Ulykker og sykdom som straff

Personer med anlegg for overtro og konspirasjon har alltid utlagt sykdommer og ulykker som tegn fra en guddom. Enten som advarsler eller som straff. Forskjellen er ikke stor. Fenomenet forekommer i alle religioner.

 

Tendensen til å forklare det uforståelige med guddommelig styring eller inngripen har basis i menneskets begrensede innsikt. Man søker forklaring på det uforklarlige. Der intellektet ikke strekker til, overtar fantasien - og overtroen.

 

Dette er spesielt  vanlig  i panteistiske religioner og i enkle, religionsbaserte kulturer, men rester av slike primitive oppfatninger og forklaringer er også solid rotfestet i de verdensomspennende religionene. Og selv etter at religionene i århundrenes løp er slipt i møtet med vitenskap og ny erkjennelse, finnes det fortsatt godt mål av overtro igjen blant de troende.

 

Også i kristendommen har slik overtro overlevd. Trolig i langt større utstrekning enn vi liker å tenke på. Til daglig lever overtroen og vrangforestillingene helst i private - ofte familiære - relasjoner og i skjul i lukkede miljøer hvor de får godt med næring, men fra tid til annen stikker de hodet fram i lyset og presenterer seg i all sin primitive enkelhet.

 

Nylig stakk de hodet fram i Sarpsborg. På et møte arrangert av Sarpsborg Kristelig Folkeparti utla foredragsholderen, Per Haakonsen, ugjerningene 22. juli som advarsler fra gud. Og han var ikke snauere enn at han også la Aleksander Kielland-ulykken i vektskåla. Udådene den 22. juli og plattformulykken, var advarsler fra gud som ikke liker vår behandling av jødene og staten Israel. Mente foredragsholderen.

 

Jeg har lest Haakonsens foredrag. Det er selsom lesning. En hver kan lese og se selv.

 

På nettsiden sin presenterer Haakonsen seg som en person med høyere utdanning. Han er magister i statsvitenskap og har arbeidet i Forsvarsdepartementet, Landbruksdepartementet, kommunal forvaltning og ved Norges Landbrukshøgskole - nå Universitetet for miljø og biovitenskap - hvor han var kontorsjef. Utdannelse og stillinger som en skulle tro ville forutsette en viss kritisk sans og evne til refleksjon. At Haakonsen på tross av sin bakgrunn huser primitive forestillinger om kausalitet mellom hendelser på jorda og en guddommelig vilje, og at han ser på menneskelige tragedier som mishagsytringer fra en personlig, hevngjerrig guddom, viser at kunnskap og sosial aksept ikke er noen garanti mot religiøs fanatisme.

 

Haakonsen er opptatt av Israel er guds folk, og at Palestina er gitt av gud som hjemstavn for jødefolket. Israel har derfor rett til å ta landet tilbake. Han sier ikke uansett midler, men synes å mene det. Når andre land motsetter seg denne "repatrieringen", pådrar de seg guds vrede. Norge fører ikke en så israelsvennlig politikk, som Haakonsen - og gud - mener at vi burde gjøre. Landet har derfor pådratt seg guds - og Haakonsens - vrede. Derfor rammes landet av ulykker. Haakonsens gud er altså en gud som sender en forvirret drapsmann til Utøya for å slakte ned uskyldige, forsvarsløse ungdommer for å advare det norske folk mot å kritisere staten Israel og motarbeide dens ovegrep mot dens palestinske naboer.

 

Haakonsen - og hans trosfeller - må selvfølgelig få tro og mene hva de vil. Å gi uttrykk for sine oppfatninger må de også få lov til. Men de må finne seg i motargumenter fra personer som er uenig med dem. Personer som ser på det gamle testamente som en samling myter som er skrevet av jøder om jødefolket, og som derfor selvfølgelig framstiller jødene som guds eget folk. Dialogene mellom en personlig, monoteistisk gud og jødenes ledere er selvfølgelig oppspinn. Oppfatningen av gud som en lett irritabel gubbe som diskuterer med en gjenstridig Moses, er hjernespinn. Personer som tar dette på alvor, og som ser på jødenes rett til landet Palestina som gudegitt, mangler realitetssans.

 

Bibelens fortellinger er folklore. En del av det er interessant diktning. Noe er vakkert. Mye er utdaterte forestillinger som hadde sin tid i en helt annen virkelighet enn den vi i dag lever i. Den stadig økende sekulariseringen skyldes at stadig flere tilegner seg ny kunnskap og erkjennelse og innser at bibelens fortellinger og forklaringer ikke har rot i den virkelige verden, men er basert på fortidens manglende kunnskap om årsakssammenhenger, på fantasifulle forklaringer på forklarlige og uforklarlige fenomener, og på underkastelse og frykt for en straffende gud som bare finnes i menneskenes egen fantasi.

