Hjernen?

Dagbladet kan fortelle at hjernen bak terroren i Paris er en 27 år gammel marokkaner, Abdelhamid Abaaoud, som bor i Belgia.

 

Hjernen?

 

Kay Olav Winther d.e.


Vill West'ern?

Noen tenker på meg. Det er jo godt å vite.

 

Formidlingselskapet Western Union f.eks. Det sender meg stadig henvendelser. Som f.eks. denne

 

Kjære Western Union Kunde,
Eiere av konto Western Union blir bedt om å validere kontoen i de neste 24 timer.
Dette tiltaket er nødvendig som en ny sikkerhetsløsning oppgradering skyldes skje
denne uken.
Hvis du ikke klarer å validere din konto informasjon før 03/21/2013, vi forbeholder oss
retten til å suspendere alle online virksomhet.
Du kan validere kontoen din ved å klikke på linken nedenfor:
http://www.westernunion.no/WUCOMWEB/signInAction.do/method=load 
Takk for at du forstå
Vårt hovedkontor adresse kan bli funnet på vår hjemmeside www.westernunion.no

 

Litt dårlig norsk kanskje, men det skyldes sikkert oversettelsesprogrammet og ikke avsenderens seriøsitet. Og det er ingen grunn til å hekte seg opp i bagateller. Taken er god, og det er det viktigste. Mer effektive sikkerhetsløsninger er bra. Det finnes jo så mange luringer og kjeltringer der ute, som gjerne vil hacke seg inn hos oss. Så takk, Western Union for at du er våken og passer på.

 

Selv om jeg er rørt av omtanken, lurer jeg på hvorfor Western Union har sendt denne henvendelsen til meg. For jeg er jo ikke kunde - slik Western Union hevder. Jeg har aldri hatt noe med Western Union å gjøre. Og kommer aldri til å ha det heller!

 

Og ikke responderer jeg på henvendelser som denne. Aldri. Uansett hvem de kommer fra. Og uansett om de skulle virke mer tilforlatelige enn denne.

 

F. eks. må valideringen være utført innen 21.03, sies det. Det var i går. Hvorfor mottar jeg da denne oppfordringen - eller purringen - i dag? Det virker ikke tillitvekkende. I følge e-posten er det jo nå for seint, og Western Union skal vel derfor nå - hvis vi skal tro dem på deres ord - "suspendere alle online virksomhet". Hva det innebærer vet ikke jeg, men det høres alvorlig ut. Ikke noe man truer med uten å gjøre alvor av det. Når man er et seriøst foretakende.

 

Nå er ikke dette den første henvendelsen jeg har mottatt. Rett skal være rett. Dette er henvendelse nummer tre. De to første fikk jeg i tide. Men jeg svarte ikke. Jeg innrømmer det.

 

Likevel: At jeg fortsatt blir bedt om å validere og oppgi opplysninger etter fristens utløp, overrasker. Det skulle vel ikke være noe muffens her? Hva sier dere Western Union? Er det noen som går i deres klær og gir seg ut for å være andre enn de egentlig er? 

 

Så simple kan vel ingen være? 

 

Kay Olav Winther d.e.


Kjøp ikke SAMSUNG-produkter

Hvor lenge mener du at et kjøleskap som koster rundt regnet 17.000 kroner skal vare? Ti-femten år? Eller mer?

 

Det mener ikke SAMSUNG. Deres kjøleskap ryker etter ca. 4 år. Da får du det riktignok reparert gratis på garantien, men når samme delen ryker på ny etter ytterligere 2 år, er garantitiden utløpt. Og da er det ingen hjelp å få. Da sitter du der med et ubrukelig kjøleskap. Og 17.000 kroner ut av vinduet. Mens melka står på terrassen til kjøling.

 

Hvis du syns slik kundebehandling er grei, kan du kjøpe SAMSUNG-produkter og håpe det beste. Syns du derimot at kunden har krav på å få mer igjen for pengene, holder du deg langt unna SAMSUNG og velger andre produkter.

 

Her er historien om hvordan SAMSUNG har behandlet en av sine kunder, og hvor dyrt det kan være å handle SAMSUNG-produkter.

 

For vel seks år siden kjøpte en familie som står oss nær, et SAMSUNG kjøleskap, modell RS21FASM hos El Price  - som nå er nedlagt.  Det er et stort kjøleskap som familien ganske raskt fikk problemer med. Dørene virket ikke som de skulle, og etter om lag fire år sluttet antifrostfunksjonen i bakveggen å fungere. Altså et typisk "mandagsprodukt".

 

Feilene ble rettet innenfor garantien. Da kjøleskapets eier skjønte at den ødelagte antifrostdelen kunne være et svakt punkt, spurte hun hva som ville skje hvis dette skjedde på ny. Servicemannen svarte at garantien da fortsatt ville gjelde. Feil på den nye delen ville hun på ny få rettet kostnadsfritt fordi dette åpenbart var en feil ved produktet. En feil som SAMSUNG var ansvarlig for.

 

Etter om lag to år oppstod dessverre feilen på ny. Antifrostfunksjonen sluttet m.a.o. å virke to ganger i løpet av 6 år. Da denne feilen oppstår helt uavhengig av måten kjøleskapet brukes på, og av hvor det er plassert på kjøkkenet, er antifrostfunksjonen i bakveggen åpenbart et svakt punkt ved det produktet familien har kjøpt. Det skulle man vente at en seriøs produsent ville  ta konsekvensen av og holde kjøperen skadesløs. Men nei, ikke SAMSUNG.

 

Da feilen oppstod på ny, ringte kjøleskapets eier straks til SAMSUNG og sa i fra at kjøleskapet ikke fungerte, samtidig som hun bad om bekreftelse på at garantien, slik som lovet, fortsatt gjaldt fordi den delen som nå sviktet var blitt byttet ut før og nå bare var to år gammel. Hun mente at hun i samsvar med uttalt løfte, og fordi hun og familien er helt uten skyld i at  samme vitale del i kjøleskapet går i stykker med korte mellomrom, burde få feilen reparert uten kostnad for familien.

 

Til hennes overraskelse og skuffelse sa SAMSUNG nei. Det vil si: De svarte at ryggen ville kunne bli erstattet uten kostnad for eieren, men at reparasjonen vil komme på 4.000 kroner. 

 

Ved å tilby ny rygg kostnadsfritt avslører SAMSUNG at selskapet innser at kjøleskapet går i stykker på grunn av deler og funksjoner som har feil eller på annen måte ikke holder mål. I stedet for å beklage, og selv ta utgiften som følger av bedriftens egne feil, krever de at kunden skal betale 4000 kroner for å få feilen reparert!

 

Muntlige og skriftlige klager til SAMSUNG har ikke ført fram. Voice of Customer/Reklamationsavdelningen i Kista ved Stockholm svarer bare at " vi erbjuder en 3 månaders reparationsgaranti på de delar som har bytts ut. Någon ny reklamationstid eller garanti utöver det ges tyvärr inte. Då denna tid har passerat och skåpet är närmare sex och ett halvt år gammalt så är det väl utanför både garanti- och reklamationsrätten - varpå ni har erhållit detta kostnadsförslag. Tyvärr kommer vi inte att kunna erbjuda en kostnadsfri åtgärd då skåpet saknar reklamationsrätt, trots tidigare åtgärd då reparationsgarantin även den har upphört. Hemskt ledsen att vi tyvärr ej kan hjälpa er vidare i detta ärende utan får hänvisa er till det kostnadsförslag ni har erhållit eller i annat fall till Forbrukerrådet om ni anser att ärendet ej är rätt hanterat.?

 

Svaret kan ikke oppfattes på annen måte enn at kundene ikke kan forvente at et SAMSUNG kjøleskap som koster omlag 17.000 kroner, skal vare lenger enn 6 eller 6,5 år. Når vitale deler viser seg ikke å holde mål, er saken SAMSUNG uvedkommende. Noe sånt som kundeservice, driver SAMSUNG åpenbart ikke med. De lever av å selge. 

 

At erstatnings- og reparasjonsgarantier utløper, må man regne med. I dette tilfellet er det imidlertid ikke egentlig et spørsmål om vanlig driftsgaranti på deler av normal god kvalitet. Her har SAMSUNG uten tvil levert et produkt med en åpenbar produksjonssvakhet eller -feil. Feilen viste seg før garantitidens utløp. Etter å ha blitt rettet, oppstod den på ny, hvilket ikke kan bety annet enn at reparasjonen ikke var tilfredsstillende, eller - og det er vel mest sannsynlig - at de nye delene som ble satt inn, ikke var bedre og mer holdbare enn de som røk før garantitiden utløp. SAMSUNG må altså ha reparert den opprinnelige feilen ved hjelp av deler som det også har vært feil på eller svakheter ved. Reperasjonen har m.a.o. ikke satt kjøleskapet i fullverdig stand.

I en henvendelse til SAMSUNG har vi spurt: Er det slik at SAMSUNG leverer dyre, underlødige produkter som ikke en gang er ment å skulle fungere feilfritt i garantitiden? Er det SAMSUNGs policy at ulempene og utgiftene ved at firmaets produkter ikke tåler normal bruk, skal skyves over på forbrukerne? Ser SAMSUNG seg tjent med å få et rykte som produsent av underlødige "bruk og kast"-produkter med minimal levetid? Og: Er garantien begrenset til reparasjon som skal få produktet til å fungere garantitiden ut, eller innebærer den at reparasjonen skal sette produktet i fullverdig stand slik at det får en rimelig brukstid ut over garantitiden?

SAMSUNG har svart. Svaret er en tilnærmet ordrett gjentakelse av det svaret SAMSUNG allerede har avgitt. Altså: God dag mann, økseskaft!

Selv om denne saken også aktualiserer spørsmålet hva som er rimelig og riktig oppfyllelse av produktgarantien, handler den egentlig ikke først og fremst om hva en varegaranti inneholder, og når en garanti er utløpt. Det denne saken gjelder, er at SAMSUNG har produsert og solgt et produkt som ikke har den kvalitet som det er rimelig å forvente. Når kjøleskapet to ganger på seks år settes ut av funksjon ved at samme vitale del går i stykker slik at skapet ikke fungerer etter forutsetningene, er det åpenbart at kunden har fått et produkt som ikke holder mål.

Kunden må finne seg i at produsenten forsøker å utbedre feilen. Når feilen gjentar seg, og på ny gjør kjøleskapet ubrukelig, har SAMSUNG ved sin reparasjon ikke lykkes med å sette skapet i driftsmessig tilfredsstillende stand. Da burde selskapet tilbudt nytt skap eller gratis ny reparasjon. Ja, egentlig burde kunden i tillegg vært tilbudt kompensasjon for tort og svie.

Det ville vært god kundebehandling. Men god kundebehandling er åpenbart ikke noe SAMSUNG driver med. Der i gården rir de paragrafer og definerer ulempene ved underlødige produkter som jus. Klag til forbrukermyndighetene hvis dere ikke er fornøyde svarer de - og toer sine hender. 

Hvis et slikt dyrt og stort kjøleskap som denne saken dreier seg om, ikke kan påregnes å skulle fungere i mer enn 4-5 år, bør SAMSUNG gjøre dette kjent. Hvis kjøleskapet forventes å ha lengre brukstid, bør SAMSUNG sørge for at dette skjer uten ubehageligheter og store utgifter for kunden som er blitt utsatt for et betydelig økonomisk tap, og for den ergrelsen at kjøleskapet ikke fungerer. 

Klage vil bli sendt til forbrukermyndighetene, slik SAMSUNG anbefaler. Allerede nå vet vi imidlertid hvor vi har SAMSUNG. Får man problemer med deres produkter, kan man ikke regne med særlig hjelp og forståelse. Vår anbefaling er derfor klar: Hold deg unna SAMSUNG. Får du problemer med SAMSUNG-produkter, møter du veggen. I alle fall gjorde familien i vår næhet det. For dem ble det en dyrekjøpt erfaring. Det blir aldri mer SAMSUNG hos dem. Og ikke hos oss heller. Så god råd har vi ikke.

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Bondefangeri

Den elektroniske postkassa mi oversvømmes av tilbud og lurendreieri fra tvilsomme "firmaer".

 

Stadig vekk får jeg vite at jeg er den heldige vinner av store pengebeløp og gratis kapitalvarer. De generøse giverne trenger bare et par ytterligere opplysninger, så vil pengene og gavene bli stilt til disposisjon for meg.

 

F. eks. har jeg nettopp vunnet - eller fått - en Nokia 100 mobiltelefon. Det eneste jeg skal betale er 1 krone. Men det er ikke for telefonen. Det er for prøvemedlemskapet "der varer i 14 dager".

 

Prøvemedlemskap?

 

Det viser seg at hvis jeg løser ut den "gratis"  telefonen blir jeg medlem i 2beinlove.net. At jeg som en 75 år gammel gift person skulle ha noen interesse av det, er tvilsomt. Og at prøvemedlemskapet varer i 14 dager, betyr neppe at forpliktelsen opphører etter to uker. Etter prøvetiden går formodentlig - og høyst sannsynlig! - prøvemedlemskapet over i fast medlemskap. Og så sitter man i saksa.

 

Telefonen er altså ikke en gave, men et agn som skal lure deg til å bite på kroken slik at du inngår medlemskap i noe du ikke er interessert i og aldeles ikke har bedt om å bli involvert i. Biter du på, sitter du igjen med en forpliktelse - og en utgift som du helst skulle vært foruten.

 

Jeg får stadig "gaver". Og purringer undertegnet av ulike fiktive kvinnenavn, når jeg ikke sluker agnet.

 

Et annet nettbasert firma som stadig forsøker å få få meg på kroken, er Transactions.nu. Hos dem ligger et Fujifilm C25-kamera og venter på at jeg skal oppgi de nødvendige opplysningene slik at de kan sende meg kameraet. Som er gratis! Det eneste jeg skal betale for er et prøvemedlemskap. Og det koster 5 - fem! - kroner. Dessuten må jeg erklære at jeg aksepterer betingelsene.

 

Prøvemedlemskap her også?

 

Ja, også her - og i tilknytning til nesten alle andre "gaver" og tilbud som er for gode til å være sanne. Og dreier det seg ikke om medlemskap, gjelder det f. eks. abonnement. Er du uforsiktig og slår til, har du plutselig skaffet den en betydelig ekstrautgift som langt overstiger verdien på gaven som lurendreierfirmaet forsøker å innbille deg at det har gitt deg av ren godhet, eller fordi du har hatt usedvanlig flaks.

 

For det dreier seg ikke om gaver, men om lokkemidler. Hvis noe er for godt til å være sant, er det lureri. Det gjelder i 99,9 prosent av tilfellene. Ingen av lurendreierfirmaene eller markedsførerfirmaene som sprer e-post for dem, driver veldedighet. De gir ikke bort noe. "Gavene" er utgifter til inntekts ervervelse. Og du er inntektskilden som de gjerne vil slå kloa i og hale mest mulig ut av.

 

Tror du noe annet, er du utilgivelig naiv.

 

Men vil du ikke motta slike falske "tilbud" og "gaver", kan du vel bare si i fra at du ikke ønsker å motta slik nettpost?

