OL-kommentar: Guldet blev till sand

Svenskene er uhyre stolte av "Tre kronor".

Som har skaffet de blå og gule mye heder og ære gjennom tiden.

Ishockey er på mange måter nasjonalsporten hos broderfolket.

For svenskene var nummer 1 i Norden. Og i en klasse for seg. I mange år. Inntil finnene var frekke nok til å puste dem i nakken.

Men i Vancouver gikk det galt.

Der endte svenskene utenfor pallen.

Mens Finland tok "bronspengen".

Ja, Sverige opplevde det forsmedelige å havne i samme kategori som det underutviklede hockeylandet Norge: Uplassert.

Og som om ikke det skulle være ille nok: Sverige ble slått ut av det samme laget som Norge ble slått ut av.

Ja, som Norge spilte likt med. Lenge. Til Slovakene var "heldige" og fikk inn vinnermålet.

Det finnes mange mål på suksess.

Norge truet lenge Slovakia som slo ut Sverige og tapte knepent for Finland i kampen om bronsen.

Norge tapte riktig nok alle sine kamper i turneringen.

Men kampen mot Slovakia var nesten for en seier å regne.

Ikke minst når Slovakia viste seg i stand til å slå ut Sverige.

Som hadde reist til Vancouver for å "ta hem guldet".

Men guld ble det ikke. Denne gangen.

"Guldet blev till sand" som Benny Andersson skriver i den kjente visa fra "Kristina från Duvemåla".

Det beviser at svenskene kan slås.

Kanskje også av lille, ubetydelige Norge?

Vi spilte i alle fall like godt mot Slovakia som Sverige gjorde.

Så da er det vel von i hangande snøre?


Kay Olav Winther d.e.

OL-kommentar: På veg ned i en bølgedal

Vår kjære nabo og konkurrent, Sverige, har gjort det bra i OL.
Spesielt i langrennssporet har de gitt oss mer og hardere konkurranse enn mange nordmenn setter pris på.
Det skyldes at svenskene er blitt bedre. Og mange.
Men dessverre også at vi er blitt "dårligere". I den forstand at bredden er blitt mindre. Og at det er tynnere i toppen.
Det er bare Bjørgen og Nordtug som kan konkurrere om det gjeveste metallet.
Foreløpig.
Bak Bjørgen kan vi likevel ane et par-tre lovende rekrutter. Som kan slå til når de får styrke og rutine.
Bak Northug er det imidlertid tynt.
Heldigvis er det noe bedre i sprint. Situasjonen er derfor ikke helsvart.
Men slett ikke lys.
Og ikke slik at vi kan slå oss til ro. Og trøste oss med at vi kan ikke vinne alt. 
Vi er med stor sikkerhet på veg ned i en bølgedal.
Dessverre tror jeg ikke at vi ennå har nådd bunnen. Det er mange skuffelser i vente. I tradisjonelt langrenn.
I skiskyting er det noe bedre.
Unggutter som Emil Hegle Svendsen og Tarjei Bøe lover godt for de nærmeste to-tre årene.
Det samme gjør Ann Kristin Flatland
Men vi burde hatt et bredere lag av lovende rekrutter for å kunne sikre et høyt nivå i årene som kommer.
Skiledelsen kan selvfølgelig hevde at interessen er stor, og at vi har rekruttene, men at de naturlig nok er hjemme fordi de ennå ikke er gode nok for OL.
Men en slik forklaring er trolig ikke i samsvar med de faktiske forhold.
Og vi tjener ingen ting på å feie problemene og utfordringene under teppet!
Mye tyder på at det på tross av toppidrettsgymnas, idrettsutdanning på høyskolenivå og stor interesse fra publikum og medier, ikke har vært drevet en slik rekrutteringspolitikk som nasjonalidretten fortjener.
Det samme er tilfelle i hoppbakken. Hvor vi billedlig talt "lander på kulen". Og hvor utviklingen er uteblitt.
Jeg ønsker ingen jakt på syndebukker.
Men finner det riktig å spørre: Er lederne ambisiøse nok?
Og dyktige nok?
Den debatten bør vi ta. Nå!
Samtidig som vi selvfølgelig spør oss: Hva vil vi med skiidretten? Og hvorfor?
Hvis vi kommer til at innsatsen i skisporet ved siden av å være god underholdning, er viktig for vår nasjonale identitet, og for markedsføringen av varemerket "Norge", bør vi satse.
Ikke halvhjertet. Og etter tvilende nøling.
Men straks. Og effektfullt.
Mange mesterskap venter.
Det er mange om beinet. Og flere blir det.
Og det er bare fire år til neste OL.
Konkurrentene våre sitter ikke på baken og drar seg.
I alle fall ikke våre venner på den andre siden av Kjølen.
Det er ingen grunn til å somle til vi får et svensk SAS: Svensk Alt Sammen.

Kay Olav Winther d.e.

Strømprisen skyldes gal politikk

Strømprisene skyter i været.

 

Det skyldes kulde og vannmangel, sies det. Men det gjør det ikke. Det skyldes "fri konkurranse", feilslått energipolitikk - og grådighet. Fra energiselskapenes side.

 

Da energiomsetningen ble liberalisert, ble det hevdet at fri konkurranse ville gi lavere priser.

 

Denne påstanden er markedsliberalistenes mantra og glansnummer på alle næringsområder. Konkurranse er til fordel for forbrukerne. Det utrolige er at den blir trodd.

 

For det stemmer ikke. I alle fall ikke i de fleste sammenhenger. Siden strømmarkedet ble gjort til gjenstand for spekulasjoner og jakt på størst mulig fortjeneste, er prisen gått opp. Kraftig. Leverandørene selger strømmen der de får best betalt. Om nødvendig i utlandet. Og norske forbrukere må betale gildet. I form av skyhøye priser. Og uholdbare forklaringer. Fra grådige produsenter og leverandører.


Også nettleien går opp. Selv om nettet står der og ikke er avhengig av vannsituasjonen eller kulda. Hensikten er å tjene mest mest mulig. På deg. Du er melkeku for nettselskapene. Rett og slett.
 

Det er altså ikke kulda eller den naturgitte vannstanden i magasinene som er skyld i at strømprisene i Norge er høye. Enkelte steder abnorme. Det er energiselskapene som har ansvaret. Og skylda. Ikke akkurat de små. Som selv må betale overpris for den strømmen de selger til deg. Men de store. Produsentene. Og markedslederne.

 

Som har drevet rovdrift på magasinvannet for å kunne selge strøm til andre land hvor de tjener mer enn her hjemme. De sparer og rasjonerer ikke for å sørge for at du får strøm til en anstendig pris. Men tar ut fortjenesten hvor og når de kan oppnå den. Derfor er magasinene nå slunkne. Og det må du betale for.

 

Energiselskapet lurer deg ikke bare ved å selge strømmen "din". De har også innført et prissystem som lurer deg trill rundt. Er du av den naive sorten, tror du at flerprissystemet er til din fordel. At du ved å være våken kan sikre deg en gunstig avtale. Med gunstig pris.

 

Men du blir manipulert. Og lurt. Riktignok er enkelte leveringsavtaler noe mer gunstige enn andre, men det hjelper lite når prisene er for høye enten du velger spotpris, variabel pris eller fastpris. Eller hva selgerne velger å kalle systemet.

 

Dette er selgers marked. Som kjøper må du akseptere markedsforholdene og prisutviklingen. Som du ikke har noen innflytelse på. Uansett hvilket prissystem du satser på.

 

Men innflytelse har du, vil du kanskje innvende. Du kan bruke mindre. Eller skifte selskap.