 

Jeg vil ikke berøve noen deres tro. Heller ikke Per Haakonsen. Hans tro overlever nok mine motforestillinger, og både han og Kristelig Folkeparti i Sarpsborg må, som sagt, få mene og tro hva de vil. Og de må få ha rett til å gi uttrykk for sine overbevisninger. Både i møter i Kristelig Folkepartis lokallag og i andre fora. Selv om deres oppfatninger i mine øyne er aldri så dumme.

 

Men det ville ikke skade om Haakonsen og andre som mener at de har fått innsikt og del i det antatt guddommelige, tok hensyn til sine medmennesker. Har man mistet sine kjære i Aleksander Kielland-ulykken, i regjeringskvartalet eller på Utøya, virker det sårende og opprivende å få høre at dette skyldes guds straffedom. Eller en advarsel fra gud. Hvilket i realiteten er ett og det samme.

 

Men fanatikere har det ikke med å ta hensyn. Det gjelder uansett hvilken tro eller overbevisning de tilhører. De er som regel blinde - og døve - i sin "rettroenhet".

 

Dumhet bør ikke forbys. Uvitenhet og vrangforestillinger heller ikke. Men de bør heller ikke stilltiende aksepteres.  Folk må reagere ved å ta til gjenmæle mot overtroen. Ved å ta avstand og ved å øke opplysnings- og kunnskapsnivået i samfunnet. De må bruke ytringsfriheten. Selv om det koster.

 

For neste trinn i en diskusjon som dette, er gjerne trussel om straff for den formastelige. Om hersidige ulykker og hinsidig pine. Slik har de "troende" tradisjonelt og til alle tider terrorisert annerledes tenkende til taushet eller til å finne sin plass i folden. I vår tid vet stadig flere for mye til å la seg terrorisere. Vi tror ikke på guds forsyn, og vi tror ikke på hans straffedom. Vi tror rett og slett ikke at han er der - men er skapt av mennesker i menneskets bilde.

 

Vi tror derfor ikke at Per Haakonsen taler på vegne av en gud eller har noen spesiell innsikt i meningen med sykdommer og ulykker som rammer menneskeheten. Vi tror at det han forfekter, er vrangforestillinger og tankespinn skapt i hans eget hode. Det er menneskeskapte tanker ikledt autoritet fra en framfantasert guddom og hentet fra en bok som er skrevet av mennesker. Og derfor egentlig ingen ting å bry seg om. Eller ta anstøt av.

 

Men slike oppfatninger som dem Haakonsen gir uttrykk for, er egnet til å skremme barn og andre som er spesielt sårbare og mottakelige. Den formen for overtro som Haakonsen serverer, er det derfor på sin plass å bekjempe enten vrangforestillingene har rot i kristendommen eller i andre religioner som bruker trusler om herlighet eller straff i det hinsidige for å dominere godtroende mennesker og styre deres tanker og gjerninger. Ingen mistforstått toleranse må hindre at denne formen for åndelig terror blir motarbeidet.  Uansett i hvilken religion den forekommer.

 

Ugjerningene 22. juli ble ikke styrt av et overnaturlig, guddommelig vesen, men av et menneske med forskrudde meninger og en forkvaklet selvoppfatning. Gjerningsmannen er en fanatiker som påberoper seg et oppdrag som har gjort det nødvendig for ham å begå de ugjerningene vi kjenner så altfor godt og som har rammet oss alle. Formålet helliger etter hans mening, drap og lemlestelse av uskyldige. Slik sett skiller han seg ikke mye fra de fanatikerne som mener at ugjerningene er en guds styrelse, og at undertrykkelsen og forfølgelsene i andre deler av verden er sanksjonert av en høyere makt.

 

Kampen mot slike forestillinger er en åndskamp. La oss ta den!

 

Kay Olav Winther d.e.

 


La ham skrive

Attentatmannen og drapsmannen fra 22. juli vil skrive bok. Det bør han få lov til.

 

Noe av det som gjorde mest inntrykk i tiden etter de tragiske hendelsene denne sommerdagen var uttalelsene om at de ikke skulle føre til et mindre åpent samfunn. Nå er tiden inne for å omsette ord i handling. Ytrings- og publiseringsretten bør vi beholde ubeskåret. For alle.

 

Om drapsmannen skal få beholde de pengene han eventuelt tjener på å skrive eller fortelle sin historie, er en annen sak. Når hans sak kommer for retten, bør hans erstatningsansvar over for de skadelidte og samfunnet bli klarlagt. Å holde dette spørsmålet utenfor rettsforhandlingene vil være galt over for de skadelidte.

