De som er avhengige av bilen, skal svi

Regjeringen vil gjøre bensin og diesel dyrere for å redusere biltrafikken. Det er omtrent like virkningsfullt som å pisse i buksa når man fryser. Først kjenner man en tilsynelatende bedring. Deretter blir alt mye verre.

 

Folk kjører ikke bil fordi de liker å ødelegge miljøet. Det store flertallet, som har barn og barnebarn, stiller seg ikke likegyldige til forurensning. De fleste kjører bil fordi det er nødvendig for at de skal få tidsregnskapet til å gå opp. Mange - trolig de fleste - har ikke noe realistisk alternativ. De kjører fordi de må. Dette kan være vanselig for den som bor og arbeider i storbyens sentrum - og for overidealistiske politikere - å forstå. Men sånn er det! Folk er avhengige av bilen.

 

Og folk flest er avhengige av den bilen de har. De færreste kan straks kjøpe seg ny "miljøvennlig" bil når regjeringen øker drivstoffprisene for å tekkes støttehjulrulpartiene som Høyre og Fremskrittspartiet er avhengige av. Folk må fortsette å kjøre. Men regjeringen vil at det skal koste mer.

 

Økte drivstoffpriser gir ikke varig mindre trafikk. Økte drivstoffpriser har bare èn sikker effekt: Større utgifter for bilbrukerne. Det vil si for alle som bor utenfor bykjernene, alle barnefamiliene som er avhengig av bil for å få utført sine daglige gjøremål, alle andre som ikke har tilgang til relevant kollektivtransport, et betydelig antall middelaldrende og eldre som er avhengige av bilen, og ikke minst: Alle som benytter bilen i arbeidet!

 

Økte drivstoffpriser betyr økte inntekter i statskassa, minimal - om noen redusert bilbruk - og større utgifter for alle og enhver. Det er m.a.o. et rent fiskalt tiltak. Uansett om de som ønsker "et grønt skifte" later som noe annet.

 

I følge media regner regjeringen med at økningen i drivstoffprisene skal føre til mindre kjøring og en reduksjon i CO2-utslippene på 189 000 tonn. Grunnlaget for disse forventningene må være "tenk på et tall". Det kan ikke være basert på empiri. "Syretesten" på miljøeffekten av prisøkninger, er erfaringene fra tidligere prisøkninger. Spørsmålet er: Hvor mye mindre kjøring, og hvor mye fornyelse av bilparken til mer miljøvennlige biler, har tidligere prisøkninger resultert i? Svar: Ingen ting!

 

Etter som folk må kjøre, vender de seg nødt og tvungent til det nye kostnadsnivået. Og de som bruker bilen av latskap eller som leketøy, bryr seg ikke om drivstoffprisene. De gidder ikke fylle tanken med "billig" drivstoff mandag morgen en gang. De bare fyller og kjører. Når de har lyst. Uansett pris.

 

Regjeringen er egentlig i mot å øke drivstoffprisene. Av hensyn til støttehjulpartiene Venstre og Kristelig Folkeparti må den imidlertid øke prisen noe. For syns skyld.

 

Altfor lite, sier Venstre. Bensin og diesel må bli betydelig dyrere. Nei, grensen er nådd, svarer regjeringen.

 

Vi stemmer ikke for regjeringens budsjett før bilkjøring er blitt så dyrt at flere lar bilen stå, svarer Venstre. For det er det som er meningen. Det skal bli så dyrt at folk ikke får råd til å kjøre til jobben eller skysse barna til og fra barnehagen.

 

Denne floken skal Erna løse. Gir hun etter for Trine Skei Grande, går Siv Jensen av skaftet. Og øker hun ikke prisene mer enn hun har vaslet, går Trine inn i furtekammeret.

