - som sagt - ut til at stadig flere forstr dette. Hr p motstanderne og skeptikerne fr det er for seint. Denne oppfordringen gr spesielt til Kristelig Folkeparti som av en eller annen uforstelig grunn ser ut til ha utpekt seg selv til regionreformens redningsmann. Bidrar de til sette denne reformen ut i livet i strid med alle erfaringer, all fornuft og i strid med befolkningens nsker, kan partiet, som allerede n vaker ved sperregrensen, pdra seg banesr.

 

Vel er det slik at Kristelig Folkeparti tror p et liv etter dden. Men noe slikt fins nok ikke i politikken. Partiet br derfor sprre seg hvor klokt det er satse sin eksistens p et prosjekt som med stor sannsynlighet vil vise seg vre det mest meningslse tiltaket, og den strste floppen, i nyere norsk historie. Etableringen av regionen "Viken" er drlig gjennomtenkt og et gigantisk eksperiment. Synes Kristelig Folkeparti at det er noe ofre sitt politiske liv for?

 

Som sagt: Ta til fornuften. La tanken om et gigantisk "Viken" lide en ndefull dd! Tanken om et kjempe-"Viken" burde aldri vrt tenkt. Srg n for skrinlegge den i tide. Og for all del: La Finnmark leve. Der er avstandene lange nok som de er. Og skulle regjeringen st p sitt og erklre "alt eller intet", s gi den "intet". Det har ingen noe tape p. Kanskje bortsett fra de to trndelagsfylkene. Men de vil sl seg sammen uansett. Det burde de gjort for lenge siden. Men la resten av landet slippe bli tvangsregionalisert. Tvangsekteskap frer oftest til ulykke og elendighet.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Sigve og Berit og Telenor

Sigve Brekke og Berit Svendsen skte begge toppjobben i Telenor. Sigve fikk jobben. Berit og alle hennes tilhengere av ulike slag, mtte innse at hun ikke ndde opp.

 

Fra det yeblikket Sigve var ansatt, begynte klappjakten p ham. Mediene gravde - og fant. Ikke store greiene, men nok til at de kunne forske skandalisere ham.

 

Sigve Brekke hadde jobbet i Telenor lenge, hatt jobber med stort ansvar og stor innflytelse, i inn- og utland. Hans forutsetninger og innsats var godt kjent og hyt verdsatt. Derfor fikk han jobben. Han ble ikke ansatt p grunnlag av utdanning, eksamener, attester og skussml fra utenverdenenen. Han ble ansatt p grunnlag av lederegenskaper og  oppndde resultater. Han ble ansatt av personer som kjente ham og visste hva han var god for.

 

Det var ikke nok for mediene. Hadde han ingen svake punkter som de kunne fokusere p? Det hadde han. Han hadde slumset og vrt unyaktig i beskrivelsen av hvilken utdanning han hadde gjennomgtt, og hvilke grader han hadde oppndd. Mediene grep begjrlig sjansen, og laget et stort nummer av saken.

 

Mange mente at Berit Svendsen burde ftt toppjobben. Frst og fremst fordi hun var dyktig. Men ogs fordi hun var populr og godt likt. Bl.a. av de tillitsvalgte. Og s var det ikke s rent f som mente at hun burde vrt foretrukket fordi hun var kvinne. Telenor har vrt styrt av menn. Og innslaget av kvinner i toppskiktet har vrt sparsomt. N burde det ha vrt en kvinnes tur. Bedre kandidat en Berit Svendsen kunne man knapt f. At man lot denne sjansen g fra seg, var synd og skam. Og penbart et utslag av kvinnediskriminering. Og s kom det nok en gang en mann i vegen.

 

Slik mtte Sigve Brekke mistanker og motstand fra frste stund. Siden har det fortsatt. Jevnlig har mediene vrt ute etter ham. Ved hver anledning trekkes fadesen med CV'en fram. Og har de ikke hatt noe annet "henge hatten p", har mediene spekulert i formodede motsetninger mellom ham og Berit Svendsen. Prvde ikke Sigve bli kvitt Berit? Prvde han ikke utmanvrere henne? Prvde han ikke rett og slett skvise henne ut?