 

I e-postene er det opplyst at du kan stanse tilsendingen ved å trykke på en lenke. I 90 prosent av tilfellene virker lenken ikke. Noen av de som virker, har jeg brukt. Jeg har til og med fått svarmail med bekreftelse på at tilsendelsen er stanset. Men reklamemailene kommer ufortrødent. 

 

Hva jeg har gjort for å bli velsignet med denne søppelposten, vet jeg ikke. Sendt inn svar til konkurranser, kanskje. 

 

Så se opp for hva du svarer på. Og hvilke milde gaver du sier ja takk til. Det er noen sleipe bondefangere der ute som prøver å få sugerøret sitt i kontoen din. Er du naiv og tror at et ord er et ord, ligger du tynt an.

 

Mitt råd er klart: Si nei takk! Ingen ting er gratis. Det er alltid en godt gjemt krok skjult i agnet! Ser du adressen http://jettimail.net bør du holde deg langt unna! Den betyr trøbbel! La deg ikke lure!

 

Kay Olav Winther d.e. 


Falskspill i fotballen

Forekommer det kampfiksing i norsk fotball?

 

Selvfølgelig gjør det det. Over alt hvor det er mulig å tjene penger på fusk og fanteri, vil noen prøve seg. De som blir overrasket over avtalt spill, eller blir "fryktelig lei seg" over at slikt kan forekomme i Norge, må ha vært ulovlig naive. 

 

At enkelte spillere, klubbledere eller dommere har vært satt under press av folk som ikke viker tilbake for å sko seg på falskspill, er ikke mer enn en må rekne med. Det forekommer i andre land. Hvorfor skulle det ikke forekomme her? Nordmenn er nok ikke så uskyldshvite som de mest blåøyde av oss liker å tro.

 

Fusk forekommer på travbanen, på gallopbanen - og i fotball. Og på andre arenaer hvor man kan satse penger, og hvor det er mulig å påvirke resultatet. I enkeltmannsidretter og i lagspill.

 

Myndighetene er ikke helt uten skyld i den aktuelle sistuasjonen. De har åpnet slusene.  Ikke slik at de har åpnet for misbruk, men de har gjort pengespill "stuerent". Og lukket øynene for uheldige konsekvenser av den mentalitetsendringen de har bidratt til.

 

De siste par-tre 10-årene har økningen i pengespill og betting vært alarmerende. Tidligere fotballspillere sitter på TV og minner om sine bragder på fotballbanen mens de ugenert anbefaler veddemål og pengespill, og spillselskaper opptrer som sponsorer for arrangementer av ymse slag - også idrettsarrangementer. Det bidrar til å legitimere vedding og pengespill og til å sette likhetstegn mellom sport og spill.

 

Det er en usunn utvikling. For idretten - og for nasjonens mentale allmenntilstand.

 

Dermed har jeg ikke sagt at misbruket er myndighetenes skyld. Men de som spekulerer i fusk og fanteri, har fått friere spill og videre armslag fordi de mentale vilkårene er lagt til rette og forberedt gjennom en løssluppen aksept av at veddemål og pengespill er all right. Det er moralsk og sosialt akseptabelt.

 

I min barndom hadde vi pengelotteriet. Og det var det. De som spilte poker gjemte seg bort innendørs eller ute der ingen kunne se dem. For folk flest tok anstøt - og avstand. Ingen skikkelige folk spilte bort surt ervervede penger i poker. 

 

I dag er pokerspill nærmest blitt en idrettsgren. Hvor feterte idrettsutøvere kan vise hvilke tøffe mannfolk de er. Før vakte poker avsky. Nå gir det status. Hos altfor mange.

 

Jeg har nettopp lest boka om bispesønnen som gamblet bort millioner med den følge at familien måtte gå fra gård og grunn - og bispen fra sitt bispekall. Det var skremmende lesning. Hvordan kunne det skje?

 

Det skjedde fordi noen ikke gjorde jobben sin. Spilleren mistet kontrollen. Han var "utilregnelig". Men hva med spillselskapene? Som gav kreditter og "bonuser" for å holde taperen i gang slik at han kunne tape stadig mer? Hva med finansinstitusjonene som formidlet pengene? 

 

Hva har myndighetene gjort i etterkant av denne tragiske saken? Bortsett fra å straffe spilleren og hans mor? Hva har politikerne gjort for å tette hull i det juridiske gjerdet som skal hindre at enkeltmennesker blir utnyttet av kyniske personer og institusjoner som ikke viker tilbake for noe bare de kan få satt klørne i andres penger? Hva har politiet gjort for å finne de egentlig skyldige i denne saken? De som med åpne øyne, velberådd hu og åpenbart forsett har latt en spillegal spille seg ussel og arm og ødelegge livet for famlien og familiens venner og bekjente? Ja, ikke bare latt ham spille, men stimulert ham til det. Og lagt forholdene til rette for at han skulle tape mest mulig?

 

Det er mot denne bakgrunnnen vi må se kampfiksingen og den moralsk tvilsomme - og i noen tilfelle trolig ulovlige - gamblingen på egen klubb og kamper hvor spillerne selv har vært med og har hatt anledning til å påvirke resultatet. 

 

De spillerne som er i søkelyset, har ikke vokst opp her, sier lederen for en av de aktuelle klubbene. Gamblingen avspeiler ikke vår kultur.

 

Hva så?

 

Klubbene kjøper seg spillere fra de forskjelligste kulturer. Spillere som har en fortid, og som lever et liv utenfor fotballbanen. Som har "venner" og bekjente. Som de er avhengige av. Som de nødig vil skuffe. Eller som de rett og slett er redde for. Fordi de vet at et nei til samarbeid kan koste dyrt. Sosialt og helsemessig.

 

Det er neppe mors beste barn som arrangerer fiksing av fotballkamper. Kanskje de som lar seg overtale,  samtykker i rent selvforsvar. Fordi de er redde for konsekvensene hvis de sier nei. Ikke alle er født til å være helter. Det gjelder både fotballedere, mediefolk - og fotballspillere. Og alle oss andre. Som sitter relativt trygt på god avstand fra realitetene.

 

Jeg tror at denne saken vil vise seg å ha langt større dimensjoner enn vi hittil har fått inntrykk av. Og alle involverte er neppe truet til å delta. Det finnes svake sjeler som ikke kan si nei til å tjene en ekstra slant - selv om det forutsetter litt fusk og fanteri.

 

Men bak de involverte spillerne fins det trolig et nett av giftige edderkopper. Det er disse politiet må jakte på. Det er det kriminelle nettverket bak fiksingen og gamlingvirksomheten som må tas - og lukes ut. Ikke ved naiv småpirking i miljøet, men ved å grave til bunns i problemet. For å fjerne det med rota.

 

Og for å vise at å etablere slik svindelvirksomhet i Norge, det koster. I form av fengselsstraffer og inndragninger. Ikke bare for dem som har gamblet. Eller fusket på banen. Men for dem som står bak. Edderkoppene i nettet. Det er de som er de egentlig skyldige. Hvis ikke de tas, blir hele aksjonen et slag i løse lufta.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


OL-kommentar: Kramer mot Kramer

Nederlenderen Sven Kramer er verdens desidert beste skøyteløper. For tiden.

Og han er kongen over langdistansene.

Ingen over. Ingen ved siden.

Men gull på 10 000 meter ble det ikke. Selv om han under vanskelig forhold gikk inn til beste tid.

Han ble nemlig disket.

Et øyeblikks mangel på konsentrasjon - og et påstått feil signal fra trener Gerard Kemkers - gjorde at Sven Kramer gikk to innersvinger på rad. Dermed røyk OL-gullet.

Det var synd. Uendelig synd.

Hjallis fikk gå om igjen etter å ha blitt blendet av en blits i 1952.

Det er altså "tradisjon" for å bruke hodet. Men Hjallis var uten skyld i det som hendte.

Kramer gjorde en feil.

Det er forskjellen. Rent teknisk. Og juridisk.

Men var avgjørelsen "rettferdig"?

Hvor mye tjente Kramer på feilen? Hvor mange meter? Og hvor mye tid?

Og framfor alt: Hvor mye tjente han i forhold til tidsdifferansen mellom ham og 2.mann, Seung-Hoon Lee?
M.a.o.: Skyldtes Kramers bedre tid at hadde gått to indre?
Eller hadde tildragelsen ubetydelig innvirkning på tiden? Og ingen innvirkning på det faktum at Kramer gikk fortest? Og var best?
Og enda mer: Hva om det bevises inntil ugjendrivelighet at Kramer var på veg inn i riktig bane, men ble forledet over i feil bane av treneren?
Er det teamet som stiller til start? Og er solidarisk ansvarlige for at alt skjer i følge boka?
Eller er det løperen som alene konkurrerer?
M.a.o.: Er treneren en utenforstående som ødelegger for løperen ved å gjøre en feil? En som forleder løperen til å gjøre en feil?  
La gå at reglene slår fast at løperen selv er ansvarlig for å gå riktig. Men hva om løperen blir forledet?
Kramer er den egentlige vinneren av 10 000 meteren. Han er den moralske vinneren også. Han var best.
Renhårige konkurrenter burde beklaget hans situasjon.

I stedet feiret Seung-Hoon Lee gullet med flagg og jubel, mens Ivan Skobrev kysset isen som takk for sølvet. Medaljer som ingen av dem hadde fortjent.

Kunne juryen kommet til et annet resultat?

Kunne den latt Kramer beholde gullet?

For eksempel ved å justere tiden ved et beregnet fradrag for fordelen ved å gå en innersving for mye?

Vi lever tross alt i elektronikkens tidsalder.

Liknende situasjoner kan oppstå igjen.

Det internasjonale skøyteforbundet bør tenke igjennom om de har funnet den beste løsningen på situasjoner som denne.

Det fortjener både skøyteløperne.

Og publikum.

Kay Olav Winther d.e.


Thorbjørn Jagland "avslørt" av VG

Thorbjørn Jagland har fått en kremjobb. Stillingen som generalsekretær i Europarådet er godt lønnet. Med sånn ca 1/3 av det en habil profesjonell fotballspiller får, tenker jeg. Dessuten innebærer den skattemessige fordeler.

Fortjener sosialdemokraten Jagland slike lukrative ordninger?

Nullskattavtaler er vanlig for ansatte i internasjonale organisasjoner, opplyser professor Fredrik Zimmer ved Universitetet i Oslo til VG.

Dette er noe alle vet. Dvs. alle som følger med litt, vet det. Ordningen henger bl.a. sammen med at "utenlandsarbeiderne" faller utenfor de sosiale sikkerhetsordningene i så vel sitt midlertidige oppholdsland som i hjemlandet.

Men VG visste det ikke. Eller avisa later som om den ikke visste det. Der i gården "mener" de derfor at de har avslørt et kritikkverdig forhold når de kan fortelle at Jagland tjener godt på toppjobben og ikke betaler skatt. Som om det skulle være en fordekt affære. En tvilsom avtale. Spesialdesignet for Jagland.

Men avisa er altså tross alt ikke verre enn at den lar professor Zimmer fortelle at dette er vanlig kutyme. Men helt uten sverdslag kan ikke redaksjonen gi avkall på en "god" sak. "Ifølge professor Fredrik Zimmer," er slike avtaler vanlige, skriver avisa og lar utsagnet henge i en tynn tråd. I følge professoren, ja. Men man står jo fritt til å tenke sitt.

Og den friheten utnytter VG. Uhederlig journalistikk? Tja. Slike oppslag selger i alle fall. Så da får det være som det vil med moralen.

For riktig å gjøre en "sak" av det, og for å være sikker på at kritikerne ikke skal glemme at Jagland er nordmann og sosialdemokrat og burde betale en masse skatt med glede, uansett hva reglene sier, slipper avisa til direktøren i Skattebetalerforeningen - en herr Jon H. Stordrange - som "reagerte umiddelbart da han leste VGs avsløring om Jaglands skatteavtale søndag".

Reagerte?

Negativt, selvfølgelig. I rettferdighetens navn. "Avtalen er urettferdig," sier Stordrange til VG Nett.

Urettferdigheten består i at Jagland har nøyaktig samme vilkår som andre i hans situasjon. Personer som ikke omfattes av det sosiale sikkerhetssystemet - for eksempel alle ansatte i Europarådet - er fritatt for skatt. Både til Frankrike - der Jagland nå bor - og til Norge.

Dette vet VG. Opplysningene er nemlig hentet fra avisas nettside.Likevel mener avisa åpenbart at det er urettferdig at Jagland nyter denne skattefriheten. Derfor bruker de en forside til å henge ham ut.

At andre nyter godt av denne ordninger er tilsynelatende OK. I alle fall har ikke VG funnet grunn til å ta opp saken tidligere. Verken prinsipielt eller knyttet til noe konkret tilfelle. Men når sosialdemokraten Jagland er blitt toppbyråkrat og dermed nyter godt av samme ordning som andre internasjonale toppbyråkrater, finner avisa å måtte "avsløre" forholdet. Og tale der andre tier. Modige VG.

Jeg må si det rett ut. I VGs ånd. Dette er perfid journalistikk. Førstesideoppslaget og mistenkeliggjøringen har bare en hensikt: Å bruke Jagland - rått, kynisk og brutalt - til å øke løssalget. Og tjene penger.

Hvordan den stadige hakkingen, kritikken - ja, la meg fortsette å snakke rett ut - forfølgelsen av Jagland virker på den forfulgte og hans nærmeste, gir avisa tydeligvis en god dag i.

Dette er hensynsløst. Og det er simpelt. Men som sagt: Det gir trolig penger i ei slunken kasse.

Så da får heller Jagland unngjelde. Og han er jo fra før ikke så populær at det gjør noe. Risikoen for at uthengingen skal slå kontra, er derfor liten.Og man kan ikke lage omelett uten å knuse egg. Ikke sant?

Så noe må man ofre. I den "gode" saks tjeneste.
Kay Olav Winther d.e.


La de små barn komme til meg

Jeg er ikke-troende. Men medlem av statskirken. Som jeg er født og døpt inn i. Som de fleste av oss.

 

Den norske kirke er en folkekirke. Hevder den selv. En stor, åpen, inkluderende folkekirke. Med en konfesjon som de færreste tar anstøt av.

 

Som statskirke - og folkekirke - påberoper den seg visse rettigheter. Både økonomisk, praktisk - og når det gjelder rett til å utbre sin lære.

 

At denne statusen også medfører visse forpliktelser, synes ikke å ha gått opp for alle dens tjenere. Noen tror øyensynlig at kirken er deres personlige og private. Og at de innenfor rammen av folkekirken kan kreve at kirkens medlemmer deler - eller i det minste bøyer seg for - deres spesielle oppfatninger. Selv når disse strider mot kirkens lære og praksis.

 

Det finnes en og annen slik teologisk stabeis rundt omkring. Som tilsynelatende mener at stats- og folkekirken er deres kirke. At det er deres tro og fortolkninger - og fordommer - som skal gjelde. Og at de som er uenige med dem, har satt seg selv utenfor. Og derfor må finne seg i å bære konsekvensene.

 

I Ålesund finnes det en slik person. Han heter Nils Beite. Og er prest.

