De andre bør også vinne

Jeg er patriot. Ja, i enkelte sammenhenger er jeg vel egentlig sjåvinist. I betydningen kraftpatriot med udiskutable tilløp til nasjonalisme.

 

Jeg føler sterkt for fødebyen min Sarpsborg, bostedet mitt  Drøbak - og for landet mitt, Norge. Jeg er - som Bjørnstjerne Bjørnson sa - brystnorsk!

 

Når de norske fargene vaier i vinden, vekker det følelser hos meg. Og når nordmenn hevder seg i konkurranser eller på andre måter gjør seg fortjent til heder og ære, blir jeg stolt og takknemlig - og ofte rørt. Kjære store, lille Norge.

 

Men jeg tror ikke at nordmenn er noe mer eller bedre enn andre - verken som personer eller som folkeslag. Jeg gleder meg over framgangen i næringsliv, kultur og sport, er stolt av våre representanter, gleder meg med dem som lykkes og deler ergrelsen og skuffelsen med dem som ikke når sine mål. Jeg liker å se norsk ungdom øverst på seierspallen og det norske flagget i toppen av den midterste flaggstanga. Men midt i gleden vet jeg at seirsrusen kan være kortvarig. Neste gang kan det være de andres tur. Heldigvis!

 

I VM på ski for eksempel. Norge tar det ene gullet etter det andre - i skiskyting, i hoppbakken og i langrennssporet. Guldrusjet setter Klondyke i skyggen. I løypene i Val di Fiemme forsyner Marit og Therese seg ubeskjedent og grovt av det edleste metallet. Og alle norske hjerter gleder seg.  Norsk kvinneidrett er idrett på toppnivå. 

 

Herrene gjør det også bra - både Martin, Sjur, Tor Asle og Petter har vært på pallen. Petter til og med på øverste hylle. Vinner jeg ikke gull, er VM en fiasko for meg, sier Petter til Dagsavisen. Ja, i forhold til hans ambisjoner er nok sølv, bronse og fjerdeplasser nederlag. Og sånn må det være. Skal man vinne, må man ha ambisjoner. Petter er en stor idrettsmann. Med betydelige triumfer bak seg. At han også er stor i kjeften og en "ertekrok", gir krydder til opplevelsen. Bare han ikke overdriver.

 

Men selv jeg - som altså er både patriot og sjåvinist - og som unner de norske deltakerne enhver framgang og ethvert medaljeutbytte for alle de treningstimene de legger ned og alt slitet de gjennomgår - syns at det er greit at også deltakere fra andre land hevder seg, får betalt for strevet og bidrar til å vekke interesse og entusiasme i hjemlandet ved å kunne klatre høyest opp på seierspallen.

 

Skisporten er en liten idrett. I verdensmålestokk. Noen japanere, kinesere, amerikanere og canadiere endrer ikke på det. Bortoverski og skihopp - ja, skiskyting også, for ikke å snakke om kombinert for nordiske grener - er stort sett for nordboere og andre nordeuropeere. Folk fra nærområdet møter nok i et visst antall opp på arenaene for å se og heie, men på mange av arrangementene utenfor Norden er de tilreisende i flertall på tribunene. Selv i skimetropolen Val di Fiemme er det nesten ikke italienere. Og hvor stor er medieinteressen utenfor Norden? Hvor mange i Tyskland, Frankrike og Italia vet hva som foregår og hvem som vinner? Ja, hvor mange vet hvordan det går med deres egne? Hvor store helter blir vinnerne på hjemmebane?  Hvor mye medieinteresse får de?

 

Sovjetunionen brukte idretten for å markere kommunismens overlegenhet. Det samme gjorde DDR. Selv om Putin neppe stiller seg likegyldig til russiske idrettsutøveres prestasjoner, har idretten nok ikke samme betydning i dagens Russland som i det avviklede sovjetsystemet. Skal skiidretten og idrettsutøverne vekke interesse i dag, må de på en helt annen måte gjøre seg fortjent til den. Hvis russiske løpere ikke hevder seg, vil interessen raskt forta seg - i befolkningen og i mediene. Jo mer kapitalistiske og markedsfikserte russerne blir, desto mindre er sannsynligheten for at næringslivet vil lette statens økonomiske byrder ved å bidra til å finansiere en toppidrett som ikke "selger".

