Änglar, finns dom?

Märtha Louise kommuniserer med engler. Det er godt gjort, for engler fins ikke. Ikke i himmelen - som heller ikke fins! - og ikke på jorden.

 

Mange har sett huldra også. Særlig i tidligere tider. Men huldra fins heller ikke. Hun er et fantasifoster. Som englene. Og som nisser og troll og nøkken og en rekke andre fantasivesener som overtroiske og lettpåvirkelige mennesker har befolket verden - og den utenomsanselige verden - med.

 

Det er "in" å tro på spøkelser. Folk ser - og ikke minst hører - dem stadig vekk. Selv om spøkelser heller ikke fins. Bortsett fra i folks fantasi. Men der fins de. Akkurat som englene og alt det andre oversanselige som folk tror på.

 

Jeg tror ikke på noe av det. Verken på skrømt av kjøtt og blod eller av ektoplasma eller hva åndemanerne mener at gjengangere, engler og hva det nå må være, består av.

 

Men jeg har jo sett det med mine egne øyne, sier supranaturalistene. Mener du at jeg ikke skal tro mine egne øyne, eller tror du at jeg juger?

 

La oss få det sagt, først som sist: Ja, jeg tror at noen juger. Men ikke alle. Jeg tror at enkelte blir lurt av sin fantasi, og tolker naturlige forhold som de ikke skjønner, som overnaturlige fenomener. Og andre blir kanskje forført av sin underbevissthet. Hvem vet. Men engler, nisser, huldre, bankeånder og gamle, gretne dauinger som går igjen og gjør livet surt for nålevende, har de ikke opplevd i naturvitenskaplig forstand. For disse fenomene fins ikke i virkeligheten. Uansett hva de overtroiske hevder.

 

Men selv om engler og onskapsfulle dauinger, følgesvenner og annet skrømt ikke fins, må folk gjerne få tro på dem. Og skrive bøker om dem. Som Margit Sandemo har gjort. Og som Märtha gjør. Og tjener de penger på bøkene - eller foredragene, eller kanskje engleskolene - så gjerne for meg. Får de solgt, må jo noen være interessert i å kjøpe. Markedet fungerer. Kanskje blir vi som nasjon litt dummere av det, men vi tåler det nok. Det meste prelller forhåpentlig av.

 

Vi lever i et fritt og åpent samfunn med høy grad av ytringsfrihet. Og trykkefrihet. Og slik vil vi ha det. Det noen mener er sprøyt og tull, er gudsens alvor og sanning for andre. Alle kommer til orde. Og alle bør være fornøyde. Slik vil vi også ha det. De fleste av oss. Heldigvis.

 

Men noen liker ikke ytringsfriheten. De vil selv bestemme hva andre skal få lov til å tro. Og skrive bøker om. Og spesielt vil de ikke at fødte prinsesser skal tro på noe de selv ikke tror på. Og som de finner grenseløst dumt. De er altså for ytringsfrihet, men motstandere av at folk skal få ytre ting som de selv er uenig i.

 

Skulle vi følge denne oppskriften, ville vi få en forkrøblet ytringsfrihet. En slik "frihet" er ikke noe å samle på.

 

Personlig mener jeg altså at engler ikke fins. Jeg mener uten forbehold at troen på dem - og fortellinger om kontakt med dem - er det rene nonsens. Men Märtha Louise og hennes søster i engletroen, må da få lov til å tro og mene hva de vil? Og skrive bøker om det? Hvilken skade gjør det?

 

Märtha misbruker prinsessetittelen, hevder noen - bl.a. en professor som så vidt jeg skjønner er sterkt republikansk anlagt.

 

Jeg er også republikaner. Men jeg er også realist. Dvs. så virkelighetsorientert at jeg aksepterer at vi har et kongedømme. Og at Märtha er datter av kongen. Og da er hun jo - per definisjon - prinsesse. Det er noe verken hun eller vi kan gjøre noe med.

 

Men hun kunne vel si ifra seg prinsessetitelen eller la være å bruke den når hun driver med de "englegreiene" sine?

 

Ville det hjelpe? Alle - og ikke minst mediene - ville jo likevel vite hvem hun er. Og behandle henne der etter. De skriver ikke om henne for hennes egen skyld. Fordi de tror på det hun hevder. Eller for å hjelpe henne å markedsføre budskapet. Faktum er at de alle sammen bruker henne kynisk for alt hva hun er verdt, i den hensikt å tjene penger på henne. Fordi folk - utrolig nok - er interessert. Ville de slutte med det hvis hun la bort prinsessetittelen? Og ville utenlandsk sladderpresse miste interessen om hun ikke kalte seg prinsesse?

 

Skriveriene gir Märtha og hennes drabant en mulighet til å tjene en slant. Hva så? Er det verre at Märtha Louise tjener penger på sin innsats enn at Se og Hør og tabloidavisene skor seg på å skrive om henne?  

 

I stedet for å hakke på Märtha burde professorer og andre, se nærmere på hva slags programpolitikk etermediene driver, hva slags nyhetsvurdering de praktiserer og hvilken etisk standard de holder. Og de burde vurdere kvaliteten på norsk presse. Hvor høyt nivå holder den? Er den i stor utstrekning ukeblader i forkledning?

