Hei, Get, hvor er SVT?


 

Jeg bor i Drøbak og er abonnent hos GET. Det er en prøvelse.

 

Før i tiden kunne jeg se begge de svenske statlige TV-kanalene samt TV4. Skjønt, det var kanskje før GET kjøpte seg inn. Så forsvant de en etter en. Lenge hadde jeg SVT1. Nå er også den borte.

 

Det er jeg som er abonnent og kunde. Jeg har kjøpt en vare av GET. Jeg har ikke bedt om å få den endret eller byttet. Men det har GET ingen respekt for. Selgeren GET skalter og valter med kanalvalget - på egen hånd. Plutselig er kanaltilbudet endret - uten forklaring.

 

Mens SVT1 har forsvunnet, har jeg fått noe som kalles TV Øst. Det er et TV-program for Hedmark- og Opplandsområdet. Der kjøres de samme programmene om igjen og om igjen. Dette må da være noe for en tv-titter i søndre Akershus, mener tydeligvs GET.

 

Jeg er interessert i svensk kultur - og politikk. Jeg så derfor på svenskekanalene da jeg hadde dem. Jeg vet ikke hvorfor GET har tatt fra meg denne gleden. Men jeg vil gjerne ha en forklaring. Og jeg vil ha kanalen tilbake. Uten ekstra utgifter!

 

I det hele tatt vil jeg gjerne ha en forklaring på hvilke kriterier GET legger til grunn når de "i sin  godhet" velger tv-kanaler for oss. Vi har etter hvert fått en rekke kanaler av det slaget jeg uten å nøle vil kalle "søppelkanaler". Mens de nordiske kanalene er borte.

 

Innbyggerne i de nordiske landene burde kjenne mer til hverandre. Nordmenn, svensker og dansker kan med litt anstrengelse og velvilje forstå hverandres språk. Til og med finske program kan vi ha utbytte av når de er på svensk som "Hygge i Strömsö, eller når de blir oversatt og tekstet. TV kunne bidra til å gjøre Norden "mindre" og nordisk kultur "større" og tilgjengelig for enhver.

 

Men slike forhold og verdier bryr ikke GET seg om. Er "søppelkanalene" billigere å kjøpe? Tjener GET mer på dem?  Føler ikke GET at selskapet har noen kulturpolitiske forpliktelser?

 

For tre-fire uker siden ble jeg oppringt av en hyggelig mann som sa at han ringte fra GET. Han ville forvisse seg om at jeg var en fornøyd kunde. Jeg svarte med å fortelle om årelang frustrasjon. Han lovte da å sende en tekniker som skulle se på våre problemer. Vi avtalte dag og tidspunkt.

 

Jeg ble hjemme og ventet hele den avtalte dagen. Ingen fra GET kom. Jeg var ikke overrasket. Jeg har gjort mine erfaringer. Fra GET må man vente seg litt av hvert - både tapte kanaler og brutte løfter.

 

Hvilken forklaring har de denne gangen? For selskapet tar vel bryet med å svare?

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Burde vi slått Tyskland?

Tyskland slo Norge 3-0 i fotball. Det er for dårlig. Den norske treneren bør ta sin hatt og gå, sier kritikerne.

 

De som ventet at Norge skulle spille jevnt med - enn si slå - Tyskland, har ikke peiling. Tyskland er et av verdens beste landslag. Norge er et av de dårligere. Det var klart før kampen på Ullevaal. Og det ble bevist til evidens mens kampen pågikk. Tyskland og Norge tilhører ulike divisjoner. Tyskland er topp. Norge er ikke bånn, men ikke så langt i fra.

 

Det er ikke Per Mathias Høgmo's skyld. I alle fall ikke hans alene. Han gjør det beste ut av det spillermaterialet han har. Våre gutter er ikke bedre.

 

Norge har hatt mange landslagstrenere. Ingen av dem har klart å løfte Norge opp på elitenivå. De som har vært nærmest er Asbjørn Halvorsen og Egil Roger Olsen. Under deres ledelse glimtet landslaget til ved noen anledninger og overgikk seg selv. Bronselaget slo f.eks. Tyskland under de olympiske lekene i Berlin før krigen, men ellers har det vært jevnt grått - og kjedelig.

 

Verken Åge Hareide, Nils Johan Semb, Ingvar Stadheim, Nils Arne Eggen, Kjell Schou-Andreassen, Øivind Johannessen eller Ragnar Larsen har maktet å gjøre Norge til en fremragende fotballnasjon. Flere av dem var utmerkede fotballspillere. Og noen av dem gjorde det godt som klubbtrenere. Men sving på det norske herrelandslaget i fotball fikk ingen av dem.

 

Nå er det Per Mathias Høgmos tur til å stange hodet i veggen. Han prøver forskjellige formasjoner og gir tillit til nye generasjoner av spillere, men like håpløst er det. Flere av de spillerne han bruker, gjør det godt i utmerkede utenlandske klubber, men på det norske landslaget lykkes de ikke. Der spiller de som amatører og kommer til kort for motstandere som det burde være mulig å beseire.

 

Det norske landslaget spiller stort sett ineffektiv fotball. Laget mangler system og driv. Når medspillerne har ballen, står de norske og venter på å få den. Vi så det mot Tyskland. Norske spillere som ble spilt på, stod og ventet på ballen mens aktive tyskere søkte ballen, fikk tak i den og brøt potensielle norske angrep.

 

Og hvor var de norske spillerne når Tyskland spilte seg framover med presisjon og framdrift? De var passive og gav de tyske spillerne rom. Store åpne rom som tyskerne selvfølgelig visste å utnytte.

 

Jeg tror at Tyskland blir gruppevinner. Men jeg ser ikke bort fra at de kan gå på et nederlag eller to. Nord-Irland er gode. Det er også Tjekkia.

 

At Norge skal bli nummer 2 i denne gruppa, er lite sannsynlig. Det er nok mer en drøm enn en realistisk mulighet. Så lenge det norske landslaget spiller så ineffektivt og upresist - jeg hadde nesten sagt: destruktivt - som nå, må vi være glade om de blir nummer 4.

 

Trøsten får - som så ofte før - være at vi ikke har noe i VM å gjøre. Før vi kan spise kirsebær med de store, må vi legge flere alen til vår vekst. Skippertak og flaks kan gi en og annen hyggelig overaskelse, men varig kvalitetsheving forutsetter systematisk arbeid over lang tid.

 

De verste gaphalsene vil kaste Per Mathias Høgmo. Se nøye på lista over trenere lenger oppe i artikkelen. De har alle vært genierklærte og idioterklærte etter tur. Hver gang vi har skiftet trener, har noen ment at det ville bringe oss til himmels. Nå er det Ståle Solbakken som er trollmannen som vi bør hente inn.

 

Ståle har vist at han er en utmerket trener. Men er han den redningsmannen Norge så sårt trenger?  Vil det ikke gå med ham slik det gikk med Åge Hareide, Nils Arne Eggen og de andre som er nevnt foran?

 

Å bli trener for det norske herrelandslaget i fotball er som å stike hodet inn i en renneløkke. Når motgangen kommer - og det gjør den - blir de begeistrede tilhengerne raskt til en lynsjemobb. Skulle Per Mathias få fyken og staffetpinnen gå til deg Ståle, så tenk deg om. Jobben som landslagstrener har ingen kommet heldig fra. Til og med Drillo fikk sparken. Husk: Det er kort veg fra Capitol til Den tarpeiske klippe!

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Weng utmanøvrert

Heidi Weng vant ikke Ski Tour Canada. Hun ledet før det siste løpet, men da hun skulle sette inn det avgjørende støtet, fikk hun elendige ski. Hun måtte derfor ta til takke med en sur 2. plass, mens Therese Johaug vant.
 