 

I denne situasjonen er det bare en ting å gjøre: Å legge fram et budsjett med minimale - eller ingen - økninger i drivstoffprisen. Så vil de ansvarlige partiene redde budsjettet og regjeringen. Mens Venstre legger sten til egen byrde ved å foreslå urealistiske prisøkninger. Å levere det tauet de selv skal henges i, bør de få anledning til. Saker som høye drivstoffpriser, flyseteavgift og andre symboltiltak for å fremme et grønt skifte, vil mest sannsynlig stabilisere partiets oppslutning trygt under sperregrensen.

 

Og hvem blir lei seg for det?

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Hei, Get, hvor er SVT?


 

Jeg bor i Drøbak og er abonnent hos GET. Det er en prøvelse.

 

Før i tiden kunne jeg se begge de svenske statlige TV-kanalene samt TV4. Skjønt, det var kanskje før GET kjøpte seg inn. Så forsvant de en etter en. Lenge hadde jeg SVT1. Nå er også den borte.

 

Det er jeg som er abonnent og kunde. Jeg har kjøpt en vare av GET. Jeg har ikke bedt om å få den endret eller byttet. Men det har GET ingen respekt for. Selgeren GET skalter og valter med kanalvalget - på egen hånd. Plutselig er kanaltilbudet endret - uten forklaring.

 

Mens SVT1 har forsvunnet, har jeg fått noe som kalles TV Øst. Det er et TV-program for Hedmark- og Opplandsområdet. Der kjøres de samme programmene om igjen og om igjen. Dette må da være noe for en tv-titter i søndre Akershus, mener tydeligvs GET.

 

Jeg er interessert i svensk kultur - og politikk. Jeg så derfor på svenskekanalene da jeg hadde dem. Jeg vet ikke hvorfor GET har tatt fra meg denne gleden. Men jeg vil gjerne ha en forklaring. Og jeg vil ha kanalen tilbake. Uten ekstra utgifter!

 

I det hele tatt vil jeg gjerne ha en forklaring på hvilke kriterier GET legger til grunn når de "i sin  godhet" velger tv-kanaler for oss. Vi har etter hvert fått en rekke kanaler av det slaget jeg uten å nøle vil kalle "søppelkanaler". Mens de nordiske kanalene er borte.

 

Innbyggerne i de nordiske landene burde kjenne mer til hverandre. Nordmenn, svensker og dansker kan med litt anstrengelse og velvilje forstå hverandres språk. Til og med finske program kan vi ha utbytte av når de er på svensk som "Hygge i Strömsö, eller når de blir oversatt og tekstet. TV kunne bidra til å gjøre Norden "mindre" og nordisk kultur "større" og tilgjengelig for enhver.

 

Men slike forhold og verdier bryr ikke GET seg om. Er "søppelkanalene" billigere å kjøpe? Tjener GET mer på dem?  Føler ikke GET at selskapet har noen kulturpolitiske forpliktelser?

 

For tre-fire uker siden ble jeg oppringt av en hyggelig mann som sa at han ringte fra GET. Han ville forvisse seg om at jeg var en fornøyd kunde. Jeg svarte med å fortelle om årelang frustrasjon. Han lovte da å sende en tekniker som skulle se på våre problemer. Vi avtalte dag og tidspunkt.

 

Jeg ble hjemme og ventet hele den avtalte dagen. Ingen fra GET kom. Jeg var ikke overrasket. Jeg har gjort mine erfaringer. Fra GET må man vente seg litt av hvert - både tapte kanaler og brutte løfter.

 

Hvilken forklaring har de denne gangen? For selskapet tar vel bryet med å svare?

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Burde vi slått Tyskland?

Tyskland slo Norge 3-0 i fotball. Det er for dårlig. Den norske treneren bør ta sin hatt og gå, sier kritikerne.

 

De som ventet at Norge skulle spille jevnt med - enn si slå - Tyskland, har ikke peiling. Tyskland er et av verdens beste landslag. Norge er et av de dårligere. Det var klart før kampen på Ullevaal. Og det ble bevist til evidens mens kampen pågikk. Tyskland og Norge tilhører ulike divisjoner. Tyskland er topp. Norge er ikke bånn, men ikke så langt i fra.

