winther

Kristelig Folkeparti foretrekker Fremskrittspartiet framfor Arbeiderpartiet.

Den endelige avgjørelsen tas til sommeren en gang, men signalene er tydelige og ikke til å misforstå: Kristelig Folkeparti vil ha ny regjering. Partiet vil kaste den rødgrønne regjeringen til fordel for en "borgerlig" regjering.

Noen kaller den sittende regjeringen for "sosialistregjeringen". Det er selvfølgelig bare tøys.

Trolig finnes det en og annen sosialist i SV, men dagens Arbeiderparti er sosialdemokratisk. Det er nok de fleste SV'ere også når det kommer til stykket. Og i Senterpartiet er det trolig både sosialdemokrater, bondedemokrater  - og moderate og konservative "borgerlige". Ispedd et visst antall nasjonalister med Europa-fobi. 

Så den rødgrønne regjeringen er ikke sosialistisk. Verken i navnet eller i gavnet. Like lite som en "borgerlig" regjering vil være borgerlig.

For hva er "borgerlig" i dagens egalitære, klasseløse samfunn? 

Høyre er det nye arbeiderpartiet hevdet Høyres Torbjørn Røe Isaksen på Høyres landsmøte. Det var selvfølgelig et forsøk på bondefangeri. På samme måte som da Carl I Hagen i sin tid prøvde seg med det samme valgtrikset. Men samtidig hadde Røe Isaksen kanskje mer rett enn han var klar over. Om enn på en litt annen måte enn han hadde tenkt.

For i dagens norske samfunn er klassegrensene så godt som utvisket. Inndelingen i arbeiderklasse og borgerlighet kan - kanskje - fortsatt ha interesse for samfunnsforskere og historikere, men i praksis er skillene borte. Ikke forskjellen på fattige og rike. Men rubriseringen og plasseringen i samfunnsklasser er uten mening i den moderne velferdssamfunnet. Også klassefølelsen er borte. Og de som ser seg tjent med å tviholde på klassedelingen, har problemer med å definere klassene og påpeke hvor klassegrensene går. 

Inndelingen i sosialistiske og borgerlige partier er derfor meningsløs. Og helt uten verdi for den som søker å orientere seg i det politiske landskapet. Kroppsarbeidere stemmer Høyre, og næringslivsledere Arbeiderpartiet. Den som stemmer "sosialistisk" - i praksis altså sosialdemokratisk - i dagens Norge støtter automatisk en rekke ideologiske holdninger og praktiske politiske løsninger som tradisjonelt har vært oppfattet som "borgerlige". Og den som stemmer "borgerlig", får tradisjonelt sosialdemokratiske løsninger med på kjøpet. Ja, sannsynligheten taler for at mye av det som i årenes løp har ervervet seg plass i det norske Høyres ideologi, av konservative f.eks. i USA, vil bli betraktet som ren sosialisme - eller endog kommunisme.

De gamle begrepene som var tjenlige i klassesamfunnet, er uegnet som beskrivelser og politiske vegvisere i dagens Norge. Når partiene, politikerne og mediene fortsatt bruker dem, skyldes det trolig delvis at de ikke har innsikt og energi nok til å tenke nytt, og delvis at de ser seg tjent med å bruke de gamle begrepene - ikke bare på tross av at de er tilslørende, men fordi de er tilslørende. Polariseringen gjør det enklere å markere forskjeller. Og enklere for velgerne å velge. Mener partiene. I alle fall hevder de det.

Men i praksis er det selvfølgelig motsatt. Uklare begreper gjør valget vanskeligere. Fordi velgerne risikerer å få noe helt annet enn det de tror de vil få. 

Som f.eks. når de stemmer på Kristelig Folkeparti. Da får de Fremskrittspartiet og Siv Jensen med på kjøpet - hvis høyresiden skulle komme i posisjon til å danne regjering. For sannsynligheten for at det skal bli ny regjering uten Siv Jensen, er mindre enn liten. Det skjønner trolig Kristelig Folkeparti også. Vi vil ikke være støtteparti en gang til, sier Siv. Vi støtter bare regjeringer vi er med i. Så da kan Knut Arild si hva han vil. Ønsker han å regjere, må han regjere sammen med Siv.

Skal det bli en høyreorientert regjering uten Fremskrittspartiet, må det skje et under. Nå er jo egentlig Kristelig Folkepartis eksistens basert på troen på undere - m.a.o. på at det natturstridige skjer bare man tror sterkt nok. I dette tilfelle tror jeg nok at underet vil utebli. 

Når nå Kristelig Folkeparti snur ryggen til Arbeiderpartiet og orienterer seg mot høyre, betyr det at det sier seg villig til å krype til køys med Fremskrittspartiet. Det er for så vidt helt OK. Det bidrar til en polarisering - in casu en todeling av det politiske landskapet som blir ryddigere og tydeligere. Velgerne vet hvem de har med å gjøre. Mange av oss vil ikke savne de såkalte mellompartiene. Som riktignok gir velgere med spesialoppfatninger mulighet til å markere egenart, men som ikke alene har noen politisk innflytelse.

Jeg håper bare at Kristelig Folkeparti vet hva det gjør - og hvilke konsekvenser valget av partnere får. Jeg regner med at Hareide har studert eget partiprogram og sammenholdt det med ideologien og de politiske målene til samarbeidspartnerne. M.a.o.: At han har klart for seg hvilken politikk han og partiet hans støtter og hva slags samfunn han bidrar til å utvikle.

Hvis i en slik situasjon skulle falle på å svare at vi står sjølvsagt på vårt eige program og vil arbeida for dei løysingane som vi finn riktige, så er han i overkant naiv. Skulle Siv Jensen - og for den saks skyld, Erna Solberg - slå en strek over sine politiske mål for å imøtekomme og tekkes Kristelig Folkeparti?

Tror Knut Arild Hareide og partiet hans det, har de en lei overraskelse i vente. 

Kay Olav Winther d.e.

Kripos har siktet to ungdommer for hacking. De skal i følge pressen ha rettet omfattende datangrep mot bl.a. Norsk Tipping, DNB og politiet. Etter sigende ble de avslørt av andre hackere.

Elektronisk databehandling er en viktig del av samfunnsmaskineriet. Innbrudd i datasystemene for å forårsake uautoriserte endringer, hente ut data elller forøve ødeleggelse, er alvorlige anslag mot fellesskapet. Forsøk på innbrudd og fullbyrdede innbrudd og derav følgende skadeverk må straffes hardt.

Det er grunn til å spørre om unge mennesker med mer datakunnskap enn vett og ansvarsfølelse, vet hvor alvorlige deres anslag mot datasystemene er. Enkelte ser på datainnbrudd som en avansert form for sport - nærmest som et spill. Et spill hvor kløktige, kunnskapsrike ungdommer slåss mot en anonym, ansiktsløs motstander som har de fleste fordelene på sin side. Desto større blir triumfen når motstanderen kan lures og nedkjempes - kanskje til og med uten at han vet at han er med i spillet.

Jeg har snakket med personer som bruker tid og krefter og penger på å utvikle hackingsystemer og på å bryte seg inn i nettsystemer hvor de ikke har lovlig adgang. De legger ikke skjul på hva de driver med. Og de kan ikke forstå mine og andres fortørnede reaksjoner.

Nettsteder med dårlig sikkerhet får ikke annet enn det de fortjener, mener de, og snakker åpent og med entusiasme om hvilke dumheter og ulovligheter de har vært med på.  De omtaler sine bravader som om det skulle dreie seg om en virtuell "virkelighet" - om dataspill.

Det skremmende - og tankevekkende - er at dette er personer som ikke engang ville drømme om å foreta et reelt, fysisk innbrudd i de lokalene hvor dataanleggene er plassert. De forstår åpenbart ikke at den elektroniske dabehandlingen og programvaren som benyttes, er en integrert og helt nødvendig del av den fysiske virkeligheten og et redskap i arbeidet med å få samfunnet til å fungere.

Den mangelen på innsikt og etikk som dataforbrytelsene representerer, skyldes trolig flere - til dels samvirkende - forhold. Først og fremst et forsømt fokus på samfunnsrelatert etikk og moral generelt. Men også en total forsømmelse av opplæring i hvilken samfunnsfunksjon elektronisk databehandling har. Og  mangel på dataetisk oppdragelse. Ikke bare i skolen, men i hele samfunnet.

De seneste to-tre 10-årene har den elektroniske databehandlingen invadert arbeidslivet og privatsfæren. Den har kommet som kastet på oss. Uten at vi har vært mentalt og moralsk forberedt på de utfordringene som dette nye hjelpemidlet stiller oss over for. Myndighetene har bare latt det skje. Uten å drøfte utfordringene. Og uten å forsøke å motvirke og forebygge skadevirkninger. Det er som om vi skulle sluppet bilen løs i samfunnet uten lover og regler - og uten en opplæring og oppdragelse til ansvar i trafikken.

PC'er og Mac'er har åpnet en helt ny verden for oss, i arbeidslivet, i samfunnsforvaltningen - og som medium for spill og lek og moro. Skillet mellom samfunnsnyttig virksomhet og spill og lek er blitt uklart.  Dette har flyttet våre moralske stabbesteiner og tilslørt grensene mellom virkelighet og virtualitet. Fenomener som ikke aksepteres i samfunnet forøvrig, drives åpenlyst på "nettet". I enkelte miljøer er tyveri en "respektabel geskjeft". Folk forsyner seg uten motforestillinger og dårlig samvittighet med resultatene av andres utviklingsarbeid. Kulturelle ytringer som f.eks. musikk, stjeles i stor skala under begreper og betegnelser som tilslører at det dreier seg om tyveri. Og når fenomenet diskuteres, er det ofte de som stjeler, som får medienes oppmerksomhet og beundring.

To unge menn er altså nå grepet og siktet for hacking. Det gjenstår å se om de blir dømt. Og - dersom de er skyldige - om de får en dom som svir og står i rimelig forhold til den samfunnsskadelige virksomheten som hacking er.

Jeg antar at data-hacking og data-ødeleggelser ved hjelp av virus er som et flytende isfjell. Bare en mindre del syns på overflaten. Det aller meste er skjult for øyet. Og det er den usynlige delen som representerer den største faren. Dataforbrytelser er anslag mot samfunnets sikkerhet. Å overvåke slik virksomhet er en oppgave for PST. Det burde være en prioritert oppgave.

For ikke lenge siden gikk statsministeren ut og fortalte om regjeringens ambisjoner om å legge hele statsadministrasjonens saksbehandling inn på data. Mye er gjort allerede - både i departementene og i underliggende etater. Næringslivet og finansinstitusjonenen bruker - og er avhengig av - elektronisk databehandling. I likhet med et stadig større antall privatpersoner. Datakriminalitet er ikke noe vi kan ta lett på.

Jo mer vi gjør oss avhengig av elektronikk og andre tekniske og teknologiske hjelpemidler, desto mer sårbare blir vi. Ikke bare for tekniske feil, men for sabotasje. I stor målestokk - og i mindre. Personer og grupper som ønsker å ødelegge - eller ikke forstår alvoret i ulovlig inntrengning og forurensning - kan utrette uopprettelig skade.

Dette må myndighetene ta på alvor. Det krever et oppdatert lovverk og en dømmende myndighet som forstår at det dreier seg om en samfunnsfunksjon av største viktighet og betydning.

Myndighetene kan ikke møte denne utfordringen ved bare i etterkant å straffe dem som har truet, trengt seg inn i eller ødelagt fellesskapets datasystemer. De må også sørge for å drive målrettet opplæring og bevisstgjøring av alle som har adgang til å bruke data. Spesielt de unge. Gjennom skolen vil man nå framtidige generasjoner databrukere. Men opplæringen og bevisstgjøringen må også rettes mot de av databrukerne som har lagt skoletiden bak seg. Budskapet må spres per data, gjennom andre etermedier, via aviser og blader og i trykksaker beregnet på ulike brukergrupper.

Noen vil trolig mene at dette er en naiv tanke. Og at personer med sviktende vurderingsevne og ansvarsfølelse ikke lar seg påvirke av informasjon og holdningsskapende misjonering.

At noen vil være immune mot argumenter, er sikkert riktig. Slik er det på alle livets områder. Lover, regler og oppdragelse preller alltid av på noen. Men vi legger ikke ned skoler og slutter ikke med oppdragelse av den grunn.  Vi må tro på at kunnskap kan formidles, og på at oppdragelse virker. Det er grunnlaget for kunnskapsoverføringen og holdsskapingen i et moderne, avansert samfunn.