Landslagsledelsen mener de dårlige skiene ikke fikk avgjørende konsekvenser. Det er en bemerkelsesverdig uttalelse.

 

Landslagssjef Vidar Løfshus sier til vg.no: "Det handler om konstruksjon, materiale, vekt og måte å gå på. Det er så mange variabler som du aldri klarer å kontrollere. Hadde det vært en enkel vitenskap, så hadde vi gjort noe med det."

 

Landslagstrener Trond Nystad er enig: "De som gikk på Salomon i dag hadde veldig gode ski. Av og til er det en type snø som passer veldig godt for spesielle merker. I går var det Madshus-dag. Det er litt sånn det er," sier treneren som tillater seg følgende kraftsalve: "Jeg synes det bare er tøv hvis noen mener at det var en smørebom som gjorde at Heidi Weng ikke vant. I går passet føret kanskje best for henne, i dag kan det ha vært noe annet. Noen ganger har man flaks, andre ganger har man uflaks," utdyper Nystad som mener "Johaug ville vunnet uansett".

 

Vi som ikke har noen prestisje å ta vare på, ser det annerledes. Tidligere i touren - da Johaug og Weng gikk under like forhold - var Weng best. Hun kunne vunnet Ski Tour Canada med riktig smurte ski. At skienes fabrikkmerke og beskaffenhet skulle bety mer en smøringen for glid og framkommelighet må de to høye herrene lenger ut på landet med.

 

"Det er nesten trist å se på,"  sa NRKs ekspertkommentator Fredrik Aukland da en tydelig oppgitt og frustrert Weng gikk i mål. Det var ikke "nesten trist". Det var trist. Nitrist.

 

Heidi Weng har gjort det skarpt under hele Ski Tour Canada. Foran det siste løpet hadde hun 30 sekunders forsprang på Therese Johaug. Likevel tror ikke Løfshus at Weng ville holdt unna for Johaug hvis de hadde hatt like forutsetninger. Ikke når du fikk det føret her for Therese, sier Løfshus.

 

Med slike ukvalifiserte skipperskjønn-uttalelser undergraver landslagssjefen sin egen autoritet. Johaug tok innpå Weng med 10 sekunder etter 900 meter. I mål var Weng - som altså tidligere i touren hadde opparbeidet seg 30 sekunders forsprang, over ett minutt bak Johaug. Weng gikk altså mer enn halvannet minutt dårligere enn konkurrenten i løpet av ti kilometer. Refleksjonene gjør seg selv.

 

Weng var skuffet. Det så vi da hun gikk over målstreken, og Therese Johaug kom for å klemme. Men hun vil ikke spekulerer på hva som kunne ha skjedd hvis hun hadde hatt bedre ski.

 

Nei, det skal hun slippe. Men min mening er klar. Therese Johaug er en fantastisk skiløper, og jeg unner henne all verdens suksess i skisporet. Men denne gangen var den hardeste konkurrenten satt ut av spill med elendige ski. Hadde forholdene vært like, ville Heidi Weng vunnet Ski Tour Canada.

 

Det tror i alle fall jeg. Eller rettere sagt: Det er jeg overbevist om!

 

Kay Olav Winther d.e.


Skyldig eller offer for bakvaskelse?

Jeg vet ikke om politimannen Eirik Jensen har gjort det han anklages for. Men jeg vet at hvis jeg ville ødelegge en person, ville jeg gjort akkurat det som storsmugleren Gjermund Cappelen har gjort.

 

Cappelen har stort sett unnlatt å røpe sine medsammensvorne. Med ett unntak: Politimannen Eirik Jensen.

 

Den kyniske storsmugleren som uten moralske motforestiller har beriket seg på å bringe andre i ulykka, har selvfølgelig ikke importert og distribuert tonnevis med narkotika alene. Virksomheten har krevd et stort apparat. Mange mennesker må ha vært involvert.

 

Cappelen har framstått som en angrende synder som har lagt kortene på bordet med bildene opp. Men etter det jeg forstår etter å ha fordypet meg i medienes dekning av saken, har han ikke innrømt mer enn det politiet bevislig har kjent til.

 

Ærlighet og åpenhet gir strafferabatt. Cappelens ærlighet, åpenhet og eventuelle anger synes å være betinget. Han har innrømt, bekreftet og fortalt om forhold som kan tale til hans fordel når straffen en gang skal utmåles. Men det store nettverket han må ha vært en del av, har han ikke avslørt. Kumpanene han må ha arbeidet sammen med, sitter trygt.

 

Derimot har han - som det i bunn og grunn gode samfunnsmennesket han er - avslørt en korrupt politimann. En politimann som har misbrukt sin stilling og skaffet seg uberettiget vinning i kraft av og i ly av den stillingen han har hatt. Alt i følge Cappelen.

 

Hadde jeg vært i Cappelens sted, ville jeg trolig tenkt og handlet på samme måten. Storsmugleren har gjort seg fortjent til betydelige indragninger - og ikke minst - til lang tid i fengsel. Han må ha tenkt: Hva eller hvem kan jeg selge i bytte for velvilje og kortere straff? Hva med å konstruere en korrupt politimann og framstille ham som medsammensvoren?

 

Beskyldninger mot en politimann kan politiet og påtalemyndigheten ikke ta lett på.  Slike opplysninger må de undersøke nærmere. Det er ingen veg utenom. Tar politiet og påtalemyndigheten for lett på slike anklager, vil det bli oppfattet som kameraderi og lemfeldighet. Allerede i undersøkelsesfasen vil den utpekte politimannen framstå som mistenkelig. Medienes tilbøyelighet til å søke sensasjoner , og allmennhetens ønske om å tro det verste, vil stemple politimannen for all framtid. Ingen røyk uten ild.

 

For den angivelige medvirkningen til å innføre mer enn 10 tonn narkotika, skal Jenssen ha mottatt verdier for vel 2 millioner kroner. Ta en titt på tallene. Skulle tallene være riktige, må Jensen være den mest nøysomme - eller dummeste - medløperen som noen gang har solgt seg for sølvpenger. For de mengdene med narkotika, og for de tjenestene Jensen i følge Cappelen skal ha ytt i form av varsler og tips om trygge smuglerruter, burde han mottatt det tidobbelte. Eller enda mer.

 

Har påtalemyndigheten rett, har den merriterte politimanen Eirik Jensen, ofret rykte og eksistens for en "smørkringle" - for å tale med Bjørnstjerne Bjørnson. Han har altså satt alt på spill for en slikk og ingen ting. Hvor sannsynlig er det?  Og hvor er logikken? Hvorfor skulle en politimann som setter alt på spill, selge seg for lusne 2 millioner kroner? Hvis han var en slik verdifull informant som Cappelen vil ha det til, må han jo ha vært verd det flerdobbelte?

 

Påtalemyndigheten har festet lit til Cappelens forklaring og har funnet skjellig grunn til mistanke. Mistanken er bestyrket ved en rekke forhold som for utenforstående virker middels talt merkelige. "Med all respekt synes jeg tiltalten er ganske frisk. Det at man så langt på vei finner Cappelen troverdig, er jeg profesjonelt forundret over, sier en av Jensens forsvarere, advokat Svein Holden, til NRK. Den holdningen er han ikke alene om.

 

Jensen nekter straffskyld. Jeg vet som sagt, ikke om han har gjort seg skyldig i noe straffbart. Det være seg korrupsjon eller narkotikaforbrytelser - grove eller mindre grove. Men det virker usannsynlig at en merritert, oppegående politimann skal ha satt hele sin eksistens på spill for å bistå en forbryter som Cappelen. Og det økonomske utbyttet Jensen skal ha sittet igjen med, virker latterlig lite i forhold til de sjansene han skal ha tatt, og de tjenestene han skal ha ytt. Her er det noe galt med proporsjonene. Og dermed med troverdigheten.

