Hva er en politiker?

I følge enkelte medier er en politiker en person som har politikk som heltidsbeskjeftigelse og som driver med politikk hele livet. I alle fall burde det være slik, ser enkelte kommentatorer ut til å mene. Har du slått inn på politikerbanen, bør du holde deg der.

 

Den tidligere stortingsrepresentanten og statsråden Bjarne Håkon Hansen blir stadig framholdt som et skrekkens eksempel på en politiker som har sviktet sitt kall. Ikke nok med at han forlot politikken for i stedet å gi dyre råd til andre, men han tjener i tillegg mye mer enn før. Det er nesten det verste. En politiker som bruker de kunnskapene han har ervervet seg og attpå til tjener penger på det. 

 

At Bjarne Håkon Hansen er - eller var? - Arbeiderpartimann gjør ikke saken bedre. For kan en ekte Arbeiderpartimann selge seg på den måten? En Arbeiderpartimann bør selge seg billig og holde til på "gølvet". En som forlater politikken og tjener godt på å dele sine kunnskaper med den som betaler mest, kan ikke være Arbeiderpartimann. Han må seile under falsk flagg. Det Bjarne Håkon Hansen har gjort, må være det ultimate eksempel på foraktelig brødpolitikk og ideologisk flukt. Fy skam! Ikke rart at politikerforakten florerer. Hevder noen. Til stadighet. Og får både spalteplass og store oppslag.

 

Kritikken er imidlertid forfeilet. Den bommer fordi den bygger på en ureflektert, utilfredsstillende og misvisende oppfatning av hva en politiker er.

 

Politikk er ikke en profesjon, og politiker er ikke et yrke. Politikk er samfunnsdugnad. En politiker er rett og slett en person som for kortere eller lengre tid bruker av sin arbeidskraft og sin tid til å delta i politisk arbeid for å fremme samfunnspolitiske løsninger som vedkommende har tro på. Rundt omkring i Norges land er det tusenvis av personer som utfører politisk arbeid - og altså er politikere. Kun et beskjedent mindretall har politikken som fulltidsbeskjeftigelse - f. eks. som rikspolitikere eller politisk valgte på fylkes- eller kommunenivå. Og bare et ganske liten andel av disse driver med politikk på heltid hele livet.  

 

En politiker er m.a.o. en person som deg og meg. Men en som skiller seg fra mengden ved å stille seg til disposisjon for fellesskapet og ta aktiv del i det representative demokrati. En politiker er kort sagt, en person som utfører arbeid for fellesskapet - altså for samfunnet - med utgangspunkt i det ideologiske grunnsynet og de praktisk politiske løsningene, som vedkommende har tro på.

 

En politiker er altså en ganske vanlig person som har påtatt seg et politisk oppdrag. Vedkommende er politiker akkurat så lenge som oppdraget varer. For noen varer det livet ut. Andre stikker innom politikken og gjør en tidsavgrenset innsats. Samfunnet trenger begge kategorier.

 

Noen vil mene at dette er selvfølgeligheter. Noe alle vet. Det burde det vært, men dessverre er det ikke slik. Ikke for mediene - og ikke for den "jevne" mann og kvinne som stadig utsettes for ensidig kritikk mot politikken og politikerne og påvirkes av medienes uopphørlige terping om politikere som svikter sitt kall eller på andre måter blottstiller sin utilstrekkelighet, og legger grunnlag for en høyst forståelig politikerforakt. Som det gjerne heter. 

 

For den som vet hva politisk arbeid er, og hvilken betydning den har for et velfungerende folkestyre, er begrepet politikerforakt meningsløst. Normale, tenkende mennesker føler ikke forakt for personer som uselvisk og på idealistisk grunnlag aktivt tar del i den samfunnsdugnaden som politikken er. Man kan være uenig i det som blir sagt og gjort, men ikke føle forakt. Politikerforakt er et ord som stort sett brukes av personer som mangler kunnskap om og innsikt i, hva politikk er og om hvordan samfunnsmaskineriet fungerer. Personer som ikke selv kan tenke seg å yte en innsats for fellesskapet, men gjerne står ved sidelinjen og ser på - og kritiserer dem som tar i et tak.

 

Det siste året har uvanlig mange unge politikere sagt at de ikke stiller til gjenvalg til Stortinget. Mediene og de profesjonelle kommentatorene er bekymret. 

