Skal Rinnans og andre forbryteres navn vernes?

Fra tid til annen fatter mediene interesse for Henry Rinnan. Førstkommende fredag er det 61 år siden han ble skutt. Da dukker han nok opp i mediene igjen. Det liker ikke slektningene hans.

 

Det må de finne seg i. I likhet med alle andre som er i slekt eller familie med forbrytere eller andre som har gjort seg negativt bemerket. Jeg kunne trekke fram mange navn i samme situasjon, men avstår fra det

 

Henry Oliver Rinnan var provokatør, angiver og torturist. Han stilte sin sadisme til rådighet for okkupantenes Sicherheitsdienst i Trondheim under krigen og var ansvarlig for at mange nordmenn ble invalidisert eller drept. Etter krigen ble han dømt til døden og henrettet.

 

Rinnans slektninger kan ikke skrive om historien - om de skulle ønske det. Heller ikke kan den forties. Historien skal fortelles - om og om igjen. Både fordi den er en del av oss selv og vår kultur, og fordi vi skal kunne lære av de feilene som er begått.

 

Selvfølgelig er dette leit for etterkommere og slektninger. De er uten skyld i forbrytelsene og kan ikke klandres. Men de blir straffet. Om og om igjen. Det er belastningen ved å ha en slektning som har trukket navnet ned i søla. Det gjelder ikke bare Rinnans slektninger. Det er en skjebne de deler med alle som har forskuslet sitt navn og rykte ved å forbryte seg mot andre.

 

Det er i hovedsak to måter å takle denne utfordringen på. Man kan rette ryggen og løfte hodet, og si at vel har vi en forbryter i vår slekt, men jeg er uskyldig og forlanger respekt for den jeg er. Det finnes ingen arvesynd jeg skal være med og bære.

 

Eller man kan skifte navn. Det er kanskje ikke til så stor hjelp umiddelbart, men etter hvert vil stadig færre kjenne til forbindelsen mellom forbryter og etterkommere. Unntatt i lokalmiljøet, selvfølgelig. Der går ikke slike ting i glemmeboka.

 

Jeg synes at det er viktig å understreke disse selvfølgelighetene. Løsningen er ikke å legge band på media. Eller å straffeforfølge de som forteller om virkeligheten. Slik den er - og ikke slik pårørende kunne ønske at den var.

 

Noe annet er det med personer som ikke er dømt, eller familier som uforskyldt får navnet sitt knyttet til forbrytelser som har rammet familie eller slekt. Som når en fetter stadig blir beskyldt for å ha drept en kusine, men retten ikke finner det bevist, eller barn er blitt borte - eller er drept. Slike saker har allmenn interesse, men ofte har man følelse av at visse deler av pressen holder sakene varme og grafser i dem for egen vinnings skyld.

 

Når det skjer, bør Pressens faglige utvalg (PFU) raskere komme på banen og sørge for at avisene tar hensyn og viser tilbakeholdenhet. At slike skriverier er en betydelig belastning for de som blir berørt, er det ingen tvil om. Men enkeltpersoners skjebne er ikke - og skal ikke være! - råvarer for markeringskåte journalister og redaktører som vil bremse nedgangen i opplaget. Det burde være en selvfølge i et etisk bevisst samfunn.

 

Rinnans slektninger derimot - og de som er i samme situasjon som dem - har ingen ting å klage over.


Kay Olav Winther d.e.
      

Ta mer fra de rike. Gi mer til den jevne mann og kvinne.

Plutselig er det gangbart å snakke om skatteøkning. Til og med tidligere Høyrestatsråd Victor Normann mener at samfunnet må ta inn flere penger for å sette offentlig sektor i stand til å gjøre jobben sin.

 

Øk skatten Jens, sier bl.a. lederen i Fagforbundet, Jan Davidsen. Han får støtte av Per Kleppe og flere. Mens andre, som LO-leder Roar Flåthen, mener at Jens må forlenge løftet om skattefrys.

 

Det kan sies mye om skatt og skattlegging. Jeg ser det i all enkelhet slik:

 

I et avansert, solidarisk velferdssamfunn, som bygger på prinsippet at den sterke hjelper den svake, overfører staten ressurser og kjøpekraft fra dem som har mye, til dem som har mindre, ved hjelp av skatt.

 

Ulikhetene i lønn, økonomi og levestandard er stor. Også i Norge. Skatt er et middel staten bruker til å jevne ut forskjellene. Derfor må den som har mye, betale mest.

 

Det er altså ikke bare et spørsmål om å få penger i statskassa. Norge har penger på bok. Teoretisk sett kunne vi derfor redusert skattene. Men det ville gitt oss et annet samfunn. Med større økonomiske og sosiale forskjeller.

 

Skattlegging tar hensyn til folks yteevne. Avgifter derimot er asosiale. De rammer de mindre bemidlede like hardt som de rammer rike. Eller kanskje mer. Barnerike familier blir ekstrabeskattet. Det er usosialt. Selv om EU vil ha det slik.


Når Inge Lønning foreslår å heve egenandelen på medisiner for de med høyere inntekter, lyder det umiddelbart rimelig. Ved nærmere ettertanke framstår det som økt skatt på sykdom. Folk blir ikke mindre syke av at medisinene blir dyrere. Men staten får mer i kassa. Differensierte egenandeler er et første skritt i retning av behovsprøving. Altså almisser til de som er dårligst stilt.  
 

Også skattlegging har negative sider. Skatt driver lønningene i været og utgiftene opp. Varene våre blir dyrere. Konkurransen hardere. Og penger som skulle vært bruk til investeringer, havner i statskassa. Begge deler kan gå ut over næringslivet. Og dermed oss alle sammen.

 

Dessuten kan skatt ramme urettferdig. Det ser ut til å være lettere å skatte alminnelige lønnstakere enn personer med finansinntekter og næringsinntekter. Eller med kjempelønn og betydelig formue. For ikke å snakke om avskrivningsakrobater med gode advokater og kunstig nedskrevne inntekter og formuer.