 

Etterforskningen i saken har pågått i omlag to år. I følge VG er det gjennomført omlag 350 vitneavhør av rundt 250 personer. Etterforskningen skal i følge TV2  ha kostet 21 millioner kroner. Hittil.

 

Det er mye penger. Etter et slikt omfattende og dyrt etterforskningsarbeid er det ikke lett å konkludere med at ikke noe straffbart har funnet sted. Når saken mot Jensen kommer for retten i august, må det bli kastet lys over de merkelige, inkonsistente forholdene som preger denne saken.

 

Vi skal være på vakt mot korrupsjon.Korrupsjon i forvaltningen er ikke akseptabel. Men vi må ikke være så ivrige i vår jakt etter korrupte at vi rettsforfølger og dømmer uskyldige for sikkerhets skyld.

 

Jeg gjentar for tredje gang at jeg ikke vet om Jenssen er skyldig, eller om han er en forfulgt uskyldighet. Vi får håpe at rettssaken i august bringer klarhet i de faktiske forhold. Men uansett utfall, har Jensen fått sitt liv ødelagt. Derfor lukter det vondt av saken. Lang veg.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Hjernen?

Dagbladet kan fortelle at hjernen bak terroren i Paris er en 27 år gammel marokkaner, Abdelhamid Abaaoud, som bor i Belgia.

 

Hjernen?

 

Kay Olav Winther d.e.


Snipp snapp snute så var Norge ute - igjen

Norge klarte det ikke denne gangen heller. Vi klarte ikke å kvalifisere oss til Frankrikre-EM i fotball for menn i de ordinære kvalifiseringsrundene. Og da vi fikk en ny sjanse, mislyktes vi med den også. Som ventet.

 

Norge er ingen stor fotballnasjon. Når det gjelder fotball for menn. Det har vi aldri vært. Vi har hatt noen lysglimt hvor vi har seiret over noen av verdens storheter, men det har vært tilfeldigheter. Og skippertak. Jevnt over er vi e n annenklasses fotballnasjon. Akkurat som vi er en annenrangs ishockeynasjon. Når det gjelder lagidrett for menn,har vi aldri lyktes med å etablere oss på et høyt internasjonalt nivå.

 

Også norsk lagfotball ligger på et labert nivå. En tid gjorde Rosenborg det bra ute i Europa, men det var en tids- og situasjonsbestemt epoke som tok slutt. At Molde slår Celtic er morsomt, men ikke et tegn på internasjonal standard. Kvalitet over tid er noe helt annet enn en tilfeldig seier - eller to.

 

Norske medier er håpløst ureflekterte og urealistiske. Journalistene mangler kunnskaper og nøktern vurderingsevne. Etter at Norge slo bunnlaget Malta 2-0, skrev VG med krigstyper på 1. side:"OUI! ... er nesten i Frankrike EM". Morsomt ordspill. Men det rene tøys.

 

VG har ikke vært alene om å skru opp de urealistiske forventningene. De øvrige riksavisene har bidratt uhemmet, og etermediene har ikke ligget langt etter. Alle har mentalt vært i Frankrike-EM en god stund allerede. Og da Norge fikk "svake" Ungarn som drømmemotstander i kvalifikasjonsrundene, var saken i realiteten avgjort. Ungarn skulle vi ikke bare slå, men utklasse. Egentlig burde ikke kvalifikasjonskampene spilles en gang. Utfallet var klart. Norge ville gå videre! Nå kunne vi endelig glemme forsmedelige tap i tidligere kvalifikasjonsrunder. Glem Spania, glem Tsjekkia - Frankrike her kommer vi.

 

Men slik gikk det ikke. Etter to tap for et klart bedre Ungarn, er Norge ute av dansen - nok en gang. Norge var ikke i nærheten av å vinne noen av de to kvalifikasjonskampene. Ungarn var altfor gode. De spilte et forbilledlig forsvarsspill. De norske spissene slapp ikke igjennom før Martin Henriksen scoret da det var for seint. Da hadde magyarene senket skuldrene og begynt å tenke på EM-spill i Frankrike.

 

Nå samler hyenene i mediene seg til jakt på syndebukker. For noen må ha sviktet og sveket etter som medienes forventninger ikke ble oppfylt, men gjort så ydmykende til skamme.

 

Sjefssynderen er Per Mathias Høgmo. Vi ville nok vunnet hvis Høgmo ikke hadde rotet sånn med laguttaket. Høgmo som nærmest ble geni og helgenerklært etter et par seire i de innledende rundene, framstilles nå som en dilettant som rotet bort en klar seier ved å ta ut unge, lette angripere mot et bastant ungarsk forsvar. Det måtte jo gå galt! Hvor var Pedersen, Berget og Søderlund?

 

Glemt var det nå at disse tre av de samme mediene, fikk skylda for nederlaget i den første kampen. Sammen med målmann Nyland, selvfølgelig, som i følge kommentatorene på TV, stod fullstendig feilplassert da Ungarn scoret i den første kampen, og derfor var skyld i Norges tap. Noe som - selvfølgelig! - er det rene visvas.

 

Nyland gjorde to gode kamper. Men det norske forsvaret var ikke godt nok til å hindre scoringer. Og angriperne var ikke gode nok til å score. Ungarn var rett og slett bedre. I fotball er det målene som teller. Ungarn scorte flest mål. Så enkelt er det.

 

Nå bør NFF og Høgmo glemme forsmedelsen, og fortsette å bygge opp og utvikle et landslag som kan representere oss med ære i kvalifikasjonsrundene til framtidige mesterskap. Ikke hør på de brushodene som vil satse på fortidens storheter som trenere. Gi Per Mathias tid! Og tillit!

 

Så får vi som liker fotball forsøke å holde ut med ukvalifiserte sportsjournalister i aviser og etermedier. Det er den utfordringen vi sofaslitere blir stilt over for. Den krever nesten mer av oss enn fotballandslag som ikke lykkes når det gjelder som mest. Nederlag kan vi leve med. Tullprat, urealistiske forventninger og heksejakt er verre å fordøye. But we shall overcome.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Vinner vi i kveld? Tvilsomt.

I kveld skal Norge møte Ungarn i "play off" som de skikkelig innvidde kaller det. Jeg kaller det kvalifiseringsrunde.

 

For det er det det er. Norge kvalifiserte seg ikke i løpet av de ordinære rundene, men får en sjanse - eller egentlig to - til. Disse ekstrarundene vinner vi, sier optimistene skråsikkert. Vi har et bedre fotballandslag enn Ungarn har.

 

Tradisjonelt har Ungarn vært en fotballstormakt. Jeg er 78 år og husker godt Ferenc Puskás. Han scorte 84 mål på 85 kamper for Ungarn. Han var, etter mitt skjønn, en av de beste fotballspillerne verden har sett.

 

Men det var da det. Og itte nå. Idag er Ungarns fotballandslag en middelmådighet. Men det er Norges også. Trass i en del seire den siste tiden. Så jeg tar det ikke for gitt at Norge "banker" Ungarn i kveld, slik tre av kveldens spillere sier til Dagbladet. De tre var med på U21-laget som for tre år siden slo Frankrikes U21-lag 5-3. Dessuten: Hovmod står for fall.

 

Ungarn er kveldens motstander fordi laget i likhet med Norge tilhører de "nestbeste" etter ordinære runder. Norsk presse - som gjerne tar av og tar seieren på forskudd - har beskrevet Ungarn på en måte som får uinnvidde - og overoptimistiske - til å tro at Norge nærmest har walk over i kvalifiseringsrundene. De som tror det, kan få seg en nesestyver enten i kveld eller når returkampen spilles. Personlig ser jeg ikke bort fra at vi taper begge kamper.

