winther

Attentatmannen og drapsmannen fra 22. juli vil skrive bok. Det bør han få lov til.

Noe av det som gjorde mest inntrykk i tiden etter de tragiske hendelsene denne sommerdagen var uttalelsene om at de ikke skulle føre til et mindre åpent samfunn. Nå er tiden inne for å omsette ord i handling. Ytrings- og publiseringsretten bør vi beholde ubeskåret. For alle.

Om drapsmannen skal få beholde de pengene han eventuelt tjener på å skrive eller fortelle sin historie, er en annen sak. Når hans sak kommer for retten, bør hans erstatningsansvar over for de skadelidte og samfunnet bli klarlagt. Å holde dette spørsmålet utenfor rettsforhandlingene vil være galt over for de skadelidte.

For en utenforstående synes det klart at gjerningsmannen bør dømmes til å erstatte den tort og svie som de rammede har måttet utstå. Det bør gjelde både personlig og materiell skade. Så langt de lar seg erstatte. Skaden voldsmannen har forøvd, er så enorm at han aldri - uansett hvor mye han enn tjener - kan betale sin skyld fullt ut. Han vil derfor aldri selv kunne nyte godt av de midlene en eventuell bok vil innbringe. Hvis domstolen gjør det den skal.

To såkalt "sakkyndige" kjennere av menneskesinnet har funnet ut at terrorbomberen fra regjeringskvartalet og drapsmannen fra Utøya ikke er strafferettslig ansvarlig. Skulle retten komme til samme standpunkt, vil det formodentlig innvirke på spørsmålet om erstatningsansvar. Kan en utilregnelig person pålegges å erstatte den skaden vedkommende har forvoldt?

Hvis lovverket ikke hjemler beslag i slike inntekter, må det ajourføres. Her kan "Stine Sofies Stiftelse" ha et poeng. Hva man skal gjøre med de inntektene forlaget og andre ledd i produksjons- og salsgprosessen eventuelt får, er et langt mer omfattende og innfløkt spørsmål.

Et regulært forlag har ikke noe ansvar for den udåden som er begått. Skal det da forbys å tjene penger på en publisering? Og hvor skal grensen gå? Skal bøker om henhendelsene skrevet av forfattere og journalister være tillatt? Selv om de er aldri så "spekulative"? Skal forlagenes inntekter på slike bøker godtas som etisk forsvarlige, mens fortjeneste på forfatterens egne ord skal anses som "skitne" og inndras til fordel for statskassen eller de skadelidte? Hva er den etiske - og juridiske - forskjellen? Hvordan skal samfunnet kunne håndtere en slik balansegang mellom "hvite" og "svarte" forlagsinntekter?

Generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, uttaler til Dagsavisen at det må være et ansvar for forlagsbransjen å ha en høy nok etisk standard til å unnlate å utgi slike bøker. Skal vi likevel innføre sensur? En forfatter med en sikker bestselger unngår forøvrig dette problemet ved å utgi boka på eget forlag - eller et forlag opprettet av likesinnede. Hvor inntektene f.eks. går til en "ideell" stiftelse. Bør slike "avsatte" midler kunne inndras? Hva blir konsekvensene?

Hvis utgivelse hindres eller vanskeliggjøres i Norge, kan boka utgis i utlandet hvor inntektene kan settes på bok eller investeres og brukes av gjerningsmannen når vedkommende en gang settes på fri fot. Eller stilles til disposisjon for grupper og personer som tar opp arven etter ugjerningsmannen fra 22. juli.

Før eller siden vil det bli laget filmer om det som skjedden 22. juli. Filmer som i større eller mindre grad involverer gjerningsmannen og hans interesser, og som vil gi filmskapere og dristributører inntekter - ikke bare av dokumentarfilmer og seriøse dramafilmer, men også av spekulative filmer som bare har som formål å tjene penger på folks morbide interesse for katastrofen.

Hvordan vil et lovverk uten å virke begrensende på ytringsfriheten og uten å ramme vilkårlig, makte å skjelne mellom moralsk akseptable og uakseptable inntekter? Skal enhver inntekt som skriver seg fra omtale, eller kunstnerisk behandling, av tragedien, anses som generert av gjerningsmannen og dermed bli gjenstand for inndragning? Jeg spør igjen: Hvor skal grensen gå?

Avisene - og slett ikke bare løssalgsavisene - har i et halvt år levd høyt på de tragiske hendelsene som fant sted 22. juli. Resultater av hederlig journalistisk gravearbeid, av lekkasjer og utidige spekulasjoner er servert i en salig blanding. Bilder av gjerningsmannen har "prydet" avissidene og bidratt til å øke salget. At avisene har tjent penger på saken, må anses som utvilsomt.

Hva er den moralske forskjellen på de inntektene som dette har gitt, og de inntektene forlagene vil ha på bøker skrevet av utenforstående om saken? Eller bøker skrevet av gjerningsmannen selv?

Og: Hva vil samfunnet ha mest nytte av? Spekulative bøker fra folk som bruker saken som springbrett, eller av gjerningsmannens egne ord? For uansett hvor mange psykiatere man bruker, er det bare gjerningsmannen selv som kan fortelle oss hvordan han har tenkt, hvor han har hentet sitt tankegods fra, hva som har inspirert eller "trigget" ham og hvordan han kunne utføre en udåd så stor og grensesprengende at den savner sidestykke i den siviliserte verden.

Kan det ikke rett og slett være slik at samfunnet - det vil si du og jeg - kan ha nytte av at personen bak udådene får fortelle sin historie? At vi kan trekke lærdom av den? Som privatpersoner og som samfunn?

At noen vil bruke et slikt verk som enkelte brukte Hitlers "Mein Kampf", kan ikke forhindres. Like lite som vi kan hindre outsidere med forkvaklede sinn som vil føle seg inspirert av at ugjerningsmannen knebles. Hemmelighold og undertrykkelse avler mistenksomhet og myter.

Denne saken krever ikke først og fremst rask handling, men kløkt. Grundig gjennomtenkning  og kloke beslutninger for å unngå uforutsette skadevirkninger. Målet å bevare det åpne samfunnet bør stå fast. Ytringsfriheten er en umistelig verdi. Uten publiseringsrett er ytringsfriheten bare et ord. Å "bevare" ytringsfrihet i navnet, men hindre ytringer i gavnet, er ingen tjent med. Det er et bedrag. Og et selvbedrag. Her gjelder det å holde hodet kaldt, tanken klar og hjertet varmt.

Det åpne samfunnet er en skjør plante som lett bukker under i lovverkets villnis. Så la ugjerningsmannen skrive.

Kay Olav Winther d.e.

PST-sjef Janne Kristiansen måtte gå. Det var ventet. Etter uttalelsene om Norges etterretningsvirksomhet i Pakistan, var det ingen veg tilbake.

Om Kristiansen gikk "frivillig" og etter eget initiativ, eller ble gitt mulighet til en slippe å få sparken, er likegyldig. Alle vet at det ikke var mulig for henne å fortsette. Tabbekvoten var oppbrukt, og hun hadde ikke nødvendig tillit hos justisministeren.

Nå blir den tidligere PST-sjefen etterforsket. Hvis etterforskningen viser at hun har røpet sikkerhetspolitiske hemmeligheter, kan hun bli dømt til fengselsstraff.

Så langt bør det ikke gå. Hun burde ikke vært etterforsket heller. Janne Kristiansen er ingen kriminell. Hun har ikke med velberådd hu røpet hemmeligheter. Ikke for egen vinning, og ikke for å begunstige fremmede makter. 

Janne Kristiansen ble utsatt for et uhell. Hun gled på et bananskall som Ahktar Chaudry i vanvare kastet foran henne. Janne Kristiansen er et offer for omstendighetene. Og for urealistiske krav til PST om åpenhet og hemmelighold.

Etter Lund-kommisjonen har sikkerhetstjenestene - og særlig PST -  hatt en uklar status.  Politikerne, mediene og allmennheten har på en og samme gang forlangt åpenhet og hemmelighold. Krav som det ikke er mulig å leve opp til. PST og Janne Kristiansen har levd i en kryssild av uforenlige forventninger. Det har - selvsagt - skapt rolleforvirring og usikkerhet om hvilke tiltak politikerne ville akseptere, og hvilken grad av hemmelighold etaten kunne praktisere uten å gjøre seg skyldig i brudd på forventningene om åpenhet og klar tale.

Det kan ikke råde noen tvil om at PST har ment å ha opptrådt i samsvar med rådende signaler fra det politiske miljøet når etaten har prioritert å vie oppmerksomhet til potensielle trusler fra det radikale islamitiske miljøet, framfor å bruke ressursene på å holde øye med den ytterliggående politiske høyresiden. Denne prioriteringen var PST ikke alene om. Før de fikk vite hvem som stod bak ugjerningene den 22. juli, ville samtlige medier, 90 prosent av stortingsrepresentantene og så å si hele regjeringen ha utropt radikale islamister som faremoment nummer 1. Og de ville hatt tilslutning fra nær inn på 100 prosent av den norske befolkningen. Før sannheten kom for en dag, mente samtlige fjernsynsjournalister, programledere, kommentatorer og såkalte "eksperter" at udådene måtte være utført av islamitiske krefter utenfra.

Så kan man si at det burde være grunn til å vente noe mer av landets sikkerhetstjeneste. Men PST fungerer ikke i et vakuum. Tjenesten  tar - direkte og inndirekte - signaler fra det politiske miljøet. Både når det gjelder å identifisere trusler, og når det gjelder å praktisere åpenhet og hemmelighold.

Janne Kristiansen har som PST-sjef ikke hatt noen heldig hånd med mediene. Men hennes situasjon har heller ikke vært lett. Hun har åpenbart valgt den grad av åpenhet som hun mente at landets politiske ledelse forventet av henne. Derfor gled hun intetanende på det verbale og politisk sleipe bananskallet som Ahktar Chaudry kastet foran henne.