Ved å snakke om hvordan du kan spare, prøver strømleverandører og myndigheter å gi deg følelse av du selv er skyld i ditt høye forbruk. Men det er bare spillfekteri. Antakelig har du allerede tatt konsekvensen av de høye prisene, så det er lite å spare. Hvis du ikke skal gå med lange underbukser og boblejakke inne. Det er nå du trenger varme. M.a.o. strøm.
 

Men ja, du kan tjene noen øre per kWt på å skifte leverandør. Når tilbudet er større enn behovet. Men i tider som nå, når behovet er enormt, og prisene skyter i været fordi fortjenestemulighetene er så å si ubegrensede, må "billigselskapet" ditt selv kjøpe strømmen dyrere enn ellers. Da vet du hvordan det går. "Billigselskapet" må øke prisen. Og er kanskje fortsatt litt "billigere" enn de dyreste. Men dyrt nok til å ta knekken på husholdningsbudsjettet og -regnskapet ditt.

 

Så mye for den frie konkurransen. Som skulle gi deg billigere strøm. Det er den - og de som påstår at et løssluppent marked er prisgunstig for deg - du kan takke for de "blodprisene" du nå betaler.

 

Men det er ikke bare energiselskapene som har svin på skogen.

 

På vestlandet ligger det er par store, moderne, flotte gassverk. Som ikke brukes!

 

De kunne produsert en masse strøm, og senket strømprisene for husholdninger og industri hvis de var blitt satt i drift. Men det vil ikke de politiske myndighetene. Dvs. Stortingets flertall og regjeringen.

 

For de vil ikke bruke norsk gass. I Norge. Hvor den forurenser. De selger derfor gassen til utlandet. Hvor den forurenser akkurat like mye. Men da er forurensningen ikke lenger Norges problem. Og ansvar. Mener regjeringen. Og miljøorganisasjonene. Og andre som opptrer som om global oppvarming skulle være et lokalt fenomen. Derfor: Skit i Norge! Leve Toten!

 

Selv ikke under de ekstreme vær- og markedsforholdene vi har hatt i år, har regjeringen lagt to pinner i kors for å bidra til å holde strømregningen din på et noen lunde akseptabelt nivå. Å spørre om det er SV, SP eller AP som har skylda, er formålsløst. Regjeringen er en enhet. Som dessverre har det til felles med en lenke, at den ikke er sterkere enn det svakeste leddet.

 

Og de såkalte naturvernerne er trolig fornøyde. De har nemlig ment at strømmen bør være dyr. Svinedyr! For at du skal bruke mindre. Og "spare naturen".

 

At dette knekker din økonomiske ryggrad. Samt at mange ikke kan fyre med annet enn strøm. Får dem ikke til å besinne seg. De synes øyensynlig at det er til pass. Når folk innretter seg så naturfiendtlig.

 

Meldinger om at industrien må redusere og permittere fordi den dyre strømmen tar knekken på konkurranseevnen, mottar de trolig med glede.

 

Rimelig strøm har i Norge vært et samfunnsgode. Som både den enkelte og nasjonen har hatt nytte og glede av. I noen få generasjoner. Men det var før. Før markedsliberalistene gjorde strømmen til et spekulasjonsobjekt. Fordi de mente at konkurranse ville gi billigere strøm. Og bedre økonomi for forbrukerne. Små som store. Og i alle fall større avkastning på investert kapital.

 

Nå ser vi resultatet. Prisene er skyhøye. Og gjør deg ussel og arm!

 

Det skyldes ikke kulda. Ikke naturlig tomme vannmagasiner heller. Men markedsliberalisme. Og en totalt feilslått energipolitikk.

 

Så hvis du er liberalist og tror på markedet, kan du nå ha det så godt. Da har du fått det som du fortjener.

 

Hvis du mener at vi bør eksportere gassen vår, forurense i utlandet for skinnhellig å kunne framstå som naturvennlige på hjemmebane, har du også fått det slik du fortjener. Da er du trolig fornøyd med å måtte betale skjorta av kroppen.

 

Men er du av den oppfatning at strøm - i likhet med veger, jernbane, skoler, sykehus m.v. - er et samfunnsgode - dvs. et fellesgode - som er nødvendig for at vi skal kunne leve her oppe i det kalde nord, og at det bør føres en helt annen markeds- og energipolitikk enn den du i dag må betale den ublu prisen for, fryser du p.g.a. andres uforstand. Da bør du stille krav til politikerne dine.

 

Om en radikal omlegging av politikken. Straks.


Kay Olav Winther d.e.

   

OL-kommentar: Kramer mot Kramer

Nederlenderen Sven Kramer er verdens desidert beste skøyteløper. For tiden.

Og han er kongen over langdistansene.

Ingen over. Ingen ved siden.

Men gull på 10 000 meter ble det ikke. Selv om han under vanskelig forhold gikk inn til beste tid.

Han ble nemlig disket.

Et øyeblikks mangel på konsentrasjon - og et påstått feil signal fra trener Gerard Kemkers - gjorde at Sven Kramer gikk to innersvinger på rad. Dermed røyk OL-gullet.

Det var synd. Uendelig synd.

Hjallis fikk gå om igjen etter å ha blitt blendet av en blits i 1952.

Det er altså "tradisjon" for å bruke hodet. Men Hjallis var uten skyld i det som hendte.

Kramer gjorde en feil.

Det er forskjellen. Rent teknisk. Og juridisk.

Men var avgjørelsen "rettferdig"?

Hvor mye tjente Kramer på feilen? Hvor mange meter? Og hvor mye tid?

Og framfor alt: Hvor mye tjente han i forhold til tidsdifferansen mellom ham og 2.mann, Seung-Hoon Lee?
M.a.o.: Skyldtes Kramers bedre tid at hadde gått to indre?
Eller hadde tildragelsen ubetydelig innvirkning på tiden? Og ingen innvirkning på det faktum at Kramer gikk fortest? Og var best?
Og enda mer: Hva om det bevises inntil ugjendrivelighet at Kramer var på veg inn i riktig bane, men ble forledet over i feil bane av treneren?
Er det teamet som stiller til start? Og er solidarisk ansvarlige for at alt skjer i følge boka?
Eller er det løperen som alene konkurrerer?
M.a.o.: Er treneren en utenforstående som ødelegger for løperen ved å gjøre en feil? En som forleder løperen til å gjøre en feil?  
La gå at reglene slår fast at løperen selv er ansvarlig for å gå riktig. Men hva om løperen blir forledet?
Kramer er den egentlige vinneren av 10 000 meteren. Han er den moralske vinneren også. Han var best.
Renhårige konkurrenter burde beklaget hans situasjon.

I stedet feiret Seung-Hoon Lee gullet med flagg og jubel, mens Ivan Skobrev kysset isen som takk for sølvet. Medaljer som ingen av dem hadde fortjent.

Kunne juryen kommet til et annet resultat?

Kunne den latt Kramer beholde gullet?

For eksempel ved å justere tiden ved et beregnet fradrag for fordelen ved å gå en innersving for mye?

Vi lever tross alt i elektronikkens tidsalder.

Liknende situasjoner kan oppstå igjen.

Det internasjonale skøyteforbundet bør tenke igjennom om de har funnet den beste løsningen på situasjoner som denne.

Det fortjener både skøyteløperne.

Og publikum.

Kay Olav Winther d.e.


