Justismord

Rettsavgjørelser kan selvfølgelig ikke prøves på ny i det uendelige. Heller ikke kan enhver sak hvor den domfelte er misfornøyd med avgjørelsen, tas opp til ny vurdering og behandling i rettsapparatet. Det sier seg selv. 

I saker hvor det er skjellig grunn til å tro at rettsavgjørelsen kan være feil, bør rettsapparatet imidlertid stille seg åpen for ny vurdering. Det skjer dessverre ikke alltid! Vegen fram til ny behandling er i mange tilfelle altfor lang og kronglete. Det tjener ikke rettssikkerheten.

 

Både under selve rettssaken og etterpå, var det rimelig grunn til å anta at Fritz Moen kunne være uskyldig. Det må påtalemyndigheten også ha sett. I motsatt fall er det spørsmål om rette personer er kommet på rett plass. Men det ble ikke tatt initiativ til å rette opp et eventuelt justismord. Først da Tore Sandberg grep inn, ble saken belyst og behandlet på ny. Utfallet kjenner vi. Fritz Moen var uskyldig. Livet hans var lagt i ruiner.

 

Per Liland var heller ikke uskyldig etter påtalemyndighetens mening. Da anklagene mot ham etter mye om og men ble vurdert på ny, ble han frikjent. Bevisene holdt ikke. En uskyldig var dømt og straffet. Den myndigheten som skal sørge for rett og rettferdighet, satt passiv for ikke å si motstrebende, til den ikke kunne holde igjen lenger. Også her var det Tore Sandberg som sørget for at rettferdigheten skjedde fyllest.

 

Fredrik Fasting Torgersen er dømt for drap. Han har hele tiden bedyret sin uskyld og bedt om at saken må komme opp til ny behandling i rettsapparatet. Men nei. Påtalemyndigheten ser ingen grunn til det. I stedet har vi fått en uverdig, utenomrettslig diskusjon om troverdighet, sannsynlighet, barnåler, ekskrementer, bittmerker og nedslipte tenner.

 

Jeg er en gammel mann og har fulgt Fasting Torgersen-saken siden begynnelsen. Jeg vet ikke om han er skyldig eller uskyldig. Men min rettferdighetssans sier at han bør få prøve saken sin på ny. Bevisene er usikre. Den domfelte har utrettelig benektet sin skyld og kjempet for gjenopptakelse. Han viser ingen tegn til resignasjon. Han virker overbevist og overbevisende. Men påtalemyndigheten sier nei. Det er ikke en rettsstat verdig.

 

Nå er flere komme i tvil om Per og Veronica Orderud er skyldige. Jeg kjenner ikke sakens nye fakta, men kan det reises rimelig tvil om at de gjorde det de er dømt for, må også de få en ny sjanse. Det er ikke påtalemaktens prestisje som skal avgjøre hvilke anker som skal tas til følge. Nye beviser krever ny behandling - selv om noen og enhver av oss da må gi avkall på  våre fordommer.

 

Og så har vi Arne Treholt. Jeg er aldri blitt overbevist om at Treholt er uskyldig, men det finnes grader av skyld. Treholt ble dømt til 20 års fengsel for likt og ulikt. Enkelte av bevisene var tvilsomme og omstridte, og rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. 8-10 år ville trolig vært mer riktig, men moderasjon var det ikke stemning for i 1985. Verken i retten eller i samfunnet for øvrig.

 

Det er 22 år siden Treholt ble dømt. Og snart 16 år siden han ble benådet - av helsemessige grunner. Nå vil han ha saken sin prøvd på ny. Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker skulle avgi innstilling før 1. februar. Det er om lag en måned siden. Riksadvokaten har bedt om utsettelse til 14. mars. Tiden går. 

 

NRK vil også etterprøve rettsprosessen i Treholtsaken. For å kunne gjøre det, trenger de lydopptakene fra rettssaken. En slik kritisk, journalistisk etterprøving vil tjene rettssikkerheten, men Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har sagt nei.

 

Treholtsaken hadde to hovedelementer: Spionasje m.v. til fordel for Sovjetunionen og tilsvarende til fordel for Irak. Kan frigivelse av lydbåndopptakene true nasjonens sikkerhet i dag, mer enn 20 år senere? Selvfølgelig ikke. Det kan ikke engang PST mene. Sovjetunionen finnes ikke mer, KGB-arkivene er åpnet, sikkerhetspolitiets arkiver i andre Østblokkland er nærmest folkelesning, og regimet i Irak er fjernet. Og skulle PST likevel mene at skade kan skje, bør den godtgjøre det over for den allmennheten den skal tjene. Det eneste som kan lide skade ved at lydbåndene frigis, er PST - hvis den har noe å skjule. Men det forutsetter vi at den ikke har.

 

NRK har klaget på at institusjonen er nektet tilgang til lydbåndene. Klagen skal behandles av riksadvokatembedet, dvs. av riksadvokat Tor-Aksel Busch eller førstestatsadvokat Lasse Quigstad, men de var begge aktorer i saken mot Treholt i lagmannsretten. NRK mener derfor at de må være å anse som inhabile. Nei, sier regjeringen. Busch er ikke inhabil, og han kan avgjøre om Quigstad er habil.

 

Det er mulig at det er en juridisk holdbar konklusjon, men den er neppe i samsvar med den alminnelige rettsoppfatning. Personer som har investert energi og overbevisning - og selvfølgelig også prestisje - i å få Treholt dømt, vil ikke vurdere utlevering uten bevisst eller ubevisst å ta hensyn til det de har ment, og mener, om saken. Selv om de ikke ønsker å holde noe skjult, vil de uvegerlig synes at saken er best tjent med å få ligge i ro uforstyrret av et gravende NRK som vil løfte alle berørte parter og deres innsats fram i lyset. Dette er kanskje ikke jus, men det er psykologi.