Hun skulle selvfølgelig sagt: Dette kan jeg ikke kommentere i detalj, men vi mottar opplysninger som vi finner å kunne ha tillit til. Mer kan jeg ikke si.

Hadde hun sagt dette, hadde hun med stor sikkerhet blitt kritisert for å holde unna opplysninger for Stortinget. Hun ville fått høre at hun viste samme mangel på åpenhet og samarbeidsvilje som preget sikkerhetstjenesten før Lund-kommisjonen "ryddet opp". Og noen ville påpekt hennes tidligere "tabber" og krevd hennes avgang. Men hun ville ikke kommet i den situasjonen som hun er i nå.

Nå valgte hun i stedet åpenhet. Rodde seg for langt utpå. Og måtte likevel gå.

Hun fikk en lite ærefull sorti, men bør være glad for at hun er kvitt ansvaret. Og de sprikende, uforenlige forventningene.

Men etterforskningen og eventuelle rettslige oppfølgingsskritt ser hun neppe fram mot med glede. Dette burde hun da også vært spart for. Mener man at forsnakkelsen - eller kanskje heller det misforståtte forsøket på å komme Stortinget i møte og svare på det hun ble spurt om - kan representere en fare for landets sikkerhet og for våre spioner i andre land, gjør man vondt verre ved å grave i sakene og ved å gi mediene anledning til å fråtse i lekkasjer og spekulasjoner .

Det eneste fornuftige er å legge saken død for så å gjenskape PST som en hemmelig tjeneste som ikke opptrer i åpne høringer eller står til svars for mediene, men som rapporterer til justisministeren og til de lukkede organene som regjeringen og Stortinget etablerer for å sikre demokratisk kontroll med den delen av etterretningen som PST tar seg av.

Tilsvarende bør den militære etterretningstjenesten rapportere til forsvarsministeren og til de samme politiske organene som PST rapporterer til. Verken sikkerhetstjenestens eller etterretningstjenestens tjenester egner seg for åpne høringer.

Konstitusjonelt sett burde ikke PST-sjef Janne Kristiansen representert tjenesten i den åpne høringen. Hun burde vært bisitter for justisministeren som har det politiske ansvaret over for Stortinget. Da Kristiansen bevet seg inn på minelagt område, burde justisministeren grepet inn før skaden fikk det omfanget den fikk.

Når Faremo ikke gjorde det, skyldes det trolig at alvoret i overtrampet ikke gikk opp for henne med en gang. Det taler ikke til hennes fordel. Heller ikke de øvrige tilstedeværende så ut til å fatte sakens omfang og alvor. Det taler til PST-sjef Janne Kristiansens unnskyldning.

Som sagt: Det bør umiddelbart legges lokk på saken. Etterforskningen er ikke annet enn politisk anstaltmakeri.

Det som haster, er å få foretatt en rolleavklaring og ansvarsplassering. Hvor mye hemmelighold vil vi - og bør vi ha? Og: Har PST de ressursene etaten trenger for å kunne gjøre en fullgod jobb i en verden med skarpe ideologiske motsetninger, åpne grenser og stor folkeforflytning?

I denne sammenhengen er Janne Kristiansens misforståtte åpenhet for en bagatell å regne! Justisministeren har utspillet.

Kay Olav Winther d.e.

Jeg er ikke fan av Harald Eia og Bård Tufte Johansen. Ikke slik at jeg har noe i mot dem personlig, men de er ikke morsomme. Synes jeg.

Jeg har aldri hatt sans for dem. Ikke for noe de har gjort. "Kyllingstøntet" til Bård Tufte Johansen utenfor Rikshospitalet oppfatter jeg som en prototyp på den humoren de står for. I mine øyne var dette påfunnet ikke morsomt i det hele tatt. Bare hjelpeløst. Hjelpeløst og dumt.

Nå har NRK på ny gitt duoen mulighet til å boltre seg i beste sendetid. Tolv mandager sender NRK 1 programmet "Brille" med Harald Eia som programleder og Bård Tufte Johansen som fast deltaker. Det første programmet gikk på lufta 16. januar - og var akkurat så dårlig som man kunne vente.

"Ideelt skal man lære litt hver gang," sier de to programmakerne til Aftenposten.

Det eneste man kunne lære av program 1, er hvordan et underholdningsprogram ikke skal være. Tøylesløst tullprat er ikke underholdende og formidler ikke kunnskap. Her var det ingen humor, ingen underfundighet, ingen treffsikker ironi, ingen satire med utgangspunkt i aktuelle hendelser. Her var det bare mas. Deltakere som snakket høyrøstet i munnen på hverandre, og en rotete, snøvlete programleder som fant å måtte ty til rop og store geberder for å tøyle deltakerne og komme til orde for å straffe gale svar med minuspoeng.

En improvisert spørrekonkurranse i et lett belivet familieselskap har større underholdningsverdi en dette programmet. Som ligger an til å bli en flopp. Hvorfor bruker NRK penger på sånt?

Budskapet er at kunnskap er gøy, sier Eia til Aftenposten. Og legger nærsynt og selvopptatt til at "det er ingen på Blindern som mister bevillingen sin etter Brille". Han sikter til etterdønningene etter det skandalepregete programmet Hjernevask som han var programleder for.

Hjernevask var en sterkt subjektiv programserie hvor enkelte av deltakerne deltok på det de selv oppfattet som "falske premisser". De mente at de intetanende ble lurt utpå glattisen av programleder Eia, og at de uttalelsene de kom med, ble satt inn i en sammenheng og brukt på en måte som fikk bidragsyterne til å framstå som lite pålitelige og seriøse.

Denne gangen skal ingen stilles i gapestokken. I alle fall ikke ufrivillig.

Men det spørs om ikke deltakerne likevel kan komme til å pådra seg riper i lakken, et frynsete rykte og redusert anseelse som "seriøse" komikere. For er det de blir trukket med på i Brille morsomt? Og ikke minst: Er det intelligent moro?

Det første programmet overbeviste ikke. " ... folk må venne seg til det. Dette er er typisk program som vokser på seg," sier Bård Tufte Johansen til Dagbladet. Han har et poeng. Det er utrolig hva folk kan venne seg til. Vi har en tendens til å justere forventningene i forhold til det som blir bydd oss. Nettopp derfor er pseudohumoristiske programmer så skadelige. De bidrar til å senke nivået, forventningene og vår kritiske sans.

Det er NRKs ansvar å se til at de programmene de tilbyr, og de programmakerne de benytter, holder et visst nivå. Selvsagt kan de av oss som ikke er fornøyd med kvaliteten på de programmene vi får tilbud om, slå av eller skifte til en annen kanal. Det gjør vi også. Vi aksepterer at kommersielle kanaler sender underlødige programmer som verken holder mål når det gjelder innhold eller form. Vi bare velger dem bort.

Når det gjelder NRK, er forholdet et annet. NRK er ikke en kommersiell kanal som kan forsøke å erobre seere ved å fri til publikums dårlige smak eller fiske etter høye seertall ved å senke kravene til kvalitet i håp om at "folkelighet" skal appellere til det brede lag.

NRK har et kulturelt oppdrag.  Som lisensfinansiert "statskanal" har den forpliktelser. Den skal sende stoff som betalkanalene ikke finner lukrativt, og heve vårt kunnskaps- og dannelsesnivå ved å gi oss programmer av ypperste kvalitet. Ikke skravlete, intetsigende tøys på selskapsleknivå.

Bård Tufte Johansen mener altså at programmet vil ta seg opp, og interessen stige. Det skal bli spennende å se. Jeg går ut fra at  NRK måler seeroppslutningen og lar oss få del i utviklingen.

Skulle det vise seg at programmet trekker seere og klarer å holde på dem, ser jeg mørkt på framtiden. Da er jeg bekymret for den norske folkesjelen.

Kay Olav Winther d.e.

Der røyk pokalen, sa Maja fra Nesbru.

Jeg er redd for at Petter Northug kan si det samme. Etter gårsdagens løp - da han ble parkert av Dario Cologna - kan han ikke gjøre seg realistisk håp om å vinne årets "Tour de Ski". Alt tyder på at sveitseren tar sin tredje sammenlagtseier.

Russerne har gjort betydelig framgang i sporet denne sesongen. De har ikke bare en ener, men flere. Enn så lenge har Alexander Legkov gjort det best i årets "Tour".  Jeg beklager å måtte si det, men slik situasjonen er nå, og formkurven tatt i betraktning, er Legkov en vel så realistisk utfordrer til å bestige toppen av seierspallen som Northug er.

De siste to løpene har vist oss en Petter Northug som har sand i maskineriet. Kanskje har han hatt dårlige ski - noe som kan rettes på. Og kanskje brygger han på "noe" slik at kroppen ikke yter optimalt. Men problemet stikker trolig dypere enn som så.

Northug virker defensiv. Usikker på seg selv. Kanskje er han blitt negativt overrasket over at han ikke er så overlegen i sporet som han hadde ventet - og som førjulsesongen gav bud om. Han virker sliten og har ikke den spruten i bakkene og på oppløpet som han tidligere - også under "Touren" - har gitt eksempler på.

Ikke noe er avgjort, sier Petter i Dagsavisen i dag. Det må han jo si - og det må han mene. Ellers ville slitet vært meningsløst. Så derfor: Hold fast på at løpet ikke er kjørt og yt maksimalt til siste stavtak er tatt. Slik opptrer en god idrettsutøver.

Men realistisk betraktet er sjansene for sammenlagtseier små. Ytterst små.

Petter Northug er en fantastisk idrettsmann. Skulle han også i år gå tapende ut av duellen med Cologna, er han fortsatt en idrettsutøver av ypperste klasse. En konkurransemann som trass i en del merkelige sprell har gitt det idrettsinteresserte publikum langt ut over Norges grenser, store idrettsopplevelser og god underholdning.