OL-kommentar: Ole Einar Bjørndalen

Ole Einar Bjørndalen er en formidabel idrettsmann.
I dette mesterskapet har det meste imidlertid  gått galt for supermannen fra Simostranda.
Han skyter som en nybegynner. Og makter ikke å legge inn overgearet i sporet.
Hvorfor er jeg ikke overrasket?
Trolig er han ikke "sulten" nok.
Selvfølgelig har han lyst på seire, gull og ære.
Men når det røyner på, makter han ikke å hente fram reservene.
Det blir noe halvhjertet over innsatsen.
Han renonserer. Og blir defensiv. Nesten passiv.
Og tenker kanskje også at det har jo gått bra tidligere, så det går nok bra nå også, når han trekker av uten nødvendig konsentrasjon.
Og så blir det bom. Og bom igjen.
Det er menneskelig.
Men synd.
For med denne innsatsen tærer han på sitt renommé.
Han risikerer å bli husket som en som skuffet.
Som ikke levde opp til våre forventninger.
Og det vil være blodig urettferdig.
For Ole Einar Bjørndalen er en av de største idrettsmenn Norge har fostret.
Det er slik vi bør huske ham.
Som giganten på skiskytterarenaen. Som gang på gang har gjort det umulige.
Som har seiret og skaffet både seg selv og oss glede og ære.
Din tid er trolig over, Ole Einar?
Fortsatt kan du nok glimte til og vinne et og annet løp. Men gullrushet er trolig slutt.
Kanskje du burde ta det ad notam?
Ingen kan med større rett enn du hvile på laurbærene. Som du har mange av.
Nyt ditt otium.
Og overlat kampen i løypa og på standplass til yngre krefter.
Det er ikke feigt. Og defensivt. Men klokt.
Takk for mange uforglemmelige stunder med stor idrett.
Du er en av gigantene i norsk idrettshistorie.
Ikke ødelegg det.

Kay Olav Winther d.e.

OL-kommentar: Arrogant eller sønderknust?

Petter Nordthug er ikke akkurat noe sjarmtroll. Verken i med- eller mot-gang. Til det har han for stort ego. Og åpenbart stor selvhevdelsestrang.

Det behøver ikke være noen ulempe for en idrettsutøver.

Petter Northugs problem er at han ikke er i stand trenge egoet i bakgrunnen i møte med andre mennesker. Han har øyensynlig ikke evne til å "forestille" seg og anlegge en "falsk" maske for å kunne håndtere sosiale utfordringer og situasjoner.

Det er et problem. For en idrettsmann. Som skal bli akseptert av et grådig opplevelseshungrig publikum. Og medier som ikke bare skal tilfredsstille publikum, men hevde seg i sin spesielle konkurranse om å være best . 

Kanskje mangler Petter Nothug evne til empati. Slik at han ikke skjønner hvordan hans oppførsel virker på andre. Eller kanskje gir han rett og slett blaffen. I hva omgivelsene mener. Og føler.

Fordi han nekter å stille opp for mediene, blir han beskyldt for å være arrogant.

Mye tyder på at han er det. Men arroganse er neppe årsaken til at han vender det døve øret og en tilknappet munn mot mediene og omverdenen forøvrig når livet går ham i mot.

Mer sannsynlig er det at han rett og slett er sønderknust. Av skuffelse. Og selvbebreidelser. Og ikke har det mentale overskuddet som skal til for å snakke om nederlaget og skuffelsen. I alle fall ikke på en måte som ikke skaper ytterligere problemer. Kanskje er han klok av skade.

Det er ofte slik med personer som opplever sterke selvbebreidelser, at kritikk fra andre - uttalt, underforstått eller innbildt - får begeret til å renne over. Man orker ikke å høre fra andre alt det man allerede har sagt til seg selv. Mange ganger.

Og har man et velutviklet konkurranseinstinkt, har trent hardt og utholdende, og har store forhåpninger, er det lov å bli skuffet når man ikke lykkes. I slike situasjoner trenger noen tid for seg sjøl. Og med seg sjøl.

Anders Jacobsen var så skuffet etter hopprennet i stor bakke, at han sa i fra til TV-journalisten at han ikke orket å snakke om det. Men journalisten fortsatte å spørre.  Og Anders svarte. Enda det var tydelig for alle og en hver at spørsmålene og oppmerksomheten plaget ham der han stod. Slukøret. Uten medalje. Uten "ære". Bare full av bitter skuffelse. Og håpløshet.

Petter orker heller ikke å snakke om det. Men det har mediene ingen respekt og forståelse for. De gir seg ikke.

Det er hensynsløst. Men det er ikke masete journalister uten "sosialt gehør" som får kritikken. Det er den skuffede, mentalt utslåtte idrettsutøveren som ikke orker å møte journalister, kameraer og publikum øye til øye for å svare på innpåslitne - ofte impertinente - spørsmål.

Men medieoppmerksomhet hører vel med? Det er vel noe idrettsutøverne må finne seg i. Og leve med. Og: Vil de ha oppmerksomhet i medgang, må de vel også tåle å måtte svare for seg i motgang?

Nei.

Idrettsutøvere er mennesker. Ikke maskiner. De har ulik psyke. Livssituasjon. Alder. Mental utrustning. Temperament. De er rett og slett individer. Som må behandles individuelt. Også av mediene.

Mediene må behandle dem som de individene de er. Og mediene må ta hensyn til den situasjonen som idrettsutøveren er i. Ikke bare ture fram.

Den som hevder seg i idrett, har ingen forpliktelse til å stå til disposisjon for medier og publikum til enhver tid. Uansett situasjon, tidspunkt og mentalt overskudd. Ikke den som vinner Melodi Grand Prix heller.

Idrettsutøvernes oppgave er å prestere på idrettsarenaen. Ikke å være medieklovn, hoggestabbe eller hakkekylling for journalister som skal lage stoff på at en person som de selv har hausset opp, ikke presterer i forhold til de forventningene de selv har skapt.

Men mediene - og spesielt etermediene - er tilstede på vegne av oss alle sammen. Å avvise mediene er vel da å avvise publikum - dvs. alle dem på en eller annen måte betaler gildet. Vi må vel kunne vente noe igjen?

Ja. Idrett.

Jeg tror altså ikke at Northugs taushet skyldes arroganse. Jeg respekterer at han ikke orker å snakke. For forventningene var skyhøye. Og urealistiske. Han har ikke "levert", som det heter blant sportsjournalister. Derfor har han det vanskelig nå. Og har nok med seg selv.

Det burde mediene forstått. Og respektert. Og idrettslederne burde stilt opp for ham, og tatt mediene i skole.

I stedet logrer de for journalistene. Og lar Northug i stikken. Det er dårlig ledelse. Og tyder på sviktende psykologisk innsikt.

Var det ikke slik at troppen hadde med seg et par psykologer?

Bruk dem. På lederne. Og har psykologene tid til overs, bør de ta en prat med med de mest ignorante journalistene også.

Og til Petter bør de si: Gi blaffen i mediene. La deg ikke lure til å si dumheter. Som du senere får problemer med. Konsentrer deg om å gå på ski. Akkurat nå er du ute av form. Du tar neppe gull denne gangen. Men gjør det beste ut av det. Det går flere tog.

Kay Olav Winther d.e.

OL-kommentar: Svenskene er best

Svenskene er i ferd med å overta hegemoniet i herrelangrenn.
Nordmennene har "hallkad äfter" som svenskene vel ville uttrykke det.
Og det er dessverre en dekkende beskrivelse av situasjonen.
Det er skremmende tynt etter Northug.
Og Nordthug er på langt nær så god som norske medier, norske skitrenere og han selv, liker å tro.
I går ble det gull og bronse på svenskene. Mens Northug ble nummer 11. Og beste norske.
Svenskene gikk taktisk klokt. Teknisk godt. Og hadde krefter som holdt helt til mål.
Grattis, Sverige.
Ni är bäst. Just nu.
Och det är nu som det är OS.

Kay Olav Winther d.e.