 

Ungarn vil nemlig også til EM. Kanskje betyr EM-deltakelse mer for de stolte magyarene som bygger opp ny nasjonalfølelse etter mange tiår med undertrykkelse og fornedrelse. Derfor bør ikke Norge regne med å få noe gratis - eller billig. Ungarn vil nok bite fra seg.

 

Og skulle Norge vinne i kveld, bør seieren være stor. Dessuten må Ungarn hindres i å score på bortebane, altså på Ullevaal. For at Norge skal vinne både i kveld og i Budapest om tre dager, er lite sannsynlig. Ett måls overvekt, eller to, kan fort bli for lite når sluttregnskapet skal gjøres opp. Merk mine ord!

 

Play off-runden - eller kvalifikasjonsrunden, som jeg altså kaller den - handler ikke bare om fotball, ære og prestisje. Den handler i like høy grad om penger. Mange penger. Forferdelig mange penger, når sant skal sies.

 

Men fotballag vinner ikke kamper fordi de ikke har råd til å tape. Fotballag vinner fordi de er bedre enn motstanderen, og scorer flere mål. Norske landslag kan være utrolig ineffektive. De spiller på tvers og bakover, på tvers og bakover - uten framdrift. Det har vært litt bedre i det siste, men i kveld må man regne med nerver. Mye nerver og forsøk på å "holde ballen i laget". Og da går det ofte "i ball" i dobbelt forstand, for "våre gutter".

 

Jeg tror derfor ikke på seier i kveld. Men håper selvfølgelig. Jeg ønsker inderlig at jeg tar feil, og at Norges 11 kan gå med hevet hode ut av Ullevaal-matta når kampen er over.

 

Men som sagt: Jeg har ingen tro på det. Sorry, Per Mathias. Du framstår som en hyggelig fyr, men noen trollmann er du ikke. Tror jeg. Men gjør gjerne spådommen min til skamme.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Knut Arild og Trine bøyer nok unna

Etter siste stortingsvalg dannet Høyre og Fremkrittspartiet regjering. Hensikten var åpenbar og forståelig. De to partiene ønsket å føre Høyre- og Fremskrittsparti-politikk.

 

Ingen bør derfor være overrasket - eller skuffet - over at det er nettopp det regjeringen gjør. Alt annet ville vært overraskende - og et svik mot velgerne som stemte de to konservative partiene inn i regjeringskontorene.

 

Når man hører på kritikken fra Kristelig Folkeparti og Venstre, får man inntrykk av at disse partiene føler seg lurt og sveket fordi regjeringen ikke fører en politikk basert på disse to partienes grunnsyn og verdier. Det har selvfølgelig aldri vært regjeringspartienes mening å oppgi egen politikk til fordel for den politikken de to støttehjulpartiene ville ført hvis det var de som var i posisjon.

 

For å få en parlamentarisk platform å bygge regjeringsdannelsen på, modererte de to regjeringspartiene seg og gav visse løfter til de to småpartiene Kristelig Folkeparti og Venstre - som når det kom til stykket begge valgte å ikke gå med i regjeringen. Kanskje trodde de at de ville få større inflytelse og bli mindre kompromitert ved å tre støttende til ved behov, enn ved å gå med i regjeringen og måtte ta ansvar for dens politikk.

 

Nå er de to støttehjulpartiene konfrontert med den harde virkeligheten. I røff sjø og urent farvann har de måttet lære at en ting er et søkart at forstå, noget annet et skib at føre. Når regjeringen f. eks. vil bruke penger av bistandsmidlene for å delfinansiere utgiftene til strømmen av flyktninger, er det ikke bare fordi finansministeren og hennes parti er innvandringsskeptiske, men et nødvendig grep for å få et blå-fiolett budsjett til å henge i sammen. Å vente at regjeringspartiene skal renonsere på alle sine merkesaker, er ikke bare naivt. Det er å pukke på at regjeringen skal føre en politikk som den er uenig i, og som den gikk til valg for å endre på. Et slikt krav - og en slik forventning - er totalt urimelig. Regjeringen må legge fram et budsjett og de tilleggsproposisjoner som er nødvendig - basert på egen ideologi og egne programmerte mål.

 

Når sakene kommer til behandling i stortinget, kan opposisjonen argumentere og stemme i mot det den er uenig i. Da må de to støttehjulpartiene vise hva som er viktigst for dem. De politiske sakene, eller å holde en regjering som de i sentrale saker er dypt uenige med, ved roret. Det er slik parlamentarismen virker.

 

Det vet nok både Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande. Men de liker det ikke. For da må de velge mellom det de syns er riktig, og løftet de har gitt regjeringen om å leve sammen i gode og onde dager.

 

Jeg tror kanskje Knut Arild Hareide har oppdaget at løftet om å holde regjeringen under haka når den ikke kan holde seg flytende ved egen hjelp, er mer krevende enn han hadde trodd. Kanskje ønsker han å moderere sin innsats for de blå, og manøvrere seg over i motsatt leir. Skal en slik dreining være troverdig, må han ikke bare snakke Erna og Siv midt i mot, men markere holdning gjennom handling. Tør han det? Eller nøyer han seg med å protestere for all verden, mens han følger Erna og Siv på ferden?

 

Venstre har det nok enklere. Ser vi bort fra retorikken, er ikke avstanden til Erna og Siv så stor. Da hun overtok roret i Venstre, markerte Trine Skei Grande straks at hun i motsetning til forgjengeren, hørte hjemme på høyresiden av norsk politikk. Hun vil nok derfor svelge det meste. Skulle hun svikte regjeringen, ville det være en innrømmelse av at hennes vegvalg var galt, og at Venstre-lina fortsatt er en sikksaklinje med både slynger og krøller.

 

På tross av alle vånder får antakelig regjeringen det flertallet den trenger for å få sin politikk igjennom. Både Knut Arild og Trine har nok mer talent for å være skuffa og vonbrotne enn brutale og prinsipielle. Så når det kommer til det harde, bøyer de unna. Tror jeg. Noe annet kan Erna og Siv nesten ikke leve med.

 

Det skal bli spennende å se.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Du kan ikke stole på Telenor!

Telenor sanerer. Det gjør telegiganten ved å fjerne tjenester som abonnentene har fått som del av internettabonnementet. M.a.o. tjenester som kundene har betalt for.

 

Det er minst to parter i et avtale- eller kontrakts-forhold. Det tar ikke Telenor hensyn til. Ensidig beslutter teleleverandøren at tjenester skal legges ned og forsvinne. Først la Teleor ned tjenesten "Sikker lagring". Nå går nettsidetjenesten samme vegen. Personer som har laget "Min hjemmeside" hos Telenor, mister nå sidene. Dagers og ukers - ja, måneders - arbeid går tapt for alle som har trodd at Telenor var til å stole på, og som har laget nettsider hos dem.

 

Last opp til "Min sky", sier Telenor. Det er ingen løsning. Og det vet Telenor. Det dreier seg ikke om å ta vare på materialet, men om å ha en hjemmeside som er søkbar og lett tilgjengelig for alle og enhver på internett.

 

Jeg har en slik side som jeg har lagt ned et meget omfattende arbeid på. Den handler om min slekt og familie, og inneholder familiekrøniker som jeg har forfattet, slektsrekker som jeg har utarbeidet og bilder som jeg har samlet og lagt ut av personer og av steder som min og min kones familier har tilknytning til. Hver uke har sidene besøk av interesserte. Det dreier seg altså om aktive sider, ikke om stoff som ingen er interessert i.