Petter Northug er en ung mann. Han fyller 26 år i dag. Jeg håper at han ikke går lei og slår spillet over ende fordi om han ikke når sine mål så raskt og ubestridt som han gjerne ville, men at han fortsetter å trene og representere Norge i alle fall til han blir 30. Om han ikke står på toppen av pallen når "Tour de Ski" er over for denne gangen, kommer det nye muligheter.

Og skal vi være ærlige, er det kanskje bra for skisporten om Petter Northug ikke vinner årets "Tour de Ski". Bra at en løper fra mellom-Europa hevder seg  i en "nordisk disiplin" og bra at en ikke-norsk vinner slik at langrennsporten i folks bevissthet ikke ender som "norsk displin" i stedet for "nordisk".

Sett i dette perspektivet, betrakter jeg det som et lyspunkt at russerne er i ferd med å gjøre et ambisiøst og ganske vellykket come back i langrennsløypene. Svenskene har både enere og bredde. De baltiske landene, Tyskland, Frankrike og Italia og enkelte av de landene som tilhørte Sovjetunionen, henger med - ikke bare Russland. Nå savner vi en framrykking på bred front fra Finnland, så har vi en bredde i deltakelse og rekruttering som sikrer utendørssporten langsrenns framtid. 

Så verden går ikke under selv om du ikke vinner årets utgave av "Tour de Ski", Petter. Og ikke du heller. Takler du motgangen riktig, vokser du på den - både mentalt og når det gjelder fysisk styrke og stayerevne.

Og vi som følger deg og gleder oss over dine idrettsprestasjoner, er ikke skuffet over deg. Eller dine prestasjoner. Vi vet at du er et menneske - med nesten overmenneskelig styrke, og noen ganske alminnelige, menneskelige svakheter. Det gjør deg ikke mindre.

Bit derfor tennene sammen og ta det kommende nederlaget sammen med den derav følgende skuffelsen, med fatning. Det kommer dager etter disse. Både for langrennsporten - og for deg.

Gratulerer med dagen, Petter. Feir med måte. Og gi jernet i de gjenstående løpene. Rekker du ikke helt fram,så har vi forståelse for det. Vi kan forsone oss med at du ikke er best hele tiden.

Det bør du også kunne.

Kay Olav Winther d.e.

Jeg har ofte kritisert Carl i Hagen. Med god grunn. Nå ønsker jeg imidlertid å uttrykke min sympati.

Carl I. Hagen har kjørt på to fotgjengere. I et fotgjengerfelt. Ingen kan vel ha forståelse for noe sånt? Er man ute i trafikken med bil, må man vise årvåkenhet. Det kan ikke Carl I. Hagen ha gjort. Derfor er han sterkt å kritisere. Vil sikkert mange mene.

For så vidt ja. Men: Riktignok uten å kjenne de nærmere omstendigheter ved saken, tror jeg at et uhell som dette lett kunne skjedd med alle som kjører bil. Man bør ikke være uforsiktig eller åndsfraværende for å komme opp i en slik situasjon. Det rekker at man ikke er forutseende nok. At man ikke forstår hva som kan skje. Før det skjer.

Jeg tror på Carl I. Hagen når han sier at plutselig var de der.

Men man har da absolutt stoppeplikt for et fotgjengerfelt med fotgjengere i?

Ja. Jeg vil endog gå så langt som til å si at man har "stoppeplikt" for fotgjengere over alt. Til en hver tid. Heller et stopp for mye enn et stopp for lite.

Likevel vil det skje uhell - og ulykker - hvor fotgjengere blir påkjørt fordi det er uråd for bilisten å reagere hurtig og adekvat nok når en fotgjenger plutselig og uanmeldt befinner seg i kjørebanen.

Som sagt: Jeg kjenner ikke de nærmere omstendigheter ved Carl I. Hagens uhell. Og: Jeg vil ikke legge stein til byrden for de påkjørte ved å antyde at de har gjort noe galt eller kritikkverdig. Å finne ut hvem gjorde hva, og hvem som til syvende og sist er å bebreide, får politiet ta seg av.

Men jeg vil som bilist med mer enn 50 års fartstid på norske gater og veger, få si at det ikke bare er kjøreferdighet, men også en god del hell som er årsak til at jeg - og sikkert mange med meg! - ikke er havnet i den ulykkelige situasjonen som Carl I Hagen nå er i.

Fotgjengere er et uberegnelig folkeferd. Både de små og de store. Det er egnet til å overraske, etter som et meget betydelig antall fotgjengere er bilister som har parkert bilen for øyeblikket. I alle fall denne delen av fotgjengerstanden burde vite hvor farlige biler er i møte med mennesker og hvor lang tid det tar for en gjennomsnitlig god sjåfør å styre unna eller bremse ned en slik mototorisert koloss av blikk og glass dersom et menneske plutselig kommer i vegen.

Mange går ut i vegen uten å varsle. Og de går ut i fotgjengerfeltet uten å varsle. Ofte er det skremmende vanskelig å avgjøre om folk som går langs vegen - i vegkanten, på gang- og sykkelvegen eller på fortauet - skal videre rett fram, eller om de etter innfallsmetoden kan komme til å krysse vegen. Og er det unger det er snakk om, er sjansen for uanmeldte innfall enda større.

I slike tilfelle må bilisten være forsiktig og ta uventede situasjoner med i betraktningen. Det er riktig, men forsiktigheten kan ikke med rimelighet ende med at bilisten eliminerer en hver fare ved å stanse til situasjonen er avklart. Trafikken må gå sin gang. Både der hvor det ikke er fotgjengerfelt - og der hvor det er.

Kanskje bør vi vurdere om alt fokus på bilistenes stoppeplikt ved fotgjengeroverganger,egentlig representerer et faremoment? Og svekker årvåkenheten? Hos fotgjengeren? Som får inntrykk av at de bare kan gå. Uansett.

Selvfølgelig må biler ha stoppeplikt. Og selvfølgelig skal barn og voksne lære om det. Men kanskje burde det legges langt større og avgjørende vekt på de pliktene fotgjengerne har? På de forsiktighetsreglene de må ta? Også når de skal krysse en fotgjengerovergang?

Vil ikke det redusere bilistenes årvåkenhetsplikt og ansvar, kan man spørre.

Jeg tror ikke det. Derimot tror jeg det vil bedre trafikksikkerheten fordi alle parter får en klart uttalt plikt til å være årvåkne og forutsigbare. Noe slett ikke alle fotgjengere kan sies å være i dag. Altfor mange - og slett ikke alltid de yngste - går ut i vegen eller fotgjengerfeltet uten det minste vink til bilistene. De stoler tilsynelatende på at bilistene ivaretar sin stoppeplikt. Og noen ser ut til å tro at bilister har en ekstra sans som forteller hva fotgjengeren der framme har tenkt å gjøre om tre sekunder.

Jeg gjentar at jeg ikke har noen grunn til å tro at det unge paret som Carl I. Hagen var så uheldig å kjøre på, har noen del av ansvaret for det som skjedde. Men etter 50 års erfaring som bilist på norske veger og i norske gater vet jeg at mange norske fotgjengere kan takke skjebnen, hellet og dyktige sjåfører for at de ikke er havnet på panseret.

Carl I. Hagens uhell har fått omfattende omtale i media. Den oppmerksomheten saken har fått, burde aktualisere en gjennomgang av gjeldende regler og praksis. Vil vi ha færre ulykker og uhell i form av påkjørte fotgjengere i og utenfor fotgjengerfelt, må vi klarere understreke fotgjengerens ansvar. Ikke for å svekke bilistens ansvar, men for å sørge for at alle viser ansvar i trafikken.

Skjer det noe, er det den svakeste part det går hardest utover. Det er i alle tilfelle fotgjengeren. En skjerping av fotgjengerens ansvar er derfor et tiltak til fotgjengernes beste. Samtidig med at det med all sannsynlighet vil bidra til at noen bilister slipper å gjennomgå det marerittet som en påkjørsel av en gående må være enten den skjer i et fotgjengerfelt eller utenfor.

Kay Olav Winther d.e.

Den 22. juli i år ble regjeringskvartalet sprengt i lufta. Gjerningsmannen ville tilintetgjøre maktens sentrum, og de personene som han mener har hovedskylda for at Norge er i ferd med å bli et flerkulturelt samfunn.

Etter å ha lagt høyblokka i grus og drept flere personer i sin vanvittige jakt på påståtte "landsforrædere", reiste han til Utøya og slaktet ned flere titalls medlemmer av Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, AUF.

Egentlig var jeg på jakt etter tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland og utenriksminister Jonas Gahr Støre, skal attentatmann ha sagt i avhør.

Det var altså Arbeiderpartiet som var målet. I regjeringskvartalet  og på Utøya. Det har trolig de fleste fått med seg. Også personer som ellers ikke er spesielt interessert i politikk.

Stortingsrepresentant Per Sandberg - som ovenikjøpet er nestleder i Fremskrittspartiet - har imidlertid åpenbart  ikke fattet ugjerningsmannens forsett. Som en av de ytterst få - ikke bare her i landet, men i hele verden - har han ikke skjønt at Arbeiderpartiet og AUF var hovedmålene for terroraksjonen og ble spesielt hardt rammet av de ugjerningene som ble utført. De var offer!

Sandberg mener så vidt jeg kan forstå, at Arbeiderpartiet ikke har lidd mer enn andre partier på grunn av det som hendte. Når Arbeiderpartiet - og AUF! - tar så sterkt på veg, skyldes det at de utnytter situasjonen ved å spille offer, mener FrP-nestlederen. Det har de i følge ham gjort i hele den tiden som er gått siden 22. juli.

