Den norske naiviteten

Oslo har nylig opplevd voldelige opptøyer. Det bør ikke overraske noen. Det motsatte ville vært mer påfallende.

 

Det er lett å komme på den tanken at volden ble utløst av krigshandlingene i Midtøsten, og avspeiler det raseriet og den følelsen av hjelpeløshet og håpløshet, som voldsanvendelsen i Gaza utløste.

 

Men er nå det så sikkert?

 

At Israels hensynsløse framferd mot den palestinske sivilbefolkningen, tente folks raseri, er det neppe noen tvil om. Både etniske nordmenn og innvandrere følte behov for å gi uttrykk for sin protest - og for sitt raseri.

 

Men var det denne foranledningen og disse reaksjonene som fikk enkelte til å gå berserk? Var det de skuffede, krenkede, veloverveide demonstrantene som utstyrte seg med stein og kniver og foretok voldshandlingene og utførte hærverket?

 

Åpenbart ikke. Det var ikke demonstrantene som forårsaket ødeleggelsene. Det var bråkmakerne. De som har sine paralleller i flere andre vestlige samfunn. Som er rasende uten påviselig årsak. De som møtte opp for å få utløp for sitt irrasjonelle sinne og sin ødeleggelseslyst. Som ønsket å slå tilbake mot samfunnet som et gjensvar til en uklar følelse av fornedrelse og krenkelse, og behov for å hevne ulikhet og urett i et samfunn som de ikke mestrer, og som de derfor føler seg bortkomne i. Et samfunn som flere av dem med velberådd hu, selv har stilt seg utenfor, og valgt å se ned på i stedet for å føle takknemlighet over for og solidaritet med.

 

Steinkasting, vold og hærverk er ikke det etablerte demokratiets reaksjonsformer. I demokratiet har de fleste av oss andre måter å uttrykke vår mening på, andre former for kommunikasjon, andre kanaler for meddelelser til omgivelsene.

 

Steinkasting, ruteknusing, knyttede never og uartikulerte rop hører hjemme i andre kulturer og en annen politisk virkelighet. Det er den undertryktes språk der diktaturet rår. Det hører hjemme i samfunn hvor vold kjennes som det eneste adekvate svaret på undertrykkelse og håpløshet.

 

Hvem er det som har lært unge som er vokst opp i Norge, at dette er formålstjenlige handlinger? At de bidrar til et bedre samfunn? Hvem har innbilt de unge at knuste ruter i Oslo, gjør lidelsene mindre på Gaza og bedrer forholdene for den jevne palestiner?

 

Noe har de sikkert fra TV. Både norsk og utenlandsk. Og noe er trolig utslag av ren ungdommelig dumhet. Men hvorfor har de unge voldsutøverne ikke flere moralske og praktiske motforestillinger? Hvorfor tyr de - som tilsvarende ungdom i andre land - så lett til reaksjoner og handlinger som er kulturfremmede i det landet de har valgt å bo i? Kort sagt: Hvorfor føler de behov for å la sitt sinne og sin frustrasjon går ut over det samfunnet som har tatt i mot dem - eller som de er født i - og som har ønsket å inkludere dem i sitt sosiale og kulturelle fellesskap?

 

Mange innvandrere kommer fra diktaturer og despotier. Hvor skulle de ha fått sine demokratiske rollemodeller? Hvor og hvordan skulle de ha lært adekvate demokratiske reaksjonsmåter å kjenne? Trolig vil det ta både to og tre generasjoner før erfaringene med og tilliten til demokratiets fredelige medvirkning modererer troen på demonstrativ, formålsløs vold som politiske virkemidler.

 

Stein gjennom butikkvinduer, raketter inn i festlokaler og angrep på ordensmakten er uakseptable virkemidler i moderne, velfungerende samfunn. Men det som likevel er det aller mest betenkelige ved de opptøyene vi var vitne til for kort tid siden, er ikke ordensforstyrrelsene i seg selv, men at en generasjon mennesker som er født - eller i alle fall har vokst opp - i Norge, oppfatter nasjonen og samfunnet de lever i, som en fiende. En motstander. Eller i alle fall som et samfunn som er alliert med de internasjonale kreftene som mange innvandrere anser som røttene til alt ondt, og derfor som sine fiender.

 

Skal vi fortsette å lukke øyene for disse forholdene og motsetningene så lenge at vi får "franske tilstander", som noen har valgt å kalle det? Eller skal vi gjøre noe med det?

 

Ikke bare med de voldsutøverne som blir tatt på fersk gjerning, men med de stadig nye generasjonene av ungdom som føler at de ikke hører til, som ser med skepsis og mistro på Norge og nordmenn, og henter sine idealer og handlingsmønstre fra kulturer som deres foreldre - og i mange tilfelle de selv - har flyktet fra?

 

Det synes klart hvor vi har sviktet.

 

Det norske samfunnet har ikke tatt behovet for påvirkning og integrering på alvor. Preget av ekstrem naivitet har vi forvekslet kulturell nihilisme med åpenhet. Vi har latt populistisk aksept av mangfold og diversitet gjøre oss blinde for nødvendigheten av å bevare og formidle våre egne verdier og verdianskuelser til dem som er kommet for å leve sammen med oss.

 

Slik har vi lagt for dagen en kulturell defaitisme som har fått mange av våre nye landsmenn til å tro at vi ikke har idealer og høyere verdier. Noe som har svekket deres respekt for oss både som nasjon og individer.

 

Det eneste effektive virkemiddelet mot disse tendensene, og mot en opptrapping og forverring av de forholdene vi nå har sett den spede begynnelsen på, er å ta den kulturelle utfordringen som migrasjonen representerer, på alvor. Vi skal vise stor toleranse. Oppfatninger er ikke nødvendigvis riktige eller gale. Men vi må som samfunn langt klarere enn hittil opplyse om våre grunnleggende verdier, og markere at disse verdiene ikke kan krenkes uten at vi som folk krenkes.

 

Myndighetene må ta dette på alvor, og bruke enhetsskolen som redskap i denne opplæringen og oppdragelsen.

 

Men også media har en stor jobb å gjøre.

 

Og jobben bør gjøres nå! Før vi får tilstander som vi ikke mestrer.

 

La oss ikke la det bekjente norske naiviteten hindre oss i å handle til vårt felles beste.


Kay Olav Winther d.e.
 