 

Vurderingen av habiliteten har tatt halvannet år. Hvor saken står i dag, har jeg ikke klart å få NRK til å svare på, men hadde de fått medhold, hadde vi vel visst det. Hvis utfallet skulle bli at riksadvokaten gir PST medhold og nekter NRK tilgang, har vi fått en uholdbar rettstilstand. NRK hindres på diskutabelt grunnlag i sin journalistiske virksomhet, og Treholt må gi avkall på den granskingen han åpenbart ser seg tjent med. Da blir parallellen til de sakene som er nevnt ovenfor, pinlig klar.

 

Her har riksadvokaten bare to ting å gjøre: Tillate at NRK får lydbåndene og kan komme i gang med arbeidet. Og meddele Kommisjonen for gjenopptakelse at Treholt-saken bør behandles på ny.

Alternativet plasserer oss i klasse med land som vi ikke ønsker å ligne.


Kay Olav Winther d.e.
  

Politiet og rasisme

Jeg tror ikke at norsk politi er rasistisk Men at det finnes rasister i politiet. Som i samfunnet for øvrig. Å tro noe annet er naivt.

 

Det finnes miljøer i Norge som har en meget åpen oppfatning av hva rasisme er. De ser rasisme over alt. Noen ganger er definisjonen taktisk bestemt. Andre ganger utslag av overdreven trang til å forstå og hjelpe. For enkelte av disse er det rasisme når politiet så mye som snakker til personer som ikke har etnisk norsk opprinnelse.

 

Personer med så outrerte synspunkter skader sin sak og politiets omdømme. Og de skader folk som har en annen hudfarge enn flertallet av oss. De roper ulv så ofte, at ingen bryr seg når ulven virkelig kommer.

 

Politifolk er som deg og meg. De fleste er bra, noen skal tøffe seg og vise at de har hår på brøstet, noen er dumme og mange er redde og usikre. I bestrebelsene på å skjule usikkerhet og utrygghet kan de både komme til å gjøre dumme ting og overdrive. De kan opptre kritikkverdig selv om de ikke gjør seg skyldig i bevisste overgrep eller klare lovbrudd.

 

Noen få er uskikket fordi de er rasister, mangler nødvendig dømmekraft - eller av andre grunner.

 

Nyhetsmediene er mest opptatt av den siste kategorien. Over tid etterlater mediene derfor inntrykk av at forholdene er verre enn de er. Politiets fellesorganisasjon går fra tid til annen til den motsatte ytterlighet. Den forsvarer det meste. Også det som ikke skal forsvares. Begge deler er like galt.

 

En undersøkelse som politiet har tatt initiativ til, viser at innvandrere til Norge stort sett har et godt inntrykk av og forhold til norsk politi. Det overrasker ikke. Politiet er jevnt over bra. Mange innvandrere kommer dessuten fra land der politiet er folkets fiende. Folk som har vært forfulgt, trakassert, fengslet og plaget av politiet i hjemlandet, må oppfatte norsk politi som rene barnehagepersonalet.

 

Det betyr ikke at alt er rosenrødt. Når folk dør ved pågripelse er det noe alvorlig galt fatt. At politiets interne etterforskningsorgan og riksadvokaten ikke ser det og tar affære, er alarmerende. Publikum sitter igjen med inntrykk av at politifolk og påtalemakt forsvarer hverandre. Uansett.

 

Arne Johansen i Politiets fellesorganisasjon framstår som en dyktig fagforeningsleder. Han skal tale medlemmenes sak. Innen rimelighetens grenser. Men han må ha råd til å innrømme at når en pågripelse ender med at den pågrepne mister livet, er det skjedd noe fundamentalt galt. Noen må ha gått over streken, og det krever påtale - eller i det minste kritikk. Ikke tirader om hvor godt system vi har. Systemet er ikke bedre enn de resultatene det gir.

 

Så kan man innvende at Politiet og politifolkenes fagorganisasjon ikke kan ofre uskyldige politifolk for å tilfredsstille allmennhetens behov for å finne syndebukker. Det er riktig. At den som gjør kraftig motstand under pågripelse, utsetter seg selv for fare, er også riktig.

 

Men det er ikke det det dreier seg om. Det handler om å innse at en pågripelse som ender med dødsfall, ikke kan være utført etter boka. En slik erkjennelse vil styrke både rettssikkerheten og vår tiltro til politiet og systemet.

 

Både vaskehjelper, sosialklienter - og folk med hvit snipp - kan gjøre livet surt for politiet. Sosialklienten i Trondheim gikk i følge vitneutsagn berserk. Det må politiet kunne takle. Uten skjellsord eller anvendelse av overdreven vold. Det gjelder også - eller ikke minst - når bråkmakerne er mørke i huden. 

 

Det er å håpe at politiet, det interne etterforskningsorganet, riksadvokaten og Politiets fellesorganisasjon vurderer sin praksis i lys av de hendelsene vi har hatt. Det vil styrke politiet. Hvis de ikke synes at det er noen grunn til selvransakelse og til å tenke forholdet igjennom på ny, har det norske samfunnet et problem.


Kay Olav Winther d.e.  

Norge ut av Afghanistan?

Virkeligheten er ikke alltid slik vi kunne ønske. Voldelige fanatikere og meningsmotstandere fører krig mot hverandre. Sivilbefolkningen lider.

 

Årsakene kan være så mange. På 1970-tallet var det en vedtatt sannhet at religion ikke var årsak til krig. Religion var et tilslørende overflatefenomen. Det var den underliggende sosiale urettferdigheten som fikk folk til å føre kriger.

 

Historien har tilbakevist denne naive - og på den tiden politisk korrekte - teorien. Religion og fanatisme har til alle tider fått personer, befolkningsgrupper og folk til å bekjempe hverandre med vold og maktbruk.