OL-kommentar: Norske klovnebukser og svenska mössor

Look to Norway, sa president Franklin D. Rosevelt.
Det har verdenspressen tatt seg ad notam.
De norske curlingherrenes fargerike bukser vekker oppmerksomhet og får medieoppslag i hele den vintersportsinteresserte og motefikserte verden.
The world looks to Norway.
Om curlinglaget har startet en "trend", vil det ikke komme som noen overraskelse.
For buksene er flotte, de.  Morsomme. Og uvørne. M.a.o.: Unorske.
Hittil har de gitt sporten og det norske laget verdifull PR
Det heter olympiske leker. Selvhøytidelighet er det motsatte av lek.
Man blir ikke mindre seriøs av å se litt lett på livet. Og løsne på snippen. Så sant man kan det man driver med.
Det kan curlingherrene.
At verden ikke er mer interessert i det strikkede hodeplagget som våre svenske venner vandrer rundt i, er mer overraskende.
Jeg finner den blå-gule "huvudprydnaden" i overkant feminin.
Det skyldes selvfølgelig at jeg er en gammel, forstokket mannssjåvinist som henger igjen i en kjønnsrolleoppfatning som tiden har gått - nei, løpt - i fra .
Men som den fortidslevningen jeg er, mener jeg at man ikke kan vente kneggende brunst, selvhevdelsestrang og testosteron-innsats fra menn som er ikledd løststrikket kvinnelue.
Det sier seg selv. Mener jeg.
Så her har våre svenske naboer og brødre gjort en bommert.
Bort med de feminina mössorna og på med en rejäl karlamössa så kommer resultaten i herrövningarna.
I motsatt fall kan ni glömma medaljerna.
Det er bara att välja: Mössor - eller medaljer.
Det er enkel psykologi.

Kay Olav Winther d.e.

OL-kommentar: Gull, gull - og 4. plass

Medaljene renner inn.
Det er tydelig gått hull på byllen.
Marit Bjørgen, som jeg ikke tiltenkte en eneste gullmedalje, har hittil tatt to. På en særdeles overbevisende måte. Jeg vil ikke bli overrasket om hun tar enda flere.
Aksel Lund Svindal spedde på sølvmedaljen i "utfor" med gull i "super-G".
Han er bare utrolig. At han er i stand til å slippe seg løs, gi maksimalt og kjøre ned de bratte bakkene - og ikke minst: ta de farlige svingene - slik han gjør, er nærmest unaturlig.
Etter det stygge fallet - hvor han skadet seg - skulle han egentlig vært redd. Underbevisstheten skulle ha hindret at han tok sjanser og utsatte seg for fare på ny. Det er slik vi mennesker er innrettet.
Men ikke Aksel Lund Svindal. Tydeligvis.
En som ikke fikk gull, er Kristin Størmer Steira.
Ikke ble det sølv eller bronse heller.
Dessverre. For det hadde hun "fortjent".
Det ble en fjerdeplass. Igjen.
Hun tapte med en halv skolengde.
Ikke fordi hun var dårligere enn Justyna Kowalczyk, men fordi hun kastet seg framover med hodet og kroppen.
I stedet for å stikke fram foten.
Hadde man regnet etter hvem som fikk hodet og kroppen først over målstreken, hadde hun blitt dømt foran sin polske konkurrent.
Så små er marginene.
Fjerdeplassen er derfor ikke noe tap, Kristin.
Du gikk glipp av et stykke metall til å legge i en skuff og glemme når livet går videre, men du vant vår sympati.
Både for innsatsen i sporet. Og måten du taklet skuffelsen på.
Og heldigvis er krigen ikke tapt. Det skal stå flere slag.
Du er en stor idrettsutøver. Og kan godt komme på pallen.
Men husk: Kommer du i samme posisjon en gang til, stikker du foten fram. Så hurtig og langt du kan.
Glem nå ikke det.

Kay Olav Winther d.e.

OL-kommentar: Marit tok gull

Jeg  trodde ikke at hun skulle greie det, men Marit Bjørgen gjorde mitt tips til skamme.
Det er jeg glad for.
Selv om jeg til min unnskyldning må si at jeg ikke forutså at Petra Majdic skulle ake ut i skogen og skade seg.
Med tre brukne ribbein ble hun nummer tre.
Hva ville hun blitt om hun var fit for fight?
Men det blir håpløse spekulasjoner. Litt destruktive også. Om jeg skal være ærlig.
Så i stedet for å rasjonalisere, bøyer jeg meg i ærbødighet for Marit Bjørgen.
Fasitsvaret står fast:
Svenskenes gullhåp, Hanna Falk, som jeg fryktet nest mest, måtte gi tapt.
Bjørgen gikk det ene superløpet etter det andre.
All motstand ble feid til side.
Hun vant med klar margin.
Og er en verdig gullvinner.
Jeg unner henne triumfen.
Etter all motgangen hun har hatt.
They never come back, heter det i boksesporten.
I skisporten er det tydeligvis annerledes.
Der kommer de tilbake både den ene og den andre.
Marit Bjørgen f.eks. jobbet seg ut av den store håpløsheten og kunne i går entre det øverste podiet på seierspallen og motta medaljen av edleste merke.
En stor dag for Bjørgen. En stor dag for medaljesultne Norge.
Medgang avler gjerne medgang. Endorfinene fløder.
Har du mer på lager, Marit, nå når du har fått igjen troen på deg sjøl?
Jeg tar gjerne feil en gang til.
Eller flere!

Kay Olav Winther d.e.

Muslimene bør protestere mot ekstremisme

Jeg har på denne bloggen flere ganger advart mot islamisme. Og mot at den får utvikle seg i Norge. 

Neppe aktuelt her mener naivistene. Faren for ekstrem islamisme er betydelig overdrevet. 

Eller: Det har de i alle fall ment. Er vi heldige har noen av dem de siste dagene kommet på bedre tanker.  

De aller, aller fleste muslimer er bra mennesker.  Og gode samfunnsborgere. Mange med ideer, idealer og oppfatninger som jeg ikke deler, men det er i orden. Normale mennesker kan leve med uenighet.

Man kan riktig nok noen ganger lure på hvorfor enkelte kom hit når de er så uenige i det verdigrunnlaget vi har basert vårt samfunn på. Men dem om det. De trenger kanskje tid til å omstille seg. Mentalt og praktisk. Og til å rive seg løs fra den sosiale kontrollen som ligger i et altfor nært naboskap med likesinnede. 

Så uenighet tåler vi. Uenighet om religion også. Selv er jeg ateist. Men jeg tåler både kristne og muslimer. Hinduer og buddhister også for den saks skyld. Men toleransen har en grense. Jeg forbeholder meg rett til å mene det jeg etter et livs overveielser er kommet fram til. Og jeg forbeholder meg rett til å gi uttrykk for hva jeg tror på. Og ikke tror på. Hvorfor jeg ikke tror. Og hva jeg mener om religionene. 

Jeg forbeholder meg også rett til å mene at tro er et "åndsspørsmål", et indre anliggende, og ikke kan krenkes eller besudles av noe som foregår utenfor mennesket. Verken av ord eller tegninger.

Opplevelse av blasfemi er etter min oppfatning en logisk feilslutning. Og jeg forbeholder meg rett til å forholde meg der etter. Når noen forsøker å overtale, tvinge, true eller terrorisere meg til å tro som de selv gjør, da reagerer jeg. Og protesterer jeg. Og forsøker de å påvirke samfunnsutviklingen for å hindre meg og likesinnede i å si eller gjøre det vi finner riktig, protesterer jeg høylydt. Og peker på at det er mitt sosiale fellesskap det er snakk om. 

Vi lever i et sekulært samfunn. Et liberalt, sekulært samfunn med tale- og trykkefrihet. Et samfunn hvor religiøs oppfatning - eller fravær av tro - er en privatsak. Slik er det i Norge.

Og slik bør det fortsatt være. For det er slik vi vil ha det. Vi som har skapt eller arvet dette samfunnet. Som er et av de mest velfungerende som verden har sett. Et rikt velferdssamfunn som gir innbyggerne stor personlig frihet, men også sosiale forpliktelser, og hvor vi kan være uenige - også om grunnleggende verdier - uten at vi føler behov for å skade eller drepe hverandre.  

