Knut Nærum vil ikke mer

Knut Nærum skal slutte i "Nytt på nytt". Enkelte medier og kommentatorer spår programmets endelikt. Nærum er den som har "båret" programmet, hevdes det. Med Nærums avgang er gullrekka under oppløsning og seertallene kommer til å stupe. NRKs fredagskveldhegemoni er sannsynligvis over, sier og skriver de som mener at de har greie på sånt.

 

Selv tror jeg ikke at endetiden er nær. Jeg vil ikke fornærme Knut Nærum, men når sant skal sies, er det ikke han som har vært den bærende kraft og har sørget for at seerne fredagskveld etter fredagskveld har flokket seg rundt TV-apparatene for å se på "Nytt på nytt". Trekkplaster i særklasse er Jon Almås. Uten hans personlige sjarm, eleganse og evne til å spøke og fleipe godartet, men ikke uten brodd, med det meste, ville programmet falt pladask til jorda.

 

Mange mente at programmet ville tape på at Anne Cath. Herland tok sin hatt og gikk. Men faktum er at det vokste - og tjente - på at Linn Skåber overtok. Og hvordan skulle programmet tåle at Linn forsvant? Inn kom Pernille Sørensen og glitret fra første stund. Konklusjon: De færreste er uerstattelige.

 

Uerstattelig er heller ikke Knut Nærum. I alle fall ikke for sånne som meg. For jeg syns ikke at han er spesielt morsom. Mange av replikkene hans "sitter" ikke og kan føles "mal apropos". Det  - etter mitt skjønn, krampaktige - sphinx-aktige uttrykket er verken naturlig, underfundig, skøyeraktig eller åpenlyst morsomt, men virker påtatt og innstudert.

 

Og morsomhetene - slagferdigheten og de gode replikkene - hvem skal ha æren for dem? Er de spontane? Skapt av situasjonen? Eller er de tillært?

 

"Nytt på nytt" er ikke sendt direkte! Programmet er klipt og redigert. Gå inn på nrk.no og se utklipp av det som ikke kom med i programmet, sier Jon Almås. Altså: Redigert.

 

Og "vitsene", morsomhetene og de slagferdige replikkene, er de skapt av biprogramlederne og gjestene selv, eller er de innsendt eller produsert av et team tekstforfattere? Jeg har lest at deltakerne i programmet ikke byr på eget vidd, men serverer tillærte morsomheter, og det tror jeg på, for mange av replikkene virker tillærte og slett ikke spontane.

 

Gjør det noe? Egentlig ikke. Men er det slik,  betyr det at morsomhetsgraden og den verbale treffsikkerheten i programmet ikke er avhengig av hvem som sitter ved Jon Almås' side, men i større grad av den personligheten og det glimtet i øyet som sidepersonene har å by på foran kamera. Kameratekke kan vise seg å være viktigere enn evnen til å holde en stram maske.

 

Jeg er ikke Golden-fan. Jeg syns Johan Golden kan framstå som masete - en uvane han deler med mange yngre komikere. Jeg tror likevel han kan gjøre en god "figur" i "Nytt på nytt". For det er en "figur" tilpasset et intimprogram han skal gestalte. Han må bare lære at han ikke kan albue seg fram og mase seg inn i stua til oss på fredagskvelden. Skal han treffe oss hjemme, må han sjarmere oss. Han må rett og slett gå vegen om hjertene våre. Derfor Johan: Velg en lavmælt, underfundig tone.

 

Ikke som en kopi av Knut Nærum! Vær deg selv. Men husk at "Nytt på nytt" er et intimprogram. Store fakter, virker overveldende på oss som sitter hjemme i stua. Og det er vi som er publikum. Ikke de som sitter i salen. De er bare der for at dere i humor-panelet skal ha noen å spille for.

 

Jeg blåser i Storm P's betenkeligheter og avleverer dumdristig følgende "spådom om framtiden": "Nytt på nytt" vil leve videre så lenge Jon Almås er programleder. Johan Golden vil gli relativt friksjonsfritt inn i teamet. Når han har vært med et par-tre ganger, vil vi nikke bejaende og tenke: Dette gikk jo smertefritt. Knut Nærum kunne erstattes. Medienes og TV-journalistenes spådommer om snarlig undergang, kan avblåses. Nok en gang.

 

Men: Jon Almås bør de - altså høvdingene i NRK - ikke forsøke å ta i fra oss. Hører du det Jon? Du er bundet til roret!  Svikter du oss, er moroa over. Men du blir vel på brua og gjør din plikt?

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Stygt eller annerledes?

Professor emeritus i moderne nordiske språk, Finn-Erik Vinje, har en blogg. Der skriver han om språk. 4. april d.å. skrev han om Østfold-målet. "Det er ...en utbredt oppfatning at språket i Østfold og Vestfold er stygt," skriver Vinje. Tilsynelatende uten blygsel. Så vidt jeg husker, har han vært frampå tidligere også og hevdet at Østfold-målet er landets styggeste. Ikke snaut til en professor å være.

  

Opptrer Vinje som fagmann når han rangerer målfører? Har han vitenskaplige kriterier som han legger til grunn og vurderer uttrykksfylde og velklang etter? Eller synser han friskt og subjektivt som de fleste av oss?

  

"Blant moderne språkfolk er det ikke god tone å rangere dialekter etter deres skjønnhetsverdier," innrømmer Vinje. "Hvis en person sier at dialekt X er stygg, så får han kanskje vite at et slikt utsagn er uvitenskapelig. Javel. Men personen hadde kanskje ikke ment å felle noen vitenskapelig dom; han sa bare hva han syntes!" Det lyder som et selvforsvar.

  

Problemet er at når professorer sier hva de syns på områder hvor de forventes å ha en viss innsikt, blir uttalelsene ofte oppfattet som autorative. De bør derfor understreke at de ikke uttaler seg ex cathedra, men synser subjektivt innenfor rammen av sine fordommer, som en hvilken som helst over gjennomsnittet interessert person. Slik tilfellet f. eks. er når litteraturprofessor Willy Dahl plasserer dialekten fra «det penere Bærum» lavest på rangskalaen.

  

Man øyner en sosialt motivert  aversjon, uttaler Vinje om Dahls karakteristikk av Bærumsdialekten .

  

Det er trolig riktig oppfattet. Rangering av dialekter er ikke språkvitenskap. Hvis det i det hele tatt har hjemstavnsrett i vitenskapen, er det mer sosiologi enn noe annet.

  

Når Vinje uttaler seg om Østfold-dialekten, foretar han en banaliserende forenkling. Østfold har ikke en dialekt. Indre Østfold har en rekke målmerker som skiller seg fra dialekten(e) i nedre Glomma- og Mosse-området. Ingen av disse dialektene er stygge utfra et språkvitenskapelig fundert skjønnhetsideal. Og de er ikke mindre funksjonelle enn andre dialekter.

  

Målt med sosial målestokk, kommer nok nedre Glomma-dialekten(e) til kort. De forbindes med arbeiderklassen og oppfattes som "simple". De ligger nær opp til det sosialt "korrekte" skrift og talemålet som brukes av sosialt - og kulturelt - toneangivende kretser i hovedstadsområdet, uten å oppfylle disse målførenes krav til ordvalg og bøyningsformer. Strilemål er outcast i Bergen. Østfold-, Vestfold- og Romeriks-mål er outcast i hovedstadsområdet. Personer fra nedre Glomma-området som strever etter sosial status og gjerne vil tilhøre de "fine", har til alle tider bidratt til å baksnakke og nedvurdere dialekten(e) i området. Denne sosiale nedsnakkingen foregår ennå i dag.

  

Hedmarks-mål var forferdelig og utenkelig i "finere" kretser inntil Prøysen gjorde det kulturelt akseptabelt. Sosialt akseptabelt er vel Hedmarks-målet fortsatt ikke. Språklige fordommer er som kveke. Det som syns i dagen er bare en mindre del av problemet. Røttene under overflata er langt vanskeligere å få has på.

  

Vinje får mange kommentarer på bloggen sin. Om ytringen om bl.a. Østfold-dialekten skriver signaturen, Maria: "Finn-Erik burde absolutt skrive utførlig om sine politisk ukorrekte, men faglig sett så korrekte, standpunkter. Det er interessant at den Finn-Erik Vinje som jeg i sin tid ikke riktig kunne like på grunn av så altfor radikale standpunkter nå fremstår for meg som selvskreven medlem av Akademiet for Sprog og Kultur. Men det er kanskje jeg som har beveget meg i hans retning? Hvem vet. Det er fornøyelig å lese hans kommentarer til samnorsken i Dagbladet. «Ei utepils» skriver en der. Og «ei flåte». Ja, bare det er «ei» foran, så er man radikal?lissom!"

 

Hvis Vinje er fornøyd med å støtte opp under og stimulere til bornerthet og sosialt jåleri som dette, bør han holde fram som han stevner. I motsatt fall bør han bruke sin utvilsomt omfattende viten og gedigne interesse for språket til å fjerne fordommer og språklig snobberi. Spesielt språklige fordommer basert på sosiale kriterier bør han bidra til å bekjempe. Arbeiderklassen er ikke latterlig. Eller mindreverdig. Det er ikke arbeiderklassens språk heller. Og det har det heller aldri vært. Unntatt i øynene til personer som bærer kulturelle skylapper!

 

Kay Olav Winther d.e.

Bocuse d'Or: Danskene er kniven

Ørjan Johannessen fra Norge vant årets Bocuse d'Or i Lyon. Konkurransen som også kalles VM i kokkekunst, ble arrangert for 15. gang. Norge - eller rettere sagt deltakeren som deltar på vegne av Norge - har vunnet 5 ganger. En tredel av de gylne statuettene har m.a.o. gått til Norge. 

 

Ikke alle mener at Norge burde ha vunnet årets konkurranse. En danske ved navn  Svend Rasmussen mener at svenskene var best, og at Norge smisket seg til seieren. Ja, ikke bare smisket. Norge bestakk dommerne ved å gi dem en eksklusiv, spesiallaget tollekniv, mener dansken. 

 

Hvem er så Svend Rasmussen? Jo, han er såkalt "matekspert" på dansk TV2. En mann med makt til å spre sitt budskap og sine fordommer til hele det danske folk. Og vel så det.
Jeg tror de fleste fikk sjokk da Norge vant, uttaler "mateksperten" som kan tenke seg to årsaker til at Norge innkasserte seieren Bare et fåtall av dommerne hadde smakt på maten. De andre hadde bare kikket på den.  Dessuten hadde nordmennene bestukket dommerne ved å gi dem en spesiallaget tollekniv. Derfor vant Norge. Ved hjelp av fusk og fanteri. 

 

Her Rasmussen mener altså at dommerne i Bocuse d'Or er inkompetente og  korrupte. For det må de jo være dersom de - slik dansken hevder - bedømmer maten uten å smake på den, og dessuten lar seg kjøpe med gaver.
Norges seier kom som en overraskelse på alle - inklusiv nordmennene selv, skal vi tro den danske "eksperten" som mener at nordmennene "så litt merkelige ut i ansiktet". Dansken må være litt av en psykolog. Jeg fulgte med på TV, og for meg så de norske deltakerne, lederne og det norske publikummet glade ut. Men så er jeg jo også bare en enkel "fjellabe".

Hadde forresten herr Rasmussen smakt på maten før han uttalte seg? Og hvordan hadde han eventuelt fått til det? Han var jo ikke en av dommerne. Det skulle vel ikke være slik at herr Rasmussen er en ukvalifisert synser uten kjennskap til den maten han nedvurderer? Altså en minst like stor bløffmaker som den norske kokken og de bestukne dommerne han kritiserer?

  

Nå var Danmark riktignok representert i dommerpanelet. Av en John Kofod. Han er sjef for det danske Bocuse d'Or - m.a.o. Danmarks Eyvind Hellstrøm. Trolig var det knivgavene som gjorde at Norge vant, mener Kofod som dessuten kan fortelle at grønnsakene som  nordmennene serverte, var rå.

  

- At grønnsakene var rå var tydeligvis ikke nok til å trekke dem langt nok ned. Eller så var det nettopp kniven som gjorde at de vant. Jeg synes ikke det går an å gi gaver til dommerne på den måten, sier Kofod, som altså selv var dommer under konkurransen.

  

Er Kofod korrupt? Kan han kjøpes med en tollekniv til å gi seieren til noen som ikke fortjener den? Hvis han svarer nei på dette, hvorfor mener han at et flertall av hans kolleger kan kjøpes for en billig penge eller en tollekniv? For det er jo det han sier. Hvis Norge har vunnet seieren ved hjelp av bestikkelse, har noen latt seg bestikke. Og folk som lar seg bestikke er korrupte. Det er ren logikk.

  

Dommerne i Bocuse d'Or er altså korrupte. I følge lederen for det danske Bocuse d'Or. Sannelig litt av en selverkjennelse - og selvkritikk. Hva syns ledelsen i Bocuse d'Or i Lyon om denne mistenkeliggjøringen?

  

Hvordan gikk det så med danskene under årets "VM i kokkekunst"? De nådde ikke opp. De ble uplasserte. Men det er selvfølgelig ingen grunn til å tro at den danske misæren har innvirket på Rasmussens og Kofods reaksjoner og forsøk på å kaste et mistankens mørke skjær over vinneren. Nei, de har nok handlet ut fra ideelle grunner. Og et ærlig ønske om å holde Bocuse d'Or fri for slik snusk som Norge driver med.

 

For ærlig talt: "Fjellaberne" fra Norge har vunnet 5 av 15 ganger. Da må det være noe galt. Det er jo Danmark som er Nordens gastronomiske høyborg. Det er noe alle vet. Derfor hadde nok Danmark stått på pallen hvis alt hadde gått riktig for seg. Bedre bevis for at Norge har snusket til seg seieren trenger man ikke. I alle fall ikke hvis man heter Rasmussen og Kofod. Og kommer fra det utklassede Danmark.

  

God appetitt!

  

Kay Olav Winther d.e.


Pavens skjegg eller slagsmålet om en roman

Dag Solstad har skrevet en ny bok. De lærde - eller de som vil framstå som lærde - strides om det er en roman slik forfatteren hevder, eller om det er en kjedelig - noen mener uleselig - oppramsing av slektsdata.

 

Hva boka og bokgenreen kalles, er revnende likegyldig. Kategorisering av bøker har lite for seg. Når sant skal sies, har det bare teoretisk interesse. Ofte knapt nok det.

 

En bok skal bedømmes ut fra lesverdighet - dvs. ut fra den opplevelsen og/eller den informasjonen den gir leseren. Leserne er forskjellige. De har ulike interesser og preferanser. Akkurat som forfattere. De setter m.a.o. pris på forskjellige ting. Også når det gjelder litteratur. Både innhold og fortellemåte. Det fins altså egentlig ikke gode eller dårlige bøker. Bokanmeldere - eller litteraturkritikere, om denne betegnelsen faller bedre i smak - som hevder at de måler bøker med en fast, saklig, allment godtatt målestokk, tiltar seg en autoritet de ikke har. De opphøyer egen smak og egen synsing til norm. Det deskriptive blir normativt.

 

Jeg har har vært skuffet over mange bøker som har fått gode kritikker. Og vice versa: Jeg har med utbytte lest flere bøker som i følge "kritikerne" ikke har holdt litterære mål.

 

Ille er forstå-seg-på-ere som har så mange innvendinger at leseren sitter igjen med det inntrykket at forfatteren egentlig burde skrevet "en annen bok". Kritikere som etterlyser hardere styring fra forlaget, og som mener at forlagskonsulenter og -redaktører ikke har gjort jobben sin, og har sluppet forfatteren for lett gjennom nåløyet. Verst er likevel de som mener at det generelt utgis for mange bøker. De som gjerne vil tenke for oss, og som ikke tror at leserne selv kan avgjøre hva de har utbytte av å lese eller ikke. De som gjerne vil spare oss for litteratur - ofte kalt lesestoff - som de selv ikke får noe ut av.

 

Om en skjønnlitterær bok bør - eller kan - klassifiseres som roman, selvbiografi, lyrikk, drama - eller endog essay, for ikke å si krønike eller slektsforskning, har bare interesse for dem som er mer opptatt av rammeverket enn av innholdet.

 

Forlagene deler f.eks. bøker inn i kategorier. Det er et markedsberedende salgstrick. Bibliotekene deler også bøker i kategorier. Det er for å skape orden i hyllene og hjelpe lånerne til å finne fram. Noen bokanmeldere - eller kritikere - tar i likhet med undervisningsinstitusjonene, dessuten i bruk kategrorisering som pedagogisk hjelpemiddel.

 

Stort sett er kategoriseringen unødvendig. Noen ganger til og med unødvendig forvirrende. Når Dag Solstad insisterer på at han har skrevet en roman, og noen kritikere insisterer på at han ikke har gjort det, konkurrerer begge parter med ridderen av den bedrøvelige skikkelse. De slåss mot  vindmøller.

 

Dag Solstad har skrevet den boka han har skrevet.  Akkurat som Knausgård skrev omfangsrike bøker om det han kalte sin kamp. Agnar Mykle skrev så personer i hans fortid kjente seg igjen. Var det romaner? Var det diktning? Eller var det "avskrift" av virkeligheten? Og hvis så var: Hvilken litterær kategori tilhører Mykles og Knausgårds bøker? Og hva har kategoriseringen å si for leseropplevelsen? Spiller det over hodet noen rolle hvilken litterære kategori forfatteren, forlaget, anmelderne eller leserne mener at de tilhører?

