winther

Tigging er en plage. Enten den utføres av nordmenn eller utlendinger.

Virksomheten har tiltatt i omfang, men er ikke av ny dato. Da jeg arbeidet i regjeringskvartalet på 90-tallet og et par-tre år senere, måtte jeg passere tiggere til og fra jobben. Hver dag.

Etter hvert ble de merkbart mer aggressive. Enkelte fulgte etter meg, og ville vite hvorfor jeg ikke ville gi.

For jeg gav ikke. Tigging skaper flere problemer enn den løser. Å gi til tiggere, er å velge en lettvint skinnløsning på et alvorlig sosialt problem.

Jeg er derfor enig med dem som vil tiggingen til livs. Å fjerne tiggerne fra gatene er det første skritt mot en løsning. Ikke et overgrep mot sårt trengende.

Det er ikke så veldig mange tiårene siden, vi hadde regulært betleri i Norge. Enkelte måtte tigge for å klare livhanken. Andre tigde fordi de fant det mer bekvemt enn å jobbe. Motivene var m.a.o. forskjellige.

Det er de i dag også. Noen tigger fordi de "må". Andre fordi det er en grei måte å skaffe inntekter på. Skattefritt og uten forpliktelser; ingen klokke eller arbeidstid å passe, og frihet til å gjøre hva du vil uten å være bundet av sosiale hensyn. Slike som vi andre må ta.

Kirkens bymisjon, sosionomer, semiradikale - men i virkeligheten liberalistiske - politikere og andre som mener å ha innsikt i fattigfolks situasjon, livsvilkår og tankegang, hevder at det å fjerne tiggerne fra gatene, er å lenke dem fast til fattigdom og nød.

Så enkelt og ukomplisert er det nok ikke. Tar man bryet med å se på erfaringene og analysere dagens situasjon nærmere, kommer man lett til andre konklusjoner.

Å akseptere tigging er i bunn og grunn en la-det-skure-politikk. Hadde vi anvendt den samme medisinen på våre betleriproblemer i førkrigstidens Norge, hadde vi trolig fortsatt hatt et allmissesamfunn uten arbeid for alle og uten sosialt sikkerhetsnett.

Det er derfor ikke de som vil ha vekk tiggerne, som er kyniske, men de som ønsker at tigging skal være en lovlig leveveg. Ikke bare en måte å livnære seg på, men en måte å leve på. En livsstil, nederst på den sosiale rangstigen, på bunnen av samfunnet, der de skal leve på smulene og restene fra de rikes bord.

Tigging er ubehaglig for den som blir utsatt for det. Den er et uverdig fenomen i en velferdsstat, og en skamplett på vårt sosiale system.  Den er et synlig tegn på at vi ikke klarer å løse de sosiale problemene vi har, og den vekker med god grunn avsky hos mennesker som besøker oss. For ikke å snakke om at den gir et feilaktig inntrykk av hvordan vi har det. Av vår levestandard, vårt velferdsnivå - og av hvordan vi løser våre sosiale problemer.

Og den er skadelig for den som tigger. Det forstår de fleste - med mindre man er korttenkt nok til å se seg blind på kortsiktig, økonomisk gevinst.

Hvorfor velger noen norske å tigge? Hva trenger de penger til som de ikke kan finansiere ved hjelp av offentlige, sosiale hjelpetiltak?

Svarene er sikkert flere, men felles for dem - uansett om problemene har sin rot i rusmisbruk eller annen sosial utilstrekkelighet - er at de vanskene tiggerne har, bør løses ved hjelp av anerkjente stønads- og hjelpetiltak. Folk som ligger nede, hjelper man best ved å få dem på føttene, ikke ved passivt å konstatere at de ligger i rennesteinen, og at der bør de ha rett til å ligge.

Det samme gjelder utenlandske tiggere. Enten de lider uforskyldt sosial nød, eller tilhører kulturer hvor arbeid blir sett på som mindreverdig og nedverdigende, og hvor tigging derfor blir foretrukket, bør de ikke få tigge i Norge. Selv om turistvisum ikke skulle gjøre det formelt ulovlig.

Det er naivt å hevde at profesjonelle, organiserte, omreisende tiggere av utenlandsk opprinnelse ikke fins. De finnes i utlandet - og her. Tiggere med små, uvaskede barn på fanget for å vekke medynk og givertrang. Tiggere som satser på at jeg vil falle for fristelsen til å yte en almisse for å kunne nyte den halvt pornografiske tilfredsstillelsen av å gi av mitt overskudd. Og som freser, forbanner deg og overøser deg med ukvemsord når de blir oversett.  

Internasjonale tiggerbander bør få hjelp i sine hjemland. Gjerne med norsk bistand. Eller de kan søke om rett til arbeidsinnvandring i vestlige land. Økte faste inntekter, et ordnet sosialt liv, og omsorg og skolegang for barna, vil hjelpe mange ut av analfabetisme, fattigdom og sosial og mental nød. Dette er løsninger som den rike velferdsnasjonen Norge, bør foreslå og bidra til.

Å akseptere tigging og den sosiale rankingen som forklarer tiggingen som fenomen, er ikke forankret i sosial bevissthet, men i liberalisme. En liberalisme man finner i alle politiske avskygninger. Paradoksalt nok også i rødt. For på ytterste venstre fløy, er det ikke bare sosialister og sosialdemokrater som vil løse samfunnsproblemer med offentlige tiltak i fellesskapets regi. Der holder også liberalistene til. De som er mer opptatt av å diskutere og fordele skyld, og av å respektere individets perverte rett til å forkrøble sitt liv, enn av å løse problemene.

Vi andre får holde hodet kaldt, og tåle nedlatenhet, ukvemsord og stigmatisering fra liberalister som ikke synes at vi holder mål sosialt, politisk og som medmennesker,  mens vi forsøker å peke på farbare veger ut av uføret.

Så får heller de som mener å ha patent på sosial samvittighet og gode gjerninger, stå igjen og klappe de nødstedte forståelsesfullt på hodet.