De andre br ogs vinne

Jeg er patriot. Ja, i enkelte sammenhenger er jeg vel egentlig sjvinist. I betydningen kraftpatriot med udiskutable tillp til nasjonalisme.

Jeg fler sterkt for fdebyen min Sarpsborg, bostedet mitt Drbak - og for landet mitt, Norge. Jeg er - som Bjrnstjerne Bjrnson sa - brystnorsk!

Nr de norske fargene vaier i vinden, vekker det flelser hos meg. Og nr nordmenn hevder seg i konkurranser eller p andre mter gjr seg fortjent til heder og re, blir jeg stolt og takknemlig - og ofte rrt. Kjre store, lille Norge.

Men jeg tror ikke at nordmenn er noe mer eller bedre enn andre - verken som personer eller som folkeslag. Jeg gleder meg over framgangen i nringsliv, kultur og sport, er stolt av vre representanter, gleder meg med dem som lykkes og deler ergrelsen og skuffelsen med dem som ikke nr sine ml. Jeg liker se norsk ungdom verst p seierspallen og det norske flagget i toppen av den midterste flaggstanga. Men midt i gleden vet jeg at seirsrusen kan vre kortvarig. Neste gang kan det vre de andres tur. Heldigvis!

I VM p ski for eksempel. Norge tar det ene gullet etter det andre - i skiskyting, i hoppbakken og i langrennssporet. Guldrusjet setter Klondyke i skyggen. I lypene i Val di Fiemme forsyner Marit og Therese seg ubeskjedent og grovt av det edleste metallet. Og alle norske hjerter gleder seg. Norsk kvinneidrett er idrett p toppniv.

Herrene gjr det ogs bra - bde Martin, Sjur, Tor Asle og Petter har vrt p pallen. Petter til og med p verste hylle. Vinner jeg ikke gull, er VM en fiasko for meg, sier Petter til Dagsavisen. Ja, i forhold til hans ambisjoner er nok slv, bronse og fjerdeplasser nederlag. Og snn m det vre. Skal man vinne, m man ha ambisjoner. Petter er en stor idrettsmann. Med betydelige triumfer bak seg. At han ogs er stor i kjeften og en "ertekrok", gir krydder til opplevelsen. Bare han ikke overdriver.

Men selv jeg - som alts er bde patriot og sjvinist - og som unner de norske deltakerne enhver framgang og ethvert medaljeutbytte for alle de treningstimene de legger ned og alt slitet de gjennomgr - syns at det er greit at ogs deltakere fra andre land hevder seg, fr betalt for strevet og bidrar til vekke interesse og entusiasme i hjemlandet ved kunne klatre hyest opp p seierspallen.

Skisporten er en liten idrett. I verdensmlestokk. Noen japanere, kinesere, amerikanere og canadiere endrer ikke p det. Bortoverski og skihopp - ja, skiskyting ogs, for ikke snakke om kombinert for nordiske grener - er stort sett for nordboere og andre nordeuropeere. Folk fra nromrdet mter nok i et visst antall opp p arenaene for se og heie, men p mange av arrangementene utenfor Norden er de tilreisende i flertall p tribunene. Selv i skimetropolen Val di Fiemme er det nesten ikke italienere. Og hvor stor er medieinteressen utenfor Norden? Hvor mange i Tyskland, Frankrike og Italia vet hva som foregr og hvem som vinner? Ja, hvor mange vet hvordan det gr med deres egne? Hvor store helter blir vinnerne p hjemmebane? Hvor mye medieinteresse fr de?

Sovjetunionen brukte idretten for markere kommunismens overlegenhet. Det samme gjorde DDR. Selv om Putin neppe stiller seg likegyldig til russiske idrettsutveres prestasjoner, har idretten nok ikke samme betydning i dagens Russland som i det avviklede sovjetsystemet. Skal skiidretten og idrettsutverne vekke interesse i dag, m de p en helt annen mte gjre seg fortjent til den. Hvis russiske lpere ikke hevder seg, vil interessen raskt forta seg - i befolkningen og i mediene. Jo mer kapitalistiske og markedsfikserte russerne blir, desto mindre er sannsynligheten for at nringslivet vil lette statens konomiske byrder ved bidra til finansiere en toppidrett som ikke "selger".