Politiet er overkjørt, men bør det streike?

I morgen går politiet til streik. I halvannen time nedlegger det arbeidet for å markere "politisk uenighet" med regjeringen.

 

Uenigheten dreier seg om arbeidsmiljølovens bestemmelser om hviletid. Regjeringen planlegger å unnta politiet fra de generelle reglene, og dette har justisdepartementet syslet med i dølgsmål uten å drøfte saken med den berørte parten.

 

Hvis saken forholder seg slik politiforbundet framstiller den - og det er neppe grunn til å tro noe annet - er den klønete håndtert av justisministeren. Den som sår vind, høster storm. Det burde han vite.


"Dette aksepterer vi ikke. Arbeidstakernes rett til å forhandle om arbeidstidsordninger er nedfelt i lovverket. Et lignende overgrep har vi ikke opplevd siden politiet ble fratatt streikeretten i 1959,"  uttaler forbundsleder Arne Johannessen på forbundets nettsider.

Saken berører to prinsippspørsmål: Forhandlingsrett og streikerett.

 

Politiet må selvfølgelig ha samme forhandlings- og uttalerett som andre arbeidstakergrupper. Å anfekte - eller sette til side - denne retten er særdeles uklokt. Ja, rent ut sagt direkte amatørmessig. Det tjener ikke til noe annet enn å skjerpe motsetningene, og gjøre vegen til rimelige, fornuftige løsninger lengre og mer kronglete enn nødvendig.

 

På dette punktet bør justisministeren og regjeringen gå i seg selv og stille spørsmålet: Hvorfor har vi for få politifolk? Hvem burde sørget for at vi hadde flere, slik at polititjenestene kunne bli utført uten at det går på helsa løs?

 

Å arbeide i aktiv polititjeneste, er ikke som å betjene en maskin eller sitte på kontor. Det er fysisk - og ikke minst mentalt - en av de mest anstrengende jobbene man kan utføre i det norske samfunnet. De som utfører slikt arbeid, har ikke bare behov for alminnelig hviletid, men mer tid til hvile og mental restituering enn de fleste andre yrkesutøvere i samfunnet.

 

Det vet nok justisministeren også. Når han likevel sysler med planer om legge forholdene til rette for at politifolk skal kunne bli pålagt tjeneste i strid med de generelle hviletidsbestemmelsene, må det være for å kompensere for den mangelen på personell som ikke politiet, men tvert i mot politikerne, er ansvarlige for.

 

Et slikt grep bærer preg av dårlig politisk håndverk. Hvis ikke justisdepartementet selv snur, bør regjeringen sørge for at justisministeren får saken tilbake med anmodning om at han følger trafikkreglene i arbeidslivet.

 

Allerede det som er skjedd, bør føre til prikkbelastning i justisministerens førerkort.

 

I 1994 fikk politiet tilbake streikeretten. Politiet kan derfor markere sine holdninger og kjempe for sine rettigheter ved streik.

 

Om politiet burde ha rett til å legge ned arbeidet, er heller tvilsomt. Yrkesgrupper som brannmenn, politi og leger ved institusjoner kan ikke legge ned arbeidet uten at det får uoverskuelige følger for tredjepart. Selv halvannen times arbeidsnedleggelse er for mye.

 

Nettopp fordi politiet er i en særstilling - som bl.a. gjør angrepene på forhandlingsretten og hviletidsbestemmelsene særdeles ukloke - kan det ikke tilstås rettigheter som svekker samfunnets og den enkelte samfunnsborgers sikkerhet.

Lønnskamp og kamp om arbeidsforhold og rettigheter, er en sak mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Ved de fleste streiker og arbeidskonflikter blir tredjemann rammet uten at det får skjebnesvangre følger. Det må vi finne oss i.

 

Når politifolk, brannfolk og kirurger streiker, blir tredjemann rammet på en måte som samfunnet ikke kan akseptere. Derfor bør forholdet og dialogen mellom partene på disse og tilsvarende områder, ordnes på alternative måter.

 

Et slikt synspunkt vekker trolig bestyrtelse i politiforbundet - og i forbund i samme situasjon - men det er nødvendig at denne oppfatningen markeres fra tid til annen.

 

Og skulle noen føle seg fristet til å se - eller bruke - dette som et angrep på hevdvunne arbeidstakerrettigheter, skal de vite at hensikten er den diametralt motsatte.  Nemlig i tillegg til å bevare samfunnets sikkerhet, å hindre at tvilsom bruk av streikevåpenet skal føre til at dette virkemiddelet bringes i miskreditt. Det er ingen grunn til forsyne "union busters" med argumenter.

 

Hvis streikevåpenet svekkes, vil det verken være til fordel for samfunnet eller fagbevegelsen, men kun for dem som ønsker å svekke fagorganisasjonenes posisjon og slagkraft . 


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Fremskrittspartikoden løst?

Bladet Fremskritt er ikke noe dårlig organ å slå opp i - hvis du vil vite hva Fremskrittspartiet føler og mener.

I likhet med partiet har partiorganet tilsynelatende et avslappet forhold til kultur - i den utstrekning de i det hele tatt vet hva det er.

Skjønt, det var ikke rettferdig sagt. La oss heller si det sånn: Partiet og partiorganet har sin egen oppfatning av hva kultur er - og bør være.

I Fremskritt nr 1 2009 har Arnold Stene fra Søgne fått trykt et dikt.

Det er delt i firelinjers vers, har ord som rimer og avslører et innviklet og passe uklart sjelsliv, rik fantasi, en uvanlig virkelighetsoppfatning - og et overraskende sluttpoeng.

Jeg siterer:

"OLA LEVDE I GODE KÅR,

MEN SÅ BLE HAN 18 ÅR,

HADDE IKKE UTDANNELSE,

EI HELLER DANNELSE."

Altså en typisk FpU'er, tror du kanskje, men nei, følg med:

"ØNSKET SEG «LAPPEN»

OG BIL PÅ RAPPEN.

MED KNEP OG LITT LIST

BLE PAPPA KAUSJONIST"

Du blir bestyrket i troen på at det er et medlem av FpU det dreier seg om, ikke sant? Men neida. Det kommer mer:

"OLA KJØRTE SOM EN IDIOT,

FIKK MANG EN FARTSBOT.

DERTIL KOLLISJONER

OG KJENDIS PÅ POLITISTASJONER."