 

Presten Beite liker åpenbart ikke lesbiske. Trolig ikke homoseksuelle heller. Hva han mener om andre minoroteter, vet jeg ikke.

Etter som han er prest i statskirken - og følgelig trolig mener at mennesket er skapt i guds bilde - oppfatter han formodentlig personer som fra naturens side er utstyrt med et slikt følelsesliv, som en slags feilvare. Som ideelt sett ikke burde kommet på markedet. Men i alle fall bør skjule sine tilbøyeligheter og undertrykke sin kjærlighet.

 

I alle fall bør de ikke skaffe seg barn. Og gjør de det likevel, bør de straffes. Bl.a. gjennom barna. Der det svir mest. Så han nekter å døpe barna deres.

 

I løpet av min skolegang og kontakt med kirken har jeg lært at Jesus - som presten Beite vel må ha en viss tiltro til - sa: La de små barn komme til meg. Hindre dem ikke.  

 

Det har sikkert Beite hørt også. Kanskje er han til og med enig med sin herre og mester. Stort sett. Men han gjør unntak for barn av lesbiske. De bør ikke bli døpt og innlemmet i kirken, mener han. I alle fall ikke av ham. Personlig vil han holde sin sti ren.

 

Fanatiske mennesker mister lett perspektivet. Og evnen til å se ting i en større sammenheng. De forblindes. Av egne fordommer. Og av tro på egen fullkommelighet. Derfor viker de ikke tilbake for å sette seg til doms over andre.

 

Slike mennesker burde ikke plasseres i stillinger hvor de har ansvar for andre. Det er de for selvsentrerte til.

 

Nå mener sikkert herr Beite at han har rett. Og er i sin rett. At han handler i samsvar med guds ord og kirkens lære. Og at det er alle de andre som tar feil.

 

Den vrangforestillingen må han få ha. Som privatperson. Men ikke som prest i den norske kirke.

 

Vil han være prest i folkekirken må han undertrykke de delene av sin tro som ikke er i samsvar med folkekirkens lære. Han må med andre ord gjøre vold på seg selv. Slik han mener at lesbiske - og andre grupper han ikke liker - bør gjøre vold på seg. Og undertrykke sine følelser. Og sin - for meg uforståelige - trang til delaktighet i det okkulte fellesskapet som kirken er.

 

For meg synes det klart at enhver som tar arbeid i kirken, må handle ut fra kirkens forutsetninger. Og legge egne - mer eller mindre aparte - særoppfatninger eller fordommer - til side. Kan ikke presten Beite det for sin samvittighets skyld, får han avkle seg kappe og krage.

 

Men Beite har valgt en annen løsning. Han vil stampe mot brodden. Og kjempe for sin overbevisning innen kirken. Han velger å la sin spesielle overbevisning og sine spesielle oppfatninger gå ut over de av kirkens medlemmer som er uenige med ham. De som følger hjertets stemme. Selv om hjertet snakker et språk som presten Beite ikke kan forstå. Og ikke liker.

 

Jesus var øyensynlig av en annen oppfatning. La de små barn komme til meg. Hindre dem ikke. Sa han.

 

Men Beite vet bedre. Mener han åpenbart selv. Og det må han gjerne mene. Men ikke på kirkens vegne.

 

Hvis de som er satt til å utøve tilsyn i kirken, ikke kan få Beite - og de som mener som ham - til å endre adferd, får politikerne gripe inn.

 

Jada. Jeg hører ramaskriket.

 

Vi har imidlertid en statskirke. Den norske kirke er ikke en frikirke som den enkelte herrens tjener kan gi innhold til. Etter eget forgodtbefinnende.

 

Den som ikke skjønner det, bør ikke være menighetsprest i folkekirken.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Krybbebiter

Karita Bekkemellem har skrevet bok.

Der lar hun Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet få gjennomgå.

Jeg har ikke lest boka - ennå! - men av mediene forstår jeg at hun er ute på hevntokt.

Fordi statsministeren gav henne fyken som minister i regjeringen han ledet.

Hvilket viser at han ikke er så pinglete som hun vil ha det til.

At hun føler behov for å knegå Jens i all offentlighet for å gi ham igjen for denne "forsmedelsen", viser at hun ikke har de dimensjonene og den personligheten som skal til for å sitte i en regjering.

Karita kritiserer Jens for at han ikke gav henne noen grunn.

Grunnen kan du få her, Karita.

Du holdt ikke mål. Og passet ikke i teamet.

Kanskje var du også for selvsentrert. Men hadde for lite selvinnsikt. Og var for lite sakorientert. Hvem kommer i det lange løp - når Se og Hør og VG har gått lei - best ut av denne saken, tror du?

Du - eller Jens?

Jeg skal lese boka di. Når jeg får lånt den på biblioteket.

Foreløpig sitter jeg igjen med inntrykket av en krybbebiter.

Som dessuten slår bakut når sjansen byr seg.

M.a.o.: Ingen ideell hest å ha i spannet.

Ikke på stallen heller.


Kay Olav Winther d.e. 

Programledernes valgkamp

Jeg har vært engasjert i politisk arbeid i mer enn 50 år. Jeg har forsøkt å holde meg informert og oppdatert. Jeg har lest om politikk i diverse aviser, lyttet på politiske programmer i radio og fulgt politiske innslag og såkalte "valgsendinger" på TV.

Nå orker jeg ikke mer. Enten sovner jeg - eller jeg slår av eller over på noe annet.

I en viss grad skyldes det enkelte av politikerne. F.eks. politikere som Sponheim og Erna Solberg som er fulle av klisjeer og intetsigende karakteristikker. Men mest skyldes det programlederne.

Eller konseptet.

Av en eller annen grunn har etermediene ikke forstått hva politikk er. Eller hva slags politikere vi har behov for.

Som ansvarsbevisst og politisk interessert samfunnsmenneske, ønsker jeg informasjon. Jeg ønsker å få vite hva de politiske partiene vil, hvorfor og hvordan de vil få det til. Jeg vil føle meg opplyst når programinnslaget er over.

Programlederne har andre mål for sin og politikernes medvirkning. De vil være "interessante" og underholdende. De vil sikre seg lyttere og seere ved sette politikerne til veggs. De avbryter resonnementer og forlanger kortfattede, slagordpregede svar på kompliserte samfunnsspørsmål. Ja eller nei? Ikke noe "utenomsnakk" nå? Er dere for eller i mot? Det må det da være mulig å svare på uten at saken skal kompliseres med premisser og resonnementer. Det er ikke det tilhørerne vil ha.

Tror åpenbart programlederne.

Men er den opplyste allmennheten så enkel i hodet som NRK, TV2 og programlederne synes å tro?

Formodentlig ikke. Men vi blir dummere jo mer avstumpet vi blir - og mer avstumpet desto mer vi venner oss til en programform og utspørrere som reduserer politikken fra et viktig samfunnsanliggende til en overflatisk dramatisert underholdningsform. En slags eterens "gris" eller "svarte-Per".

Nina Oving er ellers en flink og sympatisk programleder, men hun har øyensynlig fått for seg at hun - og ikke politikerne - er hovedpersonen i valgprogrammene. Hun avbryter stup i ett. Forvirrer politikeren i studio og tilskueren i godstolen. Og insisterer på å følge sin oppsatte sakliste uansett om de svarene hun får, skulle tilsi utdypende spørsmål og nye synsvinkler.

Og Magnus Takvam og Sigrid Sollund er ikke et hår bedre. Pene, presentable mennesker, men helt uten empati. Og ikke minst: Helt uten evne til å legge forholdene psykolgisk og praktisk til rette for at den nervøse partilederen ved pulpiten skal få sinnsro og tid til å presentere sitt parti for de potensielle velgerne hjemme i stuene?

For det er vel det som er hensikten? Å informere - og opplyse? Ikke å henge ut?

Det er høyst betimelig å spørre hvorfor man skal stole på partiets løfter når partiet ikke holdt de løftene det gav før forrige valg. Men det er ikke i orden å hindre partilederen i å svare, og å forklare omstendighetene. Det dreier seg tross alt om politisk informasjon - ikke om rettsforfølgelse for alvorlige forbrytelser.

Valgprogrammene i eteren har utartet. TV er verst. Både NRK og TV2. Redselen for å fungere som "mikronfonstativ" for "teletrengte" politikere som ønsker å "vri seg unna" og "lure" velgerne, har gjort utspørringene til en parodi.

Jo, jeg vil bruke et så sterkt uttrykk. En parodi.

Den som er opplyst etter et av høstens valgprogrammer, må ha vært usannsynlig blank på forhånd.

Selv sovner jeg altså. Eller jeg "swapper".

Det betyr ikke at jeg er blitt et upolitisk menneske på mine gamle dager. Det betyr tvert i mot at jeg vil ha informasjon. Ikke drama. Ikke underholdning.

Og ikke programmer hvor overivrige programledere "overskygger" politikerne. Formen må tilpasses innholdet. Det er ikke politikken som skal tilpasses mediet.

Inntil etermediene skjønner det, får de klare seg uten meg. Jeg har heldigvis aviser og internett.

Kay Olav Winther d.e.

Å stjele andres barn

Jeg husker godt at Dammanbarna ble borte. Jeg var 18 år den gangen og ennå ikke far selv, men med fantasi og empati nok til å kunne forestille meg den bunnløse fortvilelsen som må ha rammet deres mor da hun kom ut av butikken og ikke kunne finne barna sine.

Lille Pamela kom riktignok til rette etter hvert, men toårige Steven var og ble borte. Best husker jeg min forargelse over den kritikken og fordømmelsen moren ble utsatt for.  Når hun hadde gjort noe så ansvarsløst som å sette igjen barna utenfor forretningen uten tilsyn, måtte hun være en dårlig mor, mente tankeløse kommentatorer.  Var hele historien oppspinn som skulle skjule hva som egentlig hadde skjedd?


Jeg var en ung mann med samvittighet og engasjement og reagerte sterkt på det jeg oppfattet som hjerterå forfølgelse av den ulykkelige moren som var blitt utsatt for et forferdelig overgrep, men som etter hvert stod igjen i mediene som den egentlig skyldige. Som den som var å bebreide.

 

At Pamela kom til rette må både ha lindret og forsterket sorgen. Forsterket fordi foreldrene  må ha spurt seg selv om de lette lenge og grundig nok etter Steven. Ville de også ha funnet ham hvis de hadde lett mer og mer grundig? Ble han liggende der ute og omkomme fordi de gav opp for tidlig?

 

Nå vet vi ikke om det er Steven Damman som har kommet til rette.  DNA-prøver er tatt for å bringe identiteten på det rene, forteller mediene.

 

Jeg tolker farens reaksjon som om han ikke ønsker å ha for store forhåpninger - av frykt for å bli skuffet igjen. Men innerst inne må han være sprekkeferdig av forventning.

Hvis det skulle vise seg å være Steven Damman, skulle det være mulig å bringe kidnapperens identitet på det rene, men kanskje for sent til å stille de egentlig skyldige til rette for den ugjerningen de utførte for mer enn 50 år siden.

 

Den sorgen Stevens foreldre og nærmeste har levd i alle disse årene; fortvilelsen, våkenettene, alle bebreidelsene og selvbebreidelsene, stigmatiseringen og all den uttalte og stilltiende fordømmelsen, kan ingen straff av den skyldige gjøre opp for.

Ekteparet Damman fikk ødelagt sine liv. Hvordan gjør man opp for det?

 

Å stjele en annens barn, er en avskyelig handling. Vi har lest om forvirrede personer som har stjålet barn helt uten tanke for foreldrenes savn og sorg, men i dette tilfellet kan det se ut som om "normale" mennesker med evne til omsorg har skaffet seg et barn ved å stjele et fra andre.

 

Om det er Steven Damman som nå har meldt seg, er usikkert. Men skulle DNA-prøvene vise at han er den han tror han er, og kidnapperne lever, vil psykiatere og psykologer måtte tre inn og forsøke å finne ut hva som får mennesker til å utføre en så grusom gjerning mot andre mennesker.

 

Det vil kunne gi oss økt viten om menneskesinnet - ikke minst om evnen til å kople ut all empati og til å rasjonalisere gjerninger som for "normale" mennesker framstår som avskyelige og utilgivelige.

 

For mens Stevens egentlige foreldre og familie har levd med sin sorg og sitt savn i alle disse årene, har de som har utgitt for å være hans foreldre, levd sammen med gutten vel vitende om at forholdet bygger på et bedrag, og på at de egentlige foreldrene har fått ødelagt sine liv som følge av deres eget overgrep.

 

Hvordan lever man med dette? Gjennom et langt liv?

 

Hvis det virkelig er Steven Damman, faller en brikke på plass også for meg, for jeg var dypt fortørnet over den himmelropende urettferdige kritikken og mistenkeliggjøringen som den unge moren ble utsatt for etter at barna hennes forsvant da hun et øyeblikk var inne for å kjøpe brød.

 

Men om det er Steven Damman som er kommet til rette, vet vi altså ikke. Det skal bli spennende å se. I mellomtiden kan vi passende tenke på en del andre forsvinningsnummer der foreldrene er kommet i søkelyset, og er forfulgt av myndighetene og rettsvesenet  - og mediene! - i tillegg til at de må bære sorgen over å ha et barn for lite.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Spar oss forsmedelsen!

Jeg har skrevet det før, og gjentar det her: Norge har ikke noe i fotball-VM å gjøre.
Skulle vi mot all formodning og fornuft komme dit, blir det rett hjem med halen mellom beina.
Spar oss for forsmedelsen.
Nederland er klare for VM.
La oss håpe at det ikke går ut over behovet for å vinne over Norge i onsdagens kamp.
Skjønt faren for at Norge skal gå av banen med ytterligere tre poeng er ikke stor - uansett. Selv om Nederland puster ut etter å ha sikret seg billett til Sør-Afrika, er laget både ett og to hakk bedre enn Norge.
Selv om de lot Island slippe med 1-2.
Fotballforbundet har tillit til og tro på Drillo.
Da burde de bruke ham til noe fornuftig.
Nemlig til å starte oppbyggingen og den tekniske, taktiske og mentale opptreningen av framtidens norske landslag.
Til Sør-Afrika kommer vi ikke.
Og skulle vi ved hjelp av flaks og tilfeldigheter komme dit likevel, vil det trolig bety nye ressurser brukt på å holde liv i et landslag som tiden har løpt fra.
Kom i gang med å tenke framover så fort som over hodet mulig!
Men det vil koste.
Både penger og tid.

Kay Olav Winther d.e.

Haakon Lie

I går ble Haakon Lie minnet i Samfunnssalen i Oslo Arbeidersamfunn. Uten prest og kirkelig medvirkning. Det partiet han tjente i hele sitt lange voksne liv stod for arrangementet og partiets symboler preget høytideligheten. Det var sånn han ville ha det. 

Partiet tok i takknemlighet og ærbødighet farvel med en av sine høvdinger. Det var en avskjed Haakon Lie hadde gjort seg fortjent til. Han hadde nedlagt en stor innsats for Arbeiderpartiet, og gjennom det for Norge. Det skal ikke stikkes under en stol. 