Det har ikke alltid vært sånn. Men sakte har vi forlatt feudalsamfunnet og hode- og hals-retten og sammen lagt stein på stein og bygd det folkestyrte, sekulære byggverket som det norske velferdssamfunnet er. 

Så kommer folk utenfra og vil bo her. De ser at vi har det bra, og vil dele godene med oss.  De fleste klarer overgangen. Ikke nødvendigvis uten problemer. Men med anstrengelser og iherdig innsats finner de en plass i det norske samfunnet. Som de har valgt å bli en del av. De gir ikke avkall på sin tro og sin kultur, men innser at Norge er et annerledes land enn det landet de er kommet fra. Og de tar konsekvensene av det. De innretter seg som best de kan. Og tar sin del av samfunnsdugnaden. Det er deres plikt. Og rett. 

Men det finnes unntak. Det finnes personer som av forskjellige grunner ser ned på det samfunnet som de har søkt tilflukt i. Personer som ikke forstår demokratiets spilleregler. Som vil innføre teokrati. På sine og sin religions premisser. Personer som føler seg krenket av at samfunnet omkring dem har andre verdier enn de selv har, tillater forhold som de ønsker å få forbudt, og forbyr handlinger som de ønsker skal være tillatt og som de begrunner med tro og gudsdyrkelse. 

Slike personer kan bli farlige. Fordi deres tro leder dem til å mene at samfunnet bør omstyrtes. Om nødvendig med vold og makt. Fordi den guden de tror på, vil se seg tjent med at de aksjonerer og griper til våpen for å sette makt bak sine religiøse - og noen ganger politiske - vrangforestillinger. At annerledes troende ved sin "vantro" egentlig ber om guds straffedom, og at de selv er utvalgt til å sette straffen ut i livet. 

Dette er mennesker man ikke kan snakke til rette. Eller høflig be om å bruke hodet. De må stanses av samfunnet. Og de trenger massiv avideologisering. I noen tilfelle psykiatrisk behandling. Ikke som ledd i politisk eller religiøs undertrykkelse, men fordi de er trådt over en grense. Og representerer en fare for andre. 

PST-sjefen opplyser i dag at de hemmelige tjenestene ser en potensiell fare for at slike miljøer kan ty til terror.  I Norge. 

Det er betryggende at PST har sin oppmerksomhet henvendt på fenomenet. Men det er ikke nok. Det dreier seg her om et samfunnsproblem som vanskelig kan bekjempes uten medvirkning fra de miljøene som disse misforståtte og forvrengte religions- eller kulturbetingede oppfatningene har sitt utspring i. Det er der autoriteten - og autoritetene - er å finne. 

Det hviler derfor et sort ansvar på de muslimske menighetene, på imamene - og på vanlige, troende muslimer som har forstått at religionenes mål ikke er vold og terror, men et bedre liv på jorden - og en eventuell salighet i den etterjordiske tilværelsen som de har valgt å tro på. De kan ikke fri seg fra ansvar ved å vise til at de selv ikke huser slike oppfatninger. 

Ingen seriøs person tror at muslimer flest er potensielle terrorister. Men den jevne, alminnelige muslim må si klart fra om hva de venter - og kan akseptere - av sine trosfeller. Primært de ekstreme. Og rabiate. Som de selv ikke identifiserer seg med.

Dette er en sosial kontroll som ikke bare er tillatt, men påkrevd i et flerkulturelt samfunn. En modererende påvirkning som skal hindre ekstremisme og voldsbruk og fremme en harmonisk sameksistens bygd på grunnverdiene i det samfunnet som flyktninger og innvandrere har valgt å komme til og slå seg ned i. 

Det er gledelig at enkeltpersoner med muslimsk bakgrunn - og formodentlig tro - stiller opp på fjernsynet og i pressen og tar avstand fra ekstremisme. Men det er ikke nok. Tiden er åpenbart kommet for at muslimene i Norge skal gå ut på gater og torg.

Ikke for å protestere mot marginale, imaginære problemer som tegninger i Dagbladet eller andre steder, men for å markere at de solidariserer seg med, og ønsker å være en integrert del av, det samfunnet de har oppsøkt og valgt å tilbringe livet i. 

En slik demonstrasjon vil koste. Sosialt og kulturelt. Men den vil være viktig. For Norge. Og for alle de forskjellige menneskene med ulik religiøs og kulturell ballast som er kommet for å leve her.

Et fryktsomt og mistenksomt samfunn med markante interessemotsetninger mellom ulike befolkningsgrupper vil ingen av oss, ha fordel av. Muslimer flest bør derfor reise hodet og markere hvor de hører hjemme.

Kay Olav Winther
d.e.  

OL-kommentar: Mer svensk?

Er det Norges tur til å ta et gull eller to i dag?
Eller blir det mer svensk.
Prologen er avviklet, ordkrigen er på sitt heiteste, og det ligger an til en "rejäl fight" med vårt grannland i öster nok en gang.
Både i dame- og herreklassen.
Svenskene er gode i sprintløypene. Det vet vi av bitter erfaring.
Så dette blir to "gastkramare" før kvelden er over, og vi kan gå til sengs.
Enten i forvissning om at vi har tatt gull.
Eller resignert.
Etter nok en gang å ha måttet erkjenne at svenskene er best.
Ved disse olympiske lekene.
For det er leker det er, ikke sant?
Eller?

OL-kommentar: Ingen dreit seg ut

Bjørn Ferry fosset inn til nok et svensk OL-gull.
Mens de norske skiskytterne nok en gang måtte slikke sine sår og innse at de ikke var best da det gjaldt.
Forventningene var da også helt vanvittige.
Ole Einar Bjørndalen er en formidabel idrettsmann.
Men å regne med at han skulle kunne avansere til toppen av pallen med et handikapp på mer enn halvannet minutt, var selvfølgelig den rene utopi. Teoretisk mulig. Men langt fra sannsynlig.
Og den stakkars Emil! Han må jo ha vært knekt av forventningene.
Ikke minst av sine egne.
Hvor har psykologene vært?
"Jeg dreit meg ut," sier Emil Hegle Svendsen til TV2 Sporten.
Nei, Emil. Det gjorde du ikke. Du er en stor idrettsmann og leverte en god prestasjon. Men ikke god nok til å komme på pallen.
Der er det bare tre plasser.
Og det er meget lang veg opp til den øverste.
Bjørn Ferry hadde dagen.
Og er en verdig vinner.
De øvrige to som bar de norske fargene, skuffet heller ikke.
De presterte som forventet.
Det er bare ukritiske medier og ledere uten imponerende gangsyn som har trodd at de skulle kunne hevde seg i denne konkurransen.
Det samme gjelder for de kvinnelige skiskytterne.
Urealistiske forventninger, gir skuffelser.
Finnes det noen tapere etter disse konkurransene, er det mediene.
Og noen urealistiske ledere som har skrudd forventningene i taket.
Uten evne til å foreta en realistisk vurdering av mannskaper og muligheter.
Min påstand er klar: Foreløpig har våre "gutter" og "jenter" prestert akkurat det vi med rimelighet kan vente.
Kanskje kan én av dem overgå seg selv i en av de gjenstående konkurransene.
Men Norge: Vær realistisk!
Vi er ikke best denne gangen.
Det var vi ikke i Torino heller.
Så det burde ikke komme som noe sjokk.

Kay Olav Winther d.e.

OL-kommentar: Smørernes skyld?