Nå er du nesten overbevist? Det handle om en FpU'er! I alle fall er du ikke lenger i tvil når du leser at:

"KJÆRESTEN BLE GRAVID

I EN TØFF TID.

FLYTTET HJEM TIL MOR

FOR NØDEN VAR STOR."

Ha, ha - klart det er en FpU'er!

Men tenk nå! Hva er det som kjennetegner stor kunst?
Nemlig.
Det er det uventede sluttpoenget som øker din innsikt, utvider din erkjennelse og får deg til å se virkeligheten i en helt ny synsvinkel. Som her:

"DEN SKUFFEDE EGOIST

BLE TYPISK SOSIALIST.

HAN VILLE FLÅ DE RIKE.

FOR MANGE SLIKE?"

Overraskende ikke sant? At pappaguttene og egoistene blir sosialister. Det er en helt ny forklaringsmodell. Storartet observert og kommentert. Personlig trodde vi at ...  nåja, nok om det.

Fremskritts redaksjon utstyrer poemet med følgende åndfulle bemerkning: Er fattigmanns-koden løst?

Vel så enkelt er det vel ikke, men Frp-koden, kanskje? 

Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Utidig kritikk av Märtha og Ari

Det er gått sport i å kritisere Märtha Louise og Ari Behn. Enkelte har gjort seg et levebrød av det. Nå har språkprofessor Finn-Erik Vinje kastet seg på karusellen.
Mens den er i fart.
Han kommer ikke bra fra det.
 

«Teoretisk foreligger altså den risiko - må Gud forbyde - at vi får et statsoverhode i Norge som heter dronning Emma Tallulah! Derfor, og av en rekke andre grunner, er det på tide å avskaffe monarkiet», skriver Vinje på bloggen sin.
For det første: Ingen av Märthas barn blir statsoverhode i Norge. Det vet både Vinje og jeg - og de fleste andre. Republikken vil være innført lenge før det blir deres tur. Og skulle de, mot all formodning, komme i betraktning, ville de gå inn i en lang kongelig tradisjon. Vinje kan jo ta seg bryet med å lete i historien, så finner han rariteter nok.

Jeg nøyer meg med ett bidrag. Svenskekongen heter Carl XVI Gustav Folke Hubertus Bernadotte.
Han kan prise seg lykkelig over at han ikke er norsk. Da hadde han nok hatt både Vinje og kritikere som gjemmer seg i anonymitetens kappe, på nakken.

Dernest: Märtha og Ari er privatpersoner og må få gi barna sine akkurat de navnene de ønsker. Det er ikke et statsanliggende. Og ikke latterlig "navne-anstaltmakeri".
Det er rett og slett spørsmål om smak og behag.
Finn-Erik Vinje ville ikke gitt barna sine slike navn. Ikke jeg heller. Men Märtha og Ari er altså av en annen oppfatning.

Å sammenlikne Emma Tallulah, Maud Angelica og Leah Isadora med Boadicea, Consuelo og Ikeah Decibel er i overkant fleipete. "We are not amused," for å sitere dronning Victoria som vel egentlig hette Alexandrina Victoria.

"Jeg ser med forundring på hvordan unger nå blir døpt. Det er de besynderligste navn og et slags jåleri som ikke tiltaler meg. Jeg skulle ønske at foreldrene kunne begynt å kalle barna sine Kari, Eva, Knut og Kjell igjen," sier Vinje til Dagbladet, og understreker at artikkelen om navnevalgene til Märtha og Ari er alvorlig ment. Vi trenger en ny navnedebatt i Norge, " mener han.
Dette er ren intoleranse, sier Ari Mikael Behn. Og det har han selvfølgelig rett i.
Folk får forresten ikke sine navn i dåpen - lenger.
Selv er jeg republikaner og har vært det godt over 50 år, men jeg har ikke noe i mot å behandle de kongelige og semikongelige med respekt og anstendighet så lenge vi har dem.

Men ny navnedebatt er jeg med på.
Så fremt utgangspunktet er noenlunde saklig og ikke mobbing av kongelige hakkekyllinger.


Kay Olav Winther d.e.
    

Norske helter - og virkeligheten

Norge vant ikke krigen.

 

Verken sabotørene, gutta på skauen, kompani Linge, de som utgav den illegale pressen eller de som kjempet i uniform, vant krigen.

 

Krigen i Norge ble ikke vunnet i Norge, men ute i verden. I Afrika og Europa. I hovedsak av russere, amerikanere og engelskmenn. Det var de som stod opp mot Hitler og krigsmaskinen hans. Det var de som bar de store tapene. Norge slapp usedvanlig billig fra det.

 

Da Tyskland kapitulerte, fryktet mange - også ansvarlige myndigheter - at tyskerne skulle utnytte Festung Norwegen og de vel 350.000 soldatene som stod i Norge, til å fortsette krigen her. Tyskerne var m.a.o. ikke slått i Norge, men heldigvis la general Franz Böhme ned våpnene 8. mai etter ordre fra overkommandoen i Tyskland. At Norge ble fritt, var m.a.o. ikke på noen måte vår egen fortjeneste!

 

Det var da ikke å vente heller. Norge var en militær bagatell i 1940 og i de fem årene som fulgte. Ikke noe oppblåst selvbilde kan endre det.

 

Vi liker å betrakte svenskene som noen sleipinger som smisket for tyskerne for å kunne stå utenfor, og danskene som feige fordi de gav opp uten kamp. Men vår motstand var heller ikke mye å skyte av. Mange av dem som lot seg mobilisere - eller mobiliserte seg selv i aprildagene i 1940 - ble sendt hjem igjen fordi forsvaret ikke hadde våpen og ammunisjon til dem.

 

Det nærmeste man kommer "helter", er general Fleischer og mennene hans. Og tungtvannssabotørene. Og den norske handelsflåten som ble tvunget inn i krigen på de alliertes side og havnet mellom barken og veden.

 

De øvrige sabotørene var også en slags "helter" - i enkelte patrioters øyne - fordi de utførte karstykker som krevde mot, eller aller helst dumdristighet, og ikke lot seg skremme og kue av en forhatt okkupant. Om karstykkene hadde noen militær betydning, er en annen sak.

 

Nålestikk er aksjonene kalt. Det er nok beklemmende nær sannheten. Nålestikk som altfor ofte utløste represalier.