 

Nei, det prver jeg ikke, har Sigve gjentatt s ofte saken har vrt bragt p bane. Styret og jeg vil imidlertid at hun, som Telenors vrige ledere, skal inng i det jobbrotasjonssystemet som konsernet har. Dette har Sigve snakket med Berit om flere ganger. Ogs sammen med styrets leder. Men Berit Svendsen har ikke villet rotere. I alle fall ikke n. Kanskje om halvannet r. Men ikke n. Berit har m.a.o. satt seg p bakbeina og nektet rikke seg.

 

Du m flge reglene og rotere nr kontrakten p din nvrende jobb gr ut, har Sigve svarter. Du er en ressurs, og vi vil gjerne beholde deg, og bidra til at du utvider din erfaring og kompetanseme.

 

Trakasseringer og penbare forsk p bli kvitt en brysom konkurrent som er plagsomt godt likt innen organisasjonen, hevder mediene. Speselt er TV2 ivrig. Kanalen gjentar og gjentar, og prver s godt den kan skape inntrykk av at Sigve nsker Berit bort, og at han derfor gjr livet surt for henne, og stiller andre krav til henne enn til andre toppledere i Telenor. Ingen ting tyder p at det er riktig, men hva betyr det for TV2? Ingen ting. Personkonflikter - ekte eller fiktive - er godt stoff. De representerer problemer som folk flest kan identifisere seg med. Og hvem syns ikke synd p stakkars Berit som forflges av den slemme Sigve?

 

N har Berit Svendsen sagt opp jobben. Da blir det vel arbeidsro? Neppe. For Telenor mangler kvinner i ledelsen, og n har alts Sigve vrt s umulig mot Berit Svendsen at hun ikke har holdt ut lenger. Hun har flt seg tvunget til r slutte. Resultatet er at kvinneunderskuddet p toppen i Telenor er blitt enda strre.  Br ikke det f konsekvenser for Sigve? Er det retferdig at Berit er uten jobb - selv om hun fikk en drabelig fallskjerm - mens Sigve ufortrdent fortsetter som konsersjef? Han lurte vel til seg jobben? Gjorde han ikke det, da? Og n har han skviset ut den som rettelig burde hatt konsernsjefjobben. Er ikke det mest rettferdige at ogs han m ta sin hatt og kappe og g?

 

Br ikke en eller annen statsrd gripe inn? Likestillingsministeren? Eller nringsministeren? Det er jo tydelig at Telenor-styret med Gunn Wrsted i spiss ikke har tenkt fjerne Sigve. S hvor er regjeringen?

 

Dette sier ikke mediene rett ut, men det ligger mellom linjene. De etterlater det inntrykk at det har vrt en masseflukt fra Telenor, og at Sigve Brekke er rsaken til den uroen som har vrt - og er. Men ser man nyere etter, oppdager man at Sigve Brekke ikke har gjort annet enn det enhver toppsjef gjr. Han samler rundt seg medarbeidere som han har tillit til og kan samarbeide med.

 

Toppsjefen i et gigantkonsern som Telenor har et enormt ansvarsomrde. Han - eller hun - m sette sammen et funksjonsdyktig team som har ndvendig kompetanse. Bl.a. samarbeidskompetanse. Mlet er danne et system som best mulig ivaretar konsernets interesser - hjemme og ute. Det er mange hensyn ta.

 

Og ting tar tid. Sigve Brekke har ikke evnet bygge opp nsket tillit i Telenor-systemet, hevder kritikerne. Det kan diskuteres. Men har han ikke ndd s langt som han, og de ansatte, kunne nske, kan det jo skyldes at han har hatt hendene fulle med ri av den stadige, gnagende, negative oppmerksomhetn som mediene har utsatt ham for. Enkelte av de ansattes organisasjoner syns ha valgt side i en sak hvor mediene stadig har bret ved til det blet som konsernsjefen skulle grilles p.

