Bocuse d'Or: Danskene er kniven

Ørjan Johannessen fra Norge vant årets Bocuse d'Or i Lyon. Konkurransen som også kalles VM i kokkekunst, ble arrangert for 15. gang. Norge - eller rettere sagt deltakeren som deltar på vegne av Norge - har vunnet 5 ganger. En tredel av de gylne statuettene har m.a.o. gått til Norge. 

 

Ikke alle mener at Norge burde ha vunnet årets konkurranse. En danske ved navn  Svend Rasmussen mener at svenskene var best, og at Norge smisket seg til seieren. Ja, ikke bare smisket. Norge bestakk dommerne ved å gi dem en eksklusiv, spesiallaget tollekniv, mener dansken. 

 

Hvem er så Svend Rasmussen? Jo, han er såkalt "matekspert" på dansk TV2. En mann med makt til å spre sitt budskap og sine fordommer til hele det danske folk. Og vel så det.
Jeg tror de fleste fikk sjokk da Norge vant, uttaler "mateksperten" som kan tenke seg to årsaker til at Norge innkasserte seieren Bare et fåtall av dommerne hadde smakt på maten. De andre hadde bare kikket på den.  Dessuten hadde nordmennene bestukket dommerne ved å gi dem en spesiallaget tollekniv. Derfor vant Norge. Ved hjelp av fusk og fanteri. 

 

Her Rasmussen mener altså at dommerne i Bocuse d'Or er inkompetente og  korrupte. For det må de jo være dersom de - slik dansken hevder - bedømmer maten uten å smake på den, og dessuten lar seg kjøpe med gaver.
Norges seier kom som en overraskelse på alle - inklusiv nordmennene selv, skal vi tro den danske "eksperten" som mener at nordmennene "så litt merkelige ut i ansiktet". Dansken må være litt av en psykolog. Jeg fulgte med på TV, og for meg så de norske deltakerne, lederne og det norske publikummet glade ut. Men så er jeg jo også bare en enkel "fjellabe".

Hadde forresten herr Rasmussen smakt på maten før han uttalte seg? Og hvordan hadde han eventuelt fått til det? Han var jo ikke en av dommerne. Det skulle vel ikke være slik at herr Rasmussen er en ukvalifisert synser uten kjennskap til den maten han nedvurderer? Altså en minst like stor bløffmaker som den norske kokken og de bestukne dommerne han kritiserer?

  

Nå var Danmark riktignok representert i dommerpanelet. Av en John Kofod. Han er sjef for det danske Bocuse d'Or - m.a.o. Danmarks Eyvind Hellstrøm. Trolig var det knivgavene som gjorde at Norge vant, mener Kofod som dessuten kan fortelle at grønnsakene som  nordmennene serverte, var rå.

  

- At grønnsakene var rå var tydeligvis ikke nok til å trekke dem langt nok ned. Eller så var det nettopp kniven som gjorde at de vant. Jeg synes ikke det går an å gi gaver til dommerne på den måten, sier Kofod, som altså selv var dommer under konkurransen.

  

Er Kofod korrupt? Kan han kjøpes med en tollekniv til å gi seieren til noen som ikke fortjener den? Hvis han svarer nei på dette, hvorfor mener han at et flertall av hans kolleger kan kjøpes for en billig penge eller en tollekniv? For det er jo det han sier. Hvis Norge har vunnet seieren ved hjelp av bestikkelse, har noen latt seg bestikke. Og folk som lar seg bestikke er korrupte. Det er ren logikk.

  

Dommerne i Bocuse d'Or er altså korrupte. I følge lederen for det danske Bocuse d'Or. Sannelig litt av en selverkjennelse - og selvkritikk. Hva syns ledelsen i Bocuse d'Or i Lyon om denne mistenkeliggjøringen?

  

Hvordan gikk det så med danskene under årets "VM i kokkekunst"? De nådde ikke opp. De ble uplasserte. Men det er selvfølgelig ingen grunn til å tro at den danske misæren har innvirket på Rasmussens og Kofods reaksjoner og forsøk på å kaste et mistankens mørke skjær over vinneren. Nei, de har nok handlet ut fra ideelle grunner. Og et ærlig ønske om å holde Bocuse d'Or fri for slik snusk som Norge driver med.