 

For skisportens skyld er det derfor gledelig at russerne vinner fra tid til annen, og illevarslende når de forsvinner i anonymitet langt ute på resultatlistene. Løpere som Legkov og Kiurov og deres fremragende mannlige og kvinnelige kollegaer bidrar til å vedlikeholde og øke skiinteressen i det store russiske riket akkurat som de tilsvarende eliteløperne fra Tyskland, Frankrike og Italia må vinne fra tid til annen for at satsingen og medieinteressen i disse landene skal bli opprettholdt.

 

At svenskene vinner er hyggelig - for svenskene og for oss. Som gode naboer kan vi glede oss over hverandres framganger. Men svensk suksess er ikke nok til å opprettholde skigåing som verdenssport. Det er nødvendig at land utenfor Norden føler at langrenn, hopprenn, kombinert og skiskyting er idrettsgrener som angår dem, og hvor de kan hevde seg på lik linje med nordmenn og svensker - og en og annen finne fra tid til annen.

 

Vi må derfor glede oss over andre lands framganger i skisporet. Ikke minst over dem som bor et stykke unna våre egne enemerker.

 

I dag var det 15 kilometer for menn i Val di Fiemme. Resultatet bekreftet at skiløp er en nordisk gren. Petter Northug fra Norge tok gullet. Johan Olsson fra Sverige vant sølvmedaljen, og Tor Asle Gjerdalen fra Norge la beslag på bronsen. På "damesiden" har Norge stort sett tatt de medaljene som er å ta. Det er rødt, hvitt og blått så langt øyet kan se.

 

Det ser ikke bra ut. For skisportens framtid.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Hestekur

Det fins hestekjøtt i en rekke kjøttprodukter og ferdigretter. En skandale, mener myndighetene og mediene og virker totalt overrumplet.

 

Avsløringen burde ikke komme som noen overraskelse. Det er grunn til å regne med at det er mye rart i den maten vi kjøper. Ingredienser som ikke burde vært der, eller som det i alle fall burde vært redegjort for i deklarasjonen på innpakningen, men som produsenter og distributører ikke finner det bryet verdt å fortelle om. Av økonomiske årsaker.

 

Mat produseres og selges ikke av ideelle grunner. Produsenter og forhandlere skal tjene penger. Deres disposisjoner dikteres ikke først og fremst av hensynet til kunden, men av hensynet til egen lommebok. Å tro noe annet er utilgivelig naivt.

 

Selvjustis og egenkontroll er ikke nok. Derfor har vi myndighetsorganer som skal kontrollere maten og sørge for at skadegjørende eller mindreverdig mat holdes borte fra markedet. Disse kontrollorganene kan ikke ha gjort jobben sin. De må ha tatt for gitt at de som lager mat beregnet på å være menneskeføde ikke tar sjanser og sper opp med mindreverdige varer for å øke fortjenesten. Riktignok har vi hørt om matsvindel i andre deler av verden. Mineralolje i matvarer og fordervet babymat har tatt liv, men det er i deler av verden hvor man ikke har så høy moral og velutviklet ansvarsfølelse som i Europa. Her holder vi dessuten produsenter, grossister og detaljister i ørene slik at de ikke får mulighet til å øke fortjenestene ved å selge oss søppel som mat. Ser mange ut til å ha trodd.

 

Men slik er det selvfølgelig ikke. Det burde vi ha forstått - og innrettet oss etter. I vårt overflødighetssamfunn er det umulig å kontrollere alt - til enhver tid. Men jo mer global og omfattende utvekslingen av matvarer er, desto større er behovet for kontroll. Kontroll på de ulike stadier av produksjon og omsetning. Uanmeldte kontroller på produksjonsstedet, egenkontroll der råvarene foredles og stikkprøver tatt av kontrollmyndighetene når den ferdige varen legges på lager og når den krysser landegrenser. Ved alle korsveger kan det finnes personer som er villig til å ta en snarveg. Personer som spekulerer i at det vil være mulig å komme unna med lureri og fusk og tjene gode penger på det.

 

Hadde jeg framsatt denne udokumenterte påstanden før opplysningene om innblandingen av hestekjøtt kom for en dag, hadde jeg ganske sikkert fått dagligvarebransjen på nakken. Og trolig også Mattilsynet. Som forurettet og forarget ville forsikret oss om at den maten som fins i norske butikker, er trygg og sunn, at tilsynsmyndighetene har full oversikt, situasjonen under kontroll, og at løse påstander om udokumentert innhold derfor bare vil være spekulasjoner og fantasier som forbrukerne ikke bør la seg uroe av.