 

Berit Svendsen har sagt opp sin stilling. Det br Telenors styre og konsernets ansatte ta til etterretning. N br alle brette opp ermene, glemme det som har vrt, og f skuta p rett kjl. Selv om mediene nok vil fortsette sin jakt p Sigve Brekke, br de ansatte legge saken bak seg, og ikke la seg lokke til uansvarlige eller uoverveide uttalelser som kan bidra til forlenge en helt undvendig konflikt. N br alle bidra til at konsernsjefen fr ro til gjre det han er ansatt for.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Skive-BOM

Det er bompengeopprr p vestlandet. Det burde det vrt mange andre steder ogs. Vegavgifter er en usoial ordning som hardest rammer de som har minst.

 

De andre partiene har latt Fremskrittspartiet ta "patent" p motstanden mot bompengesystemet. Selv har de sett seg blinde p muligheten til f inn ekstra penger i statskassa. I begeistring over ha skaffet det offentlige en ekstra inntektskilde, har de oversett at bompenger er en srdeles usosial form for beskatning som strider mot det sosiale grunnsynet som de fleste partier bygger sin idealistiske virksomhet p.

 

For det er det bomavgiften - eller rettere sagt vegavgiften - er. En skatt - som skrives ut uten hensyn til yteevnen hos den som beskattes. Og uten hensyn til forsrgelsesbyrde og behov for kjre privatbil. Familier med barn som skal skysses, belastes urimelig hardt. Det samme er tilfelle med personer som hver dag m bruke privatbil og passere vegbommer for komme til og fra jobb.

 

Bomavgift - eller alts vegavgift - har i hovedsak to forml. Inntekten skal skaffe penger til nye samferdselsprosjekter, bl. a. veg, og avgiften skal inspirere - eller tvinge - vegfarende til bruke kollektive transportmidler.

 

La oss ta det siste frst. Norge er et stort land med ulikeartede bo- og leve-forhold. Folk bor i grisgrendte strk, p tettsteder og i byer. Avstandene og transportforholdene er vidt forskjellige. Det samme er mulighetene for reise med kollektive transportmidler. Mange steder fins det ikke kollektivtrafikk, og i de fleste tilfelle fins det ikke transportmuligheter som gjr det mulig for barnefamiler frakte barn til og fra barnehager og skoler. Foreldre som frst skal levere barn, og deretter reise p jobb, for s foreta samme operasjon i omvendt rekkeflge ved dagens slutt, er avhengig av bil. De har ikke noe valg. De m kjre og betale avgifter enten de vil eller ei.

 

Vegavgift er ogs en ekstra innkomstkilde for staten. M.a.o. en skatt. Pengene som komer inn brukes til finansiere veger, bruer, tunneller og kollektive transportmidler. Uten bompenger ville vi ikke ha rd til alt dette, sier de som spekulerer i at Ola og Kari Nordmann lar seg dupere.

 

Svaret er - selvflgelig! - at vegprosjekter og andre tiltak innenfor samferdselssektoren skulle vrt finansiert "over skatteseddelen". Da ville skattene ke, svares det. Ja, hva s? Det gjr de jo i dag ogs- i form av bompenger. Forskjellen er bare at man da ville kalle en spade for en spade, og skatt for skatt. Skatt skriver vi ut etter yteevne. Skatt er den enkeltes bidrag til fellesskapet. Vi yter etter evne - og etter en vurdering av hvilken livsfase skatteyteren er i.

 

Skattesystemet er sosialt tilpasset. Bompengesystemet er sosialt urettferdig.

 

Jeg er ikke medlem av Fremskrittspartiet. Og jeg stemer ikke p dem. Men jeg deler deres syn p bompenger. Motstand mot vegavgifter er ikke et populistisk standpunkt. Det er en sosialt basert motstand mot urettferdighet. Jeg er skuffet over at mitt eget parti, Arbeiderpartiet, ikke ser at vegavgiftsystemet strider mot og bryter med tanken om at man skal yte etter evne. Hvorfor m jeg ikke betale bompenger nr jeg kjrer i Sverige?

