Er samnorskdrømmen knust?

Samnorskdrømmen gikk i knas, hevder språkprofessor "hev vore", Finn-Erik Vinje

 

Det er nok å la ønskedrømmen fortrenge realitetene. Utviklingen i retning av ett, norsk skriftspråk pågår med upåklagelig fart.

 

Bare spør konservative nynorsk- og riksmålsfolk. De er ikke enige om så mye, men klager unisont over at viktige målmerker i deres respektive varianter av norsk forsvinner.

 

For tre-fire tiår siden brukte Aftenposten et konservativt riksmål. I dag tillater avisa - som ble kalt "tanta i Akersgata", bl.a. p.g.a. sitt "Frognermål" - både språk, nå og etter. Og a-former i så vel verb som substantiv.

 

De øvrige riksavisene skriver moderat bokmål. Klassisk riksmål ser vi så å si ikke lenger. Tabloidavisene glimter til og med til med radikale former når redaksjonen har vært mer opptatt av å få stoffet på trykk, enn av å sitte med rødblyanten.

 

Samtidig har purismen i nynorskkretser dårlige kår. Ungdommen viker unna det aparte og altfor egenartede og bruker et nynorsk med plass for både an-, be- og -else.

 

Det skjer en gradvis tilnærming. Ikke fort. Og ikke som følge av vedtak og styring. Men ved naturlig språkutvikling.

 

Og da mener jeg naturlig. Ikke "naturlig" som følge av at medier, institusjoner, bedrifter, professorer o.a. som ønsker å bruke språket som sosialt kjennetegn, definerer og bestemmer hvilken tvang som skal defineres som "naturlig". Folk som vil normere både talemålet og skriftspråket for å holde det på plass. Og unngå utglidning. Og "forflatning".

 

Men det språket som skrives i dag, er da et språk som ligger langt unna den samnorsken som samnorsktilhengerne bekjente seg til i de første tiårene etter krigen, kan Vinje og hans meningsfeller innvende.

 

Ja - og nei.

 

Samnorskfolket har ønsket "ett norsk språk på norsk folkemåls grunn". Og det er akkurat det vi er i ferd med å få. Ikke med ett slag. Men som følge av en langsom, men umiskjennelig utvikling. Åpenbar for dem som vil se. Og ikke lar seg hindre av prestisje. Og ønske om å få rett i sine negative spådommer.

 

Vinje har tatt i bruk et nytt - og revolusjonerende - medium. Han blogger. Det gjør jeg også Og hundrevis av andre nordmenn. Spesielt unge.

 

På bloggen skriver vi akkurat som vi vil. Uten at språkkonserverende - eller rent ut sagt språkreaksjonære - overkikkadorer bestemmer hvordan vi får lov til å skrive.

 

Jeg er overbevist om at bruken av såkalte sosiale medier, hvor hvem som helst med noe på hjertet - altså folket - kan uttrykke seg presis slik vedkommende har lyst til, vil påvirke språkutviklingen. I retning av ett, samlende norsk språk. Altså samnorsk.

 

Men det skjer ikke i morgen. Ikke i overmorgen, heller. Men det skjer.

 

Samnorskdrømmen ligger derfor ikke knust. Kampen mot samnorsken - altså ett norsk språk på norsk folkemåls grunn - har Vinje og hans meningsfeller tapt.

 

De må gjerne tro det motsatte og hardnakket lukke øynene for realitetene og hevde sin seier. Så ofte de vil.

 

Men realitetene lar seg ikke påvirke av halsstarrige erklæringer. Utviklingen går sin gang. I retning av ett norsk språk. På norsk folkemåls grunn. Uansett hvor mye Vinje, riksmålsbevegelsen og den konservative delen av nynorskfolket skrubber og setter seg i mot.

 

Det vil historien bekrefte.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Tom Nordli

Så gikk det som jeg fryktet. Tom Nordli fikk fyken i Fredrikstad.
Etter å ha blitt lokket og "lurt" dit da FFK trengte ham.
Men nå trenger de ham ikke lenger.
Nå er han blitt en belastning.
"Mohren har gjort sin plikt. Mohren kan gå."
Vi har ikke råd til ham. Sier klubben. Nå.
Men den hadde altså råd til ham for noen måneder siden.
Da klubben ennå hadde lønnsansvar for en rekke altfor dyre spillere samt bunnløs, uoppgjort gjeld som klubben hadde pådratt seg fordi den led av stormannsgalskap.
Og manglende økonomisk magemål.
Da hadde de råd.
Men ikke nå når mye av gjelda - etter sigende - er sanert.
Fredrikstadklubbens behandlingen av Tom Nordli vitner om en skremmende og motbydelig "bruk og kast"-mentalitet.
Hvordan kan en klubb som mener at den er aristokraten i norsk fotball og Guds gave til fotballen, behandle folk på denne måten?
Det skulle vel ikke være slik at klubben er blitt tvunget?
Av omstendighetene?
At en eller annen rik onkel eller et velbeslått miljø har stilt Nordlis avgang som betingelse for å  slette gjeld eller gi videre hjelp?
Her trengs det gravende journalistikk.

Barmhjertighetsdrap

En kvinne er siktet for å ha satt en overdose heroin på ektemannen som var kreftsyk og hadde store smerter. Han ba etter sigende om hjelp til å dø.

 

Saken vil med stor sannsynlighet vekke opp igjen debatten om aktiv dødshjelp bør bli tillatt i Norge.