 

Men da mener jeg kanskje når alt utenomsnakk skrelles av, at avisene burde slutte å skrive om Märtha og englene hennes? Altså en annen og mer utspekulert og elevert form for sensur?

 

Nei.

 

Avisene og etermediene bør holde oss orientert om hva som foregår. De bør speile samfunnet. Men de bør bedre og grundigere enn i dag vekte nyhetene og gi størst oppmerksomhet til de hendelsene som er viktigst for fellesskapet og for samfunnsutviklingen. Og det skader ikke om de inntar en kritisk, analyserende holdning til det som skjer, og ikke bare opptrer som mikrofonstativer for aparte meninger og for personer som vil nå ut med sitt budskap. Kanskje burde de lære noe av at de mest overfladiske avisene taper opplag, mens de analyserende og kommenterende ser ut til å få større oppslutning.

 

Meningsfull samfunnsdebatt må de som henvender seg til allmennheten tåle. Enten de aktualiserer subkulturelle elementer fra folketroen og gir seg ut for å ha en dypere innsikt enn oss vanlig dødelige i det okkulte, eller  - som jeg - har en kritisk og avvisende holdning til det jeg respektløst regner som tøys og tull. Men som jeg tolererer. Selv om det skjer hoderystende. Og noen ganger med et skjevt smil.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Psykiatrien er overvurdert

Har psykiatrien for stor innflytelse i det norske rettsvesenet?

 

Jeg mener det.

 

Den forestående rettssaken mot attentat- og massedrapsmannen, Anders Behring Breivik, har aktualisert problemstillingen. Det er på tide at vi får en gjennomgripende drøfting av hvilken plass "synsedisipliner" som psykiatri og psykologi skal ha i vårt rettssystem.

 

Det skal i dag mye til at retten ser bort fra, eller overprøver, den psykiatriske uttalelsen som er avgitt i en sak. Er dette en tilstand som sikrer rettssikkerheten? Eller bidrar den sterke vektleggingen på uttalelser fra såkalt sakkyndige, til at prinsippet om likhet for loven fravikes?

 

Min mening er ikke at åpenbart sinnsforvirrede skal straffes med fengsel for handlinger som de ikke forstår at de har gjort. Eller som de ikke forstod alvoret i eller rekkevidden av da handlingen ble utført. Åpenbart sinnsforvirrede må underkastes behandling. Men dom bør felles, og straff utmåles.

 

Rettpsykiatrien anvender ikke en klar, åpenbar og allment forståelig definisjon som skjelner mellom strafferettslig tilregnelighet og utilregnelighet. Psykiaterne operer med kategorier og definisjoner  som både retten og allmennheten har problemer med å forstå - og akseptere. Resultatet er at ikke bare den aktuelle rettsinstansen, men i mange tilfelle store deler av rettsapparatet tar de utpekte psykiaternes konklusjoner som gitte fakta, og fremmer påstander i samsvar med den oppfatningen av delinkventens sinnstilstand som de "sakkyndige" psykiaterne har gitt uttrykk for.

 

Psykiatri er ikke en eksakt vitenskap. Psykiatere utøver skjønn. Riktig nok  i hovedsak innenfor en kunnskapsramme og på grunnlag av ervervet erfaring, men likevel skjønn. De velger mellom ulike verdier og forklaringsmodeller - og de velger konklusjoner blant flere mulige. Psykiatere utøver med andre ord subjektive vurderinger og trekker subjektive konklusjoner. Og de kommer til ulikt resultat. De er rett og slett innyrdes uenige,. Men alle er de "eksperter" og "sakkyndige". Andre sakkyndige ville kunne kommet til et annet resultat. Det gir grunnlag for vilkårlighet.

 

En uttalelse fra en psykiater - eller en psykolog - er en mer eller mindre saklig begrunnet meningsytring. Å definere strafferettslig tilregnelighet  bør  derfor ikke overlates til psykiatrien. Innen psykiatrien vil det være ulike oppfatninger av diagnose og hvor grensen skal gå. Uenigheten vil neppe være begrenset til faglige vurderinger. Psykiatri - og psykologi - gir rikelig spillerom for subjektive oppfatninger og for tolkninger basert på tro, overbevisning og "læreretninger".  Psykiatere er som de øvrige av oss, personer med ulike personlighetstrekk, livssyn, politiske oppfatninger og livserfaringer. Det er grunn til å regne med at de synspunktene de har, og de slutningene de kommer til, ikke ensidig er basert på "faglig innsikt" . En psykiater som selv har sterke oppfatninger, kan lett komme til å sykeliggjøre holdninger, uttalelser og handlinger som vedkommende selv er uenig i og finner ukvalifiserte.

