Den gamle mannen og havet

Myndighetene har bestemt at det skal finnes flytevest i båten når båten er i bruk. Det er en lovbestemmelse man kan like eller mislike - men den gjelder. For alle. Uansett alder. Og uansett hvor i landet man bor.

 

En 90-årig mann fra Bogen i Nordland, hadde ikke vest i båten da han ble praiet av Kystvakta på sjøen utenfor huset der han bor. Det fikk han 500 kroner i bot for. Men den nektet han å betale. Æ betale faan ikkje nå bot førr ikkje å ha væst! sier han. Så derfor måtte han møte i retten. Dom faller seinere. Jeg vil heller gå i fengsel enn å betale boten, uttaler den opprørske og kverulantiske hobbyfiskeren som mener at en 90-åring bør få fiske i fred.

 

Mediene har - som man kan tenke seg - stor glede saken. Både etermediene og avisene har gitt den bred omtale. Kverulanten har fått lov til å gi uttrykk for sitt syn. Flere ganger. I beste sendetid. Hans syn er at han finner å måtte si fra når Kystvakta og politiet blander seg inn i hans gjøren og laden. En gamling på 90 år må få lov å fiske i fred på blikkstille hav rett utenfor støa hjemme, mener han. For han har levd på havet siden han var fem år gammel og seilt mange år i utenriksfart. Han kjenner derfor havet og respekterer det, sier han til NRK.no.

 

På Facebook er det opprettet en støttegruppe for den vestløse flyndrefiskeren. Gruppa har per d.d. vel 33.000 medlemmer. Og like før jul ble den halsstarrige fyren kåret til «Årets Nordlending». Det var avisa Nordlys som stod bak kåringen. Refleksjonsnivået på sosiale medier er som oftest ikke sjenerende høyt. At mer enn 30 000 medkranglefanter syns at den 90-årige fiskeren er en tøffing som fortjener støtte i sin kamp mot "overførrmynderiet", overrasker ikke. Det fins mange enkle mennesker. Men at en seriøs avis syns at den korttenkte kverulanten fortjener en hedersutmerkelse, er vanskeligere å begripe. Det er primitivt publikumsfrieri av verste sort. Og tjener Nordlys til liten ære.

 

For hobbyfiskeren fra Bogen er ingen helt. Han har ikke utrettet noe det står respekt av. Det eneste han har gjort, er å vise forakt for lover og bestemmelser. Og latt det gå prestisje i den unnlatelsesynden han ble tatt på fersken og bøtelagt for.

 

Folk som mener at de er hevet over loven fordi de vet best, og kan ta vare på seg sjøl, er en plage. De er en fare for seg sjøl - og til ergrelse for andre som egenrådigheten går ut over. Og for dem som må betale regninga når noe skjer. 

 

Vi er alle underlagt lover og bestemmelser som vi finner unyttige - eller direkte gale eller urettferdige. Men de fleste av oss påberoper oss ikke rett til å sortere i lovverket og rett til å forkaste de bestemmelsene vi ikke liker. Det skal være likhet for loven. Verken høy alder eller høy sosial rang gir fritak for å følge loven i vårt land. Derfor spenner vi på oss bilbeltet når vi setter oss bak rattet, enten vi er tjukke eller tynne, og enten vi lider av klaustrofobi eller ikke. Og vi stjeler ikke i butikken selv om varene frister oss og er utstilt slik at sjansen for å bli tatt er liten. Vi lever et lovlydig liv, og forstår at lovbestemmelser og lovlydighet er til felles beste. Også de bestemmelsene vi ikke liker. Vi viser sosial intelligens og tilpasser oss.

 

Men noen vil heller krangle. Som den aldrende hobbyfiskeren og båteieren fra Nordland. Jeg er ingen kranglefant, sier han. Men det er akkurat det han er. En kranglefant med overdreven tro på egen fortreffelighet og med minimal forståelse av reglene for sosialt samspill.