 

Det er ikke Per Mathias Høgmo's skyld. I alle fall ikke hans alene. Han gjør det beste ut av det spillermaterialet han har. Våre gutter er ikke bedre.

 

Norge har hatt mange landslagstrenere. Ingen av dem har klart å løfte Norge opp på elitenivå. De som har vært nærmest er Asbjørn Halvorsen og Egil Roger Olsen. Under deres ledelse glimtet landslaget til ved noen anledninger og overgikk seg selv. Bronselaget slo f.eks. Tyskland under de olympiske lekene i Berlin før krigen, men ellers har det vært jevnt grått - og kjedelig.

 

Verken Åge Hareide, Nils Johan Semb, Ingvar Stadheim, Nils Arne Eggen, Kjell Schou-Andreassen, Øivind Johannessen eller Ragnar Larsen har maktet å gjøre Norge til en fremragende fotballnasjon. Flere av dem var utmerkede fotballspillere. Og noen av dem gjorde det godt som klubbtrenere. Men sving på det norske herrelandslaget i fotball fikk ingen av dem.

 

Nå er det Per Mathias Høgmos tur til å stange hodet i veggen. Han prøver forskjellige formasjoner og gir tillit til nye generasjoner av spillere, men like håpløst er det. Flere av de spillerne han bruker, gjør det godt i utmerkede utenlandske klubber, men på det norske landslaget lykkes de ikke. Der spiller de som amatører og kommer til kort for motstandere som det burde være mulig å beseire.

 

Det norske landslaget spiller stort sett ineffektiv fotball. Laget mangler system og driv. Når medspillerne har ballen, står de norske og venter på å få den. Vi så det mot Tyskland. Norske spillere som ble spilt på, stod og ventet på ballen mens aktive tyskere søkte ballen, fikk tak i den og brøt potensielle norske angrep.

 

Og hvor var de norske spillerne når Tyskland spilte seg framover med presisjon og framdrift? De var passive og gav de tyske spillerne rom. Store åpne rom som tyskerne selvfølgelig visste å utnytte.

 

Jeg tror at Tyskland blir gruppevinner. Men jeg ser ikke bort fra at de kan gå på et nederlag eller to. Nord-Irland er gode. Det er også Tjekkia.

 

At Norge skal bli nummer 2 i denne gruppa, er lite sannsynlig. Det er nok mer en drøm enn en realistisk mulighet. Så lenge det norske landslaget spiller så ineffektivt og upresist - jeg hadde nesten sagt: destruktivt - som nå, må vi være glade om de blir nummer 4.

 

Trøsten får - som så ofte før - være at vi ikke har noe i VM å gjøre. Før vi kan spise kirsebær med de store, må vi legge flere alen til vår vekst. Skippertak og flaks kan gi en og annen hyggelig overaskelse, men varig kvalitetsheving forutsetter systematisk arbeid over lang tid.

 

De verste gaphalsene vil kaste Per Mathias Høgmo. Se nøye på lista over trenere lenger oppe i artikkelen. De har alle vært genierklærte og idioterklærte etter tur. Hver gang vi har skiftet trener, har noen ment at det ville bringe oss til himmels. Nå er det Ståle Solbakken som er trollmannen som vi bør hente inn.

 

Ståle har vist at han er en utmerket trener. Men er han den redningsmannen Norge så sårt trenger?  Vil det ikke gå med ham slik det gikk med Åge Hareide, Nils Arne Eggen og de andre som er nevnt foran?

 

Å bli trener for det norske herrelandslaget i fotball er som å stike hodet inn i en renneløkke. Når motgangen kommer - og det gjør den - blir de begeistrede tilhengerne raskt til en lynsjemobb. Skulle Per Mathias få fyken og staffetpinnen gå til deg Ståle, så tenk deg om. Jobben som landslagstrener har ingen kommet heldig fra. Til og med Drillo fikk sparken. Husk: Det er kort veg fra Capitol til Den tarpeiske klippe!