 

Med den plassen som psykiatri og psykologi i dag har i norsk rettsvesen, blir en del personer som bryter norsk lov og gjør seg skyldig i grove forbrytelser, i realiteten "dømt" eller "frikjent" av "fagfolk", dvs. av psykiatere som finner dem friske nok til å dømmes til straff og soning, eller for syke til å anses som skyldige eller til å være soningsdyktige. Det gjelder f. eks. notoriske lovbrytere som forbryter seg gang etter gang i ly av en diagnose som gjør at politiet avstår fra å bringe dem for retten. Mens pleietjenesten står avventende ved sidelinjen. Denne kategorien lovbrytere får m.a.o. i realiteten ikke sin sak avgjort av juryen, dvs. av sine "likemenn", men av  en ikkejuridisk "ekspertise" som påberoper seg slik insikt i menneskesinnet at de kan avgjøre hva tiltalte har forstått og dermed bevisst har gjort seg skyldig i, og om vedkommende er strafferettslig ansvarlig.

 

Denne overdrevne troen på psykiatri og psykologi finner man ikke bare i de ordinære rettsinstansene. Også i den ekstraordinære rettsinstansen, fylkesnemnda, som er opprettet for å behandle og treffe avgjørelser i barnvernsrelaterte saker, er psykiatrien - og psykologien - blitt tildelt en plass som gir disse profesjonene urimelig stor inflytelse på de avgjørelsene som treffes.

 

Psykiaternes og psykologenes plass i systemet innvirker på hva som oppfattes som "normalt" og fører i enkelte tilfelle til at interessekonflikter ikke tolkes som situasjonsbetingede uoverenstemmelser mellom de involverte som naturlig er følelsesmessig engasjerte, men kategoriseres som psykiatriske og psykologiske fenomener og tillegges vekt der etter. Når hverdagshendelser overtolkes og psykiatriseres  kan de mest naturlige reaksjoner, uttalelser og handlinger få konsekvenser for fylkesnemndas beslutninger. Og ikke alltid på et kvalifisert nivå. Nemndas leke medlemmer skal ha sterk personlighet for å å makte å sette sin vurdering opp mot "ekspertenes". 

 

Noen vil mene at psykiatriens plass i de dømmende organer er en rettsgaranti. En garanti mot at mennesker som ikke er tilregnelige, og derfor ikke kan stilles til ansvar for sine handlinger, skal bli dømt og straffet. Men sykeliggjøring av meninger, holdninger og reaksjonsmåter som man selv står fremmed overfor, sikrer ikke likhet for loven.

 

Strafferettslig tilregnelighet og ansvar bør defineres av den lovgivende statsmakt. Om en person svarer til lovens betegnelse, bør være et juridisk spørsmål. Ikke bare formelt, men også reelt. Retten må være fri til å se bort fra "sakkyndige uttalelser" av et hvert slag, hvis den selv kommer til en annen konklusjon enn den "ekspertisen" har kommet til. Retten skal ikke være forutinntatt, men ta standpunkt til sakens fakta slik de kommer fram under rettsforhandlingene. En del av disse faktaene er utalelseene fra rettspsykiaterne - og fra andre som er invitert til å gi utrykk for sin oppfatning. Rettspsykiatriske uttalelser må derfor anses som innspill til retten og en del av det samlede faktagrunnlaget. Ikke som direktiv som retten skal være forpliktet til å følge.

 

Når riksadvokaten - og det aktuelle statsadvokatembedet - er tilbøyelig til å justere sin påstand om straffeansvar for hendingene 22. juli 2011 i samsvar med uttalelsen fra de opprinnelig oppnevnte rettspsykiaterne, viser det hvor langt utviklingen er kommet, og hvilke uheldige utslag den overdrevne troen på rettspsykiatriens ufeilbarlighet kan foranledige. 

  

Vurdering av en lovbryters somatiske og psykiske helse bør ha konsekvenser for soningens form og innhold. I tillegg til å være straff, bør enhver soning inneholde vesentlige elementer av behandling og korrigering. Soningen bør derfor være "individuell" og  tilpasset den enkeltes helse- og sinnstilstand - og vedkommendes behov for sosialisering. Derfor bør ulike former for ekspertise bidra til å sette rammene for soningsvilkårene og for å gi en slik behandling som den innsatte trenger. Medisinske, psykiatriske og psykologiske vurderinger bør derfor flyttes fra rettssalen til de stedene der soning skjer. En slik forskyvning må anses som en rettsgaranti.

 

Kay Olav Winther d.e.  

 


Toleranse, men ikke likegyldighet

Debattredaktør Elisabeth Skarsbø Moen i VG tok på seg niqab og wallraffet rundt i Oslos gater. Det er jeg ikke sikker på at hun ble særlig klokere av. Men hun fikk angst og fant å måtte komme seg ut av det claustrofobiskapende plagget. Det forteller litt om hva kvinner i enkelte andre kulturer utsettes for.

 

Nå er debattredaktøren tilsynelatende en klok dame fra før. Hun har gjennomskuet norske kvinner som skjuler seg i niqab og ser verden gjennom en smal åpning foran øynene. Å bære niqab i Norge er en demonstrasjon. Trolig ment som en provokasjon. Spørsmålet er om vi skal gidde å la oss provosere.