 

En ny generasjon forskere er stått fram med utradisjonelt syn på så vel NS-medlemmer som "motstandskjemperne". Det er tungt å svelge for dem som har fått lov til å skrive historien og definere "sannheten" i de vel 60 årene som er gått siden krigen sluttet. Og for dem som har løftet arven og fortsatt å skrive historien slik "seierherrene" så - eller ønsket at ettertiden skulle se - den.

 

Litteraturen om krigen i Norge er stort sett skrevet av heltene selv og av representanter for motstandsbevegelsen eller av deres apologeter. Samt en og annen opposisjonell som blir tiet i hjel eller valset ned. Tiden er kanskje nå kommet til å lage et forskningsprogram for å finne ut mer eksakt hva den såkalte motstandskampen konkret betydde for bekjempelsen av de tyske okkupantene og nazismen i det norske samfunnet.


Bidro den - og i tilfelle hvordan - til å svekke tyskernes militære slagkraft? Bandt den opp styrker i Norge slik at andre fronter ble svekket? Bidro den til å svekke nazismen i den norske befolkningen? Eller forårsaket den i hovedsak represalier som gikk ut over uskyldige? Som i Telavåg.

 

Dette er ikke et forskningsarbeid som bør drives av spesielt interesserte forskere. Skal arbeidet og konklusjonene ha autoritet i samfunnet, må det etableres et så vidt mulig uavhengig forskningsmiljø - gjerne med sterkt innslag av utenlandsk forskerkompetanse - som får de midlene og mulighetene til å trenge inn i stoffet som saken fortjener.

 

Først når en slik "uhildet" forskningsbasert klarlegging og gjennomdrøfting foreligger, kan vi ha realistisk håp om å legge den 2. verdenskrig bak oss.

 

Foreløpig er det amatørene, klakørene, og vokterne av den nedarvede "sannheten", samt oppfinnsomme filmskapere, som dominerer debatten. Den avdekker derfor trolig ikke virkeligheten og "sannheten",  men gir opphav til mytedannelse som holder stadig nye generasjoner fast i forestillingen om at Norge vant krigen ved egen innsats.

 

La oss en gang for alle få fastslått hva som egentlig fant sted og hvilke virkninger det hadde. Det er alle tjent med.

Bortsett fra dem som har noe å tape på at sannheten kommer for en dag.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Kåre Willoch

Mona Levin har beskyldt Kåre Willoch for å være rasist fordi han har påpekt at president Obama har utpekt en jøde til en av sine nærmeste rådgivere.
Kåre Willoch er ingen rasist, og jøde er ikke et skjellsord.
Å hevde at Willoch er rasist, er en beskyldning som faller på sin egen urimelighet. Det skjønner alle og enhver. Bortsett fra Mona Levin.
Den karakteristikken skal han derfor ikke legge vekt på.
Jeg har vært uenig med Kåre Willoch i en rekke sentrale, politiske spørsmål så langt tilbake som jeg kan huske. Men jeg har alltid hatt respekt for hans integritet.
Det har jeg fortsatt.
Kåre Willoch farer ikke med tull og tøys. Han er seriøs. Og hans kritikk av staten Israels aktuelle og historiske behandling av palestinerne, er et beundringsverdig og redelig stykke politisk observasjon og erkjennelse.
Og trolig smertelig omvendelse.
Det er neppe urimelig å anta at Willoch, som så mange av oss, hadde så stor sympati for jødene og Israel etter Holocaust at også han var tilbøyelige til å se gjennom fingrene med mange overgrep mot og krenkelser av det palestinske folket.
Men Israels ukloke atferd  har åpnet øynene på mange.
Også på Kåre Willoch.
Hans analyse av situasjonen og klare påvisninger av voldshandlinger og urettferdighet, har gjort det lettere for mange å stå fram med sine meninger og sin kritikk.
Kåre Willochs holdninger til konfliktene i Midtøsten er åpenbart preget av innsikt, ekte følt moralsk forargelse og argumenter basert på logikk og evne til intellektuell overveielse.
Han fortjener takk og ære for sitt engasjement og sin klare tale.
Ikke smusskasting.

Kay Olav Winther d.e.

Når private leker politi

Den 14. januar 2008 skrev jeg på denne bloggen innlegget "Vakter eller privat politi?" hvor jeg gikk til felts mot at vaktmannskaper opptrer som ordensmakt. Jeg kalte det en "betenkelig utvikling som bør stanses kontant. Straks."


Det mener jeg fortsatt!

 

Jeg skrev at "når private vaktmannskaper - eller vektere som de liker å kalle seg - tar personer og gjenstander i arrest, er de langt utenfor det de er autorisert til. De skal ikke kunne ta kontroll over andre mennesker, ikke sperre dem inne og ikke hindre at de forlater et sted - verken med vold, avstengning eller mer lindrige tiltak."

 

Det mener jeg også fortsatt!

 

Etter at blogginnlegget ble offentliggjort, har enkelte lagt seg i selen for å bevise at vektere har lovhjemlet rett til å foreta pågripelse uten beslutning av retten eller påtalemyndigheten. "Slik pågripelse kan foretas av politimann eller enhver annen" - altså også vektere - "dersom den mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor. Den som uten å høre til politiet har foretatt en pågripelse, skal straks overgi den pågrepne til politiet," sier Straffeprosesslovens § 176.

 

Straffeprosessloven eller Lov om rettergangsmåten i straffesaker, som den mer korrekt heter, ble vedtatt 22. mai 1981. Det ser ikke ut til at § 176 er endret etter den tid.

 

Det er lite trolig at Stortinget for nærmere 30 år siden kunne forutse hvordan vaktselskaper i stadig større utstrekning skulle overta oppgaver som tradisjonelt har tilligget politiet. At en huseier, eller privatpersoner som blir vitne til tjuveri - eller en voldtekt eller andre fysiske overgrep - har anledning til å holde igjen forøveren til det er mulig å overlevere vedkommende til politiet, er neppe noen stor trussel mot rettssikkerheten.

 

§ 178 bestemmer da også at "pågripelse foretas så skånsomt som forholdene tillater," men "ting som den pågrepne kan bruke til vold eller til å unnvike, skal tas fra ham. I dette øyemed kan han ransakes".