 

Som for eksempel i Afghanistan. Hensynsløse og fanatiske religiøse fundamentalister uten respekt for andres liv og helse, fører en nådeløs kamp mot myndigheter og meningsmotstandere. Verst går det som alltid ut over sivile. I tiår etter tiår har de betalt regningen i form av sorg, lidelse og ødelagte liv. Mens krigsherrene gjør hva de kan for å ødelegge et allerede krigsherjet land.

 

Man stille spørsmål ved hvor uselvisk det var av USA å gå inn for å nedkjempe de religiøse fanatikerne. Omsorg for demokratiet var det neppe. Det motsies av USAs mer enn tvilsomme utenrikspolitiske historie. Både i egen verdensdel og andre steder. USA har som regel sin egen agenda. Så også her.

 

Men uansett gav invasjonen de progressive kreftene i Afghanistan en sjanse. At Taliban yter sterkere motstand enn antatt, er ikke et argument mot det militære engasjementet som Norge er en del av, men for. Et enerådende reaksjonært og fanatisk Taliban som har som mål å straffe et gudløst Vesten for dets vantro og mangel på respekt for Islam, ville være en åpenbar trussel. Ikke mot verdensfreden, men en høyst reell trussel om terrorisme og aksjoner mot sakesløse personer i USA og de europeiske land. Å tro at Norge skulle være unntatt fra en slik terroriserende islamisme, er mer enn naivt.

 

Spørsmålet "Hvem kjemper Norge for i Afghanistan?" kan besvares med: Norges trygghet og sikkerhet, i tillegg til tryggheten og sikkerheten i hele den vestlige verden.

 

Det betyr ikke at vi ikke er i Afghanistan for afghanernes skyld. Alt henger sammen med alt, som det så klokt er sagt. Takket være de religiøse fanatikerne i Taliban, lider det afghanske folket stor nød - materielt og kulturelt. Store deler av befolkningen sulter, er syke uten medisiner, leger og sykehus, er analfabeter uten tilbud om utdanning og lever under et undertrykkende religiøst regime. Selv i dag frykter befolkningen Taliban. Kvinnene bærer burka. For hvem vet, kanskje kommer fanatikerne tilbake til makten.

 

Trusselen fra Taliban, snikmyrderiene, terroraksjonene, selvmordsbomberne og den massive undertrykkelsen hindrer et effektiv humanitært arbeid. Først må fienden nedkjempes. Så kan verdenssamfunnet gjøre en massiv hjelpeinnsats.

 

SV synes å tro at økt humanitær hjelp vil overflødiggjøre militær innsats. Det ville vært godt om det var slik. Men all erfaring og kjennskap til voldelige, religiøse fanatikere tilsier det motsatte. Den naive troen på at mennesket blir godt bare det får tak over hodet og mat på bordet, har forårsaket mange lidelser i historiens løp.

 

Det har også snakk i utide gjort. En godtroende engelsk gentleman og statsminister, mente at han hadde snakket Hitler til fornuft og sikret fred " i vår tid". Kort tid etter var den 2. verdenskrig i gang.

 

Om det er krig, eller borgerkrig eller krigsliknende kamphandlinger vi er med på i Afghanistan er et filologisk problem. Det viktige er at vi deltar i kampen mot vold og terror forårsaket av religiøs overtro og fanatisme. Hva vi kaller det, er ikke viktig.

 

På FNs vegne støtter NATO de lovlige Afghanske styresmaktene. Som ikke er plettfrie. Men de er landets lovlige myndigheter. De representerer flertallet av folket. Det vil si av den delen av folket som har vært i stand til å velge. Nærmere demokratiet er det vanskelig å komme. På det nåværende tidspunkt. I et land som Afghanistan.

 

Sett fra vårt trygge hjørne av verden, kan det synes mangelfullt. Og lite å kjempe for. Sivile afghanere som har vært undertrykt og terrorisert av bander som med Koranen i handa har erklært kvinner for annenrangs borgere og uten skrupler har ryddet unna meningsmotstandere, ser det kanskje annerledes.

 

Men Afghanistan er langt borte. Taliban bør nok nedkjempes. Men er det vår kamp? Er det NATOs kamp? Og hva gjør USA på den kanten av verden? Er ikke det vestlige engasjementet her kolonikrig? Av verste sort? Ikke at vi er på jakt etter land. Men trygghet for egen sikkerhet, olje og andre naturressurser vil vi ha. Er vi ikke egentlig med på en skitten krig?

 

Det finnes en lakmustest på denne holdningen: Hva om vi selv kom i samme situasjon? Ville vi da mene at USA ikke har noe på denne siden av Atlanteren å gjøre? Skal solidaritet være lokal? Og bare gjelde likesinnede? Og folk i vår umiddelbare nærhet?

 

Eller bør solidariteten være global?


Kay Olav Winther d.e.

Et unødvendig endeligt

Manuela Ramin-Osmundsen har gått på en ny smell. Først måtte hun gå fra sjefsjobben i UDI. Så måtte hun ta sitt pik-pak og forlate Barne- og likestillingsdepartementet.

 

Begge avgangene var selvforskylte - og unødvendige.


Ramin-Osmundsen var neppe ugild da hun utnevnte Ida Hjorth Kraby til barneombud. Statsråden skaffet seg ingen fordeler ved å velge henne. Statsråden og søkeren kjente hverandre, men hadde ingen utilbørlig "nær personlig tilknytning til" hverandre. 


Og søkeren hadde åpenbart de forutsetningene som jobben krever. Det er den ansettende myndighets rett å velge blant kvalifiserte søkere.

 

Ikke gjorde Ramin-Osmundsen noe kriminelt da hun snakket med Anne Lise Ryel om saken heller. Å gi uttrykk for at det er synd at en åpenbart kvalifisert søker, trekker søknaden, ligger trygt innenfor det en statsråd kan tillate seg.