 

Når jeg ser en norsk kvinne i niqab eller burka tenker jeg mitt. Vi lever ett liv her på jorda. Hvis noen vil begrense sin mentale og fysiske frihet og redusere sine utfoldelsesmuligheter ved å gå rundt i et teltliknende klesplagg og betrakte omgivelsene gjennom en smal sprekk i tøyet, så gjerne for meg. Jeg har humoristisk sans og er liberal og tolerant nok til å si at folk får kle seg som de vil. Niqab og burka er ikke de eneste raritetene jeg - riktignok hoderystende - aksepterer som privat påkledning. Jeg finner det derfor ikke nødvendig å følge Frankrikes og Belgias eksempel og forlange å få se ansiktet til folk. Men jeg snakker ikke med folk som skjuler seg.

 

Når noen mener at kulturelle og religiøse særegenheter som hijab og turban skal kunne brukes av dommere, politifolk og andre representanter for ordensmakten i Norge, setter jeg foten ned. Representanter for slike yrker skal framstå som "verdinøytrale". I den forstand at de skal være forpliktet på de verdiene samfunnet har vedtatt for tjenesten, og ingen ting annet. De skal ikke ha private preferanser. Verken på det religiøse eller det moralske området. Heller ikke lærere bør i jobben bære tegn som demonstrerer deres tro eller overbevisning eller private verdisett ut over dem samfunnet har fastsatt. Verken kors, halvmåne, turban, burka - eller hijab bør tillates i yrker som lærer, politi eller dommer. For bare å nevne noen.

 

Den som av overbevisningsgrunner må bære slike kjennetegn, har et annet verdisyn enn det vårt samfunn er basert på. De må derfor avstå fra yrker med uniformsplikt, yrker som skal formidle de bærende ideene i vårt samfunn, eller yrker hvor yrkesutøveren må framstå som konfesjonsnøytral for ikke å krenke brukernes bluferdighet, tro, overbevisning eller rettsfølelse. I et moderne, opplyst verdipluralistisk samfunn burde dette være åpenbart for alle.

 

Ut over dette bør folk - innenfor den vedtatte anstendighetens grenser - stort sett, få kle seg som de vil.

 

Samme toleranse vil de som ønsker å demonstrere uavhengighet ved å bruke klesplagg, frisyrer o.a. som skiller seg radikalt fra gjenomsnittets, ikke møte over alt ellers i verden. F. eks. i de landene hvor kravet om at kvinner skal være tildekket, blir håndhevet strengest. Der er fanatismen størst, og toleransen fraværende. Der risikerer de som bryter kleskoden, å bli drept.

 

I enkelte av disse kulturene blir kvinnen betraktet som mannens eiendom. Et laverestående, annenrangs vesen som er mannen underlegen og skal være ham underdanig. Etter som mannen ikke vil eksponere sin kvinne for andre menn, må hun være tildekket. For kvinnen har den "tvilsomme" egenskap at hun vekker kjødelige lyster hos mannen. Det gir en dobbelt grunn til at hun må dekkes til. Bar hud og hår kan være mer enn en mann tåler. Mener mennene i enkelte kulturer.

 

At dette abnorme kyskhetskravet er bakgrunnen for bruk av klesplagg som burka, niqab og hijab er det ingen tvil om. Å bruke slike plagg i en vestlig kultur er ikke frigjørende. Det er en parodi på frigjøring.

 

Det bruken av burka, niqab og hijab i et vestlig samfunn viser, er at det finnes kvinner som er uten kunnskap om den kulturen de kommer fra  og totalt uten solidaritet med de medsøstrene som lever i undertrykkelse i andre land og er tvunget til å dekke seg til, til å leve avsondret fra mannsfellesskapet og til å holde seg skjult på andre måter. I stedet for å stå fram og føre an i kampen for reell frigjøring av kvinnene i land hvor de er undertrykt, svikter de norske niqabbærerne sine medsøstre og gjør seg til eksponenter for et av de mest nedverdigende utvekstene i den kulturen de har flyttet fra: mannssjåvinismen.

 

Da rasedistrimineringen var på det verste i USA og i Sør Afrika, måtte de fargede sitte på de "dårligste" plassene i de offentlige kommunikasjonsmidlene - hvis de fikk sitte i det hele tatt. I enkelte samfunn som er preget av en ytterliggående, undertrykkende mannskultur, får kvinner og menn ikke sitte sammen. Kvinner må sitte bakerst. For seg selv. Der er det altså fortsatt apartheid.

 

Enkelte forskrudde sinn kan sikkert også beskrive dette som frigjørende. Sannheten er at det er diskriminering basert på den oppfatning at kvinnen er annenrangs. At hun tilhører mannen på lik linje med kveg og annen eiendom. Og at hun må kjenne sin tilmålte plass. I familien. Og i samfunnet. Bakerst og nederst på rangstigen.

 

I Norge bor det et par unge niqabbrukere som mener de er diskriminert fordi de ikke kan bruke niqab på jobb. Jeg forstår meget godt at arbeidsgiverne ikke vil ha dem. Man ansetter ikke personer som insiterer på å skjule seg og befinne seg inne i et telt. De fleste jobber forutsetter kommunikasjon. Og kommunikasjon forutsetter at man viser ansikt.

