"Sannheten" kan ikke alltid fortelles

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har drevet utenrikspolitikk. I det skjulte. Det faller opposisjonen tungt for brystet.

 

Også mediene er opprørt. Spesielt TV2.  For da kanalen lokket utenriksministeren ut på glattisen, falt han pladask. Han løy. For åpen mikrofon. Og det ønsker TV2 å gjøre mest mulig ut av.

 

På spørsmål om han hadde stått i telefonisk kontakt med Hamas, svarte han nei. Det var ikke sant. Han hadde snakket med Hamas. Da Støre skjønte at TV2 kunne dokumentere at han ikke fortalte sannheten, forsøkte han å vri seg unna. Men da var skaden skjedd.

 

Politikere skal ikke lyve. Derimot er det naivt - og dumt! - å forvente at de alltid skal fortelle den hele og fulle sannheten. I enhver sak. Til enhver tid.

 

Politikere må kunne la være å svare på spørsmål. Hvis åpenhet kan skade en viktig politisk prosess, bør de til og med føle det som en plikt, ikke å rykke ut med de faktiske forhold i en planleggingsfase eller en løpende prosess. Noen ganger må de unngå å røpe sine kontakter.

 

Diplomati krever diskresjon. Diplomati i vanskelige saker krever total diskresjon. Om nødvendig på bekostning av "sannheten".

 

Det tror jeg at de fleste forstår. Også dagens opposisjon på Stortinget. Når den later som noe annet, er det for å slå politisk mynt på en ømtålelig og kompleks sak.

 

Trolig ville den også selv - om den var i posisjon - nektet å vise kortene. Forhåpentlig  ville den vært så seriøs at den ville sette hensynet til politiske realiteter og resultater foran frykten for å irritere mediene.

 

En regjering i et åpent demokrati bør strekke seg langt for å imøtekomme medienes ønske om innsyn, men dette hensynet må ikke drives ut av proporsjoner ved at regjeringen eller den enkelte statsråd, reservasjonsløst tillater innsyn som kan hindre - eller vanskeliggjøre - det politiske arbeidet.

 

Enkelte ganger er det altså nødvendig å si nei. Og nødvendig å si, som statsministeren sier, at ikke bare har vi gjort dette, men vi kan komme til å gjøre det igjen.

 

For mediene er dette kanskje fremmede tanker. At noe er viktigere enn dem selv. At politisk arbeidsro ikke uten videre står i motsetning til åpenhet. Og ærlighet. Og at  diskresjon og arbeid bak lukkkede dører og nedtrukne gardiner ikke nødvendigvis er hemmelighetskremmeri. Eller til skade for demokratiet.

 

Hver ting til sin tid.

 

Dette kan det være vanskelig for mediene å forstå. Deres overlevelsesevne er avhengig av deres evne til å fortelle oss det siste om det meste. Uten hensyn til de politiske, sosiale eller økonomiske omkostningene. Tror de.

 

Det mest nedslående karakterdraget ved dagens medier, er mangelen på samfunnsansvar, den manglende evnen til å tie, til å vente og til å ta hensyn - til individer og fellesskap. For ikke å tale om det forblindende behovet for å skrive eller fortelle om alt uten hensyn til hvem som må betale for åpenheten, og uten hensyn til hvilke behov samfunnet har.

 

Under absolutte regimer har mediene ingen frihet. De er talerør for makten. Det er ikke dit vi skal. Men det er i alles interesse at mediene der ytrings- og pressefrihet råder, føler et samfunnsansvar. At de ikke med tankeløs åpenhet ødelegger vitale prosesser. Eller mistenkeliggjør - og skaper vansker for - politikere - eller andre personer - som på en ordentlig måte ivaretar fellesskapets anliggender.

 

Utenriksministeren burde ikke løyet. Han burde nektet å uttale seg. Han burde sagt at du stiller nå spørsmål jeg av politiske grunner ikke kan svare på.

 

Det ville selvfølgelig ikke stanset journalisten. Som har sin egen agenda. Det ville ikke stanset spekulasjonene heller. Og tankeløse stortingsrepresentanter ville sikkert med glede båret bensin til bålet.

 

Men mediepress, spekulasjoner og popularitetshungrig opposisjon må regjeringer og statsråder leve med.

 

Saken har gitt utenriksministeren helt unødvendige riper i lakken. Men ingen alvorlige skader.

 

Takket være myndig inntreden fra statsministeren, står regjeringen støtt.