Haakon Lie ble 103 år gammel. En slik anselig alder virker i seg selv forsonende. Dertil kommer at mange av dem som han var uenig med og nedkjempet uten nåde, er falt fra under vegs. Igjen står de som har lest seg til kunnskap om hans epoke og latt hans egen versjon av historien øve avgjørende innflytelse på hva de mener å vite. 

Etter krigen mente mange - også en del Arbeiderpartifolk - at den alliansefrie nøytralitetspolitikken som partiet hadde ført, samt troen på det brukne gevær og den derav følgende mangelen på opprustning, hadde brakt oss opp i de vanskelighetene som den tyske okkupasjonen medførte. De ønsket ingen gjentakelse og kjempet for at Norge skulle orientere seg mot Storbritannia og USA og bli medlem av NATO.  

Haakon Lie var bare en av flere pådrivere i dette arbeidet. Men trolig den mest uforsonlige. Partimedlemmer som gav uttrykk for skepsis eller erklærte seg som motstandere av hans linje, ble nådeløst bekjempet. Selv sterke, mektige personer i arbeiderbevegelsens toppledelse, unnlot å si sin mening, når de visste at Haakon Lie var uenig. Belastningen ved å falle i unåde var for stor. 

Vi lyser gjerne fred over de døde. Det passer ikke for Haakon Lie. Han var ingen fredelig mann. Han var intellektuelt våken, hadde sterke meninger og sterk vilje, og han kunne være herskesyk og til tider krakilsk. Haakon Lie hadde sterke drag av fanatisme i sin personlighet. Det kom til uttrykk ved flere korsveger i historien.  Bare spør kommunistene. Og SF-erne og dem som tilhørte kretsen omkring bladet Orientering. For ikke å snakke om dem som hadde et mer nyansert syn på forholdet mellom Israel og palestinerne enn Haakon Lie hadde. Og mange, mange flere. Ja, tenk på hva Einar Gerhardsen sa om vanskelighetene ved å være uenig med Haakon Lie. 

En artikkel i arbeiderpressen gir inntrykk av at Haakon Lies problem var at hans lederstil brakte ham i konflikt med nye generasjoner. Det er bare delvis riktig. Reaksjonene på Haakon Lies lederstil var noe langt mer enn et generasjonsproblem. Hva motsetningene bestod i, og hva som utløste dem bør framkomme med tydelighet i den kritiske, vitenskaplige litteraturen om Haakon Lie og hans samtid, som er på trappene. Mer panegyrikk har vi ikke behov for.

Haakon Lie bidro fra sitt utgangspunkt på partikontoret til å skape det Arbeiderpartiet som bygde etterkrigstidas Norge. Dessuten var han en innsiktsfull og etter hvert erfaren valggeneral som bidro til å gi det norske sosialdemokratiet seier i valg etter valg og dermed armslag og styringsmonn. Det skal han ha takk og ære for. Men å gi ham hele æren for utviklingen av Det norske Arbeiderparti til et "statsbærende" parti er å overdrive. Den jobben har det vært mange om. Både før og etter krigen. Og å hevde at "velferdsstaten, slik vi kjenner den i dag, er en del av hans verk", er en meningsløs overdrivelse. 

Lie var ikke den som gjennom praktisk politisk innsats bidro mest til utviklingen av det norske velferdssamfunnet. Han satt aldri på stortinget eller i regjeringen. Han mente selv at han ikke passet til det. Det hadde han etter alle solemerker rett i. Han var ingen korsanger, men passet best som solist ? eller dirigent. Eller impresario. 

Noen statsmann var han ikke - verken i navnet eller gavnet. Men en drivende partisekretær. Og en dyktig forfatter av meget leseverdige memoarbøker. Men noen nøytral iakttaker var han heller ikke - selvfølgelig. Bøkene er fulle av fakta, men er også personlige, subjektive vitnesbyrd om hendelser som forfatteren var en del av. Lies bøker må leses med kritisk sans. Det har de til felles med bøkene til den andre Arbeiderpartihøvdingen, Einar Gerhardsen, som Haakon Lie etter mange års vennskap maktet å utvikle et uforsonlig uvennskap med.

Gerhardsen rakte ut en forsonende hånd. Den ble aldri tatt i mot. Det forteller sitt om Haakon Lies  viljesterke sinn og uforsonlige personlighet.

Haakon Lies stemme er brakt til taushet. Vi hører ikke mer fra ham. Men historien om ham er på langt nær skrevet ferdig.

Kay Olav Winther d.e.

Belønning til de friske?

Et munnhell sier at det er bedre å være frisk og vellykket, enn syk og fattig. 

De fleste har hittil forstått at det er selvinnlysende, men at de færreste av oss har mulighet til å velge. Bare ikke Fremskrittspartiet. De vil opphøye ordleken til politikk.

Partiets programkomité har foreslått å belønne dem som er heldige og er friske, fordi de går på jobb. Saken skal behandles på partiets landsmøte som står for døra. 

Sykdom er noe vi ikke kan gardere oss mot. Den rammer uten persons anseelse. Og helt uten objektiv eller subjektiv skyld. Heldigvis kan man i dag råde bot på sykdommer som før medførte den visse død. Men kuren kan ta tid. I mellomtiden må de syke i de fleste tilfelle være borte fra jobb.

Det bør de straffes for, mener FrP. Det vil si: De sier ikke akkurat det, men det de sier, medfører fravær av belønning. Konsekvens er at de syke "straffes". Økonomisk og mentalt. Når de er så dumme å bli syke, kan de ha det så godt. 

Det finnes mange slags sykdommer. Synlige beinbrudd og ikke fullt så synlige psykiske og psykisk-somatiske lidelser. Langvarige og kortvarige. Mange er jobb relaterte. Det vil si at de utløses av forhold på jobben. 

Uten å si det, sier FrPs forslag at den enkelte har seg selv å takke. Hvis du bare tar deg sammen, kan du gå på jobben, og gjør du det, bør du bli belønnet for det. Det bør også de som er syke og går på jobb likevel. Frammøte og tilstedeværelse er viktigst. Hva det koster den enkelte og samfunnet i ødelagt helse på lengre sikt, er mindre interessant. 

Tror jeg da at alt såkalt sykefravær er velbegrunnet? 

Nei, det tror jeg ikke. Jeg har hørt personer på ramme alvor mene at de har krav på "3-dagern" enten de er syke eller ikke. Og enkelte har en "svak karakter". At noen av disse skofter jobben under dekke av å være syke, er det ingen grunn til å tvile på. 

At Staten som bærer utgiftene, og arbeidsgiverne som lider tapene, ønsker å få ned sykefraværet er forståelig. Men det må ikke føre til at personer som er reelt syke - kortvarig eller langvarig - blir stigmatisert og kommer dårligere ut av det enn dem som er utstyrt med en god helse. Vi har et solidarisk samfunn. De økonomiske hjelpeordningene bygger på at de sterke deler med de svake, og de friske med de syke. I mange land ser de annerledes på det. De topper ikke statistikken over land som det er best å bo i. 

Hvis vi skulle være så uheldige at Fremskrittspartiet skulle få avgjørende innflytelse på samfunnsutviklingen, tyder mye på at vi ville få et enklere samfunn. Enklere i betydningen mer primitivt. Et samfunn som er mer preget av troen på at enhver er sin egen lykkes smed, og mindre på at solidaritet er en høyere, og mer høyverdig, grad av sosial bevissthet. 

Den tiden da man kunne velge å bekjempe FrP ved fortielse og latterliggjøring, er over. Partiet må tas på alvor. Også av velgerne. 

På mange områder foreskriver FrP virkningsløse eller tvilsomme medisiner som kur mot samfunnets lidelser. I mange tilfelle gjør medisinene sykdommen verre og smertene større. Velgerne bør derfor tenke seg meget godt om før de gir partiet mulighet til å innta regjeringskontorene for å eksperimentere med den velferdsstaten og de solidariske, sosiale hjelpeordningene som vi har innført. 

Nå har ikke FrP vedtatt programkomiteens forslag. Ennå. Vi kan fortsatt håpe på at landsmøtet legger det bort.  Men skulle det bli vedtatt, skal enhver vite at sykdom kommer som kasta på deg. Også såkalte livsstilsykdommer, som noen mener at de syke selv er skyld i, kommer uanmeldte og rammer tilfeldig og "urettferdig".

Hold deg derfor borte fra partier som tror at sykdom er noe du finner på, eller som tror at livet er en avansert form for bingo der de som får utdelt lykketallene er de som skal ha rett til å rope inn gevinsten.  De fleste norske politiske partier - og forhåpentlig også de fleste av velgerne - er kommet lenger i politisk modenhet og sosial bevissthet.

Vis det 14. september. 

Kay Olav Winther d.e.

Hets mot Norge

Innflytelsesrike krefter i Israel driver en hets mot Norge.  

I mangel på reelle eksempler på representativ antisemittisme i den norske befolkningen, produserer de løgnaktige påstander som skal bidra til å sverte og svekke Norge i den Israelske - og den internasjonale - opinionen. Det er en regelrett propagandakampanje som finner sted.

Vi har tidligere påpekt at Manfred Gerstenfeld i boka "Behind the Humanitarian Mask: the Nordic Countries, Israel and the Jews" og i intervju med TV2 har gitt et fortegnet bilde av den jevne nordmanns og den norske statens forhold til jødene.  


I brev til TV2 hevder Gerstenfeld at intervjuet er fordreid, og at han ikke mener at Norge er den mest antisemittiske nasjonen i Europa, men at Norge "has been a pioneer in anti-Semitic and anti-Israeli acts". Det er etter Gerstenfelds oppfatning noe helt annet.

 

Men det er ikke desto mindre også usant. Norge er ingen pioner når det gjelder antisemittiske handlinger. Ikke når det gjelder holdninger heller.

 

Gerstenfelds virksomhet er så tvilsom at til og med norske jøder betviler hans habilitet.


Nå har de norskfiendtlige kreftene i Israel fått hjelp av selveste Jerusalem Post - en av Israels mest innflytelsesrike aviser. I følge dagbladet.no forteller den israelske avisa sine lesere at antisemittisme og antiisraelske følelser har eksplodert i Norge. Det stadig voksende hatet mot Israel og jødene skal være drevet av norske media og den intellektuelle eliten.

 

Under Gazakrigen var Oslo preget av voldelige, antiisraelske demonstrasjoner, "opplyser" avisa som kan fortelle at en rekke talspersoner snakket nedsettende om Israels handlinger i Gaza - inkludert finansminister Kristin Halvorsen, som ledet en marsj, ropende, «Død over jødene!» Avisa oppgir norsk-jødiske ledere, som kilde for opplysningene.


Dette er selvfølgelig det reneste vrøvl og grovt løgnaktig. Det avisa skriver har aldri skjedd, og det finnes neppe noen norsk jøde som vil synke så dypt at de vil bære falsk vitnesbyrd mot SV-lederen og finansministeren på denne måten. 


Alt jeg har skrevet er riktig. Jeg har fått informasjonen fra flere kilder, bl.a. fra Manfred Gerstenfeld og Imre Hercz, sier journalisten Maya Spitzer som har produsert den løgnaktige artikkelen.


Imre Hercz benekter imidlertid på det sterkeste at han har sagt det avisa skriver eller noe som med rimelighet kan oppfattes sånn. Artikkelen er helt gal, og jeg er forferdet, sier han til dagbladet.no. Jeg sa det stikk motsatte, men det passet visst ikke inn i skjemaet hennes, sier Hercz og legger til: Jeg opplever ikke den norske befolkningen som antisemitter eller antiisraelske.  


Klarere kan det ikke sies.


Selvfølgelig finnes det personer i Norge som er jødefiendtlige. Enkeltstående tilfeller av antisemittisme kan man finne over alt - i alle land og alle befolkningslag. Antisemittisme er sjelden i Norge. Men forbitrelsen over Israels framferd mot palestinere og andre naboer er stor, og strekker seg stadig lenger inn i gruppen av personer som sympatiserer med jødene og er opprørte over holocaust. 

Kritikk av enkelte politiske miljøer i Israel eller av den politikken Israel fører, er imidlertid ikke antisemittisme. Det mener trolig ikke israelerne selv eller jødene i Norge heller - innerst inne. Å kalle enhver uenighet og kritikk for antisemittisme er forsøk på å undertrykke uenighet og bringe kritiske røster til taushet. Det er propaganda, og ammunisjon i en uverdig propagandakrig. Som Israel er dømt til å tape. Fordi verden er for åpen og mediene for globale.

Ved løgn, urimeligheter og overdrivelser vender Israel og Israels såkalte "venner", opinionen mot landet, og da vil mistro og sterkere følelser også ramme jødene som folk. Med sin urimelige karakteristikk av all politisk kritikk som antisemittisme, sager Israel iherdig på den greinen landet sitter på.

Dessverre. For det å forstørre forestillingen om utbredt jødehat, der slikt hat knapt finnes, virker som en selvoppfyllende profeti. At en og annen profilert norsk jøde bidrar til denne demoniseringen av det norske folk, er både uklokt og urettferdig. 

Kritikken av Israel vil ikke opphøre før det ikke lenger er noe å kritisere. Det er m.a.o. Israel selv som bestemmer over sitt renommé. Landet påberoper seg å være et demokrati på linje med vestlige demokratier, men blir ikke "stuerent" og tatt inn i det gode selskap før landet setter en stopper for ulovlig bosetting på palestinsk grunn, er ute av de okkuperte områdene, ikke lenger ødelegger palestinsk infrastruktur samt bidrar til å svekke de voldelige kreftene i egen og i nabolandenes befolkning ved å legge forholdene til rette for opprettelsen av en palestinsk stat. 

Nå har imidlertid israelerne valgt en statsminister og en regjering som etter alle solemerker har det stikk motsatte som mål, og som tror at aggressivitet og fortsatt undertrykkelse er nøkkelen til en trygg framtid i området. Det er derfor grunn til å frykte at den delen av verdensopinionen som følger Israel med et kritisk blikk, vil få mer å kritisere. Ikke fordi den er antisemittisk, men fordi Israel stadig gjør seg skyldig i politiske handlinger som opprører et hvert anstendig menneske - uavhengig av religion og uansett etnisk og nasjonal tilhørighet. 

Men det skjønner trolig verken Gerstenfeld, Jerusalem Post eller andre fanatikere som er så opptatt av splinten i andres øyne, at de overser bjelken i sitt eget. 

Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Oppdatert på det viktigste

Det hender så mye viktig at jeg ikke klarer å følge med. Ikke en gang på det aller viktigste.

For noen dager siden ble Nanna Dahlen (22) nødt til å pakke kofferten og reise fra Paradise Hotel. Etter å ha havnet på solorommet for andre gang, så vidt jeg forstår.

Hva solorommet er, vet jeg ikke for jeg har ikke hatt tid til å se Paradise Hotell, selv om oppslagene i pressen forteller meg at dette er et viktig program som er verd min og andres oppmerksomhet.

Og nå er altså Nanna ute av serien.

Uff og uff.

Heldigvis har jeg fått med meg at Eli Landa (25) fra Stavanger og Sara Skjoldnes (17) fra Skien begge ble kåret til Frøken Norge i går.

At jeg ikke gikk glipp av denne begivenheten, beror på ren flaks.