 

Beskjedne, allerede skattlagte lønnsinntekter - som er oppspart ved nøkternhet og beskjedent forbruk - formuesbeskattes som om det skulle dreie seg om betydelige formuesopphopninger. Sparsommelighet straffes. Av de fleste partier. Men rike slipper billig.

 

Noen er for høyere skatter. Andre er i mot. Når alt kommer til alt, er det ikke mer eller mindre skatt det dreier seg om. Men om hvem som skal betale mer, og hvem som skal slippe lettere. Slik sett, bør vi få både skatteskjerping og skattelettelser - på en gang.

 

En velstandsstat og et velferdssamfunn som det norske, må ha et differensiert skattesystem. Et system som gjør det mulig å hente ut fordelene og unngå ulempene ved et relativt høyt skattenivå. Et ballansert system som rammer de rikeste blant oss, og skåner den jevne kvinne og mann. Det har vi ikke i dag. I alle fall ikke i tilstrekkelig grad.

 

I dagens Norge har vi privat overflod og offentlig fattigdom. Eldre ligger på lagerrom og i korridorer, sykehusene sparer seg til fant, universitetene har ikke penger til forskning, skolene mangler økonomiske midler og presterer der etter, og privattrafikken ødelegger miljøet fordi samfunnet mangler økonomi til å bygge ut kollektive transportmidler slik at det monner. På Vestlandet kjører folk sikk-sakk mellom skred og ras med livet i hendene. Det offentlige skranter. Midlene og kompetansen havner der pengene er. I det private arbeidsmarkedet.

 

Og hvem går dette ut over? Oss alle sammen. Men minst dem som kan kjøpe seg ut av problemene. De med den høyeste kjøpekraften. De kommer ut som vinnere. Nok en gang. Mens fellesskapets tilbud forringes.

 

Problemene i det offentlige er ikke mangel på penger, men manglende evne til å disponere det man har, sier de som synes at de bidrar nok. Det er munnsvær. Man kan ikke spare eller rasjonalisere seg ut av problemene i eldreomsorgen og helsevesenet for øvrig. Ikke på de andre mangelområdene heller. Det er nødvendig med en omdisponering av ressursene i samfunnet - fra personlig forbruk til fellesskapsløsninger. Og vi må ta midlene der forbruket er størst. Dvs. der det er mest å hente.

 

Vi lever i et godt samfunn. Det betyr ikke at ingen ting kan gjøres bedre. På enkelte områder mye bedre. Økte offentlige inntekter må ikke komme i stedet for effektivisering og kvalitetsøkning. Vi trenger både evaluering og kvalitetsmålinger. Ikke i stedet for bedre økonomi, men i tillegg til.

 

Og så trenger vi en gjennomgang av skattesystemet. En revisjon med sikte på å plassere skattetrykket der det hører hjemme. En skattereform som samtidig er en kvalitetsreform. Den jevne mann og kvinne bør slippe billigere enn i dag, men de rikeste blant oss bør bidra mer til fellesskapsløsningene.

 

Det private forbruket forteller oss at det er mye å hente. Så får de usolidariske blant oss heller kalle det plyndring, ran og konfiskering. Hvis de tror at et solidarisk, progressivt skattesystem gjør oss til en stat i Sovjetklassen, har de ikke forstått mye.

  

En stort anlagt skattereform, krever politisk mot. Har Stortingsflertallet det?


Kay Olav Winther d.e.

Hvordan får vi en bedre skole?

Norske elever presterer dårlig sammenliknet med barn og unge fra andre land. Det har skremt mange. Også toppolitikere og ledere i arbeidslivet.

 

Hvis de dårlige resultatene kan vekke en sovende opinion, er det fint. For resultatene er ikke bra. Og noe bør gjøres. Men først må vi slakte en flokk hellige kuer. Og da vil guruene reagere. For de vil ha bedring, men ikke forandring. Og det er særdeles vanskelig å få til.

 

Norsk skoledebatt imponerer ikke. Det burde være slik at politikerne sammen med allmennheten utformer mål og rammebetingelser mens lærerne - eller la oss kalle dem pedagogene - omsetter planene i praktisk lærergjerning.

 

Men slik er det ofte ikke. Det er så mye mer interessant å løse problemer man ikke har greie på. Derfor uttaler politikerne - med stasministeren i spissen - seg om pedagogiske og metodiske løsninger, mens lærerne og deres organisasjoner helst vil mene noe om skolepolitikken. Trolig ville det gå bedre om skomakerne ble ved sin lest.

 

Her sitter jeg for så vidt i glasshus - med glass på alle kanter. For jeg har vært lærer, rektor, byråkrat - og politiker, om enn ikke på stortingsnivå.

 

Med det utgangspunktet tillater jeg meg å hevde at det ikke finnes noen patentløsning. Vi har mye å lære, og impulser fra andre er viktig, men vi finner ikke det endelige svaret i Finland. Og ingen andre steder heller. Det går mange veger til Rom. Eller til PISA.

 

Men det er en ting som alltid, og i alle sammenhenger, er en forutsetning for læring, og det er konsentrasjon. Og konsentrasjon krever ro. Og ro krever disiplin. Ikke kadaverdisiplin. Men respekt for skolens autoritet. Respekt for læreren som fagperson og menneske. Eller mer presist: Som person og kvalifisert arbeidsleder. Slik respekt må både politikerne, allmennheten, de foresatte og elevene ha. Og vise.

 

"Der kjem skulen," sa folk i ei grend på Vestlandet når skulestyraren kom. Grendafolket hadde forstått noe vesentlig. Læreren sitter med nøkkelen til kunnskapens lukkede rom. Uten ham og henne, ingen læring. Det må derfor stilles høye krav til den som skal arbeide i skolen. Krav til mennesket og til fagpersonen. Slike folk får man ikke billig.

 

Læreren er ikke i skolen på samme vilkår som elevene. Og skal ikke måles med samme mål. Det burde være unødvendig å påpeke. Men det er det ikke. Læreren er arbeidstaker og arbeidsleder. Som skal dele med seg av sin kompetanse. Det er ingen forutsetning at en lærer er populær. Men respektert må vedkommende være. Og ha autoritet. Faglig og personlig. Da kan læring finne sted.