Så også når det gjelder nye samfunnsfenomener som bruk av elektronisk databehandling. Vi har forsømt oss og latt anarkiet gripe om seg. Konsekvensene er store, og kan bli enda større. Nå må vi lære av våre feil og rette opp forsømmelsene. Men det bør skje raskt. Og det vil kreve helhjertet innsats fra myndigheter og medier.

Anslaget mot regjeringskvartalet forteller oss hva enkelte kan finne på for å ramme samfunnet. Det elektroniske databehandlingssystemet ligger laglig til for angrep. Ødeleggelser kan få store følger. La oss være føre var og ikke vente til noe skjer. La oss gjøre noe nå.

Kay Olav Winther d.e.

Udådsmannen fra 22. juli har nå sittet i retten i tre dager. De som fortsatt mener at han er strafferettslig utilregnelig, må ønske å tro det.

Det er skjellig grunn til å tvile på at de nettverkene og kontaktene som Behring Breivik påberoper seg, eksisterer. Å tolke dette som bevis på at attentatmannen  lever i sin egen fantasiverden, er trolig en kapital feilslutning.

Sannsynligheten taler mot at Behring Breiviks påstander om nettverk, motstandsorganisasjoner og kontakt med internasjonale miljøer og personer som deler hans oppfatninger, skyldes forvirring eller at han lever i "en virkelighet som bare finnes i hans egen fantasi". Jeg har ikke vært tilstede i retten og hørt og sett Behring Breivik forklare seg, men av det såkalte manifestet, og av det mediene har gjengitt av hans utsagn og påstander, trekker jeg den slutning at det er overveiende sannsynlig at udådsmannen i strategisk hensikt stadig viser til fiktive organisasjoner og personer, for å skape inntrykk av at de fins.

Det er altså liten grunn til å anta at han selv tror på disse påstandene. Når han likevel framsetter og fastholder dem, er det - enkelt sagt - høyst sannsynlig for å påvirke omgivelsene, bl.a. hans likesinnende, til å godta deres eksistens, og  at hans meninger deles av flere. Påstandene er trolig et ledd i forsøket på å få omgivelsene til å ta dem på alvor i håp at synspunktene skal bli godtatt og fulgt opp av meningsfeller slik at de kan bidra til å styrke arbeidet for den "saken" han har gått i bresjen og terrorisert og myrdet for. Behring Breivik har utvilsomt et langsiktig mål. Han tror - og håper - at tiden vil arbeide for hans "sak" og gi ham rett. Han ønsker m.a.o. å påvirke ikke bare virkelighetsoppfatningen, men selve virkeligheten. Påstandene har altså å et strategisk formål.

Etter det jeg har sett av morderens såkalte manifestet, er det et falsum med samme formål.

Denne framgangsmåten - å lyve til det ikke lenger er mulig å skille fakta fra fantasi og sannhet fra løgn - er ikke ny. Den ble med stort hell brukt av nazipartiet i Tyskland i dets glansdager. Propaganminister Goebbels mente at når en løgn ble gjentatt tilstrekkelig mange ganger, ble den en "sannhet". Og det hadde han sørgelig rett i. Dette faktum bekreftes av at metoden er brukt med hell både før og siden. Behring Breivik er bare én i en lang rekke.

Å tolke attentat- og drapsmannens påstander og virkelighetsbeskrivelse som utslag av forvirring og strafferettslig utilregnelighet, er derfor en alvorlig feil. Mer og mer framstår ugjerningsmannen som reflektert. og beregnende. Hans halvnazistiske hilsen ved møtenes begynnelse, er neppe apekattstreker eller utslag av et forkvaklet selvbilde. Mer trolig er det ledd i et velberegnet og stramt regissert forsøk på å skape et bilde av en militant, modig person som har ofret egen velferd for å fremme en ideell sak som åndsfrendene i Norge og Europa for øvrig, forhåpentlig vil bære videre. Han har vist vegen. Og vist at "ideelle mål" kan nås ved bruk av vold og terror. Med sine løgnaktige fantasier og sin militante opptreden håper han å gjøre inntrykk på meningsfellene og vinne proselytter for sin sak.

Det er hevdet at attentatmannen ikke viser følelser i retten. Man skal ha lite psykologisk innsikt for å unngå å se - og forstå - at "steinansiktet" er en avvergereaksjon og et vern mot å bli overmannet av følelser. I retten sitter en som "tappert" forsøker å spille sin rolle og leve opp til det bildet av den selvoppofrende "redningsmannen" som han har forsøkt å skape. Å gi etter for følelser, vil undergrave det inntrykket av hensynsløst forsett i den gode saks tjeneste som drapsmannen ønsker å etterlate. Masken viser derfor trolig verken "følelsesmessig avstumpethet" eller at voldsmannen mangler empati og lever i sin "egen verden" hvor alvoret i de lidelsene han har forårsaket, ikke har trengt inn. Hans apparisasjon er - som hans gjerninger og fantasifulle påstander - velkalkulerte midler i arbeidet med å formidle hans forkvaklede, men velregisserte budskap.

Aktoratet forsøker å finne ut hvorfor og hvordan Behring Breivik ble den udådsmannen vi i dag kjenner. Det må aktoratet gjøre. Selv om noen mener at kjensgjerningene er klare, og at drapsmannen skal straffes for sine gjerninger, og at det derfor ikke er unødvendig - men også galt - å gi ham mulighet til å utdype sine meninger.

Samfunnet trenger å vite. Selv om det gjør vondt for de impliserte. Kunnskapen skal høyne vår åndelige og praktiske beredskap i håp om at vi kan avverge flere ugjerninger som de som skjedde i regjeringskvartalet og på Utøya.

Skal vi lære av det som har skjedd, må vi ikke være naive. Vi må høre og reflektere og ikke avfeie udådsmannen som en forskrudd særling. Han har vist at han er farlig. Og selv om han lyver om organisasjoner og kontakter, har han avgjort sin menighet. Her hjemme og ute. Vi må sikre oss mot epigoner. Fortielse skaper myter. Åpenhet er svaret på den utfordringen ugjerningsmannen fra regjeringskvartalet og Utøya har stilt oss over for. Åpenhet, realisme og intellektuell motstand.

Anders Behring Breivik må derfor tas på alvor. Det fins mange merkelige meninger ute i samfunnet. Og altfor mange som deler hans virkelighetsoppfatning og hans irrasjonelle frykt. Bloggsamfunnet avspeiler trolig bare en liten flik av denne virkeligheten. Det er ikke internett som har skapt Behring Breivik. Det har bare gjort det lettere for ham å spre sitt budskap.

Uansett om Behring Breivik dømmes til straff eller erklæres rettslig utilregnelig, vil enkelte oppfatte tiltaket som et overgrep fra samfunnets side. Et samfunn - og et rettsvesen - dominert av de politiske kreftene som ugjerningsmannen grep til vold for å bekjempe. I Behring Breiviks og hans tilhengeres hoder vil utfallet uansett bekrefte deres tanker om et korrupt - eller naivt - samfunn som ikke vet sitt eget beste, og derfor må reddes av klar- og framsynte "tempelriddere".

Det eneste samfunnet - representert ved domstolen - kan gjøre i denne situasjonen, er å holde sin sti ren. M.a.o. å gi voldsmannen en "rettferdig" dom i samsvar med gjeldende lovverk. Uten snarveger. Og uten forhastetede slutninger.

Behring Breivik er ingen "forvirret tulling". Han er noe mye farligere enn det. Han er en beregnende forfører som i retten fortsetter sin kamp for å vinne oppslutning om sin virkelighetsoppfatning, sitt verdensbilde og behovet for radikale inngrep for å redde vår sivilisasjon. For å nå sine mål, lyver han og forsøker å skape et virkelighetsbilde som skal  få flere til dele hans synspunkter og akseptere bruk av vold for å omstyrte et samfunn som ikke "forstår" utfordringene og er villig til å ta i bruk nødvendige mottiltak.

Mediene ser ikke alltid  ut til å forstå denne stragien. Forhåpentlig lar ikke retten seg forføre. Behring Breivik er ikke en forvirret tulling. Han er en i høyeste grad bevisst og målrettet folkeforfører som bør tas på alvor og straffes for sine ugjerninger.

Kay Olav Winther d.e.

Venstre har hatt landsmøte. "Vi er klar til å søke ansvar i norsk politikk," sa partiets leder, Trine Skei Grande, i åpningstalen.

Det får meg til å tenke på min mor. Da jeg var liten gutt og tok i bruk større ord enn jeg hadde dekning for, sa hun: "Jeg synes at jeg hører lusa hoste i lovotten."

Venstre var en gang et viktig parti og en motvekt mot høyrekreftene i samfunnet.  I dag er partiet en liten sekt som samfunnsutviklingen har gått i fra. Partiet har i dag ingen avgjørende innflytelse - verken i parlamentet eller i samfunnet forøvrig. Det taler for døve ører.

Venstre er er en underlig blanding. Det er partiet for velmenende, politisk lett naive personer som like gjerne hører hjemme på venstresiden som på høyresiden av norsk politikk. Noen er sosialt radikale, andre liberale og noen konservative. Det som særpreger dem er at de av følelsesmessige eller sosiale årsaker ikke finner å kunne tone flagg, ta konsekvensen av sine standpunkter og slutte seg til de partiene hvor deres meninger egentlig hører hjemme. Derfor velger de Venstre.

Samarbeid med Fremskrittspartiet er utelukket, sa den tidligere Venstreformannen, Lars Sponheim, og innbød velgerne til å komme hjem til ham og banke ham opp, hvis dette løftet ble brudt. Det gikk ikke bra. Partiet gikk på et braknederlag ved siste stortingsvalg. Slik det fortjente. Ikke fordi det sa nei til Fremskrittspartiet, men fordi det ikke representerer et nødvendig eller nyttig politisk alternativ i dagens Norge.

Nå skal partiet prøve den stikk motsatte oppskriften. Unge Venstre - som en gang i tiden var partiets radikale samvittighet - og Sponheoms arvtaker, Trine Skei Grande, har funnet ut at vegen til makt, går gjennom samarbeid med FrP - som Sponheim altså ikke ville ta i med en ildtang. Men Trine Skei Grande er ikke redd for å brenne seg eller bli skitten på fingrene. Hun vil i posisjon - og da får det koste hva det koste vil.

Og det er partiet hennes enstemmig enig i. I alle fall på landsmøtet.

Men det er da en forferdelig vingling, vil du kanskje si.

Vingling har aldri skremt Venstre. Det er så å si partiets varemerke. Venstrelina slynger seg på kryss og tvers gjennom det politiske landskapet. Det har den gjort til nå, og det kommer den til å gjøre fortsatt - så lenge partiet eksisterer. Ingen vet hvor haren hopper. Eller hva Venstre kan komme til å mene. Og gjøre.

Nå skal Trine snakke med Siv. Så akkurat nå er ikke samarbeid med FrP utenkelig lenger. For minipartiet Venstre vil ha makt. Og dørene til maktens korridorer kan bare åpnes ved Siv Jensens hjelp. Så da får det heller stå sin prøve at FrP og Høyre er de partiene som Venstre har minst til felles med. Ja, at de i sentrale saker befinner seg på hvert sitt ytterpunkt på den politiske skalaen.

Skal Trine Skei Grande bli statsråd, kan hun ikke være fintfølende. Realpolitikk er ikke for knehøner.

Nå skal jeg ikke gjøre en skjelm urett. Egentlig ønsker Trine - og partiet hennes - en "sentrumsregjering". Troen på sentrumsalternativet lever fortsatt i Venstre. Riktig nok et "sentrum" som inkluderer Høyre. En noe spesiell oppfatning av begrepet "sentrum", kan man synes. Men i nødens stund spiser fanden fluer.

Og Venstre er i nød. Partilederen proklamerer riktig nok at  Venstre er beredt. "Vi har folkan og sakan!" sier hun, men glemmer det viktigste. Partiet mangler "velgeran".  Derfor må det gjøre som flua som satte seg på kjerra på grusvegen og sa: "Se som vi støver i dag!" Det må "åka snålskjuts" på andre partier og håpe på at noe av glansen faller på dem.