 

Men det affiserer ikke Telenor. Selskapet gjør ikke forskjell på folk - eller sider. Man kunne jo tenke seg at aktive sider som blir brukt, ville fått leve, men at telegiganten stanset muligheten for å opprette nye sider. Men nei. " Vi legger ned tjenesten Min hjemmeside," skriver selskapet i en e-post. "Min hjemmeside, som har vært inkludert i ditt bredbåndsabonnement, legges ned. I stedet styrker vi satsingen på Min Sky, hvor du både kan lagre og dele innhold fra pc/Mac, mobil og nettbrett. Tjenesten vil ikke fungere etter nedleggelsen, derfor vil du heller ikke kunne linke hjemmesiden videre til en annen adresse." Og: "Tjenesten Min hjemmeside opphører 31. oktober og innhold slettes fra serverne til Telenor. For å ta vare på innholdet ditt, må du selv laste det ned til din pc innen fristen. Her kan du se hvordan du gjør det," skriver selskapet, og legger skam til skade.

 

For jeg kommer ikke inn på mine sider. Jeg har skrevet opp passordet, men Telenor hevder hardnakket at det er feil. Jeg skriver derfor til Telenor og påpeker feilen. Men Telenor svarer ikke.

 

Etter flere dagers plunder, får jeg byttet passord, men finner ikke hjemmesidegeneratoren som jeg har brukt når jeg har redigert hjemmesidene. Er den allerede fjernet? De skjulte meldingene i "brevkassa" på nettsidene, får jeg derfor ikke adgang til slik at jeg kan kopiere og lagre dem annet sted. Resten av det omfattende stoffet på nettsidene har jeg møysommelig kopiert og flyttet over på min datamaskin. Hvor jeg håper at det ligger trygt unna Telenors klør.

 

Jeg trodde som sagt at Telenor var til å stole på. Derfor har jeg brukt hjemmesidetilbudet som fulgte med bredbåndsabonnementet. Stadig blir jeg oppringt og får tilbud om billigere bredbåndsabonnement enn det Telenor har, men jeg har beholdt Telenor-abonnementet på fasttelefon og data, fordi hjemmesidene var en del av pakka. Så viktige var hjemmesidene for meg.

 

Men altså ikke for Telenor. De brukte hjemmesidene som et uforpliktende lokketilbud for å få abonnenter på kroken. Når Telenor ikke lenger ser seg tjent med ordningen, legger den nasjonale telegiganten dem ned. Uten dikkedarer. Man får en måned til å redde stumpene. Deretter er det tabula rasa.

 

Telenor gir løfter som selskapet ikke holder. Telenor er altså ikke til å stole på. Telenor kommer derfor til å miste meg som kunde så snart jeg finner et alternativ som sikrer meg stabilt bredbånd. Fasttelefonen kommer jeg til å si opp. Jeg ser meg ikke tjent med å abonnere hos et så upålitelig teleselskap.

 

Telenor har åpenbart ingen respekt for meg som kunde. Og jeg har ingen respekt for Telenor som bryter avtaler og behandler kundene etter forgodtbefinnende. Telenor mangler åpenbart forretningsmoral. Jeg håper at mange vender selskapet ryggen.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Miljøpartiet De grønne til salgs

Norske medier er lite seriøse. Det gjelder både etermediene og avisene. I stedet for å gi oss saklig, veloverveid informasjon, leter de etter det sensasjonelle. Finner de ikke noe, lager de noe.

 

Nå har de fått for seg at "Miljøpartiet De grønne" ble kommunevalgets store vinner. Det er selvfølgelig ikke riktig. Det kan enhver som kan litt prosentregning, konstatere. Men det kan øyensynlig ikke norske journalister.

 

Valgets seierherrer er de partiene som fikk størst oppslutning. Både de som hadde framgang, og de som gikk tilbake, men som fortsatt har så stor oppslutning at de får så mange representanter i de nye kommunestyrene at de kan øve avgjørende innflytelse på de beslutningene som tas. Det er oppslutningen som avgjør hvor mange representanter et parti får. Og det er antall representanter i kommunestyrer, formannskap og utvalg som avgjør hvilken innflytelse partiet får, og hvilken makt det kan utøve, i valgperioden.

 

"De grønne" er et lite parti med meget begrenset oppslutning. 4,2 prosent av de som brukte sin stemmerett, sa at kommunene bør styres etter de prinsippene som "De grønne" gikk til valg på. 95,8 prosent av de som stemte, gav sin tilslutning til andre løsninger og partier. "De grønne" er derfor ikke seierherrer i noen forstand. Men de hadde framgang fra forrige kommunevalg da de nesten ikke stilte lister.

 

I noen kommuner kan "De grønne" etter valget ha kommet på vippen. Der den røde og den blå blokka står likt og ikke kan skaffe seg overtak ved egen hjelp, kan samarbeid med "De grønne" gi de såkalte miljøforkjemperne en situasjonsbetinget innflytelse som er større enn partiets størrelse skulle tilsi. Det kan skje ved tildeling av posisjoner og plasser i styrer og råd. Eller ved at det eller de partiene som "kjøper" seg støtte, frafaller - eller utsetter - saker som de selv er for, men som "De grønne" ikke kan akseptere.

 

De som trenger hjelp fra det nye partiet, kommer nok til å gjøre sine hoser grønne og love gull og grønne skoger, men slik tilpasning av politikken for å skape grunnlag for et samarbeid, vil under enhver omstendighet måtte være marginal. Ikke noe seriøst parti kan gi avkall på viktige saker som de har gått til valg på, og inngått "avtale" med velgerne om. Hvis "De grønne" tror at de store partiene vil "ta en Faust" og selge sin sjel for å tekkes miljøaktivistene, må de nok tro om igjen.

 

 

Hovedgrunnen til at mediene er så opptatt av "De grønne"s inntreden på arenaen, er åpenbart at partiet ligger på vippen i Oslo. Der kan nok begge blokker strekke seg langt for å få hjelp av "De grønne". Forhåpentlig strekker de seg ikke lenger enn fellen rekker.

 

Når man hører på "De grønne"s nasjonale talerør, Rasmus Hansson, får man inntrykk av at partiet er villig til å selge seg, men at det vil selge seg dyrt. Når jeg bruker et så odiøst uttrykk som "å selge seg", har det sin åpenbare grunn.

 

De øvrige partiene bygger på ulike ideologier og har sine særegne tanker om hvordan samfunnet skal fungere. De har sine spesielle løsninger på de mangfoldige utfordringene som fellesskapet står over for. Flere av disse ideologiene og konkrete forslagene står i motsetning til hverandre. Man kan ikke være enig i eller arbeide for alt på en gang.

 

Vi er blokkuavhengige sier "De grønne". De er altså verken enige eller uenige i de samfunnspolitiske standpunktene som de andre partiene har. For dem er det likegyldig om kommunene i hovedsak styres etter røde eller blå prinsipper, bare de får gjennomslag for det de selv definerer som "grønne" løsninger på spesielle områder. "De grønne" er m.a.o. villige til å støtte hva som helst, for å få gjennomslag for noen av sine hjertesaker. Det kaller jeg å selge seg til høystbydende.

 

Professor i samfunnsøkonomi, Steinar Strøm, kaller i følge Dagens Næringsliv "De grønne"s politikk både komisk og tragisk. Han syns partiet foreslår mye rart, for eksempel lokale valutaer og bytteøkonomi.

 

Professoren har utvilsomt rett. "De grønne" virker naive. Deres program og argumentasjon framkaller minner om hønsestrikk og livet på et småbruk på landet med høner og kaniner. De fleste av dem som valgte denne levemåten på 70-tallet, flyttet raskt til byen igjen. Nå vil "De grønne" reversere utviklingen og flytte hele befolkningen "på landet" hvor sykkelen skal erstatte bilen.