 

Den som krever ro i skolen, blir gjerne misforstått. Med vilje eller ufrivillig. Ro tar ikke gnisten og gleden fra elevene. Men fremmer trygghet, trivsel og læring både hos de flinke og de som trenger lengre tid, både de forsakte og de framfuse.

 

Det er ikke arkitekturen som avgjør om det blir ro. Og om elevene lærer. Jeg har vært rektor i en åpen skole hvor det var bedre arbeidsro i landskapet enn i mange lukkede klasserom jeg har vært nabo til. Lærerne var dyktige, foreldrene positive og elevene læringsvillige. Det er det som skal til.

 

Og så må læreren få arbeidsro. Både for urolige elever og masete politikere som stadig skal finne på noe nytt. Som skal røske opp med rota, spa om og plante nytt. Stadig vekk. Som hobbygartner vet jeg at planter må få slå rot før de kan blomstre og bære frukt. Slik er det i skolen også. Læring krever ro, kontinuitet og langsiktighet.

 

Noen mener at elevene har for få timer. Andre at de har for mange. Noen skylder på at læreren har for mange andre gjøremål. Oppmerksomheten tas bort fra undervisningen. Jeg sier ikke at dette er uvesentlig. Men det er neppe problemets viktigste elementer.

 

Problemet er at barna er urolige til sinns. De er adspredte og ukonsentrerte. Opptatt med sitt og lite vant med å sette sitt eget til side for å gi plass til læring og ny viten. Derfor må de få ro i sinnet. Lære kontemplasjon og refleksjon, tålmodighet og langsiktighet. Lære å konsentrere seg. Bli trygge. Åpne seg for ny viten og ta i mot instruksjon. Lære seg å bli stilt krav til.

 

Dette er nøklene til læring. Det er slett ikke sikkert at trekvarters timer i tradisjonelle klasserom gir de beste resultatene. Det ville tjene saken om politikerne ikke bidro til å gjøre slike forhold til hovedsaker.

 

Noen midler er mål. Det kan læringsprosessen også være. Dette må politikerne mene noe om. Men de operasjonelle midlene - altså pedagogikken, didaktikken og metodikken - må lærerne velge. Den tilliten må politikerne - og allmennheten - ha til skolen.

 

Lærertettheten er viktig. Og koster penger. De må politikerne skaffe. Nye friske penger. Og bedre utnyttelse av de pengene som allerede er i systemet.  

 

Klasseromsundervisning er billig. Alternativ organisering koster mer. Skal vi komme i mål, må rammebetingelsene være optimale. Slike rammebetingelser er det politikerne som har ansvar for å legge til rette. Det bør de ikke prøve å prate seg bort fra. Undervisningen bør de overlate til lærerne.

 

Kay Olav Winther d.e.


Partipisk, løsgjengeri og avståelse av suverenitet

"Partipisk av gammelt Ap-merke hører ikke hjemme i moderne tid", skrev Dagsavisen på lederplass nylig.

 

Her er det åpenbart noe lederskribenten ikke har fått med seg. Politiske partier er ikke tilfeldige, løse forbindelser, men forpliktende fellesskap. Partier har programmer som de går til valg på. Slik inngår de en pakt med velgerne.

 

Selvsagt må partiene øve disiplin for å sikre at representantene følger programmene. Og ikke bare det konkrete valgprogrammet. Mange velger parti på grunnlag av det grunnsynet partiet har. Det vil si de grunnleggende prinsippene og den praksisen som er nedfelt gjennom tiden. De forholder seg m.a.o. til partiets sjel. 

 

Når man først er valgt, kan man ikke avvike fra partiets linje. Da er man representant. Ikke privatperson. Det sier seg selv. Løsgjengeri kan ikke tillates. Avvik er kontraktsbrudd.

 

Det betyr ikke det må være massiv enighet i alle spørsmål. Å stille representantene fritt i noen spørsmål - f.eks. i spørsmål om livssyn, avhold m.m. har lang tradisjon. Slik fristilling og frigang forekommer på alle nivåer. Også i Stortinget.

 

I saker som gjelder forholdet til EU, har representantene også hatt anledning til å stemme etter sin overbevisning. Den enkeltes standpunkt har vært kjent ved valget. Partiene har akseptert uenighet. Ingen er ført bak lyset.

 

Men er endring av grunnloven et spørsmål hvor representantene bør stå fritt?

 

Spørsmålet gjelder hvor stort flertall som skal til og hvilken prosedyre som skal følges, for at Stortinget skal kunne vedta at Norge skal avgi suverenitet. Det er et grunnleggende konstitusjonelt spørsmål som partiene qua partier bør han en prinsipiell holdning til.

 

Selv har jeg vandret fra en klar nei-holdning til en usikker ja-holdning i EUspørsmålet. Selv om et redusert krav til oppslutning ville øke sannsynligheten for medlemskap, er jeg i mot å gi avkall på kravet om tre firedels flertall ved suverenitetsavgjørelser. Med og uten folkeavstemninger.

 

Norge er - og skal være - en suveren nasjon som kan samarbeide nært og forpliktende med andre nasjoner - bilateralt og multilateralt, i internasjonale fellesskap og organisasjoner. Når vi avgir suverenitet, bør det skje ved at en overveldende majoritet i nasjonalforsamlingen etter beste skjønn finner at det er riktig og til beste for folk og nasjon å overlate makt til overnasjonale organer. Suverenitet selges ikke på billigsalg.

 

Derfor mener jeg at det riktige var å beholde kravet om trefiredels flertall. Det burde også partiene ment. Ikke minst Arbeiderpartiet. Så egentlig burde partipisken vært brukt på den delen av stortingsgruppa som ville senke kravene.

 

Det dreide seg denne gangen ikke om for eller mot EU. Her gjelder det å ikke rote med kortene. Selvfølgelig får avgjørelsen i neste omgang betydning både for spørsmålet om medlemskap og for eventuelle mindre suverenitetsavståelser, men det er en annen sak. Hvis slike spørsmål ikke kan vinnes med trefiredels flertall, har de ikke tilstrekkelig flertall blant våre valgte representanter. Da har den ikke heller flertall i folket. Folkeavstemninger er rådgivende. Ansvaret for å fatte avgjørelser ligger til nasjonalforsamlingen. Slik er det representative demokrati. Og slik bør det være. Stortinget fattet en helt riktig vedtak.