Han sa det kanskje ikke i rett ut,  men uttalelsene fra høyeste hold i Fremskrittspartiet kan ikke tolkes på annen måte enn at man der i gården mener at Arbeiderpartiet ikke ble spesielt hardt rammet, men overdriver og spiller offer for å få medynk som kan veksles inn i politisk mynt.

Det er en grov påstand. Overfladisk, lettvint - og fullstendig fri for empati og sympati.

Hvis Sandberg ikke vet bedre, men mener det han sier fordi han tror at det forholder seg slik han oppfatter det, er det oppsiktsvekkende. Taler han mot bedre vitende, er det skammelig.

Faktum er at Arbeiderpartiet verken har brukt eller misbrukt det som skjedde 22. juli til egen fordel. Partiets ledelse, stortingsrepresentanter og lokale organisasjonsledd har vist imponerende stor grad av  tilbakeholdenhet.

Det samme gjelder AUF. Ingen som vet hvilke umenneskelige påkjenninger enkeltmedlemmer og organisasjonen har vært utsatt for, kan unngå å bli imponert av den selvkontrollen som organisasjonen og de fremste tillitsvalgte har valgt å møte de psykiske og fysiske utfordringene med. Det gjelder dem som var på Utøya og kom levende fra redslene,  det gjelder dem som mistet slektninger, venner og kjente, og det gjelder de unge tillitsvalgte som med nød og neppe ble reddet unna massakren.

Dette er en reaksjon og en handlingsmåte som avtvinger respekt, og som viser at demokratiets grunnleggende verdier er dypt rotfestet i arbeiderbevegelsen. Et inntrykk som bekreftes av statsminister og partiformann Jens Stoltenbergs uttalelse om at vi skal møte terror med større åpenhet og mer demokrati. Ikke med restriksjoner.

En viktig del av den demokratiske prosessen er en åpen og fordomsfri debatt. Fremskrittspartiet må ha lov til å gi uttrykk for sine politiske synspunkter, og Arbeiderpartiet - og andre - må ha rett til å ta til motmæle. Ja, til og med ha rett til å mene at de holdningene Fremskrittspartiet inntar, svekker demokratiet og nærer opp under rasisme og fremmedfiendtlighet.

Jeg er medlem av Arbeiderpartiet, men mener ikke at de meningene Fremskrittspartiet har, eller måten partiet målbærer dem på, er en trussel mot demokratiet. Jeg mener heller ikke at Fremskrittspartiets skepsis til og motstand mot  visse sider av innvandringspolitikken, har vært med på å skape grobunn for det tankegodset som har drevet terroristen til å utføre de grufulle handlingene som fant sted 22. juli.

Å tro at samfunnet ville vært fritt for rassistisk grums og forkvaklede politiske ideer dersom Fremskrittspartiet ikke hadde ment hva det mener, er - etter mitt skjønn - i beste falll naivt. Forholdet kan til og med være det motsatte. At holdninger som ikke tåler dagens lys, ville hatt bedre grobunn i lyssky miljøer dersom ikke Fremskrittspartiet hadde gjort det mulig å gi uttrykk for avvikende meninger innenfor demokratiske rammer.

Jeg har tidligere skrevet at det kun finnes én ansvarlig for bombeangrepet på regjeringskvartalet og udåden på Utøya, nemlig han som utførte dem. Politikere, media og andre opinionsdannere må derfor være nøye med hvordan de ordlegger seg slik at de ikke gir inntrykk av at de som er skeptiske til innvandring, integrering og verdien av et pluralistisk, flerkulturelt samfunn har medansvar for hendelsene 22. juli. Å uttale - eller antyde - at Fremskrittspartiet har beredt grunnen for terroristen, er et overtramp. Som alle seriøse politiske ledere høyt og tydelig bør ta avstand fra.

Når det er sagt, må vi kunne kreve at Fremskrittspartiet - og alle vi andre - viser en viss forståelse for og overbærenhet med at personer som er direkte berørt av hendelsene 22. juli kan reagerte overdrevet og ikke til enhver tid helt adekvat, i en debatt som angår dem helt annerledes direkte følelsesmessig enn tilfellet er med alle oss andre.

Per Sandbergs måte å møte slike overdrevne reaksjoner på i dagens Stortingsmøte, var den minst heldige. Han mente at han så en rød klut, opptrådte som en tirret bøffel og trampet på alt som kom i hans veg. Egentlig burde en leder vært politisk død etter en slik berserkergang. Et parti med en slik nestleder, trenger ingen mostandere eller fiender. Det er selvforsynt.

At han la seg pinlig flat i rotunden etter fadesen i Stortingssalen, bekrefter at hans opptreden i spørretimen var en eneste stor flause. Kanskje innså han det selv. Kanskje fikk han beskjed av Siv Jensen om å gjøre avbikt. Uansett: Skaden er skjedd. Etter dagens pinlige sirkus, er Fremskrittspartiet på ny et parti uten seriøst lederskap. Den som ønsker et slikt parti og slike partiledere i regjeringskontorene, må ha mer enn vanlig sans for politisk risikosport.

Kay Olav Winther d.e.

I 1962 skjedde det en ylykke på Svalbard. 21 mennesker ble drept i Kings Bay.

Årsaken - eller en medvirkende årsak - til ulykken var trolig flere brudd på sikkerhetsbestemmelsene. Å overholde sikkerhetsbestemmelsene er operatørselskapets ansvar.

Opposisjonen som øynet en mulighet til endelig å bryte Arbeiderartiets "maktmonopol", gjorde imidlertid regjeringen ansvarlig for arbeidsulykken. Først statsråd Kjell Holler og deretter regjeringen Gerhardsen, måtte gå av da Stortinget behandlet Tønseth-kommisjonens rapport om ulykken, året etter.

Jeg mente da - og jeg mener nå - at Stortinget og mediene rettet baker for smed. Verken statsråd Holler eller regjeringen som helhet var å klandre. Regler og sikkerhetsforskrifter var gitt. De skyldige var ikke industriministeren og regjeringen, men de som brøt reglene og forskriftene.

På samme måte som regjeringen Gerhardsen ikke var å klandre for Kings Bay-ulykken, er regjeringen Stoltenberg helt uten skyld i og ansvar for det forferdelige som skjedde i Oslo og på Utøya 22. juli. Verken justisministeren eller regjeringen er å klandre.

Den eneste skyldige i denne saken er den personen som forvoldte hærverket og blodsutgytelsene.

Norge er et land med lavt beredskapsnivå. Vi har valgt å stole på hverandre. Og på fremmede. De fleste - også våre rikspolitikere - har tenkt at menneskeskapte katastrofer ikke kan hende her. Ute i den store verden ja, men ikke her. Vi har vært godtroende inntil det naive. Og laget oss et sikkerhetssystem der etter.

Denne holdningen har det vært konsensus om - i Stortinget og i befolkningen. Avvikende meninger har vært få og lavmælte. 

Vi har ønsket et åpent og tillitsfullt samfunn. Og det har vi fått.

Stortinget har bevilget minimalt til ordensmakt og sikkerhetsformål, og så vel PST som militær etterretning er sett på med den aller største skepsis. Av folkets kårne. Av mediene. Og av befolkningen.

Så skjer altså det som ikke skulle kunne skje. I ly av vårt lemfeldige arbeid med å trygge vår sikkerhet, retter en forrykt person et blodig og materielt ødeleggende anslag mot maktens sentrum og slakter dessuten ned politisk bevisst ungdom for å svekke det han oppfatter som landsforræderske krefter i samfunnet.

Før 22. juli ville trolig mer enn 90 prosent av den norske befolkning sagt at dette ikke kunne skje. Ikke i Norge. De snaue 10 prosentene som er igjen, ville trolig sagt at hvis noe så galt skulle skje, ville den eller de skyldige være å finne blant islamitiske terrorister. Men, ville de trolig lagt til, terroristene ville ikke hatt Norge som primært mål. Til det er vi for små. Og ubetydelige. I andres øyne.

Men så skjedde det altså likevel. Og vi leter vår vane tro etter syndebukker. Etter noen som burde ha forstått. Som burde ha forutsett og forberedt seg - og alle oss andre - på at slikt kunne skje. Ja, ikke bare vært forberedt, men gjort noe med trusselen. Noen som burde ha vært føre var, som burde drevet mer omfattende og effektiv etterretning, og som burde hindret gjerningsmannen i å virkeliggjøre sitt forsett.

Medier, politiske partier og den jevne kvinne og mann er nå på jakt. Hvor var PST? Hvorfor visste denne tjenesten, som skal sørge for vår sikkerhet, ikke noe? Hvorfor overså de tydelige signaler? Og politiet? Hvor var det? Hvorfor grep det ikke inn og stanset drapsmannen på Utøya tidligere? Og sikkerhetstjenesten i regjeringskvartalet, hvor var den? Bilen med bomben ble plassert rett utenfor inngangen til høyblokka. Det må vaktene ha sett på skjermene sine? Hvorfor grep de ikke inn? Ja, hvordan kunne bilen i det hele tatt komme inn på plassen ved høyblokka? Var ikke søylene som skal hindre innkjørsel, oppe?

Spørsmålene er mange, og de bør bli besvart. Noen vil sannsynligvis komme svekket ut av undersøkelsene. Og med stor sannsynlighet vil både granskere og politikere komme til at beredskapen bør skjerpes og sikkerhetsnivået heves selv om vi fortsatt ønsker å ha et samfunn hvor politikere og andre myndighetspersoner ikke er stengt ute fra folket forøvrig ved rigide sikkerhetstiltak.

Men uansett hvilke fakta granskingen skulle bringe fram i lyset,  bør vi allerede nå kunne slå fast at det ikke var justisministerens skyld at det gikk galt. Han hadde ikke gjort seg skyldig i forsømmelser som forårsaket de to katastrofene - eller gjorde dem mulige. 