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Jeg er lovet en drømmekropp!

Jeg kan få en drømmekropp. Hvis jeg bare kjøper og bruker Coffee Forte.

 

Det er litt av en løfte, for jeg er en mann på snart 78 år. Men firmaet Vitaliv as, som lover meg drømmekroppen, tar ingen forbehold - verken om alder eller andre forhold som kan påvirke kroppens fasong eller evne til å forandre seg. Etter som tilbudet er sendt til meg personlig, går jeg ut fra at Vitaliv ved hjelp av Coffee Forte, mener at det kan gjøre nettopp meg til en mann med idealkropp.

 

Drikker jeg Coffee Forte - som er laget på grønne kaffebønner - vil "flere centimeter forsvinne fra midjen" slik at jeg til slutt sitter igjen med den flate magen jeg alltid har ønsket meg. Fettet på rumpa kan jeg også bli kvitt. "De ekstra kiloene på rumpa kan være noen av de vanskeligste å bli kvitt," vet Vitaliv å berette, men det er ingen grunn til å fortvile. "Coffee Forte hjelper deg på veien til en fast og spretten rumpe."        

 

Kjempebra.  Min snart 78-årige rumpe er riktignok ikke preget av for mye fett. Snarere tvert i mot. Men fast og spretten er den ikke. Den har avgjort et visst forbedringspotensial, for å si det sånn. Men med Coffee Forte vil jeg på ny få en ungdommelig rumpe som er både fast og spretten, lover Vitaliv. Fantastisk. Jeg gleder meg.

 

Vidunderkaffens virkning på lårene er jeg mer skeptisk til.  Coffee Forte er nemlig "et naturlig supplement" som kan hjelpe meg med å forbrenne fett på lårene og gjøre meg klar for den korte sommerkjolen.

 

Her støter vi på et par problemer. Mine gammelmannslår er ikke for tjukke. De likner mer på et par pipestilker. Å fjerne ytterligere fett fra dem, vil ikke være bra. Verken for krefter eller utseende. Skal jeg få den "drømmekroppen jeg alltid har ønsket meg", må vi heller legge litt fett - eller helst muskler, da - på lårene.

 

Og sommerkjole? I løpet av mine snart 78 år, har jeg aldri brukt kjole. Jeg tror ikke at jeg som en relativt tilårskommen mann vil føle meg vel i et slikt plagg. Det skyldes kanskje fordommer, konservatisme og redsel for å prøve noe nytt, men faktum gjenstår: Jeg tror ikke kjole - og kjolekropp - er noe for meg. Jeg er nok av den mer maskuline typen. Min drømmekropp er derfor en mannskropp som jeg kan vise fram uten å skjemmes. Etter som Coffee Forte skaper drømmekropper, ordner vel vidundermiddelet dette også uten anstrengelser, og uten at jeg må ty til "ekstreme dietter eller treningsregimer" som reklamen sier?

 

Om jeg har kjøpt Coffee Forte og prøvd? Nei, ikke ennå. Først skal jeg sende dette innlegget til Vitaliv for å høre om Coffee Forte virkelig kan gi en mann på 77 - snart 78 - år drømmekroppen slik firmaet lover i innlegg etter innlegg  i min e-post-mappe.

 

Er svaret nei, blir jeg skuffet. Da er jeg tilbøyelig til å kalle de gjentatte framstøtene med de gyldne løftene for falsk reklame. Eller rett og slett lurendreieri. Men la oss nå ikke dømme på forhånd. Kanskje undrenes tid ikke er over.

 

Eller hva sier dere i Vitaliv? Kan en sliten 77-åring vente å få drømmekroppen hvis han drikker Coffee Forte? Og hvis - mot formodning - ikke: Kanskje dere kunne spare meg for flere reklameframstøt i e-postmappa?