 

Men ledelsen i TV2 bør gå i sitt lønnkammer og spørre seg om kanalen ved å lure utenriksministeren ut på glattisen og lokke ham til å underslå sannheten for så å "avsløre" ham for åpen mikrofon, har skjøttet sin samfunnsoppgave på en ansvarsbevisst og forsvarlig måte.

 

Hvis kanalen kommer til at dette er en akseptabel arbeidsform, har den gitt avkall på å bli tatt seriøst. Da har den bekreftet sin posisjon som etermedienes Se og Hør.

  

Kay Olav Winther d.e.


Riktig av UDI

Politiet har pågrepet asylsøkeren "Maria Amelie". Hun oppholder seg ulovlig i Norge og skal transporteres ut.

 

Jeg trodde ikke det var sant, sier hun til Aftenposten. Hun har oppholdt seg ulovlig her i 7 år, men ventet å bli informert før utkastelse ble iverksatt.

 

"Maria Amelia" kom hit sammen med foreldrene og fikk avslag på søknad om oppholdsløyve sammen med dem. På tross av klart avslag er alle tre blitt. I mange år.

 

Mens hun har oppholdt seg ulovlig her, har "Maria Amelia" studert ved norske læresteder, blitt godt integrert i det norske samfunnet og skrevet bok. Boka heter «Ulovlig norsk» og handler om hvordan det er å leve som "papirløs flyktning" i Norge. "Papirløs flyktning" er i dette tilfellet eufemisme for person som nekter å etterkomme pålegg om å forlate landet.

 

Jeg har sett "Maria Amelia" på TV. Hun er sjarmerende, virker intelligent og gjør et godt inntrykk.

 

Men hun har ikke krav på opphold. Det er vedtatt at hun skal forlate landet. Men det vil hun ikke. Etter 7 år er hun fortsatt her.

 

I går holdt hun fordrag på Nansenskolen. Da møtte politiet opp. Nå skal hun bli transportert ut.

 

Opprørende mener noen.

 

Men er det egentlig det?

 

Det finnes mange mennesker i verden som gjerne skulle bo i Norge. Å si ja til alle ville ikke gå i praksis. Noen må ta den vanskelige jobben og skjelne mellom dem som har krav på asyl, og de som ikke har det.

 

Mye tyder på at "Maria Amelie" kunne blitt en ressurs for det norske samfunnet. At hun - bortsett fra at hun har "snyltet på oss" for å skaffe seg utdanning mens hun har oppholdt seg ulovlig her - ikke ville ligget fellesskapet til last. 

 

Men er personlighet og intellektuelle og sosiale ressurser noe vi skal legge vekt på, når retten til opphold avgjøres? Skal de ressursterke få bli, mens de ressursvake må reise? Eller er det kanskje slik at nettopp de ressursterke i mindre grad trenger vår beskyttelse? Og vår hjelp? 

 

For det er beskyttelse og hjelp det dreier seg om. "Maria Amelie" er russisk stasborger. Russland sliter fortsatt med mange problemer - bl.a. når det gjelder menneskerettigheter og sosial trygghet.  Men ingen ting tyder på at "Maria Amelie" setter liv og helse i fare ved å reise tilbake dit.

 

"Maria Amelie" har imponert mange. Ukemagasinet Ny Tid kåret henne i fjor til «Årets Nordmann».

 

Det er derfor modig - og renhårig! - av utlendingsmyndighetene å ta skritt for å effektuere vedtaket om utvisning. UDI visste at pågripelsen ville skape brudulje og negativ omtale i mediene. Nemnda har imidlertid ikke valgt den mest behagelige utvegen, men har ment at det skal være samme rett for Loke og Tor. Langvarig ulovlig opphold er ikke en formildende omstendighet. "Filibustertaktikk" gir ikke rett til opphold. Vedtak om utvisning skal respekteres. Og effektueres.

 

Slik opptrer en rettsstat.

 

Dette tiltaket skal derfor UDI og politiet ha kredit for. Egentlig burde uttransportering vært foretatt for lenge siden. Da hadde det trolig vært mindre smertefullt. For alle parter. Også for oss som betrakter dramaet på avstand. Men lett kan identifisere oss med både "Maria Amelie", foreldrene hennes - og andre som får avslag på sin søknad om å få bo i Norge.

 

Kay Olav Winther d.e.


Know how og arbeidsplasser solgt

Orkla har solgt viktige deler av ELKEM. Til Kina.

 

Hva kineserne vil med kjøpet, er det liten tvil om. De ønsker know how og markedsandeler.