 

Jeg er motstander av mennesker holdes "kunstig" i live i strid med eget ønske. Men jeg er også motstander av aktiv dødshjelp. Og i særdeleshet privat aktiv dødshjelp.

 

Hvem som bør slippe behandling, og få lov til å dø en naturlig død, er en sak mellom vedkommende og autorisert personell. Ikke en familiesak. Eller en sak for velmenende enkeltpersoner. Som skal treffe følelsesladde avgjørelser i en presset situasjon.

 

Hva som har foregått i det aktuelle tilfellet, vet jeg ingen ting om. Men sakens utvikling viser hvilket uføre den som gjør seg til part i et barmhjertighetsdrap, kommer opp i.

 

Det hjelper ikke om intensjonen er den aller beste. Og om barmhjertighet er beveggrunnen.

 

Ved å utføre en slik handling påtar den som foretar handlingen - eller hjelper til - seg et enormt ansvar, og setter seg på en måte til doms over liv og død.

 

I Norge, hvor eutanasi er forbudt, pådrar man seg juridisk ansvar som man i det avgjørende øyeblikket med stor sannsynlighet ikke overblikker konsekvensene av.

 

Diskusjonen om hvorvidt barmhjertighetsdrap bør tillates, har trolig bidratt til å gjøre grensene uklare. Og til å forkorte vegen mellom impuls og handling for enkelte som ser at en de er glad i, lider. For medfølende pårørende som passivt må registrere at de selv ikke kan være til hjelp på annen måte enn å hjelpe til med å sette punktum for livet.

 

Velmenende personer uten oversikt over hva de utsetter seg for, som velger drastiske løsninger, kan oppleve en brutal konfrontasjon med rettsapparatet.

 

Like alvorlig for enkelte er kanskje den samvittighetsbyrden som man skal bære på etter å ha utført en slik gjerning. Tvilen. Selvbebreidelsene. Angeren på at man valgte å bidra til en "løsning" som ikke lar seg gjøre om.

 

Var det riktig å hjelpe til? Kunne sykdommen vært lindret? Eller kurert? Man hører jo om mennesker som er blitt friske mot alle odds. På mirakuløst vis.

 

Det avgjørende er ikke om slik etterpåklokskap er rasjonell. Tvil, anger og ruelse er ikke uten videre rasjonelle størrelser. Blir angeren sterk nok, kan den være livsødeleggende. Ja, livstruende.

 

De som agiterer for at dødshjelp skal bli lovlig og akseptert i vårt samfunn, snakker gjerne om en verdig død. Jeg kan vanskelig se at det finnes verdig og uverdig død.

 

Det saken dreier seg om, er livskvalitet. Om å bli fritatt for plager, smerter og lidelse. Mens man lever. Det dreier seg altså ikke om en verdig død, men om et verdig liv. Og selv et liv i smerte er et verdig liv.

 

Det er lett for en frisk person å proklamere at andre skal tåle smerte. Det er en felle jeg ikke skal gå i. Det er helsesystemets ansvar å sørge for at livet ikke blir uutholdelig for levende mennesker. Somatisk syke eller ikke.

 

Å åpne for barmhjertighetsdrap, er å åpne for vilkårlighet. Det er en veg samfunnet ikke bør begi seg inn på.

 

Kanskje er dette standpunktet i strid med enkelte syke og lidende personers umiddelbare interesser. Det ser jeg ikke bort fra. Og jeg har respekt for dem som mener annerledes. Men jeg deler ikke deres oppfatning.

 

Først og fremst av respekt for livet, men også for å utelukke at det å sette sluttstrek for andres liv, blir en grei måte å frita fellesskapet - m.a.o. deg og meg - for byrder og utgifter.

 

For ikke altfor lenge siden var det en lege som gav uttrykk for at personer over en viss alder ikke bør nyte godt av all den hjelpen helsevesenet kan yte. Det blir for dyrt. Og de skal jo snart dø likevel. Altså bortkastede ressurser.

 

La oss holde fast på at livets verdi ikke er relativ. La oss vise ærefrykt for livet og velge løsninger for lidende og uhelbredelig syke mennesker som utelukker misbruk og overgrep. Hva enten beveggrunnene er barmhjertighet eller økonomisk hensiktsmessighet.


Kay Olav Winther d.e. 

Tenk deg om, Håvard!

Det er for sterkt å si at skøytelandslaget har gått opp i limingen. Men det knaker i sammenføyningene.

 

Det begynte formelt med at Peter Mueller serverte griseprat til Maren Haugli. Hva som kan ha foregått i kulissene før dette, vet vi ikke noe eksakt om. Men trakasserier oppstår vel ikke plutselig. Og av ingen ting. Mye tyder på at miljøet har vært betent.

 

Skøyteforbundet visste trolig hva det gjorde da det satte Mueller på porten.

 

Trenerens fratreden falt Håvard Bøkko tungt for brystet. Han er avhengig av Mueller, mener han. Og har fortsatt amerikaneren som personlig trener. I tillegg til landslagstrenerne. I den grad han kommuniserer med dem.


Men situasjonen kan fort bli endret. "Skøytetalentet tenker på å bryte med landslaget, kanskje allerede før lekene i Vancouver," bekrefter Håvard Bøkkos far overfor VG Nett


Dette er illevarslende nyheter. Ikke for skøytelandslaget - eller skøytenasjonen Norge - men for Håvard Bøkko. Og for hans søster som ikke kan unngå å bli rammet av uroen omkring broren.

 

Hvem er det som gir Håvard Bøkko så dårlige råd?

