Kommunene må kontrolleres

Terrasaken har ebbet ut. Vi er i ferd med å glemme. Men det må vi ikke. Saken bør ha lært oss en lekse. For ikke å si flere.

 

Kommunene skal ikke gamble med innbyggernes penger. Politikere som ikke forstår det, bør ikke stille til valg. Og i alle fall ikke velges.

 

At salgskåte filurselskaper tilbyr luftslott er samfunnspolitisk uakseptabelt. Men det unnskylder ikke kommuner som lar seg lure. Politikere må kunne si både ja og nei. På de riktige stedene. Skjønner de ikke hva som er gull og hva som er sand, får de overlate skjerpingen til andre.

 

Kommunepolitikere som tror at de kan ta gevinsten når gamblingen går godt, og sende regningen til fellesskapet når det går skeis, er ikke bare naive, men noe som jeg ikke vil sette navn på. De skjønner sikkert hva jeg mener.

 

Men saken - som er en skandale - bør også ha lært stortings- og regjeringspolitikerne noe. Både de høyreorienterte og venstreorienterte.

 

Fram til år 2000 kontrollerte fylkesmannen budsjett og låneopptak i kommunene. Det var en omstendig, arbeidskrevende, men høyst påkrevd ordning. Selvstyre er bra, men kommunepolitikere er amatører. Det er mange rådmenn og økonomisjefer også. I alle fall er de amatørmessige. De må derfor kikkes i kortene og holdes i ørene.

 

Fra 2001 ble godkjenningsordningen begrenset til å gjelde kommuner som ikke har balanse i økonomien og derfor er å finne i registeret for betinget godkjenning og kontroll (ROBEK). Det betyr ikke at Fylkesmannen - dvs. Staten - lukker øynene. Men Staten nøyer seg med å se etter at budsjettene er i balanse. Har du penger nok, kan du altså skalte og valte på egen hånd.

 

Inntil skade er skjedd. Men da er det jo for sent.

 

Dette er selvinnlysende. Det er også selvinnlysende at man ikke skal ta sjanser med fellesskapets verdier. Men ikke for alle. Ikke for den borgerlige regjeringen og kommunalminister Erna Solberg som mente at det var OK at kraftkommunene investerte framtidige inntekter i gullkantede papirer. Og som overså at alt som glitrer ikke er gull.

 

Skjønt, partiene på venstresiden har heller ikke noe å skryte av.

 

Hadde den gamblingen kommunene Narvik, Rana, Hemnes og Hattfjelldal, Vik, Bremanger - og eventuelle andre - gav seg ut på, gitt storgevinst, ville Solberg som velsignet spekulasjonene, sikkert framstått som en framsynt liberaler som hadde revet nok et av sosialdemokratiets unødvendige stengsler på det økonomiske området. Da ville vi fått høre om den økonomiske liberalismens velsignelser, og tilhengerne av kontroll og motstanderne av tøylesløs økonomisk frihet ville ha måttet stå i skammekroken.

 

Men så gikk det altså galt. Om sjansen for tap var stor er liten, er irrelevant. Den var der. Sjansen skulle aldri vært tatt. Departementet - dvs. statsråden - skulle satt foten ned, og fylkesmannen skulle påsett at råkjørerne i kraftkommunene holdt seg på riktig side av vegen.

 

Tapskommunene må nå søbe den skål de selv har spyttet i.

 

Men hva med partiet Høyre, tidligere statsråd Solberg og den samlede liberalistiske opposisjonen? De har sluppet altfor billig. Kanskje er forklaringen at liberalismen strekker seg langt inn i regjeringskoalisjonen. I alle fall i Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Det er blåruss og pseudoøkonomer over alt. Selv i de beste familier.

 

Det er bare én fornuftig konklusjon å trekke på grunnlag av det som er hendt og lærdommen det har gitt oss: Fylkesmannens lovlighetskontroll av finansielle avtaler som kommunene inngår, må innføres på ny! Kommunelovens bestemmelse om at kommunene skal forvalte sine midler slik at tilfredsstillende avkastning kan oppnås uten at det innebærer vesentlig risiko, er for generell og indirekte.

 

Dette er kanskje i strid med tanken om størst mulig lokalt selvstyre og selvstendighet. Noen vil sikkert hevde at lokal politisk innsats blir mindre meningsfull hvis de ikke får frihet til å disponere fellesskapets midler som de finner best.

 

Men det får de tåle. Vi velger trygghet og seriøsitet framfor nominell frihet. Flyktig gjennomlesning av kommunenes årsbudsjetter som er mottatt til orientering, er ikke tilstrekkelig som kontroll. Kommunelovens bestemmelser om at kommunene kan ta opp lån og investere midler uten særskilt godkjenning fra Fylkesmannen, har vist seg utilfredsstillende. Flytt derfor det overordnede ansvaret for kommunenes økonomi tilbake til Staten ved Fylkesmannen.