 

En statsråd er representant for et politisk miljø. At statsråden derfor drøfter saker og avgjørelser med personer i miljøet er ikke bare naturlig, men ønskelig. Det motsatte er i høyeste grad kritikkverdig.

 

Hvis ikke media hadde bestemt seg for å ta Ramin-Osmundsen, ville ingen ting skjedd. Men når aviser, TV og radio begynte å stille spørsmål om hva som hadde foregått, mistet Ramin-Osmundsen åpenbart hodet. Helt unødvendig fant hun det på sin plass å skjule sannheten. Og etter hvert som hun ble presser fra skanse til skanse, posjonerte hun ut sannheten i så små doser som mulig. Og holdt tilbake viktige deler. Og hun løy. Hun sa uten å blunke at hun ikke hadde snakket med noen om Hjorth Krabys søknad. Dermed hadde hun tatt et avgjørende skritt inn på vegen til fortapelsen.

 

Tilliten var borte. Hos opposisjonen på Stortinget, i media, i befolkningen - og i eget parti.

Og aller verst: Hos statsministeren.

 

Er man statsråd, holder man ikke ustraffet statsministeren for narr. En uvitende statsminister er et lett bytte for opposisjon og media. Han eller hun framstår som naiv, svak og uten evne til å lede. Det er en uholdbar situasjon, og den som setter statsministeren i en slik situasjon, kan ikke sitte i en regjering.

 

Forstod ikke Ramin-Osmundsen det? La hun ikke kortene på bordet hjemme og hos fortrolige venner? Søkte hun ikke råd?  

 

I løpet av kort tid har vi sett Gerd Liv Valla og Gro Harlem Brundtland gjøre taktiske bommerter. Og nå Ramin-Osmundsen. Søker de ikke råd? Eller hører de ikke på råd?

 

Føler sterke, dyktige kvinner seg suverene? Tror de at de må klare alt på egen hånd? At det å søke råd, er tegn på svakhet? Eller overvurderer de rett og slett sin egen vurderingsevne?

 

Tror de at det er slik menn gjør det? Har de svelget myten om den opphøyde, uavhengige, selvbevisste mannen som kjører sitt eget løp og framstår som sterk og handlekraftig?

 

Statsråder er avhengige av et miljø som støtter dem. Personer de kan snakke med, og som har nok integritet til at de tør tenke selvstendig og si i fra om sin mening. En person med bakgrunn i en annen kultur, trenger et slikt miljø mer enn noen annen. I motsetning til Frankrike har vi ingen politisk elite. Høy utdanning gir ingen politiske privilegier. Ingen er hevet over kritikk.

 

Ja, i det egalitære Norge er det faktisk slik at den som har skaffet seg høyere utdanning eller god økonomi, må regne med å bli gått ekstra grundig etter i sømmene.

 

Jens Stoltenberg tok en sjanse da han valgte Manuela Ramin-Osmundsen til statsråd. Det skal han ikke kritiseres for. Det er mulig at motivet var selvisk. At han trengte et "innvandreralibi". Men samtidig markerte han at Norge er et multietnisk samfunn. Det var et skritt inn i nåtiden. Et epokeskille på samme måten som da Gro Harlem Brundtland lanserte sin "kvinneregjering".

 

Jeg vet ikke hva statsministeren har gjort for å lære opp og støtte opp om statsråden med den særegne bakgrunnen. Men han har åpenbart ikke gjort nok. Kanskje burde han være "sint på seg selv", slik Marie Simonsen i Dagbladet framholder.

 

Jeg føler med Manuela Ramin-Osmundsen. Om nederlaget hennes skyldes manglende personlige forutsetninger eller en kulturell bakgrunn som skiller seg fra den norske, er ikke godt å si. Med bedre ledelse fra toppen og støtte fra miljøet, kunne hun klart den påkjenningen mediene utsatte henne for. Slik ledelse fikk hun ikke. Derfor tapte hun. Og derfor tapte Arbeiderpartiet og statsministeren kampen mot mediene og den politiske opposisjonen. Men aller mest tapte integreringstanken.

 

Det sies at den som har falt av en hest, bør komme seg i salen igjen raskest mulig. Derfor bør Jens Stoltenberg se seg om etter en ny statsråd med innvandrerbakgrunn. Om ikke nødvendigvis til det samme departementet.


Kay Olav Winther d.e.
     

Kjønn og religion

Kjønnsrolledebatten har fått en ny dimensjon etter at et betydelig antall fremmedkulturelle er kommet til landet med nye skikker og avvikende oppfatninger.

 

Noen - også etnisk norske - oppfatter kjønnsrollene som gudegitte. Men de fleste av oss vet at oppfatningen av hva som er "naturlige" kjønnsroller, er kulturbestemt. Det dreier seg om konvensjoner som ikke engang har vært konsistente i Norge i all tid. Kjønnsroller er gjenstand for utvikling..

 

Gjennom tiden har både kvinne- og mannsrollene gjennomgått store forandringer. Det gjelder ikke bare plassen og oppgavene i samfunnet, men også ytre tegn som klesdrakt og framferd. Det sosiale presset har gjennom tidene vært stort, og det religiøse enda større. Det gjaldt å kjenne sin rolle og rollens kodeks. Toleransen var liten og fordømmelsen hard. I et trang sosialt eller religiøst miljø var avstøtning en nådeløs og effektiv straff.

 

Disse stereotypiene er vi etter hvert i stor grad kommet bort fra. Med unntak for en del religiøse samfunn, som folk søker til frivillig, samt spredte reminisenser av bigotte, sosiale miljøer, velger kvinner og menn i dagens Norge stort sett selv hvordan de vil tolke manns- eller kvinnerollen. De homoseksuelles frigjøring og Even Benestads utleving av sine transvestittilbøyeligheter, er gode eksempler på det.