 

For en utenforstående synes det klart at gjerningsmannen bør dømmes til å erstatte den tort og svie som de rammede har måttet utstå. Det bør gjelde både personlig og materiell skade. Så langt de lar seg erstatte. Skaden voldsmannen har forøvd, er så enorm at han aldri - uansett hvor mye han enn tjener - kan betale sin skyld fullt ut. Han vil derfor aldri selv kunne nyte godt av de midlene en eventuell bok vil innbringe. Hvis domstolen gjør det den skal.

 

To såkalt "sakkyndige" kjennere av menneskesinnet har funnet ut at terrorbomberen fra regjeringskvartalet og drapsmannen fra Utøya ikke er strafferettslig ansvarlig. Skulle retten komme til samme standpunkt, vil det formodentlig innvirke på spørsmålet om erstatningsansvar. Kan en utilregnelig person pålegges å erstatte den skaden vedkommende har forvoldt?

 

Hvis lovverket ikke hjemler beslag i slike inntekter, må det ajourføres. Her kan "Stine Sofies Stiftelse" ha et poeng. Hva man skal gjøre med de inntektene forlaget og andre ledd i produksjons- og salsgprosessen eventuelt får, er et langt mer omfattende og innfløkt spørsmål.

 

Et regulært forlag har ikke noe ansvar for den udåden som er begått. Skal det da forbys å tjene penger på en publisering? Og hvor skal grensen gå? Skal bøker om henhendelsene skrevet av forfattere og journalister være tillatt? Selv om de er aldri så "spekulative"? Skal forlagenes inntekter på slike bøker godtas som etisk forsvarlige, mens fortjeneste på forfatterens egne ord skal anses som "skitne" og inndras til fordel for statskassen eller de skadelidte? Hva er den etiske - og juridiske - forskjellen? Hvordan skal samfunnet kunne håndtere en slik balansegang mellom "hvite" og "svarte" forlagsinntekter?

 

Generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, uttaler til Dagsavisen at det må være et ansvar for forlagsbransjen å ha en høy nok etisk standard til å unnlate å utgi slike bøker. Skal vi likevel innføre sensur? En forfatter med en sikker bestselger unngår forøvrig dette problemet ved å utgi boka på eget forlag - eller et forlag opprettet av likesinnede. Hvor inntektene f.eks. går til en "ideell" stiftelse. Bør slike "avsatte" midler kunne inndras? Hva blir konsekvensene?

 

Hvis utgivelse hindres eller vanskeliggjøres i Norge, kan boka utgis i utlandet hvor inntektene kan settes på bok eller investeres og brukes av gjerningsmannen når vedkommende en gang settes på fri fot. Eller stilles til disposisjon for grupper og personer som tar opp arven etter ugjerningsmannen fra 22. juli.

 

Før eller siden vil det bli laget filmer om det som skjedden 22. juli. Filmer som i større eller mindre grad involverer gjerningsmannen og hans interesser, og som vil gi filmskapere og dristributører inntekter - ikke bare av dokumentarfilmer og seriøse dramafilmer, men også av spekulative filmer som bare har som formål å tjene penger på folks morbide interesse for katastrofen.

 

Hvordan vil et lovverk uten å virke begrensende på ytringsfriheten og uten å ramme vilkårlig, makte å skjelne mellom moralsk akseptable og uakseptable inntekter? Skal enhver inntekt som skriver seg fra omtale, eller kunstnerisk behandling, av tragedien, anses som generert av gjerningsmannen og dermed bli gjenstand for inndragning? Jeg spør igjen: Hvor skal grensen gå?

 

Avisene - og slett ikke bare løssalgsavisene - har i et halvt år levd høyt på de tragiske hendelsene som fant sted 22. juli. Resultater av hederlig journalistisk gravearbeid, av lekkasjer og utidige spekulasjoner er servert i en salig blanding. Bilder av gjerningsmannen har "prydet" avissidene og bidratt til å øke salget. At avisene har tjent penger på saken, må anses som utvilsomt.

 

Hva er den moralske forskjellen på de inntektene som dette har gitt, og de inntektene forlagene vil ha på bøker skrevet av utenforstående om saken? Eller bøker skrevet av gjerningsmannen selv?

 

Og: Hva vil samfunnet ha mest nytte av? Spekulative bøker fra folk som bruker saken som springbrett, eller av gjerningsmannens egne ord? For uansett hvor mange psykiatere man bruker, er det bare gjerningsmannen selv som kan fortelle oss hvordan han har tenkt, hvor han har hentet sitt tankegods fra, hva som har inspirert eller "trigget" ham og hvordan han kunne utføre en udåd så stor og grensesprengende at den savner sidestykke i den siviliserte verden.