 

Det er til fordel for oss alle sammen. Ikke minst for dem som ellers kunne bli fristet til å ta en sjanse med pengene våre.


Kay Olav Winther
d.e.  

 .

 

Morgan Andersen dømt på sviktende premisser

Tingretten har funnet Morgan Andersen skyldig i dokumentforfalskning og uberettiget anmeldelse. Morgan anket på stedet.

Den delen av media som dømte ham på forhånd, kan nå gni seg i hendene. Ikke risikerer de søksmål for å ha baktalt en sakesløs person, og de kan fortsette heksejakten uten å være redd for følgene. Slik sett, er alt brakt tilbake til det normale. Hvis Morgan Andersen da ikke skulle bli frikjent i neste rettsinnstans. For siste ord i denne saken bør ikke være sagt. 

For hvor holdbare er premissene for dommen? 

Mikel tegnet kontrakt med Lyn 8. september 2004. Senere ble denne kontrakten i følge Morgan Andersen, forlenget fra Mikels 18 års dag - den 22. april 2005 - fram til og med 31. desember 2006. Skjedde dette i forståelse med Mikel? Eller var den nye kontrakten et falsum? 

Endringen skjedde ved at førstesiden av et allerede eksisterende dokument ble byttet ut. En ny førsteside ble heftet sammen med den delen av kontrakten som det ikke var nødvendig å gjøre noe med. Dette har påtalemyndigheten tolket som en forfalskning og ettergjøring. Det har retten sluttet seg til. 

Men var det en forfalskning? Eller rett og slett en praktisk måte å ordne saken på? Og er det ingen andre fotballklubber som har "ajourført" eller "fornyet" kontrakter på samme måten? 

Det springende punkt er om John Obi Mikel var inneforstått med at saken ble ordnet på denne måten? Hadde han muntlig gitt sin tilslutning til at kontrakten kunne forlenges slik at han kunne få status som proffspiller i Norge i påvente av en senere karriere i England? Jeg kan ikke se at retten har avklart dette.  

Jeg hevder ikke å ha full oversikt over denne saken. Jeg var ikke tilstede i retten. Jeg holder meg til dommen. Men den etterlater like mange spørsmål som svar. Den er full av uklarheter og tilsynelatende inkonsekvenser. Rimelig tvil er ikke kommet Morgan Andersen til gode. Var retten godt nok informert?

Mikel og Shittu burde vært ført som vitner for å kunne bli utspurt i retten. Hvorfor har retten og forsvareren nøyd seg med politiforklaringer? Skal man forstå noe av denne saken, må man dele hendelsesforløpet i to: Før og etter at fotballagent Olatunji John Shittu kom til Norge.

Det springende punkt er ikke - slik retten øyensynlig mener - hvor mange kontrakter Mikel undertegnet, men om han i den tiden han var alene her, var enig med Lyn i at kontrakten av 8. september 2004 skulle forlenges fra 18-årsdagen? Ønsket han fortsatt å være skolegutt? Eller ville han være proffspiller? Ville han spille for Lyn? Eller ville han fordrive tiden i Norge inntil han kunne reise til England?

Morgan Andersen tar lett på formalitetene. Men han gjør det åpent. Han sender mail med nye førstesider til Stein Hoff og ber ham legge disse på kontraktene. Hadde han ment at dette var svindel, kunne han skjult sine spor. Men han var åpenbart i god tro. Selvfølgelig burde han ha fått utstedet ny kontrakt med nye underskrifter. Han var skjødesløs. Men gjorde han noe kriminelt? Og straffbart? Senere ringte han til sin medarbeider Hoff og bad ham kopiere Mikels kontrakt og bytte ut førstesidene med de nye førstesidene han hadde sendt ham. Dette kunne han gjort selv i dølgsmål, men han syntes ikke at han hadde noe å skjule. Denne åpenheten synes retten å ha oversett. 

Den "nye" sammenstiftede kontrakten ble levert til Norges Fotballforbund som utstedte lisens til Mikel som dermed kunne spille for Lyn 24. april 2005. Kontrakten ble de facto godtatt av NFF. Kopi ble sendt Chelseas advokat. Det bekrefter god tro.

Skjedde dette mot Mikels vilje? Og uten at han visste om det? Trodde han at profflisensen var en gave fra NFF? Det engelske advokatfirmaet reagerte og etterlyste en fullstendig kontrakt av nyere dato. Hvis Lyn og Morgan Andersen hadde hatt uærlige hensikter, ville de på dette tidspunktet ha foretatt en rettrett og feid bort sporene etter seg. Det gjorde de ikke. De var i god tro.