Men: Etter som en regjering utgått fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre for øyeblikket ikke akkurat framstår som det mest realistiske regjeringsalternativet, fortrekker altså Venstre å krype til køys med ytterste høyre. For Venstre ønsker en ny regjering etter valget i 2013. Slik det er nå, bryr ingen seg om hva partiet mener. Eller hvordan det stemmer. Venstres røst, er en røst i ørkenen. Ingen ser dem. Og ingen hører dem.

Og det er kanskje like greit. For Venstre er på mange måter Norgesmester i tomme slagord - uten politisk innhold. Før ville de sette "mennesket i sentrum". En selvfølgelighet som ikke noe oppegående, demokratisk parti kan være uenig i. Nå hevder partiet at "Norge trenger liberal politikk som setter folk først og sikrer sterke fellesskap". Hvem er uenig i det? Og hvem er uenig i at "Norge trenger en regjering som satser sterkt på forskning, kunnskap og verdiskaping og som tar klimautfordringene på alvor"? Bortsett fra Fremskrittspartiet, da. Og det partiet vil jo Venstre samarbeide med.

Og Trine Skei Grande er vel ikke så naiv at hun tror at Siv Jensen vil gi avkall på sine synspunkter og målsettinger og stikke sin pipe i sekk for å tekkes Venstre? Tror hun at hun kan omvende Siv og FrP når det gjelder innvandrings- og asylpolitikken? Eller klima- og naturvernpolitikken? Og de andre omstridte sakene som utgjør FrPs sjel?

Siv Jensen er realpolitiker. Klarer hun å manøvrere sitt parti inn i regjeringskontorene ved hjelp av et naivt Venstre, vil hun nok ikke nøye seg med å holde regjerinstaburetten varm og overlate den politiske arenaen til Trine Skei Grande. I regjeringen vil Siv Jensen ta tømmene, mens Trine Skei Grande og Venstre får rollen som flua på lasset.

Og tror Venstre at partiet vil komme i fra et slik samarbeid uten mén?

Velgerne har riktignok forbausende kort hukommelse, men de er ikke dumme. Har Venstre først gått i kompaniskap med FrP, har partiet plassert seg i det politiske landskapet for uoverskuelig tid framover. Den som omfavner feieren, blir svart.

Venstre trenger ikke tro på at dette er riktig. Det kommer partiet til å erfare hvis samtalene med Siv virkelig skulle føre til et regjeringsskifte.

Kay Olav Winther d.e.

Rettsaken mot ugjerningsmannen fra 22. juli nærmer seg.

Før rettsaken kan finne sted, må uttalelsen fra de "nye" rettspsykiatrisk sakkyndige foreligge. Er de enige med "førstevoterende" Synne Sørheim og Torgeir Husby i at Behring Breivik er strafferettslig utilregnelig?

Er det psykiatriske miljøet i Norge så stort - og så åpent - at det er plass til faglig uenighet i en sak som er så omfattende og så prestisjefylt som denne?

Få - om noen - mener at Anders Behring Breivik "er som han skal være". Normale mennesker sprenger ikke hus i lufta og skyter ned sakesløse personer som politiske ytringer. At Behring Breivik lider av alvorlige personlighetsforstyrrelser er det neppe berettiget tvil om.

Men det er ikke det saken dreier seg om. Spørsmålet er om han i gjerningsøyeblikket var i en slik sinnstilstand at han etter loven var ansvarlig for sine handlinger og derfor kan straffes.

Begrepet "strafferettslig tilregnelig" er finurlig.  Det åpner for skjønn - m.a.o. subjektiv tolkning og vurdering av tanker og adferd.

Hitler var et forferdelig menneske. Tilsynelatende uten moralske motforestillinger forbrøt han seg mot menneskeheten og førte millioner av mennesker ut i elendighet. Ville han være å anse som strafferettslig tilregnelig etter dagens norske målestokk? 

Hva med de andre stornazistene? Kan noe "normalt menneske" utføre slike uhyrligheter som de gjorde seg skyldige i? Må de ikke ha vært "forstyrrede"? Kan de ha vært strafferettslig tilregnelige? Burde Nürnberg-prosessen konkludert med at de var utilregnelige og ikke kunne straffes, men burde få behandling. Og burde de vært satt på fri fot når behandlingen hadde brakt dem på bedre tanker og gjort den "friske" i lovens forstand?

Og Quisling og Rinnan? Ville de blitt erklært "strafferettslig tilregnelige" av norsk psykiatri i 2012? Ble de utsatt for et rettslig overgrep da de ble dømt for sine gjerninger? Ville de blitt dømt i dag?

Quisling hadde en helt annen virkelighetsoppfatning enn seierherrene - både før, under og etter krigen. Det ble han hånet og kritisert for. Var han egentlig syk? Dømte og henrettet vi en mentalt syk person som burde vært erklært strafferettslig utilregnelig? Hva mener dagens rettpsykiatere? Burde Quisling vært erklært utilregnelig og undergitt behandling i lukket anstalt inntil han eventuelt ble frisk?

Og hva med Rinnan? Torturisten Rinnan. Kan han ha vært frisk og tilregnelig i lovens forstand?

Bør russerne - og ikke minst ukrainerne - og menneskene i de ulike sovjetrepublikkene - se med mildere øyne på Josef Stalin som lot drepe politiske motstandere og sultet ihjel tusener i et vanvittig landbrukspolitisk eksperiment ? Han kan jo ikke ha vært "frisk"? Og er man "syk i hodet" kan man ikke gjøres ansvarlig for de ugjerningene man forårsaker? Ikke sant?

Jo større ugjerninger, desto større sjanse for at noe ikke er som det skal. Oppe i hodet. Og med følelseslivet - og med evnen til empati  - hvor i kroppen den måtte være forankret.

Anders Behring Breivik har gjort seg skyldig i ugjerninger av en slik karakter og av et slikt format, at normale mennesker ikke kan forstå dem. Og han angrer ikke. Sies det. Han gjorde det han gjorde, for vår skyld. At det var uomgjengelig og til vårt eget beste, skjønner vi ikke ennå. Men en dag vil det gå opp for oss - eller for våre etterkommere. Da vil han bli forstått - og takket. Mener ugjerningsmannen.

Mener han det, må han være dum, vil noen si. Eller syk. Han er åpenbart uten virkelighetsforankring og lider av  vrangforestillinger - om den trusselen Norge utsettes for, og om sin egen rolle som redningsmann og frelser. Han kan ikke være "vel bevart".

Og det kan være riktig.

Men betyr det at han ikke oppfyller lovens krav til strafferettslig tilregnelighet? Visste han ikke hva kan gjorde?  Hadde han ikke kontroll over sine egne tanker og sine egne gjerninger? Under forberedelsene? På gjerningsdagen?

Det skal bli interessant å se hva de "nye" psykiaterne kommer til. Og hva retten kommer til. For det er retten som avgjør. La oss håpe at den har selvbevissthet og integritet nok til å dømme ut fra det som framkommer under rettsforhandlingene.

Det - og ingen ting annet.

Kay Olav Winther d.e.

Jeg er for likestilling mellom kjønnene. Men imot feminisme. Og for den saks skyld imot maskulinisme.

Jeg er tilhenger av individualisme. Det vil si at alle uansett kjønn skal få lov til å være den de er og få anledning til å realisere seg med utgangspunkt i sine spesifikke anlegg og interesser. Å presse individer inn i et kjønnsrollemønster mot deres eget ønske, er et overgrep.  Det gjelder for barn og for voksne. Ut over det å føde barn, anerkjenner jeg ingen kjønnsgrenser.

I dag er det kvinnedagen. Den er jeg for. Jeg skulle gjerne gått i tog. For kvinners rettigheter. Hadde det ikke vært for alle de meningsløse - og i noen tilfelle dumme! - parolene som har skjemmet de fleste togene i min relativt lange levetid.

Feministene har kuppet kvinnedagen. Det er de som syns. Godt hjulpet av mediene som liker oppstuss, motsetninger og det ytterliggående. I den tro at det er det som appelerer til folk og selger.

Feminisme er å mene at samfunnet skal styres på grunnlag av "feminine egenskaper", og at kvinner skal ha forrang. Feminisme er det motsatte av likestilling. Det er diskriminering. Mellom det som varierende, toneangivende kvinnegrupper til enhver tid anerkjenner som det feminine og det maskuline. Feminisme er akkurat like diskriminerende som maskulinisme - eller mannssjåvinisme.

Motstand mot feminisme er ikke kvinnediskriminering. Og det er ikke likegyldighet over for kvinners problemer med å oppnå fulle retigheter til selvrealisering på lik linje med mannen. Motstand mot feminisme er en kamp for at kvinner - hvilket i praksis vil si den enkelte kvinne - på egne premisser skal ha rett og reell mulighet til å velge overbevisning og livsveg. Det vil si: Samme rett som enhver mann har, til selv å velge hvordan livet skal brukes og hvilket innhold det skal gis.

Rett til selvrealisering forutsetter intellektuell, sosial og seksuell frihet. Og ulike former for familiedannelser. Og valg av livspartner på tvers av alle grenser, som kjønn, rase og sosial stand trekker opp. Den forutsetter også fri rett til utdannelse og at kvinner har samme adgang til arbeidsmarkedet og til de enkelte yrker, som mannen har. Alle stillinger i samfunnet - så vel i privat som offentlig sektor - må være tilgjengelige for alle som aksepterer stillingens forutsetninger. Enhver innskrenkning i slike rettigheter, er diskriminerende - og utålelig.

Arbeidet - i noen tilfelle: kampen - for kvinners rettigheter i det norske samfunnet er kommet langt. Vesentlige resultater er oppnådd. Men ennå står en del igjen. På flere livsområder. Arbeidet må derfor fortsette. 8. mai må brukes til rette søkelyset mot problemer - og til å peke på løsninger.

Alle overdrivelser vil bidra til å vekke til live unødvendig motstand og til å trekke et latterlighetens slør over kvinnekampen.  Ekstremistiske utgrupper skader arbeidet. Seriøse kvinnesaksforkjempere og tilhengere av likestilling bør av den grunn ikke snu ryggen til 8. mars. På samme måte som den seriøse delen av arbeiderbevegelsen ikke overlater 1. mai til ekstreme utgrupper, bør politiske partier og andre seriøse forkjempere for kvinners like rettigheter i det norske samfunnet, ta 8. mars i bruk og markere sine kvinnepolitiske mål og midler.

Jeg har poengtert at "kvinnefrigjøring" er en personlig og individuell sak. Fordi personer er forskjellige. Og fordi  egenaskaper og interesser ikke er avhengige av kjønn.

Det er likevel én gruppe i samfunnet som av ulike årsaker ikke har den frihet til selvstendig valg som resten av den kvinnelige befolkningen nyter godt av. Det er innvandrerkvinnene.

Også i denne gruppene er det - selvfølgelig - store forskjeller. Det er likevel saklig grunnlag for å betrakte disse kvinnene som en gruppe med utpregede felles hovedtrekk. Deres mulighet til utfoldelse og selvrealisering er i vesentlig grad hemmet av kulturelle begrensninger som ofte har utgangspunkt i religiøse vrangforestillinger om kvinnens gudegitte, sekundære posisjon og underlegenhet i forhold mannen.

Disse kvinnene er en del av det norske samfunnet, og bør omfattes av den samme frihet til å innta selvstendige oppfatninger og til å realisere seg selv, som andre norske kvinner har. Å kjempe for slike rettigheter, vil være å vise "kvinnesolidaritet" på et område der kampen ville koste. Men hvor det er mye å kjempe for.

Denne kampen har norske kvinner sviktet. Om årsaken er unnfallenhet eller misforstått respekt for kulturbetinget annerledeshet, er usikkert.  Kanskje har forklaringen elementer av både feighet, mangel på empati og evne til å forstå innvandrerkvinnenes situasjon, manglende aktivitet fra innvandrerkvinnene selv - og tilbakeholdenhet på grunn av sakens religiøst-kulturelle karakter.

Resultatet er imidlertid klart - og relativt entydig: Norske kvinner går ikke i bresjen for innvandrede kvinners emansipasjon! De ligger lavt i terrenget. I stedet for kraftfull kamp for at alle norske kvinner skal nyte like rettigheter, overlates f.eks. 8. mars-dagen til grupper som har som mål å markere seg ved å slå inn åpne dører med størst mulig bulder og brak.

De få norske kvinnene som har engasjert seg i kampen mot religiøst og kulturelt betingede fordommer, er stigmatisert og anklaget for rasehets og manglende forståelse for fremmede kulturelementer og for nødvendigheten av å gi plass for disse i det norske samfunnet og internalisere dem i en fornyet norsk kulturbevissthet.

