winther

Det er et paradoks at arbeiderbevegelsen som har som oppgave å endre samfunnet, er grunnleggende konservativ på enkelte områder. 

Den er motstander av - eller i alle fall skeptisk til - mye av det som er nytt. I noen tilfelle er dens holdninger diktert av sunn skepsis eller motstand mot utvikling som kan sette ervervede rettigheter og samfunnsgoder i fare, men ofte er det en skepsis og motstand for sikkerhets skyld. 

Arbeiderbevegelsen var i mot å oppheve NRKs monopol, og så på det den kalte "frisleppet" i eteren, med skepsis og uvilje. Selv var jeg en av dem som altfor lenge fulgte mitt parti i den saken. I ettertid kan jeg innrømme at jeg tok grundig feil. 

Noen har ment at arbeiderbevegelsen ville vært i mot "frisleppet" av aviser, hvis den hadde hatt mulighet til det. Jeg ser ikke bort fra at det er riktig. Og trolig ville den vært i mot - eller i alle fall skeptisk til - annonser i avisene. Annonsering gir fordeler til dem som har det økonomiske overtaket, og bidrar til å gjøre de sterkeste enda sterkere. Derfor var venstresiden - inkludert meg selv - også lenge skeptisk til reklame på TV. Noen er motstandere av kommersiell TV-reklame ennå. 

Nå er det politisk TV-reklame det gjelder. Og arbeiderbevegelsen - og andre på venstresiden - er i mot. Ja, Trond Giske går så langt i sin motstand at han lager en brudulje av saken. Dermed kompromitterer han både seg selv, regjeringen - og Arbeiderpartiet. 

Det er greit at Giske var i mot politisk reklame på TV, men etter at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) hadde felt sin dom, burde han stukket pipa i sekk. I stedet forsøker han - og dermed regjeringen - seg med triks og lure knep.

 

Det burde han holdt seg for god til. Dessuten vil han ganske sikkert tape politisk på det. Etter hvert som saken går seg til og politisk reklame i etermedia blir vanlig, vil Giske og regjeringen - men dessverre også Arbeiderpartiet - bli husket som de bakstreverne som nok en gang var i mot en utvidelse av ytringsfriheten.

 

For det er ytringsfrihet det dreier seg om. Retten til å gjøre sine politiske oppfatninger kjent og til å forsøke å vinne tilslutning om dem hos allmennheten, dvs. velgerne.

 

Systemet med aviser som ikke er politisk nøytrale, men skriver om partier og politiske saker, gjør forskjell på folk og partier. Noen har ingen talerør. Politisk reklame i pressen bidrar til forskjellsbehandling, fordi det begunstiger dem som har råd til å kjøpe seg plass i pressen og dermed i folks bevissthet. Valgprogrammer i radio og TV er "urettferdige" fordi alle meninger ikke slipper til, eller i alle fall ikke slipper til like mye. Og politisk reklame i etermediene vil ha de samme svakhetene. Ja, hele vårt demokrati er preget av at man blir tildelt, eller kan kjøpe seg, fordeler.

 

Men vi nedlegger ikke systemet av den grunn. I noen grad lever vi med forskjellene. Truer de selve grunntanken om folkestyre basert på ytringsfrihet og kamp om stemmene, forsøker vi å moderere dem på grunnlag av innsikt og erfaringer. Vi sier ikke nei til ytringsfrihet for sikkerhets skyld.

 

Det burde vi - dvs. regjeringen på våre vegne - ikke gjøre når det gjelder TV-reklame for politiske synspunkter og politisk  virksomhet heller. Slipp betalte ytringer til! Trolig viser det seg nok en gang at de bange anelsene blir gjort til skamme.

 

Å rettsforfølge dem som neglisjerer Giskes forbud, vil bare gjøre vondt verre. Giske får ligge som han reder, men regjeringen - og Arbeiderpartiet - bør bli spart for en slik forsmedelighet.

 

Ytringsfriheten vil utvilsomt tjene på TV-reklame. Kanskje vil interessen for politikk øke også.

 

M.a.o.: To fluer i et smekk.

Kay Olav Winther d.e.