 

Kan det ikke rett og slett være slik at samfunnet - det vil si du og jeg - kan ha nytte av at personen bak udådene får fortelle sin historie? At vi kan trekke lærdom av den? Som privatpersoner og som samfunn?

 

At noen vil bruke et slikt verk som enkelte brukte Hitlers "Mein Kampf", kan ikke forhindres. Like lite som vi kan hindre outsidere med forkvaklede sinn som vil føle seg inspirert av at ugjerningsmannen knebles. Hemmelighold og undertrykkelse avler mistenksomhet og myter.

 

Denne saken krever ikke først og fremst rask handling, men kløkt. Grundig gjennomtenkning  og kloke beslutninger for å unngå uforutsette skadevirkninger. Målet å bevare det åpne samfunnet bør stå fast. Ytringsfriheten er en umistelig verdi. Uten publiseringsrett er ytringsfriheten bare et ord. Å "bevare" ytringsfrihet i navnet, men hindre ytringer i gavnet, er ingen tjent med. Det er et bedrag. Og et selvbedrag. Her gjelder det å holde hodet kaldt, tanken klar og hjertet varmt.

 

Det åpne samfunnet er en skjør plante som lett bukker under i lovverkets villnis. Så la ugjerningsmannen skrive.

 

Kay Olav Winther d.e.


Janne Kristiansens feiltrinn

PST-sjef Janne Kristiansen måtte gå. Det var ventet. Etter uttalelsene om Norges etterretningsvirksomhet i Pakistan, var det ingen veg tilbake.

 

Om Kristiansen gikk "frivillig" og etter eget initiativ, eller ble gitt mulighet til en slippe å få sparken, er likegyldig. Alle vet at det ikke var mulig for henne å fortsette. Tabbekvoten var oppbrukt, og hun hadde ikke nødvendig tillit hos justisministeren.

 

Nå blir den tidligere PST-sjefen etterforsket. Hvis etterforskningen viser at hun har røpet sikkerhetspolitiske hemmeligheter, kan hun bli dømt til fengselsstraff.

 

Så langt bør det ikke gå. Hun burde ikke vært etterforsket heller. Janne Kristiansen er ingen kriminell. Hun har ikke med velberådd hu røpet hemmeligheter. Ikke for egen vinning, og ikke for å begunstige fremmede makter. 

 

Janne Kristiansen ble utsatt for et uhell. Hun gled på et bananskall som Ahktar Chaudry i vanvare kastet foran henne. Janne Kristiansen er et offer for omstendighetene. Og for urealistiske krav til PST om åpenhet og hemmelighold.

 

Etter Lund-kommisjonen har sikkerhetstjenestene - og særlig PST -  hatt en uklar status.  Politikerne, mediene og allmennheten har på en og samme gang forlangt åpenhet og hemmelighold. Krav som det ikke er mulig å leve opp til. PST og Janne Kristiansen har levd i en kryssild av uforenlige forventninger. Det har - selvsagt - skapt rolleforvirring og usikkerhet om hvilke tiltak politikerne ville akseptere, og hvilken grad av hemmelighold etaten kunne praktisere uten å gjøre seg skyldig i brudd på forventningene om åpenhet og klar tale.

 

Det kan ikke råde noen tvil om at PST har ment å ha opptrådt i samsvar med rådende signaler fra det politiske miljøet når etaten har prioritert å vie oppmerksomhet til potensielle trusler fra det radikale islamitiske miljøet, framfor å bruke ressursene på å holde øye med den ytterliggående politiske høyresiden. Denne prioriteringen var PST ikke alene om. Før de fikk vite hvem som stod bak ugjerningene den 22. juli, ville samtlige medier, 90 prosent av stortingsrepresentantene og så å si hele regjeringen ha utropt radikale islamister som faremoment nummer 1. Og de ville hatt tilslutning fra nær inn på 100 prosent av den norske befolkningen. Før sannheten kom for en dag, mente samtlige fjernsynsjournalister, programledere, kommentatorer og såkalte "eksperter" at udådene måtte være utført av islamitiske krefter utenfra.

 

Så kan man si at det burde være grunn til å vente noe mer av landets sikkerhetstjeneste. Men PST fungerer ikke i et vakuum. Tjenesten  tar - direkte og inndirekte - signaler fra det politiske miljøet. Både når det gjelder å identifisere trusler, og når det gjelder å praktisere åpenhet og hemmelighold.

 

Janne Kristiansen har som PST-sjef ikke hatt noen heldig hånd med mediene. Men hennes situasjon har heller ikke vært lett. Hun har åpenbart valgt den grad av åpenhet som hun mente at landets politiske ledelse forventet av henne. Derfor gled hun intetanende på det verbale og politisk sleipe bananskallet som Ahktar Chaudry kastet foran henne.