Strøm tror ikke "De grønne" får til så mye i kommunene når det gjelder klimaproblemer. Han tror mer på internasjonale klimaforhandlinger og avtaler.

 

Jeg er enig med professoren. Å ha tanke for miljøet og å sette i verk nødvendige tiltak for å hindre at miljø og klima ødelegges, er viktig. Men dette arbeidet skjer i begrenset grad i kommunene. Kommunene holdes i ørene av overordnede organer, og kan nok tråkke feil her og der, men ikke forårsake de største miljøkriminelle overgrepene. Får IKEA bygge på dyrket jord i Vestby, er det ikke primært kommunen som er å bebreide. For bare å nevne et eksempel.

 

"De grønne" mener at arbeidstakerne må avstå fra lønnsvekst. Belønning for økt produktivitet må i stedet tas ut i kortere arbeidstid, mener partiet.

 

Det må det gjerne mene, men tror Hansson og hans drabanter at dette avgjøres i politiske organer, viser det hvor grønne - dvs. uerfarne og uvitende - de er. Lønn og arbeidsforhold avtales mellom partene i arbeidslivet. Det fins stater hvor myndighetene dikterer disse forholdene, men det er stater med styreformer som de fleste av oss ikke ønsker hos oss. Det gjør vel heller ikke "Miljøpartiet De grønne"? Eller?

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Å ikke stemme er idioti

Vi har gjort vår borgerplikt. Min kone og jeg har i dag stemt ved kommunevalget, fylkestingsvalget - og kirkevalget.

 

En professor har gitt uttrykk for at det er en real sak å la være å stemme. Professoren tar feil. Å unnlate å stemme er å overlate til andre å avgjøre hvordan samfunnet skal være. I et representativt demokrati har man anledning til å være med og bestemme ved å velge sine talspersoner. Den muligheten bør man benytte.

 

I det gamle Hellas ble begrepet idiotes brukt om personer som var selvopptatte eller sløve og ikke deltok i offentlig styre og stell. Der hvor demokratiets vogge stod, anså man det som en plikt å vise samfunnsinteresse og delta i arbeidet med fellesskapets anliggender.

 

Slik bør det også være i vårt opplyste demokrati. Å ta ansvar ved å stemme og delegere myndighet til folkevalgte representanter er ikke en sur plikt. Det er en rettighet. Vi som opplevde okkupasjonen, vet at stemmerett ikke er en selvfølge. At enkelte ikke bruker retten, er derfor vanskelig å forstå.

 

Det er selvfølgelig slik at ikke alle partier og innvalgte representanter kommer i posisjon og kan bestemme. En del folkevalgte vil nok føle at de ikke har innflytelse på de avgjørelsene som treffes. At de taler for døve ører, og at majoriteten gjør som den vil.

 

Slik er det representative demokratiet. Flertallet bestemmer, og slik skal det være. Men partier og personer som er valgt, kan si sin mening og forsøke å gjøre sin innflytelse gjeldende ved å overtale eller samarbeide.

 

I den kommunen hvor jeg bor, står de blå sterkt. De har ordføreren og flertallet. Trolig vil det fortsette slik. Det betyr ikke at min stemme på Arbeiderpartiet er bortkastet. Det er ikke slik at jeg like godt kunne sittet hjemme. I kommunale organer får partiene plass og innflytelse i forhold til representasjonen i kommunestyret. Jeg kan derfor uten å ta munnen for full, si at jeg i dag har vært med å bestemme hvordan min kommune og fylket jeg bor i, skal styres de kommende fire år. Jeg har dratt mitt strå til stakken.

 

Jeg har også stemt ved kirkevalget. Jeg er ikke kirkegjenger, og jeg er ikke troende, men jeg er medlem av statskirken, og bruker min rett til å være med og øve innflytelse på kirkens utvikling. Jeg har stemt for å støtte liberale krefter. Jeg venter ikke umiddelbare omkalfatringer, men vet at dråpen uthuler steinen. 

 

Nå venter jeg spent på resultatet av valgene - både de politiske og de kirkepolitiske. Kanskje blir resultatet et helt annet enn det jeg kunne ønske. Mitt bidrag - dvs. min stemme på valgets dag - har likevel ikke vært bortkastet. Personer med stemmerett har en moralsk plikt til å vise interesse og delta. Det har jeg gjort.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Det er KOMMUNEVALG!

Den 14. september skal vi velge kommunestyrer og fylkesting. Vi skal velge de partiene og personene som skal styre våre kommuner og fylkeskommuner de neste fire år.

 

Mediene gjør hva de kan for å forvirre velgerne foran valget. Ved hjelp av meningsmålinger, såkalte "ekspertkommentarer" og upresis og slumsete politisk journalistikk, får de det til å se ut som om valget står mellom Jonas og Erna. Men de er ikke på valg i din kommune. Ikke i ditt fylke heller. 

 

I tillegg til å rette oppmerksomheten mot landspartiene og deres ledere, pleier mediene å hevde at lokalvalg i hovedsak er personvalg. Det er også misvisende. Lokalvalg er partivalg. Den som stemmer uten å kjenne lokalpartienes program og politiske mål for valgperioden, stemmer i ørska.

 

Det er partiprogrammene som forteller velgerne hva partiene vil prioritere. All politikk dreier seg om prioritering. Partiene setter seg som mål å gjennomføre visse saker i løpet av valgperioden. At man prioriterer noen saker, betyr at man velger bort andre. Ingen partier kan få gjort alt som bør gjøres.

 

Det er ikke sikkert at det partiet som lover mest, er det som er flinkest til å oppfylle løftene. Eller at det kommer i posisjon til å holde det som det har lovt. Man bør ha realistiske forventninger til partiene og de personene som velges for å kjempe for de sakene som er programfestet.

 

Norge er et velfungerende demokrati - altså folkestyre. Likevel er politikerforakten utbredt. Politikerne beskyldes ofte for å love mer enn de holder, og for å mele sin egen kake. Kritikken kommer som oftest fra personer som selv aldri stiller opp for lokalsamfunnet, tar ansvar og bruker av sin fritid for å arbeide til beste for fellesskapet.

 

Selvsagt er det viktig at vi får inn dyktige personer med integritet og godt skjønn i kommunestyrer, formannskap og utvalg. Men representantene sitter ikke der som privatpersoner. De er forpliktet - og begrenset - av partiprogrammet.

 

Ingen personer kan berike seg selv på lokalpolitikk i Norge. Systemet tillater det ikke. Tror du at lokalpolitikken er en snarveg til personlig velstand, bør du prøve selv. Da får du trolig ganske raskt en mer realistisk oppfatning av hvor oppofrende man må være for å tjene fellesskapet gjennom politisk engasjement i vårt land. Den som går inn i lokalpolitikken for å oppnå egen vinning, pleier slukøret å finne korteste veg ut igjen.

 

Den 14. september skal vi altså velge. Når du velger, bør du se bort fra gallup og mer - eller helst mindre - kvalifiserte forutsigelser om hvordan valget vil falle ut. Velg det partiet du er mest enig med. Tenk ikke på hvem du stemte på ved forrige lokalvalg, men finn det partiet som har et grunnsyn  som du deler og konkrete arbeidsmål som samsvarer med de prioriteringene du selv ønsker.

 

Målet for lokalpolitikken er å skape et velfungerende samfunn som ivaretar de flestes behov for trygghet, og som solidarisk gir hjelp til dem som trenger det mest.

 

Dette lyder kanskje som selvfølgeligheter? Det er bra. Hvis dette er selvfølgeligheter, er du en reflektert velger.