 

Bøkko er selvfølgelig ikke avhengig av å ha Peter Mueller som trener. Den som har innbilt ham dette, har gjort ham en bjørnetjeneste.

 

Da Mueller, måtte slutte, skulle Bøkkofamilien tatt dette til etterretning. Og funnet sin plass under det nye regimet. Venner kunne gamletreneren og utøveren fortsatt vært. Men på isen skulle det nye teamet vært enerådende. Uten innspill fra tribunen eller via kimende mobiltelefoner.

 

Skal man lykkes i toppidrett, må man være "fokusert". I det kaoset som Bøkko har fått i stand ved å nekte å stå på egne bein, og insistere på å bruke Peter Mueller som krykke, kan han umulig få konsentrert seg om treningen. Hvis han ikke er laget av stein, må han ha hodet fullt av distraherende tanker og være følelsesmessig opprørt i den grad at det går ut over konsentrasjon og yteevne. Selv om man kanskje ikke opplever det slik sjøl.

 

Dette er en meget uheldig opplading til OL.  Sjansen for at uroen omkring vår beste mannlige skøyteløper for tiden, skal slå negativt ut under konkurransene som venter, er meget stor. Det er ikke lett å holde seg på beina og yte optimalt, når hodet er fullt av irritasjon, aggresjon og behov for å vise all verden at man er den eneren Peter Mueller har innprentet at man er.

 

Håvard Bøkko har ingen andre enn seg selv å takke for den situasjonen han er kommet i. Han har godtatt påstanden at han er avhengig av Mueller. Og han må ha hørt på dårlige råd om hvordan det nye situasjonen skal takles. Han har lagt seg ut med i alle fall en av de nye landslagstrenerne, og fører ordkrig i mediene i stedet for å lade opp til det store slaget i Vancouver.

 

Nå overveier han å legge stein til byrden. Å bryte med landslaget er en taktisk brøler.

 

Hadde skøytemiljøet vært større, og hadde det vært flere talentfulle utøvere som valgte å stå utenfor det offisielle landslaget, og hadde utbrytergruppa hatt store økonomiske ressurser å trekke på, hadde det vært en annen sak. Da kunne man dannet et alternativt, kompetent utviklingsmiljø. Et miljø som kanskje kunne tilført treningstaktiske bidrag som er bedre enn dem landslagsledelsen byr på.

 

Men ingen ting tyder på at Bøkko vil få følge av så mange at et slikt miljø vil bli levedyktig. Og Peter Mueller er ingen tryllekunstner. Han har brukt store ord om sin protegé, men de oppskrudde forventningene er vel med respekt og melde ikke blitt virkeliggjort?

 

Trer Bøkko ut av landslaget, blir han en ensom ulv. Vet han hva det vil koste? Økonomisk? Trenings- og skøyteteknisk?  Personlig? I hverdagen? Under stevner? Er han mentalt forberedt på de følelsesmessige påkjenningene som et brudd med landslaget vil representere? Tar han med i betraktningen at landslaget ikke bare er trenerne, men også de andre løperne? Miljøet?

 

Hittil ser det ut til at Bøkko har fått svært dårlige råd. Og fulgt dem.

 

Er det ingen han har tiltro til, som kan hviske ham noen kloke ord i øret? Som kan be ham akseptere det som er skjedd, og finne sin plass i landslagstroppen. Uten primadonnanykker. Og uten overdrevne forventninger til plutselig å stå på toppen av seierspallen.

 

Noen som kan si: Du er en utmerket skøyteløper Håvard. Men du er ikke verdens beste. Kanskje blir du det ikke heller. Du kan imidlertid fortsatt bli bedre. Hvis du frigjør deg fra sponsorer og gamle trenere som gjerne vil styre deg, og følger råd og vegledning fra landslagstrenerne.

 

Og: Det er ikke din oppgave - eller din skyldighet - å rehabilitere, Peter Mueller, Håvard. Han falt for eget grep. Konsentrer deg om å gå på skøyter. Det er det du kan. Alt det andre tøvet som du er i ferd med å vikle deg inn i, vil bare ødelegge for deg.

 

Nok, er nok, Håvard. Ta rev i seilene før det er for seint. 


Kay Olav Winther d.e.

Dårlig forslag

Far og mor bør selv bestemme hvordan de skal dele "fødselspermisjonen" mellom seg, mener Høyrekvinnene. Passer det best for familien, bør mor kunne ta ut det hele. Enig, sier flertallet i en spørreundersøkelse.

 

Her er det åpenbart noen som har misforstått.

 

I Norge har vi råd til gode velferdsordninger. Morspermisjon er viktig. For barn og mor.  Morspermisjonen skal være omfattende og god, og mor er selvfølgelig den som skal ta den ut. Uavkortet.

 

Men i tillegg har vi i Norge innført en ordning som gir fedre til nyfødte rett til "pappaperm". Den skal ikke mor overta. Selvfølgelig.

 

Pappapermisjonen har sitt eget formål. Den er ikke bare en avlastningsordning som skal gi familien anledning til å passe den nyfødte og drive husarbeid. Det er en ordning som har til formål å legge grunnlag for et annet forhold mellom far og barn enn det vanlig nedarvede i vår kulturkrets.

 

Far kan ikke erstatte mor. Og mor kan ikke erstatte far.

 

Tradisjonelt har ikke fedre i Norge tatt seg av små barn. Det har vært mors oppgave. En "kvinnegreie" som far har vært spart for. Eller utelukket fra. Ofte med henvisning til at far ikke fra naturens hånd er utstyrt slik at småbarnstell er "naturlig".  Ikke produserer han brystmelk, og ikke er han følelsesmessig innrettet eller praktisk anlagt slik at han kan behandle babyer.