 

Litteraturkritikerne - eller bokanmelderne - er en rase med diffust ansikt og uklart oppdrag. Hvem er de? Hva er deres premisser og forutsetninger? Hvem skriver de for?

 

Hva er kriteriene for god litteratur? La oss få dem på bordet så vi kan diskutere dem. Kan de ikke uttrykkes i ord og forståelige meninger, så er de kanskje også uegnet som målestokk for noe så individuelt og mangfoldig som litteratur?

 

Anmeldelser i dagsapressen burde være journalistikk - forbrukerjournalistikk; saklig veiledning for potensielle lesere. Men er dette målet og målgruppen for bokanmelderne? 

 

Ofte må man lure. Skriver anmelderne for det lesende - eller det potensielt lesende - publikum? Eller skriver de for hverandre? For å skaffe seg anseelse i kretser de gjerne vil tilhøre? For å vise hvor lærde de er, og hva de kan? Er bokmelderiet m.a.o.en slags blottervirksomhet? En ubetvingelig tilbøyelighet til å vise seg fram?

 

Eller skriver bokmelderne i avisene for forfattere og for forlagskonsulenter? 

 

Jeg tviler ikke på at noen forfattere noen ganger kan ha nytte av å lese bokmeldinger som inneholder konstruktiv kritikk. Men for leserne er bokmeldingene stort sett likegyldige. Det bekreftes av at enkelte slaktede bøker selger bedre enn mangt et oppskrytt, litterært "mesterverk". Det lesende publikums veier er uransakelige. Heldigvis.

 

Om Dag Solstad har skrevet en roman med eller uten litterære kvaliteter, eller om han har falt for fristelsen til å ramse opp sine nyoppdagede slektsrekker, spiller ingen rolle. Og det er det ikke opp til bokmelderne å avgjøre. Lesing er ikke en lagidrett. Det er en individuell øvelse. Om boka holder mål, er det opp til den enkelte leser å avgjøre. Bokmelderne er bare et unødvendig mellomledd.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Østfolddialekt?

Plutselig er dialektene våre i skuddet. Akkurat nå retter NRK søkelyset mot Østfold-dialekten, og de har dratt til Fredrikstad for å finne den og studere den nærmere. Det samme har Dagsavisen gjort.

 

Det er bare det at det ikke fins noen Østfold-dialekt. Østfold er et lite fylke, men har flere dialekter. I Indre Østfold snakker folk på mange måter annerledes enn i nedre Glomma-regionen. Halden og Hvaler har sine egne karakteristiske målmerker, og har du litt greie på dialekter, hører du raskt forskjell på en mossing og en sarping.

 

I Indre Østfold har man diftonger. Der kryper maurene over lauvet som ligger på leira. I nedre Glomma-regionen derimot kryper møræne over løvet som ligger på leræ.


Det de snakker i Fredrikstad, er Fredrikstad-dialekt. En dialekt som selvfølgelig har flere karakteristiske fellestrekk med andre nedre Glomma-dialekter - ikke minst med Sarpsborg-dialekt - men som også har åpenbare særtrekk.

 

Problemet med Fredrikstad er at folk som bor der, definerer hjembyen som Østfold, og dialekten der - eller den lokale dialektvarianten - som Østfold-dialekten. Som en gjøkunge i redet, skyver Fredrikstad andre Østfold-dialekter til side, og tar patent på begrepet Østfold-dialekten - eller dialektæ som det egentlig heter.

 

Det hadde ikke gjort så mye, hvis ikke den såkalte Østfold-radioen - dvs. NRK Østfold - hadde vært så Fredrikstad-orientert. Radioen ligger i Fredrikstad, medarbeiderne er fra eller bor i Fredrikstad, og usjenert bruker de NRKs radio som skulle dekke fylket, som sin lokale Fredrikstad-radio. I tillegg til å fylle sendingene med lokalt - ja, meget lokalt - Fredrikstad-stoff, framholder de sin lokale dialektvariant som Østfold-dialekta. Men Fredrikstad er ikke Østfold.

 

Har man lite kunnskap om de faktiske forholdene, svelger man - påvirket av utallige gjentakelser - kanskje at byen ved Glommas utløp er ensbetydende med Østfold.  Men det som er galt, blir ikke riktig av å bli gjentatt. Eller kringkastet. Fredrikstad er ikke Østfold. Ja, Fredrikstad er ikke engang representativ for Østfold. Fredrikstad er en utkant - også språklig. Det er langt fra Eidsberg til Fredrikstad.

 

Østfold-dialektene har alltid vært forskjellige, er forskjellige og kommer formodentlig til å være forskjellige i overskuelig framtid - trass i bedre kommunikasjoner, mer samkvem og gjensidig påvirkning.

 

I tillegg til dialekter, har Østfold ulike sosiolekter - dvs. språklige variasjoner som mer er avhengige av sosial plassering og status enn av geografi. Sarpsborg har og har hatt en annen næringsstruktur enn nabobyen. Sarpsborg har hatt en større og mer variert "industriarbeiderklasse" og et mindre småborger- og borger-skap enn "Plankebyen". Det har satt sitt preg på sosiolektene - og på dialektene. Der Fredrikstad-folk pynter litt på det og snobber ved å snakke om "pika", er denne formen ukjent i Sarpsborg. Der sier de "fine" piken og folk flest jenta. For eksempel.

 

Fredrikstad har - og har gjennom mange år hatt - et særdeles aktivt revymiljø. Revyer innbyr til språklige overdrivelser og understrekning av særgenheter. Folk skal jo helst le. Raymond snakkær ente Østfold-dialekt. Ente Kai og Kai heller. Døm snakkær revymål fra Fre'ikstad. 

 

Revyspråket er ikke dialekt i tradisjononell forstand. Verken når det gjelder ordvalg, bøyningsmønster eller syntaks. Ord og uttrykk kan imidlertid finne vegen fra revyscenen til "gata" og til normalspråket. Men man kan ikke ukritisk sette likhetstegn mellom revyspråket med sine særegenheter og overdrivelser, og stedets genuine dialekt. Og revyspråket i Fredrikstad verken har vært eller er Østfold-dialekten. 

 

Det ser det ikke ut til at Fredrikstad-folk forstår, og det gjør heller ikke folk fra hovedstaden som jakter på den uforfalskede Østfold-dialekten. De leter der NRK holder til. Men leter man på feil sted, finner man gale svar. 

 

VG skriver også om Østfold-dialekten akkurat nå. Avisa er opptatt av Fredrikstad-I'en. Det er bare det at det ikke fins noen Fredrikstad-l, heller. Men det fins en spesiell l'uttale i nedre Glomma-regionen - litt ulikt uttalt i Halden, Sarpsborg og Fredrikstad.

 

På Wikipedia kan man lese at Østfold-dialekten ikke har palatalisering - eller muljering som det også kalles. Wikipedia mener m.a.o. at Østfoldingen - eller altså folk fra nedre Glomma-området - ikke uttaler l og n med påheftet j-lyd slik som f.eks. trønderne gjør i ord som majnn og bajll. Det er en sannhet med modifikasjoner. Min påstand er at Østfold-l'en er en modifisert palatalisering eller muljering. Jeg kommer opprinnelig fra Sarpsborg og er flere ganger blitt tatt for å være trønder på grunn av mine palataliserte l'er og n'er. Til og med trøndere har tatt meg for å være trønder. 

 

Det fins altså ingen spesiell Fredrikstad-l, men en søndre Østfold-l. En l NRK ikke ønsker i sine nyhetssendinger. Folk som snakker med "tjukke" l'er, virker litt "korte", eller rent ut sagt, dumme, mener vaktsjef Joakim Reigstad i NRK.

 


Jeg vet ikke hva slags dialekt vaktsjef Reigstad snakker, men han virker dum - uten at jeg har hørt ham snakke. Han har tydeligvis store fordommer, men liten kunnskap.

 

Dialektene i Østfold er annerledes, men likeverdige med alle andre norske dialekter og har krav på samme respekt som dialekter fra Hardanger og fra Sørlandet. Sørlandsdialektene er påvirket av dansk. Østfoldialektene er påvirket av svensk. De er ulike, men like bra.

 

Det er på tide at personer som jobber i etermediene og i avisredaksjonene og har ansvar for å vurdere språkbruken i det offentlige rom, lærer seg litt om det norske språket og om dialektene, bl.a. i Østfold. Fordommer er et dårlig utgangspunkt for kulturarbeid. Og når mediene ikke en gang vet hvor de skal skaffe seg kunnskap, bærer det galt av sted. 

 

Når det gjelder Østfold, har jeg følgende forslag til folk i mediene: Skaff et kart! Studér kartet. Ta en tur til forskjellige steder i fylket. Hører du ikke forskjell på dialektene, er du formodentlig tonedøv. Slutt i jobben og overlat den til noen med i alle fall et minstemål av musikalitet og språkkunnskap. Det har vi som lyttere og seere fortjent!

 

Kay Olav Winther d.e.


Årets beste bok?

Årets beste bok er kåret!

 

Det er Bokklubben som formidler denne glade nyheten.

 

Riktigheten av opplysningen er tvilsom. Det fins ikke noe slikt som "den beste bok".  Ikke blant årets publikasjoner, og ikke i verdenslitteraturen.

 

Rangeringen av bøker er meningsløs. Noen liker mora, og noen liker dattera, heter det. Dessuten fins det ingen faste kriterier for vurdering av litteratur.  Selv om professorer, lektorer og bokanmeldere oprerer som om det skulle være tilfelle. Og om slike kriterier fantes, ville det i praksis være umulig å avgjøre hvilken bok som i størst grad oppfylte kriteriene. All vurdering av litteratur er subjektiv. Det dreier seg om synsing. M.a.o. om smak og behag. Riktignok på et mer og mindre informert og kvalifisert nivå.

 

I mine unge år "anmeldte" jeg bøker i aviser og andre publikasjoner. Til min tilfredshet ser jeg at jeg - i alle fall i som oftest - unngikk å late som om jeg bedømte bøkene jeg skrev om, ut fra objektive kriterier. Det jeg lagde var journalistikk. Jeg presenterte bøkene, og skrev hva jeg syntes og mente. Og: Jeg la ikke skjul på at det subjektive elementet var det grunnleggende i bedømmelsen.

 

Man skal ikke ha lest mange anmeldelsene for å kunne konstatere at ikke alle "litteraturjournalister" har et så edruelig forhold til "anmelderiet". De oppkaster seg til dommere og later som om de måler med et felles, anerkjent mål og bedømmer ut fra allmenngyldige kriterier.  Men en "litterær meter" er ikke en fast størrelse. Slik sett tar de ikke bare munnen for full. De seiler under falsk flagg. Og legger fram sine subjektive oppfatninger som fakta. Det er et overgrep mot forfattere som ikke faller i deres personlige smak.

 

Jeg har i et langt liv lest mange "dårlige" bokanmeldelser. Verst er de hvor anmelderen har så mange innvendinger at den naturlige konklusjonen blir at forfatteren egentlig burde skrevet en annen bok. En forfatter som har noe på hjertet, må få lov til å gi uttrykk for det, uten at forståsegpåere skal fortelle at innholdet er uinteressant, framstillingen er underlødig, språket dårlig, og at forlagets konsulenter ville gjort forfatteren en tjeneste hvis de hadde  vært hardere i klypa - og at de aller helst skulle sagt nei. 

 

Jeg har lest mange "dårlige" bøker også. Bøker som har fått dårlige - og i noen tilfelle elendige - kritikker. Bøker som jeg har funnet både interessante og givende. Og noen som jeg har bedømt som dårlige. Eller uten appell til meg.

 

Og jeg har lest oppskrytte bøker - bestselgere og kritikerfavoritter - som ikke har gitt meg noe særlig. F. eks. nærmest utilgjengelige "mesterverk" med knudrete språk og maniert stil, bøker hvor forfatteren åpenbart har vært mer opptatt av å lage noe nytt og av å være spesiell og skape seg en egenart, framfor å meddele seg på en forståelig måte til meg - dvs. til leseren. Det som uttrykkes dunkelt, er dunkelt tenkt, sies det. I de fleste tilfelle er nok det riktig. Selv om det tungt tilgjengelige av den selvoppnevnte ekspertisen, nettop ofte framholdes som kunstnerisk høyverdig. Som om det som bare "forstås" av de få, skulle ha større kunstnerisk verdi enn det som er tilgjengelig og forståelig for de mange. Litteratur er kommunikasjon. Det gjelder både lyrikk, skjønn- og faglitteratur. Utilgjengelighet er ikke et kvalitetstegn.

 

Det litterære rommet er fullt av priser. De fleste er promoterende. De har til oppgave å fremme salget. Eller å rette oppmerksomheten mot den som står bak utdelingen. 

 

Man trenger ikke være en særlig skarp observatør for å se at prisene ofte gis til de samme forfatterne - eller forskjellige forfattere av samme "skole" - år etter år. Få priser hjelper nye forfattere på veg, eller fremmer mangfold og framveksten av ny litteratur. Bokhandlerne f.eks. holder seg gjerne på den slagne landeveg.

 

Jeg har likt det jeg har lest av Per Petterson. Men det har ikke vært fantastisk, og det har ikke gitt meg en enestående, sjelerystende opplevelse, slik man skulle vente av kritikk og reklame. Årets bok har jeg ikke lest ennå. Men det har forhåpentlig bokhandlerne. De har gitt Petterson bokhandlerprisen i år igjen.

 

Det skulle være interessant å få vite hvilke kriterier de legger til grunn. Salg? Aktualitet? Litterær kvalitet?

 

Og hva er i så tilfelle litterær kvalitet? Hva skiller en allminnelig god bok fra en prisverdig god bok? Hvor ligger vippepunktet? Kan de generøse bokhandlerne fortelle oss det? Hva gjør Pettersons bok til den beste og altså bedre enn alle andre bøker som er kommet ut i løpet av dette året?

 

En annen som gjerne mottar ovasjonsartet ros for sine bøker, er Lars Saabye Christensen. Jeg likte Halvbroren. En del av hans noveller faller også i min smak. Men når sant skal sies, kan jeg styre min begeistring for enkelte andre av hans bøker. På meg virker de manierte og uforløste. Men det er en subjektiv opplevelse. Og trolig utypisk,  for kritikerne er over seg av beigeistring. Én ville sågar gi han yatzi i 6-ere. Salgstallene tyder på at leserne stort sett er av samme oppfatning.

 

Naturlig nok, vil man kanskje mene. Hvis kritikerne er så samstemte, og publikum stemmer ved å åpne kommeboka, så er det  vel disse forfatterne og deres bøker som er best.

 

Kanskje det.

 

Eller kan det være slik at store publikum "liker" det de tror at de skal like? Det de får servert som kvalitet og god smak?  For hvem vil vel avsløre sitt utenforskap og sin manglende dannelse ved å gå mot "ekspertisen"? Det skal selvbevissthet, mot og ærlighet til for å rope at keiseren ikke har klær på.

 

Kan det rett og slett være slik at bokanmelderiet og prisene og opphaussingen av enkelte forfattere år etter år, er et hinder for spredningen av god litteratur? At bokhandlernes ensidige fokus på forfattere som allerede er populære - og som selger! - hindrer andre forfattere - både nykommere og trofaste slitere og gjengangere - i å synes? I mediene? Og i hyllene hos bokhandlerne?

 

Det er trangt på toppen av parnasset. Hvis bokhandlere og anmeldere hjelper noen til å slå seg ned der for godt, slik at andre ikke slipper til, blir kriteriene for utvelgelsen viktige.

 

Hva skal til for å hevde seg hos bokhandlerne? Opererer de med objektive kriterier? Eller kommer det også hos dem an på øynene som ser og på smak og behag, når de våger å framheve en av bokhøstens mange - sikkert interessante - bøker på bekostning av de mange? For som leserne ellers, er vel bokhandlere forskjellige? Med ulik smak, ulike interesser og ulike behov for underholdning, informasjon og opplevelse? Også bokhandlere har vel glede og utbytte av vidt forskjellige bøker?  Og dette formidler de forhåpent til sine kunder dersom de blir spurt om råd? Og før de gir råd , forhører de seg vel om kundens smak og behov?

 

Det fins ingen bok som "alle bør lese". Ikke én bok som alle vil ha utbytte av. Ikke én bok som sikrer den store leseopplevelsen. Ikke én bok som bør anbefales til alle og enhver uten persons anseelse - verken på biblioteket eller i bokhandelen.

 

M.a.o.: Bokhandlerne bør ikke plukke ut en bok og markedsføre den framfor - og på bekostning av - andre. Bokhandlerprisen bør derfor avskaffes. Den er en bjørnetjeneste. Derimot bør bokhandlerne gi stipendier. Ikke til folk med inntekter i millionklassen, men til forfattere som leter etter fotfeste i klatringen mot parnassets topp. Det ville være en god gjerning. Mot forfatterne, litteraturen - og mot det lesende publikum.