Heller ikke regjeringen er å bebreide. Forsøk på å gjøre regjeringen ansvarlig for det som er hendt, for mangelen på beredskap, for utilstrekkelig politifaglig inngripen, eller for feil begått under den høyst ekstraordinære situasjonen som de to udådene skapte, vil være et primitivt forsøk på å slå politisk mynt på en tragedie. Det vil være Kings Bay om igjen.

Det opposisjonen nå bør gjøre, er å stå fram og si: Den situasjonen som gjorde udådene mulig, har vi alle bidratt til å skape. Det lave sikkerhetsnivået er noe vi alle har ønsket. Vi har ikke ønsket STASI-tilstander i Norge. Forutsetningene for PSTs arbeid har vi vært enige om. Har vi vært for naive, gjelder det oss alle. Vi ønsker derfor ikke å score billige politiske poenger på tragediene, men å lære av dem for å kunne gjøre et og annet bedre i framtiden.

Det gjelder f. eks. politiets muligheter til å lykkes med sine oppgaver. Vi vil i tverrpolitisk samforstand vurdere det som har skjedd og de feil som er gjort, for å gi politiet de økonomiske og materielle forutsetningene for å gripe raskere og mer effektivt inn dersom vi på ny skulle bli stilt over for store, krevende - og farlige! - politioppgaver i hovedstaden eller andre steder i landet. 

En slik opptreden fra opposisjonens side vil skape respekt. Og gjenreise mye av den tilliten politikken og politikerne har tapt ved partitaktisk kjegling om uvesentligheter.

Skulle opposisjonen - eller deler av den - forsøke å bruke uhyrlighetene 22. juli til å skaffe seg uberettiget politisk gevinst ved å gjøre regjeringen - eller enkeltstatsråder - til syndebukk, vil ikke de tre rød-grønne partiene være de største taperne. Den største taperen vil være politikken som sådan. Og det norske folk. Som må avfinne seg med politikere uten karakter og evne til å se de nasjonale dimensjonene og alvoret i de tragediene som rammet oss alle 22. juli.

Opposisjonen bør derfor gi avkall på taktikkeri og smålighet. Forfall ikke til personforfølgelse, men stå sammen om å rette opp de manglene som gjorde volds- og terrordådene den 22. juli mulig. Det vil koste kløkt, hjertets dannelse - og penger. Mye penger.

Men det vil styrke politikken - og det åpne, demokratiske samfunnet de fleste av oss vil ha.

Alternativet er et beredskapsnivå og et samfunn som det gjerningsmannen fra 22. juli ville skape med sin terror.

Primitiviserer og diskrediterer vi den politiske prosessen og debatten, gir vi terroristen en fjør i hatten.

Det bør ingen av oss bidra til. 

Kay Olav Winther d.e.

Antall anmeldte voldtekter øker. Størst er økningen i Oslo

I tillegg til de voldteketene som blir anmeldt, kommer de som ikke blir meldt - verken til voldtektsmottak eller til politi. Trolig er det store mørketall.

Fortsatt er det å bli voldtatt forbundet med skyld og skam. Noen velger nok derfor å tie og å bite skam og skjensel, i seg og leve i taushet med fornedrelse, frykt og traumer. De mener trolig at oppstuss om ovegrepet vil legge stein til byrden og ramme dem enda hardere. At det at folk får vite, er en påkjenning. Som de gjerne vil bli spart for.

Voldtekt er altså en utbredt forbrytelse. Mer utbredt enn de fleste er tilbøyelige til å tro. Og det er en alvorlig forbrytelse. Den krenker i mange tilfelle mer enn om offeret  kun skulle vært fysisk skadd.

Voldteksovergripere må derfor straffes. Men straff er ikke nok. Når voldtektsmenn har forbrudt seg, har de passert en mental grense, og faren for gjentakelse er stor. I tillegg til straff må de gjennomgå korrigering i form av opplæring og behandling med sikte på sosialisering.

I en del samfunn med et forkvaklet menneskesyn, blir kvinner betraktet ikke bare som annenrangs borgere, men som mennesker av mindre verdi. Ja, som eiendom, ikke bare mannen underlegen, men skapt for å være mannen underdanig. Mannen har derfor rett til å bruke kvinnen for å tilfredsstille sine lyster.

I enkelte samfunn går voldtektsmannen fri, mens den voldtatte kvinnen straffes - av samfunnet eller av familien som tar livet av henne for å gjenopprette sine ære.

I krig blir voldtekt brukt som undertrykkingsmiddel.

Statistikken er av naturlige grunner mangelfull, men viser med tydelighet at en meget stor andel av voldtektene i Norge - og spesielt i Oslo - utføres av menn og gutter fra fremmede kulturer.  Eller rettere sagt: Fra kulturer med et annet syn på kvinner enn det vi har i Norge og andre vestlige land. Det gjelder i spesiell grad overfallsvoldtene. 

Det er ikke unaturlig. Voldtekt henger for en stor del sammen med synet på - og manglende respekt for - kvinner. Folk fra kulturer - og med tilhørighet til religioner - som krever at kvinner skal være tildekkede for ikke å friste mannen, regner tynnkledte, frigjorte norske kvinner som lovlig bytte. Eller til og med som gudløse fristerinner som har seg selv å takke og fortjener den behandlingen de får. Det er bare å forsyne seg.

Det er blitt en myte at voldtekt ikke primært er en seksuell handling. Selvsagt er den det. Både selve akten og overgrepet kan gi seksuell tilfredsstillelse. Voldtekt er en seksualforbrytelse, og må behandles som det.  Men voldtekt er også noe mer. Hos både overgriper og offer utløser voldtekt følelser og psykiske mekanismer som setter dype spor i sinnet. Noen blir skadet for alltid.

Det ville være galt å si at det norske samfunnet tar lett på voldtekt. Likevel er det på sin plass å påpeke at samfunnet gjør for lite for å hindre at voldtekter skjer, for å oppklare voldtekter som har skjedd og for å sosialisere personer som har gjort seg skyldige i overgrep.

Ingen skal behandles som skyldige før skyld er bevist. Personer som har sonet sin dom, har gjort opp med samfunnet.

Likevel: Overvåking av tidligere overgripere kan vanskelig sies å være et urimelig og uforholdsmessig tiltak.  Finnes det ikke lovgrunnlag for slik overvåking, må slikt grunnlag skaffes. Personer fra kulturer med et avvikende syn på kvinners verdi og rettigheter, må få opplæring i norske verdier før de slippes løs på samfunnet.

Dette vil selvfølgelig ikke fjerne en hver fare for overgrep, men det vil forhåpentlig redusere antallet på personer som tror at de i Norge like risikofritt som i hjemlandet, kan forgripe seg på kvinner og gjøre dem til objekt for seksuell tilfredssrillelse, uten å måtte stå til rette for det.

Å bortforklare med at  voldtekter foretas av personer som selv har vært utsatt for vold og overgrep, er en fordreining av de faktiske forhold. Det er en måte å lukke øyne og ører på for å slippe å bli konfrontert med et problem og en virkelighet som ikke er i samsvar med betrakterne ideologi og forutinntatte virkelighetsoppfatning.

Slike - til dels naive, til dels kulturelt forblindede -  forestillinger må ikke være bestemmende for norsk syn på voldtekt og på de tiltak vi setter i verk for å komme uvesenet til livs. Vi må våge å se realitetene i øynene og ta i bruk de tiltakene som er nødvendig. Noen akutte. Andre langsiktige.

I tillegg til konkrete praktiske strakstiltak,  må vi skaffe oss bedre viten om hva som foregår. Bedre statistikk og mer kunnskap om de personene som voldtar.

Og etter hvert som vi vet, må vi ta de nødvendige konsekvensene av denne kunnskapen. Enten det er behagelig eller ikke. Kvinner kan ikke fortsette å betale prisen for at samfunnet ikke ønsker å vite, eller er redd for at effektive tiltak vil stigmatisere spesielle grupper av innvandrere.

Norske kvinner har - uavhengig av hudfarge og kulturell bakgrunn - rett til å ferdes i samfunnet uten å måtte frykte for å bli overfalt og voldtatt.

Det er en ubegrenset rett som det ikke fins unntak fra. Det er samfunnets ansvar å se til at denne retten ikke krenkes.

Kay Olav Winther d.e.

Etter 22. juli stod Jens Stoltenberg fram som en statsmann av betydelige dimensjoner.  Selv medier og mediepersoner som i årevis har lett med lys og lykte for å finne noe å kritisere ham for, måtte gi ham ros for måten han opptrådte på etter den tragiske fredagen.

Selv hans utrettelige notoriske kritiker, TV2's politiske redaktør Stein Kåre Kristiansen, måtte  - om enn motvillig - innrømme at statsministeren hadde taklet situasjonen som en statsmann.

Å få omfattende ros i norske medier er risikabelt. All erfaring viser at den mediene setter opp på en pidestall, søker de senere å rive ned igjen.

Det er ganske naturlig - og lett å forklare. Folk liker å lese om personer. Å rose folk og gjøre helter av dem, er derfor godt stoff. Å kritisere de samme heltene og rive dem ned igjen fra pidestallen, er - om mulig - enda bedre stoff. Primitivt, men tydeligvis interessant og lesverdig. For mange.

Så når Jens foretrekker å prate med Skavlan framfor å spise med kong Harald, har mediene fått det påskuddet de har ventet på. Jakten kan begynne.

Aviser og etermedier kaster seg over saken. Og over statsministeren. Godt hjulpet av Eli og Carl I. Hagen som spiller dypt indignerte og kaller Jens' uteblivelse for en majestetsfornærmelse.

Spesielt sett i lys av at Jens for ikke altfor lenge siden, snøt kongen for gleden og æren ved å dele ut tapperhetsmedaljer på fedrelandets vegne, burde han nå glattet over og bedret forholdet til kongen ved sitt frammøte. Mener ekteparet Hagen.