Dagbladet ble i sin tid beskyldt for å være i mot prester, men for kvinnelige prester. Kvinnebevegelsens - og mange andre norske kvinners - holdning til kvinneundertrykkende fremmede kulturer er av det samme slaget. De kvir seg for å mene noe klart og utvetydig om religiøse og andre kulturbetingede elementer, som holder kvinner fast i en underordnet, undertrykt og klart diskriminerende rolle. Det er feigt og en utilgivelig unnlatelsessynd.

I dag, på kvinnedagen, burde norsk kvinnebevegelse og andre bevisste norske kvinner, fylt avisene, eteren, møtelokalene og gatene med krav om at alle norske kvinner uansett bakgrunn og avstamning skal ha fulle rettigheter i det norske samfunnet. Enhver begrensning av rett og mulighet til fritt å velge overbevisning og levesett innenfor lovverkets grenser, er uakseptabelt i vårt samfunn. Medbrakte fordommer og undertrykkelsesmekanismer fra andre kulturer, kan ikke tåles og må bekjempes.

Men dette arbeidet - eller kampen - for likestilling preger ikke dagens feiring av kvinnedagen. Derfor framstår dagen som ubetydelig. Ja, for mange - både kvinner og menn - totalt likegyldig. Nærmest som en lekegrind for utgrupper og andre spesielt interesserte. Men uten betydning for fellesskapet - og for utviklingen av det norske samfunnet.

Det er synd. For 8. mars har potensial. Dette potensialet er det bare bevisste, modige kvinner som kan ta i bruk. For å gjøre Norge til et bedre land. For alle. Kvinner som menn.

Kay Olav Winther d.e.

SV er hjemsøkt.

Oppslutningen svikter, og partiet vaker rundt sperregrensen.

På toppen av det hele har han som skulle være partiets fornyer og redningsmann, rotet det ettertrykkelig til for seg. Og for partiet. Så ettertrykkelig at han har måttet forlate sin statsrådpost. Av fri vilje. Men dog.

Statsråd Lysbakken har tilgodesett egne venner og meningsfeller med penger fra det offentlig. Vanlige prosedyrer er fraveket, og habilitetskrevet er nonsjalant oversett. Hensikten har helliget midlet.

Om Lysbakken og hans kumpaner i den politiske ledelsen i departementet har trodd at nepotisme er vanlig, akseptert praksis, eller om de har tenkt at de får benytte muligheten til å hjelpe sine egne, når de først er kommet i posisjon til det, vet jeg ikke.

De kan imidlertid ikke ha handlet i god tro. For etter sigende ble de advart av administrasjonen. Hvorfor de neglisjerte advarslene og ufortrødent fortsatte på den brede veg mot fortapelsen, skulle det være interessant å vite. Lukket de øynene for realitetene fordi de ikke skjønte alvoret? Var de rett og slett så uvitende om offentlig administrasjon og utøvelse av det politiske håndverket, at de ikke forstod at grensen til det utillatelige ble passert? Men hvis de var så fremmede i det terrenget hvor de beveget seg, burde de jo nettopp lyttet til advarslene fra kjentfolk. Det er som kjent ingen skam å snu - i tide. Hvorfor gjorde de ikke det?

Audun Lysbakken er en sympatisk ung mann. Som gjør et fordelaktig inntrykk på TV. Noen påstår i tillegg at han er en politisk begavelse. Det er mulig.

Politisk begavelse består imidlertid av mange komponenter. En av de viktigste er kritisk sans. Kunnskaper, forutseenhet og sunt skjønn, er absolutte forutsetninger for et vellykket politisk lederskap. I den aktuelle saken har ikke Lysbakken dokumentert at han har noen av disse egenskapene i overbevisende mengde. Da hadde han ikke gerådet ut i det politiske terrenget hvor han til slutt gikk seg bort.

Kristin Halvorsen hevder hardnakket at hennes protesjé og arvtaker har taklet motgangen med løftet hode og rak rygg, og at han trolig kommer styrket ut av den.

Kanskje tar hun ikke helt feil. Kanskje har Lysbakken lært en lekse. På det personlige plan. Det får vi i alle fall håpe. Og tro. Han virker jo relativt oppegående. Og alle gjør en feil før eller siden. Som Kristin sier. Hun vet sikkert hva hun snakker om.

Men for en politiker holder det ikke å bli klokere av prøving og feiling. Og slett ikke for en partileder. Og enda mindre for lederen av et regjeringsparti. En partileder som har innrettet seg slik at han ikke kan sitte i regjering og bestyre et departementet, har ikke lenger allminnelig tillit. Hver gang han må treffe en avgjørelse og gjøre et vegvalg, vil tvilen melde seg hos dem han søker tillit hos. Enten det er partimedlemmer, velgerne, politiske samarbeidspartnere - eller politiske motstandere. Har han tenkt? Grundig? Eller har han handlet på impuls og trukket tvilsomme konklusjoner på grunnlag av overfladisk skjønn? M.a.o.: Kan vi stole på vurderingsevnen hos den der Lysbakken. Han har sviktet før. Hvorfor skal vi stole på hans vurderingsevne og legge vår skjebne i hans hender?

At SV's leder ikke sitter i regjeringen, er en ulempe, men skaper ingen uoverkommelig hindring, sier statsministeren. Og Kristin. Dette vil vi finne en praktisk løsning på.

Det er nok riktig. Rent teknisk lar det seg løse. Men det er upraktisk. Og årsaken til at Lysbakken ikke sitter i regjeringen vil verken mediene eller velgerne glemme. Den manglende vurderingsevnen som førte til problemene, vil vi stadig bli minnet om. Kanskje håper SV at det er den "rakryggede retretten" som vil bli husket, men da tror jeg at de ønskedrømmer. Lysbakken vil for alltid være han som måtte forlate sitt departement , og som skapte store problemer for sitt parti - og for den regjeringen han var medlem av - fordi han - etter eget utsagn - for sent skjønte at reglene skulle følges og at han ikke kunne tilgodese sine egne med offentlige midler.

Det er bare noen dager til Lysbakken skal velges til SV-leder. Uten motkandidat. Heikki Holmås stod på forbausende lenge og provoserte nok noen med det, men trakk seg til slutt. I dag kan det vel hende at både han og andre i partiet kunne ønske at han hadde stått løpet ut. Slik at de hadde hatt en alternativ til formannskandidaten som selvforskyldt måtte gå ut av regjeringen - med revet skinn og halen mellom beina.

Skjønt, alle ser det neppe slik. Noen vil trolig takke forsynet for at SVs neste leder kommer til Stortinget og er fri for de bindingene som en plass i regjeringen representerer. Nå kan han klarere markere seg og markedsføre SV ved å innta standpunkter som det ikke ville være samme armslag for dersom partilederen satt i regjeringen. Regjeringsansvaret er en tvangstrøye. Som Lysbakken nå har kastet av seg.

Den som tror at SV-ledereren kan være i opposisjon til den regjeringen hans eget parti er med i, tror feil. SVs stortingsgruppe må være lojal mot regjeringen. Og kravet om lojalitet forplikter partilederen mer enn de menige medlemmene.

Ønsker SV større frihet, er det bare én ting å gjøre: Å gå ut av regjeringen. Men det ville være dumt. Regjeringssamarbeidet har gitt SV mulighet til realisere mange av sine politiske målsettinger. Sier Kristin Halvorsen. Å forlate regjeringen vil derfor være å drepe høna som legger gulleggene.

Nei, å få Lysbakken til Stortinget, vil neppe styrke partiet. SV går betydelig svekket ut av den situasjonen som den påtroppende partilederen har brakt partiet opp i. Oppslutningen vil med all sannsynlighet fortsette å svikte. Og partiets posisjon og gjennomslag i regjeringen er svekket. Tap opp og tap in mente.

Nei, Heikki Holmås, du trakk deg nok for tidlig. Og noe come back på landsmøtet kan vi vel ikke vente?

Stakkars SV!

Kay Olav Winther d.e.

Märtha Louise kommuniserer med engler. Det er godt gjort, for engler fins ikke. Ikke i himmelen - som heller ikke fins! - og ikke på jorden.

Mange har sett huldra også. Særlig i tidligere tider. Men huldra fins heller ikke. Hun er et fantasifoster. Som englene. Og som nisser og troll og nøkken og en rekke andre fantasivesener som overtroiske og lettpåvirkelige mennesker har befolket verden - og den utenomsanselige verden - med.

Det er "in" å tro på spøkelser. Folk ser - og ikke minst hører - dem stadig vekk. Selv om spøkelser heller ikke fins. Bortsett fra i folks fantasi. Men der fins de. Akkurat som englene og alt det andre oversanselige som folk tror på.

Jeg tror ikke på noe av det. Verken på skrømt av kjøtt og blod eller av ektoplasma eller hva åndemanerne mener at gjengangere, engler og hva det nå må være, består av.

Men jeg har jo sett det med mine egne øyne, sier supranaturalistene. Mener du at jeg ikke skal tro mine egne øyne, eller tror du at jeg juger?

La oss få det sagt, først som sist: Ja, jeg tror at noen juger. Men ikke alle. Jeg tror at enkelte blir lurt av sin fantasi, og tolker naturlige forhold som de ikke skjønner, som overnaturlige fenomener. Og andre blir kanskje forført av sin underbevissthet. Hvem vet. Men engler, nisser, huldre, bankeånder og gamle, gretne dauinger som går igjen og gjør livet surt for nålevende, har de ikke opplevd i naturvitenskaplig forstand. For disse fenomene fins ikke i virkeligheten. Uansett hva de overtroiske hevder.

Men selv om engler og onskapsfulle dauinger, følgesvenner og annet skrømt ikke fins, må folk gjerne få tro på dem. Og skrive bøker om dem. Som Margit Sandemo har gjort. Og som Märtha gjør. Og tjener de penger på bøkene - eller foredragene, eller kanskje engleskolene - så gjerne for meg. Får de solgt, må jo noen være interessert i å kjøpe. Markedet fungerer. Kanskje blir vi som nasjon litt dummere av det, men vi tåler det nok. Det meste prelller forhåpentlig av.

Vi lever i et fritt og åpent samfunn med høy grad av ytringsfrihet. Og trykkefrihet. Og slik vil vi ha det. Det noen mener er sprøyt og tull, er gudsens alvor og sanning for andre. Alle kommer til orde. Og alle bør være fornøyde. Slik vil vi også ha det. De fleste av oss. Heldigvis.

Men noen liker ikke ytringsfriheten. De vil selv bestemme hva andre skal få lov til å tro. Og skrive bøker om. Og spesielt vil de ikke at fødte prinsesser skal tro på noe de selv ikke tror på. Og som de finner grenseløst dumt. De er altså for ytringsfrihet, men motstandere av at folk skal få ytre ting som de selv er uenig i.

Skulle vi følge denne oppskriften, ville vi få en forkrøblet ytringsfrihet. En slik "frihet" er ikke noe å samle på.

Personlig mener jeg altså at engler ikke fins. Jeg mener uten forbehold at troen på dem - og fortellinger om kontakt med dem - er det rene nonsens. Men Märtha Louise og hennes søster i engletroen, må da få lov til å tro og mene hva de vil? Og skrive bøker om det? Hvilken skade gjør det?

Märtha misbruker prinsessetittelen, hevder noen - bl.a. en professor som så vidt jeg skjønner er sterkt republikansk anlagt.

Jeg er også republikaner. Men jeg er også realist. Dvs. så virkelighetsorientert at jeg aksepterer at vi har et kongedømme. Og at Märtha er datter av kongen. Og da er hun jo - per definisjon - prinsesse. Det er noe verken hun eller vi kan gjøre noe med.

Men hun kunne vel si ifra seg prinsessetitelen eller la være å bruke den når hun driver med de "englegreiene" sine?

Ville det hjelpe? Alle - og ikke minst mediene - ville jo likevel vite hvem hun er. Og behandle henne der etter. De skriver ikke om henne for hennes egen skyld. Fordi de tror på det hun hevder. Eller for å hjelpe henne å markedsføre budskapet. Faktum er at de alle sammen bruker henne kynisk for alt hva hun er verdt, i den hensikt å tjene penger på henne. Fordi folk - utrolig nok - er interessert. Ville de slutte med det hvis hun la bort prinsessetittelen? Og ville utenlandsk sladderpresse miste interessen om hun ikke kalte seg prinsesse?