 

Årsakene til at unge mennesker trer ut av politikken, kan være flere. Kanskje koster et liv i medienes søkelys mer enn det smaker? Kanskje den nådeløse forfølgelsen og granskingen av hjerter og nyrer blir for mye? Kanskje ønsker de ikke å leve et liv hvor ethvert feiltrinn ikke bare blir slått ned på, men blir forstørret og brettet ut i avisene dag etter dag? Et liv hvor familien ikke kan slå på TV uten å møte et av familiens medlemmer hengt ut til spott og spe? Eller kanskje vil de rett og slett prioritere annerledes? Gjøre noe annet. 

 

I tidligere tider hadde stortingsrepresentantene gjerne erfaring fra arbeidslivet når de ble valgt inn. I dag slipper partiene ofte fram unge velutdannede personer som ikke har rukket å bli tørre bak øra før de skal være med og ta ansvar for landets ve og vel. Personer med erfaringer fra utdanningsinstitusjoner og partienes ungdomsorganisasjoner, men lite - eller kanskje helst ingenting - annet.

 

Dette er personer som ikke har sin sosiale og økonomiske status og sine inntektsmuligheter knyttet til stortingsvervet. Flere av dem ville med sannsynlihet tjene mer og bli høyere ansett om de arbeidet i næringslivet eller i toppbyråkratiet. Hvem kan fortenke personer med slike valgmuligheter i å ta med seg sine erfaringer og sin smule status fra politikken og følge Bjarne Håkon Hansens veg ut i arbeidslivet?

 

Fremskrittspartiets "vidunderbarn" Ketil Solvik-Olsen er en av dem som ikke vil mer. Senterpartiets "wonderboy" Ola Borten Moe er en annen. 

 

Manglende stayerevne hevder noen, og framstiller den manglende viljen til fortsatt innsats i politikken som en karakterbrist og et tegn på manglende seriøsitet. Politikere som en gang har latt seg velge til storting, fylkesting eller kommunestyre skal fortsette å stille seg til rådighet. I motsatt fall svikter de partiet og velgerne. Ser mediene ut til å mene. Som motvekt holder de - med dårlig skjult beundring - fram tilårskomne veteraner som Astrid Nøkleby Heiberg og Inge Lønning som har kastet seg inn i kampen om nye år på tinget.

 

At ikke alle som en gang er valgt inn på Stortinget - eller i fylkesting eller kommunestyrer - blir sittende der til de går av med "pensjon", er en styrke for demokratiet - altså folkestyret. Blandingen av erfaring og rekruttering gir kombinasjonen sammenheng og fornyelse. Ledige verv bidrar til variasjon og mangfold, og til at bredere lag av folket med ulik bakgrunn gis plass i folkevalgte organer. 

 

Rekrutteringen til politikken er mindre enn den burde være i et levende demokrati. Å beklage at verv går på omgang og nye personer aktiveres, er derfor paradoksalt. Gjengangerne i politikken - både i rikspolitikken og lenger nedover på den politiske stigen - er fortsatt mange nok til at kontinuitet og overføring av erfaringer og annen kunnskap sikres. Problemet er - i alle fall foreløpig - ikke at folk trekker seg, men at altfor mange gror fast. Utskifting sikrer - paradoksalt nok - overlapping og kontinuitet. Slik bør det fortsette.

 

Skal vi holde folkestyret levende, må vi arbeide for et bredt, folkelig politisk engasjement. Skal dyktige, ambisiøse personer ønske å engasjere seg i politisk arbeid, må de ha realistiske muligheter til å nå fram dit hvor beslutningene fattes. Hyppigere utskifting av politisk tillitsvalgte er en forutsetning for engasjement og rekruttering.

 

At Borten Moe og Solvik Olsen og andre ikke altfor gamle topp-politikere går ut av politikken for en stund eller for alltid, er derfor ikke å beklage slik mediene synes å tro. Det er et sunnhetstegn.

 

Det som er beklagelig er at stortingsrepresentanter som har sittet på Stortinget i flere perioder, kjemper for sitt "politiske liv" og biter seg fast i taburetten slik at yngre kandidater holdes borte fra nasjonalforsamlingen. Det tyder mer på egeninteresse enn på samfunnsansvar.

 

Disse "gjengangerne" burde mediene gå nærmere etter i sømmene.

 

Kay Olav Winther d.e.