For skisportens skyld er det derfor gledelig at russerne vinner fra tid til annen, og illevarslende nr de forsvinner i anonymitet langt ute p resultatlistene. Lpere som Legkov og Kiurov og deres fremragende mannlige og kvinnelige kollegaer bidrar til vedlikeholde og ke skiinteressen i det store russiske riket akkurat som de tilsvarende elitelperne fra Tyskland, Frankrike og Italia m vinne fra tid til annen for at satsingen og medieinteressen i disse landene skal bli opprettholdt.

At svenskene vinner er hyggelig - for svenskene og for oss. Som gode naboer kan vi glede oss over hverandres framganger. Men svensk suksess er ikke nok til opprettholde skiging som verdenssport. Det er ndvendig at land utenfor Norden fler at langrenn, hopprenn, kombinert og skiskyting er idrettsgrener som angr dem, og hvor de kan hevde seg p lik linje med nordmenn og svensker - og en og annen finne fra tid til annen.

Vi m derfor glede oss over andre lands framganger i skisporet. Ikke minst over dem som bor et stykke unna vre egne enemerker.

I dag var det 15 kilometer for menn i Val di Fiemme. Resultatet bekreftet at skilp er en nordisk gren. Petter Northug fra Norge tok gullet. Johan Olsson fra Sverige vant slvmedaljen, og Tor Asle Gjerdalen fra Norge la beslag p bronsen. P "damesiden" har Norge stort sett tatt de medaljene som er ta. Det er rdt, hvitt og bltt s langt yet kan se.

Det ser ikke bra ut. For skisportens framtid.

Kay Olav Winther d.e.


Hestekur

Det fins hestekjtt i en rekke kjttprodukter og ferdigretter. En skandale, mener myndighetene og mediene og virker totalt overrumplet.

Avslringen burde ikke komme som noen overraskelse. Det er grunn til regne med at det er mye rart i den maten vi kjper. Ingredienser som ikke burde vrt der, eller som det i alle fall burde vrt redegjort for i deklarasjonen p innpakningen, men som produsenter og distributrer ikke finner det bryet verdt fortelle om. Av konomiske rsaker.

Mat produseres og selges ikke av ideelle grunner. Produsenter og forhandlere skal tjene penger. Deres disposisjoner dikteres ikke frst og fremst av hensynet til kunden, men av hensynet til egen lommebok. tro noe annet er utilgivelig naivt.

Selvjustis og egenkontroll er ikke nok. Derfor har vi myndighetsorganer som skal kontrollere maten og srge for at skadegjrende eller mindreverdig mat holdes borte fra markedet. Disse kontrollorganene kan ikke ha gjort jobben sin. De m ha tatt for gitt at de som lager mat beregnet p vre menneskefde ikke tar sjanser og sper opp med mindreverdige varer for ke fortjenesten. Riktignok har vi hrt om matsvindel i andre deler av verden. Mineralolje i matvarer og fordervet babymat har tatt liv, men det er i deler av verden hvor man ikke har s hy moral og velutviklet ansvarsflelse som i Europa. Her holder vi dessuten produsenter, grossister og detaljister i rene slik at de ikke fr mulighet til ke fortjenestene ved selge oss sppel som mat. Ser mange ut til ha trodd.

Men slik er det selvflgelig ikke. Det burde vi ha forsttt - og innrettet oss etter. I vrt overfldighetssamfunn er det umulig kontrollere alt - til enhver tid. Men jo mer global og omfattende utvekslingen av matvarer er, desto strre er behovet for kontroll. Kontroll p de ulike stadier av produksjon og omsetning. Uanmeldte kontroller p produksjonsstedet, egenkontroll der rvarene foredles og stikkprver tatt av kontrollmyndighetene nr den ferdige varen legges p lager og nr den krysser landegrenser. Ved alle korsveger kan det finnes personer som er villig til ta en snarveg. Personer som spekulerer i at det vil vre mulig komme unna med lureri og fusk og tjene gode penger p det.