Skriveriene gir Märtha og hennes drabant en mulighet til å tjene en slant. Hva så? Er det verre at Märtha Louise tjener penger på sin innsats enn at Se og Hør og tabloidavisene skor seg på å skrive om henne?  

I stedet for å hakke på Märtha burde professorer og andre, se nærmere på hva slags programpolitikk etermediene driver, hva slags nyhetsvurdering de praktiserer og hvilken etisk standard de holder. Og de burde vurdere kvaliteten på norsk presse. Hvor høyt nivå holder den? Er den i stor utstrekning ukeblader i forkledning?

Men da mener jeg kanskje når alt utenomsnakk skrelles av, at avisene burde slutte å skrive om Märtha og englene hennes? Altså en annen og mer utspekulert og elevert form for sensur?

Nei.

Avisene og etermediene bør holde oss orientert om hva som foregår. De bør speile samfunnet. Men de bør bedre og grundigere enn i dag vekte nyhetene og gi størst oppmerksomhet til de hendelsene som er viktigst for fellesskapet og for samfunnsutviklingen. Og det skader ikke om de inntar en kritisk, analyserende holdning til det som skjer, og ikke bare opptrer som mikrofonstativer for aparte meninger og for personer som vil nå ut med sitt budskap. Kanskje burde de lære noe av at de mest overfladiske avisene taper opplag, mens de analyserende og kommenterende ser ut til å få større oppslutning.

Meningsfull samfunnsdebatt må de som henvender seg til allmennheten tåle. Enten de aktualiserer subkulturelle elementer fra folketroen og gir seg ut for å ha en dypere innsikt enn oss vanlig dødelige i det okkulte, eller  - som jeg - har en kritisk og avvisende holdning til det jeg respektløst regner som tøys og tull. Men som jeg tolererer. Selv om det skjer hoderystende. Og noen ganger med et skjevt smil.

Kay Olav Winther d.e.

Har psykiatrien for stor innflytelse i det norske rettsvesenet?

Jeg mener det.

Den forestående rettssaken mot attentat- og massedrapsmannen, Anders Behring Breivik, har aktualisert problemstillingen. Det er på tide at vi får en gjennomgripende drøfting av hvilken plass "synsedisipliner" som psykiatri og psykologi skal ha i vårt rettssystem.

Det skal i dag mye til at retten ser bort fra, eller overprøver, den psykiatriske uttalelsen som er avgitt i en sak. Er dette en tilstand som sikrer rettssikkerheten? Eller bidrar den sterke vektleggingen på uttalelser fra såkalt sakkyndige, til at prinsippet om likhet for loven fravikes?

Min mening er ikke at åpenbart sinnsforvirrede skal straffes med fengsel for handlinger som de ikke forstår at de har gjort. Eller som de ikke forstod alvoret i eller rekkevidden av da handlingen ble utført. Åpenbart sinnsforvirrede må underkastes behandling. Men dom bør felles, og straff utmåles.

Rettpsykiatrien anvender ikke en klar, åpenbar og allment forståelig definisjon som skjelner mellom strafferettslig tilregnelighet og utilregnelighet. Psykiaterne operer med kategorier og definisjoner  som både retten og allmennheten har problemer med å forstå - og akseptere. Resultatet er at ikke bare den aktuelle rettsinstansen, men i mange tilfelle store deler av rettsapparatet tar de utpekte psykiaternes konklusjoner som gitte fakta, og fremmer påstander i samsvar med den oppfatningen av delinkventens sinnstilstand som de "sakkyndige" psykiaterne har gitt uttrykk for.

Psykiatri er ikke en eksakt vitenskap. Psykiatere utøver skjønn. Riktig nok  i hovedsak innenfor en kunnskapsramme og på grunnlag av ervervet erfaring, men likevel skjønn. De velger mellom ulike verdier og forklaringsmodeller - og de velger konklusjoner blant flere mulige. Psykiatere utøver med andre ord subjektive vurderinger og trekker subjektive konklusjoner. Og de kommer til ulikt resultat. De er rett og slett innyrdes uenige,. Men alle er de "eksperter" og "sakkyndige". Andre sakkyndige ville kunne kommet til et annet resultat. Det gir grunnlag for vilkårlighet.

En uttalelse fra en psykiater - eller en psykolog - er en mer eller mindre saklig begrunnet meningsytring. Å definere strafferettslig tilregnelighet  bør  derfor ikke overlates til psykiatrien. Innen psykiatrien vil det være ulike oppfatninger av diagnose og hvor grensen skal gå. Uenigheten vil neppe være begrenset til faglige vurderinger. Psykiatri - og psykologi - gir rikelig spillerom for subjektive oppfatninger og for tolkninger basert på tro, overbevisning og "læreretninger".  Psykiatere er som de øvrige av oss, personer med ulike personlighetstrekk, livssyn, politiske oppfatninger og livserfaringer. Det er grunn til å regne med at de synspunktene de har, og de slutningene de kommer til, ikke ensidig er basert på "faglig innsikt" . En psykiater som selv har sterke oppfatninger, kan lett komme til å sykeliggjøre holdninger, uttalelser og handlinger som vedkommende selv er uenig i og finner ukvalifiserte.

Med den plassen som psykiatri og psykologi i dag har i norsk rettsvesen, blir en del personer som bryter norsk lov og gjør seg skyldig i grove forbrytelser, i realiteten "dømt" eller "frikjent" av "fagfolk", dvs. av psykiatere som finner dem friske nok til å dømmes til straff og soning, eller for syke til å anses som skyldige eller til å være soningsdyktige. Det gjelder f. eks. notoriske lovbrytere som forbryter seg gang etter gang i ly av en diagnose som gjør at politiet avstår fra å bringe dem for retten. Mens pleietjenesten står avventende ved sidelinjen. Denne kategorien lovbrytere får m.a.o. i realiteten ikke sin sak avgjort av juryen, dvs. av sine "likemenn", men av  en ikkejuridisk "ekspertise" som påberoper seg slik insikt i menneskesinnet at de kan avgjøre hva tiltalte har forstått og dermed bevisst har gjort seg skyldig i, og om vedkommende er strafferettslig ansvarlig.

Denne overdrevne troen på psykiatri og psykologi finner man ikke bare i de ordinære rettsinstansene. Også i den ekstraordinære rettsinstansen, fylkesnemnda, som er opprettet for å behandle og treffe avgjørelser i barnvernsrelaterte saker, er psykiatrien - og psykologien - blitt tildelt en plass som gir disse profesjonene urimelig stor inflytelse på de avgjørelsene som treffes.

Psykiaternes og psykologenes plass i systemet innvirker på hva som oppfattes som "normalt" og fører i enkelte tilfelle til at interessekonflikter ikke tolkes som situasjonsbetingede uoverenstemmelser mellom de involverte som naturlig er følelsesmessig engasjerte, men kategoriseres som psykiatriske og psykologiske fenomener og tillegges vekt der etter. Når hverdagshendelser overtolkes og psykiatriseres  kan de mest naturlige reaksjoner, uttalelser og handlinger få konsekvenser for fylkesnemndas beslutninger. Og ikke alltid på et kvalifisert nivå. Nemndas leke medlemmer skal ha sterk personlighet for å å makte å sette sin vurdering opp mot "ekspertenes". 

Noen vil mene at psykiatriens plass i de dømmende organer er en rettsgaranti. En garanti mot at mennesker som ikke er tilregnelige, og derfor ikke kan stilles til ansvar for sine handlinger, skal bli dømt og straffet. Men sykeliggjøring av meninger, holdninger og reaksjonsmåter som man selv står fremmed overfor, sikrer ikke likhet for loven.

Strafferettslig tilregnelighet og ansvar bør defineres av den lovgivende statsmakt. Om en person svarer til lovens betegnelse, bør være et juridisk spørsmål. Ikke bare formelt, men også reelt. Retten må være fri til å se bort fra "sakkyndige uttalelser" av et hvert slag, hvis den selv kommer til en annen konklusjon enn den "ekspertisen" har kommet til. Retten skal ikke være forutinntatt, men ta standpunkt til sakens fakta slik de kommer fram under rettsforhandlingene. En del av disse faktaene er utalelseene fra rettspsykiaterne - og fra andre som er invitert til å gi utrykk for sin oppfatning. Rettspsykiatriske uttalelser må derfor anses som innspill til retten og en del av det samlede faktagrunnlaget. Ikke som direktiv som retten skal være forpliktet til å følge.

Når riksadvokaten - og det aktuelle statsadvokatembedet - er tilbøyelig til å justere sin påstand om straffeansvar for hendingene 22. juli 2011 i samsvar med uttalelsen fra de opprinnelig oppnevnte rettspsykiaterne, viser det hvor langt utviklingen er kommet, og hvilke uheldige utslag den overdrevne troen på rettspsykiatriens ufeilbarlighet kan foranledige. 

Vurdering av en lovbryters somatiske og psykiske helse bør ha konsekvenser for soningens form og innhold. I tillegg til å være straff, bør enhver soning inneholde vesentlige elementer av behandling og korrigering. Soningen bør derfor være "individuell" og  tilpasset den enkeltes helse- og sinnstilstand - og vedkommendes behov for sosialisering. Derfor bør ulike former for ekspertise bidra til å sette rammene for soningsvilkårene og for å gi en slik behandling som den innsatte trenger. Medisinske, psykiatriske og psykologiske vurderinger bør derfor flyttes fra rettssalen til de stedene der soning skjer. En slik forskyvning må anses som en rettsgaranti.

Kay Olav Winther d.e.  

Debattredaktør Elisabeth Skarsbø Moen i VG tok på seg niqab og wallraffet rundt i Oslos gater. Det er jeg ikke sikker på at hun ble særlig klokere av. Men hun fikk angst og fant å måtte komme seg ut av det claustrofobiskapende plagget. Det forteller litt om hva kvinner i enkelte andre kulturer utsettes for.

Nå er debattredaktøren tilsynelatende en klok dame fra før. Hun har gjennomskuet norske kvinner som skjuler seg i niqab og ser verden gjennom en smal åpning foran øynene. Å bære niqab i Norge er en demonstrasjon. Trolig ment som en provokasjon. Spørsmålet er om vi skal gidde å la oss provosere.

Når jeg ser en norsk kvinne i niqab eller burka tenker jeg mitt. Vi lever ett liv her på jorda. Hvis noen vil begrense sin mentale og fysiske frihet og redusere sine utfoldelsesmuligheter ved å gå rundt i et teltliknende klesplagg og betrakte omgivelsene gjennom en smal sprekk i tøyet, så gjerne for meg. Jeg har humoristisk sans og er liberal og tolerant nok til å si at folk får kle seg som de vil. Niqab og burka er ikke de eneste raritetene jeg - riktignok hoderystende - aksepterer som privat påkledning. Jeg finner det derfor ikke nødvendig å følge Frankrikes og Belgias eksempel og forlange å få se ansiktet til folk. Men jeg snakker ikke med folk som skjuler seg.

Når noen mener at kulturelle og religiøse særegenheter som hijab og turban skal kunne brukes av dommere, politifolk og andre representanter for ordensmakten i Norge, setter jeg foten ned. Representanter for slike yrker skal framstå som "verdinøytrale". I den forstand at de skal være forpliktet på de verdiene samfunnet har vedtatt for tjenesten, og ingen ting annet. De skal ikke ha private preferanser. Verken på det religiøse eller det moralske området. Heller ikke lærere bør i jobben bære tegn som demonstrerer deres tro eller overbevisning eller private verdisett ut over dem samfunnet har fastsatt. Verken kors, halvmåne, turban, burka - eller hijab bør tillates i yrker som lærer, politi eller dommer. For bare å nevne noen.

Den som av overbevisningsgrunner må bære slike kjennetegn, har et annet verdisyn enn det vårt samfunn er basert på. De må derfor avstå fra yrker med uniformsplikt, yrker som skal formidle de bærende ideene i vårt samfunn, eller yrker hvor yrkesutøveren må framstå som konfesjonsnøytral for ikke å krenke brukernes bluferdighet, tro, overbevisning eller rettsfølelse. I et moderne, opplyst verdipluralistisk samfunn burde dette være åpenbart for alle.

Ut over dette bør folk - innenfor den vedtatte anstendighetens grenser - stort sett, få kle seg som de vil.