 

Annerledes blir det når "uniformert" personell i combatutstyr, skal spille politi uten å ha den utdanningsmessige bakgrunnen og den autorisasjonen som politiet har. Jeg er fortsatt av den oppfatning at det en vekter skal kunne gjøre, er å henstille, advare, overtale, observere - og varsle politiet.

 

I blogginnlegget 14. januar i fjor, skrev jeg at "når vektere innhenter en person og legger vedkommende i bakken, utfører de etter min mening, en rettsstridig voldshandling. Hvor langt synderegister den angrepne har, er irrelevant. Legemsfornærmelse er forbudt for vektere så vel for oss andre. Den som tyr til korporlige inngrep er uskikket som vekter. Den vekteren som ikke forstår det, er dobbelt uskikket".

 

Verken § 176 eller noen av de øvrige paragrafene i Straffeprosesslovens kapittel 14 som handler om pågripelse og fengsling, sier noe om den graden av vold eller fysisk makt som en privatperson, for eksempel en vekter, kan anvende ved tilbakeholdning av en mistenkt person.

 

Det er meget uheldig. For når § 176 åpner for at "den som uten å høre til politiet kan foreta pågripelse", burde det vært satt klare grenser for den makt som kan anvendes, og hvor grensen går mellom nødvendig vold og utilstedelig vold.

 

Slik det nå er, vil jo enhver vekter påberope seg lovens § 176 og hevde at volds- og maktanvendelse var nødvendig for å kunne foreta pågripelse og fastholdelse.

 

Blir dette synet akseptert av domsstolene, vil den som utsettes for slik "legalisert vold", miste en vesentlig del av sin rettssikkerhet, og bli hindret i å rettsforfølge privatpersoner i "uniform" som har utsatt dem for krenkelse eller skade under dekke av at det er skjedd i medhold av § 176.

 

Slike rettstilstander er vi neppe tjent med. Både rettsvesenet og lovgiverne bør derfor se på dette forholdet, og sørge for at vi får lovbestemmelser som sikrer allmennheten mot overgrep fra vaktselskaper eller semimilitære grupper som kan komme til å vokse fram i et samfunn med økende kriminalitet og kulturelle og sosiale motsetninger.

 

La oss løse problemet før det er for sent.


Kay Olav Winther d.e.

Overbetalte toppsjefer

Eivind Reiten har vært toppsjef i Hydro i åtte år.

 

I denne tiden har han tjent over 11 millioner kroner per år, mener Dagens Næringsliv. Men smarte og grådige toppledere nøyere seg ikke med lønn. Medregnet lønn, bonus, andre ytelser, opsjonsgevinst, utbetaling for kjøp av aksjer i 2004, sluttpakke og pensjon har han på de åtte årene tjent minst 165 millioner kroner, har Bergens Tidende regnet ut. Avisa opplyser at i løpet av de årene Reiten var generaldirektør, ble toppsjefens lønn nær doblet og bonusordningen dobbelt så god.

 

Andre aviser er kommet til et tilsvarende resultat. Aftenposten mener at lønn og pensjon gir en samlet inntekt på 152-162 millioner. Det bekrefter hvilken størrelsesorden det dreier seg om.

 

Saken en skam - for det politiske system, for næringslivet og for Eivind Reiten.

 

Norsk Hydro disponerer verdier på vegne av samfunnet. Selskapet skal tjene penger, men innenfor en ramme av sosialt ansvar og med minst ett øye på fellesskapets beste. Regjering og Storting burde derfor laget rammebetingelser som ville gjøre det umulig for Norsk Hydro å foreta slike økonomiske eksesser som de som har funnet sted.

 

Det er for sent å snyte seg når nesa er borte, heter det. På samme måten er det for sent for statsministeren og andre å rynke misfornøyd på panna når skaden er skjedd. Å vente moderasjon fra bedriftslederne er naivt. De gir bare fra seg det de kan tjene på gungorna, hvis de kan ta det igjen på karusellen. Regjeringen og Stortinget har ansvaret for å lage reglene. Det har de ikke gjort. De har rett og slett forsømt seg.

 

Private investorer venter avkastning på pengene sine - også når de investerer i hybridselskaper. Det kan ingen fortenke dem i. At de ønsker at selskaper som de har økonomiske interesser i, skal ha den best mulige ledelse, er heller ikke urimelig. Og kvalitet koster.

 

Men en leder blir ikke god av å få godt betalt. Og forestillingen om at gode bedriftsledere yter mer og bedre desto mer de får betalt, er ikke annet enn overtro. En god leder lar seg inspirere av oppgaven og presterer fordi vedkommende har glede av å skape og lykkes.

 

Penger er incitamentet for de lederne som befinner seg lengre nede i divisjonene. Og de lederne som trenger ublu godtgjøring for å yte sitt beste, har en brist i karakteren som neppe gjør dem skikket til å ha stillinger med ansvar, ikke bare for å få penger til å yngle, men ansvar for ansatte og for å sette sin egen og bedriftens rolle i samfunnsperspektiv.

 

Noen er sikkert i stand til å tolke dette som et utsagn om at ledere skal jobbe for gledens skyld og ellers for knapper og glansbilder.

 

Jeg mener ikke det. Jeg mener at bedriftsledere skal ha godt betalt. Men 11 millioner i året  - m.a.o. lønn pluss bonuser og opsjoner og alle andre indirekte betalingsmåter som kreative ledere er i stand til å ta i bruk for å heve sin personlige fortjeneste, er hinsides enhver sunn fornuft.

 

Det burde Hydros styre forstått. Det burde Reiten forstått,. Og det bør andre bedriftsledere skjønne. Tidligere NHO-president Ulltveit Moes forsvar for Reitens sluttpakke, viser at det råder en psykologisk og realøkonomisk vankunne langt inn i toppskiktet av norske bedriftsledere. Evnen til å tjene penger utløser tydeligvis ikke uten videre sosial og politisk vurderingsevne.

 

Derfor må Staten - dvs. fellesskapet, m.a.o. oss alle sammen - lage regler for kapitalen og holde kapitalistene i ørene. Kall det sosialisme, kommunisme eller hva man vil. Det er bare ord. Det er realitetene som teller.