 

Hun skulle selvfølgelig sagt: Dette kan jeg ikke kommentere i detalj, men vi mottar opplysninger som vi finner å kunne ha tillit til. Mer kan jeg ikke si.

 

Hadde hun sagt dette, hadde hun med stor sikkerhet blitt kritisert for å holde unna opplysninger for Stortinget. Hun ville fått høre at hun viste samme mangel på åpenhet og samarbeidsvilje som preget sikkerhetstjenesten før Lund-kommisjonen "ryddet opp". Og noen ville påpekt hennes tidligere "tabber" og krevd hennes avgang. Men hun ville ikke kommet i den situasjonen som hun er i nå.

 

Nå valgte hun i stedet åpenhet. Rodde seg for langt utpå. Og måtte likevel gå.

 

Hun fikk en lite ærefull sorti, men bør være glad for at hun er kvitt ansvaret. Og de sprikende, uforenlige forventningene.

 

Men etterforskningen og eventuelle rettslige oppfølgingsskritt ser hun neppe fram mot med glede. Dette burde hun da også vært spart for. Mener man at forsnakkelsen - eller kanskje heller det misforståtte forsøket på å komme Stortinget i møte og svare på det hun ble spurt om - kan representere en fare for landets sikkerhet og for våre spioner i andre land, gjør man vondt verre ved å grave i sakene og ved å gi mediene anledning til å fråtse i lekkasjer og spekulasjoner .

 

Det eneste fornuftige er å legge saken død for så å gjenskape PST som en hemmelig tjeneste som ikke opptrer i åpne høringer eller står til svars for mediene, men som rapporterer til justisministeren og til de lukkede organene som regjeringen og Stortinget etablerer for å sikre demokratisk kontroll med den delen av etterretningen som PST tar seg av.

 

Tilsvarende bør den militære etterretningstjenesten rapportere til forsvarsministeren og til de samme politiske organene som PST rapporterer til. Verken sikkerhetstjenestens eller etterretningstjenestens tjenester egner seg for åpne høringer.

 

Konstitusjonelt sett burde ikke PST-sjef Janne Kristiansen representert tjenesten i den åpne høringen. Hun burde vært bisitter for justisministeren som har det politiske ansvaret over for Stortinget. Da Kristiansen bevet seg inn på minelagt område, burde justisministeren grepet inn før skaden fikk det omfanget den fikk.

 

Når Faremo ikke gjorde det, skyldes det trolig at alvoret i overtrampet ikke gikk opp for henne med en gang. Det taler ikke til hennes fordel. Heller ikke de øvrige tilstedeværende så ut til å fatte sakens omfang og alvor. Det taler til PST-sjef Janne Kristiansens unnskyldning.

 

Som sagt: Det bør umiddelbart legges lokk på saken. Etterforskningen er ikke annet enn politisk anstaltmakeri.

 

Det som haster, er å få foretatt en rolleavklaring og ansvarsplassering. Hvor mye hemmelighold vil vi - og bør vi ha? Og: Har PST de ressursene etaten trenger for å kunne gjøre en fullgod jobb i en verden med skarpe ideologiske motsetninger, åpne grenser og stor folkeforflytning?

 

I denne sammenhengen er Janne Kristiansens misforståtte åpenhet for en bagatell å regne! Justisministeren har utspillet.

 

Kay Olav Winther d.e.


Ikke Brille-fint

Jeg er ikke fan av Harald Eia og Bård Tufte Johansen. Ikke slik at jeg har noe i mot dem personlig, men de er ikke morsomme. Synes jeg.

 

Jeg har aldri hatt sans for dem. Ikke for noe de har gjort. "Kyllingstøntet" til Bård Tufte Johansen utenfor Rikshospitalet oppfatter jeg som en prototyp på den humoren de står for. I mine øyne var dette påfunnet ikke morsomt i det hele tatt. Bare hjelpeløst. Hjelpeløst og dumt.

 

Nå har NRK på ny gitt duoen mulighet til å boltre seg i beste sendetid. Tolv mandager sender NRK 1 programmet "Brille" med Harald Eia som programleder og Bård Tufte Johansen som fast deltaker. Det første programmet gikk på lufta 16. januar - og var akkurat så dårlig som man kunne vente.

 

"Ideelt skal man lære litt hver gang," sier de to programmakerne til Aftenposten.