 

Nordlendingen mener at han ikke har bruk for flytevest. "Jeg sitter alltid i båten," sier hobbyfiskeren som var i ferd med å dra flyndregarn da han ble oppbrakt av Kystvakta. Kanskje han satt. De fleste står når de trekker garn. Dessuten har kverulanten  en aluminiumsbåt som ikke kan kantre. Hevder han. Derfor kan ikke de bestemmelsene som gjelder for alle oss andre, gjelde for ham. Han mener at småbåtlovens krav om at man skal ha flytevest i båten, er tullete. I det aktuelle tilfellet var han alene i båten. Og han tar fullt og helt ansvar for seg selv. Skulle han være så uheldig å falle over bord - noe han altså anser som utenkelig - ville dessuten blåsene bære ham. I alle fall en stund. Enhver voksen må selv bestemme om det er behov for å ha flytevest på seg, mener den snusfornuftige og selvbevisste nordlendingen som minner om at vi alle skal dø en gang.  Så hva er det Kystvakt og politi bråker for?

 

Hobbyfiskeren fra Bogen er kanskje en erfaren sjømann. Men noen stor tenker er han ikke. Hans argumentasjon henger ikke på greip. Mener han at enhver skal kunne velge hvilke lover og bestemmelser de skal følge? At vi skal kunne se bort fra lover vi ikke liker - eller syns er tullete? Eller skal den juridiske reservasjonsretten kun gjelde for personer over en viss alder? Jeg er 76 år. Kan jeg snart begynne se bort fra lover jeg ikke liker? Eller må jeg først fylle 90?

 

At det bor en kranglefant på Bogen i Nordland, er til å leve med. Hans påtatte forargelse og hardnakkete motstand mot å gjøre opp for seg, er en bagatell. Bortsett fra at han underbygger myten at nordlendinger er noe for seg sjøl.

 

Når jeg likevel skriver om saken, er det fordi ukritiske medier og 30 000 kranglefanter på Facebook har gjort den til en stor sak. En prinsippsak. Og et eksempel på hvordan samfunnet herjer med den "lille mann". Men dette er ikke en sak om den lille, tapre mann mot myndigheten, og folkevettet mot byråkratiet. Det er en sak om kranglefanten mot fellesskapet - om egoisme kontra solidaritet. Slipper han fra det, står det mange i kø som vil prøve seg. Og hva vil myndighetene gjøre med andre som er bøtelagt for samme forsyndelse dersom hobbyfiskeren fra Bogen slipper unna?

 

Enkelte av "opprørerens" støttespillere på Facebook finner det kritikkverdig at myndighetene går til sak og bruker så mye av fellesskapets midler for å tukte en person som vil bestemme over seg selv - og sette livet på spill når det passer ham. Men det er ikke myndighetene som øder fellesskapets midler. Det er kranglefanten - som insisterer på rettssak i stedet for å betale den boten han rettelig ble pålagt - som påfører oss utgifter.

 

Han må få mene hva han vil. Og gjøre hva han vil. Men da må han ta konsekvensen. Også den økonomiske og sosiale konsekvensen. Han bør derfor tilpliktes å betale omkostningene. Så kan jo avisa Nordlys, andre medier som har profitert på ham - samt støttespillerne hans på Facebook - holde ham skadesløs ved å gi ham en økonomisk handsstrekning.

 

Kay Olav Winther d.e.


De såkalte ekspertene

Mange såkalte "eksperter" har ikke peiling. De baserer ikke sine spådommer på innsikt og analyse, men på gjetninger - og på sympatier og antipatier.  Alle de såkalte ekspertene over disse linjene tok feil av hvilke lag som ville rykke ned og hvilket lag som ville kvalifisere seg. M.a.o.: De var ikke eksperter. De var synsere. Dårlige synsere.

 

Jeg har gjennom et langt liv truffet mange såkalte eksperter. Noen har holdt mål. Andre har ikke hevet seg over gjennomsnittet. Til gjengjeld har de vært velsignet med høy grad av selvtillit. Og noen har i tillegg hatt frekkhetens nådegave.