Samme toleranse vil de som ønsker å demonstrere uavhengighet ved å bruke klesplagg, frisyrer o.a. som skiller seg radikalt fra gjenomsnittets, ikke møte over alt ellers i verden. F. eks. i de landene hvor kravet om at kvinner skal være tildekket, blir håndhevet strengest. Der er fanatismen størst, og toleransen fraværende. Der risikerer de som bryter kleskoden, å bli drept.

I enkelte av disse kulturene blir kvinnen betraktet som mannens eiendom. Et laverestående, annenrangs vesen som er mannen underlegen og skal være ham underdanig. Etter som mannen ikke vil eksponere sin kvinne for andre menn, må hun være tildekket. For kvinnen har den "tvilsomme" egenskap at hun vekker kjødelige lyster hos mannen. Det gir en dobbelt grunn til at hun må dekkes til. Bar hud og hår kan være mer enn en mann tåler. Mener mennene i enkelte kulturer.

At dette abnorme kyskhetskravet er bakgrunnen for bruk av klesplagg som burka, niqab og hijab er det ingen tvil om. Å bruke slike plagg i en vestlig kultur er ikke frigjørende. Det er en parodi på frigjøring.

Det bruken av burka, niqab og hijab i et vestlig samfunn viser, er at det finnes kvinner som er uten kunnskap om den kulturen de kommer fra  og totalt uten solidaritet med de medsøstrene som lever i undertrykkelse i andre land og er tvunget til å dekke seg til, til å leve avsondret fra mannsfellesskapet og til å holde seg skjult på andre måter. I stedet for å stå fram og føre an i kampen for reell frigjøring av kvinnene i land hvor de er undertrykt, svikter de norske niqabbærerne sine medsøstre og gjør seg til eksponenter for et av de mest nedverdigende utvekstene i den kulturen de har flyttet fra: mannssjåvinismen.

Da rasedistrimineringen var på det verste i USA og i Sør Afrika, måtte de fargede sitte på de "dårligste" plassene i de offentlige kommunikasjonsmidlene - hvis de fikk sitte i det hele tatt. I enkelte samfunn som er preget av en ytterliggående, undertrykkende mannskultur, får kvinner og menn ikke sitte sammen. Kvinner må sitte bakerst. For seg selv. Der er det altså fortsatt apartheid.

Enkelte forskrudde sinn kan sikkert også beskrive dette som frigjørende. Sannheten er at det er diskriminering basert på den oppfatning at kvinnen er annenrangs. At hun tilhører mannen på lik linje med kveg og annen eiendom. Og at hun må kjenne sin tilmålte plass. I familien. Og i samfunnet. Bakerst og nederst på rangstigen.

I Norge bor det et par unge niqabbrukere som mener de er diskriminert fordi de ikke kan bruke niqab på jobb. Jeg forstår meget godt at arbeidsgiverne ikke vil ha dem. Man ansetter ikke personer som insiterer på å skjule seg og befinne seg inne i et telt. De fleste jobber forutsetter kommunikasjon. Og kommunikasjon forutsetter at man viser ansikt.

En av de norske niqabbærerne reiser på misjonsferd til norske skoler.  Den wallraffende debattredaktøren håper at elevenes møte med den niqabkledde ekstremisten, vil åpne deres øyne for hvor viktig de demokratiske verdiene er for deres identitet.

Personlig tror jeg at forholdet er litt mer innfløkt enn som så. De aller fleste norske kvinner og menn - innfødte som innvandrede - vil forkaste kvinneundertrykkende plagg som burka, niqab og hijab. Men i en befolkning vil det alltid være en minoritet som tiltrekkes av det ekstreme. Det må vi akseptere. Også disse må innenfor lovens grenser, få dyrke sin egenart.

Det betyr ikke at det norske samfunnet skal gi avkall på allment aksepterte verdier for å imøtekomme ekstremistenes ønske om å gjøre  kvinnediskriminerende skikker og klesplagg til en integrert del av norsk kultur.

Det er ingen grunn til stilltiende å akseptere at et slikt kvinnesyn får innpass - enn si fotfeste - i Norge. For å hevde kvinnens likeverd og likestilling i vårt samfunn, må vi tydelig ta avstand fra ytringer som har sitt utspring i, og kan medvirke til å befeste, kulturtrekk som vi ikke ønsker importert til vårt samfunn. Fordi vi for lengst er forbi det kulturstadiet de representerer. Og fordi vi ikke passivt vil se på at klokka skrus tilbake.

Jeg ikke bare aksepterer, men ønsker at Norge skal være et samfunn med plass for ulike religiøse oppfatninger og ulike kulturer. Jeg setter pris på nye erfaringer, ny erkjennelse og på at mine holdninger utfordres i møte med andre verdier og synspunkter enn dem jeg har.

Men jeg forholder meg ikke passiv. Verken til kristentro, andre religioner, tradisjonell norsk kultur  - eller til fremmede kulturer som kommer til oss med nye landsmenn og -kvinner. Jeg tillater meg å ha meninger om dem, og rett til å motarbeide religiøse og andre kulturytringer som jeg mener er skadelige for samfunnet eller for den enkelte.

Religiøs overbevisning er et personlig anliggende. Religion er - og bør være - en privatsak. Noe for den enkeltes lønnkammer. Når noen forsøker å gjøre sin tro til rettesnor for annerledes troende, er det på sin plass å ta til gjenmæle. Tvang til tro er dårers tale, heter det. Det er en sannhet mange bør merke seg.

Heller ikke den etablerte troens forsøk på å undertrykke annen tro, skal aksepteres. Verdimangfold krever toleranse. Men ikke likegyldighet.  Derfor aksepterer vi mye som vi er uenig i, men gir utrykk for vår uenighet. Norge er et liberalt land. Men ikke et land uten verdier. 

Hvilke verdier vi til en hver tid skal bygge vårt samfunn på, må vi finne ut av i fellesskap . Å sette ord på uenighet og å kritisere oppfatninger og kulturelle ytringer som man er uenig i, er ikke diskriminering. Meningsbrytninger er dialog. Den som vil stanse eller begrense dialogen, er ikke ute etter frihet - eller toleranse. Men meningssensur. Og ensretting. Og meningsensur og kulturell ensretting skal vi ikke ha i Norge. Her skal vi kunne velge hva vi vil tro på, og gi uttrykkk for det som ligger oss på hjertet. Også for oppfatninger som noen mener krenker gudstro og andre religiøse forestillinger.

Kay Olav Winther d.e.

1. nestformann i Venstre er anmeldt for voldtekt. Det har ikke vært noen rettssak. Men han er dømt. Til tap av alminnelig anseelse og til livsvarig vanære.

Dommen har mediene tatt seg av. TV2 viste bilder av mannen i går kveld, og sendte et utdypende intervju med formannen i Stavanger Venstre om hva som formodentlig hadde foregått. Lokallagsformannen svarte ikke ubetinget ja på om det dreide seg om voldtekt. Men påstanden lå dårlig gjemt i situasjonen og mellom "linjene". Seerne fikk vite nok til å tenke: "Det er nok ingen røyk uten ild."

Lokallaget var trolig redd for å bli rammet av samme beskyldninger om fortielse som et annet politisk parti er blitt beskyldt for. Formannen svarte derfor på medienes spørsmål.

Den 39 år gamle topptillitsmannen har vedgått å ha hatt samleie med den 17 år gamle jenta som har inngitt anmeldelsen. Men samleie er ikke voldtekt. Selv om aldersforskjellen mellom de involverte er stor. Skyldsspørsmålet må utredes og avgjøres av kvalifisert myndighet. Og eventuell dom felles av retten.

Men om man skulle vente på dette, ville det gå lang tid og lufta ville kunne ha gått ut av nyhetsballongen. Det tar ikke mediene sjansen på. Det gjelder å smi mens jernet er varmt og før nyhetsverdien svekkes.  I dag er derfor mediene fulle av bilder av "delinkventen" og omtale av saken. Min ellers så skikkelige avis, Dagsavisen, har bilde og navn av den anmeldte på 1. side med henvisning til side 10 hvor det er et stort bilde og fyldig omtale. Løssalgsavisene har jeg ikke sett, men jeg har erfaring og fantasi nok til å forestille meg hvordan de ser ut. 

Når mediene på denne måten kaster all forsiktighet over bord, og henger ut den anmeldte uten at skyld er bevist og uten at vedkommende har mulighet til å forsvare seg, har det trolig flere årsaker. Skandaler selger. Dessuten er mediene beskyldt for å gasse seg i betente saker som et annet partis medlemmer er beskyldt for å ha gjort seg skyldige i. Forfølgelse, har partiledelsen hevdet. Ved å bruke denne saken for alt hva den er verdt og vel så det, kan mediene vise at de ikke gjør forskjell på folk - eller partier.

Slik "rettferdiggjør" de sine overtramp. For det er overtramp det dreier seg om. Eller la meg ta enda hardere i: Spekulasjon i andres ulykke. Og da tenker jeg både på den "ulykken" som det formodede offeret utsettes for, og den uopprettelige skaden som blir den anmeldte til del hvis det skulle vise seg at hendelsesforløpet er et annet enn det som foreløpig er kommet fram.

Voldtekt er en nedrig forbrytelse. Som ikke skal tolereres. Og som skal straffes strengt. Men påstand om voldtekt, er ikke bevis. Det dreier seg ikke om ha tillit til "offerets" forklaring. Det handler om å bevise at det har funnet sted et seksuelt overgrep som tilfredsstiller lovens krav til pådømmelse og straff.

Forhåndsdømming i mediene er også et overgrep. En slags moderne lynsjing hvor "opinionen" tar saken i egne hender.

Samfunnet er ikke tjent med fortielse eller med kneblede medier, vil noen hevde. Pressen og etermediene selv vil være de første til å framholde at de har en plikt til å informere allmennheten. At pressefrihet er et kvalitetskriterium for et velfungerende åpent samfunn der alle er like for loven.

Det er riktig. Men retten - eller plikten - til å informere må være basert på fakta. Ikke på spekulasjoner. I den aktuelle saken - og i liknende saker - kjenner vi ikke fakta. Derfor kan ikke pressens omtale bli annet enn spekulasjoner.

Spekulasjoner som skader begge parter i saken. Og mediene selv. Og dermed trykkefriheten. For hvem kan ha tillit til medier som ved hjelp av store oppslag forhåndsdømmer personer som får en påstand eller anmeldelse mot seg?

Så vil noen selvfølgelig si: Men han har jo innrømt samleie. Bare det at den 39 år gamle mannen går til sengs med en 17-åring, er ille nok. Han fortjener det han får.

Til det er det å si, at det ikke er det saken dreier seg om. Den dreier seg ikke om moral. Og den dreier seg ikke om smakløshet eller uforstand. Det saken dreier seg om, er om det er foregått noe ulovlig. Noe kriminelt. Noe den ameldte kan straffes for. Det er påstått, men  ikke klarlagt. Derfor burde mediene vist varsomhet og tilbakeholdenhet.

Kay Olav Winther d.e.

Det er ikke bare muslimene som har moralpoliti. Også sekulære nordmenn passer på hverandre.

Det har artisten Tone Damli fått erfare. Hun har laget en lettkledd video til låten "Look back". Det er det ikke alle som liker.

På videoen beholder Tone klærne på. Unntaket er en "badescene" hvor hun sitter med ryggen til. Mer tekkelig badescene er knapt vist. Ellers er hun som sagt, påkledd, men inntar innbydende, forføreriske stillinger. Som står til musikken. Dessuten ser hun skjelmsk og slett ikke avvisende inn i kamera. Hun øyeflørter.

Det blir for hard kost for enkelte. Derfor har hun fått pepper.

Egentlig er det en i alle deler anstendig video Tone har laget. Hadde en annen artist gjort det samme, hadde vi neppe hørt et pip fra kritikerne. Tones "problem" er at hun er så pen. Og ser så skikkelig ut. Hun er en slags yngre utgave av Sissel Kyrkjebø.

Slike unge, pene jenter skal ikke være kokette. De skal ikke utfordre vår forestilling om den rene madonna. Tone har ikke opptrådt uanstendig. Hun har gjort noe verre enn det. Hun har utfordret vårt bilde av henne som den uplettede, evige uskyld.  Rampejenter kan vise hud og opptre eggende og bringe tankene hen på kjønn og sex. Det er som det skal være. Men ikke den inkarnerte uskyld. Ikke Tone. Hun skal - som Sissel - være uskyldig slik vi ønsker at vår mor skal være. Antydninger om at hun kan ha et driftsliv ekler oss. Hun er ikke Lady Gaga fra den store verden. Hun er Tone. Fra Sogndal.