 

Og jeg ser ikke bort fra at bokhandlerne selv ville tjene på det. Stipendier kan være fornuftig bruk av "utgifter til inntekts ervervelse". Prøv. Men slutt med den meningsløse kåringen av "mestere". Å skrive bøker er ikke en idrettsøvelse. Bøker er åndsverk.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 

 

 


NRK - En lidelseshistorie

Størstedelen av mitt 75-årige liv har jeg vært aktiv og ivrig - ja, nesten lidenskaplig - radiolytter.

 

Fem år i min barndom ble det riktig nok lite radiolytting. Da hadde tyskerne inndratt radioen vår. Men fra 1945 har jeg vært en av NRKs mest trofaste følgesvenner. Helt til i dag. Men nå slår jeg stadig oftere av. Og foretrekker stillheten framfor det bråket NRK har å by på.

 

Jeg forstod det slik at de som ønsket å lytte til "moderne populærmusikk" og taleprogrammer spesielt innrettet mot "unge", skulle finne sine foretrukne programmer på P3. De med smak for klassisk musikk og kultur skulle derimot tilgodeses på P2. Og P1 skulle grovt sagt, være noe midt i mellom samt tilby nyheter og aktualitetsprogram. Og ikke minst lokalprogrammer.

 

Jeg ble derfor P2-lytter med hyppige sveip innom P1.

 

Det gikk bra en stund. Så skjedde det noe. Ikke plutselig, men over tid. "Populærmusikken" - som i mine ører slett ikke er "populær", og ikke musikk,  snek seg inn i kanalen min. Og ikke bare mainstream-musikken som faller i de flestes smak. Til og med ytterliggående skrik og skrål og ulyd fant sin veg til P2. Stadig oftere måtte jeg slå av fordi jeg ikke holdt ut med bråket. 

 

P2 har utmerkede verbalprogrammer. Vitenskapsprogrammer og kulturprogrammer som gir lytterne innsikt og opplevelse. Til og med lettvinte og kjappe programmer som Radioselskapet er verdt å høre på. I alle fall som oftest. Men også slike programmer blir avbrutt av og spedd opp med musikk som trolig appellerer til et helt annet publikum enn det som søker til P2 for å finne programmer som samsvarer med deres interesser.

 

Hvorfor i all verden spres denne musikken i eteren og hjem til sakesløse lyttere over P2? Hvor er det blitt av oppgavedelingen?

 

Er det misjonsvirksomhet vi utsettes for? Skal vi eldre - og yngre! - uten sans for "moderne" populærmusikk omvendes? Dvs. bli fortrolig med det nye og lære å sette pris på den musikken som så mange unge hører på?

 

La det være sagt: I så tilfelle er misjoneringen forfeilet. Jo mer man hører, desto sterkere blir motviljen.

 

Eller er blandingen av musikkstiler et utslag av at det på strategiske posisjoner i NRK etter hvert sitter unge mennesker som fremmer det de selv liker, uten respekt for at det fins personer med annen smak og andre interesser? De som liker det moderne umelodiøse bråket, hadde - og har - jo P3. Hvorfor invadere P2?

 

Jeg pleier å si at NRK holder meg i form. For når den musikken jeg ikke liker og ikke holder ut med, bryter inn og toner ut i mitt hjem, kaster jeg meg fram og slår av. Det er fin gymnastikk. Og det skjer stadig oftere. Da går jeg riktignok også glipp av taleprogrammene som gaulemusikken avbryter, men det er en omkostning jeg foretrekker å bære framfor å vente og lide. Jeg orker ikke det bråket som NRK kaller musikk. Verken når den serveres i hele programmer, eller når den dukker opp og avbryter programmer som jeg lytter på.

 

Jeg syns selv at jeg har en bred musikksmak og et vidt interesseregister. Jeg lytter ikke bare på klassisk musikk. Jeg liker gamle og nyere sanger og viser, den folkelige sangskatten, instrumental og vokal folkemusikk, salmer og annen kirkemusikk, tradjazz, blues, opera, operette og musikaler. Jeg hører gjerne Bellmann, Taube, Prøyssen og mer moderne visekunstnere som Cornelis Vriesvijk, Halvdan Sivertsen, Øystein Sunde - og mange, mange  flere. Men det er ikke deres musikk jeg blir tilgodesett med på P2. Og som regel ikke på P1 heller. Det er skrik og skrål og larm som jeg i mange tilfelle har vanskelig for å definere som musikk i det hele tatt.

 

Og som om ikke døgnfluekulturens høylydte inntrengen på "mine" enemerker skulle være nok, utstyrer NRK hørespill og andre taleprogrammer med bakgrunnsstøy. Det gjør kanskje ikke så mye for dem som har god hørsel, men for tunghørte personer som meg, gjør bakgrunnsulydene det umulig å høre det som blir sagt.  Selv med begge høreapparatene på, klarer jeg ikke å skjelne lydene fra hverandre slik at jeg får mening i ordene. 

 

At bakgrunnsstøy - i form av "jingler" som musikk eller andre lydillustrasjoner - hindrer tunghørte i å høre, er allment kjent. Også i NRK. Men der legger man på bakgrunnsstøy likevel.

 

Antall klager er mer enn halvert, sier NRK til bladet "Din Hørsel". La meg korrigere bildet: Så å si hver dag hindrer bakgrunsstøy meg i å oppfatte hva som blir sagt på radio eller NRK TV. At TV2 er verre, er ingen trøst.

 

Like ille som bakgrunnsstøy er skravl! Skravleprogram med slurvete diksjon og personer som snakker fort og i munnen på hverandre, er en prøvelse for oss som hører dårlig. På samme måte som intervjuobjekter som snakker fort på innpust og utpust uten pauser er umulige å forstå.

 

Holder ikke NRK seg med språkprofessorer og andre talemåls- og tilgjengelighetskonsulenter? Det bør allmennkringkasteren gjøre, for det er åpenbart at den enkelte programleder ikke tenker på at det blant lytterne er personer som faller utenfor når talen blir utydelig.

 

Noen mener at bruken av dialekter reduserer lytteopplevelsen for mange. Her blandes kortene. Dialekter er ikke per definisjoner utydelige, men enkelte programmedarbeidere bruker dialekten sin på en slurvete måte. De "svelger" stavelser. Og nesten aller verst: De slurver ikke bare med diksjonen, men også med intonasjonen og senker stemmen mot slutten av setningen slik at meningen blir borte i uhørlig og uforståelig mumling. 

 

Til og med skuespillere gjør denne tabben. Formodentlig i den tro at dette gjør talen naturlig og dagligdags. Men hva hjelper "naturlig" tale hvis den ikke er til å høre og forstå? Den som opptrer i radio og på fjernsyn, skal formidle. Uforståelig mumling er ikke formidling. 

 

Å høre på NRK er stadig oftere en lidelse. At andre kanaler er like ille - eller verre - er som nevnt - ingen trøst. Som landets ubestridte allmennkringkaster har NRK forpliktelser.

 

Disse forpliktelsene bør NRK ta på alvor. NRK-medarbeidere som syns at artikler som dette er usaklig og urimelig mas, og bruker energien på å lete etter unnskyldninger og motargumenter, har ikke forstått sin oppgave. De bør finne seg noe annet å gjøre. Helst så snart som mulig, slik at de kan bli erstattet med personer som tar utfordringene på alvor og helhjertet vil søke å finne løsninger på problemene.

 

Kay Olav Winther d.e.


Ekeberg skulpturpark - et flott tiltak

Takket være Christian Ringnes får Oslo en attraksjon i Ekebergåsen.

 

Det har selvfølgelig ikke ikke gått stille for seg. Lokalisering av kultursentra gjør ikke det i Norge. Motstanderne har vært både høylydte og usaklige. Enkelte av dem mener at skulpturene vil ødelegge stedets verdi som friluftsområde. Både mennesker, fauna og flora vil lide skade, skal vi tro de mest rabiate kritikerne.

 

Andre mener at Ringnes - og framtidige besøkere - trenger seg inn på "privat" område. "Ekeberg med fornminner og naturverdier, tilhører primært  den befolkning som sokner til området", skrev Dagne Groven Myhren i en kronikk i Dagsavisen sommeren 2011. Skit i Norge, leve Ekebergbeboerne med andre ord.

 

Trangsynthet, vil noen kanskje tenke. Eller egoisme. Altså mangel på vi-følelse og evne til å tenke ut over egne interesser. Akkurat det de vel egentlig beskylder Christian Ringnes for.

 

Hadde personer med dette snevre synet på "oss" versus "de andre", og  uberørt natur versus kultur, vunnet fram i liknende saker tidligere, hadde vi ikke hatt  Vigelandsanlegget på Tørtberg. Ikke hadde vi hatt skibakken og de øvrige skianleggene i Holmenkollen og Nordmarka heller. De representerer jo alle voldsomme inngrep i naturen. De naturlige biotopene er endret og ødelagt ved at maskiner har meid ned skog og annen vegetasjon for at mennesker skal kunne drive sine naturfiendtlige sysler. Ikke sant? Vigelandsanlegget oversvømmes av turister, og under VM og andre store arrangementer i Holmenkollen og Nordmarka, skremmes skogens rettmessige beboere bort fra sine leveområder. Ja, selv til daglig er det ikke fred å få. Tenk bare på hvordan utforløyper og skitråkk fulle av pesende og stønnende skiløpere til alle døgnets tider skremmer dyr og fugler.  Og er det ille om vinteren, er det ikke stort bedre i de øvrige årstidene. Gående, løpende og syklende skremmer fugler og dyr. Uberørt natur, kan man vanskelig snakke om - selv i svarteste skauen.

 

For ikke å snakke om fotballplasser, skøytebaner og idrettshaller landet over. Har dere noen gang tenkt over hvor mye "uberørt natur" som går med år om annet for å tilfredsstille menneskets behov for fysisk utfoldelse i unaturlige omgivelser? Lagidretter burde folk, slik sett, slutte med og heller gå tur i skogen. Selv om det altså heller ikke er uproblematisk i fanatikernes øyne. I alle fall ikke hvis det er mange som gjør det.

 

Og nå blir altså Ekebergåsen skjendet. Av stier og av skulpturer mellom trærne. Til glede for noen fisefine kultursnobber fra andre kanter av byen og landet - og kanskje fra andre land - men til stor sjenanse for dyrelivet - og for beboerne på Ekeberg. Samt for naturvernerne som sitter hjemme og gremmes. Ja, også for  barnehagebarna i Oslo-gryta, da, som pleier å reise opp til den grønne lungen i Ekebergåsen for å leke der. Det kan de jo ikke gjøre når skulpturene kommer på plass. Da kommer "hærskarer av turister" til å oversvømme området slik at det ikke blir plass til barna. Hevder f. eks. Dagne Groven Myhren som er professor. Riktignok i litteratur, men professorer skjønner seg jo på det meste. Autoritet er autoritet.

 

La meg si det rett ut: Kritikken henger ikke på greip! Kritikerne skyter langt over mål. Og de bruker dirty tricks for å få tak i ballen.

 

I stedet for å kritisere og hetse Christian Ringnes, burde vi alle takke ham for at han er villig til å bruke en del av formuen sin på et prosjekt som kommer andre enn ham selv og hans nærmeste til gode.

 

Om 50 år vil folk flest riste på hodet av motstanden og kritikken. Akkurat som de fleste av oss i dag, stiller oss uforstående til motstanden mot skulpturparken på Tørtberg. Vigelandsanlegget er noe av det som gjør Norge til en kulturnasjon. I likhet med Nationaltheatret, museene ved Tulinløkka, Munch-museet, operaen i Bjørvika, Astrup Fearnley-Museet - og mye annet landet rundt. Institusjoner som i tur og orden har forgrepet seg på den uberørte naturen.

 

Heldigvis så Oslo kommune hvilken betydning gaven fra Ringnes ville ha for kulturlivet. Og for arbeidet med å trekke turister til landets hovedstad. For det er det Oslo er. Ikke bare et bosted, men hovedstad og sentrum. Bl.a. kultursentrum. Stedet hvor man kan - og bør - etablere kulturtilbud som man ikke kan plassere hvor som helst i vårt langstrakte og mangfoldige land. F.eks. kulturinstitusjoner som må ligge sentralt - og være tilgjengelige og åpne for oss alle. Og for turister fra andre land. Selv om det bor "innfødte" på stedet.

 

Nå ser det ut til at de mest høylydte og krigerske protestantene og aksjonistene har innsett at kampen for status quo ante bellum i Ekebergåsen er over. Selv om noen fortsatt spyr edder og galde ut over giveren på skulpturparkens Facebook-side. Forberedelsene går under enhver omstendighet sin gang, og om ikke alt for lenge, kan vi som er nysgjerrige - eller kanskje er det vitebegjærlige vi er -  og kulturinteresserte vandre rundt i skulptur- og kulturminneparken og oppleve kunst, kulturminner og natur, mens vi sender en stille takk til Christian Ringnes og Oslo kommune og lurer på hva motstanderne tenker når de ser at deres dramatiske spådommer om idel elendighet ikke har slått til.

 

For slik kommer det til å gå. Svartmalingen og spådommene om en ødelagt skog som beboerne i området ikke lenger vil ha glede av når skulturparken er ferdig, og forestillingen om hærskarer av turister som fortrenger lokalbefolkningen og små uskyldige barnehagebarn, er grotesk overdrevet. Når folk flest ser at forutsigelsene ikke stemmer med terrenget - for å si det sånn - kommer den urimelige kritikken til å slå tilbake på protestantene og kritikerne. 

 

Da kommer publikum til å undre seg over hva slags mennesker de var, og hva slags interesser de ivaretok, de som halsstarrig forsøkte å hindre dette flotte prosjektet. Og noen vil sikkert spørre seg om motstanden bunnet i en misforstått og overdrevet - nærmest forblindet - naturverninteresse, eller om den - som så ofte - skyldtes en primitiv, grunnleggende redsel for forandring.

 

Etter hvert vil kanskje til og med noen av de mest frenetiske motstanderne og dommedagsprofetene innse at parken ikke ble det naturfiendtlige infernoet som de forsøkte å gi inntrykk av og skremme med. Men tvert i mot et område som - så vidt jeg kan tolke planene - både vil danne grunnlag for natur- og kulturopplevelser.

 

Heldigvis lot verken mesenen Ringnes eller Oslo kommune seg dupere eller overkjøre. Oslo får dermed en ny attraksjon som vil være til glede for både Ekebergbeboere, andre østlendinger og folk langvegs fra.

 

Vi gleder oss!

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 


Tone Damli er forbannet

Det er ikke bare muslimene som har moralpoliti. Også sekulære nordmenn passer på hverandre.

 

Det har artisten Tone Damli fått erfare. Hun har laget en lettkledd video til låten "Look back". Det er det ikke alle som liker.

 

På videoen beholder Tone klærne på. Unntaket er en "badescene" hvor hun sitter med ryggen til. Mer tekkelig badescene er knapt vist. Ellers er hun som sagt, påkledd, men inntar innbydende, forføreriske stillinger. Som står til musikken. Dessuten ser hun skjelmsk og slett ikke avvisende inn i kamera. Hun øyeflørter.

 

Det blir for hard kost for enkelte. Derfor har hun fått pepper.

 

Egentlig er det en i alle deler anstendig video Tone har laget. Hadde en annen artist gjort det samme, hadde vi neppe hørt et pip fra kritikerne. Tones "problem" er at hun er så pen. Og ser så skikkelig ut. Hun er en slags yngre utgave av Sissel Kyrkjebø.

 

Slike unge, pene jenter skal ikke være kokette. De skal ikke utfordre vår forestilling om den rene madonna. Tone har ikke opptrådt uanstendig. Hun har gjort noe verre enn det. Hun har utfordret vårt bilde av henne som den uplettede, evige uskyld.  Rampejenter kan vise hud og opptre eggende og bringe tankene hen på kjønn og sex. Det er som det skal være. Men ikke den inkarnerte uskyld. Ikke Tone. Hun skal - som Sissel - være uskyldig slik vi ønsker at vår mor skal være. Antydninger om at hun kan ha et driftsliv ekler oss. Hun er ikke Lady Gaga fra den store verden. Hun er Tone. Fra Sogndal.

 

Denne rolleforståelsen opplever Tone som en tvangstrøye - som hun vil ut av. Og når hun får kritikk for denne emansipasjonen, tar hun til motmæle.

 

bloggen sin svarer hun på kritikken. Som hun opplever som gal og urettferdig. Men når hun svarer blir hun karakterisert som hårsår, uproff eller sutrete, hevder hun. Det gjør henne rett og slett forbanna. Hun ønsker en romsligere feminisme og plass for sin egenart.

 

Med god grunn. Artister skal ikke gå i flokk. Og ikke la andre bestemme over seg. De skal forlange armslag og rett til å være seg selv.  Slik rett må også Tone ha. Men det ønsket får hun neppe oppfylt. Til det er Norge et for lite land. I dobbelt forstand.

 

Det vil alltid finnes noen bigotte som vil holde en moralsk pekefinger i lufta, eller noen såkalte feminister som synes at det er "ufeminint" å spille på det feminine. Som synes at det er uverdig for kvinner å vise at de er kvinner. At kvinner nedverdiger seg hvis de opptrer som om det skulle finnes to kjønn. Og at det ikke kan være den moderne kvinnens oppgave å gå naturen til hånde når den - trolig i ubetenksomhet eller i vanvare - har innrettet menn og kvinner med gjensidg tiltrekningskraft.