 

Og så viser det seg at de som skal kontrollere maten for oss og forsikre seg om at den er sunn og god med bare kjente og godkjente ingredienser, ikke har innsikt og oversikt i det hele tatt. De er tatt på senga. Akkurat som dagligvarebransjen er. Hver dag dukker det opp ferdigvarer med hestekjøtt. Ingen vet hva som distribueres og selges som mat. Ikke i det grenseløse Europa med fri bevegelighet og minst mulig "byråkrati" som ideal - og ikke i annerledeslandet Norge.

 

Personlig har jeg ingen ting i mot hestekjøtt. Jeg har med god appetitt spist hestekjøtt på Island. Jeg syns ikke mer synd på hester som ender sitt liv på en tallerken, enn jeg syns på okser, kuer og kalver - for ikke å snakke om søte, små lam - som må late livet for at carnivoren homo sapiens skal opprettholde livet.

 

Hunder og katter er det verre med. Så det går en grense. Trolig kulturbetinget - og derfor bevegelig, men foreløpig uoverstigelig for meg. Selv om hund i ordets egentlige forstand, er en lekkerbisken for andre.

 

Hest derimot har jeg ikke aversjon i mot. 

 

Det har ikke jeg heller vil mange sikkert si, men det hestekjøttet som i all hemmelighet er solgt som storfekjøtt, kan være forurenset. Det kommer fra uidentiferste kilder, og det kan inneholde spor av medsiner som er farlige for mennesker. Dessuten kan det ha vært bedervet.

 

Det er nok riktig, men da blir mitt spørsmål: Hvis eksistensen av hestekjøtt og spor av eventuelle medisiner i hestekjøttet, ikke er avslørt og oppdaget ved de kontrollene som er foretatt og den kontrollprosedyren som følges, hvordan kan vi da være sikre på at det øvrige kjøttet som brukes ikke inneholder rester etter medisiner eller andre kjemiske stoffer som store dyr tåler, men som er mindre heldig - eller direkte farlig - for mennesker? M.a.o.: Hvis kontrollen er så lemfeldig som "hestekjøttskandalen" tyder på, hvordan kan vi føle oss trygge på at "smarte" produsenter - eller bakmenn med økonomiske interesser i produksjonen - ikke blander inn andre "råvarer", holdbarhetsmidler og annen kjemi som øker fortjenesten?

 

Før innblandingen av hestekjøtt ble kjent,  ville svaret trolig vært at "vi må gå ut fra" og "vi må stole på at ..." Nå vet vi at det kan vi ikke. Vi kan ikke stole på produsentene, og vi kan ikke stole på kontrollen.

 

"Hestekjøttskandalen" vil trolig føre til at usannsynlig store mengder mat blir destruert - eller i klartekst: Kjørt på dynga. Det er synd. Stikkprøver burde avgjøre om maten er helsefarlig. Er den ikke det, bør den kunne brukes. Med mindre det er slik at hele Norge ikke vil spise hest. Mye tyder på at de har spist hest i lang tid uten å ta skade av det.

 

Den viktigste lærdommen vi kan - og bør! - trekke av det som er skjedd, er imidlertid at kontrollen av matvarer ikke fungerer. Kontrollmyndigheten avslører ikke humbug og avdekker ikke hvilke råværer som finnes i de ferdige produktene. Heller ikke vet de øyensynlig om det er rester etter medisiner eller andre tvilsomme kjemiske midler i maten som de slipper fram til butikkene.

 

Kontrollregimet må bygges om - slik at det fungerer. Mattilsynet må fritas for kontroll med dyrehold og andre perifere oppgaver for å kunne konsentrere seg om det ene viktige: Å forvisse seg - og oss - om at den maten vi tilbys, er sunn og frisk og svarer til de opplysningene som gis. I en global verden er dette en meget viktig oppgave. Ikke noe man kan gjøre når man får tid til det.

 

Vi har nå fått en "hestekur" - som vi bør lære av slik at vi er bedre rustet neste gang noen finner på noe "lurt" for å tjene penger på vår godtroenhet. For dette er med all mulig sannsynlighet ikke siste gangen. Vent og se.