Denne rolleforståelsen opplever Tone som en tvangstrøye - som hun vil ut av. Og når hun får kritikk for denne emansipasjonen, tar hun til motmæle.

På bloggen sin svarer hun på kritikken. Som hun opplever som gal og urettferdig. Men når hun svarer blir hun karakterisert som hårsår, uproff eller sutrete, hevder hun. Det gjør henne rett og slett forbanna. Hun ønsker en romsligere feminisme og plass for sin egenart.

Med god grunn. Artister skal ikke gå i flokk. Og ikke la andre bestemme over seg. De skal forlange armslag og rett til å være seg selv.  Slik rett må også Tone ha. Men det ønsket får hun neppe oppfylt. Til det er Norge et for lite land. I dobbelt forstand.

Det vil alltid finnes noen bigotte som vil holde en moralsk pekefinger i lufta, eller noen såkalte feminister som synes at det er "ufeminint" å spille på det feminine. Som synes at det er uverdig for kvinner å vise at de er kvinner. At kvinner nedverdiger seg hvis de opptrer som om det skulle finnes to kjønn. Og at det ikke kan være den moderne kvinnens oppgave å gå naturen til hånde når den - trolig i ubetenksomhet eller i vanvare - har innrettet menn og kvinner med gjensidg tiltrekningskraft.

Jeg lever av oppmerksomhet. "Det e eit valg eg har tatt og eit spel eg e med på. Det gjer meg verken naiv, billig eller dum." skriver Tone.

Det har hun selvfølgelig rett i. Men hun kan ikke vente at det skal bli respektert av alle. Det fins mye rart der ute. Mange fordommer. Mange forunderlige meninger. Mye bornerthet. Og mye dumhet. Det må vi leve med.

Jeg skal konkurrere med verdensstjernene. Da kan jeg ikke "følge norske speleregla. Det blir som å sende RBK iført lakksko inn på bana mot Barcelona. Det funka dårlig." påpeker Tone. Derfor tok hun mot til seg og tok i bruk den "looken" som videoen viser. Det var et stort steg for hen vesle jenta fra Sogndal, og hun føler seg tøff som torde.

At hun våget spranget, skal hun ikke angre på. Det gjelder bare å ha is i magen og holde ut med konsekvensene.

Mitt råd til Tone er utvetydig: Vær deg selv! Ta sjansen på å gjøre det du føler er riktig. Tøy strikken, som du sier, men gå ikke over streker som du føler ubehag ved. Eller ikke kan forsvare over for din egen samvittighet. M.a.o.: Vær deg selv!  Ikke gi etter for sosialt press. Verken i den ene eller den andre retningen. Dyrk din egenart. Vær Tone.

Det vil koste. Den som vil realisere seg selv og konfrontere det store mangehodete uhyret som kalles publikum, vil måtte leve med medgang og motgang, likegyldighet og entuasiasme, skuffelser og gleder. Slik er det.

Den som venter idel begeistring, går snart tom og lei. Man må lære seg til å distansere seg og til å ta publikums reaksjoner slik man tar været. Regner det, bruker man regntøy. Sola kommer tilbake. Når er det ikke opp til oss å bestemme. Man må ta været som det er. Slik er det også med publikums reaksjoner.

M.a.o., Tone: Gled deg over medgang, overse motgang og bruk krefter og overskudd til å skape. En kritiker uten selvkritikk hevdet at du er mer kjendis enn artist. Det er jeg ikke enig i. Selv jeg som er en gammel mann og foretrekker helt andre former for musikk, har glede av å høre på enkelte av låtene dine - f.eks. "Look back".

Mitt ønske er ikke at du ikke skal la deg knekke. At du bevarer ditt gå-på-humør og fortsetter å utvikle talentet ditt.  Derfor, Tone: Gi blaffen i urimelig og usaklig motbør. Still deg likegyldig til sladrestoff. Men ta hensyn til saklig, komstruktiv kritikk som gjelder det kunstneriske. Lær og bli stadig bedre.

Men: Bruk ikke krefter på å bli forbanna på folk som ikke fortjener din oppmerksomhet. Tulllebukker som er ute for å mele sin egen kake, fins det godt om. Overse dem!

Kay Olav Winther d.e.

NRK er lisensfinansiert. Det må det bli en slutt på, mener FrP. For NRK får for gode økonomiske betingelser. Og blir for bra!

FrP vil ikke ha en velfungerende nasjonal kringkaster. De vil ha radio- og TV-selskaper som konkurrerer med hverandre om de "sponsorinntektene" norsk næringsliv har råd til å avse, og som er styrt av markedskreftene. Derfor vil de avvikle NRK-lisensen og stykke opp og selge NRK. Det er ikke en offentlig oppgave å tilby underholdning, sier FrP på sin nettside.

Nylig ble TV2 solgt til det danske konsernet Egmont. Det driver med medier for å tjene penger. Den dagen Egmont skjønner at de vil tjene mer på å stryke folk flest med hårene og gi dem overfladisk underholdning i stedet for høyverdige informasjons- og kulturprogrammer, vil eierne med all mulig sannsynlighet sørge for at selskapet prioriterer programmer som fyller deres lommebøker framfor å drive folkeopplysning og presentere "trange" kultuprogrammer.

Uten et lisensfiansiert, statseid TV som kan by oss en motvekt til de kommersielle kanalene og deres kulturfattige programtilbud, sitter vi igjen med et TV-innhold som ikke er egnet til å heve eller opprettholde det nivået befolkningen bør få tilbud om, men i stedet et tilbud som tilpasses ønskene og behovene til dem som unner seg det underlødige. Det er trolig de samme som bruker mest tid foran skjermen.

Ventelig er det disse menneskene annonsørene er ute etter. De som har færrest motforestillinger. Og det mest velutviklede kjøpeinstinktet - selv om de ikke har den største kjøpekraften.

Å ødelegge NRK vil være å svekke nasjonens kulturelle beredskap. Og det vil fjerne vårt viktigste forum for seriøs nyhetsformidling, debatt og samfunnsanalyse.

Det er vanskelig å tro at FrP ikke skjønner dette. Det er derfor grunn til å tro at denne svekkelsen nettopp er den effekten partiet ønsker.

Så kan man spørre seg hvorfor.

Det er åpenbart at uten et seriøst felles forum for samfunnsdebatt, nyhets- og kunnskapsformidling vil krefter som ønsker spekulative endringer i politikk og samfunnsliv, få bedre arbeidvilkår. De kritiske spørsmålene og motforestillingene ville bli færre. Kanskje ikke umiddelbart, men med all mulig sannsynlighet etter som mediene innretter seg på en ny markedssituasjon.

I tider med god og trygg økonomi vil de som lever på annonse- og reklameinntekter kunne overleve og sikre et visst mangfold, men når næringslivet setter bremsene på, vil tilgangen på kapital avta og fristelsene til å tilby spekulative programmer for å trekke seere og med det øke tilgangen på reklameinntekter, bli større.

Fortsatt har vi i Norge seriøse aviser som er avhengige av annonseinntekter, men uten statlig pressestøtte ville mye trolig sett annerledes ut - både når det gjelder tallet på aviser og innholdet - ikke bare i løssalgsavisene, men også i de store abonnementsavisene. Man kan også lære mye av å se på ukebladmarkedet. Det er ikke uten grunn at Se og Hør og Her og Nå gjennom mange år har kunnet forsyne seg med en stor andel av ukebladkjøperne.

Det er også en del å lære av at de smale nisjebladene for de spesielt interesserte ser ut til å ha en framgang. Hvem skal gi de interessegruppene som disse dekker, et eterbåret tilbud dersom NRK forsvinner? Hvem skal formidle kunnskap og vitenskap? Hvem skal formidle kunst og kultur? Og hvem skal formidle norsk kunst? Og norsk kultur? Og norsk politikk? M.a.o. seriøst samfunnsfjernsyn?

Nå har FrP vel aldri hatt særlig interesse av eller følt spesiell omsorg for kulturen. Jeg mener å huske en FrP'er som mente at Nationaltheateret burde legges ned eller fratas stalig støtte. Å nedlegge lisensordningen og løse opp NRK slik at institusjonen ikke lenger blir i stand til å utføre sin oppgave, er et forslag av samme karakter.

Trøsten er at Fremskrittspartiet vil trenge støtte fra andre partier for å få realisert en så dårlig ide. Foreløpig er det vanskelig å se at noen av de seriøse, såkalt borgerlige, partiene vil låne seg til et slikt medie- og kulturpolitisk eksperiment som det FrP går i bresjen for. Men dette er en situasjon som kan endre seg. Fristelsen til å komme inn i regjeringskontorene kan bli så stor at de borgerlige partiene blir mindre kresne når det gjelder hva de kan gå med på. 

Tidligere i ettermiddag fikk FrPs mediepolitiske talsmann, Korsberg, slippe til å radio med reklame for den lite seriøse ideen som partiet nå ser ut til å ville bruke for å vekke oppmerksomhet og for å stanse det frafallet det har opplevd den siste tiden. Avisene vil trolig følge etter.

Det ville være betryggende om partiene på høyresiden straks sier klart i fra at noen slikt mediepolitisk eksperiment som det Frp nå innbyr til, vil de ikke kunne gå med på. Da kan denne ballen bli lagt ettertrykkelig død.

I motsatt fall kan FrP bli tilskyndet til å fortsette og intensivere sitt korstog mot NRK og mot regjeringen som etter partiets mening, altfor villig øker lisensen og bedrer NRK slagkraft og kvalitet.

Kvalitet i NRK er nemlig - som sagt - ikke et ønsket mål for FrP. Kvalitet styrker NRK og svekker konkurrentene. Det gjelder derfor å strupe ressurstilgangen og baktale rikskringkastingen for å redusere dens anseelse i menigmanns og de andre borgerlige partienes øyne. Slik beredes grunnen for ytterligere svekkelse - og avvikling.

Jeg håper de seriøse partiene tar trusselen på alvor. Før det er for seint.

Kay Olav Winther d.e.

Personer med anlegg for overtro og konspirasjon har alltid utlagt sykdommer og ulykker som tegn fra en guddom. Enten som advarsler eller som straff. Forskjellen er ikke stor. Fenomenet forekommer i alle religioner.

Tendensen til å forklare det uforståelige med guddommelig styring eller inngripen har basis i menneskets begrensede innsikt. Man søker forklaring på det uforklarlige. Der intellektet ikke strekker til, overtar fantasien - og overtroen.

Dette er spesielt  vanlig  i panteistiske religioner og i enkle, religionsbaserte kulturer, men rester av slike primitive oppfatninger og forklaringer er også solid rotfestet i de verdensomspennende religionene. Og selv etter at religionene i århundrenes løp er slipt i møtet med vitenskap og ny erkjennelse, finnes det fortsatt godt mål av overtro igjen blant de troende.

Også i kristendommen har slik overtro overlevd. Trolig i langt større utstrekning enn vi liker å tenke på. Til daglig lever overtroen og vrangforestillingene helst i private - ofte familiære - relasjoner og i skjul i lukkede miljøer hvor de får godt med næring, men fra tid til annen stikker de hodet fram i lyset og presenterer seg i all sin primitive enkelhet.

Nylig stakk de hodet fram i Sarpsborg. På et møte arrangert av Sarpsborg Kristelig Folkeparti utla foredragsholderen, Per Haakonsen, ugjerningene 22. juli som advarsler fra gud. Og han var ikke snauere enn at han også la Aleksander Kielland-ulykken i vektskåla. Udådene den 22. juli og plattformulykken, var advarsler fra gud som ikke liker vår behandling av jødene og staten Israel. Mente foredragsholderen.

Jeg har lest Haakonsens foredrag. Det er selsom lesning. En hver kan lese og se selv.

På nettsiden sin presenterer Haakonsen seg som en person med høyere utdanning. Han er magister i statsvitenskap og har arbeidet i Forsvarsdepartementet, Landbruksdepartementet, kommunal forvaltning og ved Norges Landbrukshøgskole - nå Universitetet for miljø og biovitenskap - hvor han var kontorsjef. Utdannelse og stillinger som en skulle tro ville forutsette en viss kritisk sans og evne til refleksjon. At Haakonsen på tross av sin bakgrunn huser primitive forestillinger om kausalitet mellom hendelser på jorda og en guddommelig vilje, og at han ser på menneskelige tragedier som mishagsytringer fra en personlig, hevngjerrig guddom, viser at kunnskap og sosial aksept ikke er noen garanti mot religiøs fanatisme.