Hadde jeg framsatt denne udokumenterte pstanden fr opplysningene om innblandingen av hestekjtt kom for en dag, hadde jeg ganske sikkert ftt dagligvarebransjen p nakken. Og trolig ogs Mattilsynet. Som forurettet og forarget ville forsikret oss om at den maten som fins i norske butikker, er trygg og sunn, at tilsynsmyndighetene har full oversikt, situasjonen under kontroll, og at lse pstander om udokumentert innhold derfor bare vil vre spekulasjoner og fantasier som forbrukerne ikke br la seg uroe av.

Og s viser det seg at de som skal kontrollere maten for oss og forsikre seg om at den er sunn og god med bare kjente og godkjente ingredienser, ikke har innsikt og oversikt i det hele tatt. De er tatt p senga. Akkurat som dagligvarebransjen er. Hver dag dukker det opp ferdigvarer med hestekjtt. Ingen vet hva som distribueres og selges som mat. Ikke i det grenselse Europa med fri bevegelighet og minst mulig "byrkrati" som ideal - og ikke i annerledeslandet Norge.

Personlig har jeg ingen ting i mot hestekjtt. Jeg har med god appetitt spist hestekjtt p Island. Jeg syns ikke mer synd p hester som ender sitt liv p en tallerken, enn jeg syns p okser, kuer og kalver - for ikke snakke om ste, sm lam - som m late livet for at carnivoren homo sapiens skal opprettholde livet.

Hunder og katter er det verre med. S det gr en grense. Trolig kulturbetinget - og derfor bevegelig, men forelpig uoverstigelig for meg. Selv om hund i ordets egentlige forstand, er en lekkerbisken for andre.

Hest derimot har jeg ikke aversjon i mot.

Det har ikke jeg heller vil mange sikkert si, men det hestekjttet som i all hemmelighet er solgt som storfekjtt, kan vre forurenset. Det kommer fra uidentiferste kilder, og det kan inneholde spor av medsiner som er farlige for mennesker. Dessuten kan det ha vrt bedervet.

Det er nok riktig, men da blir mitt sprsml: Hvis eksistensen av hestekjtt og spor av eventuelle medisiner i hestekjttet, ikke er avslrt og oppdaget ved de kontrollene som er foretatt og den kontrollprosedyren som flges, hvordan kan vi da vre sikre p at det vrige kjttet som brukes ikke inneholder rester etter medisiner eller andre kjemiske stoffer som store dyr tler, men som er mindre heldig - eller direkte farlig - for mennesker? M.a.o.: Hvis kontrollen er s lemfeldig som "hestekjttskandalen" tyder p, hvordan kan vi fle oss trygge p at "smarte" produsenter - eller bakmenn med konomiske interesser i produksjonen - ikke blander inn andre "rvarer", holdbarhetsmidler og annen kjemi som ker fortjenesten?

Fr innblandingen av hestekjtt ble kjent, ville svaret trolig vrt at "vi m g ut fra" og "vi m stole p at ..." N vet vi at det kan vi ikke. Vi kan ikke stole p produsentene, og vi kan ikke stole p kontrollen.

"Hestekjttskandalen" vil trolig fre til at usannsynlig store mengder mat blir destruert - eller i klartekst: Kjrt p dynga. Det er synd. Stikkprver burde avgjre om maten er helsefarlig. Er den ikke det, br den kunne brukes. Med mindre det er slik at hele Norge ikke vil spise hest. Mye tyder p at de har spist hest i lang tid uten ta skade av det.

Den viktigste lrdommen vi kan - og br! - trekke av det som er skjedd, er imidlertid at kontrollen av matvarer ikke fungerer. Kontrollmyndigheten avslrer ikke humbug og avdekker ikke hvilke rvrer som finnes i de ferdige produktene. Heller ikke vet de yensynlig om det er rester etter medisiner eller andre tvilsomme kjemiske midler i maten som de slipper fram til butikkene.

Kontrollregimet m bygges om - slik at det fungerer. Mattilsynet m fritas for kontroll med dyrehold og andre perifere oppgaver for kunne konsentrere seg om det ene viktige: forvisse seg - og oss - om at den maten vi tilbys, er sunn og frisk og svarer til de opplysningene som gis. I en global verden er dette en meget viktig oppgave. Ikke noe man kan gjre nr man fr tid til det.

Vi har n ftt en "hestekur" - som vi br lre av slik at vi er bedre rustet neste gang noen finner p noe "lurt" for tjene penger p vr godtroenhet. For dette er med all mulig sannsynlighet ikke siste gangen. Vent og se.