 

Kay Olav Winther d.e.

 

PS. Venter spent på svar.

 

 


Tar barnebarna livet av bestefar?

Menn som har barnebarn, har større sjanse for å dø tidlig. Menn uten barnebarn lever lenger. Det viser en norsk, vitenskaplig undersøkelse. Jeg har ikke studert undersøkelsen, men har lest et utdrag. Det er nok. Man trenger ikke spise et helt eple for å konstatere at det er råttent! 

 

Selvfølgelig dør vi ikke av å bli - eller være - bestefedre. Det er større grunn til å tro at det virker foryngende - og livsforlengende. I alle fall hvis man slår av TV'en, kommer seg opp av godstolen og er sammen med barnebarna - på den oppvoksende slekts premisser. Selvfølgelig har man redusert ork, men det er lov å ta en pust i bakken. Gleden ved samværet oppveier slitet og utløser endorfiner som gjør livet bedre og livsløpet lengre. Dessuten er det som kjent, slik at en glad latter forlenger livet. Samværet med barnebarna gir grunnlag for både smil og latter.

 

Selv om du er glad i barnebarnet ditt, kan det bli tøft å se seg selv i speilet og si: Jeg er en bestefar," står det å lese i en avisartikkel om saken. Makan! Hvem er det som er så dum at han ikke forstår at livets hjul ruller og går, uten at barnebarna minner ham på det? Normalt intelligente mennesker får ikke fatalt "endret selvbilde" av å bli bestefar. Verken første gangen, eller den tiende gangen. Det kan jeg si av erfaring. Jeg har ti barnebarn.

 

Forsker Solveig Glestad Christiansen, som har foretatt bestefar-undersøkelsen, tror imidlertid at erkjennelsen av å ha blitt gammel, er den mest sannsynlige forklaringen på at bestefedre har ti prosent høyere sannsynlighet for å dø enn jevnaldrende som har barn, men ikke barnebarn. Grunnlaget for den forskningsbaserte datainnsamlingen er "hele den norske besteforeldrestanden og deres avkom i to generasjoner, med data fra blant annet Folkeregisteret". Det innhentede datamaterialet gir sikkert et riktig bilde av det faktiske grunnlaget. Forsøkene på forklaringer, er derimot ikke vitenskap. De minner om fri diktning. Når du blir bestefar, kan du plutselig føle deg mye eldre og kanskje mindre maskulin. Dermed kan det hende at du også begynner å oppføre deg eldre og lever mer usunt," sier forskeren til forskning.no. Hun mener at hun har gjort funn som underbygger denne forklaringen. "Det er nemlig den store overgangen fra ingen barnebarn til ett barnebarn som betyr noe. Flere barnebarn gir ikke tilsvarende større sannsynlighet for å dø. Da er selvbildet allerede endret."

 

Eldre og mindre maskulin? Fordi man er blitt bestefar? Taler ikke sannsynligheten - og logikken - heller for at barnebarn - og spesielt det første - styrker kjønnsidentiteten? Og livslysten? Hvis hankjønnets biologisk betingede oppgave er å spre sine gener og sikre etterslekten, oppleves det første barnebarnet mer sannsynlig som en bekreftelse på at mannen er potent og i stand til å oppfylle livets mål. Bekreftelsen får neppe bestefar til å legge inn årene og fortøye båten. I stedet bør barnebarnet og bestefarverdigheten stimulere ønsket om flere barnebarn for ytterligere å øke sjansene for at genene skal leve videre. Jo flere barnebarn, desto større mulighet for at genene skal gå i arv til nye slektledd. M.a.o.: Både første og følgende barnebarn burde gi bestefar styrket selvbevissthet og ønske om å leve for å sikre barnebarna - og dermed genene - en trygg oppvekst og utvikling slik at de i sin tur kan levere bestefars gener til nye generasjoner. At barnebarn nummer ett skulle slukke bestefars livslyst og føre til mentalt og kroppslig forfall, er lite sannsynlig. Det minner om rester av feministiske fordommer ikledt vitenskaplige kledebon.