 

LO - i alle fall de fagorganiserte i ELKEM-bedriftene - frykter at oppkjøpet kan true arbeidsplassene.

 

Ingen fare sier de som anser seg som eksperter på Kina, industri - eller begge deler. Eller har politiske grunner til å bagatellisere risikoen og lovprise handel over landegrensene.

 

Selv stoler jeg mest på LO-klubbene. På de erfaringene de har, og den magefølelsen de har utviklet. De vet at kapitalistene ikke gir ved dørene. Det gjelder de blå kapitalistene - og de røde.

 

Kapitalistene - dvs. de som ønsker størst mulig trygghet for og avkastning på den kapitalen de risikerer - plasserer bedriftene - og dermed pengene sine - der de tjener mest. Og det er der kostnadene er lavest.

 

Og det er ikke i Norge.

 

Orkla så seg ikke økonomisk i stand til å utvikle ELKEM videre. Det sier noe om kapitalbehovet. Vær forvisset om at kineserne ikke leker butikk. 

 

At kineserne har kjøpt seg inn her for å bli i det fjerne nord er marginalt sannsynlig. At de vil gjøre langsiktige investeringer her med sikte på framtidg drift i det fjerne nord, er enda mindre sannsynlig.

 

Noen stor fare for at kunnskapen i ELKEM skal bli flyttet ut umiddelbart, er det nok ikke. Men om ti år kan mye være annerledes. Da kan kineserne på grunnlag av norsk viten og teknologi ha bygd opp kompetanse- og utviklingssentra der arbeidskraften er billigere, reguleringene færre og vegen til de store markedene kortere. M.a.o.: Der fortjenestemarginene er vesentlig mer gunstige enn her på berget. F. eks. i Kina.

 

Nei, det Norge i det lange løp får ut av dette salget, er nok ikke arbeidsplasser. Det vi må håpe på er at Orkla - dvs. Rimi-Hagen - bruker de milliardene som selskapet har fått for ELKEM, på å utvikle landbasert, petroleumsuavhengig industri i Norge. Kunnskap og virksomhet som vi - dvs. våre etterkommere - skal leve av når inntektene fra olje og gass avtar.

 

Norge er ingen framtredende industrinasjon. Vi har noen avanserte bedrifter på ulike områder, men vi er ikke i fremste rekke når det gjelder teknisk og teknologisk utvikling.

 

Norge er en råvareprodusent. Og en råvareleverandør. I mange tilfelle eksporterer vi råværer, lar andre foredle dem og kjøper dem tilbake i foredlet tilstand.

 

Når de som eier - eller kanskje vi skal si finansierer - den vesle andelen avansert kunnskapsbasert industri som vi har, selger vår viten til andre, får vi håpe at de er seg sitt ansvar bevisst og ikke utelukkende tenker fortjeneste, men også utvikling når salgssummen skal disponeres.

 

Kunnskapsutvikling som ikke gir umiddelbar avkastning, men er en investering i framtidig avansert industri og verdiskaping.  Investeringer som beriker Norge, og ikke bare tar sikte på hurtig fortjeneste og privat forbruk.

 

Kay Olav Winther d.e.


Justismord

Retten har talt. Anders Tallerås og Magnus Stangeland har tiltusket seg pensjonspenger som de ikke har krav på.  Derfor må de i fengsel.

 

Dommen er knusende for de to tidligere stortingsrepresentantene. Aktoratet har fått fullt medhold. 

 

Men er dommen riktig? Og rettferdig?

 

Enkelte vil formodentlig se på domfellelsen som et håndfast uttrykk for at tingretten ikke gjør forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

 

For andre framstår dommen som vilkårlig. Og urimelig.

 

Jeg tilhører de som er kritiske. Både til virkelighetsbeskrivelsen og domfellelsen.

 

Opprinnelig mente Riksrevisjonen at det var grunnlag for å rettsforfølge flere - både tidligere statsministere og stortingsrepresentanter.  Det viste seg imidlertid at det ikke var grunnlag for å trekke flere enn to for retten. Reglene var altså ikke klarere enn at riksrevisjonen måtte revidere sin oppfatning.

 

Ingen skal få meg til å tro at personer som er så eksponert for offentlighetens lys som eksstatsministere og stortingsrepresentanter, med åpne øyne, viten og vilje har snytt fellesskapet - in casu Stortingets pensjonsordning - for betydelige beløp.  Man bør ikke ha vært tidligere lovgiver - eller ha vært utsatt for medienes bevåkenhet i flere stortingsperioder - for å forstå at det ville bære galt av sted.