Kay Olav Winther d.e.


NS-medlemskap som arvesynd

Det er snart gtt 70 r siden den 2. verdenskrigen sluttet. Vitenskapen er begynt se mer nyansert p dem som havnet p den "gale siden". Og i alle fall enkelte medier, journalister og kommentatorer er kommet haltende etter og har forsttt at bildet ikke er s svart-hvitt som "seierherrene" ville ha det til de frste tirene etter krigen.

Akkurat mens tilstanden er i ferd med bli normalisert, kommer Bjrn Westlie og Knut Engelskjn klamprende inn p scenen i sine fedres SS-stvler. I ivren etter bekjenne sine fedres onde gjerninger og ske selebot for fedrenes synder, gjr de hva de kan for gjenopprette inntrykket av at norske NS-medlemmer var en ensartet masse som alle - riktignok mer og mindre, men tross alt alle, om enn p forskjellige mter - hadde medansvar for jdeforflgelsene og andre overgrep som fant sted i Norge under krigen.

Plutselig er vi tilbake til utgangspunktet. Til rene kort etter krigen hvor nyanser i synet p NS nrmest var for landsvik regne.

Norge var et av de okkuperte landene som slapp billigst fra krigen. Likevel var Norge det landet som kostet p seg det mest omfattende og uforsonlige"landssvikoppgjret". Hevnlysten var stor. Folk tok loven i egen hender. "Tyskertser" ble snauklipt, NS- medlemmer ble arrestert uten lov og dom og kjrt rundt p pne lasteplan til spott og spe. I provisoriske, primitive fangeleire ble norske fanger av "gode nordmenn" utsatt for behandling som i dag uten tvil ville vrt rettsstridig og blitt karakterisert som tortur. Og som Norge og gode nordmenn ville fordmme dersom det forekom i andre land.

Dette fant i liten grad vegen til avisene som - selv om de kjente sannheten - flte seg seg for gode til formidle "lgnhistorier" og den slags "propaganda". Og n fikk svikerne kjenne hvordan alle de andre hadde hatt det under krigen. Det kunne de ha godt av!

I likhet med Bjrn Westlie og Knut Engelskjn, trodde "seierherrene", styresmaktene og mediene p arvesynden. Parolen var at svikerne skulle fryses ut. De skulle f lange straffer. Miste arbeid, eiendom og borgerlige rettigheter. Ingen skulle omgs dem, og ingen skulle hilse p dem. Og ingen skulle leke med eller ha noe med nasibarna gjre. Nasiyngelen skulle lide for fedrenes - og mdrenes - synder. Og det gjorde de. Grundig og i flere r.

Ikke Bjrn Westlie - og mange med ham. Han er fdt etter krigen og fikk i verste fall bare fle etterdnningene. Han vet derfor ikke hva han snakker om. Han br derfor vise strre grad av tilbakeholdenhet og skru ned volumet nr han roper ut om nasibarnas kollektive skyld.

For faktum er at mange NS-barn som opplevde krigen og rene umiddelbart etterp, gang p gang og p de forskjelligste mter har sonet for sine fedres "synder". Bde for synder fedrene har gjort seg skyldig i - og ikke minst for synder som de helt uskyldig ble tillagt skyld eller medskyldighet for.

Mer enn 50 000 norske kvinner og menn var medlemmer av NS. En forsvinnende liten del av de norske NS-medlemmene og sympatisrene gjorde seg skyldig i krigsforbrytelser. Noen meldte seg til krigstjeneste. Noen gikk tyske gestatpister til hnde. Og noen ble angivere. Det store flertallet var papirmedlemmer eller aktive i de sivile politiske organene som ble opprettet etter at de politiske partiene ble forbudt og storting, kommunestyrer, formannskap og andre kommunale organer ble nedlagt.

Fedrene til Bjrn Westlie og Knut Engelskjn gikk i tysk tjeneste og ble frontkjempere. De var ikke p noen mte typiske for norske NS-medlemmer. Og deres barn er like lite typiske for norske NS-barn. Fler de at de br bte for sine fedres gjerninger, er det en privatsak. Det gir dem ingen rett til stille seg p lik linje med og trekke de tusener av barn av norske NS-medlemmer som forskte holde hjulene i gang under krigen, til ansvar for det de f ytterliggende gjorde i rene fra 1940 til 1945.