 

Mot prinsippet om yteevne, setter vegavgifttilhengerne et annet ideal, nemlig at den som bruker vegen skal betale. Det er et srdeles usosialt standpunkt. Heldigvis anvendes dette prinsippet ikke p andre omrder av samfunet som finansieres over skatteseddelen. Hva slags samfunn ville vi f dersom dette prinsippet ble gjort gjeldende for barnehager, skoler, sykehus og eldreinstitusjoner?

 

Vegavgift er ikke egenandel. Den er en fordekt skatt.  En skatt som kreves inn fra alle og enhver, rike og fattige, enslige og barnerike, folk som kjrer en sjelden gang, og folk som er henvist til passere vegbommer og innkrevingssteder flere ganger i dgnet.

 

Bomavgiftopprret p Stavangerkanten er et sunnhetstegn. Slagordet er "NOK ER NOK". Det har demonstrantene rett i. Bompengegalskapen har ndd sitt maksimun for enge siden. Men sttter man opprret, tas det til inntekt for Fremskrittspartiet.

 

Arbeiderpartiet, nr skal dere vkne? Er dere ikke lenger i mot sosial urettferdighet? Hvis dere er det, s vis det? I motsatt fall tar Fremskrittspartiet hele "kaka". For opprret har bare begynt. Det vil vokse. Vent og se!

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 


NHOs "Kommune NM" er ikke et kommune-NM

Nringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er en interesseorganisasjon. Akkurat som LO og andre arbeidstakerorganisasjoner.

 

Nr NHO arrangerer et skalt kommune-NM br man sprre seg hva hensikten er, og hvilke kriterier kommunene rangeres etter. Hvem har bestemt kriteriene? Og hvorfor er akkurat disse kriteriene valgt? M.a.o. : Hva vil interesseorganisasjonen NHO oppn for sine medlemmer ved lage en slik rangering etter akkurat disse utvalgskriteriene? Er NHOs kommune-NM i bunn og grunn et innlegg i debatten om sentralisering, og et nske om strre kommuner for ke mulighetene for stordrift, spesialisering, privatisering og kjp av tjenester?

 

En representant for Arbeiderpartiet har karakterisert det skalte "kommune NM" som en "politisk rapport fra en politisk organisasjon med nye utvalgte kriterier". " Dette sier ingenting om kvaliteten p tjenestene til kommunene", sier han til Avisenes Nyhetsbyr (ANB).

 

Det er en ganske presis beskrivelse av de faktiske forhold. For hva er en god kommune? Er det en kommune med de "beste forhold for nringslivet", slik NHO ser ut til mene. Eller er det en god kommune bo i? En kommune som leverer gode velferdstjenester til innbyggerne? Som kan tilby barn et godt oppvekstmilj med barnehageplasser og grunnskole i rimelig nrhet av bostedet? Et sted hvor innbyggerne kan f utfrt primre helsetjenester uten mtte reise lange strekninger og hvor eldre fr god omsorg p hjemstedet hvor de kan f hypige besk av familien uten at de prrende m reise til fjerne instititusjoner i andre kommuner for se sine kjre?

 

Det er ikke ndvendigvis en motsetning mellom kommuner med gode tjenester til innbyggerne, og  kommuner som byr nringslivet gode forhold. Men det er heller ingen penbar sammenheng. Det er ikke slik at kommuner som har et florisant nringsliv, ndvendigvis er bedre bo i. En "sovekommune" kan vre en god kommune med godt sosialt nettverk, gode sosiale tjenester, med forretninger og frtidssysler. Og ikke minst: Et levende kulturliv. Det er min egen kommune, Frogn i Aershus, et godt eksempel p.

 

Men en god kommune kan ogs vre en kommune hvor nringslivet tjener penger og kan tilby forskjelligartede og sikre arbeidsplasser. Forutsetningen er at kommunen setter innbyggernes ve og vel i hysetet. Norge er et land med varierte geografiske forhold. sette en standdard for hva en god kommune er, og lage et norgesmesterskap der kommunene rangeres, er derfor egentlig en tabloid og useris velse.