Skal jeg være ærlig, må jeg innrømme at jeg ikke en gang visste at Frøken Norge skulle kåres. Ikke kjenner jeg kriteriene heller.

Men så gikk jeg inn på nettavisene til de store, seriøse avisene, og der fikk jeg vite beskjed.

Heldigvis. Ellers hadde jeg fortsatt å leve i uvitenhet. Det skulle tatt seg ut.

Men nå er jeg heldigvis ajour.

D.v.s. jeg er selvfølgelig ikke ajour. Det er mye på underholdnings- og kulturfronten jeg ikke har fått med meg, dessverre.

Men nå vet jeg i alle fall at Nanna har reist hjem etter å ha vært plassert på solorommet for andre gang, og at Eli skal representere Norge i Miss Universekonkurransen, mens Sara skal konkurrere om tittelen Miss World.  

For så vidt er jeg oppdatert, kan man si.
På det viktigste!

Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Vi og apene

I dag er det 200 år siden Charles Robert Darwin ble født i Shrewsbury i England.

Ennå er det strid om hans evolusjonslære enkelte steder i verden.

Det er som det skal være.

Det er skepsis og undring som bringer mennesketen framover, og folk må selv få bestemme hva de vil tro på.

En god del amerikanere for eksempel benekter at menneskene stammer fra apene.

Det tror nå forresten ikke jeg heller.

Men til forskjell fra evolusjonsbenekterne i USA, tror jeg at aper og mennesker er to stadier i en uendelig, ikkelineal evolusjonsrekke hvor jeg og mine like enn så lenge befinner seg ved det foreløpige sluttpunktet mens apene ikke ligger så veldig langt bak.

Jeg tror m.a.o. at apene og vi er i slekt på en måte - akkurat som vi er i slekt med alle andre "skapninger".

Jeg føler meg ikke mindre verd av å se det slik.

Skjønt "skapninger"?

Jeg tror ikke at mennesket eller verden er skapt slik bibelen forteller, men heller altså mer til Darwins teori om en langsom utvikling.

Jeg er m.a.o. en slik avskuelig evolusjonist som forfekter så formastelige tanker at de mest fanatiske benekterne setter advarselsmerker på lærebøker med evolusjonstanker for å hindre at skolebarna skal la seg forføre av  evolusjonsteorien - som jeg altså tror på.

Som sagt: Det plager ikke meg at andre tviler. De må få tro hva de vil.

Både om hvor de kommer fra - og om hvor de skal hen når jordelivet er slutt.

Og om Darwin. Det tar han neppe skade av.

Trolig mener de at dr. Robert Waring Darwin - faren til Charles - fikk rett da han skrøftet sin 16 år gamle sønn og foreholdt ham at "du vil bli en skam for deg sjøl og hele din familie!"

Noen millioner av oss ser annerledes på det.

Vi mener at Charles Darwin kanskje var et konfliktsky rotehue, og ingen imponerende systematiker, men at han nærmest ved en inngivelse etter mye lesning, plutselig så - eller kanskje snublet over - sammenhenger som til da hadde ligget skjult, og at han åpnet våre øyne og våre sinn for flere av livets store mysterier.

Han gav oss ikke alle svarene, men gjorde det mulig å stille spørsmålene.

Det skal han takk for på 200 årsdagen.

Og skulle det senere åpenbare seg viten som ugjendrivelig viser at han tok feil i hovedsak eller detaljer, så tilgir vi ham gjerne.

Det ville i så tilfelle være et naturlig neste steg i utviklingsrekken.

Er man evolusjonist, får man godta evolusjon.


Kay Olav Winther d.e. 

Kort sagt: Tankeløst av sentralbanken

Vi har flere ganger kritisert rentepolitikken. Og det forholdet at staten ikke har en egen låneordning for boliger - altså en husbank.
Nå ser det ut til at de  store interesseorganisasjonene, en del toneangivende samfunnsvitere og betydningsfulle medieaktører er i ferd med å våkne.
Det er ikke for tidlig.
I dag viser Dagsavisen på lederplass at den også har fått opp øynene.
I uvanlig friske ordelag skriver den at sentralbanken "sitter på sin brede bak"  og venter på at "det økonomiske uværet skal gå over" .
"Hadde det vært noe politisk tak i sentralbanksjefen og hans folk ville de ha satt ned renta for på den måten å dempe (lederskribenten mener nok
demme
) opp for de uheldige virkningene av krisen på norsk økonomi."
"Etter vår mening bør regjeringen gi Norges Bank en ny renteforskrift som bringer pengepolitikk mer på linje med de målene regjeringen har for sin økonomiske politikk,"  skriver  Dagsavisens lederskribent.
Så sant, så sant. Det er som vi skulle ha skrevet det selv. Og det har vi da også.

La oss beholde juryordningen

Riksadvokaten vil fjerne juryordningen. I alle fall i voldtektssaker. Han mener at juryen er skyld i at for få blir domfelt.

 

Det lyder ikke betryggende. I en rettsstat manipulerer man ikke rettsapparatet for å få bestemte resultater.

 
Jurister kan ikke sitte i juryer i lagretten. Det er ikke uten grunn. Folk skal dømmes av sine "likemenn". I praksis vil det si lekfolk av begge kjønn. Det er et gammelt, godt prinsipp som juryordningen ivaretar. Og som den fortsatt bør ivareta. 


Å erstatte juryordningen med meddomsrett, vil ikke automatisk føre til flere justismord, men det vil gi fagdommerne større innflytelse på avgjørelsen av skyldsspørsmålet. Enhver meddomsrett representerer en fare for "overkjøring", for at "ekspertisen" ikke bare legger premissene, men også får det avgjørende ord når dom skal avsies. For hvor mange lekdommere har selvtillit og mot til å opponere mot "ekspertene" når disse står sammen om et standpunkt?

 

Faren for overkjøring er reell og ikke basert på løs fantasi. Den bekreftes av behandlingen i så vel tingretten som i de fylkeskommunale nemndene for sosiale saker hvor "fagfolkene" sperrer opp øynene og har vanskelig for å tro sine egne ører når lekfolk signaliserer andre synspunkter og vurderinger og trekker andre konklusjoner, enn "ekspertene" gjør.

 

Riksadvokaten har satt i gang en gransking av hvordan juryene opptrer når de behandler voldtektssaker. Det er et bra initiativ. Vi trenger å vite mer om hvordan det helt spesielle kollektivet som en jury er, fungerer.

 

Men da må saken studeres med mer alvor, seriøsitet og innsikt enn det som framgikk av TV-nyhetenes samtale med en pensjonert dommer som deltar i undersøkelsene. Han maktet i løpet av noen sekunder å banalisere juryens arbeid in absurdum. Han hadde sitt standpunkt klart og spådde juryens endeligt før undersøkelsen er gjort, resultatene analysert og konklusjonene trukket.

 

Når en jury i en sak ikke kommer til det resultatet aktoratet og det juridiske establishment mener ville vært det riktige, kan juryens avsigelse ankes. Er dommen åpenbart gal og i strid med lovverkets forutsetninger, kan den tilsidesettes. Både aktoratet og fagdommerne har således stort spillerom innenfor rammen av dagens ordning.

 

Hvor ofte skjer det åpenbare feil? Hvor ofte viser en lekmannsjury sviktende skjønn eller overtrer grensene for det de er satt til å gjøre? M.a.o.: Hvor ofte finner riksadvokaten eller dommerne grunn til å gripe inn mot helt urimelige avgjørelser, for å sikre at loven følges og at rettssikkerheten ivaretas? Hvor ofte bruker de de sanksjonsmidlene som står til deres rådighet?

 

De fleste sakene som havner i lagretten, er vanskelige saker hvor lite er svart eller hvitt. Voldtektssaker er ekstra vanskelige. For voldtekt er en alvorlig forbrytelse. Men omstendighetene omkring et påstått overgrep er ofte uklare. Vitner finnes sjelden. Påstand står mot påstand. Tekniske bevis kan bestyrke at noe er foregått, men ofte ikke om det er skjedd med vold og tvang.

 

Og altfor ofte er saken mangelfullt opplyst fra politiets side!

 

Aktoratet har derfor gjerne en vanskelig jobb når det skal bevise eller sannsynliggjøre at overgrep har funnet sted. At det ofte ikke makter å overbevise juryen om saksøktes skyld, er ikke en svakhet ved juryordningen. Det er en svakhet ved politiets arbeid med å avsløre og dokumentere det som har skjedd, og aktoratets evne til å belyse og framstille saken på en slik måte at juryen blir overbevist.

 

Når dette mislykkes i flere tilfelle enn riksadvokaten synes å kunne leve med, kan det jo faktisk hende at skylden er uklar, og at det finnes rimelig tvil som juryen - i samsvar med god rettsskikk - lar komme tiltalte til gode.

 

Mye tyder på at jurister i domskappe ikke vil være like lydhøre for slik tvil. Og at et rettssystem hvor fagdommerne har større innflytelse i skyldsspørsmålet, ville gi flere fellelser. Men vil det bedre rettssikkerheten?

 

De senere tiårene har synet på behandlingen av voldtekt i lovverket og rettssystemet, dessverre blitt et tema for ytterliggående feminister som ser en potensiell voldtektsmann i enhver person av hankjønn. Det er krevd at kjønnslig omgang skal klassifiseres som voldtekt selv om mannen ikke har voldført seg på kvinnen, men burde forstått at hun egentlig ikke ønsket å gjennomføre kjønnsakten.

 

Slik er begrepet voldtekt dessverre brakt i vanry og er blitt forbundet med kjønnskamp og mannshat. Om enn aldri så ubegrunnet, har det ført til at det brede lag av befolkningen krever en klar avgrensning av begrepet og klare bevis for skyld.

 

Dette avspeiles også hos jurymedlemmene. De representerer på godt og ondt rettsoppfatningen i samfunnet.

 

Dette er ikke en svakhet ved jurysystemet, men en styrke. Jurymedlemmer uten rettferdighetsfølelse og kritisk sans, som servilt legger aktoratets påstander til grunn for sitt arbeid i juryen, ville vært en trussel mot rettssikkerheten.

 

Min erfaring fra flere lagrettssaker er at jurymedlemmene er ansvarsbevisste og fører veloverveide saklige drøftinger før de avsier dom. Om juryen på noen måte bør grunngi sitt standpunkt, bør drøftes videre.

 

Juryordningen er - slik den i dag er - en garanti for en bred og mangefasettert behandling av spørsmålet om skyld eller uskyld i saker av største betydning for de impliserte. Det betyr ikke at den ikke kan forbedres. Men avskaffes bør den ikke.

 

Justispolitikerne bør desavuere riksadvokaten og la ordningen fortsette og ikke la seg snakke inn i et juridisk uføre som de ikke har oversikt og kontroll over.


Kay Olav Winther
d.e.    

Enda en kjempegevinst!

Det skal sterk rygg til å bære gode tider. Jeg får håpe at ryggen holder. 

Forleden vant jeg nærmere 5 millioner kroner i "Microsoft"s lotteri for gode brukere. I alle fall ble jeg fortalt det. Nå har jeg sannelig vunnet igjen. Det må være den langt framskredne julestemningen som gjør at sjenerøse givere tar spanderbuksene på.  

Denne gangen er gevinsten enda større. Netherlands Staatsloterij Promotional Sweepstakes som er sponset av en sammenslutning av selskaper som selger software, har velsignet meg med en gevinst på 925,000:00 Euro, altså "Nine Hundred and Twenty Five Thousand Euro Only". Det utgjør etter dagens kurs tett inn på 7,5 millioner kroner - hvis jeg ikke har regnet feil. Men det kan det jo hende at jeg har. Man blir unektelig litt skjelven av sånn utrolig vinnerflaks. 

Jeg har altså i løpet av noen ganske få dager, vunnet den nette sum av 12 millioner kroner. Uten å anstrenge meg eller gjøre noe spesielt. Og enda er det folk som tviler på at julenissen finnes! 

Vinnerloddet har nummer 011-9085555(03-26), og det har visstnok jeg. Hvordan jeg er kommet i besittelse av det, er jeg usikker på, men "Skitt au!" 7,5 millioner er verdt å ta med seg. Hvis jeg vil ha pengene - og det vil jeg jo! - må jeg underrette Dr. Miller Green om mitt fulle navn, adresse, telefonnummer og adresse. Samt alder. Huff! Jeg håper at jeg ikke er for gammel.  

Jeg kan svare via telefon +31-634-379-812, fax  +31-84-738 6694 eller e-mail: documentationdep@luckymail.com. Her er det full åpenhet og ikke noe lureri. Enhver kan sjekke seriøsiteten. Hvis de er av den typen som ikke stoler på folk. 

Den vennlige herr Green er Dr. Akkurat som Vicki Abraham som underrettet meg om at jeg hadde vunnet 5 millioner kroner for noen dager siden. Om de er Dr Philos eller Dr Philur, står det ikke.  

Men det er ikke Dr. Green som har skrevet til meg. Han vil bare ha opplysningene. Nei, det er Mrs. MarcelloVan Aken som er Sweepstakes Coordinator. Hun inviterer meg til å besøke lotteriets nettside http://www.staatsloterij.nl/ Det er vel for å vise meg at hun representerer et seriøst firma som ikke farer med tull, tenker jeg. Og jeg er overbevist. Hellig overbevist. 

Skjønt, et øyeblikk ble jeg mistenksom og måtte forvisse meg om at det ikke er Terra Securities som står bak. Men nei da. Det er seriøse selskaper. Jeg la derfor alle betenkeligheter til side, og er like overbevist og fast i troen som om jeg skulle vært rådmann i Narvik - eller i  Rana, Hemnes eller Hattfjelldal for den saks skyld. Jeg tror ikke det verste om folk. Sier Dr. Green at jeg har vunnet vel 7 millioner, så har jeg det. Ikke sant, Terra. Et ord er et ord, og en mann er en mann. Eller en dame ...  Ja, ja. Dere forstår hva jeg mener. 

Synd at ikke de fire Nordlandskommunene er trukket ut som vinnere av Microsoft Promotion eller Nederlands Staatsloterij forresten. De kan komme til å trenge pengene når Terra Securities nå har måttet gi etter for baktalelser og uhørte økonomiske krav og har slått seg konkurs. 

Overgangen fra å handle med Terra til å forholde seg Staatsloterijet og det såkalte "Microsoft Promotion "er neppe altfor stor. De tre driver vel egentlig i samme bransje og er omtrent like seriøse. Så mitt råd til kommune-Norge er: Stå på! Prøv å komme i betraktning ved gaveutdelingen - eller hva jeg skal kalle det. Her er penger å hente. 

Kay Olav Winther d.e

Trond og Grethe

Dette er ikke stedet for nekrologer, men i dag gjør jeg et unntak - eller faktisk to.

 

To enestående artister er nylig gått bort, og vi har alle lidd et tap. Landet er blitt fattigere.

 

Grethe Kausland døde for vel en uke siden - 60 år gammel. Hun var den fødte entertainer. Hun begynte som barnestjerne, og avslørte straks en usedvanlig scenepersonlighet og et ubestridelig sangtalent. Som voksen var hun en sanger av internasjonalt format. Men hun var så mye mer. Dyktig komedienne, revyartist og skuespillerinne - og en fremragende imitator. Hun gjorde sin utgave av verdensstjernene på en så dyktig og overbevisende måte at man måtte høre meget godt etter for å merke at det ikke var originalartisten selv som var i aksjon.