 

Da jeg var rektor på en skole, skulle vi ta i bruk et nytt ABC-verk. De fire lærerne som skulle ha førsteklassene var dyktige lærere med erfaring fra mange års undervisning. For å introdusere leseboka sendte forlaget en ekspert. En ung, selvbevisst dame som ikke bare fortalte hvilken metodikk boka var laget for, men også gav de fire, erfarne lærerne råd om hvordan de skulle undervise 1. klassinger. "Eksperten" snakket til dem som om de skulle være nybegynnere.

 

Mediene holder seg også med såkalte "eksperter". De skal gi inntrykk av faglige innsikt og med det troverdighet til journalistikken. De fleste såkalte "eksperter" er imidlertid ikke eksperter, men synsere. Det gjelder ikke bare innenfor skoler og medier, men på de fleste samfunnsområder.

 

"Ekspertene" selger sine råd. Gode råd er dyre, heter det. Men også dårlige råd er dyre. Det avskrekker ikke de som har penger. De kjøper - gode råd og dårlige råd. Og tror de fanger gullfuglen. Mens de i mange - kanskje de fleste - tilfeller kjøper katta i sekken. Hvert år bruker næringslivet millioner av kroner på konsulenter. Konsulenter som lager fikse rapporter med fine ord og finurlige grafer - og beregner seg skyhøye honorarer. Det offentlige er ikke stort bedre. Kommuner og fylkeskommuner og staten og statlige institusjoner har stramme budsjetter. De må kutte både her og der. Men pengene til konsulenthonorarer flyter ut av slunkne kasser i stride strømmer. 

 

Er det noen som går ekspertene etter i sømmene og vurderer nytten av ekstern ekspertise - systematisk? Er "eksperter" utenfra i stand til å sette seg inn i de komplekse saksområdene og problemene de tar seg godt betalt for å gi råd om? Eller tilbyr de hovedsaklig standardsvar på standardspørsmål? Gir de råd som kun har begrenset relevans i det aktuelle tilfellet? Jeg spør igjen: Hvem foretar en systematisk, gjennomgripende vurdering av problembeskrivelse og måloppnåelse? Hvor ofte settes den faglige insikten som firmaets - eller f.eks. kommunens - egne ansatte har, til side for innkjøpte konsulentuttalelser? Og: Hvor mange dyre rapporter ligger begravd i dype skuffer? Fordi de "innsiktsfulle" løsningene ikke var så innsiktsfulle og nyttige likevel?

 

Og blir konsulentene - dvs. ekspertene og deres firmaer - stilt til ansvar når saken praktisk og økonomisk ikke får et utfall som er i pakt med oppdragsgivers ønske og forventninger? Å innrømme at konsulentene ikke kunne gi svaret, er en innrømmelse av at bestilleren har vurdert og handlet feil. Kritikk er å slå seg selv på munnen.

 

En by jeg har en viss kjennskap til, har bygd nytt torg med parkeringshus under. Torget var ikke en gang ferdig før man måtte bryte opp steinbelegningen og erstatte deler av den. Steinene gjorde det vanskelig for funksjonshemmede å gå og å kjøre rullestol. Etter hvert har andre mangler kommet for en dag. Torget fungerer ikke etter forutsetningene. Nå ligger byens myndigheter i strid med ekspertisen.

 

Den samme byen bygde en egenartet lyssøyle ved gjennomfartsåren. Men lyssøylen lyste ikke. Ekspertisen fikk den ikke til å fungere. 

 

En annen kommune jeg kjenner godt, har bygd kunstgressbane og kunstisbane. Kunstgressbanen skulle gi idrettslaget og den videregående skolen mulighet til å drive utendørsaktiviteter om vinteren. Men på kunstgressbanen danner det seg is. På kunstisbanen vil ikke isen ligge. Nå får politikerne som har vedtatt prosjektene, kritikk. Så ørene flagrer. Men er det politikernes skyld at banene ikke fungerer? Eller er det kommuneadministrasjonen som skal bebreides?