 

Kay Olav Winther d.e. 

 

 

 

 


NS-medlemskap som arvesynd

Det er snart gått 70 år siden den 2. verdenskrigen sluttet. Vitenskapen er begynt å se mer nyansert på dem som havnet på den "gale siden". Og i alle fall enkelte medier, journalister og kommentatorer er kommet haltende etter og har forstått at bildet ikke er så svart-hvitt som "seierherrene" ville ha det til de første tiårene etter krigen.

 

Akkurat mens tilstanden er i ferd med å bli normalisert, kommer Bjørn Westlie og Knut Engelskjøn klamprende inn på scenen i sine fedres SS-støvler. I ivren etter å bekjenne sine fedres onde gjerninger og søke selebot for fedrenes synder, gjør de hva de kan for å gjenopprette inntrykket av at norske NS-medlemmer var en ensartet masse som alle - riktignok mer og mindre, men tross alt alle, om enn på forskjellige måter - hadde medansvar for jødeforfølgelsene og andre overgrep som fant sted i Norge under krigen.

 

Plutselig er vi tilbake til utgangspunktet. Til årene kort etter krigen hvor nyanser i synet på NS nærmest var for landsvik å regne. 

 

Norge var et av de okkuperte landene som slapp billigst fra krigen. Likevel var Norge det landet som kostet på seg det mest omfattende og uforsonlige"landssvikoppgjøret". Hevnlysten var stor. Folk tok loven i egen hender. "Tyskertøser" ble snauklipt, NS- medlemmer ble arrestert uten lov og dom og kjørt rundt på åpne lasteplan til spott og spe. I provisoriske, primitive fangeleire ble norske fanger av "gode nordmenn" utsatt for behandling som i dag uten tvil ville vært rettsstridig og blitt karakterisert som tortur. Og som Norge og gode nordmenn ville fordømme dersom det forekom i andre land.

 

Dette fant i liten grad vegen til avisene som - selv om de kjente sannheten - følte seg seg for gode til å formidle "løgnhistorier" og den slags "propaganda". Og nå fikk svikerne kjenne hvordan alle de andre hadde hatt det under krigen. Det kunne de ha godt av!

 

I likhet med Bjørn Westlie og Knut Engelskjøn, trodde "seierherrene", styresmaktene og mediene på arvesynden. Parolen var at svikerne skulle fryses ut. De skulle få lange straffer. Miste arbeid, eiendom og borgerlige rettigheter. Ingen skulle omgås dem, og ingen skulle hilse på dem. Og ingen skulle leke med eller ha noe med nasibarna å gjøre. Nasiyngelen skulle lide for fedrenes - og mødrenes - synder. Og det gjorde de. Grundig og i flere år.

 

Ikke Bjørn Westlie - og mange med ham. Han er født etter krigen og fikk i verste fall bare føle etterdønningene. Han vet derfor ikke hva han snakker om. Han bør derfor vise større grad av tilbakeholdenhet og skru ned volumet når han roper ut om nasibarnas kollektive skyld.

 

For faktum er at mange NS-barn som opplevde krigen og årene umiddelbart etterpå, gang på gang og på de forskjelligste måter har sonet for sine fedres "synder". Både for synder fedrene har gjort seg skyldig i - og ikke minst for synder som de helt uskyldig ble tillagt skyld eller medskyldighet for.

 

Mer enn 50 000 norske kvinner og menn var medlemmer av NS. En forsvinnende liten del av de norske NS-medlemmene og sympatisørene gjorde seg skyldig i krigsforbrytelser. Noen meldte seg til krigstjeneste. Noen gikk tyske gestatpister til hånde. Og noen ble angivere. Det store flertallet var papirmedlemmer eller aktive i de sivile politiske organene som ble opprettet etter at de politiske partiene ble forbudt og storting, kommunestyrer, formannskap og andre kommunale organer ble nedlagt.

 

Fedrene til Bjørn Westlie og Knut Engelskjøn gikk i tysk tjeneste og ble frontkjempere. De var ikke på noen måte typiske for norske NS-medlemmer. Og deres barn er like lite typiske for norske NS-barn. Føler de at de bør bøte for sine fedres gjerninger, er det en privatsak. Det gir dem ingen rett til å stille seg på lik linje med og trekke de tusener av barn av norske NS-medlemmer som forsøkte å holde hjulene i gang under krigen, til ansvar for det de få ytterliggående gjorde i årene fra 1940 til 1945.