 

Det Stangeland og Tallerås har gjort, har de gjort fordi de mente at de hadde rett til pensjon. De - og åpenbart flere med dem - har forstått reglene slik at inntekter som ikke stammer fra regulære arbeidstakerforhold ikke skulle regnes med. Stangeland har til og med redusert sitt arbeidsforhold for å holde seg innenfor grensen. Det viser hvordan han har oppfattet reglene. Retten får det imidlertid til å høres ut som et fordekt og særdeles utspekulert knep. 

 

Retten anstrenger seg også for å  få det til å høres ut som om reglene har vært lette å forstå og praktisere. Faktum er imidlertid at "pensjonister in spe" har bedt om opplysninger og råd uten å få klare svar. De har fått vite at tilfeldige inntekter - forstått som inntekter utenfor arbeidsforhold - ikke skulle regnes med. Og de er tildelt pensjon uten skriftlig bekreftelse og pålegg om å rapportere nærmere definerte inntektsforhold som kunne endre pensjonsgrunnlaget. Kriteriene har m.a.o. både vært uklare og uuttalte.

 

Dette ser retten glatt bort fra. Den mener at Tallerås og Stangeland burde forstått og visst.  Når de ikke skjønte eller visste, må de i fengsel. Mener tingretten.

 

Begge domfelte tok betenkningstid. Kanskje lurer de på om de orker å gå en runde til. I rettsapparatet og mediene.

 

De burde anket på stedet. For det første fordi dommen åpenbart er gal. Uklarhet og tvil burde kommet de tiltalte til gode. Men også fordi fengsel ikke er en adekvat straff i dette og likende tilfelle. Heller ikke for dem som aldri har vært i nærheten av Stortinget. Og ikke minst fordi ingen - heller ikke rettsystemet - er tjent med at en feilaktig dom blir stående fordi de rettsforfulgte er for utmattet til å føre sin sak og kjempe for sin rett.

 

For mye - eller urettmessig - utbetalt pensjon bør kreves tilbakebetalt. I grove tilfelle med renter. Fengsel er en overreaksjon med mindre det foreligger et uomtvistelig bevisst forbrytersk  hensikt. Folk skal dømmes for det de har gjort. Å dømme noe ekstra strengt for å avskrekke andre, er en rettsstat uverdig.

 

Florry Cap sa om sin mann Andy: "Andy er jevlig. Men han er rettferdig for han er jevlig mot alle."

 

Den slags rettferdighet trenger vi ikke i norsk rettsvesen.

 

Dommen mot Tallerås og Stangeland bør derfor ikke bli stående!

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 


Sårede soldater i Afghanistan: Vi trenger å vite

I Afghanistan foregår det en væpnet konflikt. Dit har staten Norge sendt soldater.

 

Soldatene deltar i en fredsbevarende - eller riktigere, fredsskapende - operasjon. Motparten - i praksis fienden - er bevæpnet, fanatisk og hensynsløs.

 

I bakhold og væpnede konfrontasjoner blir norske soldater skadet. I noen tilfelle drept.

 

Hvor mange som blir skadet, fører ikke oppdragsgiveren - staten Norge og det norske forsvaret - regning med.

 

Det er selvfølgelig helt utilfredsstillende.

 

Man skulle tro at politikere, forsvarsledelse og stedlig befal ville ønske fullstendige ajourførte opplysninger for til enhver tid å kunne vurdere situasjonen - dvs. faremomenter og strategiske og praktiske mottiltak.

 

Men nei. Skadeomfang, situasjonen skadene oppstod i og skadenes art føres det ikke oversikt over.

 

Årsaken kan man spekulere over. Ønsker man ikke å vite? Har man funnet det unødvendig - kanskje rent ut sagt, ikke ønskelig - å lage en oversikt? Frykter man at det vil skremme opinionen? Vekke politikerne? Skape vansker for de militære lederne som har som oppgave å lede operasjonen på våre vegne?

 

Eller skyldes forsømmelsen at det ikke er tradisjon for slik faktainnhenting og statistisk bearbeiding? Og at ingen har tenkt tilstrekkelig over - eller i alle fall ikke tatt konsekvensen av - at deltakelse i krigsliknende fredsbevarende operasjoner, er noe annet enn full krig hvor slikt regnskap vil være vanskelig å gjennomføre - så vel praktisk som strategisk?