 

Det med melka er selvfølgelig riktig. For øvrig beror motforestillingene på vane. Og fordommer. Altså kultur. Ikke natur - som noen finner det bekvemt å tro.

 

Man kan - selvfølgelig - velge å se på fars forhold til spedbarn og spørsmålet om pappapermisjon, som en sak som primært angår likestilling mellom kjønnene. Altså at far skal stimuleres til, og gis praktisk anledning til, å ta sin del av arbeidet i hjemmet - inkludert spedbarnsstell og barnepass - primært for å avlaste mor som tradisjonelt har vært den som har utført disse oppgavene.

 

Likestilling er viktig nok, men beror i hovedsak på andre faktorer enn stell av spedbarn. Som likestillingsframstøt har trolig "pappaperm" begrenset betydning.

 

Som innslag i arbeidet for å knytte nærmere praktisk og følelsesmessig tilknytning mellom far og barn, er imidlertid trolig tiltaket av stor betydning. Kanskje uvurderlig.


Skal far ha praktisk mulighet til å etablere nær følelsesmessig tilknytning til sitt barn, må de tilbringe tid sammen. Og ikke bare tid, men kvalitetstid.


Å slå sammen permisjonene og gjøre om på permisjonsordningen slik at foreldrene selv kan fordele ressursen, vil derfor sannsynligvis hindre mange fedre fra en slik kontakt med nyfødte som det politiske flertallet ønsker å legge forholdene praktisk til rette for. Det bør derfor ikke skje.

 

Permisjonen er på mange måter en forpliktende avtale. En kan derfor ikke se bort fra at den i seg selv stimulerer til kontakt mellom far og barn og samarbeid mellom foreldrene om det praktiske arbeidet og omsorgsgjerningen.

 

Fedre som føler denne forpliktelsen, bør ha rett til permisjon. Fedre som ønsker å unndra seg, bør miste permisjonen og ikke kunne føre den over på barnets mor. I det ligger et press på motvillige og gjenstridige, som kanskje vil foretrekke permisjon - og med det økt mulighet for kontakt - framfor å gå glipp av "fri fra jobben".

 

Nå er fri fra arbeidet selvfølgelig i seg selv ikke nok til at far bruker tiden slik det er tenkt. I enkelte tilfelle kan en hjemmeværende far være mer til plage enn gagn.

 

Men en må tro at ordningen i de langt fleste tilfelle, imøtekommer fedres behov for å ta seg av og knytte følelsesmessig kontakt med sine barn.

 

Og om ikke alt fungerer etter forutsetningene i alle tilfelle med en gang, vil opprettholdelse av ordningen gi dem som har vanskelig for å innstille seg på reviderte foreldreoppgaver og nytt rollemønster, muligheter til tilvenning og endring av vaner. Også her blir vegen til mens man går.

 

Å gjøre som Høyrekvinnene foreslår, er derfor å gjøre det lettvint for unnasluntrerne. Og å redusere mulighetene for mange fedre som gjerne vil ha kvalitetstid sammen med sine barn.

 

Som blikkfang er Høyrekvinnenes framstøt upåklagelig. Det gir omtale i mediene.

 

Som sosialpolitikk er endringer i den retning Høyrekvinnene foreslår, et langt skritt i gal retning.

 

Det skrittet bør samfunnet ikke ta.

Kay Olav Winther d.e.


Årets lærer

Bergen kommune vil la elevene kåre årets lærer

En dårlig spøk, uttaler utdanningsforbundets lokale leder, Grete Ingebrigtsen, til Bergens Tidende og får støtte av skolelederforbundet og elevorganisasjonen. 

Kåringen vil neppe bidra til å motivere lærerne, mener Ingebrigtsen. Det har hun helt sikkert rett i. Som motivasjonsfaktorer er knapper, glansbilder og kortvarig oppmerksomhet fra media ikke mye verdt. 

Elevene er forøvrig ikke i stand til å avgjøre hvilke lærere som er dyktige. Det kan heller ikke de eldste av dem. Elevene kan bare uttale seg om hvem de liker. Om hvem som er populære. Og popularitet er ikke uten videre synonymt med vellykket formidling. Selv om personkjemi er en viktig bestanddel i mellommenneskelige relasjoner som undervisning og læring. 

Tiltak som det som her er foreslått, kan bare bidra til ytterligere å banalisere skoledebatten. Og bekrefte for dem som ikke har spesielt god innsikt i lærerarbeid, at forbedringer i skolen kan oppnås ved kåringer og annet overfladisk fjas. 

Slik sett forstår jeg skoleledernes, lærernes og elevenes reaksjon. De vil beholde fokus på det som teller: Skolens innhold og de rammebetingelsene samfunnet stiller til rådighet for at lærere og elever i fellesskap skal kunne nå målene. 

Undervisning er en kompleks sak. Undervisning i grupper er enda mer mangfoldig. Uforutsigbar. Og krevende.

De som tror at utfordringene kan møtes og problemene løses ved hjelp av abrakadabra, fikse påfunn og andre spektakulære "gimikker", beviser at de ikke skjønner særlig mye av utfordringene. De mellommenneskelige. De faglige. Og forutsetningene for fruktbar formidling. 

En hver formidlings- og læringssituasjon er unik. Det finnes ingen generell vellykkethet som kan overføres fra lærer til lærer eller læringssituasjon til læringssituasjon. 

