Nye føtter i fiskerens sko

Den katolske kirken har fått nytt overhode. Valget falt på den argentiske jesuitten Jorge Mario Bergoglio. Han skal ikke bare innta Peters stol, men også fiskerens sko og under navnet Frans 1. lede pavekirken og omlag 1,2 milliarder katolikker verden over.

 

Den nye paven har tatt sitt navn etter Frans av Assisi, og har - i samsvar med sedvane - med valget av navn villet signalisere hvilken tradisjon han ser seg som en del av, og hvilke idealer og verdier han vil arbeide for. Frans av Assisi blir av kirken markedsført som de fattiges og sykes venn. Om den hellige Fransiscus ønsket å bekjempe fattigdom, eller så på fattigdom som en velsignelse, et fortrinn for dem som søkte Gud og ikke lot seg hindre av jordisk gods,  kan imidlertid diskuteres. Det er da også blitt gjort. For fransiskanerordenen som han grunnla, er idealet et liv i fattigdom og forsakelse. 

 

Som jesuitt burde Jorge Bergoglio kanskje heller valgt pavenavnet Ignatius. Jesuitterordenen - Societas Jesu - ble grunnlagt  av Ignatius av Loyola. Jesu ite betyr "gå til Jesus". Det var et vesentlig element i jesuittenes opprinnelige budskap. Søk Jesus. Jesuitterordenen var derfor opptatt av å drive misjon, og av å "føre samfunnet tilbake til det kristne liv gjennom undervisning, preken og meditasjon" som den katolske kirken selv uttrykker det.

 

Ignatius selv tok initiativ til hjem for foreldreløse barn og "villfarne piker", religionsundervisning for barn og voksne og for ikke-kristne som ønsket å konvertere, - og til andre sosiale tiltak. Og Jesuittene drev misjon - bl.a. i Asia, Afrika og Sør Amerika. Ignatius av Loyola ble saligkåret i 1609 og kanonisert i 1622.

 

Den nye paven har altså avstått fra å velge navn etter grunnleggeren av den ordenen han tilhører. Med sitt valg av navn har han valgt å gå inn i fransisscanernes tradisjon. Eller kanskje har han ønsket å markere at han ikke er representant for noen bestemt fløy eller orden, men vil være hele den katolske kristenhetens åndelige overhode.

 

Kardinal Bergoglio er - hvis vi skal tro argentinerne - en mann med et enkelt levesett. Han er en mann av folket, sier noen, og tar hans bruk av offentlige transportmidler som bevis på hans folkelighet. Kardinalen har imidlertid til nå ikke vært noe teologisk radikaler. Han er motstander av ekteskap mellom homofile og imot abortus provocatus. Og han er imot at prester skal få gifte seg.

 

Om pave Frans vil ha de samme holdningene som den tidligere kardinal Bergoglio, gjenstår å se. Ny verdighet og ny makt kan føre til nye synspunkter - og annerledes prioriteringer. Den katolske kirken har i land etter land opplevd at enkelte av kirkens menn har utøvd seksuelle overgrep mot mindreårige og andre som de har hatt åndelig makt over. Det er vanskelig å forstå at sølibatet ikke i vesentlig grad har bidratt til denne situasjonen. Både til at personer med pedofile tilbøyeligheter søker til kirken, og til at enkelte omsetter sin pedofili i praktisk handling. Alt tyder på at pavekirken for å få bukt med uvesenet, må gå til roten av problemet og fjerne sølibatet. 

 

At den katolske kirken i den situasjonen den nå er i, får en leder som står fast på at prester skal leve alene uten familie og i seksuell avholdenhet, tyder ikke på at en opprydding vil finne sted i løpet av den nye pavens pontifikat.

 

Pave Frans kommer fra en av kirkens geografiske utkanter. Han er ikke del av pavestatens etablerte maktapparat og hører ikke til noen av dens konkurrerende og stridende fløyer. Det kan være en fordel. Men det kan også i praksis bety at den nye paven lett blir overveldet av påvirkning og maktkamp. At han ikke blir den som påvirker omgivelsene og staker ut kirkens veg, men selv blir påvirket av det massive trykket fra konserverende krefter som kan vise til troens uforanderlige fundament og kirkens ubrutte tradisjon gjennom århundrene.

 

Det er alltid knyttet store forventninger til hver ny pave som setter sine føtter i Peters sko. Når de går av, må troende og ikke troende som oftest konstatere at de ikke fikk gjort så mye som forventningene tilsa. Katolikker verden over har store forventninger til pave Frans. Ikke minst fordi han kommer fra Sør Amerika og har andre erfaringer enn de fleste europeere har. Det skal bli spennende å se om pave Frans 1. klarer å løse noen av de flokene som den katolske kirken de senere årene har viklet seg inn i. Og de utfordringene en moderne verden stiller den katolske kirken over for.

 

Selv er jeg ikke optimist. Jeg vil nødig avskrive den nye paven før han har fått begynt. Å tro at en kirke som bygger på tradisjon, skal klare å fornye seg og se uhildet på de problemene som den ikke bare står over for, men i høyeste grad med sine holdninger og sin struktur er med og skaper, virker ikke realistisk. Jeg finner derfor ingen grunn til å tro at den nye paven i løpet av sin tid i Peters sko,  skal kunne løse problemene. Selv om han aldri så gjerne ville. Han blir nok regnet som guds stedfortreder på jord, men allmektig er han ikke.

 

Paven utnevner imidlertid kardinaler. Kanskje kan en fornyelse begynne ved at paven utnevner kardinaler som i neste omgang kan velge en pontifex maximus som har den støtten som skal til for å flytte merkesteinene som markerer pavekirkens via dolorosa gjennom århundrene. 

 

I går var begeistringen på Petersplassen enorm. Hvor lenge vil den vare?

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/41889325