De norske løperne kom hjelpeløst til kort på gårsdagens 15 km fristil enkeltstart.
Det skyldtes galt preparerte ski.
Hevdes det.
Andre modererer den urimelige kritikken og sier at smørerne nok mente at det valget de gjorde var best, men så viste det seg at det var noen nasjoner som hadde funnet noe som var bedre.
Har altså nasjonene til de 40 løperne som slo Petter Northug, smørere med bedre kunnskap og mer erfaring enn skinasjonen Norge?
Denne påstanden holder neppe vann. Heller ikke i moderert utgave.
Skyld ikke på smørerne.
Fadesen skyldtes nok guttene oppe på skia. 
De var ikke gode nok. De andre var rett og slett bedre.
Stort ego er ikke nok om man skal vinne store, internasjonale konkurranser.
Overdrevet selvtillit  gir ikke edelt metall.
Konkurrentene til de norske deltakerne i skisporet har maktet å legge opp treningen og prikke inn formen slik at de er best når det gjelder som mest.
Det vil nok også vise seg i de løpene som gjenstår.
Derfor tror jeg - som tidligere skrevet - at det blir en heller mager medaljehøst for Norge i skisporet.
Er Northug heldig, lykkes han i ett løp.
Hvis han virkelig har trodd at han kunne starte i samtlige løp og hanke hjem storeslem, har han vært i overkant urealistisk.
Og noen burde ha snakket ham til rette. Ikke minst for hans egen skyld.
Men også for Norges.
Og av hensyn til andre løpere.
Som også kanskje synes at det er gjevt å få representere Norge i OL.

 


OL-kommentar: Grattis, Sverige!

Sverige tok gullet i 10 kilometer fri for damer.
Charlotte Kalla klemte til fra start og gjennomførte med bravur.
Som ved et under holdt hun seg på beina i den siste utforbakken, og kunne cruise inn til gull foran comeback-kometen Kristina Smigun-Vaehi.
Marit Bjørgen gikk et meget bra løp, og tok inn på Kalla og Smigun-Vaehi mot slutten, men måtte nøye seg med bronse.
Noe som ikke var et tap, men en personlig seier.
Kristin Størmer Steira gikk et bra løp uten å nå helt fram, men de andre to norske deltakerne, Vibeke Skofterud og Marthe Kristoffersen, havnet et stykke ute i leksa.
Sverige har sterke løpere både på dame og herresiden.
Dette blir ikke den eneste "gullpengen" de tar.
Akkurat nå er nok Norge lillebror i sporet.
Så grattis, Sverige. Sug på karamellen och njut av det mens Ni kan. 
Vi kommer stärkt tilbaka.
Om fyra år.
 
Kay Olav Winther d.e.
 



OL-kommentar: Tre gull?

Forventningene om gullmedaljer i OL har vært skyhøye.
Men dessverre helt urealistiske. Etter min mening.
vg.no vil ha det til at kronprinsen tror på mange norske gullmedaljer.
Det har han ikke sagt.
Han sier at vi har mange sjanser til gullmedaljer.
Det er dessverre ikke det samme. Sjanser er en ting. Medaljer noe ganske annet.
Jeg tror på tre norske gull. I alt.
En i skiskyting, en i langrenn for herrer - og en som jeg foreløpig har vanskelig for å plassere.
Northug skal få problemer. Det finnes en ung mann som heter Lucas Bauer.
Og så har vi alle outsiderne. Som har trent med disse løpene for øye. De er som opptrekksdokker. Og funker som best akkurat når det gjelder.
Så kanskje klarer Northug én.
Bjørgen når heller ikke opp. Tror jeg. Sorry, Marit.
Skisprinterne får det hardt. Ikke minst fordi "søta bror" er på hugget og gjerne vil tukte "kaxiga nordmänn".
Skøyter og hopp har jeg avskrevet. I god tid før OL.
Nei, noe gullrush blir det ikke.
Tror jeg.
Men jeg skal med glede ete i meg mine dystre spådommer hvis det viser seg at jeg tar feil.
Men det gjør jeg nok ikke.

Kay Olav Winther d.e.

OL-kommentar: Hopperne ikke gode nok

Et knapt flertall på en meningsmåling på vg.no tror at de norske hopperne vil ta medalje i OL-bakkene.
"Avstemningen" pågår etter de beskjedne norske resultatene i liten bakke.
At en nordmann kommer på pallen tror ikke jeg.
Nordmennene er rett og slett ikke gode nok. Verken teknisk. Eller mentalt.
Dessverre fikk de noen relativt flatterende resultater kort før OL.
Mediene kunne ikke dy seg. De skrudde opp forventningene og gjorde den stakkars Anders Jacobsen til favoritt.
Det er typisk norsk å være best. På forhånd.
Favorittstempel er en tung bør å bære. Spesielt når det er uberettiget. Da blir prestasjonene lett krampaktige.
Unge personer som driver toppidrett under kyndig vegledning, er riktignok ikke som andre unge. De tåler mer.
Men de er fortsatt bare mennesker. Unge mennesker. Som lett lar seg overvelde av forventningspress. Og av medienes omtale og hensynsløse opphaussing.
Og av dårlige råd.
Hadde Jacobsen deltatt i kvalikomgangen, kunne han kanskje hoppet av seg noe av nervøsiteten.
Etter lørdagens beskjedne innsats sitter det norske folk igjen med inntrykk av at Anders Jacobsen og de andre norske hopperne sviktet. Da det gjaldt som mest.
Det gjorde de selvfølgelig ikke.
Selv om de - eller rettere sagt ledelsen - feilet når det gjaldt forberedelsen.
Hopperne ytte det de var gode for. Problemet var at andre var bedre. Noen langt bedre.
I stor bakke derimot skal vi vise verden vintervegen. Tenker trolig noen. Det er mer "vår greie".
I stor bakke kommer det trolig til å gå på samme måte. Skyhøye forventninger. Som ikke blir innfridd.
Jeg tipper at beste nordmann blir nummer fem.
Storfuglene fra mellom- og øst-Europa kan "våre gutter" neppe gjøre noe med.
Jeg håper at jeg tar feil.
Men sjansen for det er forsvinnende liten.
Dessverre.

Kay Olav Winther d.e.

OL-kommentar: Interessert, men ingen sportsidiot

Jeg er nysgjerrig. Og interessert i det meste.
Også i sport. Men er ingen sportsidiot.
Derimot er jeg patriot. Norgespatriot. Med sterk nasjonalitetsbevissthet.
Og ønske om at det skal gå bra for de norske utøverne.
Men kravet om fair play går foran patriotismen.
OL byr på mange opplevelser foran TV'en, men jeg må ikke se alt.
Jeg må ikke se ting når de skjer heller.
Dessuten er jeg avisoman. Jeg henter gjerne informasjon, oppløftende nyheter og ergrelser fra aviser. Nettaviser inkludert.
Og jeg hører gjerne radio.
TV-titting blir nærmest som et supplement å regne.
En kilde til nærmere studier når det er noe jeg vil ha bekreftet eller avkreftet ved selvsyn.
På grunnlag av de nyhetene som når meg via aviser, radio og "behersket" TV-titting, kommer jeg på denne bloggen de nærmeste 14 dagene til å legge ut noen synspunkter og spontane reaksjoner på det som skjer i OL.
Det blir blanda kost. Smått og stort. Unnskyldninger, forklaringer. Og krtikk.
Én ting kan jeg forutsi: Det meste av det jeg skriver, vil ergre de "store".
Men noen "små" vil det more.
Forhåpentlig.

Kay Olav Winther d.e.

Skal vi straffe de syke?

Paret Kristin Clemet og Michael Tetchner har gjort det til en felles oppgave å gjøre forholdene verre for syke mennesker. Den som har sykefravær fra jobben, bør straffes på pungen mener de. 