 

Selv kaller jeg det demokrati. At folket ved hjelp av sine kårne bestemmer hvilke vilkår kapitalen og kapitalistene skal ha, hvordan de skal få påvirke verdiskapningen, hvordan de skal få lov til å disponere fellesskapets midler, og hvordan de skal få lov til å påvirke den sosiale strukturen i samfunnet - f. eks. om de skal få skape en økonomisk overklasse som lever i en verden for seg høyt hevet over allmuen - det er folkestyre.

 

Hydrostyrets økonomiske slepphendthet kommer ikke uventet. Den som finner noe overraskende i det som nå har skjedd, har fulgt dårlig med. Reitens økonomiske avtaler har fra først til sist avslørt sviktende vurderingsevne hos styret. At Reiten takker og bukker, bør heller ikke overraske. Han blir jo fortalt at han er verdt så mye.

Men hvorfor da tre års etterlønn? Trenger den geniforklarte, og etter sigende sterkt ettertraktede, Reiten, tre år for å skaffe seg ny jobb?

 

Reiten er trolig en flink mann. Men han gjorde ingen glimrende jobb som statsråd. Han har heller ikke gjort en glimrende jobb som toppsjef i Hydro. Lønns- og prestasjonskulturen i bedriften har han langt på veg ødelagt, og det samfunnsansvaret som følger med en stilling som den han har hatt, har han øyensynlig ikke tatt så høytidelig.

 

Men la nå dette være historie. Pengene får verken Hydro eller vi tilbake.

 

Men myndighetene bør ha lært en lekse. Frihet under ansvar, blir ofte frihet uten ansvar. Det er opp til våre styrende organer å lage regler som begrenser hva styrene i bedrifter hvor staten er eier eller medeier, kan få lov til å finne på.

 

Erfaringene viser at det må handles. Hoderystende ergrelse eller skuffelse i etterkant, tjener ikke til noe.


Kay Olav Winther d.e.
  

Sin egen verste fiende

Israel har mange fiender. Den verste er nasjonen selv.

 

Helt fra 1960-tallet - da landet oppdaget sin militære overlegenhet - har Israel arbeidet systematisk for å gjøre seg mest mulig forhatt i regionen. Og det har det lykkes med. Til overmål.

 

Nå har landet økt sine ambisjoner. De siste massemyrderiene av sivile i Gaza, kan bare ha ett formål: Å øke sympatien for Hamas ute i verden og få stadig nye land til å vende seg i avsky mot Israel selv. Også denne gangen ser det ut til at landet skal lykkes. Til overmål.

 

Til og med miljøer og personer som ellers har vært enøyde forsvarere av alt Israel gjør, har fått opp øynene. De ber nå Israel stanse krigføringen i Gaza og bidra til at befolkningen der får den medisinske og humanitære hjelpen den trenger - og har krav på.

 

Nå venter vi på Obama. Han skal ha sagt at han er interessert i å snakke med Hamas. Det er å vifte med en rød klut foran Israel som ikke vil ha noe med Hamas å gjøre, og som heller ikke ønsker at landets fremste våpendrager, USA, skal anerkjenne Hamas de facto ved å ta dem med på drøftinger for å oppnå fred i området.

 

Hamas er en terrororganisasjon, sier Israel og glemmer beleilig at flere av deres egne, fremste politikere gjennom tiden også har vært terrorister.

 

Men Israel har rett. Hamas er en terrororganisasjon - blant mye annet. Den er også en bred folkebevegelse som befolkningen i Gaza har gitt sin støtte til i valg. Hamas er en del av Palestina. Et underkuet, nedverdiget, hatefullt Palestina som Israel har vært med på å skape med okkupasjon, bosettinger, bekjempelse av lovlig valgte myndigheter, ødeleggelse av infrastrukturen, ødeleggelse av lovlig handel med mye mer. Et Palestina fullt av unge mennesker som ikke ser annen veg ut av håpløsheten enn vold og terrorisme mot en økonomisk og militært overlegen nabo som gjør livet i de palestinske områdene til et mareritt.

 

Vold avler vold, heter det. I midt-Østen er det sannere enn noe annet sted. Men det har Israel aldri forstått, Og det skjønner det ikke dag

 

Israel skjønner ikke at nettopp terrorister, geriljakrigere og desperate mennesker som ikke ser andre utveger enn krig, må man snakke med, og vise at vegen til fred må brolegges med gjensidig velvilje, tillit og respekt. Israel tror at man kan bombe seg til fred og trygghet. Det er en fatal feilslutning. Israels historie er det beste bevis på at våpen og vold ikke gir fred.

 

Israel er ikke alene om å ha skyld for tingenes tilstand. Den første og største - og grunnleggende - feilen, var at det ikke samtidig ble opprettet en jødisk og en palestinsk stat. Deretter begikk verdenssamfunnet den psykologiske og taktiske blunderen at de lot Israel bli værende i de områdene landet etter hvert okkuperte . Og som om ikke det var nok, har USA gjort det mulig for Israel å ture fram i årtier uten at det har følt seg tvunget til å bry seg om FN-resolusjoner og andre reaksjoner fra omverdenen.

 

Slik har det vært, og slik er det i dag. Den siste FN-resolusjonen bryr Israel seg like lite om som det bryr seg om Geneve-konvensjonen og andre traktater som skal regulere forholdet mellom stater. Israelerne er selvgode og selvrettferdige inntil det bristeferdige.


Hamas er ikke uten skyld i elendighetene i midt-Østen. Rakettbeskytningen av Israelsk område og selvmordsbombere mot sivile israelere, kan forstås historisk og psykologisk, men kan ikke forsvares humanitært og militært. Israelske sivile er like uskyldige som sivile palestinere. Og raketter og bomber løser ingen problemer - enten de er rettet mot sivile mål eller mot strategiske installasjoner. Raketter og selvmordsbombere tjener bare til å forlenge krigen og til å øke Israels aggresjonsnivå.

 

Det finnes bare en farbar veg til fred i midt-Østen. Israel må trekke seg tilbake til de grensene landet hadde ved delingen av landområdet i 1947, og staten Palestina må opprettes i samsvar med de forutsetningene som lå til grunn da Israel ble opprettet.

 

Slik verdenssituasjonen er, kan dette ikke gjøres uten at USA bidrar. Det er USA som holder Israel i gang - økonomisk og militært. Det er stilt så mange, og store, krav og forhåpninger til president Obama at han umulig kan oppfylle dem alle.