 

Det eneste man kunne lære av program 1, er hvordan et underholdningsprogram ikke skal være. Tøylesløst tullprat er ikke underholdende og formidler ikke kunnskap. Her var det ingen humor, ingen underfundighet, ingen treffsikker ironi, ingen satire med utgangspunkt i aktuelle hendelser. Her var det bare mas. Deltakere som snakket høyrøstet i munnen på hverandre, og en rotete, snøvlete programleder som fant å måtte ty til rop og store geberder for å tøyle deltakerne og komme til orde for å straffe gale svar med minuspoeng.

 

En improvisert spørrekonkurranse i et lett belivet familieselskap har større underholdningsverdi en dette programmet. Som ligger an til å bli en flopp. Hvorfor bruker NRK penger på sånt?

 

Budskapet er at kunnskap er gøy, sier Eia til Aftenposten. Og legger nærsynt og selvopptatt til at "det er ingen på Blindern som mister bevillingen sin etter Brille". Han sikter til etterdønningene etter det skandalepregete programmet Hjernevask som han var programleder for.

 

Hjernevask var en sterkt subjektiv programserie hvor enkelte av deltakerne deltok på det de selv oppfattet som "falske premisser". De mente at de intetanende ble lurt utpå glattisen av programleder Eia, og at de uttalelsene de kom med, ble satt inn i en sammenheng og brukt på en måte som fikk bidragsyterne til å framstå som lite pålitelige og seriøse.

 

Denne gangen skal ingen stilles i gapestokken. I alle fall ikke ufrivillig.

 

Men det spørs om ikke deltakerne likevel kan komme til å pådra seg riper i lakken, et frynsete rykte og redusert anseelse som "seriøse" komikere. For er det de blir trukket med på i Brille morsomt? Og ikke minst: Er det intelligent moro?

 

Det første programmet overbeviste ikke. " ... folk må venne seg til det. Dette er er typisk program som vokser på seg," sier Bård Tufte Johansen til Dagbladet. Han har et poeng. Det er utrolig hva folk kan venne seg til. Vi har en tendens til å justere forventningene i forhold til det som blir bydd oss. Nettopp derfor er pseudohumoristiske programmer så skadelige. De bidrar til å senke nivået, forventningene og vår kritiske sans.

 

Det er NRKs ansvar å se til at de programmene de tilbyr, og de programmakerne de benytter, holder et visst nivå. Selvsagt kan de av oss som ikke er fornøyd med kvaliteten på de programmene vi får tilbud om, slå av eller skifte til en annen kanal. Det gjør vi også. Vi aksepterer at kommersielle kanaler sender underlødige programmer som verken holder mål når det gjelder innhold eller form. Vi bare velger dem bort.

 

Når det gjelder NRK, er forholdet et annet. NRK er ikke en kommersiell kanal som kan forsøke å erobre seere ved å fri til publikums dårlige smak eller fiske etter høye seertall ved å senke kravene til kvalitet i håp om at "folkelighet" skal appellere til det brede lag.

 

NRK har et kulturelt oppdrag.  Som lisensfinansiert "statskanal" har den forpliktelser. Den skal sende stoff som betalkanalene ikke finner lukrativt, og heve vårt kunnskaps- og dannelsesnivå ved å gi oss programmer av ypperste kvalitet. Ikke skravlete, intetsigende tøys på selskapsleknivå.

 

Bård Tufte Johansen mener altså at programmet vil ta seg opp, og interessen stige. Det skal bli spennende å se. Jeg går ut fra at  NRK måler seeroppslutningen og lar oss få del i utviklingen.

 

Skulle det vise seg at programmet trekker seere og klarer å holde på dem, ser jeg mørkt på framtiden. Da er jeg bekymret for den norske folkesjelen.

 

Kay Olav Winther d.e.


Pokalen røyk for bursdagsbarnet

Der røyk pokalen, sa Maja fra Nesbru.

 

Jeg er redd for at Petter Northug kan si det samme. Etter gårsdagens løp - da han ble parkert av Dario Cologna - kan han ikke gjøre seg realistisk håp om å vinne årets "Tour de Ski". Alt tyder på at sveitseren tar sin tredje sammenlagtseier.

 

Russerne har gjort betydelig framgang i sporet denne sesongen. De har ikke bare en ener, men flere. Enn så lenge har Alexander Legkov gjort det best i årets "Tour".  Jeg beklager å måtte si det, men slik situasjonen er nå, og formkurven tatt i betraktning, er Legkov en vel så realistisk utfordrer til å bestige toppen av seierspallen som Northug er.

 

De siste to løpene har vist oss en Petter Northug som har sand i maskineriet. Kanskje har han hatt dårlige ski - noe som kan rettes på. Og kanskje brygger han på "noe" slik at kroppen ikke yter optimalt. Men problemet stikker trolig dypere enn som så.