 

Om en kommune kjper tjenester av private eller bedrifte i stedet for tilbyr egne tjenester, er ikke et kriterium p vellykkethet eller kvalitet!  Det er et politisk stridstema. Private aktrer som driver barnehager eller eldreinstitusjoner, driver ikke for sine bl ynes skyld. De driver for tjene penger. De tar ut fortjeneste. Hvor kommer de pengene fra? P den annen side fins det utmerkede private institusjoner og tjenestetilbydere.

 

Jeg er ikke prinsipiell motstander av konkurranseutsetting eller av at private tjenestetilbydere p enkelte omrder supplerer offentlige tjenester. Men graden av privat virksomhet er ikke et kriterium p om kommunen er vellykket eller ikke. Snarere er det slik at hy grad av privatisering, ofte er en ulempe bde for dem som skal betjenes, for dem som arbeider i den privatdrevne institusjonen, og for kommunen som ikke bare bidrar konomisk til driften, men ogs til eiernes verdiopphopning og fortjeneste.

 

Til mediene sier NHO at rapporten ikke utgir seg for noe annet enn det den er, nemlig "en kring av kommunene med de beste betingelsene for nringslivet". Det synes vre en sannhet med modifikasjoner. Rapporten omtales av NHO som "kommune-NM". At mediene og publikum oppfatter rangeringen som en konkurranse om vre Norges beste kommune, er derfor ikke til undres over.  Tvers over NHOs  "site" p internett str det med store bokstaver: "Se hvem som gjr det best i vr rangering." Og videre str det: "Vi rangerer kommunene etter attraktivitet og lokal vekstkraft basert p forhold ved nringsliv, arbeidsmarked, demografi, kompetanse, og kommunal konomi."

 

Er NHO ekte overrasket over at mediene og allmennheten leser dette som vurdering av hvilke kommuner som er best og verst bo og leve i? At ordet "attraktivitet" oppfattes som "likes best"?

 

NHO m gjerne fortsette vurdere kommunene, og rangere dem i forhold til hvordan de ligger til rette - og legger til rette - for nringslivet. Men NHO br ikke kalle sin interessekamp for "Kommune NM". Det fr folk flest og mediene til oppfatte underskelsen som en rangering etter hvor vellykede kommune er. Mlt etter allmenngyldige kriterier for hvor godt de drives, og hvor gode de er bo i. 

 

Jeg vil ikke si at NHOs underskelse presenteres under falsk flagg, men presentasjonen og begrep som brukes, kan misforsts. Og blir misforsttt. Og misbrukt. Bevis for dette finner man bde i landsdekkende medier og i lokalpressen.

 

NHO er en viktig interesseorganisasjon og meningsbrer i det norske samfunnet. Organisasjonen br stille saklighetskrav til sine bidrag til samfunnsdebatten som str i rimelig forhold til organisasjonens betydning og serisitet. Begrep som "Kommune NM"  oppfyller ikke kvalitetskravet.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 

 

 

 

 


Mobiltelefoner p farten

Per Sandberg ble kritisert av flere for at han hadde brutt sikkerhetsreglene, og tatt med en mobiltelefon med sensitivt innhold p reise i et ikke vennligsinnet land. N viser det seg at enkelte av kritikerne har gjort seg skyldig i samme forseelse.

 

Jonas Gahr Stre f.eks. har tatt med seg tjeneste-mobilen p tjenestereise til Russland. Det skulle han ikke ha gjort. Sikkerhetsreglene han overtrdte ble vedtatt i 2010. Stre reiste i 2011. M.a.o. han har gjort seg skyldig i et eklatant brudd p gjeldende sikkerhetsregler, og er bebreide. Ingen tvil om det.

 

P den annen side: Utviklingen gr fort. I dag er mobiltelefonen en avansert datamaskin. Hvor mye sensitivt innhold var det p en tjenestetelefon for 7 r siden? Jeg skriver ikke dette for unnskylde Stre, eller for relativisere hans brudd p sikkerhetsbestemmelsene. Men skal man vurdere skadepotensialet, m man ndvendigvis ta i betraktning hva som l p en tjenestetelefon i 2011.