 

For ærlig talt: "Fjellaberne" fra Norge har vunnet 5 av 15 ganger. Da må det være noe galt. Det er jo Danmark som er Nordens gastronomiske høyborg. Det er noe alle vet. Derfor hadde nok Danmark stått på pallen hvis alt hadde gått riktig for seg. Bedre bevis for at Norge har snusket til seg seieren trenger man ikke. I alle fall ikke hvis man heter Rasmussen og Kofod. Og kommer fra det utklassede Danmark.

  

God appetitt!

  

Kay Olav Winther d.e.


Nybakk og Skei Grande blir hjemme

Stortingets utenrikskomite skal til Iran. Der må kvinnelige norske stortingsrepresentanter ikle seg chador - et plagg som dekker alt bortsett fra selve ansiktet.

 

Venstreleder Trine Skei Grande vil ikke følge det iranske presteskapets rigorøse regler og dekke seg til. Hun blir derfor ikke med. Det gjør ikke Stortingets visepresident, Marit Nybakk, heller. Nybakk som representerer Arbeiderpartiet er en profilert forkjemper for  likestilling og menneskerettigheter. Hun vil av prinsipielle grunner ikke besøke Iran.

 

Jeg forstår Nybakk og Skei Grande. Men jeg forstår ikke resten av komiteen.

 

Kontakt og dialog med personer og grupper som har andre oppfatninger enn vi har, er riktig og viktig. Men det må være en kontakt på våre egne premisser. Vi må vise - og stå for - hvem vi er og hva vi mener. Ellers blir kontakten og dialogen meningsløs.

 

Kvinner er ikke annenrangs personer. Ikke når de er i Norge. Og ikke når de er i andre land. Å kreve at kvinner bruker heldekkende plagg, er uttrykk for at kvinner er mindreverdige. Det er et syn verken Norge som nasjon, Stortinget eller Stortingets utenrikskomite bør late som om de aksepterer for å være høflige over for vertskapet. Hvilket syn på menneskeverdet er det norske kvinnelige stortingsrepresentanter - eller kvinner i det hele tatt - i chador presenterer?

 

Stortingskomiteen burde svart at den gjerne kunne komme på besøk, men at dens medlemmer kom som de vestlige representantene de er, og kledde seg slik skikken sier i den verdensdelen og det landet de kommer fra. I vår kultur er kvinner fullverdige, selvstendige individer som kler seg som de selv vil innenfor de sømmelighetsgrensene som gjelder i vår kulturkrets.

 

Som vertskap må iranerne akseptere dette. Tåler de ikke å se kvinnelige former, kvinnehud eller kvinnehår, er det deres problem. Norske parlamentarikere skal ikke måtte akseptere det iranske prestestyrets religiøse og kulturelle fordommer. Ønsker ikke Iran kontakt med representanter som viser at de tilhører andre kulturer, får landet si nei takk.

 

Nybakk og Skei Grande har tatt et respektabelt standpunkt. Resten av utenrikskomiteen bør tenke seg om en gang til. Stortingskomiteer reiser ikke på ferieturer betalt av det offentlige. De reiser ut for å representere sitt land og sin kultur. Aksepterer ikke vertskapet det, får komiteen bli hjemme!

 

Kay Olav Winther d.e.


Blasfemi og ytringsfrihet

Bør retten til frie ytringer innebære rett til å krenke andres religiøse følelser? 

 

Svaret må være et ubetinget ja. For hva er krenkede religiøse følelser? At man ikke liker det som blir sagt eller skrevet? At man har en irrasjonell overbevisning om at ens religion inneholder forbud mot spesielle ytringer? At bildemessig framstilling av religionens gud eller profeter er forbudt av en høyere makt, og at overtredelse av forbudet er en krenkelse av gud og religionen og dermed en synd? 

 

Den norske blasfemiparagrafen finner vi i § 142 i Straffeloven. Den lyder: "Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 6 måneder.  Påtale finner bare sted når allmenne hensyn krever det."