 

En av de norske niqabbærerne reiser på misjonsferd til norske skoler.  Den wallraffende debattredaktøren håper at elevenes møte med den niqabkledde ekstremisten, vil åpne deres øyne for hvor viktig de demokratiske verdiene er for deres identitet.

 

Personlig tror jeg at forholdet er litt mer innfløkt enn som så. De aller fleste norske kvinner og menn - innfødte som innvandrede - vil forkaste kvinneundertrykkende plagg som burka, niqab og hijab. Men i en befolkning vil det alltid være en minoritet som tiltrekkes av det ekstreme. Det må vi akseptere. Også disse må innenfor lovens grenser, få dyrke sin egenart.

 

Det betyr ikke at det norske samfunnet skal gi avkall på allment aksepterte verdier for å imøtekomme ekstremistenes ønske om å gjøre  kvinnediskriminerende skikker og klesplagg til en integrert del av norsk kultur.

 

Det er ingen grunn til stilltiende å akseptere at et slikt kvinnesyn får innpass - enn si fotfeste - i Norge. For å hevde kvinnens likeverd og likestilling i vårt samfunn, må vi tydelig ta avstand fra ytringer som har sitt utspring i, og kan medvirke til å befeste, kulturtrekk som vi ikke ønsker importert til vårt samfunn. Fordi vi for lengst er forbi det kulturstadiet de representerer. Og fordi vi ikke passivt vil se på at klokka skrus tilbake.

 

Jeg ikke bare aksepterer, men ønsker at Norge skal være et samfunn med plass for ulike religiøse oppfatninger og ulike kulturer. Jeg setter pris på nye erfaringer, ny erkjennelse og på at mine holdninger utfordres i møte med andre verdier og synspunkter enn dem jeg har.

 

Men jeg forholder meg ikke passiv. Verken til kristentro, andre religioner, tradisjonell norsk kultur  - eller til fremmede kulturer som kommer til oss med nye landsmenn og -kvinner. Jeg tillater meg å ha meninger om dem, og rett til å motarbeide religiøse og andre kulturytringer som jeg mener er skadelige for samfunnet eller for den enkelte.

 

Religiøs overbevisning er et personlig anliggende. Religion er - og bør være - en privatsak. Noe for den enkeltes lønnkammer. Når noen forsøker å gjøre sin tro til rettesnor for annerledes troende, er det på sin plass å ta til gjenmæle. Tvang til tro er dårers tale, heter det. Det er en sannhet mange bør merke seg.

 

Heller ikke den etablerte troens forsøk på å undertrykke annen tro, skal aksepteres. Verdimangfold krever toleranse. Men ikke likegyldighet.  Derfor aksepterer vi mye som vi er uenig i, men gir utrykk for vår uenighet. Norge er et liberalt land. Men ikke et land uten verdier. 

 

Hvilke verdier vi til en hver tid skal bygge vårt samfunn på, må vi finne ut av i fellesskap . Å sette ord på uenighet og å kritisere oppfatninger og kulturelle ytringer som man er uenig i, er ikke diskriminering. Meningsbrytninger er dialog. Den som vil stanse eller begrense dialogen, er ikke ute etter frihet - eller toleranse. Men meningssensur. Og ensretting. Og meningsensur og kulturell ensretting skal vi ikke ha i Norge. Her skal vi kunne velge hva vi vil tro på, og gi uttrykkk for det som ligger oss på hjertet. Også for oppfatninger som noen mener krenker gudstro og andre religiøse forestillinger.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Forhåndsdømt

1. nestformann i Venstre er anmeldt for voldtekt. Det har ikke vært noen rettssak. Men han er dømt. Til tap av alminnelig anseelse og til livsvarig vanære.

 

Dommen har mediene tatt seg av. TV2 viste bilder av mannen i går kveld, og sendte et utdypende intervju med formannen i Stavanger Venstre om hva som formodentlig hadde foregått. Lokallagsformannen svarte ikke ubetinget ja på om det dreide seg om voldtekt. Men påstanden lå dårlig gjemt i situasjonen og mellom "linjene". Seerne fikk vite nok til å tenke: "Det er nok ingen røyk uten ild."

 

Lokallaget var trolig redd for å bli rammet av samme beskyldninger om fortielse som et annet politisk parti er blitt beskyldt for. Formannen svarte derfor på medienes spørsmål.

 

Den 39 år gamle topptillitsmannen har vedgått å ha hatt samleie med den 17 år gamle jenta som har inngitt anmeldelsen. Men samleie er ikke voldtekt. Selv om aldersforskjellen mellom de involverte er stor. Skyldsspørsmålet må utredes og avgjøres av kvalifisert myndighet. Og eventuell dom felles av retten.

 

Men om man skulle vente på dette, ville det gå lang tid og lufta ville kunne ha gått ut av nyhetsballongen. Det tar ikke mediene sjansen på. Det gjelder å smi mens jernet er varmt og før nyhetsverdien svekkes.  I dag er derfor mediene fulle av bilder av "delinkventen" og omtale av saken. Min ellers så skikkelige avis, Dagsavisen, har bilde og navn av den anmeldte på 1. side med henvisning til side 10 hvor det er et stort bilde og fyldig omtale. Løssalgsavisene har jeg ikke sett, men jeg har erfaring og fantasi nok til å forestille meg hvordan de ser ut. 