Men det finnes fellestrekk. Erfaring og overføring av kunnskap fra kolleger og forskere er derfor nyttig - og nødvendig - for en forbedret læringssituasjon og et forbedret læringsutbytte. Men ideallærere finnes ikke. Å lære bort er ikke som å fylle kunnskap i et passivt kar. I utgangspunktet er læringssituasjonen - dvs. møtet og samspillet mellom lærer og elev - enestående og ny fra gang til gang.  

Vellykket formidling av kunnskap og holdninger forutsetter gehør. Gode lærere besitter en evne som kan sammenliknes med musikalitet. En slags Fingerspitzengefühl. M.a.o. intuisjon. Og evne til innlevelse. Innsikt i forhold som ikke uten videre kan forstås intellektuelt. Og evne til å innrette seg på situasjonen. Den som lykkes i en situasjon, kommer til kort i en annen. 

Intuitiv innsikt er hos enkelte en gave. En egenskap som inngår som del av deres personlighet. Men den er ikke eksklusiv. Den kan i noen grad læres. Ikke i løpet av noen få år på lærerskole eller universitet, men gjennom stadig opplæring og innsanking av erfaringer i et stimulerende utviklingsrettet skolemiljø.

Dette miljøet kommer ikke av seg selv. Det må skapes. Og holdes ved like. Av myndigheter, skoleeiere og skoleledere. Og kolleger. Et lærende utviklingsmiljø hvor den enkelte lærer får anledning til å utvikle seg faglig, pedagogisk og menneskelig. Og dermed som inspirator, vegleder og kunnskapsformidler for sine elever. 

Som sagt: Kunnskapsformidling til barn og unge mennesker med ulike sosiale, intellektuelle og kulturelle forutsetninger er en kompleks sak. Og den som forstår dette, og tar sin oppgave på alvor - og gjerne vil at andre skal ta den på alvor - blir selvfølgelig opprørt, oppgitt - eller forbannet - når noen vil banalisere det hele, redusere seriøsiteten og gjøre spørsmålet om vellykkethet til et spørsmål om oppfyllelse av populære - eller kanskje helst populistiske - og lett synlige og fattbare kriterier som mediene og den uinformerte allmennheten kan fatte interesse for.

Så jeg skjønner motforestillingene. Og er glad de seriøse skolepartene i Bergen reagerer så våkent og sier i fra så tydelig. Det er et sunnhetstegn. 

Det vil nok likevel ikke være nok til at tanken ikke vil bli omsatt i handling. I Bergen eller andre steder. I et samfunn som bedømmer kunstneriske uttrykk - og regjeringsmedlemmer - ved hjelp av terningkast, kan fristelsen til å personliggjøre og popularisere formidlingsprestasjoner bli uimotståelig.

Ikke for skolens skyld. Og ikke for lærernes skyld. Men for medienes skyld. Og for politikere som tror at synlighet i mediene avgjør om man har lykkes eller ikke. Det bør derfor ikke komme som noen overraskelse om saken blir realisert på tross av all saklig motstand fra dem som er direkte berørt. Og vet hva de snakker om. 

Skulle det skje, får vi trøste oss med at allmennheten for en gangs skyld får en gladmelding som angår skolen. En vinkling mediene ikke skjemmer oss bort med. En mager trøst, men tross alt mer enn ingen ting.

Og det bekrefter riktigheten i det gamle munnhellet at ikke noe er så galt at det ikke er godt for noe.

Kay Olav Winther d.e.  

Mediene håper å få fiskeriministeren på juksa

Er fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen nærmest generelt ugild slik at hun ikke får gjort jobben sin?

 

Sensasjonshungrige journalister og selvhøytidelige lederskribenter og kommentatorer uten altfor mye innsikt i forskjellene mellom politikk og forvaltning, gir henne ikke ro. Under dekke av å være opptatt av politisk renslighet, maler og maler de spekulasjoner, halvfordøyde fakta og ren uvitenhet til illeluktende fiskemel. 

 

Deretter stiller de - med god hjelp fra en underernært parlamentarisk opposisjon - spørsmål om en statsråd som stadig må forklare og forsvare seg i mediene og i Stortinget mot mistanker om at hun sitter i departementet og meler sin egen fiskekake, får gjort jobben sin. Bør hun ikke gå av?

 

De minst seriøse kommentatorene har latt det gå sport i det. Nå tippes det i mediene på hvor lenge hun kan bli sittende. Til påske? Kanskje. Neppe lengre i hvert fall.

 

Det de fleste kritikerne har oversett - eller ikke bryr seg om å ta i betraktning - er at en statsråd er politiker. Og skal drive politikk. Ikke forvaltning.

 

Selvsagt kan en hver statsråd komme i - eller sette seg i - situasjoner hvor vedkommende de facto og de jure er inhabil. For eksempel fordi vedkommende åpenbart har egeninteresse i og fordel av at det gjøres bestemte politiske vedtak. I slike situasjoner må statsråden tre tilbake og overlate saksforberedelse og beslutning til andre. Blir det for mange slike saker, kan det tære på arbeidsro og tillit.

 

Men det kan nødvendigvis ikke være slik at fabrikkeiere og industriledere - og fagforeningsledere for den saks skyld - ikke kan være industriminister, bønder ikke landbruksminister og skipsredere ikke handels- eller næringsminister. Eller at fiskere, fiskebåtredere og personer med økonomiske interesser i oppdrettsnæringen ikke kan - eller bør - være fiskeriminister.