 

Jeg lever av oppmerksomhet. "Det e eit valg eg har tatt og eit spel eg e med på. Det gjer meg verken naiv, billig eller dum." skriver Tone.

 

Det har hun selvfølgelig rett i. Men hun kan ikke vente at det skal bli respektert av alle. Det fins mye rart der ute. Mange fordommer. Mange forunderlige meninger. Mye bornerthet. Og mye dumhet. Det må vi leve med.

 

Jeg skal konkurrere med verdensstjernene. Da kan jeg ikke "følge norske speleregla. Det blir som å sende RBK iført lakksko inn på bana mot Barcelona. Det funka dårlig." påpeker Tone. Derfor tok hun mot til seg og tok i bruk den "looken" som videoen viser. Det var et stort steg for hen vesle jenta fra Sogndal, og hun føler seg tøff som torde.

 

At hun våget spranget, skal hun ikke angre på. Det gjelder bare å ha is i magen og holde ut med konsekvensene.

 

Mitt råd til Tone er utvetydig: Vær deg selv! Ta sjansen på å gjøre det du føler er riktig. Tøy strikken, som du sier, men gå ikke over streker som du føler ubehag ved. Eller ikke kan forsvare over for din egen samvittighet. M.a.o.: Vær deg selv!  Ikke gi etter for sosialt press. Verken i den ene eller den andre retningen. Dyrk din egenart. Vær Tone.

 

Det vil koste. Den som vil realisere seg selv og konfrontere det store mangehodete uhyret som kalles publikum, vil måtte leve med medgang og motgang, likegyldighet og entuasiasme, skuffelser og gleder. Slik er det.

 

Den som venter idel begeistring, går snart tom og lei. Man må lære seg til å distansere seg og til å ta publikums reaksjoner slik man tar været. Regner det, bruker man regntøy. Sola kommer tilbake. Når er det ikke opp til oss å bestemme. Man må ta været som det er. Slik er det også med publikums reaksjoner.

 

M.a.o., Tone: Gled deg over medgang, overse motgang og bruk krefter og overskudd til å skape. En kritiker uten selvkritikk hevdet at du er mer kjendis enn artist. Det er jeg ikke enig i. Selv jeg som er en gammel mann og foretrekker helt andre former for musikk, har glede av å høre på enkelte av låtene dine - f.eks. "Look back".

 

Mitt ønske er ikke at du ikke skal la deg knekke. At du bevarer ditt gå-på-humør og fortsetter å utvikle talentet ditt.  Derfor, Tone: Gi blaffen i urimelig og usaklig motbør. Still deg likegyldig til sladrestoff. Men ta hensyn til saklig, komstruktiv kritikk som gjelder det kunstneriske. Lær og bli stadig bedre.

 

Men: Bruk ikke krefter på å bli forbanna på folk som ikke fortjener din oppmerksomhet. Tulllebukker som er ute for å mele sin egen kake, fins det godt om. Overse dem!

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Ikke Brille-fint

Jeg er ikke fan av Harald Eia og Bård Tufte Johansen. Ikke slik at jeg har noe i mot dem personlig, men de er ikke morsomme. Synes jeg.

 

Jeg har aldri hatt sans for dem. Ikke for noe de har gjort. "Kyllingstøntet" til Bård Tufte Johansen utenfor Rikshospitalet oppfatter jeg som en prototyp på den humoren de står for. I mine øyne var dette påfunnet ikke morsomt i det hele tatt. Bare hjelpeløst. Hjelpeløst og dumt.

 

Nå har NRK på ny gitt duoen mulighet til å boltre seg i beste sendetid. Tolv mandager sender NRK 1 programmet "Brille" med Harald Eia som programleder og Bård Tufte Johansen som fast deltaker. Det første programmet gikk på lufta 16. januar - og var akkurat så dårlig som man kunne vente.

 

"Ideelt skal man lære litt hver gang," sier de to programmakerne til Aftenposten.

 

Det eneste man kunne lære av program 1, er hvordan et underholdningsprogram ikke skal være. Tøylesløst tullprat er ikke underholdende og formidler ikke kunnskap. Her var det ingen humor, ingen underfundighet, ingen treffsikker ironi, ingen satire med utgangspunkt i aktuelle hendelser. Her var det bare mas. Deltakere som snakket høyrøstet i munnen på hverandre, og en rotete, snøvlete programleder som fant å måtte ty til rop og store geberder for å tøyle deltakerne og komme til orde for å straffe gale svar med minuspoeng.

 

En improvisert spørrekonkurranse i et lett belivet familieselskap har større underholdningsverdi en dette programmet. Som ligger an til å bli en flopp. Hvorfor bruker NRK penger på sånt?

 

Budskapet er at kunnskap er gøy, sier Eia til Aftenposten. Og legger nærsynt og selvopptatt til at "det er ingen på Blindern som mister bevillingen sin etter Brille". Han sikter til etterdønningene etter det skandalepregete programmet Hjernevask som han var programleder for.

 

Hjernevask var en sterkt subjektiv programserie hvor enkelte av deltakerne deltok på det de selv oppfattet som "falske premisser". De mente at de intetanende ble lurt utpå glattisen av programleder Eia, og at de uttalelsene de kom med, ble satt inn i en sammenheng og brukt på en måte som fikk bidragsyterne til å framstå som lite pålitelige og seriøse.

 

Denne gangen skal ingen stilles i gapestokken. I alle fall ikke ufrivillig.

 

Men det spørs om ikke deltakerne likevel kan komme til å pådra seg riper i lakken, et frynsete rykte og redusert anseelse som "seriøse" komikere. For er det de blir trukket med på i Brille morsomt? Og ikke minst: Er det intelligent moro?

 

Det første programmet overbeviste ikke. " ... folk må venne seg til det. Dette er er typisk program som vokser på seg," sier Bård Tufte Johansen til Dagbladet. Han har et poeng. Det er utrolig hva folk kan venne seg til. Vi har en tendens til å justere forventningene i forhold til det som blir bydd oss. Nettopp derfor er pseudohumoristiske programmer så skadelige. De bidrar til å senke nivået, forventningene og vår kritiske sans.

 

Det er NRKs ansvar å se til at de programmene de tilbyr, og de programmakerne de benytter, holder et visst nivå. Selvsagt kan de av oss som ikke er fornøyd med kvaliteten på de programmene vi får tilbud om, slå av eller skifte til en annen kanal. Det gjør vi også. Vi aksepterer at kommersielle kanaler sender underlødige programmer som verken holder mål når det gjelder innhold eller form. Vi bare velger dem bort.

 

Når det gjelder NRK, er forholdet et annet. NRK er ikke en kommersiell kanal som kan forsøke å erobre seere ved å fri til publikums dårlige smak eller fiske etter høye seertall ved å senke kravene til kvalitet i håp om at "folkelighet" skal appellere til det brede lag.

 

NRK har et kulturelt oppdrag.  Som lisensfinansiert "statskanal" har den forpliktelser. Den skal sende stoff som betalkanalene ikke finner lukrativt, og heve vårt kunnskaps- og dannelsesnivå ved å gi oss programmer av ypperste kvalitet. Ikke skravlete, intetsigende tøys på selskapsleknivå.

 

Bård Tufte Johansen mener altså at programmet vil ta seg opp, og interessen stige. Det skal bli spennende å se. Jeg går ut fra at  NRK måler seeroppslutningen og lar oss få del i utviklingen.

 

Skulle det vise seg at programmet trekker seere og klarer å holde på dem, ser jeg mørkt på framtiden. Da er jeg bekymret for den norske folkesjelen.

 

Kay Olav Winther d.e.


Ingen respekt for seerne

Jeg ser på programmet "Solens mat" på NRK 2. Når NRK finner det for godt å sende det.

 

Noen ganger blir sendetiden forskjøvet. Uten varsel. I dag uteble det helt. Uten varsel. Og uten forklaring.

 

NRK prioriterer nemlig travløp framfor kultur.

 

Jeg har ikke noe i mot travsport. Heller ikke som TV-underholdning. Men travløp bør - selvfølgelig! - som alt annet holdes innenfor avsatt tidsramme og sendes til oppsatt tid. Blir det forskyvninger i avviklingen, kan man ikke bare forsyne seg av sendetiden til andre programmer. Som andre interesse- og seergrupper ønsker å se.

 

Hvorfor NRK sender trav på bekostning av andre oppsatte programmer skulle jeg likt å vite. Er det av økonomiske grunner?

 

Forskyvninger og utelatelser er ikke de eneste problemene programmet "Solens mat" rammes av. Ved flere tilfelle er den norske teksten utenblitt til langt ut i programmet. NRK lar det stå til. Programmet blir ikke stanset til tekstemaskinen fungerer. Seerutbyttet blir der etter.

 

Enten tar ikke NRK de som ser på NRK 2 alvorlig, eller så er det noen i rikskringkastingen som ikke gjør jobben sin.

 

Uansett: Statskanalen bør skjerpe seg.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 

 


Ingen grunn til å "deppe"

Jeg er ikke blant dem som er mest opptatt av Grand Prix. Men jeg synes at Norge stilte med en fengende melodi med musikalske kvaliteter til årets konkurranse. Og ikke minst: At Didriks framføring var av høy klasse.

Derfor satt jeg - gamle mannen! - for første gang oppe og så og hørte på. To the bitter end.

I Dagsavisen på lørdag skrev Geir Rakvaag at "Norge kommer til Melodi Grand Prix-finalen med et av våre svakeste bidrag gjennom alle tider. En pompøs ballade som attpåtil høres ut som den er basert på en rekke gamle pompøse ballader".

Det er jeg ikke enig i.

At det ikke var balladenes år, og at det "nye" Europa, med et betydelig innslag av tidligere østblokkland, ikke likte den norske melodien - eller i alle fall ikke mente at den hørte hjemme blant "top 12", får vi bare ta til etterretning. Verken Didriks prestasjon eller melodien blir dårligere av det.

Didrik må ikke "deppe". Og ikke la skuffelsen over mangel på suksess forsure livet og forstyrre karrieren. Han er en særdeles dyktig og begavet artist. Og dette var ikke noe nederlag for ham.

Om de 19 melodiene som fikk flere poeng, var bedre enn det norske bidraget, er en smaksak. Det beror på ørene som hører. Og ørene er ikke nøytrale. Smak og behag er resultat av kultur og sedvane.

Ikke tror jeg at de som avgav stemme, har et så bevisst forhold til musikk at de var i stand til å kjenne igjen eventuelle elementer fra andre melodier i det norske bidraget.

Og ikke tror jeg at utfallet skyldes at landene i det mer sentrale Europa stemte på hverandre. Fenomenet "kompisstemming" er trolig langt mindre utbredt enn mange er tilbøyelige til å tro. At naboer - m.a.o. personer fra samme kulturgeografiske område - stemmer på hverandre, er logisk og neppe konspiratorisk. Det er naturlig at  de har samme smak. Og belønner naboens bidrag som lyder iørefallende for dem.

Faren ved Melodi Grand Prix - eller Eurovision Song Contest - er ikke kameraderi og belønning av av regional egenart. Faren er tvert i mot at egenarten forsvinner og musikken standardiseres og forflates for at den skal falle i smak hos flest mulig.

Melodiene - om jeg skal driste meg til å kalle dem det - som topper lista etter endt avstemning, avspeiler hva slags musikk folk vil ha. Og når land etter land gir toppscore til samme bidrag - enten det er Elexander Rybak eller tyske Lene - er den felles musikksmaken ikke til å ta feil av.

At avstemningsresultatet skulle være resultat av et ønske om å overse eller straffe Norge fordi "My heart is yours" er et konglomerat av tjuvgods fra Michael Jackson og kreti og pleti, er det ingen grunn til å tro. Den slags spekulasjoner er mye mer interessante for musikkjournalister enn for det store publikum.

Det var rett og slett ikke balladenes tur i år. Og ikke var det Norges. Og ikke Sveriges og Finlands heller. Mens danskene yppet seg i det gode selskap. En stund klatret de mot toppen. Som de imidlertid ikke nådde.

Det gjorde imilertid 19-årige Lena fra Tyskland. Med en sang som raskt vil være glemt.  Slik sett er alt i vanlig gjenge.

Det gjenstår bare å si at NRK gjorde en kjempejobb. Teknologien grenset inn til det overnaturlige, og de tre programlederne var så profesjonelt dyktige at man skulle tro at de hadde gjort det samme mange ganger tidligere. 

Nå gjelder det bare at de norske TV- og radiokanalene fortsetter å spille "My heart is yours". Det fortjener både personene som har laget sangen, Didrik - og vi.

Som sagt: Den er ikke blitt dårligere av at den ikke gikk til topps i går.

Kay Olav Winther d.e.
 

Kulinarisk jåleri og sløseri

Jeg har sett på noen episoder av "Hellstrøm rydder opp".

 

Her er det en del lærdom å hente. Mye kulinarisk jåleri. Og sløseri.

 

Uspiselig sier mesterkokken, og lar store porsjoner med uspist mat gå i søpla. På Lillestrøm kastet han fullt brukbare råvarer og halvfabrikata i en søppelsekk som skulle kjøres på dynga.

 

Med slik oppførsel er Hellstrøm et dårlig forbilde for det matlagende Norge. Både for profesjonelle kokker - og for folk som gjør så godt de kan hjemme på kjøkkenet.

 

Det kastes altfor mye mat i Norge. Datohysteriet har tatt overhånd. Folk kaster frisk, fullt brukbar mat, fordi "best-før-datoen" er passert. Sur melk kan brukes til vafler og brødbaking og ost, og mye annet. Men datohysterikerne kjenner bare til en løsning: Å kaste. Derfor går fullt brukbar melk i vasken.

 

Og fullt brukbart kjøtt og brukbar fisk går i søpla. De færreste smaker før de hiver. De hiver usett og usmakt. Hvis "holdbarhetsdatoen" er overskredet. Tonnevis av brukbar  ja, god! - mat kastes av norske husholdninger hver dag.

 

Og på toppen av dette kommer mesterkokk Hellstrøm med sitt dårlige eksempel: Dette er ikke spiselig. Hiv det på dynga.

 

Programmet han deltar i, er så amerikansk i formen at det nærmer seg parodien. Først en massiv nedrakking og kritikk av det som foregår, og det som serveres. Deretter en rekke hindringer og vanskeligheter, som skal gi seerne inntrykk av at dette kan da aldri ende bra. Og så: Den reddende engel, Hellstrøm, rydder opp. Og alt er fryd og gammen.

 

Hellstrøm er en utmerket kokk. Det har han bevist. Både i konkurranser og ved driften av egen restaurant. Men det er selvfølgelig ikke slik at all mat som ikke er laget på Hellstrøm-måten, er uspiselig. Eller flat, fantasiløs og uten smak. Eller at alt smaker likt. Slik at det bør kastes i søppelbøtta.

 

Og i alle fall er det ikke slik at halvfabrikata er uegnet som menneskeføde og bør kjøres på dynga.

 

Dette er kulinarisk jåleri. Og sløseri.

 

Jeg hadde nær sagt: Tenk på barna i Afrika. Skal de fattige og hungerstedte i verden overleve, må den rike, hvite "mann" slutte å oppføre seg som et bortskjemt barn som nekter å spise det som det har fått  på tallerkenen fordi det heller vil ha noe annet. Noe bedre. Eller noe som de ikke kjenner forskjell på, men som gir høyere sosial status.

 

Dermed har jeg ikke sagt at vi ikke skal tenke på kvalitet og smak, og strebe etter det beste.

 

Men det nest beste - og slett ikke perfekte - er også spiselig. Det hører også hjemme på kjøkkenet og på tallerkenen. Også på restauranter og matsteder. Mat er ikke uspiselig om den ikke er laget av Boccuse eller Hellstrøm.

 

Og den hører avgjort ikke til på dynga. Ikke under noen omstendighet.


Hvis Hellstrøm ikke skjønner hvilke signaler han sender til det spisende og matlagende Norge via TV-ruta, er det ille.

 

Hvis han skjønner det, men stimulerer til sløse- og kastementalitet med velberådd hu og åpne øyne, er det enda verre.

 

Da bør han bli mer kritisk. Og selvkritisk.

 

Det går an å skape spenning og severdige programmer uten å gå til overdrivelser. Og stimulere til misbruk og sløseri.

 

Programmet fra Lillestrøm var en skam. Som tjente mesterkokken til liten ære. Finnes det flere slike, bør de tas av spilleplanen.

