Nidkjærhet

Biskop Kvarme og jeg er heldige. Vi er heteroseksuelle. Dermed er vi spart for en masse fortredeligheter.

 

Slike som for eksempel de som elsker en person av samme kjønn, blir utsatt for. Homoseksuelle har det ikke lett. Skjønt, i Norge har de det mye bedre enn mange andre steder. Men det skyldes ikke kirken.

 

Folk flest ser ut til å ha fått øyene opp. Ikke slik at all kritikk og diskriminering i det brede lag av folket er borte, men det er blitt bedre. Mye bedre.

 

Da jeg var gutt for en ca 60 år siden, var det folkesport å plage en homoseksuell mann i nabolaget. Han drev en liten blomsterbutikk, og ble plaget både hjemme og på jobben. De tøffeste gjorde seg et ærend i butikken. Først lot de som om de var interessert i sex, deretter gav de "den lille grisen" inn etter noter.

 

Tøffe gutter. Som høstet anerkjennelse både fra voksne og barn. For homofili - vi brukte et noe mindre dannet uttrykk - var noe griseri som vi alle tok avstand fra, og det kunne den vesle, "damete" fyren godt få vite.

 

Og hvem vet, tenkte de voksne. Kanskje var han, og hans like, en fare for unge gutter. Hvem kunne vite hva de ville finne på for å tilfredsstille sine perverse lyster. Altså var det best at man av å til sa tydelig i fra at de var under oppsikt, at man viste hvem og hva de var, og at de bare ikke måtte prøve seg.

 

I dag er kunnskapen og toleransen jevnt over større. Men ikke i kirken. Eller rettere sagt: Ikke høyest oppe i kirkens hierarki. Der har det skjedd lite.

 

Nylig demonstrerte biskop Kvarme nok en gang hvor lite kirken kan og forstår. Hvordan den når det gjelder kjærlighet og nestekjærlighet, står på stedet hvil på et fortidig utviklingsstadium, og ikke makter å ta inn over seg, internalisere og implementere ny erkjennelse.

 

Kirken er i mot at homoseksuelle "lever ut" sin seksualitet. Den foretrekker at de som føler seg tiltrukket av - eller elsker - en av samme kjønn, skal være seksuelt avholdne og fornekte sin kjærlighet.

 

Indirekte støtter dermed kirken promiskuitet. For seksualdriften er ikke i alle situasjoner styrt av intellektet eller kirkens fordømmelse. Løse forbindelser blir lett resultatet for den som følger kirkens påbud om ikke å gå inn i forpliktende samlivsforhold som samboerskap eller ekteskap.

 

Man skulle tro at kirken - og nettopp kirken! - ville se fordelene ved at personer som ønsker å leve sammen, ordner sitt mellomhavende formelt. Og at den med åpen favn ville ta i mot dem som ber om kirkens velsignelse. Ja, at den sjenerøst ville åpne kirkens dører for enhver som deler dens tro, eller søker den guddommen som kirken er den jordiske representanten for.

 

Men paradoksalt nok stenger kirken dørene. I bokstavelig forstand. Kirkerommet må ikke besudles av at homoseksuelle blir velsignet der. Biskopen i Oslo vil derfor ha dørene mellom våpenhuset og kirkerommet stengt hvis homoseksuelle par velsignes under kirkens tak.

 

Justisministeren har reagert verbalt på biskopens holdning og framtreden. Han mener at den klerikale lederen med sin holdning og handling hetser homofile og skaper grobunn for hatvold.

 

VG liker ikke Storbergets utspill. På lederplass skriver avisen at biskopens 2eneste brøde er å gjøre det han er satt til".

 

Biskop Kvarme har framstått som en spesielt nidkjær vokter ved kirkens dør. At hans nidkjærhet og måten han skjøtter sin oppgave på, skaper sorg og engstelse og oppleves som nedverdigende av dem som rammes av hans biskoppelige bannbulle, burde bekymre ham. Som biskop - og som medmenneske. Først og fremst som medmenneske.

 

Vi er enige med Dagbladet som både gav plass til justisministerens kritikk, og forsvarte ham på lederplass 17. september. Religiøse ledere må finne seg i å bli kritisert. Jo mer følelsesladd sak, desto sterkere kritikk.

 

Biskopens holdning er ikke uavhengig av tid og sted, og han representerer ikke evige sannheter. Kristendommens holdning til homofili er bestemt av det stedet hvor denne religionen oppstod, og den tiden den ble utviklet i. Hvor kultur- og regionbetinget den homofobe holdningen er, ser man ved å kaste et blikk på islam og jødedommen.

 

Når skal den norske kirken ta konsekvensen av at den er et trosfelleskap for mennesker som lever på 2000-tallet i en vestlig sivilisasjon og ikke fortsatt befinner seg i Jødeland ved begynnelsen av vanlig tidsregning?

 

Kristendommen er under press fra andre religioner og fra ekspanderende verdslige kulturer. Med de holdningene den norske kirken og biskop Kvarme har, kan kirken - og kristendommen - komme til å bli stående igjen på perrongen når toget går. At den står sammen med andre religioner, er en mager trøst.

Kay Olav Winther d.e.
     


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/6273068