 

Men mange stemmer ikke i samsvar med disse retningslinjene. Altfor mange sitter hjemme og stemmer ikke i det hele tatt fordi de ikke tror at det "gjør fra eller til". De overlater til andre å bestemme. Ofte er det disse personene som klager mest.

 

Dessverre har mange unge liten respekt for lokalpolitikken - og politikerne. De har aldri opplevd annet enn et velfungerende demokrati og tror at det er en naturtilstand. De tror at det ikke er nødvendig å engasjere seg fordi systemet fungerer okke som.

 

Hadde de opplevd krigsperioden fra 1940 til 1945 ville de kanskje forstått at demokratiet ikke er vunnet en gang for alle, og at noen må ta ansvar og holde hjulene i gang. Andre aner ikke hva lokalpartiene vil, men bruker de nasjonale meningsmålingene som rettleiing og vender kappa etter vinden. Eller de stemmer på det partiet de alltid har stemt på - av gammel vane.

 

Valg av politisk parti er et valg med konsekvenser. Man kan ikke stemme ut fra egeninteresse og vente å få et solidarisk samfunn.

 

Mener man at fellesskapet skal opptre solidarisk og hjelpe den som trenger hjelp, må man velge parti og politiske løsninger der etter. Det er nå temmelig nøyaktig en måned igjen til vi skal legge stemmeseddelen i valgurna. Bruk tiden til å studere de politiske alternativene. Det vil si de lokale politiske alternativene.

 

Jeg nevner det igjen: Erna og Jonas stiller ikke til valg i din kommune.

 

Godt valg!

 

Kay Olav Winther d.e


En liten gutt med Downs

En liten gutt kom til verden med mindre "håndbagasje" enn de fleste av oss.  Nå blir han og familien sjikanert og hetset av en anonym brevskriver.

 

Det fins mye ondskap der ute, skriver en kommentator.

 

 

Det dreier seg neppe om ondskap. Heller om dumhet. Om stupiditet, om man vil.

 

 

Det som irriterer den anonyme brevskriveren er at den åtteårige gutten som har Downs syndrom, går på den lokale skolen. Der hører han ikke hjemme, mener brevskriveren. Åtteåringen burde gått på spesialskole.

 

 

<p>BREVET: Innholdet i brevet er svært nedsettende.<br/></p>

 

Det anonyme brevet er skrevet av en sosialt og intellektuelt tilbakestående person uten evne til empati. Burde brevskriveren gått på spesialskole?

 

 

At personer med Downs syndrom bør gå på spesialskole, må den feige brevskriveren få lov til å mene. Det vil si: Han må få lov å mene at de som avviker fra gjennomsnittet bør segregeres og gå i egne skoler. Eller vokse opp på anstalter.

 

 

Men han eller hun - jeg tror det kan være en hun i dette tilfellet - bør gi uttrykk for sine meninger på en slik måte at det ikke sårer andre. Det hensynet har den anonyme brevskriveren ikke tatt. Derfor nøler jeg ikke med å kalle vedkommende sosialt inkompetent og følelsesmessig avstumpet.

 

Folk har engasjert seg og tatt parti i saken. Facebook-gruppen «Vi som støtter Casper» hadde overt 20000 medlemmer i går kveld, forteller en av guttens foreldre. Støtten gjør sikkert godt. Den viser at den anonyme brevskriveren ikke gir uttrykk for "den alminnelige oppfatning".

Det er ikke første gangen at familien har fått brev fra anonyme. Brev nummer én kan imidlertid ikke legges ut. Det inneholder for mange personlige opplysninger om moren og den mongoloide sønnen.

 

 

Vi - dvs. allmennheten - trenger det ikke heller. Vi har sett nok. men for politiet må brevene gi nyttig informasjon. For jeg forutsetter at politiet jakter på den skyldige Slik det har sagt at det vil gjøre. Letingen burde ikke være altfor vanskelig og ta altfor lang tid. Hvis brevskriverens barn er blitt smittet av åtte-åringen på skolen, burde vegen til den feige brevskriveren være kort.

 

 

Jeg vet ikke hvilke lovbestemmelser som kan være overtrådt. Meninger om "særskoler" og institusjoner må alle få ha. Man kan ikke med loven i hånd tvinge folk til å skifte mening om hvordan samfunnet skal utøve sine opplæringsoppgaver.

 

 

Personlig tror jeg på integrering. Av flere grunner. Jeg har vært både rektor og lærer og har undervist elever med spesielle hjelpebehov innenfor "normalskolens ramme".

 

 

Jeg er godt kjent med at det er ulike meninger. Også blant skolefolk og politikere. Det er ikke der problemet ligger. Problemet er at en liten gutt og hans familie blir uglesett og hetset. Og at hetsingen foretas på en måte som gjør det umulig å stille hetseren til ansvar for sine ufyselige bakholdsangrep på en familie som trenger sympati og forståelse, ikke primitiv nedrakking og forfølgelse. 

 

 

Midt oppe i det hele står en liten gutt. En åtteåring som kanskje føler og forstår mer enn godt er. En gutt som hver dag føler hvordan det er å ikke være som de andre. Som vet hvordan det er å være annerledes. 

 

 

Mediene bør være forsiktig. Om noen år kan det hende at gutten kan lese. Da bør han slippe å lese at han har vært en belastning for andre - for søsken og foreldre, på skolen og for samfunnet forøvrig.

 

 

Åtteåring er ikke et "tilfelle". Han er et barn. Et medmenneske som bør beskyttes mot dumme mennesker uten empati. Men også mot dem som vil slå mynt på saken. Og mot overivrige hjelpere som lett kan gjøre både ham og familien en bjørnetjeneste.

 

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Fremskrittspartiets dobbeltspill og "den Sandbergske parlamentarisme"

Fremskrittspartiet sitter i regjering, men opptrer samtidig som opposisjonsparti når det passer. Slik prøver partiet å få både i pose og sekk.

 

Det er ikke noen dårlig strategi for et populistisk parti. Det gir mulighet til å distansere seg fra alle upopulære forpliktelser som regjeringsdeltakelsen medfører, samtidig som partiet kan innkassere æren for de populære tiltakene regjeringen setter i verk. I tillegg kan Per Sandberg, Kristian Tybring Gjedde og de andre erkepopulistene ustoppelig argumentere for politiske løsninger som Fremskrittspartiet er alene om. Slik kan medlemmer og velgere avholdes fra å vende partiet ryggen i frustrasjon og skuffelse.

 

Populistene i partiet går trolig på denne dobbeltmoralske "forklaringen". De har neppe valgt parti med intellektet, men trolig mer sannsynlig ut fra magefølelse og sympati med partiets skepsis mot innvandring og innvandrere. Det er ikke noe suspekt i det. Folk må få velge parti ut fra hvilke kriterier de vil. Det er heller ikke noe galt i å bli skuffet over at det partiet man har valgt, i regjering - nødt og tvunget - fører en helt annen politikk enn det har gått til valg på. Det er en ærlig sak.

 

Det som ikke er verken i orden eller ærlig, er at Fremskrittspartiet motarbeider regjeringens politikk. Norge styrer etter det parlamentariske system. Folket velger nasjonalforsamlingen, og regjeringen må ha flertallet i Stortinget bak seg. Sagt på en annen måte: Regjeringen må ha Stortingets tillit. Kan ikke regjeringen handle i samsvar med Stortingets beslutninger må den ta konsekvensen. Får den Stortingsflertallet mot seg, må den gå av. Det er en parlamentarisk nødvendighet.