 

Når mediene på denne måten kaster all forsiktighet over bord, og henger ut den anmeldte uten at skyld er bevist og uten at vedkommende har mulighet til å forsvare seg, har det trolig flere årsaker. Skandaler selger. Dessuten er mediene beskyldt for å gasse seg i betente saker som et annet partis medlemmer er beskyldt for å ha gjort seg skyldige i. Forfølgelse, har partiledelsen hevdet. Ved å bruke denne saken for alt hva den er verdt og vel så det, kan mediene vise at de ikke gjør forskjell på folk - eller partier.

 

Slik "rettferdiggjør" de sine overtramp. For det er overtramp det dreier seg om. Eller la meg ta enda hardere i: Spekulasjon i andres ulykke. Og da tenker jeg både på den "ulykken" som det formodede offeret utsettes for, og den uopprettelige skaden som blir den anmeldte til del hvis det skulle vise seg at hendelsesforløpet er et annet enn det som foreløpig er kommet fram.

 

Voldtekt er en nedrig forbrytelse. Som ikke skal tolereres. Og som skal straffes strengt. Men påstand om voldtekt, er ikke bevis. Det dreier seg ikke om ha tillit til "offerets" forklaring. Det handler om å bevise at det har funnet sted et seksuelt overgrep som tilfredsstiller lovens krav til pådømmelse og straff.

 

Forhåndsdømming i mediene er også et overgrep. En slags moderne lynsjing hvor "opinionen" tar saken i egne hender.

 

Samfunnet er ikke tjent med fortielse eller med kneblede medier, vil noen hevde. Pressen og etermediene selv vil være de første til å framholde at de har en plikt til å informere allmennheten. At pressefrihet er et kvalitetskriterium for et velfungerende åpent samfunn der alle er like for loven.

 

Det er riktig. Men retten - eller plikten - til å informere må være basert på fakta. Ikke på spekulasjoner. I den aktuelle saken - og i liknende saker - kjenner vi ikke fakta. Derfor kan ikke pressens omtale bli annet enn spekulasjoner.

 

Spekulasjoner som skader begge parter i saken. Og mediene selv. Og dermed trykkefriheten. For hvem kan ha tillit til medier som ved hjelp av store oppslag forhåndsdømmer personer som får en påstand eller anmeldelse mot seg?

 

Så vil noen selvfølgelig si: Men han har jo innrømt samleie. Bare det at den 39 år gamle mannen går til sengs med en 17-åring, er ille nok. Han fortjener det han får.

 

Til det er det å si, at det ikke er det saken dreier seg om. Den dreier seg ikke om moral. Og den dreier seg ikke om smakløshet eller uforstand. Det saken dreier seg om, er om det er foregått noe ulovlig. Noe kriminelt. Noe den ameldte kan straffes for. Det er påstått, men  ikke klarlagt. Derfor burde mediene vist varsomhet og tilbakeholdenhet.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


Tone Damli er forbannet

Det er ikke bare muslimene som har moralpoliti. Også sekulære nordmenn passer på hverandre.

 

Det har artisten Tone Damli fått erfare. Hun har laget en lettkledd video til låten "Look back". Det er det ikke alle som liker.

 

På videoen beholder Tone klærne på. Unntaket er en "badescene" hvor hun sitter med ryggen til. Mer tekkelig badescene er knapt vist. Ellers er hun som sagt, påkledd, men inntar innbydende, forføreriske stillinger. Som står til musikken. Dessuten ser hun skjelmsk og slett ikke avvisende inn i kamera. Hun øyeflørter.

 

Det blir for hard kost for enkelte. Derfor har hun fått pepper.

 

Egentlig er det en i alle deler anstendig video Tone har laget. Hadde en annen artist gjort det samme, hadde vi neppe hørt et pip fra kritikerne. Tones "problem" er at hun er så pen. Og ser så skikkelig ut. Hun er en slags yngre utgave av Sissel Kyrkjebø.

 

Slike unge, pene jenter skal ikke være kokette. De skal ikke utfordre vår forestilling om den rene madonna. Tone har ikke opptrådt uanstendig. Hun har gjort noe verre enn det. Hun har utfordret vårt bilde av henne som den uplettede, evige uskyld.  Rampejenter kan vise hud og opptre eggende og bringe tankene hen på kjønn og sex. Det er som det skal være. Men ikke den inkarnerte uskyld. Ikke Tone. Hun skal - som Sissel - være uskyldig slik vi ønsker at vår mor skal være. Antydninger om at hun kan ha et driftsliv ekler oss. Hun er ikke Lady Gaga fra den store verden. Hun er Tone. Fra Sogndal.

 

Denne rolleforståelsen opplever Tone som en tvangstrøye - som hun vil ut av. Og når hun får kritikk for denne emansipasjonen, tar hun til motmæle.