Kay Olav Winther d.e.
  

Hva skal vi gjøre med Holmenkollen?

Norge skal arrangere VM i skihopp i 2011. Til da trenger arrangørbyen, Oslo, en ny eller utbedret hoppbakke. Tiden har gått fra Holmenkollbakken slik vi kjenner den. Mener det internasjonale skiforbundet.

 

Derfor utlyste byen en konkurranse. Vinnerutkastet ville gitt oss et futuristisk bakkeanlegg som ville vakt internasjonal oppsikt og plassert bakken på verdens kulturkart sammen med operaen i Bjørvika og operaen i Sydney.

 

Så viser det seg at konkurransen og VM-arrangementet er en tvangstrøye. Oslo - og Norge - trenger tid til å tenke seg om, til å vurdere ombygging eller nybygging og til å se selve hoppbakken i en større sammenheng. Og vinnerbidraget kan ikke realiseres. Det blir for dyrt. Altfor dyrt.

 

Det visste vi allerede på forhånd, sier Anette Wiig Bryn. Hun er byråd med ansvar for saksområdet. Vinneren har fått premien og kan ikke klage, sier hun. Uttalelsen har satt sinnene i kok. Det kan man forstå.

 

At byen har vedtatt å bruke 900 millioner kroner på rehabilitering av Holmenkollen, er det tilsynelatende færre som er oppbragt over. Det er ikke til å forstå. Her har Oslos skattebetalere forsømt seg. De burde protestert høylytt - alle som en.

 

I stressituasjoner gjelder det å holde hodet kaldt, og ikke la seg lokke med på ville veger. I dette tilfellet ville det ikke skadet å se saken i et videre perspektiv. Ny Holmenkollbakke er ikke en sak for Oslo alene, men for Norge. Oslo er hovedstad og skimetropol. Det får Trondheim og Lillehammer og hvem det nå måtte være, tåle å høre.

 

Ski er dessuten ikke bare hopp. Ting må ses i sammenheng. Så langt det lar seg gjøre. Det bør derfor anlegges et større, mangfoldig skianlegg i Holmenkollen eller i nærheten. Hvilke elementer i anlegget som skal plasseres hvor, må undergis en grundig vurdering som alle berørte parter må delta i.

 

Men da blir man ikke ferdig til 2011 . Eller prøveVM i 2010. Nei, og det er her det passer å si at Norge har manøvrert seg inn i en tvangssituasjon. Det skulle aldri vært inngått avtale om VM før planene om en ny bakke var klare. At den nåværende bakken ikke kan brukes som den er, har vært på det rene lenge. Å flikke på den nåværende bakken uten å se den i sammenheng med et nytt skianlegg, er å kaste penger ut av vinduet.

 

Det vi trenger er en samlet plan for stor bakke, liten bakke, langrenn, skiskyting og andre snøidretter. Samt et anlegg for barn og unge - m.a.o. for rekruttering. I en slik plan bør den nåværende bakken og en ny bakke bygd i samsvar med vinnerutkastet, inngå. Hvor den nye bakken skal ligge er et spørsmål om meteorologi og kommunikasjoner. Ikke tradisjoner! Tradisjoner er tåke og snøbrist. Og er det ikke tåke, så er det vind. Derfor bør en ny bakke plasseres ut fra hensynet til brukervennlighet. Først og fremst av hensyn til idrettsutøverne, men også for å sikre publikum gode idrettsprestasjoner.

 

Skisport er en viktig del av norsk kultur. Det har vår geografiske plassering og klimatiske forhold lagt grunnlag for. Men ingen ting hadde skjedd uten entusiaster og foregangspersoner som har tenkt dristig og handlet djervt. Nå gjelder det å ta styringen og ikke la begivenhetene og tilfeldighetene legge forutsetningene. Om kravene fra det internasjonale skiforbundet blir urimelige, får vi gi avkall på VM i 2011, bygge et nytt, nasjonalt anlegg og stille sterkere og vel forberedt som søkere til senere mesterskap.

 

Det er ingen grunn til å la seg presse - eller stresse - til å foreta disposisjoner og investeringer som om kort tid vil fortone seg som meningsløse og bortkastede.


Kay Olav Winther d.e.
  

Vakter eller privat politi?

Etter hvert som politiet har demonstrert sin utilstrekkelighet, har private vaktselskaper rykket inn og fylt opp tomrommet. Det er ingen ønskelig utvikling.

 

At de som eier, vil ha noen til å passe på eiendommen er forståelig. Å vokte privat eiendom ligger utenfor det politiet naturlig skal ta seg av. Vakthold er en sak for eierne, og vil de leie inn folk til å holde vakt for seg, bør de få lov til det.

 

Noe helt annet blir det når vaktmannskapene opptrer som ordensmakt. Det er en betenkelig utvikling som bør stanses kontant. Straks.

 

Egentlig burde utglidningen vært stanset for lenge siden. For trenden er ikke ny. Utviklingen har pågått lenge, og burde ha vært synlig for alle. Stortingsrepresentanter, politiet, domstolene, lokalpolitikerne, allmennheten - alle må ha sett og forstått hva som var under oppseiling, men ingen har satt foten ned. Det er blitt med hoderisting. Og prat.

 

For en gangs skyld kan ikke ansvaret skyves over på media. Verken i fortid eller nåtid. Media har avslørt, skildret og kommentert, men ingen har tatt opp hansken.

 

Det fortelles at en stortingsrepresentant fra Østfold, holdt et eneste innlegg fra Stortingets talerstol. Det var kort og konsist. Han sa: "Noe må gjøres!"

 

I denne sammenhengen ville det vært en betimelig og vel plassert uttalelse. For noe må gjøres. Før situasjonen kommer helt ut av kontroll. I den grad det ikke allerede er skjedd.