Retten derimot er overbevist om at Morgan Andersen forsettlig har medvirket til straffbar ettergjøring for at Lyn skulle få sin del av kaka når Mikel tegnet kontrakt i England.  Morgan tenkte på Lyn. Han manøvrerte slik at klubben skulle tjene på Mikels overgang. Men at han på egen hånd og uten å drøfte det med noen, for eksempel klubbens eier, skal ha forfalsket kontrakter så åpenbart og gjennomsiktig at selv et barn kan avsløre det, er usannsynlig. 

Fakta underbygger ikke at Morgan Andersen har gjort noe straffbart. Men han har sjusket med formalitetene. Trolig fordi han var sikker på at han hadde en holdbar avtale med Mikel. En avtale han forlenget ved å legge en ny forside på den gjeldende kontrakten. Samtidig skjønte han at en ny helhetlig kontrakt burde inngås. Men i følge Stein Hoff ville ikke Mikel undertegne en ny kontrakt på 18 årsdagen den 22. Han ville tenke seg om.

Mikel benekter at han har hatt noe møte med Stein Hoff på 18-års for å undertegne en kontrakt. Og han benekter å ha overlevert noen kontrakt til Morgan i forbindelse med kampen mot Start den 24.   Stein Hoff lyver altså. I følge Mikel. Og Morgan Andersen lyver. I følge Mikel. Men Mikel snakker sant. I følge Mikel. Det har retten valgt å tro på. Mikel hadde en kontrakt fram til 18-årsdagen den 22., men trodde kontrakten fortsatt gjaldt den 24. Slike uklarheter kan han tillate seg fordi han aldri ble krysseksaminert under rettsaken.

Morgan Andersen oppfattet Mikels kamp mot Start som et tegn på at han hadde bestemt seg for å inngå ny kontrakt. Morgan trodde at konvolutten han fikk inneholdt den nye kontrakten i undertegnet stand. Flere bekrefter at Morgan hadde en slik konvolutt. Morgan leverte konvolutten på kontoret til Stein Hoff. Der ble den liggende til Morgan Andersen selv fant den der den 30.mai etter at Hoff ble syk.

Retten fester ikke lit til dette. Den mener at Morgan Andersen lyver. Jeg trodde at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Retten kan ikke bevise det motsatte, men velger å tvile på Morgan. Er det god juss? 

Heller ikke fotballagent Shittu møtte i retten. Til politiet har han sagt at han ikke kan huske at det ble inngått noen ny kontrakt våren 2005. Dermed har han ikke sagt for mye. For hukommelsen kan svikte. At han eventuelt husker feil, kan han ikke straffes for hvis noe annet skulle komme for dagen. Shittus uttalelse burde retten sett bort fra. Eller den burde kalt ham inn som vitne. 

Mikel sier i ettertid at han ville til Chelsea når han ble 18 år. Slik fotballagent Rune Hauge hadde avtalt. Morgan Andersen mener at Mikel ønsket overgang til Manchester United. Unggutten ville ikke at Shittu ble blandet inn. 

Etter at det ble enighet med ManU om en opsjon, fikk Mikel hjelp av Lyn-advokat Nadheim til å si opp kontrakten med de tidligere agentene sine. Trolig mente han at Lyn kunne få til en mer lukrativ avtale for ham. Han ville at pengene skulle tilfalle ham selv og Lyn. Ikke grådige agenter. Ellers ville han ikke latt Nadheim fjerne agentene.
 
Er dette usannsynlig? Eller uriktig? Bekrefter ikke dette at Mikel hadde ombestemt seg?  Men da kom Shittu til Norge og tok styringen over Mikel. Han tok ham med ut av Norge. Med Mikel og Shittu ute av landet lot spørsmålene rundt ny kontrakt seg ikke lenger bekrefte. Denne delen av tiltalen burde derfor vært frafalt. I stedet spekulerer retten i at Morgan Andersen har skrevet inn beskjeder på PC-en sin i etterhånd for å sannsynliggjøre sin forklaring. Er dette god juss?

I det hele tatt: Rettens bevisvurdering forundrer. Den leter etter innkonsekvenser, ikke realiteter. Som for eksempel at Morgan Andersen må ha forstått at det allerede var blitt innlevert en ny kontrakt med Mikel til NFF før kampen den 24. april. Likevel ber han den 25. mai NFF fakse "kontrakten til John Obi Mikel" til advokat Nadheim slik at Nadheim kan sende den til Russells Solicitors. Hva er galt - og forbrytersk ved dette?  

Etter at Nadheim har bedt om en avklaring på om det foreligger en eller to kontrakter, svarer Morgan Andersen: "Kontraktens innhold er helt lik som den som ble inngått 14.09.04. Det er bare forsiden og erklæringen til NFF som er ny, undertegnet av Mikel den 22.04.05. Vår sekretær Stein Hoff og Mikel har utført dette, og beklageligvis har han skrevet 22.04.04 i stedet for 22.04.05. Den ble allikevel godkjent av NFF, som kun var opptatt av at han kunne får profflisens den 22.04.05."  Her legger jo Morgan kortene på bordet. Kontraktene er like. Vi har bare endret forsiden og erklæringen.

