Ulykker og sykdom som straff

Personer med anlegg for overtro og konspirasjon har alltid utlagt sykdommer og ulykker som tegn fra en guddom. Enten som advarsler eller som straff. Forskjellen er ikke stor. Fenomenet forekommer i alle religioner.

 

Tendensen til å forklare det uforståelige med guddommelig styring eller inngripen har basis i menneskets begrensede innsikt. Man søker forklaring på det uforklarlige. Der intellektet ikke strekker til, overtar fantasien - og overtroen.

 

Dette er spesielt  vanlig  i panteistiske religioner og i enkle, religionsbaserte kulturer, men rester av slike primitive oppfatninger og forklaringer er også solid rotfestet i de verdensomspennende religionene. Og selv etter at religionene i århundrenes løp er slipt i møtet med vitenskap og ny erkjennelse, finnes det fortsatt godt mål av overtro igjen blant de troende.

 

Også i kristendommen har slik overtro overlevd. Trolig i langt større utstrekning enn vi liker å tenke på. Til daglig lever overtroen og vrangforestillingene helst i private - ofte familiære - relasjoner og i skjul i lukkede miljøer hvor de får godt med næring, men fra tid til annen stikker de hodet fram i lyset og presenterer seg i all sin primitive enkelhet.

 

Nylig stakk de hodet fram i Sarpsborg. På et møte arrangert av Sarpsborg Kristelig Folkeparti utla foredragsholderen, Per Haakonsen, ugjerningene 22. juli som advarsler fra gud. Og han var ikke snauere enn at han også la Aleksander Kielland-ulykken i vektskåla. Udådene den 22. juli og plattformulykken, var advarsler fra gud som ikke liker vår behandling av jødene og staten Israel. Mente foredragsholderen.

 

Jeg har lest Haakonsens foredrag. Det er selsom lesning. En hver kan lese og se selv.

 

På nettsiden sin presenterer Haakonsen seg som en person med høyere utdanning. Han er magister i statsvitenskap og har arbeidet i Forsvarsdepartementet, Landbruksdepartementet, kommunal forvaltning og ved Norges Landbrukshøgskole - nå Universitetet for miljø og biovitenskap - hvor han var kontorsjef. Utdannelse og stillinger som en skulle tro ville forutsette en viss kritisk sans og evne til refleksjon. At Haakonsen på tross av sin bakgrunn huser primitive forestillinger om kausalitet mellom hendelser på jorda og en guddommelig vilje, og at han ser på menneskelige tragedier som mishagsytringer fra en personlig, hevngjerrig guddom, viser at kunnskap og sosial aksept ikke er noen garanti mot religiøs fanatisme.

 

Haakonsen er opptatt av Israel er guds folk, og at Palestina er gitt av gud som hjemstavn for jødefolket. Israel har derfor rett til å ta landet tilbake. Han sier ikke uansett midler, men synes å mene det. Når andre land motsetter seg denne "repatrieringen", pådrar de seg guds vrede. Norge fører ikke en så israelsvennlig politikk, som Haakonsen - og gud - mener at vi burde gjøre. Landet har derfor pådratt seg guds - og Haakonsens - vrede. Derfor rammes landet av ulykker. Haakonsens gud er altså en gud som sender en forvirret drapsmann til Utøya for å slakte ned uskyldige, forsvarsløse ungdommer for å advare det norske folk mot å kritisere staten Israel og motarbeide dens ovegrep mot dens palestinske naboer.

 

Haakonsen - og hans trosfeller - må selvfølgelig få tro og mene hva de vil. Å gi uttrykk for sine oppfatninger må de også få lov til. Men de må finne seg i motargumenter fra personer som er uenig med dem. Personer som ser på det gamle testamente som en samling myter som er skrevet av jøder om jødefolket, og som derfor selvfølgelig framstiller jødene som guds eget folk. Dialogene mellom en personlig, monoteistisk gud og jødenes ledere er selvfølgelig oppspinn. Oppfatningen av gud som en lett irritabel gubbe som diskuterer med en gjenstridig Moses, er hjernespinn. Personer som tar dette på alvor, og som ser på jødenes rett til landet Palestina som gudegitt, mangler realitetssans.