 

Når private vaktmannskaper - eller vektere som de liker å kalle seg - tar personer og gjenstander i arrest, er de langt utenfor det de er autorisert til. De skal ikke kunne ta kontroll over andre mennesker, ikke sperre dem inne og ikke hindre at de forlater et sted - verken med vold, avstengning eller mer lindrige tiltak.

 

Det en vekter skal kunne gjøre, er å henstille, advare, overtale, observere - og varsle politiet. Når vektere innhenter en person og legger vedkommende i bakken, utfører de en rettsstridig voldshandling. Hvor langt synderegister den angrepne har, er irrelevant. Legemsfornærmelse er forbudt for vektere så vel for oss andre. Den som tyr til korporlige inngrep er uskikket som vekter. Den vekteren som ikke forstår det, er dobbelt uskikket.

 

VG fortalte for et par uker siden at vektere på Oslo S hadde krevd penger for ikke å anmelde tre flaskeknusere til politiet. Prisen for å slippe unna var 3500 kroner per mann. En videofilm bekrefter tilsynelatende påstanden.

 

Slik oppførsel er ikke bra, sier direktør Tore Nordermoen i Hafslund Sikkerhet Vakt. Ikke bra? Direktøren burde gått i taket av forargelse. Vekternes oppførsel er uhørt. Og absolutt utålelig. Det burde vært reagert umiddelbart.

 

Lederen av politiets fellesforbund, Arne Johansen, uttaler seg også. Han er uvanlig mild i sin dom. Han mener at når sånt kan skje, skyldes det for dårlig opplæring.

 

Dette har ingen ting med opplæring å gjøre. Det er ren, bevisst maktmisbruk. Og forsøk på svindel. Når slikt kommer for en dag, må vaktselskapet stilles til ansvar. Vektere i uniform er ikke privatpersoner. De er der på vegne av vaktselskapet som har - og må ta - ansvaret. Deretter må selskapet i egenskap av arbeidsgiver ordne opp. Selskaper som rekrutterer personer med manglende kunnskaper og vurderingsevne, har ikke noe i bransjen å gjøre.

 

Vektere bør være uniformerte. Det tjener både oppdragsgiverne, vekterne og publikum på. Men når uniformene likner combat-utstyr, bidrar de til å underbygge en uønsket machokultur. Vektere bør være kledd som togpersonell - i trauste, ukledelige hodeplagg og vide langbukser, eller skjørt. Ikke som kampsoldater eller medlemmer av politiets beredskapsavdeling. Men som servicepersonell. Vektere skal ikke være stridende. Og ikke tro at de er det.

 

Å sette grenser for vaktbransjen, er justisministerens sak. Og Stortingets. Storberget brummer advarende, men går for stille i dørene. Vi savner handlekraft. Vi trenger ikke mer alvorlige episoder enn dem vi har sett, for å forstå alvoret. Grip inn før uvesenet blir umulig å fjerne.


Kay Olav Winther d.e.        

Gro, skatt og gratis operasjoner

Gro Harlem Brundtland har gjort en taktisk blunder. Hun har flyttet til utlandet, men oppfatter seg som norsk og har opptrådt der etter. Når hun trenger hjelp med helseplager, legger hun seg inn på sykehus. I Norge. Da er hun norsk.

 

At Gro er en skatteflyktning, tror jeg ikke. Paradoksalt nok tjener hun ikke nok til det. Mer trolig er det at hennes internasjonale engasjement har gitt henne sans for det gode liv. Ikke først og fremst canapéene og sjampagnen, men klimaet, å ha kort veg til begivenhetene, å være utenfor medias søkelys når hun ønsker å være i fred, og å få verdenspressens interesse når hun har noe på hjertet.

 

Nå får hun huden full fordi hun ikke har betalt skatt. Statspensjonen hennes har gått uavkortet inn på konto. Fellesskapet har ikke fått noen ting.

 

Dette har hun gjort fordi reglene er sånn. Norge og Frankrike - og flere andre land - har inngått en meningsløs avtale om skattefrihet. Den har Gro hatt nytte av. Det er ikke noe galt i det. Det gjelder ikke én regel for Gro, og en annen for andre. Å vente at hun skal betale skatt i strid med reglene, er useriøst. Folkemeningen er ikke her noen målestokk for hva som er riktig og galt. Folk flest kjenner ikke lover, regler og avtaler.

 

Selvsagt kunne hun gjort anskrik når hun ble klar over urimeligheten. Hun kunne varslet, og dermed hatt ryggen fri. Så taktisk opptrådte hun ikke. Antakelig var hun fornøyd med den fordelen regelen gav henne. Derfor sørget hun for å oppfylle vilkårene. Det ville vi alle gjort.

 

Men hun har flere synder på samvittigheten. Hun er operert på norske sykehus, men har ikke betalt for seg. Det skulle hun gjort. Men det visste hun ikke. Sier hun. Ikke sykehuset heller. De sendte i alle fall ingen regning. Og dermed var hun i god tro. Det ville vi alle vært.

 

Men Gro er ikke hvem som helst. Hun er ikon for Det Norske Arbeiderparti, landet Norge og FN, og hun er klimakampens mor og likestillingens Tante Sofie. Hun er ikke bare en person, men et begrep. Folk venter mer av henne enn av andre. Vi har satt henne på en pidestall, og der vil vi ha henne. Uplettet og ren. Urettferdig eller ikke. Dette burde hun visst. Og tatt konsekvensen av.

 

Som for eksempel da hun tok oppdrag for Pepsi. Det var neppe bare den skyhøye godtgjøringen som trakk. Kanskje mente hun - som tidligere verdenshelseminister - at hun kunne utrette noe for å redusere sukkerforbruket og bidra til utvikling av sunnere produkter og kosthold. Det forsvant i så fall i medieståket. Den "menige" mann og kvinne tenker ofte ikke lenger enn nesa rekker. Og de får god hjelp av en perspektivløs, ensidig presse. Dette ble for innviklet.

