Gutta på skauen vant ikke krigen

Vi er inne i en tid for tilbakeblikk og nostalgi. Så å si hver dag har mediene innslag om den 2. verdenskrig. På flere av innslagene høres det ut som om det var Norge som vant krigen.

 

8. mai 1945 var en gledens dag for nordmenn. Da var 2. verdenskrig over for vårt vedkommende. Noe vi alle med god grunn var glade for. Tyskland hadde tapt krigen. Hitler var død. De tyske okkupantene la ned våpnene. Blendingsgardinene kunne brennes, og det norske flagget finnes fram fra de underligste hjemmesteder.

 

Men det var ikke Norge som vant. Ikke det norske militæret, ikke regjeringen i London, ikke norske sabotører - og slett ikke hjemmefronten og gutta på skauen. Vår innsats var i det alt vesentlige nålestikk uten betydning for krigens utfall. Eller karstykker til "innvortes bruk". Mange nordmenn led vondt under krigen. Men det betyr ikke at deres lidelse hadde betydning for krigens gang. Verken provoserende binders på jakkeslaget eller røde nisseluer, gjorde krigen en dag kortere. Meningsløse sabotasjeaksjoner gjorde tvert i mot vondt verre. 

 

Vi vant ikke freden, vi fikk den, sier motstandsmannen og forfatteren Ragnar Ulstein i et intervju med Vårt Land i anledning av at det er 70 år siden Norge ble fritt fra den tyske okkupasjonen. Han ble nylig dekorert for sin krigsinnsats.

 

Det er sant og riktig. Andre gjenvant freden og friheten for oss.  De avgjørende slagene stod ikke i Norge. De avgjørende slagene stod ute i verden. Tusener på tusener av amerikanere, russere og engelskmenn ofret livet for å knuse nazismen og fascismen. De nordmennene som gjorde en avgjørende innsats for fred og frihet var norske sjøfolk. Samt de norske soldatene som deltok i kampene på Walcheren, i Ardennene og andre krigsskueplasser utenfor Norges grenser. Det er disse vi har å takke for den freden og friheten som vi i år feirer 70-årsdagen for.

 

De hjemlige norske "heltene" stod først fram da krigen var slutt. Noen kom fra "skauen". Andre fra England eller Sverige hvor mange av dem hadde sittet trygt på avstand fra krigens redsler og vært modige på hjemmeværende nordmenns vegne.

 

Det er alltid "seierherrene" som skriver historien. "Seierherrene" bestemmer hva som skal fortelles og hvordan. De avgjør hvem ettertiden skal oppfatte som helter og hvem som skal spille rollen som skurker. Deretter går de subjektive fortellingene i arv fra generasjon til generasjon og blir historiske "sannheter" som historieforvalterne autoriserer og forteller videre. Jo yngre historieskriverne er, desto mer avhengige er de av det som allerede er skrevet og fortalt. Krigshistorien blir en gjenfortelling. Mytene går i arv og blir "sannere" for hver gang de fortelles.

 

Å stille spørsmål ved nedarvede "sannheter" om vanskelige perioder i vår historie gjør man ikke ustraffet. Sier man ifra at keiseren ikke har klær på, er det bare i eventyret at man åpner allmennhetens øyne og vinner anerkjennelse for å ha røpet den ubehagelige sannheten. I virkelighetens verden foretrekker de fleste å leve uforstyrret med sin uvitenhet, sine misforståelse og sine myter. Folk tror det de ønsker å tro.

 

8. mai 1945 var de fleste nordmenn glade. Også mange medlemmer av Nasjonal Samling. De var ikke tyskvennlige. De håpet ikke på at tyskerne skulle vinne. De hadde sluttet seg til Nasjonal Samling i den tro - og det håp - at Quisling og hans norske parti ville sikre Norge et norsk styre. Et norsk styre som ikke var ideelt, men under enhver omstendighet bedre enn et tysk despoti ledet av den tyske okkupantens fremste representant på norsk jord, Reichskommisar Joseph Terboven.

 

Alle visste at det var krig, og at Norge var et okkupert land. At Quisling og partiet hans ikke stod fritt og kunne handle i direkte strid med okkupasjonsmaktens interesser, forstod enhver som levde under okkupasjonens åk. Ja, noen "forstod" kanskje til og med at det var nødvendig å signere og eksekvere dødsdommer. Krig er krig. Det var - mente de - likevel grunn til å tro at et norsk regime ville ivareta norske interesser bedre enn Terboven og hans menn. Om lag 50 000 mennesker tenkte slik. De forsøkte å løse krigens utfordringer på sin måte. Da freden kom ble de regnet for landsforrædere og behandlet der etter.

 

Det er i disse dager 75 år siden krigen kom til Norge, og 70 år siden vi fikk igjen vår fred og frihet. Mange vil gjerne ha æren. Men ytterst få fortjener den. Når nye generasjoner nordmenn tutes ørene fulle med norsk krigsinnsats og heltemot, bør de huske Ragnar Ulsteins ord når han minner om at Norge kapitulerte i 1940. De fleste nordmenn deltok ikke i krig, fastslår han. "Det var selvfølgelig tunge dager av og til, med lite mat og mye tvang, og en følelse av hjelpeløshet over landet, men det var få som var i kamp", sier Ulstein.

 

Dette er den enkle, men ikke alltid like populære sannheten! En helt annen sannhet enn den mytemakerne formidler.

 

Kay Olav Winther d.e.


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/46293393