 

Gjør et aldri så lite eksperiment. Undersøk yrkesbakgrunnen til tidligere fiskeriministere, landbruksministere, industriministere - og gjerne noen andre ministerposter i tillegg - og se hvilken yrkesbakgrunn de har hatt. Trekk så vekk de ministerne som har hatt opp til begge bein bredt plantet i den næringen de har vært øverste politiske leder for. Hvor mange blir det da igjen? Og er det noen kvalitativ forskjell på de to statsrådkategoriene?

 

Og hva med statsministere med røtter og interesser i det private næringsliv? De burde da etter samme forståelse av habilitetsspørsmålet, være inhabile når det gjelder saker på en rekke saksområder. Og etter som statsministere er statsrådenes sjef, vil da statsrådene - etter samme rigide tankegang - bli inhabile fordi sjefen er inhabil.

 

Innenfor noen politikkområder har det nærmest vært kutyme å kreve faglig kunnskap - ikke først og fremst politisk innsikt og gangsyn. Vi har opplevd krav om at forsvarsministeren bør være militær. Og vi har hatt få justisministere som ikke har vært jurister.  

Slik bør det heller ikke være. Det bør ikke stilles yrkes- eller utdanningsrelaterte krav til hvem som kan - eller ikke kan - bestyre et departement. Den enkelte statsminister må - sammen med det partiet eller den koalisjonen som har fått regjeringsoppdraget - få sette sammen en regjering etter eget beste skjønn.

 

Riktignok heter det "led meg ikke inn i fristelse", men man kan ikke på forhånd - og uten saklig belegg - frata noen borgerlige rettigheter ved å utelukke dem fra politiske verv.

 

Mediene må gjerne ha sin oppfatning og gi uttrykk for den, men det bør skje på informert, saklig - og helst generelt - grunnlag. Den kritikken og forfølgelsen som fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen stadig utsettes for, er verken informert, informerende eller saklig. Den synes i større grad å være basert på jaktinstinkt enn på innsikt.

 

Jeg mener ikke at mediene skal unnlate å interessere seg for mulig misbruk av politisk makt. Men de bør velge sine midler med omhu og dimensjonere sin kritikk, slik at de ikke kommer i skade for å bebreide, henge ut, mistenkeliggjøre - eller "straffe" - noen for ting som vedkommende har mulighet til å gjøre, men ikke har gjort. Lynsjing hører ikke hjemme i et sivilisert samfunn.

 

Også i politikken må det være slik at man er uskyldig til det motsatte er bevist. Det er overtramp, manglende skjønn og direkte misbruk man skal slå ned på. Det gjelder enten "delinkventen" heter Tore Tønne eller Lisbeth Berg-Hansen.

 

Fiskeriministeren har min fulle tillit, sier statsministeren. Det burde rekke. For mediene og for opposisjonen.

 

Så får man - hvis man værer problemer - holde øye med utviklingen, og si i fra hvis noe kritikkverdig skjer. Men først da.

 

Slik årvåkenhet og slik informert kritikk har demokratiet bruk for. Personforfølgelse på tynt - ja, ukvalifisert! - grunnlag kan vi klare oss uten. Mobbing også.

 

Forfølgelsen av fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen har norske medier liten ære av.

Men de har jo sine interesser å ivareta.


Kay Olav Winther d.e.
  

Trygve Bratteli

I dag er det 100 år siden Trygve Bratteli ble født.

 

Ganske mange av dem som er 35 år og yngre, vil trolig spørre: Hvem er Trygve Bratteli?

 

Trygve Bratteli var en av Norges betydeligste politikere i årene etter 2. verdenskrig. Han var m.a.o. en av dem vi kan takke for det sosialdemokratiske velferdssamfunnet vi har i dag.

 

Sammen med Oscar Torp og Einar Gerhardsen - og i noen grad Haakon Lie - var Trygve Bratteli den som ledet Det Norske Arbeiderparti, førte an i utviklingen og konsoliderte det som en sosialdemokratisk folkebevegelse som med parlamentariske virkemidler styrte forskjells- og fattig-Norge i retning av en solidarisk, inkluderende velferdsstat.

 

Velferdsstaten er ingen naturtilstand. Og ikke resultat av et stort nasjonalt konsensus. Den er kjempet fram.

 

Før krigen var Norge et utpreget klassesamfunn. Med store sosiale forskjeller. Og betydelig avstand mellom høy og lav, rik og fattig.

 

Da krigen sluttet, bestod for en stor del disse forskjellene fortsatt. Og mange privilegerte kunne godt tenke seg at det skulle fortsette slik.

 

Trygve Bratteli var en av dem som bidro til at Arbeiderpartiet i en tid med meget anstrengt økonomi, gjorde de sosialt nødvendige prioriteringene og omskapte Norge fra en klassedelt samfunn med fattigdom og sosial urettferdighet til et samfunn med minskende sosiale forskjeller, stigende levestandard og økende mulighet for alle til å ta utdanning uten hensyn til sosialt og økonomisk utgangspunkt.

 

Med andre ord: Et samfunn totalt annerledes enn det ubemidlede arbeidergutter som Martin Tranmæl, Oscar Torp, Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli selv vokste opp i.

 

I likhet med Oscar Torp var Tryggve Bratteli aldri opptatt av å framheve seg selv og sin egen innsats. De to - som tilhørte hver sin epoke, men hadde mye felles - skaffet seg ikke plass i Arbeiderpartiets og Norges skrevne historie ved å servere sin versjon på et fat for media og historikere. Begges betydning for utviklingen av den norske velferdsstaten er derfor undervurdert.