 

Dette burde Gro forstått. Frankrike er ikke langt nok borte til at hun kan unngå ubønnhørlige og ofte kritikklystne, men ukritiske media. At ulvene jakter i flokk, burde hun også vite. Derfor burde hun vernet om seg selv og sitt rykte. Og Arbeiderpartiets rykte.

 

For det første burde hun aldri flyttet til utlandet. Hun kunne godt hatt hus der, og oppholdt seg der store deler av året, men formelt burde hun bodd her, betalt skatt og bidratt økonomisk til det norske fellesskapet. At hun ikke har forstått det, er ufattelig. Det likner henne ikke. Det vil si: Det stemmer ikke med det bildet vi har av henne. Eller har laget oss av henne.

 

For det andre burde hun klatret ned fra sin høye hest, og vært langt mer opptatt av hva folk flest synes. Replikker som "Jeg må da få lov til ..." og "Det blir min sak ..." tyder på at hun ikke forstår hvem hun er. I folks øyne. Og bevissthet.

 

Da Oddvar Brå brakk staven, ropte radioreporteren: "Gi mannen en stav! Kan noen gi denne mannen en stav."

 

Jeg er tilbøyelig til å si noe liknende om Gro: "Gi kvinnen en rådgiver! Kan noen gi denne kvinnen en rådgiver!" For det trenger hun. En rådgiver som hun respekterer og hører på. En som ikke snakker henne etter munnen, men hjelper henne med å takle norske media og allmennheten. Av hensyn til henne selv - og ikke minst familien. Som hun er bekymret for. Det er det ingen grunn til å tvile på.

 

Arbeidet i FN-systemet har gjort Gro stor. Og betydelig. Det kan ingen ta fra henne. En av ulempene ved slik storhet er at motsigelsene forstummer og motforestillingene forvitrer. Det ville trolig skjedd med de fleste av oss.

 

Da er det godt med et solid ankerfeste. Som holder oss på bakken og hindrer oss i å ta av. Noen som stadig sier: "Husk du lever i et sosialt fellesskap. Du kan gjøre hva du vil. Men tenk på følgene."

 

Nå har Gro, etter det media forteller, bestemt seg for å flytte hjem igjen og betale det hun skylder. Det er klokt. Men skaden er allerede skjedd. Hun har skaffet seg et par skikkelige riper i lakken. Og Arbeiderpartiet har fått en bulk. På høyre side. På utgiftssiden.

 

Det er synd, og det var unødvendig. Hun må, som sagt, ha vært uten skikkelige rådgivere da hun trengte det som mest. Det er en skjebne hun deler med en omstridt dame som hevder at Gro er hennes forbilde. De har begge noe å lære når det gjelder å slikke på fingeren og stikke den i lufta for å finne ut hvilken veg vinden blåser. Det er ikke dumt å ta hensyn til værvarslene.


Kay Olav Winther d.e.
 

Putins Russland - en uberegnelig nabo

Sovjetunionen likte å rasle med sablene, men representerte fra 1950-tallet og utover neppe noen reell trussel mot Norge. P.g.a. av terrorballansen og Norges medlemskap i NATO holdt sovjeterne seg i ro. I egen interesse. De kunne ikke se bort fra at et uoverveid skritt mot Norge kunne føre til storkonflikt eller katastrofe. Det var ikke lille Norge verdt - på tross av sin strategiske beliggenhet.

 

Annerledes er det med Russland. Grensekrenkelser og provoserende opptreden er ikke like skjebnesvangre som tidligere. Europa er ikke lenger inndelt i interesseområder, EU passer på sine og NATO har flyttet sitt engasjement til andre deler av kloden, og hvor truet føler USA seg av at russerne trenger seg inn i den norske interessesfæren? For USA er ikke nordområdene hva de en gang var. Den russiske bjørn ser seg fra tid til annen tjent med å riste på hamsen og brumme illevarslende. Det kan den relativt trygt gjøre.

 

Disse varslene er det ingen grunn til å overse. Russland har åpenbare interesser på Svalbard og i farvannene mot Norge. Trolig er det bare et tidsspørsmål når de vil stille spørsmål ved Norges styringsrett på Svalbard og adgang til å regulere og kontrollere fisket i havområder russerne er interesserte i. De har allerede plantet det russiske flagget under polisen.

 

Et Russland under Vladimir Vladimirovitsj Putin gir ikke ved dørene. Etter en økonomisk downperiode er landet i ferd med å komme på føttene. Hver dag bygger landet ut sin dominerende posisjon som leverandør av olje og gass til verden. Russland står ikke lenger med bjørneskinnlua i handa. Det har råd til - og ser seg tjent med - å utfordre det norske luftforsvaret og marinen langs norskekysten. I tiden som kommer, vil vi trolig oppleve både nestenkonfrontasjoner og åpenbare konfrontasjon så vel i lufta som til sjøs. Konfrontasjoner ved fiskerigrensen er vi etter hvert blitt vant til. At vi skal få drive med vårt i fred, er ikke lenger en selvfølge.

 

En såkalt ekspert på russisk forsvarspolitikk, mente på fjernsynet at nærgående flygninger ikke var initiert på toppen, men trolig er utslag av spontane kjekkasserier nedover i rekkene. Det er lite sannsynlig. Putin tillater ikke at den militære ledelsen ser gjennom fingrene med slinger i rekkene. Han mener business. Det gjelder å holde den potensielle motstanderen under press.

 

Putin er ingen demokrat i vestlig forstand. Han følger spilereglene så lenge han ser seg tjent med det. Verken han eller det russiske folket har opplevd reelt politisk demokrati, og verken nasjonen eller dens politikere har demokratiske forbilder og rollemodeller. I Russland er demokrati noe de bare har hørt om, og kan drømme om - hvis folkeflertallet fortsatt gjør det.

 

For politisk demokrati er saktegående. Det tar tid og må ha plass til en masse ord og langvarige, tilsynelatende fruktesløse, diskusjoner. Mange oppfatter demokrati som kaos. Og det er ikke hva russerne ønsker. De vil ha handling - og synlige resultater her og nå. Høyere levestandard. Og orden. Alt de forbinder med et fullverdig, forutsigbart og ordnet liv. Og de vil ha noe som styrker selvfølelsen, noe de kan være stolt av. Et stort og mektig Russland. Noe à la Sovjetunionen. Og det er det bare Putin og hans parti, Det Forente Russland, som kan gi dem. Mener et overveldende flertall av russerne.