 

Det norske matsløseriet er ille nok som det er, om ikke Hellstrøm skal bidra til å gjøre det verre.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Fenomenet Linni Meister

I dag har jeg vært inne på bloggen til Linni Meister.
Neida, ikke for å kikke på en pen blondine med store attributter, men for å se hva dette "fenomenet" består i.
Intet menneskelig skal være en fremmed, heter det.
Interessen ble vakt av vg.no som kunne fortelle at Linni har fått en sønn. Den 09.09.09. Han skal visstnok få navnet Dennis.
Og av Dagbladet som kan fortelle at Linni fødte uten TV-kameraer på slep. Du verden.
På bloggen fikk jeg et blikk inn i Linnis liv.
Jeg leste litt her og der, men ikke grundig og ikke alt.
Men det er det tydeligvis mange andre som gjør. Antall "kommentarer" på enkelte av innleggene er formidabelt i forhold til den flaue brisen jeg fra tid til annen utløser.
Det er - så vidt jeg kunne se - ikke dype tanker det Linni presenterer. Det jeg fant var "småprat".
Men det er tydelig det mange søker - og liker.
Ikke noe galt i det - hvis det ikke blir all den åndelige føden folk "får i seg".
Det blir som å leve på Cola og hveteboller.
Jeg vil ikke være nedlatende og kritisere Linni.
Det er det andre som tar seg av.
Men noen angrer.
Trine Grung f.eks.
Som ber om unnskyldning for tidligere kritiske ord. Hun er myknet nå som Linni er blitt mamma.
Jeg føler meg litt myk - og ydmyk - jeg også. Innfor morslykke og familielykke.
Derfor slutter jeg meg til gratulantenes rekker.
Gratulerer med gutten, Linni.
Mens jeg tenker: Hvem i all verdens rike er Linni Meister?
Jeg vet ikke om jeg tør si det, men jeg tror ikke at jeg noen gang har hørt om henne før.
Det må hefte alvorlige mangler ved min samfunnsorientering og allmenndannelse.
Jeg innser det.
Uten å være snørrhoven.

Kay Olav Winther d.e.

Michael Jackson

Michael Jackson var aldri min favoritt.

 

Jeg kan se at han, da han var på toppen av sin karriere, var en betydelig entertainer, men kunstner vil jeg ikke kalle ham. Jeg er spent på hvor mye av det han har laget som vil tåle tidens tann og bli stående.

 

Moon walking er imponerende og morsomt en stund - så blir det maner. Slik er det med en del musikk også. Den er som døgnfluer og har sin tilmålte tid. Plutselig er det over.

 

Det er vel ingen tvil om at Jackson-barna var talentfulle. Men de ble drevet hardt - kanskje er det riktig å si utnyttet  - av ambisiøse foreldre som ikke hadde noe i mot å tjene en slant med barna som inntektskilde.

 

Michael fikk enorm oppmerksomhet i deler av livet. Var han lykkelig? Tja, det spørs hva lykke er. En stund følte han sikkert at han lyktes. Men overtrumfet det følelsen av å ha gått på en smell senere i livet? Eller rakt i en vegg?

 

Her skal det ikke spekuleres i hvilke seksuelle og følelsesmessige tilbøyeligheter Michael kan ha hatt. Så lenge de befant seg innenfor lovens grenser, var - og er - de en privatsak. Lovovertredelse ble vel aldri bevist? Eller?

 

Mye av det Michael Jackson gjorde og sa, tydet på at han aldri rakk å bli "voksen". Han framstod som en person som hadde stoppet opp i utviklingen og var en liten, forsvarsløs og sårbar gutt bak den tilgjort "profesjonelle" fasaden. En gutt som bl.a. manglet et viktig personlighetstrekk, nemlig evnen til å føle og ta ansvar, og til å sette hensynet til andre foran hensynet til seg selv.

 

Kilder som mener å være velorienterte, opplyser at Jackson skyldte milliarder ved sin død. Han hadde et pengeforbruk som var abnormt. Det avspeiler både hans selvbilde og hans mangel på ansvarsfølelse. M.a.o. hans evne til å være - og opptre som - en voksen person.

 

Jeg innrømmer at jeg hadde stor medynk med Michael Jackson. Ikke så jeg på ham som en guddom. Og ikke som en taper. For meg var han en skakkjørt liten gutt i en voksen persons kropp. En kropp han tok radikale grep for å forandre til det ugjenkjennelige. Prøvde han å flykte fra seg selv. Her er stoff for psykologer.


Hvor mye Michael fortsatt eide i Neverland da han døde, er usikkert. Hvor mye rettighetene til hans egen musikk er verd, er enda mer usikkert - både på kort og lang sikt. Kanskje ligger de sikreste verdiene i de rettighetene til andres musikk m.v. som han kjøpte opp. Forhåpentlig går det opp i opp med gjelda, men kreditorene går trolig spennende tider i møte. For ikke å snakke om hans etterlatte.

 

I hvilken grad Michael Jackson selv hjalp til med å sette sluttstrek for livet, skal vi heller ikke spekulere i her. Det er også hans egen sak, når alt kommer til alt. Men det vil bli spekulert. I etermediene, i blader, i bøker og mann og kvinne i mellom.

 

I saker som denne vil det alltid finnes noen som mener å vite For eksempel som mener å vite at Michael Jackson egentlig ikke er død. Men at han ikke orket mer, at han ikke orket tanken på de berammede konsertene i England som skulle bringe økonomien på fote, og at han derfor er gått under jorda. At han lever inkognito et sted, trøtt på offentlighet og fri for det økonomiske marerittet som gjeldsbyrden representerte.

 

Tull og tøv?

 

Selvfølgelig. Men når har tull og tøv hindret sladrepressen, useriøse boksmørere, ryktesmeder og galninger i å la fantasien løpe?

 

Og skulle det vanke en og annen skilling i lommeboka som resultat av spekulasjonene, blir ingen mindre spekulative av den grunn. Spekulantene vil spekulere, og sensasjonshungrige lesere vil gjøre sitt for å holde ruljansen i gang.

 

Eventyret om Michael Jackson har derfor ikke tatt slutt. Trolig er det så vidt begynt. For man trenger ingen levende Michael for å holde pengemaskinen i gang. Det klarer media godt på egen hånd. De skaper den Michael Jackson som er mest lukrativ for dem.

 

Den ekte Michael Jackson - hvis man i det hele tatt kan bruke dette ordet om ham - ble bare 50 år gammel. Han er død. Kanskje var han i en del av livet klodens mest kjente person. Han rakk å glede mange og bli et slags abnormisert idol for et par generasjoner unge verden over. Slik sett kan man si at han ikke levde forgjeves.

 

Men nå begynner hans liv etter døden. Ikke i religiøs, men i kapitalistisk mening. Dette livet er det profitørene som har styringen på. Det vil trolig bli et liv vel så fullt av begivenheter som det opprinnelig.

 

Å si - Vil i fred, Michael! - ville derfor være den rene, blasfemi - eller i alle fall ironi. Vent deg ingen fred, Michael. Det er nå pengemaskineriet begynner å rulle for alvor, men det får du dessverre ingen glede av.

 

La oss håpe at barna dine får det!


 Kay Olav Winther d.e.
 

Nynorskhatarar med valliste

Ein pensjonert norsklærar har stifta eit nytt politisk parti. Mot nynorsk. 

Nei da, eg har sjekka datoen. Meldinga vart ikkje publisert i går. Så det er ikkje aprilmoro. 

Mannen - som heiter Einar Smørdal - er opphavleg frå Sunnmøre, men er truleg miljøskadd, for han har budd ein stor del av det vaksne livet sitt på Austlandet og arbeidd på Strømmen vidaregåande skole.  

Smørdalpartiet skal kjempe mot den obligatoriske sidemålsopplæringa i grunnskolen og den vidaregåande skolen, men óg jobbe for at Noreg skal ha eitt namn og eitt skriftspråk i "forvaltningen", kan VG melde med NTB som kjelde. 

Smørdal og lista hans får sikkert røyster. Det finst mange nynorskhatarar i dette landet. Folk som har hatt vanskar med nynorsk på skolen, og gjerne vil hemne nederlaga. Folk som meiner at alle skal vere og snakke som dei sjølve. Og folk som ikkje er interesserte i, eller skjønner seg på, kultur. 

For det er det saka til sjuande og sist handlar om. Kultur. 

Ivar Åsen skapte eit norsk mål på grunnlag av eit utval norske målføre. Det var ein kulturbragd. Målet hans utløyste innestengd skapartrong i det norske folket. Eit uvanleg litterært skaparverk og ei rad andre høgverdige kulturelle ytringar vart resultatet.

Mykje av det beste som er skrive av norske forfattarar, er skrive på nynorsk. Ikkje berre i fortid, men óg i dag. Denne kulturskatten kan dei fleste norske - også austlendingar som meg - ta del i, takk vere nynorskopplæringa i skolen. Nynorskopplæringa førebur ikkje berre for bruk av nynorsk i offentleg administrasjon som somme trur, men er ei ope dør inn til den nynorskspråklege litteraturen og kulturen. 

Nynorsk - og dialektar som ligg nynorsknormalen nære - er ikkje noko aparte og komisk som somme museumsvaktarar held på for å gjøre seg interessante. Det er levande kultur, og må bli tatt vare på der etter. 

Å kaste nynorsken ut av skolen gjennom å fjerne sidemålsopplæringa, ville vere eit nidingsverk. 

Ein fremmer ikkje kulturen med populisme og ved å krype under der hindra krev ein liten ekstra innsats for at ein skal komme over. Ikkje skal ein gå utanom heller, slik Bøygen rådde til. 

Det arbeidet herr Smørdal nå har sett i gang, er ikkje eit arbeid for kulturen. Det er eit kulturnedbrytande småmannsverk. Eit arbeid som byggjer på og stør oppunder fordommane hos dei minst kulturmedvetne og aukar motviljen mot ein sers viktig del av den norske kulturarven og kulturarbeidet i landet. 

Noreg er eit multikulturelt land er det sagt. Ulike kulturar må leve i hop. Side om side. Det vert kalla mangfald. 

Men nynorsk språk og kultur skal ikkje ha ein plass i dette mangfaldet, om herr Smørdal og nynorskhatarane på vallista hans får som dei vil. I alle fall skal ikkje nye slekter lære om det, slik at dei kan forstå og bruke det.

Ein kan sjølvsagt velje å tru at folk ikkje vil la seg lokke av så falske tonar, men det er vel å vente for mykje. 

Ei trøyst er det likevel: Det er knapt nokon tvil om kva for eit eksisterande parti som vil tape dei røystene som blir gitt til desse kulturlause nynorskhatarane og vallista deira.  

Kay Olav Winther d.e.

Er kvinnelige forfattere undertrykt?

Enkelte kvinner opptrer på samme måte som innvandrerminoriteter. Når én blir kritisert, hevder de at de er nedvurdert som gruppe.

Kvinner nomineres ikke til litteraturpriser og er generelt lite synlige i det litterære liv, sier forfatteren Brit Bildøen til Aftenposten. Det skyldes bl.a. myten at kvinner skriver om «kvinneting», hevder hun.

At enkelte kritikere ikke er udelt begeistret for bøkene til Nobelpristakeren Elfriede Jelinek, skyldes for eksempel at hun er kvinne, skal vi tro Bildøen som bruker Terje Stemland i Aftenposten som avskrekkende eksempel. Han diskvalifiserte hele forfatterskapet hennes, hevder hun og slenger oversetteren Sverre Dahl i vektskåla for godt kjøps skyld. Han har karakterisert Jelinek som vill og gal.

Og da skjønner vi hva vi bør mene om ham, så hermed være bevist: Menn er noen mannsgriser, også på dette området, og er skyld i at kvinnene ikke får den plassen i litteraturhistorien som de har krav på, nemlig minst 50 prosent - hvis jeg forstår Bildøen rett.

For det finnes jo så mange "sterke" (hva nå det måtte være)  kvinnelige forfattere. Problemet er at de ikke er synlige, men nå har Bildøen synliggjort ti av dem i en bok hun lanserer denne uka. At det skulle være noen som helst sammenheng mellom Bildøens boklansering og hennes etter mitt skjønn usaklige, korstog mot mannlige litteraturkritikere, må vi se bort fra. Hun bruker nok ikke "kjønn" for å undertrykke andre. At hun bruker påstått kjønnsdiskriminering for å fremme sin egen sak, må vi se bort fra. Og å tro, eller mene, at kvinnenes plass i litteraturhistorien avspeiler deres plass i litteraturen, ville være å forsterke kvinnediskrimineringen ytterligere, så det må vi avstå fra. Så vidt jeg forstår signalene fra Bildøen.

Så min påstand blir en annen, nemlig at litteraturen og litteraturhistorien er full av dyktige kvinnelige forfattere. Det gjelder verdenslitteraturen og norsk litteratur. Det gjelder fortiden og dagen i dag. Jeg ser ingen tegn til at kvinnelige forfattere i dagens samfunn blir  diskriminert som følge av sitt kjønn. Med det har jeg ikke sagt at alle har fått den plassen de fortjener, men det er et forbehold som slår begge veger.

Min erfaring er faktisk at de fleste lesere glatt ser bort fra om en bok - enten den er skjønnlitterær eller faglitterær - er skrevet av en kvinne eller en mann. De forholder seg til innhold og uttrykksform.

Jeg kan ikke gi meg til å ramse opp kvinnelige forfattere for å underbygge at den diskrimineringen Bildøen beskriver, ikke finner sted. Listen over framtredende, anerkjente kvinnelige forfattere ville bli så å si uendelig.

Bildøen går derfor, etter min mening, drabelig til felts mot vindmøller. Og det må hun få lov til. Hver sin lyst. Men hennes korstog har et par betenkelige sideefffekter.

Stakkarsliggjøringen av kvinner og kvinneforfattere bidrar til å skape en forestilling om at kvinner er svake og lar seg underkue og ikke er i stand til å innta sin selvfølgelige posisjon i samfunnet - og i litteraturhistorien - uten ekstraordinære hjelpetiltak. Og: Korstoget mot de slemme mennene sementerer myten om den undertrykkende mannsmafiaens kamp mot kvinner på alle samfunnsområder - også når det gjelder litterær anerkjennelse.

Dessuten: Vi kan vel ikke helt se bort fra at når den angivelige påstanden om at "kvinner bare skriver om kvinneting" stadig trekkes fram, så etterlater det etter hvert en mistanke hos det lesende publikum om at det kanskje forholder seg nettopp slik.  

Og hvem tjener på slik mytifisering og polarisering? Kvinnelige forfattere? Neppe.

Derimot kan det være gefundenes fressen for grupper som ikke er i stand til å se over kjønnsbarrierene, og som tviholder på konstruerte motsetninger for å kunne holde fordommene ved like og kjønnskampen i gang.

Førstkommende søndag er det 8. mars. Det er en dag som har betydd mye for kvinnenes frigjøring. For deres rett og mulighet til å delta i samfunnslivet, og for muligheten til å være - og bli anerkjent som - individer med varierende interesser, evner og anlegg. Og til å skrive bøker.

Kvinnene i den vestlige verden nyter godt av alle menneskerettigheter. Det kan og bør feires.

I andre kulturer er kvinner fortsatt diskriminerte og undertrykte. Noen har tatt med seg sin mannssjåvinistiske kultur hit til oss. Det finnes fortsatt undertrykkelse å slåss mot. Både ved hjelp av politiske virkemidler og litterære. Her er "oppgaver" nok - både for kvinnelige og mannlige  forfattere.

I stedet velger altså noen å slåss mot vindmøller. Det er ikke kvinnene tjent med. Og det er ikke i 8. marsdagens ånd.

Kay Olav Winther d.e.

En solvervshilsen

De leserne som lurer på hvorfor det har vært så langt mellom innleggene denne høsten, skal få forklaringen her: Jeg har hatt et skriveoppdrag som har tatt all min tid. Jeg har lest hundrevis av sider med til dels ganske krevende skrift og ortografi i gamle møteprotokoller, og har forsøkt å lage en lesverdig, skriftlig framstilling av det jeg har funnet.

Arbeidet har krevd konsentrasjon og kontinuitet. Derfor er bloggen forsømt.

Jeg har imidlertid deadline 3. januar. Etter den datoen er det bloggen - eller bloggene, for jeg har fire - som har rangen. Da kommer jeg sterkere igjen.

I denne omgangen nøyer jeg meg med å ønske god jol - som høytiden hette på nordisk.

Eller kanskje jeg skal kalle det en solvervshilsen? En jolehilsen i anledning av at vi har passert årets korteste dag og lengste natt, og at vi igjen er på veg mot lengre dager og lysere tider?

Å hilse solverv er ingen original idé. Jeg fant opplysninger om skikken i gamle A.U.L.-protokoller som jeg nylig har lest. Våre forfedre har i århundrer feiret sola og lyset, og de unge i arbeiderbevegelsen holdt skikken i hevd så sent som i mellom- og etterkrigstiden.

Det slo meg at dette er en vakker skikk som vi gjerne kan ta opp igjen. Derfor gjør jeg et lite, forsiktig forsøk her. Jeg hilser vendepunktet velkommen og ønsker dere all mulig lykke og framgang i den stadig lysere og varmere tiden vi nå går inn i.

God jol.

Er Odd Nerdrum et null?

Odd Nerdrum er nullet. Ikke som maler, men som forfatter.

Kulturrådet mener at boka "Hvordan vi lurer hverandre" ikke holder mål. Derfor kan den ikke komme med i den offentlige innkjøpsordningen.

 

Nerdrum er ikke nektet å gi ut boka, slik VG gir inntrykk av, men blir ikke sponset av Staten.

 

Hva han selv mener om det, er ukjent. Han leker jo Greta Grabo. Men hans fravær i kulturdialogen gir desto større spillerom for fantasien.

 

Kanskje setter han pris på å bli møtt av Statens kalde skulder?

 

For det første bekrefter jo dette hva han har sagt hele tiden: At hans form for kunst ikke er akseptert av den selvutnevnte "eliten". Av forståsegpåerne. Han er diskriminert.