 

Lovbestemmelsen er egentlig satt ut av kraft. Om den er avskaffet eller bare hvilende, er uklart. Jeg gjengir den her for å vise hvor omfattende, subjektivt og vilkårlig et forbud mot blasfemi vil måtte være. Hva som oppfattes som krenkende varierer fra religion til religion - og ofte fra person til person. Det samme gjelder graden av krenkelse.

 

I et pluralistisk samfunn vil trosoppfatninger og religiøse overbevisninger  - og dermed potensialet for religiøse krenkelser - være mange og mangfoldige. Skulle enhver ytring som måtte kunne såre eller krenke noen, være forbudt, ville retten til å gi uttrykk for egne meninger måtte beskjæres kraftig.

 

Vil en slik innskrenket ytringsfrihet være i samsvar med de idealene vårt åpne demokrati er bygd på? Ønsker vi en slik begrensning av ytringsfriheten i vårt samfunn.

 

Det har kostet oss mye å nå fram til det åndelige utviklingsstadiet og den graden av tankefrihet som vi i dag har i vårt sekulære, åpne samfunn. Retten til frie tanker og frie ytringer har ikke vokst fram av seg selv. De er kjempet fram.

 

Den globale migrasjonen har ført et betydelig antall mennesker med et annet syn på religion og ytringsfrihet til vårt land. De vil legge begrensninger på vår rett til å "såre" deres religiøse følelser. Mange kristne som til nå stilltiende har avfunnet seg med kritikk av deres religion og krenkelse av deres religiøse følelser, "forstår" kravet om at religiøse følelser skal være fritatt for ringeakt eller forhånelse.

 

Åndsfrihet innebærer at man kan tenke fritt. Ytringsfrihet er frihet til å gi offentlig uttrykk for synspunkter og meninger.

 

Ytringsfriheten er en forutsetning for et utviklingsdyktig demokrati. Alle samfunnsanliggender må kunne diskuteres. Og alle myndigheter kritiseres - både sekulære og religiøse. I full åpenhet. Uten at den som ytrer seg bør være redd for straff eller represalier fra myndigheter eller selvbestaltede hevnere.

 

Å "forstå" de som føler seg krenket og vil svare på krenkelse med vold, er en kritikkverdig unnfallenhet. I et samfunn på vårt utviklingsnivå bekjempes meninger med meninger. Voldsutøvelse hører hjemme på et lavere sosialt utviklingstrinn.

 

Vi forventer at våre politiske ledere står opp for ytringsfriheten - uten om og men. Angrepet på "Charlie Hebdo" gjør en klar, utvetydig stillingtagen mer nødvendig enn noen gang. Tanke- og ytringsfriheten er under angrep. La oss samle oss til forsvar!

 

Kay Olav Winther d.e.


Endelig innsyn i landssvikarkivet

Landssvikarkivet er åpnet. Hvem som helst kan nå skaffe seg rede på hvem som ble straffeforfulgt for landssvik etter krigen samt  innsyn i hva de ble anklaget for og hva de ble dømt for.

 

Det er 75 år siden Norge ble hærtatt av Nazi-Tyskland, og 70 år siden krigen sluttet. Arkivene burde vært åpnet for 20 år siden. Myndighetene hevder at innsynet har vært begrenset uvanlig lenge av hensyn til personvernet, altså av hensyn til de dømte og deres etterkommere. Kanskje det. Eller kanskje like mye av hensyn til rettsoppgjøret som sådan og til dem som dømte

 

Landssvikoppgjøret i Norge var uvanlig omfattende og preget av seierherrenes justis - og av ønsket om hevn. Nå skulle svikerne få igjen. Dette bekreftes av den utenomrettslige straffen som enkelte - for eksempel "tyskertøsene" - ble utsatt for, og av selve rettsoppgjøret. Et bærende prinsipp i all anstendig rettspleie er at lover ikke gis tilbakevirkende kraft. Dette prinsippet ble brutt av regjeringen i London som innførte dødsstraff, og bestemte at  medlemskap i Nasjonal Samling eller annen organisasjon som ytte fienden bistand, skulle straffes med bøter på inntil 1 mill. kr og tap av allmenn tillit.  Medlemmer av NS skulle svare én for alle og alle for én for skade som organisasjonen forvoldte ved "medvirkning til rettsstridig styre av landet eller ved andre rettsstridige handlinger".