Haakonsen er opptatt av Israel er guds folk, og at Palestina er gitt av gud som hjemstavn for jødefolket. Israel har derfor rett til å ta landet tilbake. Han sier ikke uansett midler, men synes å mene det. Når andre land motsetter seg denne "repatrieringen", pådrar de seg guds vrede. Norge fører ikke en så israelsvennlig politikk, som Haakonsen - og gud - mener at vi burde gjøre. Landet har derfor pådratt seg guds - og Haakonsens - vrede. Derfor rammes landet av ulykker. Haakonsens gud er altså en gud som sender en forvirret drapsmann til Utøya for å slakte ned uskyldige, forsvarsløse ungdommer for å advare det norske folk mot å kritisere staten Israel og motarbeide dens ovegrep mot dens palestinske naboer.

Haakonsen - og hans trosfeller - må selvfølgelig få tro og mene hva de vil. Å gi uttrykk for sine oppfatninger må de også få lov til. Men de må finne seg i motargumenter fra personer som er uenig med dem. Personer som ser på det gamle testamente som en samling myter som er skrevet av jøder om jødefolket, og som derfor selvfølgelig framstiller jødene som guds eget folk. Dialogene mellom en personlig, monoteistisk gud og jødenes ledere er selvfølgelig oppspinn. Oppfatningen av gud som en lett irritabel gubbe som diskuterer med en gjenstridig Moses, er hjernespinn. Personer som tar dette på alvor, og som ser på jødenes rett til landet Palestina som gudegitt, mangler realitetssans.

Bibelens fortellinger er folklore. En del av det er interessant diktning. Noe er vakkert. Mye er utdaterte forestillinger som hadde sin tid i en helt annen virkelighet enn den vi i dag lever i. Den stadig økende sekulariseringen skyldes at stadig flere tilegner seg ny kunnskap og erkjennelse og innser at bibelens fortellinger og forklaringer ikke har rot i den virkelige verden, men er basert på fortidens manglende kunnskap om årsakssammenhenger, på fantasifulle forklaringer på forklarlige og uforklarlige fenomener, og på underkastelse og frykt for en straffende gud som bare finnes i menneskenes egen fantasi.

Jeg vil ikke berøve noen deres tro. Heller ikke Per Haakonsen. Hans tro overlever nok mine motforestillinger, og både han og Kristelig Folkeparti i Sarpsborg må, som sagt, få mene og tro hva de vil. Og de må få ha rett til å gi uttrykk for sine overbevisninger. Både i møter i Kristelig Folkepartis lokallag og i andre fora. Selv om deres oppfatninger i mine øyne er aldri så dumme.

Men det ville ikke skade om Haakonsen og andre som mener at de har fått innsikt og del i det antatt guddommelige, tok hensyn til sine medmennesker. Har man mistet sine kjære i Aleksander Kielland-ulykken, i regjeringskvartalet eller på Utøya, virker det sårende og opprivende å få høre at dette skyldes guds straffedom. Eller en advarsel fra gud. Hvilket i realiteten er ett og det samme.

Men fanatikere har det ikke med å ta hensyn. Det gjelder uansett hvilken tro eller overbevisning de tilhører. De er som regel blinde - og døve - i sin "rettroenhet".

Dumhet bør ikke forbys. Uvitenhet og vrangforestillinger heller ikke. Men de bør heller ikke stilltiende aksepteres.  Folk må reagere ved å ta til gjenmæle mot overtroen. Ved å ta avstand og ved å øke opplysnings- og kunnskapsnivået i samfunnet. De må bruke ytringsfriheten. Selv om det koster.

For neste trinn i en diskusjon som dette, er gjerne trussel om straff for den formastelige. Om hersidige ulykker og hinsidig pine. Slik har de "troende" tradisjonelt og til alle tider terrorisert annerledes tenkende til taushet eller til å finne sin plass i folden. I vår tid vet stadig flere for mye til å la seg terrorisere. Vi tror ikke på guds forsyn, og vi tror ikke på hans straffedom. Vi tror rett og slett ikke at han er der - men er skapt av mennesker i menneskets bilde.

Vi tror derfor ikke at Per Haakonsen taler på vegne av en gud eller har noen spesiell innsikt i meningen med sykdommer og ulykker som rammer menneskeheten. Vi tror at det han forfekter, er vrangforestillinger og tankespinn skapt i hans eget hode. Det er menneskeskapte tanker ikledt autoritet fra en framfantasert guddom og hentet fra en bok som er skrevet av mennesker. Og derfor egentlig ingen ting å bry seg om. Eller ta anstøt av.

Men slike oppfatninger som dem Haakonsen gir uttrykk for, er egnet til å skremme barn og andre som er spesielt sårbare og mottakelige. Den formen for overtro som Haakonsen serverer, er det derfor på sin plass å bekjempe enten vrangforestillingene har rot i kristendommen eller i andre religioner som bruker trusler om herlighet eller straff i det hinsidige for å dominere godtroende mennesker og styre deres tanker og gjerninger. Ingen mistforstått toleranse må hindre at denne formen for åndelig terror blir motarbeidet.  Uansett i hvilken religion den forekommer.

Ugjerningene 22. juli ble ikke styrt av et overnaturlig, guddommelig vesen, men av et menneske med forskrudde meninger og en forkvaklet selvoppfatning. Gjerningsmannen er en fanatiker som påberoper seg et oppdrag som har gjort det nødvendig for ham å begå de ugjerningene vi kjenner så altfor godt og som har rammet oss alle. Formålet helliger etter hans mening, drap og lemlestelse av uskyldige. Slik sett skiller han seg ikke mye fra de fanatikerne som mener at ugjerningene er en guds styrelse, og at undertrykkelsen og forfølgelsene i andre deler av verden er sanksjonert av en høyere makt.

Kampen mot slike forestillinger er en åndskamp. La oss ta den!

Kay Olav Winther d.e.

Attentatmannen og drapsmannen fra 22. juli vil skrive bok. Det bør han få lov til.

Noe av det som gjorde mest inntrykk i tiden etter de tragiske hendelsene denne sommerdagen var uttalelsene om at de ikke skulle føre til et mindre åpent samfunn. Nå er tiden inne for å omsette ord i handling. Ytrings- og publiseringsretten bør vi beholde ubeskåret. For alle.

Om drapsmannen skal få beholde de pengene han eventuelt tjener på å skrive eller fortelle sin historie, er en annen sak. Når hans sak kommer for retten, bør hans erstatningsansvar over for de skadelidte og samfunnet bli klarlagt. Å holde dette spørsmålet utenfor rettsforhandlingene vil være galt over for de skadelidte.

For en utenforstående synes det klart at gjerningsmannen bør dømmes til å erstatte den tort og svie som de rammede har måttet utstå. Det bør gjelde både personlig og materiell skade. Så langt de lar seg erstatte. Skaden voldsmannen har forøvd, er så enorm at han aldri - uansett hvor mye han enn tjener - kan betale sin skyld fullt ut. Han vil derfor aldri selv kunne nyte godt av de midlene en eventuell bok vil innbringe. Hvis domstolen gjør det den skal.

To såkalt "sakkyndige" kjennere av menneskesinnet har funnet ut at terrorbomberen fra regjeringskvartalet og drapsmannen fra Utøya ikke er strafferettslig ansvarlig. Skulle retten komme til samme standpunkt, vil det formodentlig innvirke på spørsmålet om erstatningsansvar. Kan en utilregnelig person pålegges å erstatte den skaden vedkommende har forvoldt?

Hvis lovverket ikke hjemler beslag i slike inntekter, må det ajourføres. Her kan "Stine Sofies Stiftelse" ha et poeng. Hva man skal gjøre med de inntektene forlaget og andre ledd i produksjons- og salsgprosessen eventuelt får, er et langt mer omfattende og innfløkt spørsmål.

Et regulært forlag har ikke noe ansvar for den udåden som er begått. Skal det da forbys å tjene penger på en publisering? Og hvor skal grensen gå? Skal bøker om henhendelsene skrevet av forfattere og journalister være tillatt? Selv om de er aldri så "spekulative"? Skal forlagenes inntekter på slike bøker godtas som etisk forsvarlige, mens fortjeneste på forfatterens egne ord skal anses som "skitne" og inndras til fordel for statskassen eller de skadelidte? Hva er den etiske - og juridiske - forskjellen? Hvordan skal samfunnet kunne håndtere en slik balansegang mellom "hvite" og "svarte" forlagsinntekter?

Generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, uttaler til Dagsavisen at det må være et ansvar for forlagsbransjen å ha en høy nok etisk standard til å unnlate å utgi slike bøker. Skal vi likevel innføre sensur? En forfatter med en sikker bestselger unngår forøvrig dette problemet ved å utgi boka på eget forlag - eller et forlag opprettet av likesinnede. Hvor inntektene f.eks. går til en "ideell" stiftelse. Bør slike "avsatte" midler kunne inndras? Hva blir konsekvensene?

Hvis utgivelse hindres eller vanskeliggjøres i Norge, kan boka utgis i utlandet hvor inntektene kan settes på bok eller investeres og brukes av gjerningsmannen når vedkommende en gang settes på fri fot. Eller stilles til disposisjon for grupper og personer som tar opp arven etter ugjerningsmannen fra 22. juli.

Før eller siden vil det bli laget filmer om det som skjedden 22. juli. Filmer som i større eller mindre grad involverer gjerningsmannen og hans interesser, og som vil gi filmskapere og dristributører inntekter - ikke bare av dokumentarfilmer og seriøse dramafilmer, men også av spekulative filmer som bare har som formål å tjene penger på folks morbide interesse for katastrofen.

Hvordan vil et lovverk uten å virke begrensende på ytringsfriheten og uten å ramme vilkårlig, makte å skjelne mellom moralsk akseptable og uakseptable inntekter? Skal enhver inntekt som skriver seg fra omtale, eller kunstnerisk behandling, av tragedien, anses som generert av gjerningsmannen og dermed bli gjenstand for inndragning? Jeg spør igjen: Hvor skal grensen gå?

Avisene - og slett ikke bare løssalgsavisene - har i et halvt år levd høyt på de tragiske hendelsene som fant sted 22. juli. Resultater av hederlig journalistisk gravearbeid, av lekkasjer og utidige spekulasjoner er servert i en salig blanding. Bilder av gjerningsmannen har "prydet" avissidene og bidratt til å øke salget. At avisene har tjent penger på saken, må anses som utvilsomt.

Hva er den moralske forskjellen på de inntektene som dette har gitt, og de inntektene forlagene vil ha på bøker skrevet av utenforstående om saken? Eller bøker skrevet av gjerningsmannen selv?

Og: Hva vil samfunnet ha mest nytte av? Spekulative bøker fra folk som bruker saken som springbrett, eller av gjerningsmannens egne ord? For uansett hvor mange psykiatere man bruker, er det bare gjerningsmannen selv som kan fortelle oss hvordan han har tenkt, hvor han har hentet sitt tankegods fra, hva som har inspirert eller "trigget" ham og hvordan han kunne utføre en udåd så stor og grensesprengende at den savner sidestykke i den siviliserte verden.

Kan det ikke rett og slett være slik at samfunnet - det vil si du og jeg - kan ha nytte av at personen bak udådene får fortelle sin historie? At vi kan trekke lærdom av den? Som privatpersoner og som samfunn?

At noen vil bruke et slikt verk som enkelte brukte Hitlers "Mein Kampf", kan ikke forhindres. Like lite som vi kan hindre outsidere med forkvaklede sinn som vil føle seg inspirert av at ugjerningsmannen knebles. Hemmelighold og undertrykkelse avler mistenksomhet og myter.

Denne saken krever ikke først og fremst rask handling, men kløkt. Grundig gjennomtenkning  og kloke beslutninger for å unngå uforutsette skadevirkninger. Målet å bevare det åpne samfunnet bør stå fast. Ytringsfriheten er en umistelig verdi. Uten publiseringsrett er ytringsfriheten bare et ord. Å "bevare" ytringsfrihet i navnet, men hindre ytringer i gavnet, er ingen tjent med. Det er et bedrag. Og et selvbedrag. Her gjelder det å holde hodet kaldt, tanken klar og hjertet varmt.

Det åpne samfunnet er en skjør plante som lett bukker under i lovverkets villnis. Så la ugjerningsmannen skrive.

Kay Olav Winther d.e.