Tar barnebarna livet av bestefar?

Menn som har barnebarn, har større sjanse for å dø tidlig. Menn uten barnebarn lever lenger. Det viser en norsk, vitenskaplig undersøkelse. Jeg har ikke studert undersøkelsen, men har lest et utdrag. Det er nok. Man trenger ikke spise et helt eple for å konstatere at det er råttent! 

 

Selvfølgelig dør vi ikke av å bli - eller være - bestefedre. Det er større grunn til å tro at det virker foryngende - og livsforlengende. I alle fall hvis man slår av TV'en, kommer seg opp av godstolen og er sammen med barnebarna - på den oppvoksende slekts premisser. Selvfølgelig har man redusert ork, men det er lov å ta en pust i bakken. Gleden ved samværet oppveier slitet og utløser endorfiner som gjør livet bedre og livsløpet lengre. Dessuten er det som kjent, slik at en glad latter forlenger livet. Samværet med barnebarna gir grunnlag for både smil og latter.

 

Selv om du er glad i barnebarnet ditt, kan det bli tøft å se seg selv i speilet og si: Jeg er en bestefar," står det å lese i en avisartikkel om saken. Makan! Hvem er det som er så dum at han ikke forstår at livets hjul ruller og går, uten at barnebarna minner ham på det? Normalt intelligente mennesker får ikke fatalt "endret selvbilde" av å bli bestefar. Verken første gangen, eller den tiende gangen. Det kan jeg si av erfaring. Jeg har ti barnebarn.

 

Forsker Solveig Glestad Christiansen, som har foretatt bestefar-undersøkelsen, tror imidlertid at erkjennelsen av å ha blitt gammel, er den mest sannsynlige forklaringen på at bestefedre har ti prosent høyere sannsynlighet for å dø enn jevnaldrende som har barn, men ikke barnebarn. Grunnlaget for den forskningsbaserte datainnsamlingen er "hele den norske besteforeldrestanden og deres avkom i to generasjoner, med data fra blant annet Folkeregisteret". Det innhentede datamaterialet gir sikkert et riktig bilde av det faktiske grunnlaget. Forsøkene på forklaringer, er derimot ikke vitenskap. De minner om fri diktning. Når du blir bestefar, kan du plutselig føle deg mye eldre og kanskje mindre maskulin. Dermed kan det hende at du også begynner å oppføre deg eldre og lever mer usunt," sier forskeren til forskning.no. Hun mener at hun har gjort funn som underbygger denne forklaringen. "Det er nemlig den store overgangen fra ingen barnebarn til ett barnebarn som betyr noe. Flere barnebarn gir ikke tilsvarende større sannsynlighet for å dø. Da er selvbildet allerede endret."

 

Eldre og mindre maskulin? Fordi man er blitt bestefar? Taler ikke sannsynligheten - og logikken - heller for at barnebarn - og spesielt det første - styrker kjønnsidentiteten? Og livslysten? Hvis hankjønnets biologisk betingede oppgave er å spre sine gener og sikre etterslekten, oppleves det første barnebarnet mer sannsynlig som en bekreftelse på at mannen er potent og i stand til å oppfylle livets mål. Bekreftelsen får neppe bestefar til å legge inn årene og fortøye båten. I stedet bør barnebarnet og bestefarverdigheten stimulere ønsket om flere barnebarn for ytterligere å øke sjansene for at genene skal leve videre. Jo flere barnebarn, desto større mulighet for at genene skal gå i arv til nye slektledd. M.a.o.: Både første og følgende barnebarn burde gi bestefar styrket selvbevissthet og ønske om å leve for å sikre barnebarna - og dermed genene - en trygg oppvekst og utvikling slik at de i sin tur kan levere bestefars gener til nye generasjoner. At barnebarn nummer ett skulle slukke bestefars livslyst og føre til mentalt og kroppslig forfall, er lite sannsynlig. Det minner om rester av feministiske fordommer ikledt vitenskaplige kledebon.

 

Bestefar er et primitivt seksualdyr. Hans jobb er gjort, når forplantningsakten er fullført. Ansvaret for å pleie å vokte barn og barnebarn overlater han som den egoisten han er, til bestemor. Ja, ikke bare det. Trolig føler han seg forsmådd når kona bruker tid på barnebarnet. Han dør av ensomhet, sjalusi og egoisme, mens bestemor tar ansvar og ofrer seg for barn og barnebarn. Derfor dør han tidligere, mens hun lever lenger. Hendene er her Esaus, men røsten røper forskeren. Den er Jacobs. Bestemor er helten i forsker Christiansens eventyr. Selvfølgelig.

 

Bestemødre over 50 har lavere dødelighet enn medsøstre uten barnebarn. På dette forholdet har forskeren den "kjønnsriktige" og politisk korrekte forklaringen på rede hånd. "Det kan komme av at det faktisk er stas for disse kvinnene å bli bestemødre," sier hun. Kvinner som til vanlig ikke en gang vil røpe sin alder, syns altså at det er stas å bli bestemødre og "gamle". Mens bestefedre som stort sett ikke bryr seg om hvor gamle der, dør når de - til sin overraskelse - oppdager at årene går. Logikken er vanskelig å få øye på. Unge bestemødre rundt 40 derimot, har i motsetning til 50-åringene økt sannsynlighet for å dø. Hvordan forklarer forskeren det? Jo, forklaringen kan være at de yngre kvinnene reagerer som mennene. De opplever sjokket over plutselig å ha blitt gammel, mens deres venninner fortsatt kan slå ut håret og føle seg unge på byen. De unge bestemødrene må gi mye omsorg mens de ennå har jobb og mange andre jern i ilden. De unge bestemødrene sliter seg altså i hjel, mens bestefedrene dør fordi de gir blaffen og forfaller kroppslig og mentalt.

 

Skjønt, helt klar er konklusjonen kanskje likevel ikke. Forsker Christiansen er generøs. Hun innrømmer at det også kan være andre forklaringer på den økte dødeligheten blant alle bestefedre og de yngre bestemødre. Disse forklaringene behøver ikke å ha noe direkte med det at de er besteforeldre å gjøre. Besteforeldre kan av andre årsaker leve annerledes. Dermed kan de få dårligere helse og økt risiko for å dø. Den som vil bli ansett som seriøs forsker, bør være forsiktig med å trekke konklusjoner på sviktende grunnlag.

 

Tilfeldige sammenfall sier ikke uten videre noe om årsak og virkning. Og man bør ikke lete etter årsakssammenhenger som man gjerne vil finne fordi de vil bekrefte en forutfattet arbeidshypotese eller vil oppfylle behovet for å få "bevist" vrangforestillinger som sakner vitenskaplig belegg. En forsker bør ikke lete etter forklaringer på fordommenes og mytenes roteloft. Det gir "vitenskap" av tvilsom verdi. Og det gir "fakta" som mer skader enn gavner vitenskapens anseelse. For ikke å snakke om i hvor høy grad tvilsomme "vitenskaplige" fakta skader den gruppen - in casu bestefedrene - som "vitenskapen" befatter seg med.

 

Hvis forsker Christiansen vil gjøre nytte for seg, burde hun bruke det verdifulle dataunderlaget hun har til å sette i gang en storstilt søken etter de reelle grunnene til at enkelte menn dør en altfor tidlig død. Viker hun tilbake for oppgaven, fins det kanskje andre som kan overta grunnlagsmaterialet og forske seriøst for å finne forklaringer og eventuelle årsakssammenhenger.

 

Temaet er altfor alvorlig til å bli tøyset med.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/46240889