Petter - eller forhåndssuksessen som uteble

Den norske ski- og OL-ledelsen hadde store forventninger til Petter Northug. I utgangspunktet var han uttatt til rubbel og bit. Mye tyder på at de norske lederne så for seg at han skulle "gå seg i form" og plukke medaljer slik man plukker plommer i Hardanger.

 

Etter et par gedigne nederlag ante de øyensynlig at full pakke ville være i meste laget og satte Petter på hvilebenken - en liten stund. Så satte de ham inn igjen. Blant annet på 5 mila. Enda det er tre år siden Petter presterte noe å snakke om på lengre løp. Det gav - som de høye herrer burde forstått - nytt nederlag. Petter ble nummer 18 og forlot Sotsji etter to uker og mange løp uten å ha vært i nærheten av pallen.

 

Jeg bebreider ikke Petter. At han ikke kom til å oppfylle forventningene var noe til og med en amatør som jeg skjønte. På forhånd! Forventningene var urealistiske. Så jeg bebreider ikke Petter. Han gjorde så godt han kunne. Men jeg bebreider skiledelsen. Både for at de føyde skam til skade ved å overeksponere Petter som åpenbart er nede i en bølgedal, og for at de lot Petter fortrenge andre løpere - som ville hatt glede av å få prøve seg, og som kanskje, i likhet med Ola Vigen Hattestad, kunne gitt seg selv og oss suksess og heder.

 

Finn Hågen Krogh for eksempel. Han var lovet plass på sprinten, men måtte likevel stå over. En annen tok plassen hans. Den som tok plassen, var ikke Ola Vigen Hattestad, men Petter Northug. Ola kvalifiserte seg. Petter fikk plassen som sinekyre. Han hadde ikke noe der å gjøre, men fikk gå like vel. På 5-mila ble Sjur Røthe ofret. Petter er den som burde vært satt ut. For nasjonens del - og for sin egen del.

 

Favoriseringen av Petter gikk altså ut over andre utøvere. Og den reduserte våre sjanser til edelt metall. Dessuten var den til skade for Petter.

 

Petter har vært knallgod. Tidligere. Det er han ikke lenger. I idretten kan man ikke forsette å leve på tidligere bragder. Man må kvalifisere seg til representasjonsoppgaver. Hele tiden. 

 

Skal Petter bebreides for noe, er det fordi han har gitt ski-ledelsen feil tilbakemeldinger. Etter lagsprinten erklærte han i følge NTB, at formen var bra. NTB skrev: "Med et solid rykk, sågar med bare én stav, viste han konkurrentene at han er i form og blir å regne med på søndagens avslutningsdistanse." Selv skrudde han opp forventningene ved å si: "Formen er bra. Jeg kjenner at når jeg går i motabkke i et felt klarer jeg å gå veldig avslappet. Jeg kjente meg egentlig bra også på 30-kilometeren, der jeg var med helt til den siste bakken. Det er små marginer, der dagsformen og antall dager i denne høyden kan spille inn." Petter mer enn antyder altså at det går den rette vegen. Han kan slå til når som helst.

 

Fasiten kjenner vi.: Petter ble nummer 18.

 

Hva som er årsaken til at Petter Northug har sakket akterut er usikkert. Trolig skyldes det et samvirke av flere komponenter. Redusert trening på grunn av sykdom. Feil trening. For lite trening - f.eks. som følge av overdrevet tro på egen overlegenhet. For lite treningsfaglig og sosialt miljø med for få kritiske røster.

 

Vil Petter Northug være i stand til å komme tilbake? Han er fortsatt en habil skiløper. Bevares. Men vil han på ny kunne prestere i toppskiktet? Er han egentlig mett? Orker han ikke å gå i kjelleren og hente krefter og kondis for på ny å nå toppen? Trening er blodslit. Blodslit som man skal ha overskudd til å orke når sola steiker, asfalten er varm, engene og grøftekantene er grønne og andre mennesker nyter fritid og ferie. Dette er plager man skal være sulten for å holde ut. Sulten på ære og berømmelse.

 

Suksess slik Petter Northug hadde for 2-3 år siden, gir grunnleggende trygghet. Man opplever at man får til det man vil.

 

Sannsynligheten taler for at denne trygge selvtilliten er borte etter Sotsji. Skal vi tro Petter, mente han at han var i form. Likevel havnet han langt bak i leksa. Uten at han vet hvorfor. Det skaper grunnleggende utrygghet. Det er ski-ledelsen medskyldig i. Den feilbedømte situasjonen. Og hadde urealistiske forventninger til ham.

 

Det er to måter å takle slik utrygghet på. Den ene er å trene hardere og forbanne seg på at man skal bli best igjen. Den andre er å lete etter unnskyldninger, skylle på andre, holde på at man har gjort alt rett, fortsette å kjøre sitt eget sololøp, prioritere penger foran sportslige resultater og holde fast ved at formen er like rundt hjørnet, og at det nå er like før ...

 

Petter Northug hadde ikke noe han skulle ha sagt i Sotsji. Mange andre var bedre. Mye bedre. Forhåpentlig fører nedturen til at han kommer sterkere tilbake. Men da må han snarest slutte å tro - eller oppføre seg som om han tror - at han fortsatt egentlig er verdens beste, at han fortsatt er skikongen, men bare har et midlertidig tilbakeslag. Petter tok mål av seg til å være eneren - og enstøingen - som skulle gjøre alt sjøl og bli enda bedre. Alenegangen bidro til at han mistet taket. Kom deg tilbake i folden, Petter.

 

Har du ikke mer å gi, er det greit. Du har gitt oss mange gleder. Gjør du krav på representasjonsoppgaver som takk for gammel innsats, blir du lett patetisk. Spar oss for det. Var det du opplevde i Sotsji et mene tekel?

 

Jeg er redd for det. Men ser gjerne at denne spådommen blir gjort til skamme.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/44684289