Petter - eller forhåndssuksessen som uteble

Den norske ski- og OL-ledelsen hadde store forventninger til Petter Northug. I utgangspunktet var han uttatt til rubbel og bit. Mye tyder på at de norske lederne så for seg at han skulle "gå seg i form" og plukke medaljer slik man plukker plommer i Hardanger.

 

Etter et par gedigne nederlag ante de øyensynlig at full pakke ville være i meste laget og satte Petter på hvilebenken - en liten stund. Så satte de ham inn igjen. Blant annet på 5 mila. Enda det er tre år siden Petter presterte noe å snakke om på lengre løp. Det gav - som de høye herrer burde forstått - nytt nederlag. Petter ble nummer 18 og forlot Sotsji etter to uker og mange løp uten å ha vært i nærheten av pallen.

 

Jeg bebreider ikke Petter. At han ikke kom til å oppfylle forventningene var noe til og med en amatør som jeg skjønte. På forhånd! Forventningene var urealistiske. Så jeg bebreider ikke Petter. Han gjorde så godt han kunne. Men jeg bebreider skiledelsen. Både for at de føyde skam til skade ved å overeksponere Petter som åpenbart er nede i en bølgedal, og for at de lot Petter fortrenge andre løpere - som ville hatt glede av å få prøve seg, og som kanskje, i likhet med Ola Vigen Hattestad, kunne gitt seg selv og oss suksess og heder.

 

Finn Hågen Krogh for eksempel. Han var lovet plass på sprinten, men måtte likevel stå over. En annen tok plassen hans. Den som tok plassen, var ikke Ola Vigen Hattestad, men Petter Northug. Ola kvalifiserte seg. Petter fikk plassen som sinekyre. Han hadde ikke noe der å gjøre, men fikk gå like vel. På 5-mila ble Sjur Røthe ofret. Petter er den som burde vært satt ut. For nasjonens del - og for sin egen del.

 

Favoriseringen av Petter gikk altså ut over andre utøvere. Og den reduserte våre sjanser til edelt metall. Dessuten var den til skade for Petter.

 

Petter har vært knallgod. Tidligere. Det er han ikke lenger. I idretten kan man ikke forsette å leve på tidligere bragder. Man må kvalifisere seg til representasjonsoppgaver. Hele tiden. 

 

Skal Petter bebreides for noe, er det fordi han har gitt ski-ledelsen feil tilbakemeldinger. Etter lagsprinten erklærte han i følge NTB, at formen var bra. NTB skrev: "Med et solid rykk, sågar med bare én stav, viste han konkurrentene at han er i form og blir å regne med på søndagens avslutningsdistanse." Selv skrudde han opp forventningene ved å si: "Formen er bra. Jeg kjenner at når jeg går i motabkke i et felt klarer jeg å gå veldig avslappet. Jeg kjente meg egentlig bra også på 30-kilometeren, der jeg var med helt til den siste bakken. Det er små marginer, der dagsformen og antall dager i denne høyden kan spille inn." Petter mer enn antyder altså at det går den rette vegen. Han kan slå til når som helst.

 

Fasiten kjenner vi.: Petter ble nummer 18.

 

Hva som er årsaken til at Petter Northug har sakket akterut er usikkert. Trolig skyldes det et samvirke av flere komponenter. Redusert trening på grunn av sykdom. Feil trening. For lite trening - f.eks. som følge av overdrevet tro på egen overlegenhet. For lite treningsfaglig og sosialt miljø med for få kritiske røster.

 

Vil Petter Northug være i stand til å komme tilbake? Han er fortsatt en habil skiløper. Bevares. Men vil han på ny kunne prestere i toppskiktet? Er han egentlig mett? Orker han ikke å gå i kjelleren og hente krefter og kondis for på ny å nå toppen? Trening er blodslit. Blodslit som man skal ha overskudd til å orke når sola steiker, asfalten er varm, engene og grøftekantene er grønne og andre mennesker nyter fritid og ferie. Dette er plager man skal være sulten for å holde ut. Sulten på ære og berømmelse.

 

Suksess slik Petter Northug hadde for 2-3 år siden, gir grunnleggende trygghet. Man opplever at man får til det man vil.

 

Sannsynligheten taler for at denne trygge selvtilliten er borte etter Sotsji. Skal vi tro Petter, mente han at han var i form. Likevel havnet han langt bak i leksa. Uten at han vet hvorfor. Det skaper grunnleggende utrygghet. Det er ski-ledelsen medskyldig i. Den feilbedømte situasjonen. Og hadde urealistiske forventninger til ham.