 

Men en forventning bør han straks innfri: Å få partene i midt-Østen til forhandlingsbordet, og signalisere at USA vil akseptere enn selvstendig Palestinsk stat.

 

Da vil han allerede ha tatt et langt steg mot et fredeligere midt-Østen og mot Nobels fredspris.


Kay Olav Winther d.e. 

Stortinget og Riksrevisjonen på ville veger

Ansvaret for riktig utbetalt pensjon kan ikke ligge hos mottakeren. Heller ikke når mottakeren er stortingsrepresentant og lovgiver. 

Jeg har skrevet om dette før, men finner grunn til å gjenta det her, etter som mediene nok en gang ukritisk framstiller seks tidligere stortingspolitikere som fuskere. Noen unnser seg ikke for å framstille dem som svindlere. 

Vanlige folk ville havnet i fengsel for tilsvarende gjerninger, heter det. Så alvorlig er altså saken de tidligere stortingsrepresentantene har "gjort seg skyldig i". Og etter som ingen av de seks trolig havner i fengsel, viser det at det er forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Mener enkelte medier.

Det er å sette saken fullstendig på hodet. 

Hvis det er slik at den "alminnelige" kvinne og mann ville havnet i fengsel fordi de har fått utbetalt for mye pensjon, eller hvis det skulle forholde seg slik at de får bøter eller avkortninger i pensjonen fordi NAV har gitt dem mer enn de skulle ha, er det en himmelropende urettferdighet som presse og politikere snarest burde sette en stopper for. 

Folk skal ikke straffes for andre forsyndelser enn dem de selv er ansvarlige for. Ufrivillig skyld, er ikke skyld. Mitt, og andres ansvar, er å oppgi riktige opplysninger om oss selv. Hvis NAV gir meg for mye pensjon, har jeg ingen mulighet til å oppdage det hvis ikke forskjellen er dramatisk. Da ville jeg selvfølgelig reagert og undersøkt. Det ville de fleste. 

Men selv da måtte det moralske og juridiske ansvaret ligge hos den utbetalende part som ikke bare har ansvaret for at utbetalingene er riktige, men også må innhente opplysninger. Det meste om oss finnes på data. Hvis offentlige myndigheter er avhengige av at vi rapporterer inn, må de, som i selvangivelsen, definere hvilke forhold som er relevante slik at "kundene" kan svare i god tro. Det kan ikke være slik at publikum skal hefte for at det ikke visste hva trygdemyndigheten - enten det er NAV eller Stortinget - ønsket å vite. 

Alle systemer innebærer muligheter for feil. Jo, større feil, desto større ansvar har utbetaleren. Det gjelder også i saker hvor folkets kårne er part. 


"De aktuelle stortingsrepresentantene har fått utbetalt til sammen 5,7 millioner i urettmessig pensjon," kan VG fortelle. Det sier ikke så mye om de seks, men det sier veldig mye om et regelverk som Stortinget ikke makter å praktisere etter forutsetningene, og det forteller mye om mangel på etterprøving og kontroll.

 

Å skyve ansvaret for feil begått av en myndighet som ser så lemfeldig på sin oppgave, over på mottakerne, er overgrep av dimensjoner. Jo større kjendisstatus, desto større skade.

 

I flere måneder har tidligere stortingsrepresentanter vært hengt ut i media for feil som de er blitt påført. To av dem viser seg å være totalt uskyldige i den forstand at de ikke har mottatt for mye. Men takket være Riksrevisjonen og sløve, ukritiske medier er de stemplet som fuskere - og svindlere.

 

Hvis regelverket er så klart som de mest hevngjerrige av kritikerne vil ha det til, hvordan kan det da ha seg at Riksrevisjonen feilaktig mente at Dalheim og Berntsen hadde fusket til seg penger de ikke hadde krav på? Og hvorfor ble ikke denne feilaktige anklagen avslørt av mediene som mener at reglene både er lett forståelige og lette å følge?

 

Nå legger riksrevisor Kosmo seg flat og beklager. Ja, det er det jo mye hjelp i. Skaden er skjedd.

 

De andre, som har mottatt for mye, må fortsatt bære svindelstempelet. Den delen av publikum som stort sett holder seg til overskriftene får fortsatt inntrykk av at flere tidligere stortingsrepresentanter med velberådd hu har svindlet til seg penger. To tidligere statsministere blir hengt ut som fuskere og fanter. Blogginnlegg viser hva "menigmann" mener. Det er åpenbart at de, i likhet med pressen, ikke lar seg hindre av fakta, men fordømmer "fuskerne" på det feilaktige grunnlaget som Riksrevisjonen og mediene har skapt.

Vi får håpe at påtalemakten ikke lar seg presse til å forfølge saken.

 

"Knusende pensjonsrapport" skriver Dagsavisen i dag. Den kan fortelle at to er "frikjent". Anførselstegnet mer enn antyder at egentlig er de nok skyldige de også, men har klart å vri seg unna.

 

Ja, rapporten var knusende - ikke for de tidligere stortingsrepresentantene som er beskyldt for fusk, men for Stortinget og Riksrevisjonen.

 

Og for mediene!

 

For i stedet for å gå inn i saken og foreta egne undersøkelser for å skaffe seg primærkunnskaper og for å kunne gå så vel anklager som anklagede etter i sømmene, nøyde de seg med å kolportere Riksrevisjonens oppfatninger og rette bebreidelser mot personer som var "mistenkte", men ikke funnet "skyldige" i noe som helst.

 

Og nok en gang diltet pressen og etermedia omkring som en snadrende gåseflokk, i stedet for å drive kritisk journalistikk.

 

Det er forstemmende.


Kay Olav Winther d.e.   

 

Ny trener for fotballandslaget

Det norske fotballandslaget spiller på den internasjonale arenaen. Derfor må laget ha en trener som kan sette norske spillere i stand til å prestere på høyde med spillerne fra andre land.

 

Flertallet av norske landslagsspillere - både i fortiden og i dag - har langt dårligere tekniske ferdigheter enn landslagsspillere fra de fleste andre land. Samspillet er dessuten ofte så som så. Noen ganger kan det virke som om det er dårlig kjemi mellom enkelte av spillerne.

 

Egil «Drillo» Olsen advarer mot utenlandske trenere fordi det vil føre til "mer ballbesittende spillestil". Prøver vi det, vil vi rase enda lengre ned på FIFA-rankingen, sier han.