 

Uansett. Forsvarsministeren har nå - åpebart foranlediget av medienes interesse for saken - bedt om at det lages pålitelige rapporteringsrutiner, og at relevante data samles inn og bearbeides på en slik måte at vi får innsyn i og et riktig overblikk over hva norske soldater på oppdrag utsettes for.

 

Det er tilfredsstillende. Et problem er avdekket - og har funnet sin politiske og praktiske løsning.

 

Også for den militære ledelsen bør dette være godt nytt. Den bør kunne dra strategisk, praktisk og personalpolitisk nytte av slike opplysninger.

 

For Siv Jensen er dette imidlertid ikke nok. Hun mener at forsvarsministeren bør vurdere sin stilling.

 

Hva er hun ute etter? Å finne en løsning på saken? Eller å hanke inn absolutt ufortjente politiske poenger samt goodwill hos den delen av befolkningen som ikke så lett aner kroken bak når de ser et fristende agn?

 

Det er vel ikke slik at Fremskrittspartiet har vært mer forutseende enn de øvrige og foreslått løsninger på dette forholdet som de andre partiene har vendt det døve øret til, eller direkte har motarbeidet?

 

Det forsvarsministeren her gjør, kalles adekvat politisk handling. Det kommer oss alle til gode.

 

Det Siv Jensen prøver seg på, har vi andre og mindre flatterende ord for.

 

Kay Olav Winther d.e.


Lurt?

Norge skal kjøpe nye jagerfly.

 

Regjeringen hadde valget mellom det svenske JAS Gripen og det amerikanske Joint Strike Fighter. Og valgte amerikansk.

 

Det kom ikke som noen overraskelse. Det ville den trolig gjort uansett. Fordi nært samarbeid med USA er en grunnleggende og integrert del av norsk forsvars- og utenrikspolitikk. Slik har det vært siden 2. verdenskrig.

 

Jeg har tidligere omtalt saken på denne bloggen. Bl.a. har jeg gitt utvetydig uttrykk for at Norge burde velge svensk. Klikk på denne lenken og se argumentene. 

 

Regjeringen hevder at det amerikanske flyet i større utstrekning enn det svenske oppfyller kravsspesifikasjonene til det norske forsvaret. M.a.o. at det er mer hensiktsmessig. Og at det dessuten er billigere.

 

Det er påstander som det er grunn til å tvile på riktigheten av. Og sannhetsgehalten i. Nå har dokumenter som  WikiLeaks har offentliggjort, styrket tvilen. De amerikanske flyene vil med stor sannsynlighet bli langt dyrere enn forespeilet. Og dyrene enn JAS Gripen.

 

Svenskene var villige til å la nordmennene ta del i utviklingsarbeid og produksjon. Handelen ville m.a.o. ikke bare gi oss moderne fly, men også knowhow, et bedret teknisk og teknologisk utviklingsmiljø og innbringende arbeidsoppdrag.

 

Dette har forsvaret - og regjeringen - ikke lagt avgjørende vekt på. De mener fortsatt at kjøpet av Joint Strike Fighter er best - og billigst.  Og at Norge slett ikke skal betale 12 milliarder kroner mer enn opprinnelig forutsatt. Det har i alle fall ikke de hørt noe om. Prisen avhenger av hvor mange land som kjøper, og hvor mange det blir, vet man ikke ennå, sier de.

 

Her er det mye som skurrer.

 

Hvis den endelige prisen avhenger av produksjon og salg, kan jo den prisen vi opprinnelig fikk oppgitt, ikke være annet enn "tenk på et tall". Et anslag. Da leker vi blindebukk. Med beløp som f.eks. kunne gitt helsesektoren et betydelige kvalitetsløft.

 

La oss derfor få alle kort på bordet. Hvis noen har gjemt noen kort i ærmet, vil vi gjerne se dem også. La oss få klarhet i hva vi er blitt forespeilet - eller lovet - når det gjelder pris på leveringstidspunktet, deltakelse i utvikling og produksjon og betingelsene for videreutvikling, forberinger, feilretting og vedlikehold.

 

Ingen er tjent med at det råder uklarhet om disse forholdene. Heller ikke regjeringen. Som risikerer å bli truffet av sin egen boomerang.

 

Det heter at det i en del saker er bedre å be om tilgivelse enn tillatelse. Dette er ikke en slik sak.

 

Som resultat av diverse ukloke handlinger på forskjellige områder, sliter regjeringen med tynnslitt tillit. Meningsmålingene taler sitt tydelige språk. Regjeringen må derfor unngå å hogge seg selv i foten ved å provosere fram et flykjøp basert på uklare og feilaktige forutsetninger.