 

Det er to måter å takle slik utrygghet på. Den ene er å trene hardere og forbanne seg på at man skal bli best igjen. Den andre er å lete etter unnskyldninger, skylle på andre, holde på at man har gjort alt rett, fortsette å kjøre sitt eget sololøp, prioritere penger foran sportslige resultater og holde fast ved at formen er like rundt hjørnet, og at det nå er like før ...

 

Petter Northug hadde ikke noe han skulle ha sagt i Sotsji. Mange andre var bedre. Mye bedre. Forhåpentlig fører nedturen til at han kommer sterkere tilbake. Men da må han snarest slutte å tro - eller oppføre seg som om han tror - at han fortsatt egentlig er verdens beste, at han fortsatt er skikongen, men bare har et midlertidig tilbakeslag. Petter tok mål av seg til å være eneren - og enstøingen - som skulle gjøre alt sjøl og bli enda bedre. Alenegangen bidro til at han mistet taket. Kom deg tilbake i folden, Petter.

 

Har du ikke mer å gi, er det greit. Du har gitt oss mange gleder. Gjør du krav på representasjonsoppgaver som takk for gammel innsats, blir du lett patetisk. Spar oss for det. Var det du opplevde i Sotsji et mene tekel?

 

Jeg er redd for det. Men ser gjerne at denne spådommen blir gjort til skamme.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Tøv i TV2

Nok en gang har løsmunnede kommentatorer på TV2 skrudd forventningene i taket. Og nok en gang har de norske utøverne ikke vært i nærheten av å oppfylle de urealistiske målene som TV-kommentatorene har stilt opp for dem.

 

Norge hadde det beste laget, så alt annet enn gull på damestafetten ville være fiasko, slo kommentatorene på OL-kanalen TV2 fast. På forhånd.

 

Forutsigelsen viste seg å være det rene tøv. Norge var ikke best. Ikke nest best en gang. Vi kom ikke på pallen, og ble nummer fem. Best ble Sverige - som i følge TV2s eksperter ikke var blant favorittene en gang.

 

Dorte Skappel fikk kritikk for å mangle kunnskap om og innsikt i den idretten hun kommenterte. Hennes eventuelle manglende innsikt i kunstløpsportens finesser, er for ingen ting å regne, mot den totale mangelen på faglig edruelighet og innsikt i langrennsporten som TV2s skikommentatorer i Sotsji oppviser. Skiløp vinnes ikke på papiret. Eller i kommentatorbua. Skiløp vinnes - og tapes! - i skiløypa.

 

Da det norske laget etter fire tunge økter slepte seg inn til en femteplass, hadde TV2s "sidekommentator" forklaringen klar. Nå synes jeg oppriktig synd på jentene. Det er kanskje feil å snakke om skiene til enhver tid, men det her er en skandale, sa tidligere landslagstrener Svein Tore Samdal. Smøresjef Knut Nystad var ikke snauere. Han kalte det en tragedie.

 

Kanskje hadde de norske dårligere ski enn de andre. Kanskje ikke. 

 

I en stafett som består av fire etapper har man mulighet til å lære under veis. Har utøveren på første etappe dårlige ski, kan man gi nytt og bedre smøringsunderlag til de tre neste før man sender dem ut.

 

Gjorde ikke nordmenne det? Gikk alle fire på like dårlige ski? Eller skjønte ikke lederne og de aktive at skiene var dårlige før nederlaget var et faktum? M.a.o.: Er dårlige ski en unnskyldning vi griper til i nederlagets stund?

 

De norske skijentene er ikke dårlige. Problemet er at flere av de andre er bedre. I alle fall akkurat nå. Formodentlig har de forberedt seg bedre og vært flinkere til å prikke inn formen til 2014s viktigste konkurranse: OL.

 

Vi gleder oss når de norske kan klatre høyest opp på seierspallen. Men aner verken fiaskoer, tragedier eller skandaler i nederlagenes kjølvann. Jeg forlanger ikke at de aktive skal vinne og tape med samme sinn. For dem står mye på spill. Men kommentatorene bør kunne holde hodet kaldt. Tap på idrettsarenaen er verken tragedie eller skandale. I stedet for å skru opp nederlagsstemningen bør kommentatorene i TV og radio roe ned gemyttene og minne om at idrett er lek og underholdning. Selv i nederlagets og skuffelsens stund, må vi prøve å bevare fatningen og slynge minst mulig tøv ut i eteren.

 

Kay Olav Winther d.e.

 




Nedtur i Sotsji - og medaljen vi ikke skulle ha hatt

Våre har ikke innfridd i Sotsji. Men så var da også forventningene skyhøye. Urealistisk skyhøye. Skulle man tro enkelte medier og kommentatorer, ville de norske utøverne bare kunne reise til Sotsji og hente de gjeveste og fleste medaljene. Men så enkelt var det selvfølgelig ikke.