 

For det annet maler han kitsch, og slik underlødig kunst, kan Staten selvfølgelig ikke bruke penger på. Heller ikke på bokmarkedet.

 

For det tredje ønsker han å være uavhengig, og ingen bandhund. At det offentlige ikke forsøker å tjore ham med takknemlighetens løpestreng, er derfor bare et gode.

 

Og for det fjerde: Han trenger ikke Statens sølvpenger, men klarer seg godt på det han tjener på amatører, fusentaster og gallerier verden over som ikke vet bedre, men kjøper hans bilder og henger dem på veggen i den tro at det er kunst.

 

Men det er det jo ikke. Kunst er installasjoner, prosjekter, nonfigurative malerier og eksperimenterende uttrykk med materialer fra naturen og skraphaugen. Så det er klart, Nerdrums egne bilder holder ikke mål, men kommer til kort i sammenlikningen.

 

Det har han tatt konsekvensene av. Og skarve 200.000 kroner, gjør ikke noe fra eller til. Slike småbeløp selger man ikke sin sjel og sin integritet for.

 

Nå er det nok så, at det er forleggeren, Arve Juritzen, som må bære tapet. Men skitt au.

Det får han tåle for sakens skyld. Kanskje han til og med kan tjene det inn igjen. Opp til flere ganger. Når Kulturrådets avslag vekker folks interesse - og harme. Og uimotståelige nysgjerrighet. Og kjøpetrang

 

Og man skal vel heller ikke se bort fra at Odd Nerdrum er et så godt "kort" at boka vil selge ved sin egenverdi. For forfatteren er en betydelig bildekunstner. En av de riktig store figurative malerne, vårt land har fostret. Uansett hva han selv koketterer med.

 

Når man skreller bort alt hemmelighetskremmeri, lureri, utilnærmelighet, kjortler, ugredd hår og burleske påfunn står vi igjen med en stor kunstner. Trolig langt større enn samtiden har forutsetninger for å forstå. Om 100 år står han på en framtredende plass i kulturhistorien, mens hans kritikere er glemt - for lengst. Det er Mozart og Salieri om igjen.

 

Så hva spiller det for rolle at Kulturrådet skader ryggen i en klønete salto mortale og gjør seg smålig for 200.000 kroners skyld?

 

For Nerdrum: Ingen ting.

For Juritzen: Litt sur økonomisk kløe.

For Kulturrådet: At det plasserer seg selv på sidelinjen i kulturarbeidet, og gjør seg til redskap for den delen av kultur-"eliten" som mener at Nerdrum ikke passer inn, og ikke hører med blant dem som skal få hjelp til å ta ordet i det offentlige rom.

 

Hvordan kan jeg ha en mening om det? Har jeg lest boka?

 

Nei. Det har jeg ikke. Men en bok av Norges mest framtredende og profilerte kunstmaler, som gir uttrykk for sine tanker på trykk, og som utgir boka på et relativt nytt, men anerkjent forlag, er uansett av interesse. Den burde derfor vært hjulpet fram

 

Det har ikke Kulturrådet forstått. Derfor skriver jeg. Men det er vel en fare for at det er et slag i lufta.


Kay Olav Winther d.e.
 

"Du gamla, Du fega"

Sverige er ute av EM i fotball. De tapte for et mye bedre lag.

 

Det har fått media-Sverige til å gå opp i limingen. Byggverket faller sammen, og alskens uhumskheter faller ut.

 

Tabloidpressen eksellerer i hatske utfall. Mot treneren. Mot spillerne. Mot den svenske nasjonen. Kort sagt: Mot alt og alle.

 

Expressen var full av edder galde i går. Men jeg kjøpte Aftonbladet. Det var ikke noe vakkert syn.

 

På forsiden spurte avisen: "Men va f-n". Med krigstyper. Og spillerne ble beskyldt for å være "För gamla", "För fega" og "Før trötta"!.

 

Men det skulle vise seg å være søndagsskolevarianten. I den rosa "sportsbilagan" legger redaksjonen bredsiden til og åpner med en nyskrevet variant av "Du gamla, Du fria":

 

Du gamla, Du fega,

Du chanslösa nord

Du trista, Du segervissa skröna!

Jag skäms för Dig,

Fegaste land uppå jord,

/: Din bom, ditt fummel,

Dina mannar slöa. :/


Ikke mye å skryte av som poesi betraktet, men fullt av faen.

Deretter foretar journalisten Simon Bank en regelrett massakre. Ja, han heter bank, og han gir bank så det kjennes. Og høres.

 

Han hudfletter treneren, Lars Lagerbäck, og levner spillerne liten - eller ingen - ære. "Sverige var gammalt, fult, fegt och oskickligt  - jag vet inte om de var ett fotbollslag ens en gång, och värst av allt: Framtiden, den hadde vi bara framför oss tills i går," skriver Bank krakilsk av skuffelse og med behov for å la skuffelsen og drittsinnet gå ut over noen. Og da står de nasjonale "fotbollshjältarna" laglig til: De var passive, "backade", spilte "usselt, blekt, värdelöst, inkompetent, viljlöst  - varsågod och välj".

 

"Sverige var i går fullt av spelare som gjorde ingenting av någonting", hevder Bank og lesser på med nok et lass av invektiver før han fastslår at framtiden for svensk fotball ikke ser lys ut.

 

Men avisen gir seg ikke med det. På de følgende sidene slipper andre medarbeidere til med sine variasjoner over temaet: Fega, inkompetenta Sverige!

 

Jeg må spørre: "Va f-n hadde ni ventat"?

 

Jeg så kampen på TV. Der så jeg et til tider glitrende russisk lag, og et svensk lag som kjempet iherdig og tappert, men kom til kort over for en bedre motstander. Jeg så dyktige "lirare" som Ljungberg og Henke Larsson slite som galeislaver sammen med dyktige, men ikke fullt så profilerte spillere. Og jeg så primadonnaen Zlatan Ibrahimovic gå i stilling uten å få den pasningen han kunne omsette i mål. Og det var ikke medspillernes skyld. De gjorde hva de kunne. Men alltid var det en russer i vegen. En kjapp, teknisk god russer som brukte svenskene som rundingsbøyer og skapte den ene farligheten etter den andre.

 

Det eneste jeg helhjertet kan slutte meg til i Banks storkjeftede, flåsete omtale, er at russerne var nærmere 5-0 enn svenskene var nær redusering.

 

Som nordmann kunne jeg selvfølgelig lene meg tilbake og la svensk presse skite uhemmet i eget reir, men det føles ikke rettferdig. Jeg setter for stor pris på Sverige og svensker til det. Derfor protesterer jeg. På skittkastingen. Og på den usaklige og ukyndige kritikken.

 

Svenskene gjorde hva de kunne. Men det var ikke nok. Mot et russisk lag som kan gå seirende ut av turneringen. For et fotballlag får aldri gjort mer enn det motstanderen tillater. Så på en god dag - for russerne - kan til og med Nederland få noe å stri med.

 

Kanskje skyldes den russiske suksessen Guus Hiddink. Slik svenskene synes å mene.

 

Det tror imidlertid ikke jeg. Ikke slik at jeg mener at han ikke har sin del av æren. Men han er ikke ute på banen. Der er det spillerne som er. Teknisk gode, raske spillere som opptrer som et lag. Et lag som kan nå langt. Både i dette EM, og i årene som kommer.

 

Et lag som kan gi oss mange gode stunder foran TV-skjermen.

 

Så får heller svenskene rive ørene av hverandre i frustrasjon over et tap som det ikke stod i deres makt å gjøre noe med. Uansett hvor mye journalister med blankslitte buksebaker forsøker å rakke ned på innsatsviljen og prestasjonene.


Kay Olav Winther d.e.

NM i masselesing

Den norske Bokklubben har satt i gang et Norgesmesterskap i lesing.

Ja, den kaller det ikke det. Den spør: Hvem leser mest i sommer? Og ønsker at medlemmene - m.a.o. kundene - skal lesse på med bøker som de oppgir å ha lest. 

En ukjent filosof har sagt at "man skal ei læse for at sluge, men for at se hvad man kan bruge". 

Jeg er ikke helt enig. Lesing blott til lyst er jeg absolutt for. Men ureflektert mengdelesing er ikke helt i min stil. Inntil nå har jeg trodd at det ikke ville være i Bokklubbens stil heller.

For jeg har betraktet Bokklubben - med dens mange avleggere - som en seriøs litteraturformidler. Helt siden den spede begynnelsen høsten 1961 har Bokklubben - forklett som "Den norske", "Den nye" osv. - sørget for at de mange medlemmene landet rundt og på de mest utilgjengelige steder - har kunnet kjøpe utvalgte bøker relativt billig og ubetinget praktisk. 

De senere årene har det imidlertid skjedd en dreining. Bort fra litteraturen og over til krimskrams. Varer som trolig har minst to oppgaver: Å lokke medlemmer som ikke primært er litteraturinteresserte. Og å skaffe inntekter. 

På sett og vis aktverdige formål. Hvis det kan fremme spredningen av god litteratur. 

Men samtidig har Bokklubben gjort en tydelig dreining fra å være et tilbud til alle, til å bli en kvinneklubb. Dette har alle tilbehørsvarene bidratt til.  Likestilling eller ikke. Myke pledd i duse farger, fancy frokostservicer, romantiske sitteputer i hvitt og rosa, mohairskjerf, søtt i senga og femi picknickkurver er ikke det som appellerer til mannfolk. Verken de av oss som er huslige og tilbringer en del tid på kjøkkenet eller sammen med støvsugeren, eller machotypen. Eller alle de som befinner seg et sted mellom disse ytterpunktene. 

Nei, det er ikke menn som er målgruppen for Bokklubben. Verken når det gjelder markedsføringen eller varetilbudet. Bøkene inkludert. 

En gang mente vi som interesserte oss for sånt, at det burde være en viss forskjell på børs og katedral. I alle fall på målsettingene. Og innholdet. 

Noen mente derimot at forlagene måtte være begge deler. Kanskje mest børs.Og de har visst fått rett. For i dag er det deres syn som dominerer forlagene - og forlagenes ektefødte barn: Bokklubbene.  

De skal selge. Formidling av litteratur, er greit. Men må ikke komme i vegen for businessen. Derfor satser Bokklubben uten blygsel på kvinner. Av en eller annen grunn har den fått for seg at det lønner seg å satse på dem. Som målgruppe. Formodentlig tror de at pengene sitter løsere hos kvinnene. Kanskje har de rett. Helt usannsynlig er det ikke.  

Det samme markskrikerske synet preget konkurransen om å lese mest. På Bokklubbens nettside kan du registrere lesingen din. Men nettsiden tar bare i mot opplysninger om Bokklubbøker som kan kjøpes nå. Du kan altså ikke registrere lesing av bøker som Bokklubben har utgitt, men ikke kan skaffe lenger, eller litteratur som Bokklubben ikke har utgitt.  

Jeg vet det, for jeg har prøvd. Men slik litteratur regner Bokklubben ikke med.  

På nettsiden har jeg spurt Bokklubben hvorfor det er slik. Men har ikke fått svar. Klubbens "Webmaster" svarer beredvillig på likt og ulikt, men ikke spørsmål som kan avsløre at det ikke er litteraturen, men mammon som interesserer klubben. 

For sikkerhets skyld har jeg gjentatt spørsmålet. Fortsatt uten å få svar.

Overrasket er jeg egentlig ikke. Men skuffet. Over at Bokklubben ikke vil diskutere og avklare et så sentralt policyspørsmål. Og over at klubben så klart prioriterer markedsføring og salg, framfor litteratur og medlemmer. 

Og over at klubben ikke ser verdien av å kartlegge folks reelle lesevaner. Men definerer lesing som lesing av Bokklubbøker som er til salgs på nettsidene. En oversikt over hva folk virkelig leser, burde interesse en litteraturklubb. Også markedsførerne der. Men det kan ledelsen ikke ha forstått. 

Selv leser jeg akkurat nå Joseph Conrads "Lord Jim" i Sigurd Hoels knudrete, ordrike, overdrevent gammelmodige oversettelse fra 1932. Men dette er ikke lesing etter Bokklubbens definisjon. 

Så jeg får lese i ro og fred. I det skjulte. Årets storleser blir jeg nok ikke. Til det har jeg et for bredt interessespekter. For meg er det likegyldig hvem som har gitt ut bøkene. Jeg leser det jeg tror kan være av interesse. Gammelt og nytt. Ikke minst gammelt. 

Så får Bokklubben putle med sitt. 

Kay Olav Winther d.e.
  

Om Tom Nordlies forsmedelige fall fra maktens tinde

I dag skal det handle om fotball.

Fotball på høyt nivå. Om trenere og spillere som lykkes. Og om andre som ikke når sine og det betalende publikums mål. Og som må forlate jobben i skam og vanære.

Det er blitt en del av dem etter hvert. Både her hjemme, og ute i den store verden.

Den siste her på berget, er Tom Nordlie. At han ikke skulle lykkes i Lillestrøm, lå i kortene.

For det første: Det er flere gode trenere som har gått fem på i Lillestrøm.

For det andre: Det er usikkert om Tom Nordli er en god trener. Lillestrøm er ikke det første stedet hvor han har mislykkes. Et kjapt, vellykket innsmett i Viking endrer ikke hovedinntrykket. Av en mann med mye energi, men uten evne til å omsette denne energien i konstruktiv handling. En mann uten overbevisende evne til å tenke strategisk. Og til å disponere de talentfulle spillerne han rår over, slik at de utgjør et målfarlig, vinnende lag.

En fotballtrener må ha autoritet. Spillerne må føle seg overbevist om at han har rett. At han har nøkkelen til suksess. At de ved å følge ham - blindt og entusiastisk - vil kunne overliste andre spillere og lag. Lage flere mål. Sanke flere poeng. Å være sikret heder og ære når sesongen er over. Og laurbærene skal deles ut.

Tom Nordlie er åpenbart ikke en sånn person. Han er en person som åpner for uenighet. En person som kjefter og diskuterer. En man kan være uenig med uten av himmelen revner og lyn og torden setter liv og helse i fare.

En slik person kan ikke lede et av Norges mest meritterte og selvbevisste lag. Et lag som oppfatter seg som gudenes gave til fotballen. Og uten motforestillinger mener at det hører hjemme på toppen av tabellen. Og at alt annet er en krenkelse av naturlovene.

Et slikt lag trenger ikke en norsk trener med en sosialdemokratisk holdning til det å vinne og tape. Det trenger en guru. Ikke bare laget, men fansen. Og miljøet. Og sportsredaktører og journalister som tror de har sett lyset. Og derfor vil skifte sol og vind mellom trenere og sportsdirektører.

Tom Nordlie har mislykkes. Ikke som menneske. Men som trener. I Lillestrøm. De som tror at det er Jan Åge Fjørtofts feil, har ikke forstått noe som helst.

Det er ikke slik at Fjørtoft har hindret Nordlie i å gjøre jobben, og at laget ville ha sanket poeng hvis bare Fjørtoft hadde holdt fingrene fra fatet.

Uenighet, sier pressen. Uenighet er greit. Men den er ikke årsaken til at det er gått galt. Det er vel snarere tvert om. At mangelen på suksess, er årsaken til uenigheten.

Så når Nordlie forsøker å gi Fjørtoft skylda for at han trakk seg, er det ikke bare feigt. Og sleipt. Det viser at han ikke forstår - eller respekterer - mekanismene. Og ikke skjønner at det er han som har mislykkes. Ikke Fjørtoft.

Og skulle det patetiske framstøtet på pressekonferansen være et forsøk på å trekke Fjørtoft med i fallet, viser det at det er mer enn fotballen Nordlie har mistet grepet på.

Nei, Tom. Si det som det er:

Jeg hadde store planer for dere, gutter, men jeg mislyktes. Ingen beklager det mer enn jeg. Nå viker jeg plassen for at en annen skal få forsøke.

Jeg skylder ikke på noen. Jeg tar gjerne æren for suksessene. Og når det går galt, er jeg mann for å ta ansvaret for mangelen på suksess. Jeg har ikke maktet å disponere spillerne slik at de har prestert optimalt. I stedet for å slåss i toppen, ligger vi på bunnen. Det tar jeg ansvaret for. Og går.

Jan Åge og jeg har vært uenige i en del fotballfaglige spørsmål. Men det er ikke denne uenigheten som er årsaken til at vi ikke har vært i stand til å nå våre mål. Og den er ikke årsaken til at jeg går.

Dere trenger en bedre mann. Derfor trekker jeg meg tilbake.

Lykke til Lillestrøm. Og lykke til Jan Åge.

Jeg håper at dere berger plassen i eliteserien. Jeg var ikke mannen som maktet å sørge for det.

Beklager!

Slik ville en leder talt, Tom.

Kay Olav Winther d.e.

9-timen

Det hender at jeg hører på 9-timen. Det er en blandet fornøyelse.

 

Det vil si: De verbale innslagene kan jeg utstå. Ja, til og med ha glede av. Fra tid til annen.

 

Men musikken! Den er forferdelig. Som regel.

 

Hvem hører på 9-timen, mon tro? Er det unge mennesker som liker pop og rock? Eller er det middelaldrende og eldre? Personer som finner den musikken som spilles mellom verbalinnslagene, støyende og øredøvende?

