Skyldig eller offer for bakvaskelse?

Jeg vet ikke om politimannen Eirik Jensen har gjort det han anklages for. Men jeg vet at hvis jeg ville ødelegge en person, ville jeg gjort akkurat det som storsmugleren Gjermund Cappelen har gjort.

 

Cappelen har stort sett unnlatt å røpe sine medsammensvorne. Med ett unntak: Politimannen Eirik Jensen.

 

Den kyniske storsmugleren som uten moralske motforestiller har beriket seg på å bringe andre i ulykka, har selvfølgelig ikke importert og distribuert tonnevis med narkotika alene. Virksomheten har krevd et stort apparat. Mange mennesker må ha vært involvert.

 

Cappelen har framstått som en angrende synder som har lagt kortene på bordet med bildene opp. Men etter det jeg forstår etter å ha fordypet meg i medienes dekning av saken, har han ikke innrømt mer enn det politiet bevislig har kjent til.

 

Ærlighet og åpenhet gir strafferabatt. Cappelens ærlighet, åpenhet og eventuelle anger synes å være betinget. Han har innrømt, bekreftet og fortalt om forhold som kan tale til hans fordel når straffen en gang skal utmåles. Men det store nettverket han må ha vært en del av, har han ikke avslørt. Kumpanene han må ha arbeidet sammen med, sitter trygt.

 

Derimot har han - som det i bunn og grunn gode samfunnsmennesket han er - avslørt en korrupt politimann. En politimann som har misbrukt sin stilling og skaffet seg uberettiget vinning i kraft av og i ly av den stillingen han har hatt. Alt i følge Cappelen.

 

Hadde jeg vært i Cappelens sted, ville jeg trolig tenkt og handlet på samme måten. Storsmugleren har gjort seg fortjent til betydelige indragninger - og ikke minst - til lang tid i fengsel. Han må ha tenkt: Hva eller hvem kan jeg selge i bytte for velvilje og kortere straff? Hva med å konstruere en korrupt politimann og framstille ham som medsammensvoren?

 

Beskyldninger mot en politimann kan politiet og påtalemyndigheten ikke ta lett på.  Slike opplysninger må de undersøke nærmere. Det er ingen veg utenom. Tar politiet og påtalemyndigheten for lett på slike anklager, vil det bli oppfattet som kameraderi og lemfeldighet. Allerede i undersøkelsesfasen vil den utpekte politimannen framstå som mistenkelig. Medienes tilbøyelighet til å søke sensasjoner , og allmennhetens ønske om å tro det verste, vil stemple politimannen for all framtid. Ingen røyk uten ild.

 

For den angivelige medvirkningen til å innføre mer enn 10 tonn narkotika, skal Jenssen ha mottatt verdier for vel 2 millioner kroner. Ta en titt på tallene. Skulle tallene være riktige, må Jensen være den mest nøysomme - eller dummeste - medløperen som noen gang har solgt seg for sølvpenger. For de mengdene med narkotika, og for de tjenestene Jensen i følge Cappelen skal ha ytt i form av varsler og tips om trygge smuglerruter, burde han mottatt det tidobbelte. Eller enda mer.

 

Har påtalemyndigheten rett, har den merriterte politimanen Eirik Jensen, ofret rykte og eksistens for en "smørkringle" - for å tale med Bjørnstjerne Bjørnson. Han har altså satt alt på spill for en slikk og ingen ting. Hvor sannsynlig er det?  Og hvor er logikken? Hvorfor skulle en politimann som setter alt på spill, selge seg for lusne 2 millioner kroner? Hvis han var en slik verdifull informant som Cappelen vil ha det til, må han jo ha vært verd det flerdobbelte?

 

Påtalemyndigheten har festet lit til Cappelens forklaring og har funnet skjellig grunn til mistanke. Mistanken er bestyrket ved en rekke forhold som for utenforstående virker middels talt merkelige. "Med all respekt synes jeg tiltalten er ganske frisk. Det at man så langt på vei finner Cappelen troverdig, er jeg profesjonelt forundret over, sier en av Jensens forsvarere, advokat Svein Holden, til NRK. Den holdningen er han ikke alene om.

 

Jensen nekter straffskyld. Jeg vet som sagt, ikke om han har gjort seg skyldig i noe straffbart. Det være seg korrupsjon eller narkotikaforbrytelser - grove eller mindre grove. Men det virker usannsynlig at en merritert, oppegående politimann skal ha satt hele sin eksistens på spill for å bistå en forbryter som Cappelen. Og det økonomske utbyttet Jensen skal ha sittet igjen med, virker latterlig lite i forhold til de sjansene han skal ha tatt, og de tjenestene han skal ha ytt. Her er det noe galt med proporsjonene. Og dermed med troverdigheten.

 

Etterforskningen i saken har pågått i omlag to år. I følge VG er det gjennomført omlag 350 vitneavhør av rundt 250 personer. Etterforskningen skal i følge TV2  ha kostet 21 millioner kroner. Hittil.

 

Det er mye penger. Etter et slikt omfattende og dyrt etterforskningsarbeid er det ikke lett å konkludere med at ikke noe straffbart har funnet sted. Når saken mot Jensen kommer for retten i august, må det bli kastet lys over de merkelige, inkonsistente forholdene som preger denne saken.

 

Vi skal være på vakt mot korrupsjon.Korrupsjon i forvaltningen er ikke akseptabel. Men vi må ikke være så ivrige i vår jakt etter korrupte at vi rettsforfølger og dømmer uskyldige for sikkerhets skyld.

 

Jeg gjentar for tredje gang at jeg ikke vet om Jenssen er skyldig, eller om han er en forfulgt uskyldighet. Vi får håpe at rettssaken i august bringer klarhet i de faktiske forhold. Men uansett utfall, har Jensen fått sitt liv ødelagt. Derfor lukter det vondt av saken. Lang veg.

 

Kay Olav Winther d.e.