Men retten mener at Morgan Andersen lyver. Den sier at han "hevder" å ha levert kontrakten på Hoffs kontor, og den mener at etter som løpetiden var satt fra 22. april 2005, kan han ikke fram til dette tidspunkt ha trodd at kontrakten som han skal ha fått i konvolutt fra Mikel den 24. april, var blitt innlevert til NFF. For da burde han besvart Nadheims henvendelse den 23. mai ved å ta kopi av kontrakten som angivelig lå på Hoffs kontor. 

Retten mener altså at Morgan den 23. mai burde tatt kopi av den kontrakten han fant igjen 30. mai. 

At Morgan Andersen lette og fant den nye kontrakten på Hoffs kontor og tok den med til Nadheim, er ikke underlig og ikke suspekt. Det er en høyst naturlig handlemåte.  Det er heller ikke merkelig at ingen andre har sett den avtalen som Morgan leverte på Hoffs kontor. Hvorfor skulle de det? Kunne hvem som helst gå inn på Hoffs kontor for å lete etter noe de ikke savnet fordi de trodde at det var innlevert til NFF? 

Morgan Andersen visste at Mikels tillatelse til å spille for Lyn var gitt på grunnlag av en annen kontrakt. Det hastet derfor ikke prekært med å bringe orden i avtaleforholdene. Men så etterlyste Nadheim kontrakten, og da gikk Morgan Andersen og lette - og fant den. Hva er merkelig - eller mistenkelig? - eller forbrytersk? - ved det?  Å trekke den konklusjonen at kontrakten som ble inngått 22-24. april, ikke eksisterte før etter 27. mai, er ren spekulasjon uten substansielt grunnlag.

Retten sier: "Etter dette er det god grunn til å tro at avtalen som ble innlevert 30. mai var ettergjort eller forfalsket". Grunn til å tro? Uten bevis? Er det god juss? 

Retten bruker eksperter, men når ekspertene avgir uttalelser som er til Morgan Andersens fordel, erklærer retten at den ikke er enig med den skriftsakkyndige, som mener at aprilavtalen ikke kan være kopiert fra septemberavtalen. Retten kaller ekspertuttalelsen en påstand. 

Mikel hevder at han undertegnet to kontrakter i midten av september. Den ene har Shittu medundertegnet på. Hvorfor det? Mikel var nå myndig, og trengte ikke støtte av verge. Retten finner ikke dette påfallende fordi det ikke påvirker gyldigheten. Dessuten var Shittu Mikels agent. Men det viser hvem som nå har tatt styringen. Ikke sant? 

Morgan Andersen mener at en telefaks sendt fra Lyns faksmaskin 8. september 2004 til Profile Sport ved Jeff Weston og John Shittu, er falsk. Det tror ikke retten på. Den tror på forklaringene til Mikel og Shittu. Jaja. Men har den bevis? Har den originalen med Morgan Andersens fingeravtrykk? Har den troverdige øyenvitner? Har den substansielt grunnlag for å tvile på at kontrakten med Mikel av 8. september 2004 som Shittu har medundertegnet, er forfalsket? Eller bygger den på løse antakelser og sannsynlighetsberegninger? 

John Obi Mikel anmeldte den 23. november 2005 Morgan Andersen for dokumentfalsk. Det er godt gjort av en 18-årig fotballspiller fra et annet kontinent. Eller er det noen andre som har stått bak og trukket i trådene? Noen som hadde større innsikt og mer å vinne?  

Den 30. januar 2006 anmelder Morgan Andersen Shittu for å ha forfalsket kontrakten av 8. september 2004. Shittu skal ha laget en antedatert forfalskning. Anmeldelsen skjer via advokat Cato Schiøtz. 

Retten mener at Morgan Andersen anmelder Shittu mot bedre vitende. Han må ha vært klar over at avtalen eksisterte, og at den ikke var forfalsket. Mener retten. Og: At følgen sannsynligvis kunne bli at Shittu ble siktet eller domfelt for dokumentfalsk som er en forbrytelse. Retten mener derfor at Morgan Andersen har gjort seg skyldig i falsk anmeldelse.  Igjen nøyer retten seg med en løs antakelse. Den er ikke engang sannsynliggjort.

Denne dommen kan ikke bli stående. Jeg vet ikke om Morgan Andersen er skyldig eller ikke. Jeg vet heller ikke om Shittu burde vært straffeforfulgt. Men jeg er meget betenkt over hvor løst fundert dommen er. Morgan Andersens anke må derfor tas til følge. Og i neste rettsinnstans må det legges vekt på bevis, ikke sannsynlighetsberegninger og løse antakelser. Og Mikel og Shittu må føres som vitner. Nekter de å møte, må saken legges bort som "Intet straffbart forhold".

 Kay Olav Winther d.e.