 

bloggen sin svarer hun på kritikken. Som hun opplever som gal og urettferdig. Men når hun svarer blir hun karakterisert som hårsår, uproff eller sutrete, hevder hun. Det gjør henne rett og slett forbanna. Hun ønsker en romsligere feminisme og plass for sin egenart.

 

Med god grunn. Artister skal ikke gå i flokk. Og ikke la andre bestemme over seg. De skal forlange armslag og rett til å være seg selv.  Slik rett må også Tone ha. Men det ønsket får hun neppe oppfylt. Til det er Norge et for lite land. I dobbelt forstand.

 

Det vil alltid finnes noen bigotte som vil holde en moralsk pekefinger i lufta, eller noen såkalte feminister som synes at det er "ufeminint" å spille på det feminine. Som synes at det er uverdig for kvinner å vise at de er kvinner. At kvinner nedverdiger seg hvis de opptrer som om det skulle finnes to kjønn. Og at det ikke kan være den moderne kvinnens oppgave å gå naturen til hånde når den - trolig i ubetenksomhet eller i vanvare - har innrettet menn og kvinner med gjensidg tiltrekningskraft.

 

Jeg lever av oppmerksomhet. "Det e eit valg eg har tatt og eit spel eg e med på. Det gjer meg verken naiv, billig eller dum." skriver Tone.

 

Det har hun selvfølgelig rett i. Men hun kan ikke vente at det skal bli respektert av alle. Det fins mye rart der ute. Mange fordommer. Mange forunderlige meninger. Mye bornerthet. Og mye dumhet. Det må vi leve med.

 

Jeg skal konkurrere med verdensstjernene. Da kan jeg ikke "følge norske speleregla. Det blir som å sende RBK iført lakksko inn på bana mot Barcelona. Det funka dårlig." påpeker Tone. Derfor tok hun mot til seg og tok i bruk den "looken" som videoen viser. Det var et stort steg for hen vesle jenta fra Sogndal, og hun føler seg tøff som torde.

 

At hun våget spranget, skal hun ikke angre på. Det gjelder bare å ha is i magen og holde ut med konsekvensene.

 

Mitt råd til Tone er utvetydig: Vær deg selv! Ta sjansen på å gjøre det du føler er riktig. Tøy strikken, som du sier, men gå ikke over streker som du føler ubehag ved. Eller ikke kan forsvare over for din egen samvittighet. M.a.o.: Vær deg selv!  Ikke gi etter for sosialt press. Verken i den ene eller den andre retningen. Dyrk din egenart. Vær Tone.

 

Det vil koste. Den som vil realisere seg selv og konfrontere det store mangehodete uhyret som kalles publikum, vil måtte leve med medgang og motgang, likegyldighet og entuasiasme, skuffelser og gleder. Slik er det.

 

Den som venter idel begeistring, går snart tom og lei. Man må lære seg til å distansere seg og til å ta publikums reaksjoner slik man tar været. Regner det, bruker man regntøy. Sola kommer tilbake. Når er det ikke opp til oss å bestemme. Man må ta været som det er. Slik er det også med publikums reaksjoner.

 

M.a.o., Tone: Gled deg over medgang, overse motgang og bruk krefter og overskudd til å skape. En kritiker uten selvkritikk hevdet at du er mer kjendis enn artist. Det er jeg ikke enig i. Selv jeg som er en gammel mann og foretrekker helt andre former for musikk, har glede av å høre på enkelte av låtene dine - f.eks. "Look back".

 

Mitt ønske er ikke at du ikke skal la deg knekke. At du bevarer ditt gå-på-humør og fortsetter å utvikle talentet ditt.  Derfor, Tone: Gi blaffen i urimelig og usaklig motbør. Still deg likegyldig til sladrestoff. Men ta hensyn til saklig, komstruktiv kritikk som gjelder det kunstneriske. Lær og bli stadig bedre.

 

Men: Bruk ikke krefter på å bli forbanna på folk som ikke fortjener din oppmerksomhet. Tulllebukker som er ute for å mele sin egen kake, fins det godt om. Overse dem!

 

Kay Olav Winther d.e.

 


NRK for bra for FrP

NRK er lisensfinansiert. Det må det bli en slutt på, mener FrP. For NRK får for gode økonomiske betingelser. Og blir for bra!

 

FrP vil ikke ha en velfungerende nasjonal kringkaster. De vil ha radio- og TV-selskaper som konkurrerer med hverandre om de "sponsorinntektene" norsk næringsliv har råd til å avse, og som er styrt av markedskreftene. Derfor vil de avvikle NRK-lisensen og stykke opp og selge NRK. Det er ikke en offentlig oppgave å tilby underholdning, sier FrP på sin nettside.

 

Nylig ble TV2 solgt til det danske konsernet Egmont. Det driver med medier for å tjene penger. Den dagen Egmont skjønner at de vil tjene mer på å stryke folk flest med hårene og gi dem overfladisk underholdning i stedet for høyverdige informasjons- og kulturprogrammer, vil eierne med all mulig sannsynlighet sørge for at selskapet prioriterer programmer som fyller deres lommebøker framfor å drive folkeopplysning og presentere "trange" kultuprogrammer.