 

Inn i dette åpne, liberale samfunnet kommer så innvandrerne med sine kjønnsrolletolkninger og konvensjoner. Muslimene har sine oppfatninger. De er mest synlige og høres best. De synes å leve etter devisen: Menn er menn, og kvinner er kvinner, og de skal aldri møtes - for å vri litt på Kipling.

 

I det likestilte, liberale Norge er en slik rolleoppfatning ekstremt utidsmessig. I vår kultur er kvinner og menn likestilte. Individene har mange valgmuligheter. Kollektivet har mindre å si. Ingen mann trenger å bære skjegg eller hodeplagg, og ingen kvinne trenger å skjule seg under hijab eller burka for å bevare sin verdighet eller anstendighet. Verdigheten og anstendigheten sitter i personligheten, ikke i klærne. Realiteter er viktigere enn konvensjoner.

 

Å oppdra unge mennesker til å akseptere kjønnene som likeverdige er viktig. Toleranse og respekt for individet er grunnverdier i vårt samfunn. Slik oppdragelse er viktig for individet og for samfunnet, og må derfor gjelde alle. Både de som har røtter i norsk kultur, og de som er fremmedkulturelle.

 

Her har skolen en viktig oppgave, men også hjemmene. Ikke minst de fremmedkulturelle.  

 

På venstresiden i norsk politikk er det skepsis til kulturell påvirkning. Man er i mot religion og ovetro, men for overtroen i fremmede religioner og kulturer. Og man er i mot begrensninger av individets rett til å treffe egne valg, men for fremmedkulturelle skikker som hindrer menn - og aller mest kvinner - i å utvikle seg og leve et selvstendig liv med egne tanker og egendefinert tro. Aksept og knefall for det fremmedartede forveksles med toleranse.

 

Jeg er for personlig frihet innenfor rammen av et sosialdemokratisk samfunn. Et samfunn der fellesskapet yter hjelp til dem som trenger det, og sikrer individet grunnleggende personlige rettigheter og sosial og økonomisk frihet. Jeg er for likestilling mellom kjønnene, for aksept av seksuelle minoriteter, for retten til å tenke fritt og tro hva man vil, for politisk frihet og mot undertrykkelse. Et land hvor kvinner fullt ut er likestilt med menn

 

Dette er grunnleggende verdier for meg. Mitt mål er at disse verdiene skal være bærebjelker i det pluralistiske samfunnet som jeg ønsker å overlate til mine barnebarn og senere etterkommere. Et sosialdemokratisk velferdssamfunn med plass til ulike meninger og frihet til å gi uttrykk for dem. Og der politiske avgjørelser tas på grunnlag av rasjonalitet og kunnskap og ikke på grunnlag av overtro og diskriminerende, religiøse fordommer.

 

I følge FN bor vi i verdens beste - eller ett av verdens beste - land. La oss sørge for at vi beholder den plassen.

 

Jeg vil ikke at klokka skal skrus tilbake, og at kamper som er vunnet, skal måtte kjempes om igjen. Jeg vil framover - ikke tilbake i tiden.


Kay Olav Winther d.e.
   

Ars moriendi

Menneskene har alltid vist stor oppfinnsomhet når det gjelder å finne utspekulerte måter å ta livet av hverandre på.

 

I Iran kan dødsdømte risikere å bli kastet utfor stup. Folk grøsser. Det viser virkelig hva slags regime vi har med å gjøre, sier en iransk menneskerettsaktivist. Bosatt i Norge. Ellers kunne han neppe sagt noe sånt.

 

Nå er jo ikke kasting ut for stup, helt fremmed i vår kultur heller. Når sant skal sies. Det var en grei måte å bli kvitt eldre, avfeldige slektninger på. Folk som ikke hadde anstendighet nok til å dø i tide og som lå ætten til last.

 

På Island har jeg sett et stup hvor folk før i tiden ble kastet utfor. Det lå like ved tingstedet. Det var effektivt. Først dom, og så utfor med deg. Ferdig med det. Godt for alt som er unnagjort. Riktignok ble ankemuligheten illusorisk, men til gjengjeld lot tinglyden seg underholde. En henrettelse var en grei avveksling i all regjeringen og dømmingen og alvoret.

 

Og i Romerriket var de ikke et hår bedre. Der fikk mange erfare at det ikke er langt fra Kapitol til den Tarpeiske klippe. Kom de i unåde, bar det utfor. Høydeskrekk eller ikke. Var de heldige, ble de pakket inn slik at de slapp å se ned i avgrunnen og grue seg. Skjønt, de hadde vel fantasi nok til å skjønne hva som ville komme. Men et ørlite streif av humanitet var det jo. Tross alt.

 

Det samme skjer i Iran. Også der kan du bli pakket inn. Vi snakker tross alt om en gammel kulturnasjon. Helt barbariske er de jo ikke. Og det var de ikke på Island heller. Guiden fortalte levende om hvordan delinkventen ble pakket i en sekk før han ble kastet utfor kanten.

 

Skjønt, han? Like ofte var det en kvinne. Naturligvis. Kvinner har sterke menn alltid strebet etter livet. Noen ble brent. Andre ble kastet utfor. Også hos våre slektninger på Island. Ingen kjønnsdiskriminering der.

 

Den Tarpeiske klippe har for øvrig navn etter en kvinne - eller jente. Hun forrådte sitt folk, og ble straffet der etter. Til evig skjensel gav hun navn til retterstedet der romerske menedere, høyforrædere og andre forbrytere måtte legge ut på den siste reise.

 

Personlig vet jeg ikke helt hva jeg foretrekker.

 

Henrettelse ved halshogging og skyting, går fortere selvfølgelig. I dag. Tidligere måtte bøddelen hogge både to og tre ganger. Noen steder var det slik at hvis du ikke døde etter det første hogget, så kunne du gå din veg - hvis du var i stand til det. M.a.o. et slags lotteri. Noen vinner. Noen taper. Det høynet sikkert underholdningsverdien.