 

Derfor vil de ha Putin. Hans stil kjenner og beundrer de. Han er den sterke mann og både tsar og partisekretær. Han svarer til deres bilde av en effektiv politiker. Han representerer en fortid som etter hvert trer fram i et stadig mer flatterende lys. At de samtidig nærer en slange ved sitt bryst, ser de trolig ikke.

 

Trass i ensretting og velutviklet forretningssans - og en betydelig økonomisk framgang - har ikke Putin gitt landet den vekst og utvikling som forholdene skulle tilsi. Åtte av de 15 tidligere Sovjetlandene har hatt en raskere økonomisk vekst enn Russland. Men det kjenner den jevne russer trolig ikke til. Putin og hans folk har hånd om informasjonsapparatet - både til daglig og i forbindelse med valg. Kringkastingen brukes til partipropaganda. I stedet for å løse dagens politiske problemer retter han oppmerksomheten mot 90-tallets skurker som brakte fattigdom og korrupsjon til Russland.

 

At oligarkene kan representere en trussel mot folkestyre og velferd har han for så vidt rett i, men at han bruker kampen mot dem som påskudd for å hindre de politiske partiene i deres arbeid, viser at Putin er villig til å ta i bruk udemokratiske midler for å hindre opposisjon. Rett foran øynene på internasjonale valgobservatører og presse, arresterte han ved siste valg politiske motstandere uten annen grunn enn at han ønsket å hindre dem i å utføre lovlig politisk opposisjonsarbeid. Han føler seg suveren og usårbar.

 

Foreløpig har ikke Putin foreslått å endre valgloven slik at han kan sitte lenger som president. Men ingen bør bli overrasket om det skjer. Om et slikt forslag kommer, avhenger trolig av om det er mulig å få det godkjent. Putin er et maktmenneske. Respekt for spillereglene vil neppe holde ham tilbake.

 

Alternativt sørger han for å bli statsminister under den nikkedukken han selv har utpekt. Han vet at ingen kan gjøre ham rangen stridig. Uansett er det han som er sjefen. President eller statsminister, det er han som er tsar!

 

Og han er rik som en tsar. Ryktene vil ha det til at han er Europas rikeste, og at han har samlet på seg uhorvelige 40 milliarder dollar. Hvilke midler han har tatt i bruk for å klare dette forteller ikke historien. Men vi kan alle gjøre oss våre egne tanker om den saken.

 

Putin er en av verdens mektigste menn - kanskje nummer to, kanskje nummer tre. Han gjør stort sett som han vil. Han nedkjemper opposisjon og tar det han vil ha. Denne mannen er vår nærmeste nabo. Jeg er redd vi kan vente oss nabobråk i tiden som kommer.


Kay Olav Winther d.e.
  

Strafferabatt for æresdrap

I boka "Om lov, liv og død" uttaler Tor Erling Staff at det bør gis strafferabatt for æresdrap. Det er et meningsløst forslag som avslører en meningsløs tankegang.

 

Uttalelsen er ment å gi uttrykk for forståelse for en annen kultur, sier Staff til VG.

 

Enkelte som ikke tilhører vår kulturkrets mener at man skal straffe etter prinsippet øye for øye, tann for tann. Stjeler du bør du få handa kuttet av. Lyver du bør tunga skjæres ut. Utro kvinner bør steines. Voldtatte kvinner har på en måte vært utro. Hvem vet om de ikke likte det de ble utsatt for. For sikkerhets skyld bør de også steines.

 

Mellom de flyktningene og innvandrerne som er kommet til oss, er det høyst sannsynlig også noen med slike oppfatninger av rett og riktig. Skal vi ta Staff på alvor, må vi ha forståelse for slike holdninger. Som er kulturbetinget. Kanskje bør vi overveie å tillempe våre lover for å gi plass til rettsoppfatninger og straffemetoder som finnes i opphavslandene til personer som kommer til Norge?

 

Nå foreslår Staff riktignok ikke strafferabatt for ethvert drap hvor gjerningsmannen påberoper seg ære. Forslaget gjelder kun gjerningsmenn som ut i fra sin hjemlige kultur opplever æresdrap som en plikthandling.

Forslaget blir ikke bedre av denne presiseringen. De fleste drapsmenn vil føle at de har tungtveiende grunner til å drepe. Å drepe for å forsvare sin "ære" er ikke mer heroisk eller unnskyldelig enn å drepe av andre grunner. Å mene at tapt ære kan gjenopprettes ved drap, viser bare et abnormt æresbegrep og en forkvaklet æresfølelse som vårt samfunn ikke skal applaudere, men bekjempe.

 

Staffs uttalelse viser hvordan enkelte er i ferd med å miste perspektivet under trykket fra fremmede kulturer som er kommet oss påtrengende nær. Som eksemplene foran viser, er tankegangen katastrofal. Å gi etter for påvirkning fra kulturer som inneholder elementer som det norske samfunnet for lengst har forkastet og utviklet seg bort fra, ville være å ta et langt skritt bakover og inn i en primitiv, inhuman fortid.

 

Jeg er kritisk til enkelte sider av norsk lovgivning og rettsvesen. Det er det sikkert mange som er. Men jeg er enig i de hovedelementene vi bygger vår rettsoppfatning og rettspraksis på. Jeg er ikke åpen for relativisering av kravet til humanisme og etisk betinget rettferdighet. Selvfølgelig ikke. Og det er nok ikke det store flertallet av den norske befolkning heller.

 

Og skulle vi justere lovverket og rettspraksis for å møte nye utfordringer som et åpnere samfunn har stilt oss over for, må det heller være slik at bevisste, kulturbetingede forbrytelser som æresdrap, vold - og for eksempel voldtekt som straffemetode - blir straffet strengere enn i dag. Der er jeg helt enig med lederen av Stortingets justiskomité, Anne Marit Bjørnflaten.