 

Northug virker defensiv. Usikker på seg selv. Kanskje er han blitt negativt overrasket over at han ikke er så overlegen i sporet som han hadde ventet - og som førjulsesongen gav bud om. Han virker sliten og har ikke den spruten i bakkene og på oppløpet som han tidligere - også under "Touren" - har gitt eksempler på.

 

Ikke noe er avgjort, sier Petter i Dagsavisen i dag. Det må han jo si - og det må han mene. Ellers ville slitet vært meningsløst. Så derfor: Hold fast på at løpet ikke er kjørt og yt maksimalt til siste stavtak er tatt. Slik opptrer en god idrettsutøver.

 

Men realistisk betraktet er sjansene for sammenlagtseier små. Ytterst små.

 

Petter Northug er en fantastisk idrettsmann. Skulle han også i år gå tapende ut av duellen med Cologna, er han fortsatt en idrettsutøver av ypperste klasse. En konkurransemann som trass i en del merkelige sprell har gitt det idrettsinteresserte publikum langt ut over Norges grenser, store idrettsopplevelser og god underholdning.

 

Petter Northug er en ung mann. Han fyller 26 år i dag. Jeg håper at han ikke går lei og slår spillet over ende fordi om han ikke når sine mål så raskt og ubestridt som han gjerne ville, men at han fortsetter å trene og representere Norge i alle fall til han blir 30. Om han ikke står på toppen av pallen når "Tour de Ski" er over for denne gangen, kommer det nye muligheter.

 

Og skal vi være ærlige, er det kanskje bra for skisporten om Petter Northug ikke vinner årets "Tour de Ski". Bra at en løper fra mellom-Europa hevder seg  i en "nordisk disiplin" og bra at en ikke-norsk vinner slik at langrennsporten i folks bevissthet ikke ender som "norsk displin" i stedet for "nordisk".

 

Sett i dette perspektivet, betrakter jeg det som et lyspunkt at russerne er i ferd med å gjøre et ambisiøst og ganske vellykket come back i langrennsløypene. Svenskene har både enere og bredde. De baltiske landene, Tyskland, Frankrike og Italia og enkelte av de landene som tilhørte Sovjetunionen, henger med - ikke bare Russland. Nå savner vi en framrykking på bred front fra Finnland, så har vi en bredde i deltakelse og rekruttering som sikrer utendørssporten langsrenns framtid. 

 

Så verden går ikke under selv om du ikke vinner årets utgave av "Tour de Ski", Petter. Og ikke du heller. Takler du motgangen riktig, vokser du på den - både mentalt og når det gjelder fysisk styrke og stayerevne.

 

Og vi som følger deg og gleder oss over dine idrettsprestasjoner, er ikke skuffet over deg. Eller dine prestasjoner. Vi vet at du er et menneske - med nesten overmenneskelig styrke, og noen ganske alminnelige, menneskelige svakheter. Det gjør deg ikke mindre.

 

Bit derfor tennene sammen og ta det kommende nederlaget sammen med den derav følgende skuffelsen, med fatning. Det kommer dager etter disse. Både for langrennsporten - og for deg.

 

Gratulerer med dagen, Petter. Feir med måte. Og gi jernet i de gjenstående løpene. Rekker du ikke helt fram,så har vi forståelse for det. Vi kan forsone oss med at du ikke er best hele tiden.

 

Det bør du også kunne.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Stakkars Carl i Hagen

Jeg har ofte kritisert Carl i Hagen. Med god grunn. Nå ønsker jeg imidlertid å uttrykke min sympati.

 

Carl I. Hagen har kjørt på to fotgjengere. I et fotgjengerfelt. Ingen kan vel ha forståelse for noe sånt? Er man ute i trafikken med bil, må man vise årvåkenhet. Det kan ikke Carl I. Hagen ha gjort. Derfor er han sterkt å kritisere. Vil sikkert mange mene.

 

For så vidt ja. Men: Riktignok uten å kjenne de nærmere omstendigheter ved saken, tror jeg at et uhell som dette lett kunne skjedd med alle som kjører bil. Man bør ikke være uforsiktig eller åndsfraværende for å komme opp i en slik situasjon. Det rekker at man ikke er forutseende nok. At man ikke forstår hva som kan skje. Før det skjer.

 

Jeg tror på Carl I. Hagen når han sier at plutselig var de der.

 

Men man har da absolutt stoppeplikt for et fotgjengerfelt med fotgjengere i?

 

Ja. Jeg vil endog gå så langt som til å si at man har "stoppeplikt" for fotgjengere over alt. Til en hver tid. Heller et stopp for mye enn et stopp for lite.