I stedet deltar han i et underholdningsprogram, sier Eli tilsynelatende opprørt, og gjentar ordet underholdningsprogram flere ganger for at vi som lytter på radio skal forstå hvor nedlatende og himmelropende majestetsfornærmende statsministeren har opptrådt.

Men der må jeg skuffe Eli. Og Carl. Jeg er ikke forferdet og ikke fortørnet. Det er trolig ikke kongen heller. Ikke engang Carl Erik Grimstad finner statsministerens opptreden kritikkverdig.

Hadde ikke familien Hagen, tabloidavisa VG og mikrofonstativene NRK og andre prøvd å gjøre en fjør til fem høns, hadde denne saken glidd forbi i stillhet. Slik den burde ha gjort. Nå derimot har den PR-kåte familien Hagen og ukritiske medier, gitt både publikum og monarken det inntrykk at statsministerens fravær er en majestetsfornærmelse   - ja, nesten en forbrytelse - som bør tas fornærmelig opp.

Og statsministerens forklaring, at han skulle takke det svenske folk for hjelp og medfølelse i forbindelse med ugjerningene 22. juli, kan kun betraktes som et påskudd, mener de forargete. Takke kunne han gjort en annen dag. Slik gir de oss inntrykk av - uten egentlig å si det - at Jens uteble for å slippe kongens selskap. Hvilket selvfølgelig er det rene vrøvl!

Men som sagt: Den som settes på en pidestall, skal også plukkes ned igjen. Så det Jens - og vi - nå har opplevd, er antakelig bare forspielet. For er det noe vi nordmenn ikke tåler, så er det folk som stikker seg fram ved å være flinke. Det skal vi ikke ha noe av.

Se på den dere Fridtjof Nansen f. eks. som sendte bilde av snabelen sin til en yngre kvinne i USA. Snakk om lidderlig fyr. Nei ...

Så forbered deg på det verste, Jens. Får de ikke tatt deg skikkelig nå, så tar de deg om 150 år. Norske medier fornekter seg nok ikke. Bare vent.

Kay Olav Winther d.e.

Den 22. juli ble Norge rammet av to katastrofer.

Det var det ingen som hadde ventet. Eller var forberedt på. Heller ikke de som burde være forberedt på alt.

Alle var derfor sjokkerte og forvirrete. Mediene ikke minst, men også myndighetene og ordensmakten. For ikke å snakke om de såkalte "ekspertene". De lanserte teorier og forklaringer og leverte "analyser" som i etterkant viste seg å være rene fantasifostre.

Nå har tiden gått. Fakta har kommet på bordet. Og noen finner tiden inne til å lete etter syndebukker. Etter institusjoner og personer som sviktet. Som vurderte og valgte feil. Av mangel på kunnskap om de faktiske forhold, sviktende vurderingsevne - eller generelt manglende kompetanse. 

En del av kritikken rammer de som ikke viste heltemot i den kritiske situasjonen. De som tok seg for god tid. Eller var midt oppe i situasjonen og reddet seg selv uten tanke på å hjelpe andre. Personer som nå i klare ordelag eller indirekte, gis inntrykk av at de sviktet da det gjaldt som mest.

Etterpåklokskap er en ynkelig form for "klokskap". Det er lett å gi de riktige svarene når man sitter med fasiten. Og å gjøre de riktige valgene og treffe de riktige avgjørelsene, når man sitter trygt og godt bak et skrivebord eller i en sofa.

Det er ikke minst lett å kreve mot og selvoppofrelse av andre.

Mange helter trådte fram på scenen 22. juli. Spesielt i forbindelse med skytedramaet på Utøya. Flere viste stort mot og satte eget liv i fare for å  hjelpe dem som var i nød . Noen av de heltemodige havnet i mediene og fikk sin takk der. Andre utførte anonyme bragder under flukten fra en forvirret morder. Og er forblitt anonyme. Flere med skader på kroppp og sinn.

Mange av de som var forfulgt av en leende morder, hadde mer enn nok med å forstå situasjonen og mestre sin egen frykt og følge sitt instinktive behov for sikkerhet - om de ikke også skulle utvise et altruistisk heltemot.. Grepet av panikk hadde de nok med å komme seg unna morderen og berge livet. Noen av disse - fortrinnsvis unge - menneskene har sannsynligvis i sitt stille sinn bebreidet seg selv i ettertid fordi de ikke gjorde nok for andre. Bebereidet seg selv fordi de kom levende fra det, mens venner og kjente måtte dø.

Det er en meningsløs selvbebreidelse. Men naturlig.

Det er nedsatt en undersøkelseskommisjon. Den skal snu alle steiner. Kommisjonen har en vanskelig og viktig oppgave, og må stille de spørsmålene den finner riktig å stille, og få de svarene den trenger for å kunne gjøre seg opp en begrunnet, velfundert mening. Noen vil unektelig komme til å føle seg støtt og såret, når kommisjonens rapport ligger på bordet. Å påvise svake ledd er ikke til å unngå hvis man skal kunne rette opp feil og mangler. Myndigheter og myndighetspersoner må tåle å bli gransket, og tåle at dårlig beredskap, feilvurderinger og mistak blir påpekt.

Derimot bør granskerne - og ikke minst mediene - være ytterst forsiktige med å rette sitt kritiske søkelys mot dem som ble rammet. Mot dem som befant seg på Utøya, og de disposisjonene og valgene de foretok. F. eks. bruken av båten "Thorbjørn".

De unge var forvirrete og panikkslagne. Det gjaldt også leirledelsen. Sikkerhetsmedarbeideren og "husmora" ble drept på et tidlig stadium. De unge selv var offer. Og potensielle mål for drapsmannens  kuler. At organisasjonens leder var drapsmannens fremste mål, kan ikke ha vært vanskelig å forstå. Han ble derfor brakt i sikkerhet.

Hvem vet hva som ville skjedd om "Thorbjørn" var blitt liggende og vente for å få flere med? Taler ikke sannsynligheten for at en båt med mange unge ville vært et perfekt mål for den falske politimannen som hadde som mål å svekke Arbeiderpartiet ved å slakte ned dets rekrutter? Og ville ikke organisasjonens leder vært en skalp i beltet og et trofé?

Som allerede skrevet: Etterpåklokskap er en ynkelig form for "klokskap".  Spesielt når den rammer unge panikkslagne mennesker som uforskyldt er bragt opp i en situasjon som de ikke overskuer dimensjonene på og konsekvensen av. Det må ikke granskingskomisjonen glemme i sin streben etter å bringe "sannheten" om det som foregikk, fram i dagen.

Det bør heller ikke mediene glemme. Å dyrke spekulasjoner og rette direkte og indidrekte bebreidelser mot sakesløse personer som er kommet fra en ufattelig ulykke med sår på kropp og sinn, er uverdig. Og ødeleggende. Personer som har fått sine liv omkalfatret og er såret for livet, bør ikke utsettes for ytterligere påkjenninger av medier, journalister og andre som vil bruke hendelsene den 22. juli for å gjøre seg betydningsfulle.

Derfor: Vis empati. Og anstendighet. Ofrene har det tungt nok som følge av traumatiske opplevelser og selvbebreidelser.

Legg ikke stein til byrden!

Kay Olav Winther d.e.

Direkte ordførervalg hører ikke hjemme i det politiske systemet vi har i Norge. Det er ikke mer demokratisk slik noen åpenbart mener. Det er tvert i mot en tilbakevenden til tiden før formannskapslovene.

Min nabokommune Nesodden hadde som en av flere kommuner, direkte ordførervalg ved kommunevalget  for fire år siden. Som en forsøksordning.

Ordningen opphørte. Men ikke på Nesodden. Der glemte politikerne å rette reglementet. De ble derfor - mot sin vilje! - tvunget til å avholde rådgivende folkeavstemning om hvem som skulle være ordfører.

Flertallet i kommunestyret ønsket altså ikke å gå videre med prøveordningen. De mente at ordfører skulle velges i samsvar med formannskapslovene og en 174 år lang tradisjon. De som tvang igjennom at folkeavstemning skulle holdes likevel, var representanter for Rødt og SV - og formodentlig en del personer som så direktevalget som en mulighet til å skaffe en av sine politiske meningsfeller en maktposisjon og en innflytelse som vedkommende ikke ville kunne oppnå hvis de allminnelig aksepterte spillereglene skulle følges. Det var et forsøk på å finne en snarveg til maktens tinde.

De fleste politiske partiene var altså i mot direkte ordførervalg. Det sa de klart i fra om. Men de lot seg stresse til å gjøre en tabbe. De stilte kandidater til direktevalget. Det skulle de selvfølgelig ikke gjort. De skulle demonstrert sin mening ved å boykotte et valg de ikke bare var uenige i, men som de ikke under noen omstendighet og uansett utfall, ikke hadde til hensikt å ta hensyn til. De skulle vist at de ikke vil delta i spillfekteri.

Sittende ordfører Christian Hintze Holm vant det rådgivende valget. Han er SV'er og har ikke noe flertall bak seg i kommunestyret. Eller for å si det på en annen måte: Han har ikke flertallets tillit. De partiene som hadde erklært at de ville følge formannskapslovens prinsipper og velge ordfører på fritt grunnlag, så derfor bort fra det uønskede rådet de hadde fått.

Da begynte bråket for alvor. SV og Rødt støttet av en del partiløse hadde øyensynlig trodd at de kunne tvinge det politiske flertallet i kne. Når det ikke gikk, lot de sin misnøye og vrede få fritt utløp i lokalavisa. I innlegg etter innlegg karakteriserte de det som foregikk, som maktovergrep, maktmisbruk, udemokratisk framgangsmåte og en rekke andre uttrykk som skulle vise velgerne at de var blitt bedratt og lurt av flertallet som av ren maktbrynde ville velge ordfører i strid med folkets råd. Det var ikke mindre enn forakt for folket! Og for demokratiet - altså folkestyret! Og derfor nærmest diktatur.