Clemet er leder for den såkalte tenketanken Civita som har laget en "rapport" med forslag til tiltak som skal få ned sykefraværet i arbeidslivet. Syke bør for eksempel trekkes 30 prosent i lønn. For at du skal bite på og svelge agnet, foreslår den selvoppnevnte hjernetrusten at uføre skal få mer enn i dag. 

Denne forbedringen skal altså ikke betales av fellesskapet. Eller ved at samfunnet legger flere og større økonomiske forpliktelser på de rike. Etter Kristin Clemet's og Civita's mening bør de syke betale for de uføre. 

For de sykmeldte er trolig ikke så syke som de vil ha det til. Mener øyensynlig Clemet. Og den politisk konservative "tenketanken" hennes. Samt gemalen. Får "sjuklingene" bare mindre lønn, kommer de seg nok på jobben.
 
Det er ikke noe nytt i et slikt resonnement. Slik har politisk konservative mennesker tenkt til alle tider. Og det vil de trolig fortsette med.  At en slik ordning vil ramme tusenvis av reelt syke og gi dem økonomiske bekymringer i tillegg til de problemene sykdommen skaper, bekymrer ikke folk som selv sitter godt i det. De har alltid ment at folk med problemer bør ta seg sammen. 

I alle fall er det ikke "skattebetalerne" som skal betale. For at andre skal kunne gå hjemme og dra seg. Med full lønn. Derfor bør det koste å være hjemme. Og har ikke folk råd til å unne seg den luksusen - ja, så bør de se å komme seg på jobben. Og gjøre nytte for seg. 

Det de konservative besserwisserne med "fot-i-hose-løsninger" på andres problemer, glemmer - eller trolig ikke forstår - er at økonomiske bekymringer ikke gjør folk friskere. Tvert i mot. Det skaper flere problemer. 

Å presse syke til å gå på jobb ved å gjøre det økonomisk vanskelig eller umulig for dem å være hjemme, er derfor ikke noe sparetiltak. Verken for bedriften, samfunnet eller den som er syk. Eller for "skattebetalerne" som motstanderne av velferdsordningene gjerne er bekymret for.

Man kan spare seg til fant. Og å "stimulere" syke til å gå på jobben, vil - for å snu på et gammelt begrep - trolig raskt vise seg å være "en inntekt til utgifts ervervelse".  

La meg slå det fast: Å holde syke mennesker i jobb, sparer ikke samfunnet for unødvendige utgifter. Slik Civita og Clemet later til å tro. 

Det som virker - både på lang og kort sikt - er å bidra til at folk holder seg friske. Det gjør man ved å legge arbeidsforholdene til rette. Skape et trygt, godt, inkluderende og utviklende arbeidsmiljø. Fjerne, eller endre, arbeidsoperasjoner som resulterer i sykdom og fravær. Og stimulere til at folk tar vare på helsa si. 

Men forslag om slike tiltak, finner man få av i "rapportene" og den politiske argumentasjonen fra Civita. Eller tiradene fra Kristin Clemet. Og Michael Tetchner. De kjenner stort sett bare ett virkemiddel: Økonomiske sanksjoner. Derfor er det ingen grunn til å ta dem på alvor. De går ikke tilstrekkelig dypt i problemet. Men nøyer seg med å krafse litt i overflaten. Akkurat som regjeringens såkalte "ekspertutvalg" gjorde. 

Det vi trenger, er ikke politiske kjerringråd. Ikke lettvinte, overflatiske "løsninger" på viktige, komplekse samfunnsforhold. 

Det vi trenger er en grundig gjennomgang av hvordan sykefraværet i Norge egentlig er. Hvorfor det er som det er. Hva folk selv mener at de blir syke av. Hvilke sykdommer vi lider av. Kartlegging av langtidsfravær og korttidsfravær. Om folk er borte fra jobben uten grunn. Hvordan fraværet varierer fra yrke til yrke og arbeidsplass til arbeidsplass. Hvilke faktorer som bidrar til fravær. Og hvilke mekanismer som reduserer forekomsten av sykdom og dermed fravær fra jobben. 

Det er slik man løser problemer i et moderne, avansert samfunn. Ikke ved å gi næring til fordommer og ved å undergrave fellesskapets velferdsordninger. Eller ved å stigmatisere og mistenkeliggjøre dem som gjør seg nytte av dem. 

La Civita, Kristin Clemet og Michael Tetchner - og de som tenker som dem - drive på med sitt. Men regjeringen bør tenke lenger. Grundigere. Og mer sosialt ansvarsbevisst. 

Sett søkelyset på forholdet og skaff fram den kunnskapene og de dataene som er nødvendig for at vi skal kunne skaffe oss en kvalifisert innsikt i og over sikt over saken. Deretter kan vi diskutere løsninger. Hvis forskningen viser at problemet er så stort som enkelte vil ha det til.

Det er det foreløpig all mulig grunn til å tvile på.

 Kay Olav Winther d.e.

Havre til døende hest

Luftfarten har problemer. Inntjeningen står ikke i rimelig forhold til utgiftene. De mindre, nasjonale og tverrnasjonale flyselskapene klarer ikke å holde seg på vingene ved egen hjelp. De fusjonerer.

Pengebingen til det skandinaviske samarbeidsprosjektet SAS er lekk. Pengene renner ut. I stride strømmer. Underskuddet er i milliardklassen.

 

Nå vil selskapet ha ny kapital. Det ber om en kapitaltilførsel på 5 milliarder svenske kroner.

 

5 milliarder. Det er ikke småpenger. Selv om det dreier seg om svenske penger.

 

I følge Nærings- og handelsdepartementet er den norske staten villig til å åpne døra til nasjonalformuen og bidra til en emisjon. Men den stiller noen vilkår. Bl.a. kraftige kostnadsreduksjoner. Og refinansiering av lån som forfaller i år.

 

Statsråd Trond Giske ser dessuten alvorlig inn i kamera og bedyrer at dette er siste gang. Hjelper ikke denne pengeoverføringen heller, er det slutt. Da gir ikke Norge mer.

 

Det er selvfølgelig fornuftig å stille krav. Men lar de seg innfri? Er det rimelig å tro at SAS vil være i stand til å kutte utgifter, operere med konkurransedyktige priser og opprettholde ruter og yte nødvendig service over for de reisende? Samtidig? I et meget vanskelig marked?

 

Er kravene realistiske? Eller bare lokkemat som skal avholde løvene fra å angripe? Er ny kapitaloverføring egentlig som å bære havre til en døende hest? Man holder den i live - en stund. I mellomtiden må den utstå store smerter. Men utfallet er gitt: Til slutt står man i igjen uten verken hest eller havre.

 

Nærings- og handelsminister Trond Giske har tro på et under. Foretar vi de økonomiske grepene som nå er foreslått, vil SAS være konkurransedyktig, sier han.


Gid han måtte ha rett. Men er det grunn til å tro på det?


Trolig ikke. Det er mer et spørsmål om når den endelige økonomiske krasjlandingen skjer.


Danmark og Sverige har ikke penger i overflod. Det har egentlig ikke vi heller. Og slett ikke familien Wallenberg.


Jeg tipper på at resultatet blir salg. Eller at SAS blir spist. Noen vil kalle det fusjonert. Med et større utenlandsk ledet konsern. Et konsern som ser på Norge som en ikke særlig høyt prioritert utkant.


Til det kan man si at situasjonen ikke kan bli stort verre enn den er. Og alltid har vært. Danskene sikret seg trafikknutepunktet på Kastrup, og ellers har svenskene i alle år gjort det de har kunnet for å bekrefte at SAS står for "svensk alt sammen". Virksomheter er flyttet til våre naboer. Hvor det etter sigende skulle være så mye mer rasjonelt og økonomisk lønnsomt å ha dem.


De pengene SAS nå ber om, er trolig tapt i samme stund som de blir bevilget. De tjener ikke til annet enn å få salgsobjektet til å se bedre ut. Ren styling, med andre ord. Kanskje virkningsfullt. Men altfor dyrt.