 

Eller er det ingen av dem?  "Den største skylda den har nå snekker'n som lagde stegan tå røtne bord," sa Prøysen. Kommunen kjøpte ekspertise hos ekspertene. Godt betalte konsulenter som vurderte utfordringene, beskrev hva som måtte gjøres, lagde kravsspesifikasjoner og fulgte arbeidet. Men så gikk det altså galt. Likevel. Isen la seg på feil bane. Ingen av banene kunne brukes uten betydelige utbedringer og etterbevilgninger. Budsjettene sprakk, og regnskapene svulmet opp. Og kommunen satt igjen med skjegget i postkassa.

 

Men opinionen ser ikke ut til å ville legge ansvaret på den eksterne ekspertisen som de to kommunen kjøpte inn fordi de mente at de ikke hadde den nødvendige fagkunnskapen i egne rekker. Når den eksterne ekspertisen feiler, er det de fast ansatte - eller i kommunenes tilfelle, politikerne som må ta ansvaret og rake kastanjene ut av ilden. Skal man stille ekspertisen til rette for dårlige råd og slett arbeid, må man gå til sak. Det gjelder også når bedrifter og kommuner bruker PR- og omdømmekonsulenter.

 

Konklusjon: Troen på hva ekspertene kan avstedkomme er betydelig overdrevet. Hvert år kastes millioner på millioner ut av vinduet og rett i fanget på "ekspertisen".

 

Mener jeg da at kommuner og bedrifter, ikke under noen omstendigheter skal engasjere personer utenfor egne rekker for å kartlegge situasjoner og utarbeide forslag til løsninger på utfordringer som firmaer eller offentlige instanser mener at de ikke selv har forutsetninger for å løse?

 

Nei, det mener jeg ikke. Men jeg mener at det har gått inflasjon i bruken av eksterne konsulenter. Både fagkonsulenter, eksperter på kommunikasjon, omdømmeeksperter og alle andre mer om mindre tvilsomme - og svært ofte helt unødvendige - eksperter som skal fortelle oss hva vi skal gjøre. PR-byråer, kommunikasjonselskaper og omdømmeeksperter gjør oftest ikke produktivt arbeid. De løser skinnproblemer. Det samme gjør svært mange andre eksperter. Og de uttaler seg med skråsikkerhet på tynnest mulig grunnlag. I prinsippet er det ikke vesensforskjell på astrologer og "eksperter". De uttaler seg om forhold som ikke fins i virkeligheten.

 

Ta en titt på avisutklippet på toppen av denne siden. Samtlige "eksperter" tar feil. Grundig feil. Både analyse og konklusjon er bort i staur og vegger.

 

Hvorfor? Fordi ekspertene ikke har greie på det de snakker om. De har ikke mer peiling enn du og jeg har. Sånn er det på de fleste samfunnsområder. Ekspertene er ikke eksperter. I de fleste tilfelle er de fordyrende mellomledd. Helt unødvendige fordyrende mellomledd.

 

Hvis du ikke tror på meg, kan du jo rådføre deg med en ekspert!

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Godt nytt år, Jens

- Morn'a, Jens ropte Siv Jensen valgnatta.

 

Nå svarer velgerne. I flere meningsmålinger går Arbeiderpartiet fram og Høyre tilbake. I følge en måling Ipsos MMI har gjort for Dagbladet, er Jens den politikeren som de fleste foretrekker som statsminister. 37 prosent av velgerne uansett partisympati ønsker ham. Det er en framgang på tre prosentpoeng fra september - og fem prosent mer enn Erna får. Kun tre prosent vil ha Siv i statsministerstolen. Ikke engang Fremskrittspartivelgerne, vil ha hennes hand på roret. Her kan det passe å rope: - Morna, Siv! Du er avskrevet av de fleste - også av dine egne.

 

Meningsmåling er ingen eksakt vitenskap. Tilfeldigheter påvirker resultatene, og man må regne med rommelig feilmargin. Ernas tilbakegang er imidlertid på 9 prosent. Det er derfor grunn til å anta at det foreligger en reell endring i velgernes preferanse.  M.a.o.: En betydelig andel av velgerne - mange av dem stemte på Erna og hennes parti - angrer nå sin stemmegiving og kunne ønske at Jens hadde fortsatt som statsminister. Kun 59 prosent av Høyrevelgerne foretrekker Erna framfor Jens. Altså noe over hver annen Høyre-velger. 