 

Lille Grethe var en stor artist. Hadde hun satset på en internasjonal karriere, kunne hun utvilsomt vært en verdensstjerne. Men kanskje fant hun seg best til rette i vår vesle ravnekrok. Kanskje var hun rett og slett for jovial og beskjeden, ujålete og folkelig til å søke status som megastjerne, og kanskje var hun ikke ambisiøs nok til å entre de aller største scenene i utlandet. I Sverige opparbeidet hun seg imidlertid høy status. Hun kunne med all sannsynlighet nådd langt videre.

 

Enda før vi hadde rukket å forsone oss med at vår alles "lille Grethe" er borte, fikk vi beskjed om at Trond Kirkvaag er død. Av samme sykdom.

 

Det er nærmest utrolig at denne vitale kraften er ebbet ut. Også han rakk så vidt å runde de 60. Han ble 61, men burde fått tjue år til. Både for sin egen skyld og vår. Hvis det hadde vært noen rettferdighet i verden.

 

I følge nekrologene har han betydd enormt innad i NRK. Det tror jeg gjerne. Selv kjenner jeg ham utelukkende fra skjermen, og vet at også han var en benådet komiker - og en eminent imitator. Aldri ondsinnet, men slett ikke ufarlig, satte han sitt mesterpreg på norsk humor i noen tiår.

 

Ikke alene. I alle fall ikke bare alene. Han fungerte i team og på egen hånd, og var en sånn person som gjorde medspillerne større. Han gav oss mange gode stunder foran fjernsynsskjermen. Han virket ikke brautende, og måtte ikke alltid stå fremst.

 

Jeg har ikke lest erindringsboka hans ennå, men forstår at han hadde en kjerne av sårhet i dypet av personligheten. Det hadde han i så fall felles med mange andre store komikere og humørspredere. Kanskje er melankoli en forutsetning for humor. Humor er under enhver omstendighet en alvorlig sak. Det bekreftet han.

 

En ting er at vi savner Trond og Grethe og den humoren de så sjenerøst formidlet. Det savnet vil bli større etter hvert.

 

En annen ting er at det oppstår et tomrom. Når man ser på dem som har tatt mål av seg til å fylle dette tomrommet, blir man betenkt. Selvfølgelig står det talentfulle personer i kulissene og venter på å tre fram, men mye av den nye humoren framstår som den rene humbug. Underholdningsverdien er lik null. Det er stygt å henge ut noen spesielle, men skal folk som Harald Eia, Bård Tufte Johansen, Kristoffer Schau og deres geliker sette standarden, går vi triste tider i møte. De når ikke Grethe Kausland og Trond Kirkvaag til anklene en gang. Stakkars oss.

 

Heldigvis finnes det andre humorister og underholdere, men uansett, de blir for busker og småtrær å regne i forhold til de mastetrærne vi nå har mistet.

 

Takk for forestillingen, Trond og Grethe. Teppet er gått ned, og lysene er slukket. Dere er borte, men likevel med oss. Det vil dere være lenge.


Kay Olav Winther
d.e.    

Jeg har vunnet 5 millioner kroner!

Jeg er velstående. Jeg har vunnet 450,000,00 britiske pund - eller nærmere 5 (fem) millioner kroner!

Den kan ikke være feil for Microsoft Promotion Award Team 40 Ryecroft Way Stopsley London, United Kingdom, har sendt meg en mail, en MICROSOFT WINNING NOTIFICATION, og der står det at prisen er opprettet for å oppmuntre de aktive brukerne av Internet Microsoft Windows. Og en slik aktiv bruker er altså jeg.  

Mailen bærer Microsofts Windows' logo. Her er det altså ikke noe juks. Jeg er nøye gått etter i sømmene, og heldigvis oppfyller jeg alle krav og regler som er fastsatt for on-line-vinnere.


Det er ikke bare jeg som har vunnet. Jeg er bare en av flere vinnerne som er valgt ut denne måneden av det mer enn sjenerøse Microsoft. Rundt omkring sitter det altså flere som meg. Heldige personer som er blitt omlag 5 millioner kroner rikere uten å ha løftet en finger. Snakk om flaks. 


Det er en liten baktanke med det hele, selvfølgelig. Microsoft håper at når jeg nå har vunnet, så vil jeg i takknemlighet holde meg til Microsoft Windows framover. Og det vil jeg. Jeg er ikke utakknemlig, heller.


Microsoft Corporation board - altså selve styret i Microsoft,- vil utstede en sjekk til meg på den totale sum av £450,000,00 {Four Hundred And Fifty Thousand Great British Pounds}. Med sjekken vil det følge et bevis, a certificate of prize claim, som setter meg i stand til å heve pengene.


Dette har min gode fe, Mr Hector Owen, Microsoft Promotion Award Team, e-mail: mr.hecowen@msonlinecorporations.com sendt til lille meg på vegne av Microsoft. Her kunne selv politimester Bastian ha noe å lære om vennlighet.      
               

For å unngå komplikasjoner og forsinkelser ber Microsoft om å få vite hvordan jeg vil ta imot pengene. Dessuten vil de gjerne ha


Min kontaktadresse

Mitt telefon- og faxnummer

Hvilket land jeg bor i

Mitt fulle navn

Yrke og alder

Og, som sagt, hvordan jeg vil motta pengene

Jeg har to muligheter:

1) Jeg kan reise til United Kingdom personlig og hente dem.

                     eller 

                2) Få dem trygt levert med bud.


Ikke noe farlig her. Dette kan da Microsoft godt få vite. Det er offentlig, alt sammen.  

Men kjeltringer er det jo over alt. Microsoft-Windows-lotteriet har erfart at mange gjør krav på andres gevinst. Det skyldes at vinnerne er så naïve - eller dumme! - at de informerer personer de tror er gode venner, om gevinsten. Og hva skjer? "Vennene" prøver å lure til seg pengene ved å utgi seg for vinneren. Hvis det skjer, går gevinsten tapt. Også for den egentlige vinneren. Det har Hovedkvarteret bestemt! 

Det gjelder altså å holde tyst. Får noen vite om gevinsten, må det jo være vinneren som har vært løsmunnet. "So you are hereby strongly advised once more to keep your winnings strictly confidential until you claim your prize.", uttaler Dr Vicki Abraham på vegne av Microsoft Promotion Award Team. Hun sender for øvrig  "Congratulations from the Staffs & Members of the interative Lotteries Board Commission." .

Mange takk skal du ha, Vicki. Det skulle bare mangle. Meg kan du stole på. Akkurat som jeg vel kan stole på deg? Jeg skal ikke si det til noen. Kors på halsen. Nå venter jeg på sjekken.

Bare en liten ting til, Vicki. Jeg håper at det er greit at jeg er uformell og bruker fornavn selv om du er dr. og allting. Du vet vi nordmenn er litt primitive av oss. Vi har ikke så god greie på høflighet og andre formaliteter. Noen ville kanskje til og med kalle oss enkle, naive og lettlurte, men det er vi ikke. Du har vel ikke det inntrykket av oss? 

Vel, vel Vicki, da venter jeg å høre fra deg. Jeg har bedt banken min være forberedt på et større innskudd.

Beste hilsen

Kay Olav Winther d.e.

Die Zauberlehrlingin

Ingunn Yssen ønsker å sette punktum for Yssen-Vallasaken.
 

Så lett er det nok ikke. Har man først sagt de magiske ordene og satt prosessen i gang, er den vanskelig å stanse. Hvis hun kjenner sine klassikere, vet hun nok det. "Herr und Meister, hör mich rufen! ... Herr, die Not ist groß! Die ich rief, die Geister, Werd ich nun nicht los," som Goethe uttrykker det.

 

I likhet med Trollmannens læregutt har Yssen sluppet løs krefter, som nå er ute av kontroll. Hun får bare leve med det hun har satt i gang. Det burde ikke være uoverkommelig. Hun har fått det slik hun ville. Den lederstilen hun reagerte på, og ville til livs, er neppe gangbar lenger. Verken i LO eller andre steder. Det har hun oppnådd, og det bør hun være godt fornøyd med.

 

Om de menneskelige omkostningene på begge sider av fronten, har vist seg større enn Yssen hadde ventet, må hun leve med det også. Sier man opp jobben via førstesideoppslag i VG, bør man regne med jordskjelv.

 

At det ville bli spadd opp en masse illeluktende materie, må hun også ha forstått. Hun er tross alt ingen novise. Skittkasting er en del av gamet. Hvis hun ikke ønsket å bli tilsmusset, burde hun lidd i stillhet. For å sitere en annen klassiker: "Det fikk fanden fordi han var dum og ikke beregnet sitt publikum."

 

I en opphetet situasjon er det umulig å avgjøre hvem som har rett, Yssen eller Valla. Den ene er blitt ropt til, skjelt ut og nedverdiget. Det har hun vitner på. Den andre har aldri ropt, skjelt ut eller nedverdiget noen. Det har hun vitner på.

 

Det lesende og TV-seende publikum ser hva de ser og tror hva de vil. Og så får vi håpe at de to hovedmotstanderne kommer fra kampen uten altfor store skader - på kropp og sjel. Og at LO på noe lengre sikt kommer styrket ut av saken.

 

Det siste er ikke uten videre sikkert. Det finnes selvfølgelig mus som ønsker å danse på bordet, når katten er distrahert. Det er det som er så snedig ved rykter, spekulasjoner og halvkvedede viser. Når de først er kommet på trykk, så står de der. Og da er det ikke godt å si hva historieskriverne kan komme til å bruke dem til.

 

Og så er det jo ulykkeligvis sånn at noen synes at situasjonen innbyr til å grave dypere vollgraver mellom privat og offentlig sektor. Det burde de føle seg for gode til. "Det heiter ikkje eg no lenger, heretter heiter det vi!" skriver Halldis Moren Vesaas. Vi tar med dette sitatet også - etter som vi er i det litterære hjørnet.

 

Skjønt, LO kommer nok ned på beina. Ikke bare fordi organisasjonen er stor og tung, men fordi den er viktig - for medlemmene og samfunnet. Det kan likevel være på sin plass å minne om at det ikke er LO som er stridens opphav eller kjerne. Det dreier seg om motsetninger på det personlige plan. At de andre medlemmene av LOs lederteam ikke tidligere grep inn i striden mellom LO-lederen og avdelingslederen, er lett å forstå. De har vel først i ettertid fått del i alle stridens komponenter og nyanser.  

 

Valla har skrevet bok. Jeg har ikke lest den, men forstår at hun har presentert sin side av historien. Yssen sier at nok får være nok. Det er hennes valg. Hun mener vel da - i motsetning til Bjørnson - at fred er det beste, og ikke at man noget vil. Hun stanser ikke prosessen, men overlater til ettertiden å felle dom i saken uten hennes vitneprov.

 

Det er for så vidt et respektabelt og modig trekk. Hvis hun da ikke regner med at om hundre år er allting glemt. Men der kan hun ha forregnet seg.

 

Kay Olav Winther d.e.

  

 

Knut Hamsun

Norge har fostret flere store romanforfattere: Olav Duun, Sigrid Undset, Johan Falkberget - og Knut Hamsun. Av disse rager trolig Hamsun høyest. Skal han bli rettferdig bedømt, må han måles med samtidens mål. Han var en pioner og en fornyer.

 

Dessverre sa og skrev han ukloke ting under den 2. verdskrig. Om han var nazist er jeg usikker på, men han var tyskvennlig. Og han mislikte England og engelskmennene. Disse synspunktene gav han uttrykk for i klare ordelag. Han undergravde sin egen posisjon og ødela sitt rykte. Han syntes vel kanskje han hadde råd til det. Verdensberømt og Nobelpristaker som han var.

 

Hamsun hadde mye å takke tyskerne for. De elsket bøkene hans. I Tyskland tjente han penger og opparbeidet seg et enormt, entusiastisk publikum. I England var han knapt kjent og solgte lite. Man bør ikke være psykolog for å forstå hvor hans sympati kom til å ligge.

 

Dessuten var han konservativ - eller kanskje det er riktigere å si reaksjonær. Det bærer bøkene hans tydelig bud om. Framskrittet hadde han lite til overs for. Om han ikke var nazist, delte han nazistenes skepsis til samfunnsutviklingen i mellomkrigstiden, og trolig unnte han Tyskland revansj etter nederlaget, og den nedverdigende fredsslutningen, etter 1. verdenskrig.

 

Etter krigen har han paradoksalt nok vært persona non grata samtidig som bøkene hans har solgt i store mengder. Gyldendal som sviktet ham da det gjaldt som mest, har tjent store penger på ham. Hans egne bøker trykkes opp igjen og opp igjen. Flere biografier har gått i store opplag.

 

Slik sett blir han stadig rehabilitert og får sin oppreisning av det lesende publikum, men noen hedersbevisning unner vi ham ikke. Statuer og byster, samt gater og plasser med hans navn, vil vi ikke vite av. Vi må vente til de som opplevde krigen og sviket hans er døde, sier forståsegpåerne.

 

Nå begynner imidlertid Hamsunselskapet og andre å bli utålmodige. De vil oppkalle den såkalte "Plata" ved Sentralbanestasjonen etter ham.

 

Og det bør Oslo kommune gå med på. De som ikke klarer å legge landsvikoppgjøret bak seg, bør ikke lenger ha vetorett i denne saken. Gyldendal ble kjøpt hjem for Hamsuns penger. Forlaget bør sette opp en byste av ham utendørs på sitt område. Harald Grieg får heller snu seg i graven.

 

Knut Hamsun bør dessuten få sin statue på et godt synlig sted i hovedstaden - gjerne på "Knut Hamsuns plass" på "Plata" eller på Jernbanetorget for øvrig.

 

Slik bør vi generøst gi forfatteren Knut Hamsun en plass i våre hjerter og i landets hovedstad. "Politikeren" Knut Hamsun er det neppe noen som vil hedre. I alle fall ingen som det er verdt å høre på. Han avgikk ved døden i 1952. Forfatteren derimot lever. Det vil han trolig gjøre så lenge det finnes mennesker som leser. Som kulturnasjon har vi ikke råd til å overse dette. Tiden er inne til å hedre en av de største forfatterne i verdenslitteraturen.

 Kay Olav Winther d.e.

Freds- eller miljøpris?

 

Menneskeskapt global oppvarming er en av de største utfordringene menneskeheten står over for. Det arbeidet Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) og Albert Gore jr driver for å stanse forurensningen og begrensede skadevirkningene er ikke bare viktig, men kanskje avgjørende for klodens og menneskehetens framtid. Kampen mot fattigdom og treplanting er også viktige saker.

 

Men er det fredsarbeid? Indirekte er det selvfølgelig det. Det meste er indirekte fredsfremmende arbeid. Men er det fredsarbeid i Alfred Nobels og Fredsprisens ånd?

 

Det er det neppe. Det er vanskelig å rette en advarende pekefinger mot Nobelkomiteen midt i gledesrusen, men det bør gjøres. Med de senere års tildelinger er komiteen i ferd med å kompromitere prisen. Og enda verre: Å trekke oppmerksomheten bort fra - og dermed svekke arbeidet for - nedrustning og fredsarbeid i Nobels ånd.