De tyske okkupantene forbd de politiske partiene. Bare NS var tillatt. Etter krigen hevdet mange NS-medlemmer at de hadde gtt inn i partiet for bidra til gi landet et norsk styre. Alternativet var Terboven. NS-medlemskap var en slags motstandskamp. Pstanden str til troende. NS var eneste kanal for innflytelse. Men de som hevdet dette, ble ikke trodd. rsaken var ikke inkriminerende nok. NS-medlemene hadde nok meldt seg inn for egen vinnings skyld. For herske i ly av okkupantenes gevrer, for skaffe seg uberettigede fordeler, for hevne seg p naboer og kjente som de var i strid med, for revansjere tidligere forsmedelser - eller rett og slett fordi de var noen feige kujoner som ikke hadde mot til tale okkupantene i mot og delta i motstandskampen.

Det var alts "seierherrene" som definerte hvem som var "landssvikere" og hvorfor de var det. Sannheten var man ikke s interessert i. Mediene - som i rene etter krigen var radio og partiaviser samt Hjemmefrontens egen avis VG - avgjorde hva som var sant, og hva som var unnskyldninger og forsk p bortforklaringer; m.a.o. hva som skulle komme p trykk og hva allmennheten og ettertiden skulle mene.

Rettsoppgjret og etterkrigstiden var et mrkt kapitel i norsk historie. 60-70 r senere er forskere i ferd med sette seg inn i hva som hendte og med se p hendelsene med nye briller. De vil finne at noen relativt f nordmenn gjorde seg skyldig i krigsforbrytelser, at de fleste overgrepene som fant sted i vrt land under krigen ble iverksatt eller beordret av okkupantene, at NS var et lovlig norsk parti inntil regjeringen i London gjorde det ulovlig ved gi lover med tilbakevirkende kraft, at rettsoppgjret etter krigen p mange mter var summarisk og oppblst, at "gutta p skauen" tiltok seg politimyndighet og fengslet folk og holdt dem i fengslig forvaring fr rettssak var holdt og dom var felt.

Jeg gjentar for - om mulig - ikke bli misforsttt: Enkelte nordmenn gjorde seg under krigen skyldig i krigsforbrytelser eller andre brudd p gjeldende norske lover. Noen forbrt seg mot jdene - ved bidra aktivt til forflgelsene og deportasjonen, og ved tilvende seg deres eiendom. Men det store flertall av NS-medlemmer verken deltok i eller billiget disse forflgelsene.

Fr og under krigen var antisemittismen utbredt i Norge og i strstedelen av Europa. Da Hitler og de tyske nazistene begynte sin demonisering og sine forflgelser begynte de ikke p bar bakke. Det norske NS var antisemittisk. Denne retorikken avholdt trolig mange som ikke delte jdehatet, fra slutte seg til NS fr krigen. Da krigen kom, og NS var eneste lovlige parti, ble forholdet et annet. Den eneste vegen til norsk innflytelse i Norge gikk gjennom NS. Det er ingen grunn til tro at de mange som sluttet seg til NS for hindre ensidig tysk styre, var antisemitter. Man kan godt vre medlem i et politisk parti uten sluke alt med hud og hr. I en krigssituasjon hvor landet er okkupert av en hensynsls krigsmakt, er sannsynligheten for at mange sluttet seg til NS mer p tross av enn p grunn av jdehatet, meget stor.

Dette er trolig for nyansert tenkning for herrene Westlie og Engelskjn. Forhpentlig har deres inntreden p arenaen ikke skremt - eller avsporet - yngre forskere som er p jakt etter det som virkelig hendte under krigen og i rene umiddelbart etterp.

Enn i dag nrmere 70 r etter at krigen er slutt, koster det ha motforestillinger og vre uenig i den virkelighetsbeskrivelsen som "seierherrene" autoriserte i etterkrigstiden. Bjrn Westlie og Knut Engelskjn har ikke gjort det lettere.

Det skal bli interessant se hva det koster meg ha skrevet denne artikkelen.

Kay Olav Winther d.e.