 

At det går fort, er en udiskutabel fordel. Synes jeg. Også henging skal etter sigende være effektivt. Men man vet jo aldri.

 

Steining derimot kan ta tid. Gass og drukning drar visst også ut. Elektrisitet kan avgjort by på problemer. Noen dør umiddelbart. Andre må få både to og flere doser. Etter det jeg har hørt. Heller ikke gift virker alltid momentant - og kan forårsake forferdelige smerter. Både i magen og brystet. Men verst er kan hende korsfesting. Det er ment å skulle ta tid. Slik at forbryteren får begrunnet sine misgjerninger og sin skjebne, og får en passe forsmak på den evige pine.

 

Selv liker jeg ikke smerte. Så sannelig om jeg vet. Jeg får håpe at jeg slipper å velge.

 

Alt i alt ville det kanskje være greiest om folk sluttet å ta livet av hverandre. Både med og uten loven i hånd. At de overlot jobben til naturen. Men det er vel å vente for mye. I USA og Kina - og i en rekke andre land - ser myndighetene seg fortsatt tjent med å ta livet av folk.


I Norge derimot dømmer vi ikke lenger folk til døden. I fredstid. Det er vi for humane til. Vi er da et kulturfolk. Men da krigen rammet oss, innførte vi dødsstraff. Til og med på overtid. Det vil si: Med tilbakevirkende kraft.

 

Molløsund er en fredfull plett i den svenske skjærgården, Over porten inn til kirkegården der står det: Husk at du skal dø. Ikke på latin som de færreste forstår, men på svensk. For at budskapet skal nå fram til alle. Tenk på døden. Underforstått: Den kommer når du minst venter det. Din tid er beskåret. Er du forberedt?

 

Og det er jo riktig. Vi skal alle dø. Med eller uten hjelp fra blodtørstige myndigheter, presteskap eller andre som gjør krav på å styre over liv og død.

 

Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å ta det. Om jeg vil beherske ars moriendi - kunsten å dø. Jeg er ikke særlig modig. Men jeg venter ingen straff og pine på "den andre siden". Jeg tror at døden setter punktum. Etter døden overtar naturen.

 

Jeg frykter derfor ikke døden. Men er redd den vil komme ubeleilig. At jeg ikke føler med ferdig med livsgjerningen. M.a.o. at det ligger altfor mye ugjort og uferdig igjen etter meg.

 

Skjønt, det blir jo ikke mitt problem.

 

Kay Olav Winther d.e.

  

Gått ut på dato?

Ine Marit Torsvik Bertelsen ved Rogaland Fylkesbibliotek mener at barne - og ungdomsbøker som er eldre enn fem år, har gått ut på dato. Derfor ber hun foreldre og bibliotekarer om å fjerne bøkene til Anne Cath. Vestly og Astrid Lindgren fra bokhyllene. Bøkene til Torbjørn Egner bør ikke presenteres for barn, mener hun.

 

Jeg vet ikke hvilken bakgrunn Torsvik Bertelsen har, men hun tituleres litteraturformidler og arbeider på bibliotek. Hun må derfor ha hørt ordene kultur og kulturarv. Men hun kan ikke ha forstått hva det innebærer.

 

Det finnes personer som tror at ting må være nye, for å være verdt noe. Men ser det stadig vekk. I anmeldelser av bøker, film og teater. Og ellers. Det var ingen ting nytt, heter det. De ansvarlige kunne med andre ord ha spart seg. Ingen ting nytt. Ikke noe å bry seg om.

 

Ine Marit Torsvik Bertelsen er prosjektleder for "Mangfold 2008" i Rogaland. Men det er ikke mangfold hun kjemper for. Bøker som er eldre enn fem år, bør ikke presenteres for barn og unge i dag, sier Torsvik Bertelsen. Hun foreslår ekstreme tiltak for å fremme utbredelsen av nye bøker. Altså mindre mangfold og mer ensretting.

Det er ikke slik man skaper eller formidler kultur. Det nye skal ikke tvinges på plass i tomrommet etter det gamle som kastes ut. Det er forfeilet som kulturtiltak og pedagogikk. Målet må være kvalitet. Og mangfold.

 

Det er riktig som litteraturformidleren sier, at barna og de unge har ulike forutsetninger for å lese, men det er ikke nødvendigvis slik at nyere bøker gjør reisen inn i litteraturens verden kortere eller mindre kronglete. Ofte er det motsatt. Litteratur som har erobret flere generasjoner lesere, kan være snarvegen til leseglede og opplevelse også for nye generasjoner. Og økt leseferdighet.

 

Det er viktig at vi som litteraturformidlere kjenner den nye litteraturen og ikke formidler tradisjonell, gammel, utgått litteratur, sier Torsvik Bertelsen. Her knyter hun en logisk knute. Det er ikke snakk om enten eller. Kunnskap om "gammel" litteratur står ikke i vegen for kunnskap om det nye.

 

Og "gammel litteratur", hva er det? Noe er alltid nytt for noen.

 

Selv har jeg vært en "lesehest" i 70 år. Først ble jeg lest for. Deretter har jeg lest selv. Gammelt og nytt. Prosa, lyrikk og drama. Nynorsk og bokmål. Norsk og utenlandsk. Ikke noe av dette har kommet i vegen for noe annet. Det har vært plass til alt.

 

Jeg unner dagens unge de samme leseopplevelsene. Når barnebarna våre kommer på besøk, ønsker de å bli lest for. Og sunget for. Gamle fortellinger og sanger - og nye. Først og fremst dreier det seg om opplevelse. Får de kunnskap om fortiden med på kjøpet,  er det en bonus.

 

Torsvik Bertelsen mener at Anne Cath Vestlys bøker egner seg best som historiske dokumenter. Bruk Aurora i historietimene, sier hun.