 

Dessuten er belønningen av formål som indirekte og på lang sikt kan virke fredsfremmende, unnvikende - ja, feig. Valget av "ufarlige" formål som "alle" er enige i,  fritar Nobelkomiteen fra å belønne personer og organisasoner som står lavt i kurs hos våre nærmeste allierte, for eksempel USA.

 

Det opplyses at tildelingen til Gore i USA oppfattes som et spark til president Bush. Det er i så tilfelle som et vennskaplig tupp i baken å regne, mot hvordan det ville bli oppfattet om prisen hadde gått til dem som prøver å skape fred i den krigsførende delen av verden hvor USA, og deres økonomiske og territoriale interesser, er selve grunnlaget for krigen.

 

Etter årets tildeling sitter jeg igjen med en beklemmende følelse av at Nobelkomiteen - bevisst eller ubevisst - forsøker å unngå slike konfrontasjoner.

 

Ved neste års tildeling bør prisen restitueres som fredspris. Vil vi sette pris på andre gode formål - som for eksempel kampen mot miljøforurensning - bør vi opprette en egen pris for det. Det har vi råd til.

 

Jeg ser ironien i at oljepengene våre skal finansiere en miljøpris. Det kan lett bli oppfattet som avlat, men det får vi heller tåle. Modige tildelinger til gode formål vil gi en slik pris tyngde og status. Her har Norge en enestående mulighet til å være med å rette opp igjen de ødeleggelsene som vi selv i stor utstrekning er med og skaper.

 

En eventuell miljøpris bør bære Norges navn, og deles ut av Norge som nasjon - gjerne av Stortinget. Det vil gi prisen betydning og status fra første stund, og sette Norge fordelaktig på kartet også på dette området.

 

Samtidig må Fredsprisen forbli en reell fredspris slik Nobel ønsket. Når han gav oppgaven å dele ut Fredsprisen til Norge, var det ikke uten grunn. La oss vise oss den tilliten verdig.


Kay Olav Winther d.e.

Ikke lik lønn uansett kjønn?

 

Vi må en tur innom Märtha igjen. Det er ikke til å unngå. Som valig får hun pepper i pressen.

 

Denne gangen har hun irritert på seg feminister og journalister ved å si at vi har likelønn i Norge. Det er, så vidt jeg forstår, dumt sagt, for alle vet jo at kvinner tjener mindre enn menn. Også i Norge. Ja, ikke minst i Norge, skal vi tro de mest frenetiske og høyrøstede av Märthas kritikere.

 

Men har vi ikke lik lønn for likt arbeid i Norge, da?

 

Det er nok fortsatt slik at gruppen kvinner statistisk sett tjener mindre enn gruppen menn, og at det finnes en overvekt av menn blant dem med høyest lønn, men var det dette Märtha snakket om?

 

Jeg forstod henne slik at hvis en kvinne og en mann i Norge gjør samme jobb, så har de også krav på samme lønn. Og det er vel riktig?

 

En meget stor andel av de arbeidsaktive i dette landet har tariffestet lønn. Er det slik at tariffen fastsetter én lønn for menn og en annen og lavere for kvinner i samme stilling? Har den kvinnelige bussjåføren lavere timelønn enn den mannlige? Fordi hun er kvinne? Eller tjener en mannlig lærer mer per time enn den kvinnelige i klasserommet ved siden av?

 

Hvis svaret er nei på disse spørsmålene, har jo Märtha rett! Vi har lik lønn for likt arbeid i Norge.

 

Mannlige arbeidstakere har etter hvert funnet vegen inn i et - historisk sett - typisk kvinneyrke som sykepleien. Finnes det to tariffer - en for mannlige og en for kvinnelige sykepleiere? Eller når det gjelder leger? Er det én lønn for mannlige og en lavere for kvinnelige leger i samme stilling? Lønnes m.a.o. arbeidstakere i Norge forskjellige for samme arbeid ut fra hvilket kjønn de tilhører?

 

Nei, det gjør de ikke. Märtha har derfor ikke dummet seg ut. Hun har ikke skjemt ut nasjonen Norge heller. Det hun har gjort, er å tolke begrepet likelønn slik de aller fleste i dette landet gjør. Og slik det er naturlig å gjøre.

 

Det er det ikke alle som liker. De som har tatt patent på "sannheten" om lønnsforholdene i arbeidslivet, definerer ikke likelønn som lik lønn, men som likt - eller fortrinnvis ulikt - lønnsnivå. Og slik sett sleper kvinnene etter. Gruppen kvinner tjener mindre enn gruppen menn, men det var ikke det Märtha uttalte seg om.

 

Det hun sa var riktig. Vi har lik lønn for likt arbeid. Det kan vi takke partene i arbeidslivet for. Størstedelen av æren tilfaller LO.

 

Det betyr ikke at alt er såre vel. Det er fortsatt uløste oppgaver. Å heve lønnsnivået i lavtlønnsyrkene er en av dem. Der finnes det mange kvinner som i dag tjener mindre enn de burde. Slike tiltak vil heve lønnsnivået for kvinnelige arbeidstakere. Og det er bra. Men allerede i dag har vi knesatt prinsippet om lik lønn for likt arbeid. Vi har likelønn. Akkurat som Märtha sa.

Kritikerne burde gå i seg selv og innrømme dette, men det gjør de neppe.


Kay Olav Winther d.e.

Sosialistene og de borgerlige

 

Skillelinjene i norsk politikk går ikke mellom de borgerlige og sosialistene. Kanskje er Rødt et sosialistisk parti. Tradisjonskommunistene i NKP er det helt sikkert. SV har kanskje noen forsiktige sosialistiske meninger på noen utvalgte samfunnsområder. Arbeiderpartiet er ikke sosialistisk i det hele tatt. Sosialdemokratiske ja, men ikke sosialistiske.

 

Einar Førde mente at vi alle er sosialdemokrater. Det er mye sant i det. Dessuten er vi borgerlige. Alle sammen. Enten vi liker det eller ikke. Vi har samme borgerlige rettigheter. Vi har ingen overklasse og ingen underklasse. Vi har ikke klasser i det hele tatt. Vi er alle "jamsis og like" som skrevet står.

 

Skillet går ikke der. Det går bl.a. mellom de som har mye penger, de som har sånn passe med penger og de som har for lite. At de som har mye rotter seg sammen fordi de tror at rike barn leker best, gjør dem ikke til en klasse. De utgjør ingen adel, og har ingen privilegier. De skal i hvertfall ikke ha det, og har de det likevel er det vår egen skyld. Da har ikke flertallet i folket brukt stemmeretten sin til å skape et egalitært samfunn. Det bør velgerne tenke på før de neste gang skal gå til valgurnene.

 

Så når media opperer med skillet "de borgerlige" og "sosialistene", så skyldes det at skribentene ikke helt vet hva de snakker om. Eller at de ubevisst og sløvt bruker de ordnene som de fleste andre bruker. Eller at de er demagogiske.

 

Det siste skal man ikke se bort fra. I alle fall har jeg enkelte politikere mistenkt for å prøve å innbille velgerne at det finnes et slikt skille, og at gode borgerlige samfunnskreftene finnes på den ene siden av gjerdet, mens de farlige sosialistene bare midlertidig skjuler hoggtennene der de ligger på lur på den andre siden. Hvis noen framstiller virkeligheten slik, lyver de. Og de gjør det for å skremme, eller i alle fall manipulere, deg. Og sannsynligvis er de seg meget bevisst hva de gjør.

 

På nettstedet www.kommentar.no skriver Carsten O. Five i dag at Lars Sponheim med sine uttalelser om at han foretrekker Jens framfor Siv har tatt med hele Vinglepartiet Venstre over til sosialistene. Skal vi tro at Five vet så lite om og forstår så lite av norsk politikk, eller har han et annet ærend? Er han ute etter å skremme Venstrevelgerne fra å følge partiformannen? Ønsker han å skape splittelse og forvirring?

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. For han spør også om Venstre er "en samling kyniske maktfolk". Har han ikke forstått at politikkens mål er å komme i maktposisjon for å sette programfestede saker ut i livet? Å kritisere politiske partier for å ville ha makt, er som å kritisere fotballag for at de bare tenker på å score mål.


Five hevder at en stemme til Venstre er en bortkastet stemme. Det er jeg enig i. Venstre er utgått på dato. Det var lenge siden Venstre bidro med nytenkning i norsk politikk. Sponheims motstand mot Fremskrittspartiet er imidlertid respektabel. Tilnærmet utøylet liberalisme er en fare for det norske velferdssamfunnet. Mange mener at Fremskrittspartiet bør få "prøve seg".  De har ikke forstått at det vil ta lang tid å få skogen til å vokse opp igjen hvis mastetrærne i  det sosialdemokratiske velferdssamfunnet blir hogd ned. Og det er det Fremskrittspartiet vil gjøre. De er tilhengere av kreftenes frie spill og ligger klar med motorsaga.
 
Jeg er ingen beundrer av Lars Sponheim, men de siste dagenes uttalelser tyder på at han har forstått noe vesentlig, nemlig at skillet i norsk politikk ikke går mellom de såkalte "borgerlige" og "sosialistene", men mellom de som vil bevare og videreutvikle felleskapsløsningene og de som vil satse på at markedskreftene skal ivareta våre interesser. Er du er risikosøker, kan du selvfølgelig være med på Fremskrittspartiets eksperimenter. Men søker du trygghet for deg selv, dine nærmeste og dine etterkommere bør du finne deg et annet parti.

 Kay Olav Winther d.e.  

  

Om å rette baker for smed

Pål Bang-Hansen er forarget. I store oppslag i riksavisene og andre media lar han det gå ut over Märtha. Hun er både tyv og hykler, skal vi tro filmkjendisen. Men det skal vi kanskje ikke?


Hva har så Märtha gjort for å gjøre seg fortjent til disse grove beskyldningene og karakteristikkene? Jo, hun har forlangt å få stanset utgivelsen av en bok som misbruker henne, samtidig som hun selv forsyner seg av Odd Bang-Hansens eventyroversettelser uten å ha bedt om lov.


Pål Bang-Hansen har laget filmer. Og utgitt bøker. Men han har aldri forstått hva som er forlagenes ansvar og oppgaver. Eller han har forstått det, men velger å se bort fra det. For det er klart at en kontrovers med Bazar forlag ikke ville nådd avisenes førstesider. Et angrep på Märtha derimot er sikret stor oppmerksomhet.

Er Bang-Hansen ute etter PR? Eller forstod han ikke hva hans utspill ville medføre? Reaksjonen hans var under enhver omstendighet fullstendig ute av proporsjon. Han minner sterkt om stormannen i sagaen som hogde hodet av trællen fordi denne stod så laglig til.


Ikke at Märtha er noen træl akkurat, men hun er i ferd med å bli et mobbeoffer. Hun står etter hvert fristende "laglig til" når noen vil eksponere seg eller gjøre penger på å angripe eller bruke - for ikke å si misbruke henne. Aviser og ukeblader lever høyt på henne. Og kynikere som skal utgi bøker som kanskje ikke vil selge så godt av seg selv, bruker henne for alt hva hun er verdt - og mer til. Bang-Hansens rabiate angrep har neppe redusert hennes markedsverdi.


Det ønsker hun åpenbart ikke å være stilltiende vitne til. Hun vil ikke bli tatt til inntekt for hva som helst. Hun vil stanse boka som forsøker å slå mynt på henne, før den er utkommet og skaden er skjedd. Sensur og et angrep på ytringsfriheten, sier alvorlige menn og rister betenkte på hodet.


Men er det sensur? Grensedragningen er vanskelig. Jeg har selv bygd dette nettstedet på prinsippet om ytringsfrihet. Men er det brudd på ytringsfriheten å hindre misbruk av enkeltmennesker? Friheten til å ytre seg, til å gi uttrykk for frimodige meninger, bør være ukrenkelig. Når det gjelder slike ytringer, må vi strekke oss langt. Men bør media - inkludert bokbransjen, ukeblader, samt alle slags magasiner og elektroniske publikasjoner - kunne trykke bilder av hvem som helst i hvilke som helst situasjoner, eller gi negativ eller krenkende omtale av private og juridiske personer? Må krenkelsene på trykk først, for så eventuelt å bli mortifisert? 


Da er jo skaden skjedd. Og spesielt for en person som er kjent av alle. Som for eksempel en prinsesse. Media - og Bang-Hansen - kaller Märtha "prinsessen". Men skriver hun bøker i kraft av å være prinsesse? Masserer hun mennesker, eller hester, og snakker med dyr eller engler som prinsesse Märtha Louise, eller er hun den fantasifulle, kreative privatpersonen Märtha?


Noen vil hevde at det ikke går an å trekke et slikt skille. Selvfølgelig gjør det det. Hvis vi ønsker det - og tillater det. At det ikke har vært gjort før, er ikke noe argument. Nye tider krever nye sæder. Alle tradisjoner var nye - og mange av dem sikkert provoserende - en gang.


Jeg har vært republikaner i godt over 50 år. - og er det ennå. Men jeg synes at vi har en utmerket kongefamilie. Den takler en vanskelig - eller kanskje jeg skal si umulig - oppgave på en god måte. At dfamilien først tok Sonja, og deretter Mette-Marit, inn i varmen, tyder på en generøsitet og evne til nytenkning og omstilling som kan være et forbilde for mange av deres kritikere. Trinn for trinn tilpasser de seg det moderne samfunn. Märthas rolle er ledd i denne tilpasningen. Det er en lindrig frigjøring fra konvensjonenes lenker.


Bang-Hansen familien har bestemt seg for ikke å stanse Märthas eventyrbok. Det gjør de rett i. Boka krenker ingen. Heller ikke Odd Bang-Hansen. Det er et spørsmål om penger. Opphavsrettigheter og penger.


Når det gjelder den boka Märtha vil ha stanset, er forholdet et annet. Den konflikten handler om prinsipielt viktige grensedragninger mellom ytringsfrihet og retten til å verne om egen person. Ville det være greit om jeg, aller andre, gav ut en bok med Pål Bang-Hansen eller professor Carl-August Fleischer på omslaget, brukte navnet deres i tittelen og gjorde dem til del av mitt kram i teksten? Det er dette det handler om, ikke om Märthas forlag har forsømt seg. Bang-Hansens utspill er en avsporing.


Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

  


Änglar - finns dom?

Jeg tror ikke på engler. De er fantasiprodukter.

 

Den menneskelige fantasi har sine begrensninger. Derfor er forestillingen om englene både naiv og naturstridig. Og hadde en allmektig Gud - som jeg heller ikke tror på - skapt engler, hadde de med all sannsynlighet vært mer funksjonsdyktige.

 

Likevel - altså på tross av at jeg finner forestillingen om engler både naiv og urealistisk - har jeg respekt for dem som både tror at det finnes engler, og at det går an å kommunisere med dem. Märtha for eksempel. Hun sier jo egentlig ikke noe annet enn det kirken har ment og forkynt til alle tider. Engler hører hjemme i den kristne mytologi. Og i Islam. Og i Jødedommen. M.a.o. i alle de tre åpenbaringsreligionene som henter sitt tankegods fra  folkereligiøse forestillinger med historiske røtter i Middelhavsregionen.