 

I saken om de syriske flyktningene har de øvrige partiene et annet syn enn Fremskrittspartiet. Vi må forutsette at Fremskrittspartiets leder og de andre Frp-representantene i regjeringen i sak er enige med eget parti. De har dermed fått Stortingsflertallet mot seg. Kan de ikke bidra til å sette Stortingets vedtak ut i livet, må de gå ut av regjeringen. Partiet må bryte regjeringssamarbeidet med Høyre. Regjeringen må gå av.

 

Men Fremskrittspartistatsrådene vil ikke gå av. De vil føre opposisjonspolitikk fra regjeringskontorene. Å trekke seg ut av regjeringssamarbeidet vil være et altfor stort nederlag. Siv Jensen og partiet hennes har arbeidet altfor hardt altfor lenge for å komme inn i regjeringskontorene til at de vil kaste kortene, pakke snippesken og gå fordi de er på kant med Stortingsflertallet. Da får heller parlamentarisk skikk og praksis vike.

 

I desperat leting etter en veg ut av uføret, har Fremskrittspartiet lansert forslag om en folkeavstemning om mottaket av syriske flyktninger. Partiet vil sette Stortingets vedtak på vent, og la mannen og kvinnen i gata overprøve det Stortinget har bestemt. Riktignok har vi i Norge et representativt demokrati, og ikke referendum, men det må vi da kunne se bort fra, mener tydeligvis partileder Siv Jensen, nestleder Per Sandberg og partiet deres. Det parlamentariske prinsipp må ikke få stå i vegen for at Fremskrittspartiet fortsetter i regjering samtidig som det med alle krefter og knep motarbeider Stortingsflertallet og egen regjering.

 

Vi hadde en gang "den Hønsvaldske parlamentariske" oppkalt etter Arbeiderpartiets parlamentariske fører Niels Hønsvald. Nå har Fremskrittspartiets parlamentariske leder, Per Sandberg, skrevet seg inn i historiebøkene med "den Sandbergske parlamentarisme". Hønsvald plasserte makten i Arbeiderpartiets stortingsgruppe og erklærte at partiet aldri ville stemme for mistillit mot egne statsråder. Per Sandberg mener at hans parti kan sitte i regjering selv om de får Stortingsflertallet mot seg, og at det bør avholdes folkeavstemninger om saker han og partiet hans er uenig med Stortingsflertallet om. Folkeavstemninger skal altså overprøve Stortingsbeslutninger som Fremskrittspartiet ikke liker.  Med en folkeavstemning i ryggen skal regjeringen kunne regjere videre på tross av mistillit i Stortinget. Et kuriøst forslag som det skal bli vanskelig å overgå.

 

Mens komikken tiltar, gjør statsministeren seg så usynlig som mulig. Og det lar de andre partiene henne gjøre. Utrolig nok.

 

Nå må Erna Solberg komme på banen. Hun må erklære over for Stortinget at hennes regjering respekterer Stortingsflertallets vedtak og vil sette det ut i livet. Uten reservasjoner eller "lame duck-statsråder" som avventer og vender det døve øret til. Kan hun ikke gi en slik helhjertet erklæring, må hun gå av. Og gir hun en slik garanti, må Fremskrittspartiet stille seg bak regjeringen. Fullt og helt. I motsatt fall har regjeringens basis i Stortinget smuldret opp.

 

Arbeiderpartiet ønsker trolig ikke å overta regjeringsansvaret akkurat nå. Men må man, så må man. Et seriøst, ansvarsbevisst parti tar ansvar. Derfor må Jonas kreve klar tale og garantier fra Erna. Får han ikke det, har vi en regjeringskrise - enten Erna skjønner det eller ikke.

 

Dette dreier seg om to viktige saker: Nødstedte mennesker som trenger hjelp. Nå. Og norsk parlamentarisme. Dette er ikke saker man tøyser med!

 

Kay Olav Winther d.e.


Hvorfor skal vi innom Oslo?

 

Vi har vært noen ganger på sykehuset på Lørenskog i det siste. Vi kjører fra Drøbak om Ryen og derfra inn i Oslo før vi tar vegen nordover til Karihaugen og videre til AHUS. Om morgenen har vi sittet i nesten stillestående kø og pustet inn eksos fra et par kilometer etter Ringnes-tunnelen og helt inn i byen. Hjemover igjen har vi kjørt i like saktegående kø fra ganske kort etter bygrensen på Romerike og fram til Tusenfryd.

 

Da vi kjørte vår vanlige rute mandag 1. juni ble vi møtt av store lystavler som kunne fortelle at køene og kaoset skulle bli enda verre. Forverringen skal visstnok vare i 5 år.

 

Flesteparten av dem som daglig står i kø på vegene inn til Oslo, skal på jobb i byen. Noen kunne brukt kollektive transportmidler. Men andre har ikke noe valg. Skal de komme seg på jobben, må de bruke bil. I alle fall inntil kollektivtilbudet blir smidigere, dekker flere utkanter og får større kapasitet.

 

Men det fins også mange bilister som ikke har noe på vegene til og fra Oslo å gjøre. De skal ikke til Oslo. For dem er vegen innom byen en stor ulempe.

 

Jeg er en av disse bilistene som forlenger køene inn til og ut av byen, enda jeg ikke har noe i byen å gjøre. Men skal jeg komme fra Drøbak til AHUS må jeg - i likhet med et stort antall andre, kjøre inn i byen og ut igjen. Det samme må jeg på hjemvegen.

 

Det er selvfølgelig meningsløst av flere grunner. Jeg bidrar til å lage kø og til å gjøre hverdagen vanskeligere for dem som må bruke egen bil for å komme på jobb. Jeg forlenger den tiden de må bruke til og fra jobb. Og jeg forurenser ved å kjøre i kø. De andre forurenser mer p. g. a. meg. Både miljøet generelt og nærmiljøet til dem som bor langs vegen jeg kjører, blir forringet av den eksosen jeg og andre køståere oser ut mens motoren går og vi nesten ikke kommer av flekken.

 

Hvorfor fins det ikke en veg som trafikken fra utlandet, Østfold og Follo kan bruke når de skal til bygdene på Romerike eller enda lenger nordover? Hvorfor må tusenvis av bilister hver dag kjøre innom Oslo for å komme til AHUS - og til Gardermoen? Eller til Hamar, til Lillehammer og til Trondheim?

 

Jeg har skrevet om saken tidligere. Flere ganger. Som tidligere lokalpolitiker i Østfold og i Frogn har jeg gjentatte ganger argumentert for at det må legges en veg nordover som kan føre trafikken fra områdene fra svenskegrensa til vestsida av Oslofjorden utenom Oslo og til Romerike og inn på vegnettet videre nordover. Men ingen tar opp tanken. Ingen ting skjer. Bilistene sørfra fortsetter å stå i kø på veg inn i og ut av Oslo. Der de ikke har noe å gjøre. Bortsett fra å bidra til kø, kaos og forurensning.

 

Vegmyndighetene er ærlige. De sier det som det er. Nå skal bilistene som skal til Oslo få det enda verre i flere år framover. De kan sykle eller gå - eller reise kollektivt, sa representanten for Vegvesenet da hun ble intervjuet på TV.

 

De som sitter i kø på Ring 3 kan ikke gå eller sykle. Mange kan ikke reise kollektivt heller.  Men køene og kaoset kan gjøres mindre ved at det bygges en veg nordover utenom Oslo. Det er et stort, tidkrevende prosjekt som ikke løser de akutte problemene, men hvis man ikke en gang begynner, blir problemene aldri løst. Se derfor til å komme i gang.

 

Kay Olav Winther d.e.


Om meg

Mitt profilbilde

Nick: Kay Olav Winther d.e.

Fra: Frogn

Kjønn: Gutt

Født: 1937

Mer...