Kriminelt på Krim

Konflikten mellom Russland og Ukraina viser Putins sanne ansikt. Han er fredelig og demokratisk instilt akkurat så langt som hans interesser rekker. Når det kommer til stykket, bærer han arven fra det falne sovjet- konglomeratet videre. Både i ord og handling.

 

Putin har rett i én ting: Maktovertakelsen i Ukraina, var ingen demokratisk handling. Den var et kupp. Mot en folkevalgt president. Kuppmakerne er ikke rendyrket radikale, konservative eller reaksjonære. De er en blanding av alt dette - og mere til. De representerer m.a.o. et bredt utsnitt av det ukrainske folket. Men de har ikke kommet til makten ved valg. Det er riktig nok. Man kan derfor sette et stort spørsmålstegn ved det nåværende styrets legitimitet.

 

Kuppet og Ukrainas videre skjebne er imidlertid Ukrainas egen sak. Ikke Russlands. Ikke Putins. Sovjetsamveldet er oppløst. Ukraina er en egen, suveren stat. Med den suverene statens rett til å velge måte og veg og til å bestemme over seg selv. Uten innblanding fra andre.

 

Russland har rett til å ivareta sine egne interesser, har Putin uttalt. Ja - og nei. Russland kan drive diplomati, men har ikke rett til å "ivareta sine interesser" ved å true med militærmakt eller ved å gjøre alvor av truslene og invadere Ukraina eller andre land hvor det i strid med folkeretten mener å ha "interesser. Krim-halvøya er en del av Ukraina. Russland og Putin kan mislike at Krim ble overdratt til Ukraina på 50-tallet, men kan ikke med folkeretten på sin side reversere historiens gang med våpenmakt og legge beslag på Ukrainsk område. Den russisktalende delen av befolkningen på Krim bor i Ukraina. Det er en 60-årig historisk realitet. Å forsøke å endre dette faktum med våpenmakt, er kriminalitet. 

 

Skal befolkningen på Krim ved folkeavstemning selv få bestemme hvilket land halvøya skal tilhøre, er det en sak Ukraina må treffe beslutninger om. Ikke Russland. Og heller ikke russerne på Krim. Og det er et spørsmål Ukraina må avgjøre på fritt grunnlag uten geværpiper eller bajonetter i ryggen. Den russiske overtakelsen av militære kontrollposter på halvøya er ren kriminalitet.

 

Den avsatte ukrainske presidenten Janukovitsj var på mange måter en russisk vasall. Han styrte Ukraina på Russlands - dvs. Putins - nåde. Og han var som Putin en tsar. Da han på Ukrainas vegne skulle inngå en avtale med EU, fikk han beskjed av Putin om å komme til ham i stedet. Og som den veldresserte bandhunden han var, logret Janukovitsj og gjorde som han ble bedt om. Det var mer enn Ukrainas befolkning kunne tåle. At presidenten på nasjonens vegne vendte Europa ryggen for å krype til køys med Russland, fikk opposisjonen til å gå mann av huse. Demonstrasjonene endte med at presidenten måtte rømme, og at "folket" tok makten.

 

På sett og vis kan man si at Putins "overtalelseskunster" og Janukovitsj` manglende evne til å stå i mot det russiske presset, var foranledningen til maktovertakelsen i Kiev. Nå skjønner tsaren i Kreml at Ukraina kan være tapt. Han satser derfor på å erobre Krim og sikre de russiske militære interessene i Svartehavsområdet, som et første skritt på vegen til å tvinge Ukraina tilbake til folden.

 

Uenighet mellom land må løses ved hjelp av diplomati. Ikke ved hjelp av våpen. At vestmaktene ikke har raslet med sablene eller arrangert "våpenøvelser" i Russlands nærhet for å demonstrere sin militære makt, er bra. Men de kunne ubetinget med fordel lagt større diplomatisk og økonomisk press på tsaren i Kreml. Konflikter bør bremses - og aller helst stanses - så raskt som mulig og før det går altfor mye prestisje i sakene. Jo lenger utviklingen får gå, desto lengre og mer ydmykende blir tilbaketoget.

 

For hver dag som går, blir det verre å etablere staus quo ante "bellum". Jeg skriver "bellum" i parentes for noen regulær krig har det ennå ikke vært, selv om spenningsforholdet på Krim er drastisk opptrappet. For den ukrainske befolkningen på Krim, er situasjonen så lik væpnet konflikt som den kan komme. Selv om "ryktene" om 30 000 russiske invasjonssoldater på halvøya skulle være overdrevet, har russerne overmakten på fremmed jord. Det kalles okkupasjon.

 

Da han kom hjem etter å ha snakket Hitler etter munnnen i august 1938, trodde den brittiske statsministeren Neville Chamberlain at han hadde sikret "fred i vår tid". Mindre enn et år senere var krigen i gang.

 

Jeg tror ikke Vladimir Putin har  territoriale ambisjoner utenfor den gamle sovjetunionens grenser. Men jeg ser ikke bort fra at han kan tenke seg å samle så mange som mulig av de gamle vasallstatene i et konglomerat som kan fungere som en økonomisk og sikkerhetspolitisk motpol til EU og USA. Får han sin vilje på Krim og deretter i resten av Ukraina, og skjønner at han ikke kan stanses, men kan gjøre som han vil, kan han få blod på tann. 

 

Det gjelder å stanse kriminaliteten på Krim så snart som over hodet mulig og vise tsaren i Kreml at folkeretten gjelder! Å overlate Krim til Russland, er som å gi bort Sudetenland til Hitler.

 

Kay Olav Winther d.e.


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/44749445