 

De tyske okkupantene forbød de politiske partiene. Bare NS var tillatt. Etter krigen hevdet mange NS-medlemmer at de hadde gått inn i partiet for å bidra til å gi landet et norsk styre. Alternativet var Terboven. NS-medlemskap var en slags motstandskamp. Påstanden står til troende. NS var eneste kanal for innflytelse. Men de som hevdet dette, ble ikke trodd. Årsaken var ikke inkriminerende nok. NS-medlemene hadde nok meldt seg inn for egen vinnings skyld. For å herske i ly av okkupantenes geværer, for å skaffe seg uberettigede fordeler, for å hevne seg på naboer og kjente som de var i strid med, for å revansjere tidligere forsmedelser - eller rett og slett fordi de var noen feige kujoner som ikke hadde mot til å tale okkupantene i mot og delta i motstandskampen.

 

Det var altså "seierherrene" som definerte hvem som var "landssvikere" og hvorfor de var det. Sannheten var man ikke så interessert i. Mediene - som i årene etter krigen var radio og partiaviser samt Hjemmefrontens egen avis VG - avgjorde hva som var sant, og hva som var unnskyldninger og forsøk på bortforklaringer; m.a.o. hva som skulle komme på trykk og hva allmennheten og ettertiden skulle mene.

 

Rettsoppgjøret og etterkrigstiden var et mørkt kapitel i norsk historie. 60-70 år senere er forskere i ferd med å sette seg inn i hva som hendte og med å se på hendelsene med nye briller. De vil finne at noen relativt få nordmenn gjorde seg skyldig i krigsforbrytelser,  at de fleste overgrepene som fant sted i vårt land under krigen ble iverksatt eller beordret av okkupantene, at NS var et lovlig norsk parti inntil regjeringen i London gjorde det ulovlig ved å gi lover med tilbakevirkende kraft, at rettsoppgjøret etter krigen på mange måter var summarisk og oppblåst, at "gutta på skauen" tiltok seg politimyndighet og fengslet folk og holdt dem i fengslig forvaring før rettssak var holdt og dom var felt.

 

Jeg gjentar for - om mulig - ikke å bli misforstått: Enkelte nordmenn gjorde seg under krigen skyldig i krigsforbrytelser eller andre brudd på gjeldende norske lover. Noen forbrøt seg mot jødene - ved å bidra aktivt til forfølgelsene og deportasjonen, og ved å tilvende seg deres eiendom. Men det store flertall av NS-medlemmer verken deltok i eller billiget disse forfølgelsene.

 

Før og under krigen var antisemittismen utbredt i Norge og i størstedelen av Europa. Da Hitler og de tyske nazistene begynte sin demonisering og sine forfølgelser begynte de ikke på bar bakke. Det norske NS var antisemittisk. Denne retorikken avholdt trolig mange som ikke delte jødehatet, fra å slutte seg til NS før krigen. Da krigen kom, og NS var eneste lovlige parti, ble forholdet et annet. Den eneste vegen til  norsk innflytelse i Norge gikk gjennom NS. Det er ingen grunn til å tro at de mange som sluttet seg til NS for å hindre ensidig tysk styre, var antisemitter. Man kan godt være medlem i et politisk parti uten å sluke alt med hud og hår. I en krigssituasjon hvor landet er okkupert av en hensynsløs krigsmakt, er sannsynligheten for at mange sluttet seg til NS mer på tross av enn på grunn av jødehatet, meget stor. 

 

Dette er trolig for nyansert tenkning for herrene Westlie og Engelskjøn. Forhåpentlig har deres inntreden på arenaen ikke skremt - eller avsporet - yngre forskere som er på jakt etter det som virkelig hendte under krigen og i årene umiddelbart etterpå. 

 

Ennå i dag nærmere 70 år etter at krigen er slutt, koster det å ha motforestillinger og være uenig i den virkelighetsbeskrivelsen som "seierherrene" autoriserte i etterkrigstiden. Bjørn Westlie og Knut Engelskjøn har ikke gjort det lettere.

 

Det skal bli interessant å se hva det koster meg å ha skrevet denne artikkelen.

 

Kay Olav Winther d.e.