 

Det tåler ikke regjeringen. Det tåler ikke velgernes tillit til politikerne. Og det tåler ikke norsk økonomi og norsk arbeidsliv. Og ikke forsvaret heller.

 

Derfor trenger vi åpenhet. Slik at vi får oversikt over fakta og kan se om noen er blitt lurt!

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Perfid journalistikk i TV 2

I nyttårstalen på TV sa statsministeren at regjeringen vil arbeide for bedre forhold for eldre som trenger hjelp. Det har falt TV 2 tungt for brystet.

 

For å svekke statsministerens - og regjeringens - troverdighet, har kanalen kryssklipt statsministerens tale med innslag som viser hvor ille eldre har det i Norge. Klippene er hentet fra reportasjer som TV 2 har gjort i løpet av året. De viser sørgelige eksempler på pleietrengende eldre som har falt utenfor systemet og ikke fått den hjelpen de skulle hatt.

 

Det er ingen grunn til å bagatellisere disse tilfellene - eller det problemet de illustrerer. De som trenger hjelp og ikke får det, har min udelte sympati. Men du skal være ganske uvitende og full av vrangvilje for å tro - eller mene - at disse tilfellene er representative for eldreomsorgen i Norge.

 

Antallet eldre øker.  De eldre lever stadig lenger. Og de aller fleste har det godt. Både når de er friske, når de blir syke og når livet går mot sin slutt.

 

Men den økende tallet på eldre fører til at tallet på eldre som trenger ekstraordinær hjelp og omsorg, øker. Det stiller samfunnet over for et problem som vokser - og vokser raskt.

 

Ikke alle har tatt dette forholdet inn over seg. Det gjelder i noen grad regjeringen - og i enda større grad politikerne i kommunene.

 

For selv om regjeringen satser på eldreomsorgen ved å stille stadig større ressurser til disposisjon, svekker den sin egen politikk ved ikke å være villig til å legge til side prinsipper og formaliteter som hindrer at midlene brukes på de oppgavene som regjeringen mener skal løses. Dette gir lokalpolitikere som stilles over for mange krav, og til forventninger som de ikke kan leve opp til, mulighet til å flytte eldrepolitikken nedover på lista over de mange sakene i lokalsamfunnet som skal løses.

 

Hvis regjeringen hadde økt og øremerket midlene til eldreomsorg slik at kommunnene ikke kunne bruke dem til andre gode - og i mange tilfelle helt nødvendige - formål, ville vegen fra politisk velvilje til praktisk handling blitt vesentlig kortere.

 

Regjeringen er derfor å bebebreide. Ikke primært for manglende satsing, men for å unnlate å ta i bruk virkemidler som ville gi større fekt for eldreomsorgen av de betydelige midlene som stilles til disposisjon.

 

At øremerking ville gått ut over innsatsen på andre samfunnsområder, sier seg selv. Hva det skal satses på, og hva som skal måtte vente, er et spørsmål om prioritering. Det er politikk. I praksis.

 

Men øremerking  er i mot regjeringens prinsipper. For regjeringen mener at avgjørelser skal tas nærmest mulig brukerne. Fordi den som har skoen på - eller er nabo med den som har det - best vet hvor den klemmer. Den vil ikke redusere det lokale selvstyret ved å overstyre ved hjelp av øremerking.

 

For brukerne av offentlige tjenester er det imidlertid irrelevant hvem som bestemmer. Hovedsaken er at problemer blir løst. Altfor mange hjelpetrengende eldre får ikke den hjelpen de trenger fordi regjeringen, lokalpolitikerne, rådmenn, Kommunenes Sentralforbund og andre forståsegpåere, er enige om at kommunene selv i altfor høy grad fritt skal få lov til å disponere midler som i sin helhet burde vært brukt på regjeringens - dvs. samfunnets - satsningsområde eldreomsorgen. 

 

Dette er et forhold TV 2 kunne kastet lys over. I stedet nøyer kanalen seg med å framstille statsministeren og regjeringen som noen man ikke kan stole på. Noen som sier én ting, men gjør noe annet. Som lover, men ikke holder.

 

Dette er journalistikk av simpleste slag. Men det bryr kanaledelsen seg trolig ikke om. Ikke de enkelte medarbeiderne heller. Tydeligvis.

 

Skulle de det, måtte de hatt sans for ærlig spill.

 

Og det er det ingen ting som tyder på at de har der i gården.

 

Kay Olav Winther d.e.