 

Trygve Bratteli ble vervet til innsats for Arbeiderpartiet sentralt av partiformann Oscar Torp som overtalte den tidvis arbeidsledige bygningsarbeideren fra Nøtterøy til å ta jobben som redaktør av arbeideravisa Folkets Frihet i Kirkenes. Det var begynnelsen på en livslang tjeneste for parti og fedreland.

 

Etter diverse verv og oppgaver i Arbeidernes ungdomsfylking gikk Bratteli over i moderpartiets tjeneste. Da krigen brøt ut, var han sekretær. I 1942 ble han arrestert av tyskerne og havnet etter hvert som "Nacht und Nebel"-fange i nazistiske tilintetgjørelsesleire.  Som ved et under overlevde han, og vendte i 1945 sterkt medtatt tilbake til Norge takket være Røde Kors.    

 

Etter hjemkomsten ble han ansatt som sekretær i Arbeiderpartiet før han samme høsten ble valgt til nestformann da Einar Gerhardsen overtok Oscar Torps verv som formann.

 

Trygve Bratteli var nestformann i Arbeiderpartiet i 20 år. I 1949 ble han valgt som stortingsrepresentant, og da den tidligere fattiggutten fra Hafslund i Skjeberg, Oscar Torp, dannet regjering i 1951, ble fattiggutten fra Nøtterøy, Trygve Bratteli, finansminister. Begge var uten formell utdannelse. Og begge var i årtier dyktige statsråder som nedla betydelig arbeid for å skape et sosialdemokratisk velferds-Norge.

 

I 1964 ble Trygve Bratteli valgt til parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet, og året etter steg han helt til topps i partihierarkiet og ble valgt til formann. I 1971 ble han statsminister.

 

Trygve Bratteli var etter alt å dømme en intellektuelt usedvanlig velutrustet person. Men han var ingen kommunikasjonens mester. Han ville nødig uttale seg spontant, og når han først gav uttrykk for sine meninger, skjedde det ofte på en indirekte, tung og kronglete måte.

 

Det er ingen hemmelighet at Gerhardsen nødig så Bratteli som sin etterfølger i statsministerstolen. Det skyldtes trolig like mye at Gerhardsen så Brattelis kommunikasjonsproblemer, som at de to hadde ulikt syn på enkelte - særlig utenrikspolitiske - spørsmål.

 

Bratteli hadde nok også en tendens til rigid stahet. Når han først hadde bestemt seg, var han vanskelig å rikke.

 

Dette kom klart til syne da han prøvde å "tvinge" fram et ja til EF ved å stille kabinettspørsmål over for folket i 1972. Han tapte avstemningen, og regjeringen gikk av, men kom tilbake kort tid seinere etter et borgerlig mellomspill.

 

I boka "Haakon Lie. Historien, myten og mennesket" omtaler biografen Hans Olav Lahlum Arbeiderpartiets reelle ledelse i etterkrigstiden konsekvent som oligarkiet.  Og mye tyder på at det er en dekkende karakteristikk.

 

Ingen i dette fåmannsveldet var trolig i tvil om Trygve Brattelis intellektuelle evner og politiske skjønn, men flere - og i særdeleshet Einar Gerhardsen - var øyensynlig skeptiske til hans velgerappell og evner som samlende partisymbol. Det ble derfor gjort flere forsøk på å "gi" Trygve Bratteli framtredende alternative verv for å holde ham borte fra statsministerstolen. Bl.a. ble det gjort et helhjertet forsøk på å gjøre ham til redaktør av Arbeiderbladet.

 

I ettertid kan man se at en slik løsning trolig ville gitt Bratteli er en mer "ærerik" avslutning på en lang og uegennyttig innsats for partiet - og for nasjonen Norge. I stedet fikk han en avslutning som kan minne om den som ble partikjempene og statsministerne Oscar Torp og Johan Nygaardsvold til del.

 

Før landsmøtet i 1975 meddelte Trygve Bratteli at han ville gå av som partiformann. Da hadde han lenge vært utsatt for press fra flere hold. Landsmøtet nøyde seg ikke med å velge ny formann, men foretok et organisatorisk krumspring og valgte også en statsministerkandidat. På forhånd. På vent! Mens Trygve Bratteli ennå var statsminister!

 

Etter det satt statsminister Bratteli på oppsigelse. En helt umulig arbeidssituasjon for en seriøs politiker. Og i 1976 - halvannet år "før tiden" - overtok Odvar Nordli som regjeringssjef. Bratteli gikk tilbake til Stortinget hvor han i realiteten i flere år var en sjuende far i huset .

 

Trygve Bratteli døde i 1984.

 

I dag - på 100-årsdagen for hans fødsel - har jeg villet minne en - trolig for en stor del uvitende - ettertid om den formidable politiske innsatsen som skomakersønnen og fattiggutten fra Nøtterøy ytte for Det Norske Arbeiderparti og det norske samfunnet. Og om den del av æren han rettelig tilkommer - og bør få - for utviklingen av Norge til et moderne velferdssamfunn.

 

Etter mange år med uegennyttig arbeid i toppen av partiets og nasjonens ledelse, kunne Bratteli fortjent en annen sorti enn den partiet gav ham. Men i noen grad var det personlige og politiske nederlaget selvforskyldt. Trygve Bratteli var en dyktig politiker og et rikt utrustet menneske. Men han visste ikke å snu i tide.

 

Derfor gikk det som det gikk.

 

Utakk er ofte politikkens lønn. Det fikk Trygve Bratteli erfare. Som Johan Nygaardsvold og Oscar Torp før ham.