 

Det er gal tankegang.

 

Norske spillere trenger en trener som gjør dem teknisk og taktisk bedre. Og som innfører nødvendig disiplin i laget. Ikke en som spillerne ser på som likemann, men en teambyggende leder. En som ikke legger seg på "norsk nivå" og dyrker den norske særegenheten, men har som ambisjon og mål å heve lagets kvalitets- og prestasjonsnivå.

 

Får laget en trener som lar spillerne fortsette på det nivået de er på i dag, kommer vi ikke lenger enn Åge Hareide kom.


Norges Fotballforbund bør derfor ikke lytte til Drillo. Han har hatt sin tid. Nå skal vi videre.

 

Hvorfor er svenske og danske spillere - og de fleste andre europeerne - så langt bedre teknikere enn de norske?

 

Selvfølgelig fordi de legger lista høyere og trener på å bli bedre. Den som tror at han er ferdig utlært, er ikke utlært, men ferdig, heter det gjerne. Det gjelder også på fotballbanen. Lista må stadig legges høyere. Primadonnaer med klippekort må lære at det er prestasjonene, ikke navnet, som teller. Landslagsfotball er ikke en oppvisningsgren, men knallhard konkurranse.

 

Fysisk styrke og utholdenhet er viktig i fotball. Men viktigst av alt er tekniske ferdigheter og evne til å bruke ferdighetene i et taktisk, veloverveid spill hvor individet er underlagt kollektivet. Ballbesittelse, evne til å ta i mot, få med seg og avlevere ballen i "umulige", tette, kroppsnære situasjoner, må oppøves.

 

Svensker og dansker - og andre landslag - er teknisk bedre enn oss og spiller mer underholdende fotball enn vi gjør, fordi de vil imøtekomme publikums behov og vinne kamper i kraft av sine tekniske ferdigheter, ikke på grunn av forsiktighet, lange baller og defensivt - ikke sjelden destruktivt - spill.

 

Om Ståle Solbakken og Trond Sollied har de kvalifikasjonene som trengs, vet jeg ikke, men de har begge internasjonal erfaring. Tom Nordlie er skippertakenes mann. Han bør ikke få ansvaret for landslaget. Jan Jönsson har fått gode resultater i Stabæk, men hva ville Stabæk vært uten Knudsen, Nannskog, Alanzinho og Pall Gunnnarsson? Selv med Jönsson ved roret?

 

Fotballforbundet er i ferd med å gå i sin egen snare. I stedet for å stresse for å "få tak i" en trener til 15. januar, bør de ta god tid på seg. Ola Bye Rise styrer butikken til en ny mann er på plass.

 

De langsiktige resultatene er viktigere enn de kortsiktige oppturene. Å bygge opp et slagkraftig, velfungerende landslag er ikke gjort i en handvending. Og det er ikke rom for tabber. NFF bør derfor fortsette å lete etter den optimale løsningen uten å bry seg om den 11. februar, 28. mars og 11. april.  

 

Norge gikk ut av 2008 med åtte strake tap. Vi er drattet ned til 59. plass på FIFA-rankingen. Det er trolig fullt fortjent. Om vi skulle få ytterligere tre tap i vårsesongen, får vi leve med det, bare det betyr overgang til en vedvarende oppgangstid for norsk landslagsfotball.

 

Så slutt å stresse.

 

Ta den tiden som er nødvendig, men kom ut med en vinner. Det er det som teller.

  

Kay Olav Winther d.e.

 

Statsministerens nyttårstale

Statsministeren talte som en statsminister - ja, som en statsmann. Han har ingen grunn til skamme seg over det han sa, eller måten han sa det på.

 

En del av de innvendingene som er kommet, har vært amatørmessige. Noen ønsket kraft og snert. Andre savnet store saker.

 

De har gått glipp av det faktum at det ikke var partiformann Stoltenberg som holdt valgtale, men statsminister Stoltenberg som talte til folket ved inngangen til det nye året. Han benyttet - eller utnyttet - ikke situasjonen til et politisk framstøt til fordel for Arbeiderpartiet eller regjeringen.

 

Han hevet seg over partipolitikken og trakk opp de store linjene. Han pekte på at vi er gått inn i en krevende tid, men manet likevel til optimisme og framtidstro.

 

I en radiodebatt gav Trygve Hegnar statsministeren ros. Det fortjente han.

 

At enkelte aviser og kommentarjournalister forsøker å blande malurt i begeret, viser to ting. Vi har en presse som altfor ofte tyr til lettvintheter i stedet for analyse, og en del av våre mest profilerte kommentarjournalister har altfor ofte problemer med å skjelne skitt fra kanel.

 

Mitt ubeskjedne nyttårsønske er at norsk presse stiller større krav til seg selv. Og at den behandler politikken med det alvoret den tilkommer, og ikke bidrar til å forsterke den nedlatenheten som politikken og politikerne stadig oftere utsettes for.

 

Det må være mulig å være saklig og seriøs uten å bli beskyldt for å være kjedelig. Etterlysningen av pangsaker er useriøs - og amatørmessig. Journalister som ikke jobber i den kulørte ukepressen, bør ikke tenke og skrive som om det er de hører hjemme.

 

Kvaliteten på en statsmanns nyttårstale til sitt folk skal ikke vurderes etter hvilke journalistiske oppslag den gir grunnlag for, men etter i hvilken grad og på hvilken måte landets politiske leder evner å fortelle folket hvilken situasjon landet er i, hvilke prøvelser vi må være forberedt på, hvilke utsikter vi har, og hva hver enkelt av oss må være forberedt på å yte for å få skuta på rett kjøl.

 

Jens Stoltenberg beroliget og manet til optimisme uten å legge skjul på alvoret. Han kom meget godt fra oppgaven.

 

Det sammen kan man dessverre ikke si om dem som stod for regien. Stakkato kameraføring og dårlig personinstruksjon flyttet oppmerksomheten fra budskapet til teknikken, og etterlot seerne i en tilstand av oppgitt frustrasjon og en svimmel følelse som etter en tur på karusell.

 

Statsministerens nyttårstale er ikke anledningen for fancy teknisk eksperimentering. Den som har ansvaret for denne fadesen bør gå inn i sitt lønnkammer og tenke seg om en gang eller to.

Teknisk var programmet hjelpeløst.

 

Statsministeren hadde fortjent langt bedre.