Muslimer som ambassadører for Norge

Mange muslimer makter ikke å skjelne mellom staten og en fri presse.
 
I et land som Pakistan mener åpenbart både myndighetene og framtredende muslimske organisasjoner og talsmenn at staten Norge er ansvarlig for det pressen foretar seg. De forventer at myndighetene dirigerer og legger restriksjoner på mediene for å hindre at de trykker noe myndighetene eller interessegrupper ikke liker. 


Norges ambassadør til Pakistan, Robert Kvile, diskuterte i februar Aftenposten og Dagbladet med lederen for islamistbevegelsen Jamaat-e Islami, kan NTB fortelle. De to avisene trykte som kjent, karikaturtegninger av profeten Mohammed.

At land som selv gjerne undertrykker så vel politiske som religiøse og andre "uønskede" kulturelle ytringer, står fremmede over for vår liberale, demokratiske samfunnsform, er ikke til å undres over. Det er derfor utmerket at norske politikere, diplomater og embetsmenn stiller opp til samtaler.

Ikke bare for å mildne rabiate reaksjoner og hindre utenrikspolitiske og handelspolitiske forviklinger, men for å utbre demokratiets og åndsfrihetens idé. Og for å vise hva åndelig og politisk frihet innebærer i praktisk handling. 

Religion er ikke først og fremst en kamp om sjeler. Det er en kamp om makt. Ikke sjelden verdslig makt. Men også om hvordan vi skal bruke det livet vi har vært så heldige å få tildelt. Hva vi skal ha lov til å mene og gjøre under vår tilmålte tid på jorden. 

Religionene legger begrensninger på oss. På de troende - og på oss andre. Under foregivende av å representere en guddommelig vilje, ønsker de å regulere vår livsførsel og bestemme over våre tanker og handlinger. 

Mange mennesker har åpenbart behov for å tro på noe overnaturlig. Noe de forestiller seg er guddommelig. De tror at det finnes en styrende gud. En gud som er opphøyd og allmektig. Men som paradoksalt nok opptrer småborgerlig og hevngjerrig og legger avgjørende vekt på riter og formalistiske bagateller. Som er god. Men som ikke bare tillater, men påbyr at bestialsk vold utøves i hans navn. En Beelsebub i fadersgevanter. 

Dette må folk gjerne få tro på. De må få tilbe sin gud. I noen grad også i det offentlige rom. Og de må få legge de begrensninger på egen livsutfoldelse som troen krever av dem. Det kalles religionsfrihet. En frihet som er en del av de demokratiske rettighetene man har i utviklede land. 

Problemet oppstår når de troende vil begrense tros- og handlingsfriheten for dem som tror annerledes. Eller ikke har noen religiøs tro. Når de føler seg krenket av at andre ikke legger samme begrensninger på sine liv som de selv har valgt for seg.  Når de vil gjøre overtro, fordommer, vrangforestillinger og ukritisk overleverte kulturytringer til allmenngyldige "sannheter" som også skal gjelde for dem som ikke deler troen.

Og: Når de krever "respekt" - ikke bare for sin personlige tro, men hevder at ytringer og handlinger i fellesskapets offentlige rom må forbys fordi de "krenker"? deres egne spesielle religiøse følelser. Da blir religionen et angrep på de allmennmenneskelige, demokratiske rettighetene som utgjør bæresøylene i vårt samfunn. 

Slike begrensninger er like vederstyggelige uansett hvem som krever eller foreskriver dem. Enten tvangen utøves av kristne, muslimer, jøder - eller andre. Og enten kravet om å beskjære menneskerettighetene er basert på religiøst, politisk eller annet tankegods. 

Ekte religiøsitet er et personlig anliggende. En privatsak. Et forhold mellom individet og en tenkt guddom. Den kan ikke krenkes. Av andre. Av myndigheter, medier eller en tvilende - eller spottende - allmennhet. M.a.o. av frie meningsytringer og debatt. 

Norske muslimer - og tilhengere av andre religioner og trosretninger - må få tro hva de vil. Tilbe sin gud. Og innrette sitt liv på de bud og forbud de tror at han har utstedt. De må gjerne bære hijab eller burka. Som privatpersoner. Og be når klokka er slagen. Som privatpersoner.

Men de lever i et sekulært land. Et land med åndsfrihet. Og pressefrihet. Hvor min rett til å gi uttrykk for mine meninger i tale og skrift - og ved hjelp av tegninger - er like ukrenkelig som deres påberopte religiøse følelser. Og det må de forholde seg til. 

Det er utmerket at den norske staten opprettholder dialogen med land som ikke er kommet så langt når det gjelder å utvikle folkestyret som vi er. Det er også utmerket at innvandrere til Norge, og deres etterkommere, sender ærlig tjente penger til slektninger i andre land for å hjelpe på materiell nød og gi flere et anstendig liv. 

Men man kunne håpe at flere - ja, mange flere - bidro til å formidle kunnskap om det landet som har gitt dem muligheter til materiell rikdom. Om de verdiene dette landet bygger sin forfatning på. Og hvor grensene går mellom styring og personlig frihet. Og ansvar. 

Når alt kommer til alt er det et spørsmål om identitet. Om i hvilken grad våre nye landsmenn - og kvinner! - identifiserer seg med det norske samfunnet som de har valgt å bo i. Om de er villige, og i stand til - uten å gi avkall på sin gudstro og kultur - å virke som ambassadører for den livsformen og det styresettet som har gitt oss - og dem - det egalitære samfunnet som de nå nyter de sosiale fruktene av. 

En slik diplomatisk innsats ville trolig ha langt større effekt og nå langt videre ut, enn den kulturformidlingen og -mineryddingen - som det offisielle Norge er i stand til å utføre. 

Kay Olav Winther d.e.


Kommentarer:
Postet av: Inger Bodil Stenli

Så enig, så enig!

10.11.2010 @ 18:09

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/17582593