Det riktige - i alle fall for Norge! - vil trolig være å sette foten ned og si: Nok er nok. Snilt at vi nok en gang skal få lov til å være med og betale, men nå er det slutt. Enten rydder konsernet opp innenfor rammen av de ressursene det i dag disponerer. Eller vi selger - eller fusjonerer - med det samme. Hvis noen vil ha oss.


Men kan man selge en døende hest? Er det anstendig?


Så lenge kjøperen har fakta klart for seg, er det OK.


En eventuell kjøper er trolig ikke interessert i hesten, men i markedet som blir ledig. Å kjøpe markedsandeler er vanlig forretningsskikk.


Så derfor, Trond Giske: Steng pengebingen! Tapene er store nok som de er.


Sett like godt først som sist fornuftige folk til å lage en alternativ plan for norsk luftfart. SAS har gått ut på dato. Og har kostet oss mer enn det har smakt. Bruk ikke norske oljepenger på et prosjekt som er dømt til å ende med knall og fall. Hittil har du vist deg som en initiativrik og framsynt næringsminister. Denne gangen ser det ut til at du satser på feil hest. Den er både halt og syk.


Men det er ikke for seint å snu. Det er ingen skam å snu heller. Det er klokt.


SAS har utspilt sin rolle. Og u-hjelp over for Sverige, Danmark og familien Wallenberg har vi ikke råd til.

Så rike er vi ikke!


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Farlig uten pigger

Nå har svenskene funnet ut at piggdekk er sikrest på vinterføre.
Nyheten slås opp som om denne kunnskapen skulle være ny.
Og revolusjonerende.
Duverden.
Dette har de av oss som kjenner litt til fysikkens lover, og dessuten er i stand til å lære av erfaringer, visst så lenge piggdekk har vært på markedet.
Arbeidet for at flere skal kjøre piggfritt, har ikke trafikksikkerhet som mål.
Det er et miljøtiltak.
I og for seg prisverdig, men miljøgevinsten betales med redusert sikkerhet, flere ulykker, flere skadde mennesker og mer sorg og ulykke.
Og utgifter for samfunnet.
Derfor bruker jeg piggdekk.
Av hensyn til egen familie. Og andre.
Men kjører minst mulig.
Restriksjoner på trafikken vinterstid er nok et bedre miljøtiltak enn nordmenn på glattisen uten pigger.
Og bedre for trafikksikkerheten.
M.a.o.: Bedre for oss alle sammen.

Kay Olav Winther d.e.

Forfeilet forfølgelse

Medier og opposisjon har på ny gjort felles sak. Nå leter de med lys og lykte for å finne noe å kritisere regjeringen for.

 

Bakgrunnen for jakten denne gangen er at to mindreårige norske borgere i utlandet fikk hjelp da de søkte asyl i den norske ambassaden i Marokko.  

 

Hadde de ikke fått hjelp, ville de samme mediene og den samme opposisjonen jaktet på regjeringen for å stille den til ansvar for at utenrikstjenesten - dvs. utenriksdepartementet, dvs. regjeringen - ikke hadde stilt opp for norske statsborgere med behov for hjelp.

 

Etter noen dager ville de mindreårige norske statsborgerne ut av ambassaden igjen.

 

Det var ingen lovlig grunn til å holde dem tilbake. Ønsket ble derfor etterkommet. Men etter som det dreide seg om mindreårige, ble de ikke satt på gata. Eller sluppet ut på egenhånd. De ble kjørt til et sikkert sted og overlatt til en person som moren deres - som er tilkjent foreldreretten - hadde utpekt og gitt fullmakt til å ta hånd om barna.

 

Ambassaden ordnet det altså slik at overleveringen kunne foregå under tryggest mulige omstendigheter. Det var nødvendig fordi så vel de to asylantene som ambassadepersonellet var blitt utsatt for overvåking og trusler fra barnas far.

 

Norske myndigheter ytte m.a.o. to norske personer den hjelpen de som norske statsborgere hadde krav på.

 

Men da er vel alt vel og bra?

 

Ikke for mediene. Og ikke for den politiske opposisjonen.

 

Ikke det at kritikerne har noe å henge hatten på. Men de vil så gjerne finne noe. Eventuelt lage noe. En fjør til fem høns for eksempel. Derfor fortsetter de å grave og mase. Kanskje i tro på at dråpen uthuler steinen. Eller at gjentakelsen fordunkler sannheten. Den teknikken er jo brukt før. Med et visst hell.

 

Vi må få alle kort på bordet, uttaler representanter for Høyre og Fremskrittspartiet. Etter at utenriks- og forsvarsministeren har holdt pressekonferanse og grundig redegjort for sakens realiteter.

 

Men det er ikke nok for opposisjonen som med sine uttalelser insinuerer at utenriksministeren - og kanskje også forsvarsministeren - har holdt noe tilbake. At de vet mer enn de vil ut med. Det var ikke slik at bortføringen ble iverksatt av norske myndigheter da? Eller at de i alle fall hjalp til lite grann?

 

At det har foregått ting i denne saken som ikke er som de skal være, er utvilsomt. Men de overtrampene som er foretatt, har ingen ting med utenrikstjenesten, utenriksdepartementet - eller regjeringen - å gjøre. Det synes åpenbart etter de to statsrådenes redegjørelse.

 

Det vet mediene. Og opposisjonen. Men det er åpenbart mer sprengstoff i å jakte på statsråder enn på foreldre som slåss om barna etter en skilsmisse. Selv om den ene av foreldrene er en verdenskjent idrettsmann.

 

Etter at de to mindreårige norske statsborgerne - som også har marokkansk pass - var overlevert til morens representant, ble de smuglet ut av Marokko. Til Norge. De ble m.a.o. bortført.

 

Ikke av ambassaden. Og ikke av utenriksdepartementet. Men av moren. Og personer hun hadde alliert seg med.

 

At dette kunne skje, visste ambassaden. Og utenriksdepartementet. Som begge advarte mot det. Men ikke var part i handlingen, og ikke var i posisjon til å hindre den.

 

Barna kunne ikke holdes igjen i ambassaden mot deres egen og morens vilje.

 

Mot klare råd fra norske myndigheter valgte moren å fjerne barna fra farens kontroll. Og smugle dem ut av Marokko. Bortføringen var helt og holdent hennes valg. Og ansvar.

 

At norske myndigheter kjente til at dette kunne skje, gir dem ikke medansvar. Når barnas far - som er en helt i hjemlandet og kjent over hele verden - hevder at bortføringen er planlagt og utført av norske utenriksmyndigheter - in casu utenriksminister Jonas Gahr Støre - bør det skrives på kontoen for fortvilelse, desperat tro på at løgn blir sant hvis man gjentar den ofte nok, og tillit til at sensasjonshungrige medier som værer statsrådblod, vil forfølge statsråden til han "sprekker".

 

Disse spekulative beskyldningene burde gravende, seriøse norske medier evnet å gjennomskue.

 

I stedet for å være mikrofonstativ for faren og PR-kåte opposisjonspolitikere, burde den brukt kreftene på å finne ut hvordan personer tilknyttet forsvaret kunne delta i bortføringen. M.a.o. hvordan topptrente norske militære ansatt i forsvaret, kan selge sine tjenester til private. Ferie eller ikke ferie.

 

Handlingen tyder på sviktende vurderingsevne hos de impliserte. For øvrig er omstendighetene uklare.

 

Her har forsvaret åpenbart en jobb å gjøre. Mediene også.

 

Men en politisk sak er det ikke.

 

Uansett hva mediene og opposisjonen måtte finne på for å stille utenriksministeren og regjeringen i gapestokken.


Kay Olav Winther d.e.