 

Bestefar er et primitivt seksualdyr. Hans jobb er gjort, når forplantningsakten er fullført. Ansvaret for å pleie å vokte barn og barnebarn overlater han som den egoisten han er, til bestemor. Ja, ikke bare det. Trolig føler han seg forsmådd når kona bruker tid på barnebarnet. Han dør av ensomhet, sjalusi og egoisme, mens bestemor tar ansvar og ofrer seg for barn og barnebarn. Derfor dør han tidligere, mens hun lever lenger. Hendene er her Esaus, men røsten røper forskeren. Den er Jacobs. Bestemor er helten i forsker Christiansens eventyr. Selvfølgelig.

 

Bestemødre over 50 har lavere dødelighet enn medsøstre uten barnebarn. På dette forholdet har forskeren den "kjønnsriktige" og politisk korrekte forklaringen på rede hånd. "Det kan komme av at det faktisk er stas for disse kvinnene å bli bestemødre," sier hun. Kvinner som til vanlig ikke en gang vil røpe sin alder, syns altså at det er stas å bli bestemødre og "gamle". Mens bestefedre som stort sett ikke bryr seg om hvor gamle der, dør når de - til sin overraskelse - oppdager at årene går. Logikken er vanskelig å få øye på. Unge bestemødre rundt 40 derimot, har i motsetning til 50-åringene økt sannsynlighet for å dø. Hvordan forklarer forskeren det? Jo, forklaringen kan være at de yngre kvinnene reagerer som mennene. De opplever sjokket over plutselig å ha blitt gammel, mens deres venninner fortsatt kan slå ut håret og føle seg unge på byen. De unge bestemødrene må gi mye omsorg mens de ennå har jobb og mange andre jern i ilden. De unge bestemødrene sliter seg altså i hjel, mens bestefedrene dør fordi de gir blaffen og forfaller kroppslig og mentalt.

 

Skjønt, helt klar er konklusjonen kanskje likevel ikke. Forsker Christiansen er generøs. Hun innrømmer at det også kan være andre forklaringer på den økte dødeligheten blant alle bestefedre og de yngre bestemødre. Disse forklaringene behøver ikke å ha noe direkte med det at de er besteforeldre å gjøre. Besteforeldre kan av andre årsaker leve annerledes. Dermed kan de få dårligere helse og økt risiko for å dø. Den som vil bli ansett som seriøs forsker, bør være forsiktig med å trekke konklusjoner på sviktende grunnlag.

 

Tilfeldige sammenfall sier ikke uten videre noe om årsak og virkning. Og man bør ikke lete etter årsakssammenhenger som man gjerne vil finne fordi de vil bekrefte en forutfattet arbeidshypotese eller vil oppfylle behovet for å få "bevist" vrangforestillinger som sakner vitenskaplig belegg. En forsker bør ikke lete etter forklaringer på fordommenes og mytenes roteloft. Det gir "vitenskap" av tvilsom verdi. Og det gir "fakta" som mer skader enn gavner vitenskapens anseelse. For ikke å snakke om i hvor høy grad tvilsomme "vitenskaplige" fakta skader den gruppen - in casu bestefedrene - som "vitenskapen" befatter seg med.

 

Hvis forsker Christiansen vil gjøre nytte for seg, burde hun bruke det verdifulle dataunderlaget hun har til å sette i gang en storstilt søken etter de reelle grunnene til at enkelte menn dør en altfor tidlig død. Viker hun tilbake for oppgaven, fins det kanskje andre som kan overta grunnlagsmaterialet og forske seriøst for å finne forklaringer og eventuelle årsakssammenhenger.

 

Temaet er altfor alvorlig til å bli tøyset med.

 

Kay Olav Winther d.e.