Staff har uttalt at det er viktig med alternativ tenkning. Slik tenkning bør man kunne gi uttrykk for i fritt samfunn, mener han.


Ja, det bør man. Men at folk blir fortørnet og forsvarer sine verdier, er et sunnhetstegn. Ideelt sett kunne man ønske at den som tenker annerledes, ikke blir kalt sinnssyk, idiot og galning, men utrykkene viser at Staff har anfektet sentrale verdier, og at vi som folk har et engasjert og bevisst forhold til rett og galt. Og stikker man handa inn i et vepsebol, må man regne med å bli stukket.

 

Nå er det imidlertid ikke alle alternative tanker som er verdifulle i den forstand at de bidrar til å løfte debatten opp på et høyere etisk nivå.  Eller bidrar til bevissthet om hvilke verdier vi skal bygge samfunnet og rettsvesenet på. Det må slås fast. Noen ganger bidrar alternativ tenkning til å forkludre klare etiske prinsipper og til å gjøre det vanskelig å skjelne mellom skitt og kanel. Det er vel helst det som har skjedd i dette tilfellet.

 

Staff har gjennom mange år vært en utmerket forsvarsadvokat. Enkelte utspill gjennom tidens løp har slitt på hans troverdighet. Dette siste utspillet har ikke styrket hans kredit.


Kay Olav Winther d.e.
  

Dyreplageri, religiøse påfunn og ny lov om dyrevelferd

 

Respekten for dyr avslører kulturnivået i en befolkning. Et folk som plager dyr, er ikke et kulturfolk; enten plagingen skjer til menneskers forlystelse - som tyrefekting - eller begrunnes med religiøs overbevisning - som Halal- og Kosher-slakting.

 

At folk i varmere himmelstrøk har andre matvaner enn oss nordboere er naturlig. Men matreglene i jødedommen og islam dreier seg ikke først og fremst om hygiene, men om religiøst begrunnede forbud og påbud - og påfunn om renhet og urenhet.


Rettroende jøder spiser kosher mat. Den skal ikke være i uoverensstemmelse med Kashrut, de jødiske forskriftene for hva som er rituelt rent og urent. Det er regler for hvilke dyr og fugler som kan spises, og dyrene skal slaktes på en spesiell måte, nemlig ved sjekting som består i at hovedpulsåren blir skåret over mens dyret er ved bevissthet. Hensikten er at dyret skal hjelpe til med å tappe seg selv for blod. Kjøtt med blod i, er ikke kosher, men treif, dvs. urent eller ødelagt. Slaktingen skal skje i Guds navn og under overoppsyn av en rabbi. Slaktingen er m.a.o. en ren rituell handling hvor hensynet til dyret kommer i annen rekke.

 

For å bli halal må det kjøttet muslimer skal spise, komme fra dyr som er rituelt slaktet. Uten forutgående bedøvelse skal dyret få strupen skåret over slik at det blør i hjel. Flere beskrivelser på internett poengterer hvor barmhjertig denne avlivingsmetoden er. Sannheten er at metoden er forbudt i Norge og i flere andre land fordi sjansen for at dyret ikke dør umiddelbart, men forblør med skader og smerter, er overhengende.

 

Sjekting er visstnok ikke omtalt i Toraen eller Koranen, men er en folkereligiøs, orientalsk tradisjon som både jødedommen og islam har tatt opp i seg. Kravet til sjekting viser hvordan disse religionene har røtter i samme kulturgrunnlag og forestillingsverden og anser blod for å være rituelt urent.


Norske slakteregler er dyrevennlige. I Forskrift om dyrevern i slakterier heter det at dyr skal skånes for unødig stress, smerte og lidelse. Dyr som skal slaktes på slakteri, skal fikseres - holdes fast - for å sikre at de ikke utsettes for unødig smerte, lidelse, stress eller skade. Før avliving skal dyrene bedøves. Deretter skal "avblødningen påbegynnes snarest mulig og foregå ved at begge halspulsårer gjennomskjæres. Selv om bedøvingsmetoden forårsaker hjertestopp, skal minst en halspulsåre gjennomskjæres." Når det gjelder fjørfe, skal avbløding sikres ved dekapitering, altså avskjæring av hodet.  Det er slik vi vil ha det i Norge. Vi spiser dyr og fugler, men godtar ikke at dyrene vi skal spise, utsettes for unødvendig plage - verken i livet eller i dødsøyeblikket.

Nå er det imidlertid fremmet forslag til ny lov om dyrevelferd.  I § 12 om "Avliving" slås det fast at avliving og håndtering av dyr skal skje på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte med minst mulig stress og smerte for dyret. Likevel åpnes det for at "Dyr som eies eller på annen måte holdes i menneskers varetekt, skal bedøves før eller samtidig med avlivingen".  


Det er en opplagt konsesjon til religiøse grupper som ønsker at dyr skal blø i hjel. Å gi bedøvelse samtidig med avliving vil i praksis si at dyret ikke er bedøvd fordi bedøvelsen ikke har hatt anledning til å virke.

 

Her er det en inkonsistens i lovforslaget. Summarisk og overfladisk bedøvelse er ikke i samsvar med lovens mål at bedøvingsmetoden ikke skal "påføre dyr vesentlig ubehag og skal gi bevissthetstap og sikre smertefrihet som varer inntil døden inntrer."

 

I lovforslaget heter det også at dyr ikke skal " være gjenstand for avliving som et selvstendig underholdnings- eller konkurranseelement". Her burde det vært føyd til: "... eller som ledd i religiøse ritualer".

 

Det er å håpe at flest mulig av høringsinstansene fraråder en åpning i loven for sjekting og påpeker behovet for å understreke at rituell slakting av dyr ikke skal finne sted.. Personer som er kommet til Norge for å leve her, må akseptere og respektere vårt tradisjonsbestemte syn på dyrevern og dyrevelferd. Dette synet er basert på vesentlige etiske verdier som er grunnleggende i det norske samfunnet. Vi er ikke villige til å renonsere på disse verdiene.


Kay Olav Winther
d.e.