Bli hjemme, Harald!

Jeg tror på dialog. På at mennesker snakker sammen. At de forteller hverandre hva de mener. Og hvorfor.


Jeg er derfor skeptisk til å boikotte idrettsarrangementer som ledd i demonstrasjon av politisk uenighet. Jeg var motstander av å boikotte sommer-OL i Moskva i 1980, og mener at norsk idrett den gangen inntok en defensiv holdning som ikke bidro til å forandre Sovjetunionen til det bedre. Jeg var også i alle år tilhenger av å opprettholde idrettssamarbeidet og dialogen med DDR. For bare å nevne et par eksempler. 

Nå mener jeg at vi skal delta i de olympiske lekene i Kina. Ikke så mye på tross av Tibet og Taiwan, som på grunn av hendelsene der. 

Kinas annektering av Tibet, er et overgrep. Den siste tidens hendelser viser at Kina er en hensynsløs undertrykker som gjerne tyr til vold for å underkue tibetanerne. Hvis noen har tvilt, må de nå ha blitt overbevist om at Kommunistkina er et av verdens verste despotier. 

Da Chiang Kai-shek hadde tapt for Mao, flyktet han i 1949 til Formosa og etablerte et "annet Kina" der. Det var og er en torn i øynene på de kinesiske makthaverne på fastlandet. De vil gjerne innlemme Taiwan i Fastlandskina, og har mange ganger sagt i fra at de vil gjøre invasjon hvis regjeringen i Taipei forsøker å gjøre Taiwan til en selvstendig stat og søker anerkjennelse for dette. Det er ingen grunn til å tro at Kina bløffer.

Situasjonen i Tibet taler sitt tydelige språk, og Kina har ingen ting å frykte. Hvilket land i verden vil gå til krig mot Kina for å hjelpe Taiwan? USA kan true - som de har gjort siden 1949, men truslene står ikke lenger til troende. USA klarer seg med ett Irak. Om gangen. Og oljen i Iran er trolig strategisk viktigere enn nasjonalistene på Taiwan. Langtrekkende våpen har redusert Taiwans strategiske betydning.

Dessuten er Kina verdens største nasjon med mer enn en milliard innbyggere og verdens tredje største areal.  På den ene siden trenger de ikke flere innbyggere. De burde derfor kunne la både tibetanere og taiwanesere leve sine egne liv. På den annen side er de så store og mektige at de kan tillate seg hva det skal være. Og som andre Østens folk, liker de ikke å tape ansikt. Verken i konflikt med munker i Tibet eller nasjonalistkinesere på Taiwan. Eller reelle eller innbilte fiender andre steder.

På dette området er det ingen forskjell på kommunister - i den grad de er kommunister lenger - og kapitalister uten synderlig respekt for menneskeverd og åndelig og politisk frihet. Når idrettsfolk fra hele verden strømmer inn over grensene, vil kineserne forsøke å skjerme befolkningen fra uheldig påvirkning fra utenforstående med plagsomme idealer og oppfatninger. Det kan bare lykkes i en viss utstrekning. Mange av deres egne atleter, og mannen og kvinnen i gata, vil bli konfrontert med en virkelighet som de ikke har hatt noen anelse om. Derfor skal våre idrettsfolk og idrettsledere reise og si klart i fra hvilke idealer og verdier de har. 

Men som andre kommunister, er kineserne paradoksalt nok svake for prakt og ære. Konger og "fint" folk står høyt i kurs i det "klasseløse" samfunnet. Hvis personer med slik status dukker opp, vil de straks bli tatt som et tegn på at det kinesiske lederskapet er akseptert av det gode selskap.  

Det vil ikke fremme arbeidet med å presse det kinesiske oligarkiet til å gi større makt til folket og fare lempeligere fram i vasallstater som Tibet. Tvert i mot. Det vil befeste inntrykket av at de styrende forstår hverandre og aksepterer hverandre, mens menneskerettsaktivister og andre bråkmakere uttaler seg om ting de ikke forstår seg på. Derfor bør Harald bli hjemme. For ikke å risikere at hans nærvære blir misbrukt av folk som ikke er i nærheten av å ha vår respekt for menneskeverd og politisk medbestemmelse. 

Følg lekene på fjernsyn, Harald. Slik vi andre må gjøre. Det vil både du, og vi og en milliard kinesere tjene på. 

Kay Olav Winther d.e.  

Forviklingar

Å skite i eget reir, er en uting. Å skite i andres reir, er hakket verre.

 

Jeg er Høyres statsministerkandidat, sier Erna Solberg. Men jeg ønsker Per Kristian Foss som statsminister, repliserer Lars Sponheim. Ikke deg.

 

Nu gjelder det at sige klart ifra hva vi mener, sa Bjørnstjerne Bjørnson. Han var også Venstremann, og led ikke av mindreverdskomplekser han heller.