Christian Hintze Holm er historiker. Vi må anta at han kan sin historie. Også den politiske. Selv om hans apologeter ikke har slik kunnskap og innsikt. Han burde kjenne til hvordan samfunnet ble styrt og ledet før formannskapslovenene ble innført i 1837. Og mange steder også i mange år etterpå. Da var det ikke folket representert av politiske partier som styrte. Men lokale maktpersoner. I kraft av sin samfunnsposisjon. Det var den gode mann som definerte hva som var til fordel for samfunnet og den enkelte, og som valgte veg for samfunnets utvikling uten innblanding fra folket. Som ble antatt ikke å forstå sitt eget beste.

Formannskapslovene var et brudd med disse tilstandene. Partiene gav velgerne - dvs. folket - anledning til å velge kurs og løsninger, og flertallet i kommunestyret anledning til å velge formannskap og ordfører i samsvar med maktbalansen i kommunestyret. Å hevde at direkte ordførervalg er mer demokratisk enn at det politiske flertallet i kommunestyret selv velger hvem som skal være den fremste blant likemenn og kommunens talsperson og ansikt utad, er historisk helt uholdbart. Det er det motsatte som er tilfelle. Direkte ordførervalg, er et steg bort fra det representative demokrati og tilbake til den tid da kommunene ble styrt av personer som mente at de stod over politikken.

Saken har også en praktisk og etisk side. Ordføreren er en tillitsvalgt. Valgt av kommunestyret. Han eller hun har i kraft av sin posisjon og den tiden og det apparatet vedkommende har til rådighet, en viss innflytelse, men primæroppgaven er å bidra til å legge forholdene til rette for de folkevalgte og sette flertallets vedtak ut i livet. En direktevalgt ordfører som ikke springer ut fra flertallet, vil ofte komme i konflikt med sin egen overbevisning. Hvor lett er det å arbeide helhjertet for politiske løsninger og standpunkter som man er uenig i? 

Flertallet på Nesodden har gjort det eneste rktige. Det har vendt tilbake til formannskapsprinsippet. Til det representative folkestyret. Flertallspartiene har satt seg ned sammen, funnet en samarbeidsløsning for de kommende fire år, og valgt Arbeiderpartiets Nina Sandberg til ordfører.

De har ikke "lurt" velgerne. De sa klart fra om hva de mente, og de har utvist en ryddig opptreden etter valget. Og ikke minst: De har vist evne til å samarbeide og sette fellesskapet interesser foran sine egne. De har utvidet demokratiet. Ikke innskrenket det.

Det spørs om SV og Rødt og deres meddrabanter kan si det samme. Ønsket om direkte ordførervalg er åpenbart et ønske om å oppnå en fordel som de ikke kan oppnå på ordinær måte i vanlig valg. Å karakterisere dette som mer demokratisk enn ordinært ordførervalg, er ikke bare upresist. Det er direkte galt. Det er en agitasjon som tar sikte på å gi velgerne inntrykk av at de er blitt lurt. Flommen av leserinnlegg i lokalavisa skal vise at folket reagerer. Men ser man etter, ser man at de fleste innleggene er skrevet av de samme personene - eller andre personer fra de samme mikropartiene.  Dag etter dag. De har ikke majoriteten på sin side. Slik støynivået skulle tyde på.

Flertallet på Nesodden har sørget for at det representative demokratiet fungerer. Heldigvis.

Kay Olav Winther d.e.

En familie med tre barn får barn nummer fire.

Barnets far ønsker å ta ut pappapermisjon, men har en slik jobb at han av hensyn til arbeidsgiveren og seg selv, må utsette permisjonen litt og fordele den utover. Sammen med arbeidsgiveren lager han en permisjonsplan som NAV godkjenner. Deretter forholder han seg til det opplegget han har fått godkjent.

Før permisjonen er tatt ut, får familien nok et barn.

Også i tilknytning til denne familieforøkelsen ønsker familiefaren å ta ut pappapermisjon. Det er OK, svarer NAV, men permisjonen for det foregående barnet bortfaller.

Beskjeden kommer som en total overraskelse. Nærmest som et sjokk. Det nyankomne barnet gjør behovet for permisjon og avlastning på hjemmebane større. Ikke mindre. Og de to permisjonene er jo opparbeidete rettigheter. Ikke milde gaver som NAV kan trekke tilbake etter forgodtbefinnende.

NAV viser til reglene. Man kan ikke ha dobbelt farspermisjon. Basta.

Familien påklager avgjørelsen og framholder at det jo ikke dreier seg om dobbelt permisjon men om to  uavhengige permisjonsrettigheter opparbeidet for to forskjellige barn. Under normale omstendigheter ville permisjon for barn ett vært tatt ut før barn to melder sin ankomst, men avviklingen av permisjon 1 er utsatt av praktiske grunner. Med NAVs godkjenning!

Dessuten: Hvorfor ble ikke familien varslet om reglene da permisjon 1 ble innvilget? Eller i det minste da planen for avviklingen ble godkjent av NAV? Hvorfor gir NAV beskjed først når det er for seint?

Og er det virkelig slik at NAV ikke har noe rom for skjønnsmessig vurdering, men er henvist til å avslå uansett omstendigheter?

NAV svarer ikke på henvendelsen. Etaten avgir ikke midlertidig svar med bekreftelse på at henvendelsen er mottatt, og heller ikke svar på de spørsmålene som er stilt. NAV tier.

Familien gir NAV god tid. Men etter vel to måneder skriver den til NAV på ny. Den etterlyser svar og påklager nok en gang at permisjon 1 er konfiskert.. Dessuten ber den på ny om at NAV revurderer sin avgjørelse.

Brev to blir levert på NAV-kontoret i familiens hjemkommune hvor den blir stemplet inn 5. september 2011. Årsaken til at den ikke sendes i posten, er at NAV roter bort post - eller hevder at post er kommet bort, når svar blir etterlyst. Det første brevet familien sendte om saken, kom i følge NAV ikke fram til dem. Brevet ble da levert på ny på det lokale NAV-kontoret, men også dette brevet ble vekk. I følge NAV. Da brevet ble levert for tredje gang, ba familien om stemplet kopi som kvittering og bevis på at brevet var levert. Siden har familien ikke hørt noe - verken muntlig eller skriftlig - fra NAV om saken.

Purrebrevet av 5. september ble derfor også levert på det lokale NAV-kontoret mot kopi påstemplet mottaksdato. Heller ikke dette brevet er besvart én måned etter at det ble levert.

Det er flere mulige forklaringer på det som er skjedd. NAV saboterer omstridte saker ved å unnlate å svare. Det er i strid med gjeldende regler for offentlig saksbehandling. Men NAV bryr seg i sin maktfullkommenhet ikke om lover og regler for hvordan etaten skal opptre. Kanskje håper de at folk skal gå lei og slutte å slåss for sine rettigheter.

En annen mulighet er at NAV har rotet bort saken for tredje - og fjerde - gang. Eller kanskje ligger saken i en haug for ubesvart post som NAV i sin ineffektivitet ikke har rukket å svare på. At sakene betyr noe for dem de gjelder, og at familien i angjeldende sak er blitt fratatt opparbeidet pappapermisjon slik at barn og voksne blir skadelidende, ser NAV ut til å se bort fra. Forholder det seg slik at NAV systematisk møter henvendelser med taushet, må det med full rett kunne kalles inkompetanse satt i system.

Eller kanskje mener NAV at folk må slutte å klage. Og at etaten ikke kan bruke tid og kapasitet på folk som klager på avgjørelser som er riktige og endelige. Da har NAV eventuelt misforstått klageinstituttet. Når folk klager er det fordi de mener at avgjørelsene ikke er riktige. Og fordi de vil få vurdert sin sak på ny. Og når de stiller spørsmål, er det fordi de trenger avklarende svar for å kunne ivareta sine rettigheter og interesser.  Men dette skjønner øyensynlig ikke NAV. Eller de ser bort fra det.

Opprettelsen av NAV var et stort sosialpolitisk feilgrep. Politikerne trykte på alle knappene på en gang, har tidligere NAV-sjef Tor Saglie uttalt. Det er trolig en riktig analyse og en god forklaring på det rotet og den inkompetansen publikum stadig blir utsatt for.

Publikum - dvs. brukerne - har ingen skyld i denne misæren. De kan ikke være "greie og snille" og gi avkall på sine rettigheter fordi om politikerne har skapt en mastodont som ikke lar seg styre, og fordi de som har påtatt seg å arbeide i denne umulige organisasjonen, ikke mestrer jobben sin. Brukerne lever nå. De trenger hjelp nå. Ikke seinere en gang når det passer byråkratene.

Derfor må noen gripe inn. Nok en gang. Og sørge for at NAV gjør jobben sin. Sørge for at brukerne blir tatt på alvor. At de får betryggende saksbehandling, forståelige tilbakemeldinger, svar på sine spørsmål - og revurdering av avgjørelser som de er i tvil om eller er uenige i.

Å sette seg på sin høye hest, overse brukere og klagere, og neglisjere henvendelser, er ikke en løsning et opplyst, demokratisk samfunn kan godta. Personer som ligger under for maktfullkommenhet, må ryddes ut av systemet og fratas kontakt med publikum. Det burde være unødvendig å si. I NAVS tilfelle er selv ikke det åpenbare åpenbart for alle. Så da får noen gripe inn.

Etter som NAV selv ikke ser ut til å ha nødvendig innsikt og handlekraft, får statsråden ta affære.  Det er der det politiske ansvaret ligger. Å la det hele suse og gå, gjør bare vondt verre for brukere som blir neglisjert eller utsatt for nedlatenhet . Eller for åpenlys obstruksjon.

Mens NAV øyensynlig håper at saken skal gå i glømmeboka, går familien som er nevnt foran, med uforettet sak og venter på svar og på å komme i en fruktbar dialog med NAV.  Hittil har den ventet forgjeves.