 

Men de som velger ut musikken, bryr seg kanskje ikke om å ta slike smålige hensyn? Som å tilpasse musikken til lyttergruppen?

 

De er øyensynlig mer opptatt av å promotere og spille dagens "musikk". Ulyd som når den spilles, utløser Tono-inntekter til dem som har utgitt de såkalte låtene.

 

Hvem er det forresten som bestemmer hva som skal spilles? Programlederne er det visstnok ikke. Jeg har lest at det er "eksperter". Personer som mener at de forstår seg bedre på musikk enn det programlederne gjør.

 

Det er ikke rart at resultatet blir dårlig. Ofte komisk. Og noen ganger nesten tragisk.

 

For musikk i radio bør selvfølgelig tilpasses programmets egenart og innhold, lyttergruppen -og programlederens tone og personlighet. Ikke behovet for å komme på lufta, få plass på barometerne og inntekter fra NRK.

 

Å velge musikk som kler stoffet og passer lyttergruppen, er åpenbart langt utenfor det eksperter og elektroniske fordelingsprogrammer kan makte. Derfor blir gode programmer ofte ødelagt av mismatchende, feilplassert musikk.

 

Og de av oss som er vare for mislyd og ikke tåler ulyd, slår av. Vi finner oss ikke i å bli utsatt for uvesen, når vi skal høre radio.

 

Jeg synes at jeg hører standardsvaret. Ingen tvinger deg til å høre på. Det finnes en avknapp.

 

Ja, jeg bruker den. Og sikkert mange med meg. Men er det det som er NRKs politikk? Å få folk til å slå av? Burde de ikke heller bestrebe seg på å lage høreverdige programmer? Slik de for øvrig gjør på P2.

 

Og burde de ikke holde seg med statistikk og oppdatert viten om lytternes opplevelse av programmene? Som styringsdata for å skape en radio som "treffer publikum hjemme"?

 

Og hvis de har slike data: Burde de ikke bruke dem?

 

Jeg hørte for en tid siden intervju med en av radioens "musikksjefer". Han var passe arrogant. Valg av musikk var det han som hadde greie på. Jeg fikk inntrykk av at han mente at det lyttende publikum burde ta seg sammen og like det han i sin visdom hadde funnet ut at det burde like. For det ville det få servert. Uansett.

 

Hvis NRK kjører denne "stabeislinjen" til dens ytterste konsekvens, risikerer de å miste store deler av sin mest trofaste lyttergruppe. Nemlig dem som ble hektet på radio i radioens glansperiode på femti- og sekstitallet. Alle oss som liker seriøs radio og god musikk. Både gammel og ny. Men med musikalske kvaliteter.

 

Hvis NRK ikke snur i tide, kan det straffe seg. Det å løfte armen og strekke seg fram og trykke på avknappen, kan lett bli en folkebevegelse. I dobbelt forstand.

 

Hvis det er slik NRK vil ha det, er de på rett veg.

 

Men vil de ha lyttere, må de selv lytte. Til publikums mening.

 

For som Ibsen så treffende har sagt det: Det fik Fanden fordi han var dum, og ikke beregnet sitt publikum.


Kay Olav Winther d.e.
  

En kulturnasjon trenger et eget språk

Det norske språk er under press. Fra mange kanter. Både innenfra og utenfra. 

Innflytelsen fra nye landsmenn er en påkjenning både for uttale, stavemåte og syntaks. Og nye generasjoner etniske nordmenn bidrar med sitt. Både ved å etterape fremmedartet uttale, ved å bruke ord som bryter med det norske formsystemet og ved selvstendig neglisjering av tradisjonell uttale. Vi lever i en tidsalder hvor kjedereaksjoner hører hjemme både i kjemien og i seksuallivet. I alle fall når det gjelder uttale. 

Over tid har innflytelsen fra engelsk preget det norske språk på en avgjørende måte. Både som kilde til berikelse og utarming. Det dreier seg ikke bare om angloforme ord og uttrykk. Mest ødeleggende på lang sikt er bruken av engelsk i stedet for norsk i forskning og vitenskap. 

Språket er ingen "levende organisme" som riksmålssvermerne påstod i etterkrigstidens språkdebatt. Språket er hva vi gjør det til. Forsømmer vi det, blir det fattigere. Dyrker vi det, blir det rikere og et bedre redskap for tanker og kommunikasjon.  

Hvis doktoravhandlinger, vitenskaplige artikler og andre uttrykk for menneskelig refleksjon ikke forfattes på norsk, får vi et språk som ikke egner seg for mellommenneskelig utbytte av tanker på et noe mer avansert nivå. Vi blir sittende igjen med et språk som klarer seg til hverdagsbruk, men som ikke har begreper for avansert tenkning.

Heldigvis har vi en frodig - nesten eruptiv - litteratur som holder det litterære språket ved like. Få av våre forfattere bruker et størknet riksmål eller et modernistisk volapyk, men skriver et moderne norsk med ord og bøyningsformer som dagens mennesker kjenner seg hjemme i. Og som framtidens lesere også vil ha adgang til. 

Verre er det med avisene. Tallet på media og på journalister har økt de senere tiårene. Det samme har middelmådigheten og de språklige feilene. Ikke bare slurv og mangel på korrekturlesning, men grammatikalske feil og hjelpeløst språk. 

Mytene sier at sportsjournalistene er verst. Det er trolig riktig. Men de øvrige kommer like etter. Også de såkalte kulturjournalistene. 

Jeg leser både sportssidene, kulturstoffet og det meste av det øvrige stoffet i noen dagsaviser. Sidene oversvømmes av svedismer, danismer og fremmedartede uttrykk av tvilsom opprinnelse. Ikke minst av innflytelse fra engelsk. 

Før spilte Per ballen til Pål. Nå spiller Per Pål. Det lyder som kaudervelsk, men det er gangbar sportsterminologi. 

En tid tok man "høyde for" alt mulig. Nå er det mindre av det. Dagens skribenter, og de som uttaler seg i radio og på TV, bruker "i forhold til" i hytt og vær. Det er mye å gjøre i forhold til å holde språket i hevd.

For det første er det unøyaktig og slumsete språk, og for det andre blir ord og begreper som overforbrukes, nedslitte og tomme for innhold. Selv der hvor de logisk kunne hørt hjemme. Jeg er ingen språklig purist. Skal språket utvikles, må det tilføres nye elementer. Men slagg må rakes unna.

Skolen har vært utsatt for mye kritikk. Både berettiget og uberettiget. Her kommer en porsjon til. Skolen må ta språket på alvor og gi bedre opplæring. Og ikke minst: Respekten for - og innsikt i betydningen av - språket som adekvat kommunikasjonsmiddel, må formidles til alle generasjoner av unge. Det gjør ikke skolen i dag. I alle fall ikke tilstrekkelig og tilfredsstillende. 

Og: Forskningsmiljøene og de høyere utdanningsinstitusjonene må restaurere det norske språket som uttrykksmiddel for avansert tenkning. Om nødvendig ved hjelp av påbud og tvang. Alle tekster som skal godkjennes ved norske, høyere læresteder må foreligge på norsk. Gjerne også på et fremmed språk for bruk internasjonalt, men i alle fall på norsk. 

Pessimistene, og de som tror de kan lese trender, mener at norsk språk etter hvert vil måtte vike plass for engelsk. Også her hjemme. Slik kan det gå hvis vi ikke passer på, og holder den språklige beredskapen oppe. Men det er en utvikling vi kan påvirke. Vil vi være en kulturnasjon, nøyer vi oss ikke med å være epigoner og la språket forurense av avfallet fra andres kulturelle fordøyelsesprosesser.

Da sørger vi for å ta med oss et levende norsk språk inn i framtiden. 

Kay Olav Winther d.e.
  

Ars moriendi

Menneskene har alltid vist stor oppfinnsomhet når det gjelder å finne utspekulerte måter å ta livet av hverandre på.

 

I Iran kan dødsdømte risikere å bli kastet utfor stup. Folk grøsser. Det viser virkelig hva slags regime vi har med å gjøre, sier en iransk menneskerettsaktivist. Bosatt i Norge. Ellers kunne han neppe sagt noe sånt.

 

Nå er jo ikke kasting ut for stup, helt fremmed i vår kultur heller. Når sant skal sies. Det var en grei måte å bli kvitt eldre, avfeldige slektninger på. Folk som ikke hadde anstendighet nok til å dø i tide og som lå ætten til last.

 

På Island har jeg sett et stup hvor folk før i tiden ble kastet utfor. Det lå like ved tingstedet. Det var effektivt. Først dom, og så utfor med deg. Ferdig med det. Godt for alt som er unnagjort. Riktignok ble ankemuligheten illusorisk, men til gjengjeld lot tinglyden seg underholde. En henrettelse var en grei avveksling i all regjeringen og dømmingen og alvoret.

 

Og i Romerriket var de ikke et hår bedre. Der fikk mange erfare at det ikke er langt fra Kapitol til den Tarpeiske klippe. Kom de i unåde, bar det utfor. Høydeskrekk eller ikke. Var de heldige, ble de pakket inn slik at de slapp å se ned i avgrunnen og grue seg. Skjønt, de hadde vel fantasi nok til å skjønne hva som ville komme. Men et ørlite streif av humanitet var det jo. Tross alt.

 

Det samme skjer i Iran. Også der kan du bli pakket inn. Vi snakker tross alt om en gammel kulturnasjon. Helt barbariske er de jo ikke. Og det var de ikke på Island heller. Guiden fortalte levende om hvordan delinkventen ble pakket i en sekk før han ble kastet utfor kanten.

 

Skjønt, han? Like ofte var det en kvinne. Naturligvis. Kvinner har sterke menn alltid strebet etter livet. Noen ble brent. Andre ble kastet utfor. Også hos våre slektninger på Island. Ingen kjønnsdiskriminering der.

 

Den Tarpeiske klippe har for øvrig navn etter en kvinne - eller jente. Hun forrådte sitt folk, og ble straffet der etter. Til evig skjensel gav hun navn til retterstedet der romerske menedere, høyforrædere og andre forbrytere måtte legge ut på den siste reise.

 

Personlig vet jeg ikke helt hva jeg foretrekker.

 

Henrettelse ved halshogging og skyting, går fortere selvfølgelig. I dag. Tidligere måtte bøddelen hogge både to og tre ganger. Noen steder var det slik at hvis du ikke døde etter det første hogget, så kunne du gå din veg - hvis du var i stand til det. M.a.o. et slags lotteri. Noen vinner. Noen taper. Det høynet sikkert underholdningsverdien.

 

At det går fort, er en udiskutabel fordel. Synes jeg. Også henging skal etter sigende være effektivt. Men man vet jo aldri.

 

Steining derimot kan ta tid. Gass og drukning drar visst også ut. Elektrisitet kan avgjort by på problemer. Noen dør umiddelbart. Andre må få både to og flere doser. Etter det jeg har hørt. Heller ikke gift virker alltid momentant - og kan forårsake forferdelige smerter. Både i magen og brystet. Men verst er kan hende korsfesting. Det er ment å skulle ta tid. Slik at forbryteren får begrunnet sine misgjerninger og sin skjebne, og får en passe forsmak på den evige pine.

 

Selv liker jeg ikke smerte. Så sannelig om jeg vet. Jeg får håpe at jeg slipper å velge.

 

Alt i alt ville det kanskje være greiest om folk sluttet å ta livet av hverandre. Både med og uten loven i hånd. At de overlot jobben til naturen. Men det er vel å vente for mye. I USA og Kina - og i en rekke andre land - ser myndighetene seg fortsatt tjent med å ta livet av folk.


I Norge derimot dømmer vi ikke lenger folk til døden. I fredstid. Det er vi for humane til. Vi er da et kulturfolk. Men da krigen rammet oss, innførte vi dødsstraff. Til og med på overtid. Det vil si: Med tilbakevirkende kraft.

 

Molløsund er en fredfull plett i den svenske skjærgården, Over porten inn til kirkegården der står det: Husk at du skal dø. Ikke på latin som de færreste forstår, men på svensk. For at budskapet skal nå fram til alle. Tenk på døden. Underforstått: Den kommer når du minst venter det. Din tid er beskåret. Er du forberedt?

 

Og det er jo riktig. Vi skal alle dø. Med eller uten hjelp fra blodtørstige myndigheter, presteskap eller andre som gjør krav på å styre over liv og død.

 

Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å ta det. Om jeg vil beherske ars moriendi - kunsten å dø. Jeg er ikke særlig modig. Men jeg venter ingen straff og pine på "den andre siden". Jeg tror at døden setter punktum. Etter døden overtar naturen.

 

Jeg frykter derfor ikke døden. Men er redd den vil komme ubeleilig. At jeg ikke føler med ferdig med livsgjerningen. M.a.o. at det ligger altfor mye ugjort og uferdig igjen etter meg.

 

Skjønt, det blir jo ikke mitt problem.

 

Kay Olav Winther d.e.

  

Gått ut på dato?

Ine Marit Torsvik Bertelsen ved Rogaland Fylkesbibliotek mener at barne - og ungdomsbøker som er eldre enn fem år, har gått ut på dato. Derfor ber hun foreldre og bibliotekarer om å fjerne bøkene til Anne Cath. Vestly og Astrid Lindgren fra bokhyllene. Bøkene til Torbjørn Egner bør ikke presenteres for barn, mener hun.

 

Jeg vet ikke hvilken bakgrunn Torsvik Bertelsen har, men hun tituleres litteraturformidler og arbeider på bibliotek. Hun må derfor ha hørt ordene kultur og kulturarv. Men hun kan ikke ha forstått hva det innebærer.

 

Det finnes personer som tror at ting må være nye, for å være verdt noe. Men ser det stadig vekk. I anmeldelser av bøker, film og teater. Og ellers. Det var ingen ting nytt, heter det. De ansvarlige kunne med andre ord ha spart seg. Ingen ting nytt. Ikke noe å bry seg om.

 

Ine Marit Torsvik Bertelsen er prosjektleder for "Mangfold 2008" i Rogaland. Men det er ikke mangfold hun kjemper for. Bøker som er eldre enn fem år, bør ikke presenteres for barn og unge i dag, sier Torsvik Bertelsen. Hun foreslår ekstreme tiltak for å fremme utbredelsen av nye bøker. Altså mindre mangfold og mer ensretting.

Det er ikke slik man skaper eller formidler kultur. Det nye skal ikke tvinges på plass i tomrommet etter det gamle som kastes ut. Det er forfeilet som kulturtiltak og pedagogikk. Målet må være kvalitet. Og mangfold.

 

Det er riktig som litteraturformidleren sier, at barna og de unge har ulike forutsetninger for å lese, men det er ikke nødvendigvis slik at nyere bøker gjør reisen inn i litteraturens verden kortere eller mindre kronglete. Ofte er det motsatt. Litteratur som har erobret flere generasjoner lesere, kan være snarvegen til leseglede og opplevelse også for nye generasjoner. Og økt leseferdighet.

 

Det er viktig at vi som litteraturformidlere kjenner den nye litteraturen og ikke formidler tradisjonell, gammel, utgått litteratur, sier Torsvik Bertelsen. Her knyter hun en logisk knute. Det er ikke snakk om enten eller. Kunnskap om "gammel" litteratur står ikke i vegen for kunnskap om det nye.

 

Og "gammel litteratur", hva er det? Noe er alltid nytt for noen.

 

Selv har jeg vært en "lesehest" i 70 år. Først ble jeg lest for. Deretter har jeg lest selv. Gammelt og nytt. Prosa, lyrikk og drama. Nynorsk og bokmål. Norsk og utenlandsk. Ikke noe av dette har kommet i vegen for noe annet. Det har vært plass til alt.

 

Jeg unner dagens unge de samme leseopplevelsene. Når barnebarna våre kommer på besøk, ønsker de å bli lest for. Og sunget for. Gamle fortellinger og sanger - og nye. Først og fremst dreier det seg om opplevelse. Får de kunnskap om fortiden med på kjøpet,  er det en bonus.

 

Torsvik Bertelsen mener at Anne Cath Vestlys bøker egner seg best som historiske dokumenter. Bruk Aurora i historietimene, sier hun.

 

Bøkene til Anne Cath. Vestly er skjønnlitteratur. De handler om spesielle personer under meget spesielle livsforhold. De er ikke historiske dokumenter. Mormora til de åtte ungene, er ingen typisk mormor fra etterkrigstiden. Det er tvilsomt om hun som prototyp noen gang har eksistert.  Forslaget om å bruke Vestlys bøker som dokumentasjon og sannhetsvitner i historietimen, er like meningsløst som forslaget om å ta dem ut av bokhyllene.

 

Trenger ny barne- og ungdomslitteratur å være uten konkurranse for å nå fram? Da står det dårlig til. Foreldrene og besteforeldrene kjøper litteratur de kjenner, påstår formidleren. Det gjør de jo ikke. Da hadde vi fortsatt klart oss med Barbara Ring. Som for øvrig forsvarer sin plass i bokhylla.

 

Nye generasjoner tilegner seg tidens smak - og litteratur. Det er aldri fare for det nye. Det er den gamle kvalitetslitteraturen det er fare for. Den må skolen, bibliotekene, foreldrene og besteforeldrene formidle kunnskap om.

 

Hvis litteraturformidleren får dette til å bli tegn på at barna ikke blir tatt på alvor, må hun tro om igjen.