 

For meg er troen på engler altså tankespinn, men jeg forlanger ikke at noen skal være enig med meg. Det jeg forlanger, er å få ha min tro og å gi uttrykk for den.. For det å ikke tro er også en tro, som krever respekt og toleranse. Også en agnostiker eller ateist kan være på jakt etter større viten og dypere innsikt.

 

Ikke slik at jeg ikke vil ha motforestillinger. Jeg tåler både motargumenter og kritikk. Det jeg ikke tåler er at noen vil tvinge på meg en tro jeg ikke har, eller hindre meg i å si min mening om det andre tror på. Riktignok på en minst mulig støtende måte. For jeg har ikke noe ønske om å såre eller støte noen. Men skulle noen være spesielt sensibel, kan jeg ikke love at de ikke vil bli støtt på mansjetten - eller i dypet av sin religiøse sjel. Slik er det i et sekulært samfunn. Fri meningsutveksling må alle tåle uansett hvilke "sannheter" de mener å ha patent på.  

 

Også Märtha - og de kristne, muslimene, jødene og andre - må tåle at noen gir uttrykk for uenighet. Også på områder som er omfattet av fordommer og forbud.

 

Tro er et privat, religiøst anliggende. At Norge har en statsreligion er en anakronisme.

 

Toleranse er kultur. Toleranse er ikke å lukke øynene for ulikhetene, men å tåle avvikende meninger og motforestillinger. Toleransen er resiprok. Den går alle veger. Og den er viktigst når du liker den minst. Meninger og holdninger man er enig i, krever ingen toleranse. Det var vel Voltaire som sa: Jeg er dypt uenig i dine meninger, men vil dø for din rett til å gi uttrykk for dem. Det er toleranse.

 

Som for eksempel Märthas engler. Jeg tolererer og respekterer hennes tro og hennes skole. Samtidig tar jeg meg den frihet å kalle forestillingen om engler for tankespinn. Det må Märtha tolerere - uten å få lyst til å sende meg en fatwa på nakken. Og det klarer hun nok. Oppvokst som hun er i et pluralistisk, sekulært samfunn. 

Kay Olav Winther d.e.


Skal huseierne betale kaka?


Generell rentehøyning er et særdeles usosialt politisk tiltak. Spesielt hardt går det ut over dem som eier boligen de bor i.  Det kan nok være behov for å kjøle ned økonomien, men det må skje slik at man trekker inn kjøpekraft der den er for høy, ikke hos personer som allerede sliter med å klare utgiftene.


Har man høy lønn og minimal empati kan man selvfølgelig mene at familier med høy gjeld og liten betalingsevne kan takke seg selv. Slik er det selvfølgelig ikke. Den som bor i sentrale strøk kommer ikke utenom høye boutgifter. Og hvem er skyld i det? 


Først kjører myndighetene en lavrentepolitikk som får boligprisene til å skyte i været. Deretter setter de bremsene på og velter problemene over på hvermann som ikke har hatt mulighet til å følge med i lønnsgaloppen. For den som har millioner i lønn, og det er jo en del etter hvert, er ikke boligpriser på fra 3 til 7-8 millioner, eller høyere, avskrekkende. Men en vanlig husholdning som tjener 350.000 eller det dobbelte har ikke en betalingsevne som står i rimelig forhold til utgiftsøkningen. Og disse menneskene skal jo også bo. De kan ikke alle sammen flytte til utkantstrøk hvor utgiftene er lavere. 


"Flat" renteøkning uansett bivirkninger og hvem det går ut over, er ikke bare usosial. Det er uetisk! Man kan ikke endre reglene mens spillet er i gang. Høyrentepolitikk er tyveri fra dem som sitter hardest i det fra før.  Har man ikke råd, så får man unngå å skaffe stor gjeld, sier økonomene. De er et godt råd til dem som vurderer kjøp, men er kun blår i øynene  på dem som allerede bor i dyre boliger og ikke har utsikter til inntektsøkning. De har handlet på markedets vilkår. Hva skal de gjøre? 


Vi hadde en boligkrise på 80-tallet. Boutgiftene var høye, næringslivet stagnerte, mange ble arbeidsledige, måtte gå fra boligene sine, ble gjeldsslaver og fikk ødelagt livet. Den krisen kom ikke som en naturnødvendighet, men var menneskeskapt. Noen lot kynisk taperne betale for kaka.  Ønsker vi en reprise?


Ingen fare, sier ekspertene. Kredittilsynets leder, Bjørn Skogstad Aamo, er riktignok i en viss grad bekymret for husholdningenes gjeldssituasjon, men sier at selv om det skulle bli en korreksjon i boligmarkedet, er det lite sannsynlig med en omfattende krise. En utflating i boligprisene er sannsynlig, og et fall er en reell mulighet, sier han, men folk vil ikke miste jobben i store mengder, og han tror ikke på noen krise. Til det er norsk økonomi er for sterk, og de generelle utsiktene for norsk økonomi og sysselsetting er gode.

Det er godt å høre, men gjelder det uansett hva sentralbanksjefen måtte finne på? Uansett hva kommunene legger på av eiendomsskatt og avgifter? Og uavhengig av oljepriser? Og uten hensyn til internasjonale konjunkturer?  For dem som kommer ille ut, er det liten trøst at store mengder neppe vil miste jobben. Det er myndighetenes ansvar å sørge for at det ikke føres en politikk som  bringer noen uforskyldt ut i ulykke - verken på kort eller lang sikt.

Regjering og storting kan ikke fraskrive seg ansvaret for rentepolitikken. Sentralbanken er en del av staten. Ikke omvendt. Rentepolitikken må inngå som en integrert del av en samlet koordinert velferdspolitikk hvor næringshensyn bare er én side av saken. Det gjelder å være føre var. Å beklage når ulykken først er ute, er det liten hjelp i.


Kay Olav Winther d.e.         

Morgan

Så er det Morgan Andersens tur. Han er mistenkt for å ha forfalsket kontrakten mellom Sportsklubben Lyn og fotballspilleren John Obi Mikel. Politiet har valgt å tiltale ham.

 

Om Morgan har gjort noe ulovlig, vet jeg ikke. Det vet ikke media heller, men det hindrer ikke journalistene i å starte forfølgelsen og hetsen. Saken er slått stort opp. I radioens nyhetssendinger gjentas nyheten om tiltalen og spekulasjoner om konsekvensene, og journalistene forlanger å få vite om Morgan har FFK-ledelsens tillit. Når svaret er ja, spørres det om igjen og om igjen. Det er tydelig at journalisten ikke liker svaret. Han spør derfor om FFK har tillit til Morgan uansett hva han har gjort. Det er et tåpelig spørsmål, men hensikten helliger middelet.

 

Man aner at en del journalister savner action og mener at Morgan burde vært suspendert - eller kanskje sagt opp. I alle fall burde han søkt permisjon. Noen journalister er smartere enn andre. De spør fotballpresidenten om ikke dette er en meget uheldig sak for norsk fotball, og han lar seg lokke utpå. Joda, han finner det uheldig. Noe annet kan han knapt mene. Men er det Morgan som skader fotballen? Eller er det Obi Mikel eller agenten hans? Det gjenstår å se. En leder i Lyn må også være med. Han er dypt dypt skuffet. Han har åpenbart dømt Morgan allerede. Sannelig godt at ledelsen i FFk har holdt hodet kaldt. La oss håpe at det fortsetter.


Hva er så Morgan Andersen dømt for? Ingen ting. Hva har gjort ham fortjent til uthengning og forfølgelse i media og fordømmende uttalelser fra fotballedere og andre? Ingen ting - i alle fall ikke foreløpig.  Ingen er skyldig før dom har falt. Det er et godt juridisk prinsipp. Men ikke for media. En journalistisk regel er at man ikke skal sjekke i hjel en "god" sak. Det er en dårlig regel, men det hindrer ikke at mange ser ut til å legge den til grunn for sitt arbeid.


Det er i grunnen overraskende. Man skulle ikke tro at det å jakte i flokk og å eksellere i spekulasjoner ville gi kredit i mediamiljøet. Hvorfor er det så få som har mot til å tenke på egen hånd? Til å finne en personlig vri? Til å stille kritiske spørsmål til det de fleste tror og "vet"?  Til å stå fram og si: Nei, hør nå her. Er det virkelig sånn og slik, eller kan det faktsik være at ..." Når er det blitt dårlig journalistikk å belyse en sak fra flere sider?

Jeg vet, som sagt, ikke hva Morgan har gjort og ikke gjort. Jeg vet ikke hvor skyldig Tore Tønne var heller. Eller tidligere sentralbanksjef Torstein Moland som ble mobbet ut av embetet i 1995 . For ikke å snakke om foreldrene til lille Madeleine Mc Cann. Det jeg vet, er at det ville tjene media til ære om de ventet med å dømme folk til domstolene har gjort sitt.


Aviser, radio m.v. ville blitt mer troverdige, og dermed bedre, om de ikke ukritisk halset i hælene på hverandre, men roet ned, brukte hodet og drev kritisk, avklarende og opplysende jornalistikk. Kanskje kunne avisene til og med tjene på større saklighet i en tid hvor de taper terreng. De bør ikke bli mindre kritiske. Bare kritiske på en annen måte og i flere retninger. Det kunne  spare mange for å bli forfulgt, plaget - og kanskje ødelagt for livet - på sviktende grunnlag. Og det ville gi oss en langt bedre og mer seriøs presse.


Kay Olav Winther d.e.

Velgere til låns

 

Velgerne er troløse. I alle fall mange av dem. De skifter parti for et godt ord. Noen partiers velgere er mindre trofaste enn andre. De har ikke samme inngrodde partilojalitet som noen av oss er belemret med. Det har ikke alle partiledere og politiske kommentatorer forstått.

 

Etter EU-avstemningen i 1994 gjorde Senterpartiet et brakvalg. Da oppslutningen minsket dramatisk ved neste valg, ble lederen for partiet, Anne Enger Lahnstein, skuffet. Det burde hun ikke blitt. Hun burde vært forberedt på at situasjonen ville "normalisere" seg etter hvert som EU-avstemningen kom på avstand. Man trengte ikke være synsk for å forutsi at de velgerne hun hadde hatt til låns, ville søke til andre partier.

 

Denne gangen er det SV's tur. Ulvene har kastet seg over Bjørnøy og Djupedal - helt uten grunn. Tilbakegangen skyldes neppe personer, men slitasje. Som opposisjonsparti har SV kunnet mene frisk og freidig uten å la seg moderere av hva som er realistisk og mulig. I regjering må partiet ta ansvar. Samarbeid betyr å gi og ta. SV har som andre partier i posisjon måttet lære seg moderasjonens vanskelige kunst.

 

Man kan ikke både være i posisjon og opposisjon - samtidig; ikke både sitte i regjering og demonstrere mot regjeringen, eller demonstrativt hevde meninger på tvers av den politikken regjeringen fører. Det har ikke alle i SV forstått - eller akseptert. Det er trolig grunnen til at så mange vendte partiet ryggen ved valget.

 

Et parti som trolig har profitert på faneflukten fra SV, er Venstre. Sponheim brisker seg som om han skulle være valgets seierherre. Han bør roe seg ned. Venstre er og blir et miniparti med en "naturlig" oppslutning på fire prosent. De resterende to prosentene utgjøres av velgere han har til låns. Ved neste valg er de trolig borte igjen.

 

Noen ser de forholdene jeg her har pekt på, som svakhetstegn ved demokratiet. Partiene er bare ute etter makt, politikerne krangler eller gjør ikke jobben sin, og velgerne svikter.

 

Personlig ser jeg på fram- og tilbakegangen som tegn på at demokratiet fungerer. Velgerne sier sin mening ved å "svikte" partier som ikke lenger oppfyller deres forventninger. Det er slik det skal være. Det dreier seg ikke om Kristin, Helen eller Øystein - eller om Jens, Erna eller Siv for den saks skyld. Det dreier seg om politiske realiteter. Når velgerne ikke liker det de blir servert, går de et annet sted - og det gjør de rett i. Det kalles folkestyre, og det er det vi vil ha. Ikke sant?


 Kay Olav Winther d.e.

Ytringsfrihet


§ 100 i Grunnloven fastslår at "Ytringsfrihed bør finde Sted".I Norge skal "Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand" være "Enhver tilladte". Det skal i prinsippet ikke legges hindringer i vegen for "Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse". Myndighetene kan likevel sette grenser, men det kan "kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser". "Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder." "Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale."

Reell ytringsfrihet forutsetter tilgang til de kanalene samfunnet har for meningsutveksling. Slik tilgang har allmennheten aldri hatt. Utgivere og redaktører av trykksaker, ledelsen i etermedia og arrangører av møter og andre muntlige fora har alltid bestemt hvem som skal komme til orde. Og hvem som skal nektes ytringsrett. Vi har altså hatt - og har for så vidt ennå - et meningsmonopol. Riksavisene slipper for eksempel i all hovedsak til de meningene de synes er fornuftige. Kriteriet er som regel at det er meninger de selv enige i. Internett bryter med dette meningsmonopolet. Hvem som helst kan opprette en blogg og gi uttrykk for sin mening. I denne bloggen vil jeg lufte mine meninger - om stort og smått. Alle som er enige, eller uenige, får plass til kommentarer. Også kommentarer jeg er rykende uenig i. Forutsetningen er at ytringene holdes innenfor de grensene lovverket til enhver tid setter.

Når jeg er uening, kommer jeg til å gi uttrykk for det, og må jeg fjerne innlegg som overskrider grensen for det tillatte, vil jeg så langt tiden strekker til, forklare hvorfor. Mange bloggsteder skjemmes av ureflekterte innlegg og rent tullprat - svært ofte fra anonyme bidragsytere. I samsvar med den grunnholdningen jeg har bekjent meg til ovenfor, vil jeg ikke uten videre fjerne slike innlegg, men jeg håper at de som ikke har annet enn tomsnakk, tull og skjellsord å bidra med, og som ikke tør signere på en måte som gjør det mulig å identifisere dem, vil finne andre fora. Anonyme innlegg blir ikke automatisk fjernet. Innlegg som lufter seriøse, reflekterte meninger er velkomne, men den som skriver her, bør ha mot til å stå for meningene sine. 

Velkommen til seriøs meningsutveksling.
                                                                       
Kay Olav Winther d.e. 

Velkommen til min blogg!


Dette er et nettsted for seriøs meningsutveksling om vesentlige emner innenfor forskjellige samfunnsområder.

Hvis du kjenner til lister over norske blogger hvor denne siden bør være oppført, håper jeg at du gir meg beskjed slik at jeg kan gjøre det nødvendige for å få bloggen registrert der.

Før gjerne adressen og lenke til siden opp på din blogg eller din nettside.

Husk å føre opp siden i oversikten over favorittene på din datamaskin.

Se også mine nettsider  http://home.online.no/~k-winth/index.cfm  hvor du finner opplysninger om meg, min slekt og mine aner samt stoff om Hafslund og Skjeberg m.m. i Østfold.

Kay Olav Winther d.e.