 

Uten et lisensfiansiert, statseid TV som kan by oss en motvekt til de kommersielle kanalene og deres kulturfattige programtilbud, sitter vi igjen med et TV-innhold som ikke er egnet til å heve eller opprettholde det nivået befolkningen bør få tilbud om, men i stedet et tilbud som tilpasses ønskene og behovene til dem som unner seg det underlødige. Det er trolig de samme som bruker mest tid foran skjermen.

 

Ventelig er det disse menneskene annonsørene er ute etter. De som har færrest motforestillinger. Og det mest velutviklede kjøpeinstinktet - selv om de ikke har den største kjøpekraften.

 

Å ødelegge NRK vil være å svekke nasjonens kulturelle beredskap. Og det vil fjerne vårt viktigste forum for seriøs nyhetsformidling, debatt og samfunnsanalyse.

 

Det er vanskelig å tro at FrP ikke skjønner dette. Det er derfor grunn til å tro at denne svekkelsen nettopp er den effekten partiet ønsker.

 

Så kan man spørre seg hvorfor.

 

Det er åpenbart at uten et seriøst felles forum for samfunnsdebatt, nyhets- og kunnskapsformidling vil krefter som ønsker spekulative endringer i politikk og samfunnsliv, få bedre arbeidvilkår. De kritiske spørsmålene og motforestillingene ville bli færre. Kanskje ikke umiddelbart, men med all mulig sannsynlighet etter som mediene innretter seg på en ny markedssituasjon.

 

I tider med god og trygg økonomi vil de som lever på annonse- og reklameinntekter kunne overleve og sikre et visst mangfold, men når næringslivet setter bremsene på, vil tilgangen på kapital avta og fristelsene til å tilby spekulative programmer for å trekke seere og med det øke tilgangen på reklameinntekter, bli større.

 

Fortsatt har vi i Norge seriøse aviser som er avhengige av annonseinntekter, men uten statlig pressestøtte ville mye trolig sett annerledes ut - både når det gjelder tallet på aviser og innholdet - ikke bare i løssalgsavisene, men også i de store abonnementsavisene. Man kan også lære mye av å se på ukebladmarkedet. Det er ikke uten grunn at Se og Hør og Her og Nå gjennom mange år har kunnet forsyne seg med en stor andel av ukebladkjøperne.

 

Det er også en del å lære av at de smale nisjebladene for de spesielt interesserte ser ut til å ha en framgang. Hvem skal gi de interessegruppene som disse dekker, et eterbåret tilbud dersom NRK forsvinner? Hvem skal formidle kunnskap og vitenskap? Hvem skal formidle kunst og kultur? Og hvem skal formidle norsk kunst? Og norsk kultur? Og norsk politikk? M.a.o. seriøst samfunnsfjernsyn?

 

Nå har FrP vel aldri hatt særlig interesse av eller følt spesiell omsorg for kulturen. Jeg mener å huske en FrP'er som mente at Nationaltheateret burde legges ned eller fratas stalig støtte. Å nedlegge lisensordningen og løse opp NRK slik at institusjonen ikke lenger blir i stand til å utføre sin oppgave, er et forslag av samme karakter.

 

Trøsten er at Fremskrittspartiet vil trenge støtte fra andre partier for å få realisert en så dårlig ide. Foreløpig er det vanskelig å se at noen av de seriøse, såkalt borgerlige, partiene vil låne seg til et slikt medie- og kulturpolitisk eksperiment som det FrP går i bresjen for. Men dette er en situasjon som kan endre seg. Fristelsen til å komme inn i regjeringskontorene kan bli så stor at de borgerlige partiene blir mindre kresne når det gjelder hva de kan gå med på. 

 

Tidligere i ettermiddag fikk FrPs mediepolitiske talsmann, Korsberg, slippe til å radio med reklame for den lite seriøse ideen som partiet nå ser ut til å ville bruke for å vekke oppmerksomhet og for å stanse det frafallet det har opplevd den siste tiden. Avisene vil trolig følge etter.

 

Det ville være betryggende om partiene på høyresiden straks sier klart i fra at noen slikt mediepolitisk eksperiment som det Frp nå innbyr til, vil de ikke kunne gå med på. Da kan denne ballen bli lagt ettertrykkelig død.

 

I motsatt fall kan FrP bli tilskyndet til å fortsette og intensivere sitt korstog mot NRK og mot regjeringen som etter partiets mening, altfor villig øker lisensen og bedrer NRK slagkraft og kvalitet.

 

Kvalitet i NRK er nemlig - som sagt - ikke et ønsket mål for FrP. Kvalitet styrker NRK og svekker konkurrentene. Det gjelder derfor å strupe ressurstilgangen og baktale rikskringkastingen for å redusere dens anseelse i menigmanns og de andre borgerlige partienes øyne. Slik beredes grunnen for ytterligere svekkelse - og avvikling.

 

Jeg håper de seriøse partiene tar trusselen på alvor. Før det er for seint.

 

Kay Olav Winther d.e.