 

De norske utøverne har forberedt seg så godt har kunnet til den store dysten. Men det har de andre gjort også. Selvfølgelig. At de norske må slite iherdig for å komme på pallen, er derfor naturlig - og selvfølgelig. Eller: Det burde være selvfølgelig. Men det er det åpenbart ikke for alle. Norske medier har det med å utrope våre til de beste. På forhånd. Og de lærer ikke av erfaring. Trass i mange tilbakeslag, driver de på, og har ingen ting lært.

 

Petter Northug har prestert langt under sitt tidligere nivå hele sesongen. Men det ser ut til å ha unngått norske sportsjournalister og kommentatorer. Det har i alle fall ikke påvirket deres forhåpninger om edelt metall. De hadde ham som gullmedaljekandidat til flere av skiøvelsene. Forventninger som han - selvfølgelig! - ikke hadde noen mulighet til å innfri. Petter er ikke i slag. Han er ikke beste nordmann. Og han er sjanseløs mot flere av sine utenlandske konkurrenter.

 

Fordi forventningene er urealistisk høye, "skuffer" han gang på gang. Det er motgang som kunne vært moderert hvis mediene hadde vært mer realitetsorienterte. 

 

Mediene skal imidlertid ikke ha hele skylda. Den norske langrennsledelsen har gjort hva den har kunnet for å skru opp forventningene og holde dem ved like. Like inn i det siste må den ha trodd på at et mirakel skulle omskape en medioker Northug til en uovervinnelig kjempe av gammelt format bare konkurransene kom i gang. De gav den slitne helten plass på alle lag. Og hadde kjempemessige forventninger. Som selvfølgelig ikke ble innfridd. Urealistiske som de var.

 

De gav ham til og med plass på sprintlaget hvor han fortrengte Finn Hågen Krogh. For det var Petter, og ikke Finn Hågen, som skulle avgitt plassen til Ola Vigen Hattestad. Men Petter hadde klippekort. Heldigvis kom Ola med. Flaksen var større enn vettet i ledelsen, kan man si.

 

På dagens langrennsdistanse ble beste nordmann nummer 6. Ikke mye å skryte av, men ikke noe å skamme seg over. Dario Cologna har - som den formidable skiløperen og konkurransemannen han er - tatt to gull - foreløpig. I kvinneklassen har Justyna Kowalczyk tatt gull med brist i foten og parkert våre - blant andre skidronning Marit Bjørgen. Flere av våre har sviktet, sies det. Det har de selvfølgelig ikke - ikke seg selv og ikke oss hvis prestasjon består i å sitte foran TV-apparatene og forlange prestasjoner av andre. Petter har ikke sviktet. Han er god, men de andre er bedre. Marit, Therese, Heidi og de andre damene er også gode, men ikke alltid best.

 

For ikke å snakke om Tora. Hun er kjempegod, men det har ikke klaffet for henne - hittil. Heller ikke i dag. Men sviktet har hun ikke. Det har ikke Hegle Svendsen heller. Han har grunn til å være skuffet fordi han ikke presterer optimalt når det gjelder. Men sviktet? Nei. Ole Einar har tatt gull. Mot alle odds. Det unner vi ham. Heia, Ole Einar! Og Norge.

 

Martin Johnsrud Sundby har også tatt medalje. Riktignok bronse. Den unner vi ham ikke. Han skulle vært disket! For "urent trav". Jeg tapte ballansen og kom over i det andre feltet, sa han. Det var ikke det som skjedde på min TV. Han skiftet spor og forstyrret russeren. Juryen har iført seg bind for øyene, lekt fru Justitia og latt tvilen komme tiltalte til gode. Det skulle den ikke gjort. Fair play er et ufravikelig krav. Beklager Martin: Den medaljen skulle du ikke hatt. Tenk hvilket moralsk mot du hade vist, hvis du hadde sagt: Beklager! I stridens hete forsøkte jeg med alle midler å komme meg fram. Jeg ble for ivrig og egoistisk. Jeg ødela for andre og fortjener ikke bronsen!

 

Hadde du sagt det, Martin, hadde jeg vært stolt på nasjonens vegne. Nå må jeg slukøret innrømme at vi etter halvgått "løp" ikke har tatt på langt nær så mange medaljer som vi hadde drømt om i skisporene i Sotsji, men at vi - dessverre! - har "tatt" en medalje vi ikke skulle hatt.

 

Vi får håpe at det bedre i neste uke. Lykke til!

 

Kay Olav Winther d.e.