Fins det en statsråd eller en stortingspolitiker som kan vekke syvsoverne i NAV av dvalen og pålegge dem å følge gjeldende lover og regler og god saksbehandlingsskikk?

Kay Olav Winther d.e.

President Obama ønsker en Palestinsk stat. Men ikke akkurat nå. Palestinerne må bli enige med Israel først.

Og da blir det ingen stat. For Israel ser seg best tjent med at situasjonen er som den er.

Obama har kastet vrak på sin egen uttalte målsetting for å komme israelerne i møte. Eller mer presist: Han har latt seg overkjøre av Israel og statsminister Benjamin Netanyahu.

Hvorfor de sterke høyrekreftene i Israel er imot en Palestinsk stat, er vanskelig å forstå. En stat ville vært en ryddig forhandlingspartner. Forpliktet på statsrettslige og mellomfolkelige lover og regler. Forhandlinger mellom to likeverdige statsdannelser ville vært til fordel for begge parter.

Men en palestinsk stat, ville også hatt rettigheter og adgang til internasjonale kanaler og fora. I dag bygger Israel nye bosetninger på palestinsk grunn, som de selv anser som "ingenmannsland". Var Palestina en anerkjent stat, ville bosetninger initiert, støttet og utført av innbyggerne i et annet land, være en krigshandling - en økopasjon av et annet lands teritorium.

Det er det i dag også selvfølgelig. Men Israels overgrep får ingen folkerettslige konsekvenser. FN prater og USA snur seg og ser en annen veg. Israel kan ture fram og bygge boliger på "annen manns grunn" uten å måtte ta hensyn til hva det internasjonale samfunnet mener.

Det er slik de vil ha det. Grensene fra 1947-48 og 1967 er for trange for dem. Derfor ønsker de ikke å grense opp til en stat med internasjonalt anerkjente grenser. Det ville frata dem muligheten til å tilegne seg palestinsk land etter eget forgodtbefinnende og til å skaffe seg en buffertsone mot sine naboer på okupert grunn.

Israel ønsker derfor ikke en to-stats-løsning. USA, Russland, EU og FN kan be om så mange nye fredsplaner de vil, men det kommer aldri til å føre til noe. Oppskriften er klar: Israel sier at de er villige til å forhandle. Det skal ikke stå på dem. Men i praksis trenerer de arbeidet og stoler på at USA ikke vil "falle dem i ryggen".

Og det kan de trygt regne med. Det bekreftes av det som nettopp er skjedd. President Obama som  tidligere klart og tydelig har tatt til orde for en Palestinsk stat, har snudd på hælen. Han troppet opp i FN og torpederte palestinernes meget betimelige ønske ved å kreve at partene måtte forhandle seg fram til en løsning før et fritt og selvstendig Palestina kunne godkjennes.

Obama - og det demokratiske partiet - tar selvfølgelig sikte på gjenvalg. Da lønner det seg ikke å legge seg ut med Israel-lobbyen i USA. Den har både penger og politisk innflytelse. Og Netanyahu er en hard negl som kan det der med obstruksjon.  Det har han tidligere klart vist i møte med Obama.

At USA skal gripe inn og sørge for at "forhandlingene" mellom Israel og palestinerne kommer i gang, at de tar tak i de problemene som står i vegen - f.eks. bosetningene - og sørger for en rimelig framdrift, skal man derfor ikke vente. Obama har lagt seg på været. Og det vil han gjøre denne valgperioden ut. 

Og kanskje også langt inn i den neste. Om han skulle bli gjenvalgt. Og skulle vi få vi en republikaner i Det hvite hus, kan palestinerne glemme hjelp og støtte fra USA.

Utsiktene til en palestinsk statsdannelse er derfor ikke lyse. Og det er synd og skam. En palestinsk stat burde vært opprettet allerede i 1947-48 da de vestlige stormaktene frekt og freidig delte det palestinske området og la til rette for opprettelsen av  Israel uten samtidig å opprette en Palestinsk stat.

Den forsømmelse vestmaktene den gangen gjorde seg skyldig i, har i de mer enn 60 årene som er gått, forårsaket ufattelige menneskelige lidelser både blant israelere og palestinere. Etter hvert har Israel med hjelp og støtte fra de samme vestmaktene blitt den sterkere parten. Og palestinerne den lidende.

Det USA og Obama gjorde i FN, var å lukke øyne og ører for den urettferdigheten og de lidelsene palestinerne stadig utsettes for. For sin egen bekvemmelighets skyld sementerte de den uholdbare, nedverdigende situasjonen og lot palestinerne i stikken. Nok en gang.

Dermed er det fare for at president Obama går inn i historien med halen mellom beina, i stedet for som en rank og modig president som satte alt inn på å kurere verkebyllen i Midtøsten.

Kay Olav Winther d.e.
 
 

Carl I. Hagen ville bli ordfører i Oslo. Nå har han fått juling nok og har har kastet inn handkledet. For bare tre prosent av byens stemmeberettigede befolkning vil ha ham. Forteller en spørreundersøkelse.

Han burde aldri ha stilt, mener noen kommentatorer. Det er jeg uenig i.

Å få ordføreren er en naturlig ambisjon for FrP, som for andre partier. Og Carl I. Hagen har vært et trumfkort mer enn én gang. Det kunne under andre omstendigheter ha funket igjen.  Hvis Høyre var avhengig av FrP for å få flertall i hovedstaden. Og partiene var omtrent like store. Da ville det ikke vært urimelig om det ene la beslag på byrådsledervervet og det andre ordførervervet.

Den situasjonen kan man forøvrig fortsatt godt havne i. Så kanskje kastet Hagen inn handkledet for tidlig. I panikk over å oppdage at han har mistet glansen og populariteten fra "forna dar". Den strippeoppvisningen vi nå har vært vitne til, burde han ventet med. Det er først når valgresultatet foreligger, at vervene skal deles. Det vet du jo, Carl.

Men så er det denne Fabian Stang. Som har vokst. Mens både den jevne kvinne og mann og forståsegpåerne i mediene, står forvirret og glipper med øynene. For fire år siden var det få som så på ham som noe annet enn sønnen til Wenche Foss. Men så fylte og utøvde han jobben sin på en måte som skapte respekt. Det begynte før 22. juli. Da viste han seg som en stor politiker og et varmhjertet medmenneske. En samlingsfigur som representerte empati, medfølelse og samhold. På tvers av politiske skillelinjer.

Plutselig var Fabian vår mann. Vår ordfører. Vår borgermester. En mann vi i provinsen gjerne skulle uttrykt anerkjennelse og tillit til. Ved å gi ham vår stemme. Hvis vi hadde hatt stemmerett i Oslo. Og som Oslo-velgerne slutter opp om. Så å si uavhengig av parti.

Over for Fabian kommer Carl Ivar til kort. Rune og Marianne også. Hadde det vært direkte ordførervalg i hovedstaden, ville Fabian kunne fått opp mot 60 prosent av stemmene. Ikke som direkte følge av 22. juli. Men p.g.a. av det medmennesket han viste seg å være. Og som tragedien gav ham mulighet til å eksponere.

Men det er ikke slik det fungerer. Ordføreren er ikke primært en omsorgsperson - eller gallionsfigur. Men en utøvende politiker. Vi har valg mellom partier i Norge. Det er utfallet av valget - og de konstellasjonene man er i stand til å forhandle seg fram til - som danner grunnlag for valg av ordfører. Og slik bør det være. Ordføreren må ha en politisk flertall bak seg. Hvis han - eller hun! - skal kunne være en politisk kraft - altså noe mer enn en festtaler, snorklipper og maskot. 

Derfor kan det hende at Fabian - på tross av sin enorme popularitet - må vike sete etter valget. Riktig nok ikke for Carl Ivar - som altså har bestemt seg for ikke å gjøre ham rangen stridig. Klokt sier Oslo FrPs formann, Thybring Gjedde, som ikke først og fremst er kjent for sitt sunne skjønn.

Nei, ikke for Carl Ivar, men for Rune Gerhardsen. Eller Marianne Borgen.

Skulle Arbeiderpartiet gjøre et godt valg i hovedstaden, og SV, Kristelig folkeparti og Venstre lar seg lokke av noen verv i byrådet, er ordførerstolen ledig for Rune. Eller mest trolig Marianne - som en avbetaling på den gjelda AP står i til SV. For da prioriterer AP byrådet og gjør Liebe Rieber Mohn til byrådsleder, mens SV blir belønnet for samarbeidet med at ordførerstolen gis til Marianne Borgen. Som ikke har Fabians karisma. Men som selvfølgelig kan overraske. Slik Fabian har gjort.

Men skulle det bli blått eller blålilla - og mye tyder på det - tar Høyre rubbet. For Carl Ivar vil ikke mer. Av redsel for å tape har han sagt: Jeg gir meg. Jeg gidder ikke mer. 

Slik bevarer han ansikt. Uansett. For det er bedre å trekke seg, enn å bli vraket. Det vet Carl Ivar noe om. Han ble ikke stortingspresident. Nå blir han ikke ordfører - med mindre himmelen skulle ramle ned.

Med dette har Carl Ivar Hagen nok en gang vist at den poltiske taktikeren som har vunnet så mange seiere på den politiske arenaen, og som så å si egenhendig omskapte Fremskrittspartiet fra en raritet til en politisk maktfaktor, mangler klarsyn når det gjelder egne posisjoner. Ambisjoner som det ikke er politisk dekning for, bringer ham stadig inn i situasjoner som han må krype for å komme ut av.

Denne gangen har han til og med feiget ut før dommerens føyte har gått og kampen er begynt. Det er tydelig at han har mistet ungdommens mot. Han er nok blitt en gammel mann. Så hvil deg nå, Carl Ivar. Det har du fortjent. Og vi også.

Kay Olav Winther d.e.