 

Nu gjelder det at holde munn, skal Christian Michelsen ha svart. Han var også Venstremann og til og med Bergenser, men skjønte likevel at det finnes en tid for tale, og en tid for å tie. Det har Sponheim aldri fått med seg. 

 

Nå er ikke interne problemer i den borgerlige blokken, det som ergrer meg mest. Snarere tvert i mot. Jo, mer uenighet og jo flere uklarheter, desto større er mulighetene for en regjering fra venstresiden.

 

Ikke en sosialistisk regjering. Vi har ingen sosialistiske partier i Norge. Sosialisme er et begrep en del konservative kommentatorer bruker for å skremme velgerne. Men en regjering som bygger på sosialdemokratiske prinsipper og arbeider for utjevning og likeverd. Og for at de rike skal yte mer til fellesskapet. Altså de tingene som kjøpmann Svein Erik Hagen føler seg truet av.

 

Men demokratiet fungerer best hvis det finnes klare alternativer å velge mellom. Derfor er det greit at Høyre sier at deres leder bør lede en eventuell høyreregjering. Det bør Venstre kunne akseptere. Selv om partiet akkurat nå har kunstig høy oppslutning som lyseblått høyreparti, er det et miniparti. Og det har ingen samlende førerskikkelser som skulle tilsi at partiet blir tildelt en ledende rolle på tross av sin beskjedne størrelse.

 

Dagfinn Høybråten bør også kunne leve med at Høyre som det største av de stuerene høyrepartiene, krever sin førstefødselsrett. Hvis da ikke Krf - mot all formodning! - skulle innse at det ikke er et høyreparti, men både historisk, og når det gjelder sosialt og økonomisk grunnsyn, er nær beslektet med Arbeiderpartiet, og derfor hører hjemme på den venstre siden av den politiske delestreken.

 

Gjør ikke opp regning uten vert, sier Siv Jensen. Frp støtter ingen høyreregjering som partiet ikke selv er med i. Det utelukker at Venstre kommer i posisjon, for Lars vil ikke sitte i regjering med Siv - og det vil vel egentlig ikke Dagfinn heller. Så da sitter vi igjen med Erna og Siv. Eller Siv og Erna.

 

Hvem som skal være statsminister får velgerne avgjøre, sier Siv. Sikker på at hennes parti blir størst, og at Erna må vike. Hvis hun vil samarbeide med Frp. Og det skal vi slett ikke se bort fra at hun vil. For nå er hun lei av at de to slemme guttene, Dagfinn og Lars, skal avgjøre hvem hun skal leke med. Det vil hun selv bestemme.

 

Det er altså de alternativene vi har på høyresiden. Erna, Dagfinn og Lars - uten støtte fra Siv. Eller Siv og Erna - med surmulende støtte fra Dagfinn og Lars. Fra sak til sak. Altså en regjering som vingler fram på Venstrevis.

 

På venstresiden har vi Jens. Åslaug settes nok under press for å la Jens i stikken, men har vel egentlig ikke noe valg. Vil hun fortsette i regjering, må hun samarbeide med Jens.

 

Kristin har det verre. Hun leder ikke et parti, men en løs sammenslutning av til dels ekstreme individualister som helst ser at partiet og stortingsgruppa ledes etter løsgjengerloven. Partiet som er erklært tilhenger av kollektive løsninger, skyr kollektivet som pesten. Ikke vil de gå i flokk og følge, og ikke vil de gå i takt. Det er brudd på den personlige frihet. På det området er de mer liberalistiske enn Frp. Idealet er åpenbart en slags anarkisme light.

 

Så da blir konklusjonen: Vi vet hva vi har, og vi vet altfor vel hva vi risikerer å få.

 

På den ene siden Jens som fortsetter å bygge velferdsstaten. Sammen med Åslaug. Og eventuelt sammen med Kristin.

 

På den andre siden uryddige konstellasjoner hvor de enkelte partiene til dels er sterkt uenige om så vel mål som midler. Og hvor politiske og personlige motsetninger og ambisjoner, vil gjøre det umulig å komme fram til felles løsninger på viktige politiske saker.

 

Flere politiske kommentatorer mener at den rød-grønne regjeringen ikke vil overleve valget. Da må de ha glemt å studere alternativene.

 

Eller er det kanskje ønskedrømmer de gir uttrykk for? Stor spåmannskunst er det i hvertfall ikke.


Kay Olav Winther d.e.

Aviser med hodet i sanden

Papiravisene sliter. Flere mister lesere. 


Det kan de takke seg selv for. De fleste norske aviser har endret format i løpet av den tiden de har eksistert. Mange har også skiftet eierskap. De blir imidlertid redigert som om tiden og utviklingen skulle ha stått stille.