 

Bibelens fortellinger er folklore. En del av det er interessant diktning. Noe er vakkert. Mye er utdaterte forestillinger som hadde sin tid i en helt annen virkelighet enn den vi i dag lever i. Den stadig økende sekulariseringen skyldes at stadig flere tilegner seg ny kunnskap og erkjennelse og innser at bibelens fortellinger og forklaringer ikke har rot i den virkelige verden, men er basert på fortidens manglende kunnskap om årsakssammenhenger, på fantasifulle forklaringer på forklarlige og uforklarlige fenomener, og på underkastelse og frykt for en straffende gud som bare finnes i menneskenes egen fantasi.

 

Jeg vil ikke berøve noen deres tro. Heller ikke Per Haakonsen. Hans tro overlever nok mine motforestillinger, og både han og Kristelig Folkeparti i Sarpsborg må, som sagt, få mene og tro hva de vil. Og de må få ha rett til å gi uttrykk for sine overbevisninger. Både i møter i Kristelig Folkepartis lokallag og i andre fora. Selv om deres oppfatninger i mine øyne er aldri så dumme.

 

Men det ville ikke skade om Haakonsen og andre som mener at de har fått innsikt og del i det antatt guddommelige, tok hensyn til sine medmennesker. Har man mistet sine kjære i Aleksander Kielland-ulykken, i regjeringskvartalet eller på Utøya, virker det sårende og opprivende å få høre at dette skyldes guds straffedom. Eller en advarsel fra gud. Hvilket i realiteten er ett og det samme.

 

Men fanatikere har det ikke med å ta hensyn. Det gjelder uansett hvilken tro eller overbevisning de tilhører. De er som regel blinde - og døve - i sin "rettroenhet".

 

Dumhet bør ikke forbys. Uvitenhet og vrangforestillinger heller ikke. Men de bør heller ikke stilltiende aksepteres.  Folk må reagere ved å ta til gjenmæle mot overtroen. Ved å ta avstand og ved å øke opplysnings- og kunnskapsnivået i samfunnet. De må bruke ytringsfriheten. Selv om det koster.

 

For neste trinn i en diskusjon som dette, er gjerne trussel om straff for den formastelige. Om hersidige ulykker og hinsidig pine. Slik har de "troende" tradisjonelt og til alle tider terrorisert annerledes tenkende til taushet eller til å finne sin plass i folden. I vår tid vet stadig flere for mye til å la seg terrorisere. Vi tror ikke på guds forsyn, og vi tror ikke på hans straffedom. Vi tror rett og slett ikke at han er der - men er skapt av mennesker i menneskets bilde.

 

Vi tror derfor ikke at Per Haakonsen taler på vegne av en gud eller har noen spesiell innsikt i meningen med sykdommer og ulykker som rammer menneskeheten. Vi tror at det han forfekter, er vrangforestillinger og tankespinn skapt i hans eget hode. Det er menneskeskapte tanker ikledt autoritet fra en framfantasert guddom og hentet fra en bok som er skrevet av mennesker. Og derfor egentlig ingen ting å bry seg om. Eller ta anstøt av.

 

Men slike oppfatninger som dem Haakonsen gir uttrykk for, er egnet til å skremme barn og andre som er spesielt sårbare og mottakelige. Den formen for overtro som Haakonsen serverer, er det derfor på sin plass å bekjempe enten vrangforestillingene har rot i kristendommen eller i andre religioner som bruker trusler om herlighet eller straff i det hinsidige for å dominere godtroende mennesker og styre deres tanker og gjerninger. Ingen mistforstått toleranse må hindre at denne formen for åndelig terror blir motarbeidet.  Uansett i hvilken religion den forekommer.

 

Ugjerningene 22. juli ble ikke styrt av et overnaturlig, guddommelig vesen, men av et menneske med forskrudde meninger og en forkvaklet selvoppfatning. Gjerningsmannen er en fanatiker som påberoper seg et oppdrag som har gjort det nødvendig for ham å begå de ugjerningene vi kjenner så altfor godt og som har rammet oss alle. Formålet helliger etter hans mening, drap og lemlestelse av uskyldige. Slik sett skiller han seg ikke mye fra de fanatikerne som mener at ugjerningene er en guds styrelse, og at undertrykkelsen og forfølgelsene i andre deler av verden er sanksjonert av en høyere makt.

 

Kampen mot slike forestillinger er en åndskamp. La oss ta den!

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/34296021