 

Likevel vil det skje uhell - og ulykker - hvor fotgjengere blir påkjørt fordi det er uråd for bilisten å reagere hurtig og adekvat nok når en fotgjenger plutselig og uanmeldt befinner seg i kjørebanen.

 

Som sagt: Jeg kjenner ikke de nærmere omstendigheter ved Carl I. Hagens uhell. Og: Jeg vil ikke legge stein til byrden for de påkjørte ved å antyde at de har gjort noe galt eller kritikkverdig. Å finne ut hvem gjorde hva, og hvem som til syvende og sist er å bebreide, får politiet ta seg av.

 

Men jeg vil som bilist med mer enn 50 års fartstid på norske gater og veger, få si at det ikke bare er kjøreferdighet, men også en god del hell som er årsak til at jeg - og sikkert mange med meg! - ikke er havnet i den ulykkelige situasjonen som Carl I Hagen nå er i.

 

Fotgjengere er et uberegnelig folkeferd. Både de små og de store. Det er egnet til å overraske, etter som et meget betydelig antall fotgjengere er bilister som har parkert bilen for øyeblikket. I alle fall denne delen av fotgjengerstanden burde vite hvor farlige biler er i møte med mennesker og hvor lang tid det tar for en gjennomsnitlig god sjåfør å styre unna eller bremse ned en slik mototorisert koloss av blikk og glass dersom et menneske plutselig kommer i vegen.

 

Mange går ut i vegen uten å varsle. Og de går ut i fotgjengerfeltet uten å varsle. Ofte er det skremmende vanskelig å avgjøre om folk som går langs vegen - i vegkanten, på gang- og sykkelvegen eller på fortauet - skal videre rett fram, eller om de etter innfallsmetoden kan komme til å krysse vegen. Og er det unger det er snakk om, er sjansen for uanmeldte innfall enda større.

 

I slike tilfelle må bilisten være forsiktig og ta uventede situasjoner med i betraktningen. Det er riktig, men forsiktigheten kan ikke med rimelighet ende med at bilisten eliminerer en hver fare ved å stanse til situasjonen er avklart. Trafikken må gå sin gang. Både der hvor det ikke er fotgjengerfelt - og der hvor det er.

 

Kanskje bør vi vurdere om alt fokus på bilistenes stoppeplikt ved fotgjengeroverganger,egentlig representerer et faremoment? Og svekker årvåkenheten? Hos fotgjengeren? Som får inntrykk av at de bare kan gå. Uansett.

 

Selvfølgelig må biler ha stoppeplikt. Og selvfølgelig skal barn og voksne lære om det. Men kanskje burde det legges langt større og avgjørende vekt på de pliktene fotgjengerne har? På de forsiktighetsreglene de må ta? Også når de skal krysse en fotgjengerovergang?

 

Vil ikke det redusere bilistenes årvåkenhetsplikt og ansvar, kan man spørre.

 

Jeg tror ikke det. Derimot tror jeg det vil bedre trafikksikkerheten fordi alle parter får en klart uttalt plikt til å være årvåkne og forutsigbare. Noe slett ikke alle fotgjengere kan sies å være i dag. Altfor mange - og slett ikke alltid de yngste - går ut i vegen eller fotgjengerfeltet uten det minste vink til bilistene. De stoler tilsynelatende på at bilistene ivaretar sin stoppeplikt. Og noen ser ut til å tro at bilister har en ekstra sans som forteller hva fotgjengeren der framme har tenkt å gjøre om tre sekunder.

 

Jeg gjentar at jeg ikke har noen grunn til å tro at det unge paret som Carl I. Hagen var så uheldig å kjøre på, har noen del av ansvaret for det som skjedde. Men etter 50 års erfaring som bilist på norske veger og i norske gater vet jeg at mange norske fotgjengere kan takke skjebnen, hellet og dyktige sjåfører for at de ikke er havnet på panseret.

 

Carl I. Hagens uhell har fått omfattende omtale i media. Den oppmerksomheten saken har fått, burde aktualisere en gjennomgang av gjeldende regler og praksis. Vil vi ha færre ulykker og uhell i form av påkjørte fotgjengere i og utenfor fotgjengerfelt, må vi klarere understreke fotgjengerens ansvar. Ikke for å svekke bilistens ansvar, men for å sørge for at alle viser ansvar i trafikken.

 

Skjer det noe, er det den svakeste part det går hardest utover. Det er i alle tilfelle fotgjengeren. En skjerping av fotgjengerens ansvar er derfor et tiltak til fotgjengernes beste. Samtidig med at det med all sannsynlighet vil bidra til at noen bilister slipper å gjennomgå det marerittet som en påkjørsel av en gående må være enten den skjer i et fotgjengerfelt eller utenfor.

 

Kay Olav Winther d.e.