 

På internett har det vokst fram en generasjon av bloggere. Personer med uttrykksbehov. Og med mye på hjertet. Det har ikke avisene oppdaget. Det vil si: Noen har skjønt at nettet byr på nye muligheter. Når det gjelder papiravisene, oppfører de seg som jomfruer som kniper sammen beina for ikke å bli utsatt for upassende oppmerksomhet. Og overlater de potensielle kjøperne til gratis aktiviteter på nettet.

 

Ta for eksempel aviser som Dagsavisen og Dagbladet.

 

Dagsavisen har trolig et opplag på i overkant av 31 000 etter å ha mistet 977 lesere i 2007.  I stedet for å oppgi notarialbekreftet opplag til potensielle annonsører, hevder avisen at den har 135.000 lesere hver dag. Det er formodentlig fordi den regner med at hvert eksemplar leses av fire personer. Men det er ikke antall lesere en avis lever, eller dør, av. Det er solgte aviser.

 

Dagbladet har det enda verre. Opplaget er sunket til 135.611 - en opplagsnedgang på 10.901. Bare i 2007.

 

Og nedgangen kommer til å fortsette. For det er lite som tyder på at redaksjonene planlegger å gjøre noe for å vekke lesernes interesse.

 

I stedet skjærer de ned. Men det blir de ikke bedre og mer attraktive av. Den vonde spiralen får flere omdreininger for hvert år. En dag - som kanskje ikke er altfor fjern - sier det stopp.

 

Aviser mister kjøpere - og lesere - fordi de ikke er interessante nok! VG mister også lesere, men bare halvparten så mange som Dagbladet. VG har nå rundt regnet 310 000 i opplag. Den er dobbelt så stor som Dagbladet. Det kan den takke sitt rykte for. Den er ikke en bedre - og slett ikke en mer etterrettelig - avis enn Dagbladet, men den er mer uforutsigbar. Det pirrer lesernes nysgjerrighet. Den er hensynsløs, men samtidig småborgerlig.

 

Både Dagsavisen og Dagbladet ville trolig tjene på å slippe leserne til. Ikke ved å trykke en og annen meningsytring fra en in-person som deler avisens oppfatninger, men ved å bli et forum for fri meningsutveksling.

 

Da den kom, var MOM-siden i Dagsavisen et pustehull. Nå er den en tvangstrøye. Smått og stort, viktig og likegyldig presses inn i samme form. Hvis avisen virkelig ønsker kontakt med leserne og større interesse fra det lesende - og skrivende - publikum, burde den slippe meningsbærende, serøse ytringer til på alle avisens sider. Ved valg av utstyr burde den vise at den tar andres meninger og retten til å ytre seg på alvor.

 

Det samme burde Dagbladet gjøre. Petitesser kan samles på sider for småting og rariteter, men seriøse meningsytringer bør plasseres og utstyres slik at de blir sett og lest.

 

Men slik tenker åpenbart ikke redaktørene i Dagsavisen og Dagbladet. Avissidene tilhører journalistene. Innsendere avspises med bortgjemte kroker. Hvis de ikke er kjendiser, da.

 

Nå tror ikke jeg at slike grep vil løse alle problemer, men det vil øke interessen - og tilhørigheten. Og kanskje bremse opp en negativ trend.

 

Aktiviteten på nettet viser hva folk ønsker - og liker. Kanskje kan til og med profesjonelle redaktører og journalister ha noe å lære der. Av noen stakkars uskolerte bloggere.

 

Men bevares, jeg skjønner at en slik tanke virker provoserende. Å velge å gå til grunne i stedet for å prøve noe nytt, er avisens eksklusive rett. Å drive avis er ikke noe enhver forstår seg på. Mener redaktøreme. Det er en sak for profesjonelle.

 

Hva kan det komme av at jeg ikke er imponert?


Kay Olav Winther d.e.
  

 

Avisopplag. 

Opplagstall og trender.
 

 

Avis 2007 Endring i forhold til 2006
VG 309.610 - 5.939
Aftenposten morgen 250.179 + 1.676
Dagbladet 135.611 - 10.901
Aftenposten aften 131.089 - 6.052
Bergens Tidende 87.688 + 592
Dagens Næringsliv 81.391 + 4.807
Adresseavisen 79.789 + 659
Stavanger Aftenblad 68.010 + 727
Fædrelandsvennen 41.326 - 1.316
Drammens Tidende 40.954 - 1.368
 
AvisOpplag i 200620052004

Verdens Gang

315 549

343 703

365 266

Aftenpostens morgenutgave

248 503

252 716

249 861

Dagbladet

146 512

162 069

183 092

Dagens Næringsliv

76 584

74 248

70 515

Dagsavisen

32 380

33 830

32 920

Vårt Land

27 422

29 158

27 880

Finansavisen

23 274

21 800

21 882

Nationen

16 996

17 061

16 484

Morgenbladet

15 720

13 870

11 608

Klassekampen

10 109

8 759

7 512

Computerworld

8 302

8 923

10 145

Dag og Tid

7 206

7 054

7 029

Tips

6 523

6 691

8 222

Magazinet

4 239

4 677

5 307

 

Feministisk snikksnakk

Den som er for ytringsfrihet, må finne seg i snikksnakk. Skulle man hisse seg opp over feilslutninger og mangel på dypsindig refleksjon, fikk man ikke gjort annet. 