 

Hvorfor befatte seg med en så vidt spesiell og urimelig uttalelse?

 

Torsvik Bertelsen er neppe representativ for standen. Men jeg har en mistanke om at hun ikke er alene om de oppfatningene hun bærer til torgs. I Rogaland har hun møtt motbør fra ung og gammel. Hundrevis av bloggkommentarer og avisinnlegg dømmer henne nord og ned. Den vesle støtten hun har fått, er stort sette kommet fra andre bibliotekarer - både en dansk og norske. Jeg frykter derfor at Torsvik Bertelsen er den ene tidelen av isfjellet som synes. Den farlige delen er den vi ikke ser.

 

La oss derfor ta utspillet på alvor og si klart i fra at noen manipulering av lesevanene våre vil vi ikke finne oss i. Vi formidler til generasjonene etter oss, det vi synes er bra. Det har vi gjort hittil. Og det fortsetter vi med. Vi fjerner ikke en bok! Det bør ikke bibliotekene gjøre heller.


Kay Olav Winther d.e.
      

Fjern rock og pop fra P2

Radiokanalen NRK P2 har besluttet å utelate rock og pop fra programmene. Det er på tide.

 

Slik musikk hører hjemme i P3. Den lettere, og mer populære varianten av sjangeren, kan til nød spilles i P1. På P2 hører denne musikken ikke hjemme. Det har NRK fullstendig rett i. Den burde aldri vært der.

 

For en del av oss som tyr til P2 for å slippe unna masemusikken, har det vært en kilde til ergrelse at vi ikke skulle bli spart for den typen musikk der heller. På denne kanalen venter jeg å høre klassisk musikk, lettere musikk som operette og musikal, folkemusikk medregnet c&w, viser - og i en viss grad klassisk jazz. Til og med den forterpede bluesen som Knut Reiersrud og Knut Borge serverer, aksepterer jeg som P2-musikk. Men rock og pop hører avgjort ikke hjemme der.

 

Dagsavisen har behandlet saken på lederplass og er kommet til at "For dagens P2-lytter er en bevisst tilnærming til pop- og rockrelaterte musikkformer vel så viktig som et bevisst forhold til P2s øvrige programprofil."

 

Bortsett fra at dette er et slags språklig kaudervelsk, er det en totalt meningsløs påstand. Også P2-lyttere må kunne bruke innstillingsknappene på radioen. Ønsker de klassisk m.v., holder de seg på P2. Vil de høre rock og pop, skifter de til P3.

 

En slik programpolitisk og redaksjonell inndeling av stoffet bryter verken med NRKs mandat eller allmennkringkasterrollens grunnleggende prinsipper som Dagsavisens lederskribent finner det for godt å uttrykke det. Tvert i mot. Det er ryddig redigering. Alle får sitt. Alle vet hvor deres musikk er å finne. Og ingen tvangsfores med musikk som de på tross av iherdige og velvillige forsøk ikke får noe ut av.

 

Jeg kan like gjerne innrømme det. Det finnes unntak, men for meg er rock og pop for det meste ulyd som jeg slår av. Og det skyldes altså ikke at jeg ikke har anstrengt meg for å lære å forstå og like denne musikkarten. Det skyldes rett og slett at mitt sinn ikke tar imot på de bølgelengdene denne musikken sendes på.

 

P2 er en kanal som gir meg store lytteropplevelser. Det gjelder ikke minst verbalprogrammene. Kunstreisene med Gunnar Danbolt, er for eksempel slike opplevelser. Det samme er dokumentarprogrammene. I tillegg til å være kulturopplevelser i seg selv, danner musikken rammen om verbalprogrammene. Derfor må det være stilmessig sammenheng. Her er rock og pop totalt malplassert.

 

Lederskribenten i Dagsavisen mener utelatelsen av rock og pop kan "omdanne P2 til en lite heldig elitekanal på bekostning av den kollektive breddekulturen"  Elite er et fy-ord. Her er skribenten ute etter å stigmatisere. Men det er ikke eliten som lytter på P2. Verken kultureliten eller den sosiale eliten, dvs. de med pengene. Men det er kanskje for en stor del de med utdannelse. De som har hatt anledning til å stifte bekjentskap med og bli glad i kunst og kultur. Men blant P2-lytterne er det også en lang rekke mennesker uten annen utdanning enn gammeldags folkeskole. Og knapt nok det.

 

Man diskriminerer ingen ved å gi denne lyttergruppen tilbud på en egen kanal. Som alle kan lytte til. Hvis de vil. Derfor bør NRK og musikksjefen ikke bry seg om hva lederskribenten i Dagsavisen skriver.

Hvem er han eller hun forresten? Visste man ikke bedre kunne man tro at redaktørteamet har lånt bort lederplassen til en person med mer enn vanlig dype røtter i rock og pop-miljøet. Språkføringen og begrepsutvalget er ikke slik vi er vant til å finne det på lederplass i Dagsavisen. Jeg savner derfor en signatur som forteller meg hvem som målbærer disse sterke meningene på Dagsavisens vegne.


Kay Olav Winther d.e.
 

Om å falle fra sin høye hest: Slo du deg, Jostein?

NRK har latt Carl I. Hagen prøve seg som programleder i et fjernsynsprogram. Det har falt enkelte tungt for brystet. Blant andre NRK-veteranen Jostein Pedersen. Som nå ikke arbeider i NRK lenger.

 

Pedersen er vraket av sin tidligere arbeidsgiver som vil ha fornyelse. Han får for eksempel ikke kommentere den europeiske Grandprixsendingen lenger. Det finner han forsmedelig. Han som er så godt kvalifisert.

 

Når NRK nå leter etter en programleder til den programrekken som Carl I. Hagen fikk prøve seg i, søker Pedersen på jobben. På direkten, så å si. Ingunn Yssen sa opp jobben i LO i VG. Pedersen søker jobben i NRK i Dagsavisen. Det er den nye åpenheten.

 

Pedersen påberoper seg bred erfaring som programleder og journalist i radio og TV. I 22 år har han holdt på. Derfor synes han at han bør få jobben. For det å være journalist og programleder er et fag. Og det faget kan Pedersen. Mener han. I motsetning til enkelte styrtrike ekspolitikere med dårlig språk. Som Carl I. Hagen for eksempel Han vet ikke forskjell på grads- og tidsadverb en gang. Og det er ille, mener Pedersen.

 

Å slippe til amatører er å bringe profesjonen og NRK i vanry. Mener fortsatt Pedersen. Som er glad han ikke blir møtt av en ballettdanser når han ringer NAF etter å ha kjørt i grøfta, eller må nøye seg med en baker når han søker lege.

 

Tja, hvem vet. Kanskje er NAF-teknikeren en omskolert pensjonert ballettdanser og legen en tidligere baker som er gått lei av å arbeide om natta og sove bort dagen. Tverrfaglighet og mobilitet er passordene til dagens arbeidsmarked. Det sier i alle fall de som mener å ha greie på det.

 

Når Pedersen vil reservere programlederoppgavene for gamle travere, tar han i alle fall feil. Mener jeg. Hvorfor i all verden skal ikke spennende personer med erfaring fra andre deler av samfunnslivet, få slippe til med programideer og programledelse i radioen og fjernsynet? Det er da utrolig sneversynt. Kjennskap til arbeidslivet, politisk arbeid og annet er ikke et handikapp. Det er en berikelse, og altså en fordel. Og om de holder mål, avgjør publikum.

 

For Pedersen mener vel ikke at man må ha gjort seg gjeldende i en såkalt realityserie før man kan slippe til? Flere av dem som har gått den vegen, er forresten blitt gode programledere. Noen til og med riktig bra. Selv om de ikke behersker språket til fullkommenhet.

 

For hvem gjør det? Norsk er et språk som er rart - og vanskelig. Jostein Pedersen påberoper seg for eksempel at han "behersker begge målfører" Begge? Hvilke to målfører sikter han til? Målføre betyr dialekt, og dem har vi mange av. Men han mener kanskje målformer? Altså bokmål og nynorsk? Da burde han jo skrevet det, men han vet kanskje ikke forskjellen? Til tross for et langt liv i diverse medier.

 

Han skriver også at han "søker herved som programleder". Det er tvilsom norsk. Pedersen er ikke programleder lenger. Det er det han er ergerlig for. Han søker derfor ikke "som programleder". Han søker på "stillingen som programleder". Ser han forskjellen? Eller har han kanskje ikke så velutviklet språkfølelse og så gode språkkunnskaper som han selv tror?

 

Den som setter seg på den høye hest, kan lett komme til skade hvis han faller av. Det gjelder oss alle. Denne gangen var det Jostein Pedersen som gikk på nesa i støvet. Slo du deg, Jostein?

 

Kay Olav Winther d.e.

 

Bjørneboes "Jonas" overdrevet og oppskrytt

Jeg har nettopp fornyet bekjentskap med en gammel kjenning - nemlig Jens Bjørneboes "Jonas". Jeg har lest den tre eller fire ganger tidligere. Jeg burde latt det bli med det.

 

Romanen "Jonas" har fått mye ros. Etter mitt skjønn, helt uberettiget. Komposisjonen er rotete, innholdet ustrukturert og overdrevet, og språket gammelmodig.

 

Egentlig er "Jonas" ikke en roman, men en pamflett hvor forfatteren i beste Don Quijote-stil iherdig og uredd går til angrep på flere vindmøller: Den offentlige skolen generelt, behandlingen av elever som trenger hjelp, lærebøkenes ubehjelpelighet og fornorskningen av språket. Alt er galt. I følge Bjørneboe.

 

Da "Jonas" utkom, var forfatteren 35 år. Han hadde skrevet lenge, men fått lite utgitt. Han hadde dessuten reist mye, hatt flere yrker og blitt lærer på Steinerskolen. Han ser ut til å ha akseptert svermeren Rudolf Steiners antroposofi og pedagogikk uten motforestillinger. Den senere så kritiske og egenrådige Bjørneboe sverget ukritisk til mesterens ord. Kanskje skyldtes det miljøpåvirkning. Karl Brodersen, Ernst Sørensen, Alf Larsen og Bjørneboes fetter, André Bjerke, var antroposofer.

 

Og riksmålsfolk. De elsket språkformer som tiden var i ferd med å løpe fra. Sprog, nu, frem, efter og der som relativt pronomen - for bare å nevne noe.

 

I "Jonas" parodierer Bjørneboe fornorskningen. Han raljerer med skolefolk som bruker et moderne språk og kaller dem salamandere. Dessuten trekker han fram noen uheldige vendinger fra skolebøkene, generaliserer og gjør en svær sak av det. Der disse spørsmålene behandles, er "Jonas" parodisk.

 

Norsk skole har aldri vært så inhuman, hjerteløs og barnefiendtlig som Bjørneboe gir inntrykk av. Og Steinerskolen aldri så barnevennlig. I Steinerskolen er Steiners ideer viktigst. Han delte barna i aldersgrupper. 7-åringer var slik og 10-åringer sånn. Fysisk er 10-åringer meget forskjellige. Det kan vi se. Mentalt og intellektuelt skulle de altså være like - i følge Steiner. Arbeidsbøker fra samme klassetrinn i Steinerskolen er skremmende like. År etter år. For hva unger på de ulike alderstrinn liker, er opptatt av og har anlegg for, har Steiner bestemt. En gang for alle.

 

Den kreativiteten enkelte Steinerskolelever utvilsomt viser, er trolig mer resultat av utvalget av elever og av dyktige læreres innsats enn av Steinerpedagogikken.

 

Etter mitt skjønn, kan man ikke gjøre noe i Steinerskolen, som man ikke også kan gjøre i den offentlige skolen. Slik var det på 50-tallet, og slik er det i dag. Forskjellen var og er lærerne. Den offentlige skolen har tusener av flinke slitere. Steinerskolene har de få entusiastene.

 

Wikipedia skriver at de årene Bjørneboe jobbet på Steinerskolen, "tærte mye på ham, ettersom lønnen var lav og arbeidet hardt og tungt. Han hadde ingen fritid og ble ganske enkelt utbrent." Slike lærere har den offentlige skolen få av. Lærerne der er ikke stjerneskudd. De skal vare hele livet.  

 

Da jeg på 1950- og 60-tallet møtte André Bjerke, Ernst Sørensen og flere andre framtredende riksmålsforkjempere til debatt, fikk jeg høre de samme mytene om fornorsking, salamandere, udugelige skolebokforfattere og sjelløse, ubehjelpelige lærebøker som Jens Bjørneboe kolporterer i "Jonas". De gikk som vandrehistorier i riksmålsmiljøet.

 

Argumentene lå på russeavisnivå. Når de likevel fikk gjennomslag, skyldtes det trolig måten stoffet ble bearbeidet og presentert på. Flere av riksmålsforkjemperne var vittige og hadde ordet i sin makt. De hadde litterært talent, behersket det formelle og hadde utvilsomme kommunikative evner. Flere av dem var framtredende kulturpersonligheter. Men det forhindrer ikke at de solgte sand som gull.

 

Det gjaldt også Jens Bjørneboe. Han skrev fine dikt og laget senere betydelige romaner og skuespill. Han var en flengende refser, og fulgte Helge Krogs råd om å skrive det som er til størst skade for en selv. Men "Jonas" var et ustøtt, famlende skritt inn på den litterære løpebanen. Dårlig som roman, og elendig som kampskrift. Hvis man da ikke liker folk som ikler seg rustning og går drabelig til felts mot vindmøller og mot skrømt som bare finnes i fantasien.


Kay Olav Winther d.e.
  

Norge ute av dansen

 

Norge har spilt seg ut av EM. Igjen. Det kan laget takke seg sjøl for.

 

Er vi heldige, blir vi spilt inn igjen av Bosnia. Men sjansen er liten. Tyrkia har hjemmebane, og Bosnia har ingen ting å spille for. Bortsett fra prestisjen. Vi kan jo håpe på at bosnierne synes at det er viktig å vinne for å bevare ansikt, men det er under alle omstendigheter vanskelig å løfte seg selv etter håret. Hadde Bosnia vært bedre enn Tyrkia, hadde de ligget høyere på tabellen. Skjønt, en ny kamp er en ny kamp. Sjansen er til stede, men sannsynligheten liten.

 

Kanskje gjør det ikke så mye om vi ikke blir med videre. Hvis vi ikke kvalifiserer oss, er det fordi vi ikke er gode nok. På Ullevål ble vi til tider rundspilt av tyrkerne, og vi var hjelpeløse foran mål.

 

I fotball er det nemlig målene som teller - for den som ikke skulle vite det. Det er det visst ikke alle på det norske landslaget som kjenner til. Carew og Ivers lot seg pakke inn av et dyktig tyrkisk forsvar og fikk ingen ting gjort. Så vidt jeg kunne se, prøvde de ikke å løpe seg fri, men gikk seg fast i forsvarsmuren gang på gang. Det blir det ikke mål av.

 

Ikke fikk de gode "nikkeballer" heller. Det får midtbanen ta på sin kappe. Det ble for upresist og puslete. Spissene må få baller de kan putte i mål.

 

Forsvaret var ikke bedre - merkelig nok. Det lot seg spille ut gang på gang. Det merkelige var ikke at Tyrkia vant, men at de ikke vant med mange flere mål. De var hyperfarlige. Takk for at vi hadde Erik Hagen. Ellers kunne resultatet blitt langt mer nedverdigende.

 

Det er alltid et dårlig tegn at det virker som om motstanderne har flest mann på banen. Tyrkerne fikk gå fritt. Det var hvitkledde over alt. Markeringen var omtrent fraværende. Tyrkerne var bevegelige og raske. Nordmennene sedate og seige. Sjelden var de først på ballen. Gang på gang innbød de til nærtaklinger de var dømt til å tape, i stedet for å spille ballen og skape framdrift.

 

Å skylde på målmannen er patetisk. Opdal gjorde ingen tabbe ved det første baklengsmålet. Han klarte rett og slett ikke å ta ballen. Han er en god keeper, men ingen trollmann. Å ta fra ham selvtilliten og spillegleden ved å gi ham skylda, er dumt. Og urettferdig.

 

Norge har vunnet noen heldige seire. Det betyr ikke at vi er verdensmestere - eller europamestere. Skulle vi komme til EM, ryker vi trolig raskt ut igjen. Det kan bli forsmedelig. Da er det bedre å bli hjemme, slikke sårene og bli bedre til neste gang.

 

Det er imidlertid et lite men. Sverige kan kvalifisere seg. Riktig nok tapte de 3-0 for Spania, men slår de Latvia samtidig som Nord-Irland taper for Spania, er de med. Uff og UFF. Det er en skrekkvisjon.

 

I motgangens tid får vi trøste oss med Panzer-Hagens praktmål. Du verden for en perle. Det er slike mål som gjør det verdt å bruke 90 dyrebare minutter av livet til å se fotball. Takk, Hagen. Vi "bukker oss i støvet" som den svenke dansedommeren sa. Du reddet kvelden med ditt hallingkast.

 

Norge skuffet, og er nok ute av dansen. Hvis det ikke skjer et par undere. Og undere tror jeg dessverre ikke på - verken i fotball eller ellers. Men jeg er villig til å la meg overraske. Åge Hareide, hører du det?

 

Kay Olav Winther d.e.