 

Landssvikanordningene som London-regjeringen innførte, ble 21. feb. 1947 avløst av landssvikloven, som innførte en del endringer. Bestemmelsene om dødsstraff ble tatt opp i en særskilt midlertidig lov av 13. des. 1946. M.a.o.: De tvilsomme rettsprinsippene som London-regjering bygde på, og de like tvilsomme anordningene som ble innført, ble - om enn i moderert form - bekreftet av Norges lovgivende myndighet etter at krigen var over.

 

Uten å kjenne til denne bakgrunnen for rettsoppgjøret vil nyere generasjoner ikke kunne forstå det arkivmaterialet som de nå får innsyn i.

 

Kollektiv straff er brudd på ethvert anstendig rettsprinsipp og enhver opplyst og anstendig persons rettferdighetssans og rettsbevissthet. Medlemmer av NS - passive som aktive - fikk to former for kollektiv straff. De ble stilt solidarisk ansvarlige for økonomisk skade som NS etter seierherrenes mening hadde forvoldt, og de ble dømt for å ha ytt fienden bistand ved å stå som medlem av NS.

 

Mange hevdet etter krigen at de hadde sluttet seg til NS som en motvekt til de tyske okkupantene og for å sikre norsk innflytelse på styre og stell. De valgte Quisling framfor Terboven. Andre muligheter fantes ikke. Alt tyder på at dette er riktig for noens, kanskje de flestes, vedkommende. Dette valgte etterkrigstidens lovgivere og dommere å se bort fra. Behovet for hevn var større enn sansen for rettferdighet. Derfor fikk "rettsoppgjøret" et omfang og et utfall som ikke noe rettsindig menneske kan være fornøyd med.

 

Nå er arkivene åpnet slik at folk kan se selv. Men skal de forstå det de finner, må de ta utgangspunkt i at Norge i årene 1940-45 var et okkupert land. Og at okkupanten var hensynsløs og baserte sin politikk på et forkvaklet menneskesyn. Et menneskeliv var lite verdt. I 5 år levde nordmennene med okkupantenes  skarpslipte sverd over hodet.  Dagens lesere må studere materialet med kritisk blikk og stille seg de rette kritiske spørsmålene.

 

Hvordan ville de selv opptrådt i en situasjon hvor okkupantene møtte enhver opposisjon med hensynsløs brutalitet og hvor vilkårlighet var det bærende "rettsprinsipp"? En flere år lang tvangssituasjon hvor dine barn og øvrige slektninger kunne bli gjort medskyldige i dine forsyndelser og nådeløst straffet med tortur og fengsel? Ville du - hvis du i en sånn situasjon foretrakk en norsk marionettregjering og håp om noe bedre, framfor herrefolkets vilkårlige justis - anse deg selv for landssviker?

 

Det foregikk mye kritikkverdig under krigen. På begge sider! Enkelte nordmenn gikk gladelig i herrefolkets tjeneste og utførte de grusomste gjerninger i torturkammere og ved fronten. De fikk en fortjent straff. Men seierherrene straffet også et stort antall personer som ikke hadde gjort noe galt. Eller rettere sagt: Noe som ikke var galt da de gjorde det.

 

Norge kom ikke fra rettsoppgjøret etter krigen med æren i behold. I fredsrusen ble det sagt og gjort ting som ingen kan være stolte av. Det er på en måte til å forstå. At de som skulle håndheve lovene og sørge for et rettferdig oppgjør i pakt med demokratiske rettsprinsipper, ikke maktet å holde sin sti ren, kan ikke forties og aksepteres. At landssvikarkivet nå åpnes for alminnelig innsyn, er på tide. De fleste med førstehånds erfaring er nå døde. La oss håpet vi likevel edelig kan få en åpen og informert diskusjon, ikke bare om enkeltpersoners forsyndelser, men om hele rettsoppgjøret.

 

La oss stille det avgjørende spørsmålet: Ble oppgjøret drevet etter prinsipper som vi ville akseptert i dagens samfunn? 

 

Hvis vi ikke kan svare ubetinget ja på dette, har vi noe å skamme oss over.

 

Kay Olav Winther d.e.