 

Bøkene til Anne Cath. Vestly er skjønnlitteratur. De handler om spesielle personer under meget spesielle livsforhold. De er ikke historiske dokumenter. Mormora til de åtte ungene, er ingen typisk mormor fra etterkrigstiden. Det er tvilsomt om hun som prototyp noen gang har eksistert.  Forslaget om å bruke Vestlys bøker som dokumentasjon og sannhetsvitner i historietimen, er like meningsløst som forslaget om å ta dem ut av bokhyllene.

 

Trenger ny barne- og ungdomslitteratur å være uten konkurranse for å nå fram? Da står det dårlig til. Foreldrene og besteforeldrene kjøper litteratur de kjenner, påstår formidleren. Det gjør de jo ikke. Da hadde vi fortsatt klart oss med Barbara Ring. Som for øvrig forsvarer sin plass i bokhylla.

 

Nye generasjoner tilegner seg tidens smak - og litteratur. Det er aldri fare for det nye. Det er den gamle kvalitetslitteraturen det er fare for. Den må skolen, bibliotekene, foreldrene og besteforeldrene formidle kunnskap om.

 

Hvis litteraturformidleren får dette til å bli tegn på at barna ikke blir tatt på alvor, må hun tro om igjen.

 

Hvorfor befatte seg med en så vidt spesiell og urimelig uttalelse?

 

Torsvik Bertelsen er neppe representativ for standen. Men jeg har en mistanke om at hun ikke er alene om de oppfatningene hun bærer til torgs. I Rogaland har hun møtt motbør fra ung og gammel. Hundrevis av bloggkommentarer og avisinnlegg dømmer henne nord og ned. Den vesle støtten hun har fått, er stort sette kommet fra andre bibliotekarer - både en dansk og norske. Jeg frykter derfor at Torsvik Bertelsen er den ene tidelen av isfjellet som synes. Den farlige delen er den vi ikke ser.

 

La oss derfor ta utspillet på alvor og si klart i fra at noen manipulering av lesevanene våre vil vi ikke finne oss i. Vi formidler til generasjonene etter oss, det vi synes er bra. Det har vi gjort hittil. Og det fortsetter vi med. Vi fjerner ikke en bok! Det bør ikke bibliotekene gjøre heller.


Kay Olav Winther d.e.
      

Læring ved deltaking

Jeg har stor tro på læring ved deltaking. For eksempel på lærlingordningen. Ikke bare til overføring av praktiske ferdigheter, men som pedagogisk prinsipp.

 

Lærlingordninger har lang tradisjon i fagopplæringen. Både i tradisjonsrike håndverksfag og fag som brukes i andre deler av arbeids- og næringslivet.

 

Reform 94 beholdt lærlingordningen som en integrert del av videregående opplæring. Det var bra. Men samtidig måtte ordningen gi avkall på noen av sine særtrekk for å få plass i det nye utdanningshiarkiet. Det ble mer skole. Mindre opplæring. En del lærefag ble omdefinert. Noen meget kraftig. Og vegen inn i lærefagene ble gjort trangere og mer skolerelatert. Det tapte en del unge mennesker på.

 

Ikke alle er skapt for å tilegne seg kunnskap via bøker. Noen lærer best av praksis. Ved å få delta. Det gjelder ikke bare praktiske ferdigheter, men også teoretisk innsikt. Det noen vil kalle boklig lærdom. Disse personene er ikke dumme. Før i tiden var det på denne måten de fleste tilegnet seg ny kunnskap. Ikke bare ferdigheter, slik enkelte skeptikere tror, men innsikt i prinsipper og teorier. Det er en fullverdig læremåte - på flere samfunns- og fagområder.

 

Fra tid til annen står det fram politikere som er bekymret for frafallet i den videregående opplæringa. Gjennomføringsprosenten er lavere enn ønskelig. Da NIFU STEP undersøkte frafallet for Utdanningsdirektoratet, hadde bare 62 prosent av elevene som begynte på grunnkurs i 2000, og som senere fikk læreplass, avlagt fag- eller svenneprøve etter fire år. Hver fjerde lærling brukte mer enn normert tid, og 13 prosent sluttet uten å avlegge prøve.  Hva er årsaken? Og hva kan være botemidlet?

 

Elever som dropper ut fra yrkesfaglige studieretninger, har mange forskjellige forklaringer på hva som er galt. Mange sier at det blir for teoretisk. De finner teorien uoverkommelig. Andre opplever den som irrelevant. Som for bred og lite fagrettet. Når de kommer ut i lære, blir de stilt over for krav som skolen ikke har forberedt dem for. Eller de er generelt "fed up" og har skole og opplæring langt oppe i halsen.

 

Det finnes neppe noe entydig svar. Og ingen trylleformel kan løse problemet. Men om det nå er slik at mange unge mangler motivasjon? Og arbeidslyst? Eller ikke ser sammenhengen mellom arbeidet på skolen og livet utenfor? For eksempel arbeidslivet?

 

Skoleteoretikerne innvender selvfølgelig at teorien er tilpasset kunnskapskravene i samfunnet. Og at skolen skal forberede for livet - ikke bare arbeidslivet. Og det kan være riktig nok. Men når man disse ideelle målene hvis elevene dropper ut? Kanskje er det klokt å gå rykkvis fram. Å ta en ting om gangen. Uten å gape over for mye.

 

Fylkeskommunen kan tilby hjelp. Både veiledning og alternative opplæringsløp. Men hvis heller ikke det hjelper? Kanskje burde man ikke vente til snøballen har begynt å rulle, men i større utstrekning tilby alternativ opplæring allerede i utgangspunktet.


Opplæringsloven fastslår at fagopplæringa normalt skal bestå av to års opplæring i skole og ett års opplæring i bedrift - eller to år når opplæringa blir kombinert med verdiskaping i bedriften.  Men loven åpner også for at fylkeskommunen kan godkjenne lærekontrakt som avviker fra den fastsatte ordningen.  