 

Som det er sagt: Arbeiderpartiet er ingen søndagsskole.


Kay Olav Winther d.e. 

Skal Tom Nordlie kastes til hundene?

Jeg er ikke Tom Nordlies mest hengivne fan.  For å si det sånn. Jeg har kritisert ham flere ganger her på bloggen. 

Men uansett hvilke kvaliteter han har - eller ikke har - som fotballtrener, er den behandlingen han nå får i Fredrikstad uverdig. 

Tom Nordlie gjorde det etter forholdene bra i Kongsvinger. Han - og det teamet han samarbeidet med - bygde opp igjen fotballlaget der etter at det hadde befunnet seg i skyggenes dal. 

Så kom Fredrikstad fotballklubb og viftet med pengesedlene. Fredrikstad som var ute å kjøre. Sportslig, sosialt - og økonomisk. 

Og Tom Nordlie gjorde en av sitt livs tabber. Uten å se seg skikkelig for, lot han seg lokke av utsikten til å bli trener i den klubben som i egne øyne er "aristokraten" i norsk fotball, og som har et selvbilde som får alle andre til å fortone seg som puslinger.  

Tom Nordlie ble smigret. Og lot seg kjøpe. Forlot Kongsvinger hvor han hadde oppnådd sportslig medgang - og hvor han var akseptert av klubben og fansen. Og dro til "Plankebyen" for å redde FFK fra et forsmedelig nedrykk.   Han var frelseren, og menigheten jublet og viftet med palmegrener.

Men FFK lot seg ikke redde. Klubben og laget var så skakkjørt og medtatt at Nordlies kortvarige behandling ikke virket. 

At det kunne gå slik, burde Tom Nordlie regnet med. Ja, han burde endog innsett at et slikt utfall ikke bare var mulig, men sannsynlig.  

FFK selv innså selvfølgelig ikke dette. Klubben trodde ikke at den kunne tape. Selvbildet stod i vegen og skygget for utsynet. Dessuten hadde klubben manøvrert seg inn i en situasjon hvor et slikt utfall ville bety katastrofe. Økonomisk og sportslig. Det verste måtte derfor ikke skje. Ja, kunne ikke skje. 

For å unngå katastrofen, kjøpte så FFK Tom Nordli. 

Og så gikk det galt. Alt det som ikke måtte og ikke kunne skje, det skjedde.  Sarpsborg 08 sendte Fredrikstadlaget ned i 1. divisjon.

Den økonomiske tsunamien rullet inn over rødbuksene, laget gikk i oppløsning, spillere flyktet, tillitsvalgte og ansatte gneldret og glefset mot hverandre som nervøse bikkjer, og fansen bidro med sur kritikk og stadig mer stein til byrden. Midt oppe i denne heksegryta befant Tom Nordlie seg. Mannen som skulle redde FFK. Men som sviktet. Når det gjaldt som mest. Som ikke var noen Messias. Hva skulle FFK nå med ham?

Spillerne - eller i alle fall flere av dem - hadde ikke tiltro til ham. Hadde han brukt andre spillere i kvalifiseringskampen, hadde FFK fortsatt befunnet seg i eliteserien. Hevdet de.

Tillitsvalgte hadde heller ikke tillit til ham. Var han ikke dessuten dyr?

Og når alle rundt ham erklærte sin mistillit, kom direktøren til at heller ikke han hadde den nødvendige tillit til at Tom Nordlie lenger var rette mann for jobben.

Og det mangehodede uhyret som kalles fansen, ville heller ikke ha en mann som hadde tapt for erkerivalen. 

Tapt! For Sarpsborg! Som de fleste fra Fredrikstad fra barnsben har lært å betrakte som en lettere komisk fjern slektning som hører hjemme i en lavere divisjon. Både når det gjelder fotball - og ellers. 

Den stakkars Tom Nordli forstod neppe hva han hadde bidratt til. Derfor forstod han heller ikke at han måtte ofres. Og fungere som ledelsens sonoffer til spillerne, fansen og hele det sjokkerte Fredrikstad

Den påtenkte redningsmannen, som FFK kynisk overtalte til å forlate Kongsvinger i serieinnspurten, bør nå gis avskjed på grått papir, mener klubbledelsen. Etter verste bruk-og-kast-metode. 

At trenere må slutte når de ikke oppnår ønskede resultater, er som det skal være. Å være trener er en risikosport. Men Tom Nordlie har jo ikke gjort noe galt. I Fredrikstad. Han har jo ikke hatt sjansen. Verken til å lykkes eller mislykkes. 

Han sørget riktignok ikke for at Fredrikstad beholdt plassen i toppdivisjonen, men det var ikke hans feil at laget rykket ned. Har var tildelt en umulig oppgave. Og fikk for kort tid på seg.

Han er trener. Ikke trollmann. Det vet vi fra før. Det visste også FFK-ledelsen. De gjorde kanskje en tabbe da det satset på Tom Nordlie, men den bør de i så fall selv ta konsekvensene av. Og ikke skyve skylda og ansvaret og ulempene og skammen over på Tom Nordli og gjøre ham til persona non grata for å dekke over sin egen utilstrekkelighet. 

Ennå har ikke Tom Nordli fått sparken. Han skal få beskjed på torsdag, heter det. 

Denne beskjeden være kort og grei: Du blir! 

At Fredrikstadledelsen ikke liker hans lederstil, kan jeg forstå. Men det burde den tenkt på før klubben engasjerte ham. Nå må mannen få en sjanse. 

Det er et spørsmål om anstendighet! 

Kay Olav Winther d.e.