At velgerne foretrekker Stoltenberg som statsminister, betyr ikke at de mener Solberg gjør en dårlig jobb. Selv de som stemmer Arbeiderpartiet, mener at hun gjør en god eller middels god jobb. Likevel ønsker mange av dem Jens Stoltenberg som statsminister.

 

Dette er et bemerkelsesverdig resultat som må oppleves som et sviende nederlag både av Erna Solberg og av Høyre. For selv om folk mener at hun gjør en bra jobb for sin politikk, vil de ikke ha henne. De vil ha en annen. De vil ha Jens.

 

Men for sent skal synderen angre. Nå sitter flertallsvelgerne og vi andre med den blå-blå regjeringen. Med Erna som statsminister med "nye og bedre ideer" og større "gjennomføringskraft" enn sin forgjenger. Det var i alle fall det Høyre hevdet før valget.

 

Så får vi se etter som tiden går, om de blå-blå får bange anelser. Møtet med virkeligheten kan være hardt for nyslåtte statsråder. Etter hvert som de lærer saksområdet og virkeligheten å kjenne, og forstår at flosklenes tid er over, blir de gjerne mer realistiske - og forsiktige. Da heter det gjerne "vi var ikke klar over at..." eller "vi trodde at ..." Noe som bekrefter at de i opposisjon har uttalt seg uten innsikt og saklig grunnlag. Men overbevisende nok til at ureflekterte velgere har svelget agnet og bitt på kroken.

 

Jeg er blant dem som syns Erna har gjort en bra jobb. Hittil. En bra jobb på sine premisser. Hun er valgt for å føre en politikk som jeg for en stor del er uenig i. Og det gjør hun. Sammen med sitt mannskap endrer hun Norge. Det tar lang tid å snu ei stor skute, men sakte - og sikkert - dreier hun rattet og styrer mot høyre. 

 

Jeg svarer jevnlig på spørsmål fra ulike meningsmålingsbyråer. Hvis jeg hadde fått spørsmål om hva jeg syns om Erna, ville jeg svart at hun klarer seg bra - men at jeg ville foretrukket Jens. Og Arbeiderpartiets politikk. Jeg er ikke overvettes begeistret for de nye - og påstått bedre - idéene som Erna gikk til valg på, og som hun fikk velgernes tilslutning til å prøve ut på oss.

 

Men det er det lite vi kan gjøre med nå. Erna sitter der hun sitter, og Jens ser ut over landets grenser. Han er engasjert av FN til å arbeide med miljøspørsmål - slik Gro var. Han sier at han vil fortsette som partileder, stortingsrepresentant og parlamentarisk leder, men skal han få gjort noe for FN - og for miljøet - må han renonsere på noe. Døgnet har bare 24 timer.

 

Jens faser nok derfor ut her hjemme etter hvert. Det gir Erna større spillerom. Det er synd, men forståelig. Jens Stoltenberg er eslet for større oppgaver. At han vil føle seg fram uten å kutte fortøyningene her hjemme umiddelbart, kan man forstå. Men av hensyn til Arbeiderpartiet bør han overlate formannsvervet og det parlamentariske ledervervet til andre som kan bygge seg opp. Det vil både kandidatene og partiet tjene på.

 

Jens ser vi neppe som statsminister i Norge mer. Han har vokst ut av konfirmasjonsdressen. Miljøoppdraget for FN vil trolig fungere som en portåpner hvis han skjøtter jobben godt. Og det gjør han nok. Slik Gro gjorde.

 

Du går et spennende nytt år i møte, Jens. Lykke til.

 

Det gjør for så vidt vi også. Det sørger Erna og Siv for. Det er imidlertid en spenning enkelte av oss gjerne skulle vært for uten. 

 

Kay Olav Winther d.e.