 

N er det ikke bare Per Sandberg og Jonas Gahr Stre som har brudt sikkerhetsbestemmelsene og tatt med tjenestetelefonen til land som kan vre interessert i hacke seg inn og holde ye med oss. Flere har sttt fram. Og jeg tar det for gitt at enda flere har begtt samme uforsiktighet uten tre fram enn. Sikkerheten knyttet til nye elektroniske kommunikasjons-hjelpemidler har alts ikke vrt ivaretatt p en forsvarlig mte.

 

Hvem kan bebreides for det?

 

De personene som har brutt sikkerhetsbestemmelsene er bebreide, selvsagt. Men den politiske ledelsen i et departement har mange ting tenke p. De skal primrt vre det betegnelsen sier: Politisk ledelse. De er ikke byrkrater. Og skal ikke vre det.

 

For kunne samle seg om sin hovedoppgave og utfre sine plikter som politiske ledere p fagfeltet, har statsrden(e), statssekretren(e) og de politiske rdgiverne et omfattende byrkrati til hjelp. Departementene er organisert forskjellig, men verst p pyramiden befinner det seg en departementsrd som kan ha ulike benevnelser, men samme funksjon. Departementsrden er departementets verste administrative leder. Han - eller hun - har et stort byrkrati til sin rdighet.

 

En departementsrd som gjr jobben sin, ivaretar sikkerheten. Ikke personlig, men ved organisere departementet slik at sikkerheten p alle niver blir oppdatert og ivaretatt til enhver tid. Det er derfor - etter min mening - til syvende og sist departementets administrative ledelse, dvs. departementsrden, som er ansvarlig for srge for at ingen i departementet - heller ikke den politiske ledelsen - bryter sikkerhetsbestemmelsene eller andre lover og bestemmelser. Departementsrden skal gi rd, men ogs sette foten ned nr det er ndvendig.

 

En statsrd kan trosse departementsrden og ture fram. Han kan f.eks. ta i mot en reisetelefon og late som han vil flge reglene, men likevel ta med sin tjenestetelefon som er full av sensitive opplysninger. Det kan ikke departementsrden hindre. Men en statsrd som slik bevisst bryter sikkerhetsbestemmelsene, fritar departementsrden, og overtar selv det fulle og hele ansvaret for overtredelsen og de flgene for rikets sikkerhet som den kan f. En slik statsrd er uegnet til sitte i kongens rd.

 

For statsrden er det alts en vesensforskjell p den overtredelsen han gjr ved ubetenksomhet, og den overtredelsen han foretar med velberdd hu i strid med de rd og "plegg" han har ftt. Denne distinksjonen burde politikerne i departementene, stortingspolitikerne og ledelsen i partiene forst. Den burde ogs de politiske redatrene og kommentatorene forst. Men enten begriper ikke mediene dette, eller de skjrer alle over samme kam, fordi de er mer opptatt av skape uro og splid og selge aviser, enn av vre nyaktige og plitelige.

 

Statsministeren - og statsministerens kontor - har det overordnede ansvaret for at departementene utfrer arbeidet sitt p en god og forsvarlig mte. Hva har statsministeren og hennes byrkrati gjort etter at det ble kjent at statsrder og andre jevnlig bryter gjeldende sikkerhetsbestemmelser og utsetter riket og dets innvnere for undvendig fare? At de har innskjerpet reglene tas som en selvflge. Men hvilke praktiske tiltak har de satt i verk? Kan vi regne med at det ikke blir flere sikkerhetsbrudd?

 

Jeg antar - og forventer at politiets sikkerhetstjeneste - flger utviklingen og foretar det ndvendige for at statsministerens kontor og den administrative ledelsen i departementene gjr jobben sin. At PST ikke bare lfter en advarende pekefinger, men initierer konkrete tiltak. vedta regler er penbart ikke nok. Det har vi sett beklagelige eksempler p.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


"Bloksberg" - Norges Harpsund?