Kanskje burde man oftere benytte denne anledningen? Eller rett og slett restaurere lærlingordningen og revitalisere den som pedagogisk og metodisk alternativ for unge som søker en fullverdig fagopplæring, men ikke makter å gå den foreskrevne vegen fra skole til lære? 

Dette er ikke et forslag om å redusere de faglige kravene. Men om å gjøre teorien mer fagrelatert. Og å justere løpet. Rapporten fra NIFU viser at bare 1,3 prosent benytter seg av lærekandidatordningen som fører fram til en kompetanseprøve som er mindre omfattende enn fag- og svenneprøven og ikke gir samme kompetanse i arbeidslivet.

De unge ønsker full fagkompetanse, og alle som er i stand til å nyttiggjøre seg opplæringen, bør avlegge fag- eller svenneprøve. Det er kunnskap på dette nivået, arbeidslivet trenger. Og de unge trenger.


Kanskje ville en del unge bli hjulpet hvis de raskere fikk gå ut i arbeidslivet som lærlinger i stedet for å gå vegen om skolen. Hvis de fikk hjelp til å tilegne seg fagets teori gjennom praktisk opplæring og skolegang nært knyttet til denne opplæringen. Noe i likhet med den gamle lærlingskolen. M.a.o. om de fikk lære på en alternativ måte. Ikke ved hjelp av tilrettelagt spesialundervisning, men ved hjelp av opplæring i arbeidslivet. Ved å lære teori og praktiske ferdigheter gjennom praktisk arbeid.

 

Trolig ville det bety mye for motivasjonen. For læregleden og lærevilligheten. Og for kunnskapsopptaket.

 

For NHO og bedriftene burde dette være en god løsning. De får ha de unge lenger i bedriften og kan bidra til at de får aktuell og framtidsrettet opplæring og dermed blir bedre fagutøvere. Bedriftene bør derfor stille opp og tilby de læreplassene som trenges.

 

 Alt i alt: En ordning som er til det bedre for alle parter. Det burde ikke være umulig å bli enige om å prøve.


Kay Olav Winther d.e.

Må det bli dyrere å reise på jobben?

Samferdselsminister Liv Signe Navarsete vil ha rushtidsavgift. Det skal være svinedyrt å kjøre inn i eller ut av byene på den tiden de fleste er ute på vegen. Slik vil hun presse folk til å spre trafikken.

 

Tanken er besnærende. Men er folk herre over sin egen tid?

 

La oss ta pendlere som arbeider i Oslo som eksempel. Folk som arbeider i serviceyrkene, må være på jobben når kontoret, apoteket, butikken eller banken åpner. De kan ikke komme når trafikken tillater det. Ikke er det noen hensikt i at de jobber etter at kontoret eller butikken er stengt, heller.

 

De må reise i rushtiden. Og betale skjorta for å komme på jobben og hjem igjen. Selv blir de fattigere. Stat og kommune blir rikere. Og trafikken blir den samme. Det eneste man oppnår er å foreta en omdreining av prisskruen.

 

Som vanlig er det folk i frie yrker og på kontorer uten kundekontakt, som kommer best ut. De kan forskyve arbeidet. Eller ta det med hjem og jobbe hjemmefra. De kan endre dagsrytmen, slik Navarsete vil. Andre kan ikke det.

 

Men folk kan selvfølgelig sette bilen hjemme og reise kollektivt?

 

Ja, noen kan det. Selv reiste jeg kollektivt mellom Drøbak og Oslo i 20 år. Men det var ikke alltid like lett. Eller behagelig.

 

Bussen var ofte stuvende full. I Oslo gikk jeg derfor til et stoppested nærmest mulig utgangspunktet. Men det var det selvfølgelig flere som gjorde. Resultatet var at bussen ofte var smekkfull allerede fra start. Om vinteren var det plagsomt - både for dem som satt og stod. Om sommeren var det uutholdelig.

 

Noen ganger når bussen ikke gikk, måtte vi ta toget fra Sentralbanestasjonen til Ski eller Ås, og buss derfra til Drøbak. Togene var fulle inntil det uforsvarlige. Vi stod som sild i tønne. I alle fall til vi godt og vel hadde passert Kolbotn. Hvis vi i det hele tatt kom med. Ofte måtte vi vente på neste tog. Hvis det toget i det hele tatt kom den dagen, som Odd Børresen sier.

 

Men slike fortredeligheter vil selvfølgelig Navarsete rette på.

 

Jo, jo. Gjør det først, og innfør fordyrende restriksjoner siden. Ellers blir avgiften bare en ny fiskalskatt. Uten betydning for trafikkavviklingen, og uten ønsket effekt.

 

Jammen, se til Sverige, sies det. Der har de gode erfaringer med rushtidsavgift. Sier hvem? Og hvilke kriterier ligger til grunn for vurderingen? Hvor gode erfaringer har for eksempel de som må reise i rushtiden? Alle svensker har vel ikke mulighet til å forskyve arbeidstiden?

 

Men de har bedre kollektivtransport. Det har de. Og langt billigere. Svensker som får høre hva vi betaler i Norge, tror at vi tøyser. Kanskje har de dessuten buss og bane med plass til de reisende. Da blir det annerledes.

 

Norge er stort - og mangeartet. Det er ikke like galt over alt. Men trafikken inn til de store byene bør vi gjøre noe med. Snarest mulig. Men vi må begynne i den riktige enden. Først bedre kollektivtilbud. Deretter vesentlig lavere priser. Og så kan vi legge restriksjoner på privatbilismen.

 

Å begynne med å strupe trafikken - før alternativene er på plass, vil føre til samme resultat som så mange ganger tidligere: Ingen ting. Bortsett fra høyere avgifter - og høyere utgifter for dem som pendler.


Kay Olav Winther d.e.