Kongens datter, Mrtha Louise, nsker selge landstedet "Bloksberg" som ligger p Hank. Det er for dyrt holde ved like, opplyser hun.

 

Det kan man jo forst.  Nr medlemmer av kongefamilien ikke lenger kan bruke slottets ansatte til holde de private eiendommene ved like, blir det dyrt holde seg med luksuseiendommer. Mrtha Louise br derfor f selge.

 

S enkelt kan det ikke vre, mener noen. "Bloksberg" er ikke en hvilken som helst "hytte". Landstedet har vrt fritidseiendommen til to av de tre kongene det selvstendige Norge har hatt i moderne tid. "Bloksberg" er sledes en del av Norges-historien. Staten br derfor kjpe stedet og ta vare p det som det nasjonale klenodiet det er.

 

Men hva skal s Staten bruke stedet til?

 

Jeg har aldri vrt p "Bloksberg". Jeg vet derfor ikke hvor stort huset er, eller hvordan det er innredet. Jeg vet heller ikke hvor stor tomta er, og hvor langt det er til naboer. Om det kan bygges mer p eiendommen uten at det vil forringe feriekvaliteten for naboene, vet jeg heller ikke. La meg likevel tenke litt hyt.

 

I Sverige har man herregrden Harpsund. Den er skalt rekreasjonsbosted for Sveriges statsminister, men er ogs et sted hvor det arrangeres mter og konferanser, og hvor personer som kommer til Sverige p statsbesk, blir mottatt.

 

Kan "Bloksberg" bli Norges Harpsund? Jeg vet ikke om tanken er "spinnvill" eller realistisk. Jeg, bare spr.

 

S vidt jeg har forsttt, er det n, Mrtha Louise skal selge. Det er n Staten m sl til, hvis politikerne mener at det offentlige - dvs. fellesskapet - skal erverve stedet.

 

Mange reagerer p at Kongens datter skal f lov til selge. De stiller sprsml ved hvor privat "Bloksberg" egentlig er. Hvor mye har det offentlige i tidens lp bidratt til opprusting og vedlikehold? Br ikke fellesskapet - alts vi alle sammen - ha noe igjen for de skattekronene som direkte og indirekte er gtt med til skape en eiendom som i dag er verdt 35 millioner kroner?

 

Hvor stort bidraget fra det offentlige er, fr vi aldri vite. Mrtha Louise fikk hytta av sin farfar, kong Olav. Han eide den privat. Ingen har noen gang frt regnskap over hvordan Slottets penger og personell er disponert. Rettferdig eller ikke. Mrtha Louise er den rettmessige eieren av landstedet slik det er i dag.

 

Den eneste mten srge for at noe av verdiene, kommer tilbake til Staten p, er at Staten kjper stedet, og disponerer det p en regningssvarende mte.

 

Hvis ikke Staten kjper til takstpris, legges stedet formodentlig ut for salg p det offentlige markedet. Da havner herligheten hos bemidlede private som kan sole seg ikke bare i sol og sj, men ogs i glansen fra en tidligere kongelig eiendom. I enkelte kretser vil det trolig gi et betydelig sosialt lft. En salgspris p 35 millioner kroner, er derfor neppe avskrekkende. Ingen br bli forundret dersom salgsummen til slutt blir enda hyere.

 

Selv er jeg republikaner. Jeg lar meg ikke imponere av royale titler. For meg er en eiendom, en eiendom. At kong Haakon og kong Olav - og dermed vel ogs vr nvrende konge - har feriert p "Bloksberg", gjr for s vidt ikke inntrykk p meg. P den annen side, er jeg opptatt av historie. Og "Bloksberg" er en del av vr moderne historie. S hvis Staten ser en mulighet til sikre seg eiendommen for framtidig bruk, vil det ikke vre meg i mot.

 

Men da m man trolig handle raskt.

 

Kay Olav Winther d.e.


Om meg

Mitt profilbilde

Nick: Kay Olav Winther d.e.

Fra: Frogn

Kjnn: Gutt

Fdt: 1937

Mer...