Men man venter ikke å finne slike ytringer på redaksjonell plass i Dagbladet. Når man ser at den gamle radikale, kulturavisen lar en av sine kommentatorer blande skitt og kanel på redaksjonell kommentarplass, sperrer man øynene opp.

 

I avisen for lørdag 8. mars - altså kvinnedagen! - skriver kommentator Marte Michelet om noe hun kaller brun feminisme. Brun feminisme er feminisme som personer med politisk brunfarge er enig i. Og kan misbruke. Mener hun.

 

Selv nærer hun en misforstått "forståelse" for det fremmedartede. Den naive troen på at urett blir rett hvis den forårsakes av krefter som ser det dekadente USA og Vesten som sine fremste fiender. Denne perverterte virkelighetsoppfatningen har alltid preget deler av venstresiden i norsk politikk. Fra gammelkommunister, via AKPere til politiske løsgjengere i SV.

 

Venstresiden er min side. Derfor føler jeg dobbelt behov for å si i fra når venstrepolitiske krefter tiljubler og autoriserer fordommer av fremmed opphav.


Marte Michelet er bekymret fordi obskure samfunnskrefter med brunskjær bruker feminismen som påskudd til å gå til felts mot muslimer. Nå er det et faktum at islam er kvinnefiendtlig - i vestlig forstand. Det trenger man ikke være feminist for å se. Ikke islamofob heller. Vanlig leseferdighet og noenlunde gangsyn er tilstrekkelig.

Undertrykkelsen er en realitet som ikke bare kvinnebevegelsen, men hele det liberale Norge bør påpeke, kritisere og bekjempe. At nynazister - eller andre utgrupper - er enig i dette, endrer ikke realitetene og behovet for kulturell mobilisering. Og det gjør ikke arbeidet for kvinnefrigjøring i muslimske land og kulturer suspekt.

Det er ikke noe forsonende ved undertrykkelse. Uansett hvem den går ut over. Og hvor den kommer fra. Det er ikke slik at undertrykkelse foretatt av "radikale" krefter er bedre enn undertrykkelse foretatt av moderate eller reaksjonære. For AKPere og pseudokommunister har dette aldri vært en selvfølge. Folkemorderne i Kambodsja og undertrykkerne i Kina gjorde og gjør bare hva forholdene tvang og tvinger dem til å gjøre. Og fyrtårnet Albania viste AKPere som hadde lidd den forsmedelse å bli født i det dekadente, demokratiske Norge, vegen til det politiske Nirvana.

Det var den ypperste form for selvbedrag og politisk tøv. Noe selv enkelte hjernevaskede "arbeiderkommunister" innser i dag.

Nå er det islam som settes på pidestallen. Islam er dagens kommunisme. For de pseudoradikale som har fått trollsplinten i øyet. Vi andre ser at det ikke er de vestlige, militære styrkene i Afghanistan - eller de vestlige verdiene - som truer og undertrykker kvinnene. Det er de religiøse fanatikerne. Menn som har lært at de står nærmere Allah enn det det usle kvinnekjønnet gjør. Slik er det også i Irak.

Dette vil ikke Marte Michelet forandre på. Hun finner det i stedet opportunt å gå til angrep på norske kvinner som unner sine muslimske søstre samme frihet som de selv har. Som om disse idealistene skulle være de egentlig skyldige.

Skylden - og ansvaret - ligger helt andre steder. Det vet alle vi som ikke er politisk blinde og har lært at pent er stygt og stygt er pent. Derfor bør norske kvinner - både feminister og andre - fortsette å framholde vestlige verdier og vestens kvinnefrigjøring som eksempel for samfunn som behandler kvinner som mindreverdige borgere. Og de bør vise veg for fremmedkulturelle i vårt eget samfunn.


Så får Marte Michelet heller stå på sidelinjen og være misfornøyd.


Kay Olav Winther d.e. 

Tvilsom ekspertise

Jeg tviler ikke på at en del personer vet mer om enkelte ting enn andre. Det er så å si selvinnlysende.

 

Men de som vet mest - og best - er ikke uten videre de som framstår som "eksperter" i media. Personer som mener at de har kunnskap, innsikt, oversikt og klokskap nok til å se inn i framtiden og gi andre råd.  

 

Vi har dem over alt. På alle samfunnsområder. "Ekspertene" som media trekker fram når de skal ha fram en spesiell vinkling på stoffet. Personer som uten magemål og naturlig blygsel, kan fortelle deg hva du bør gjøre. Og som ikke har selvkritikk nok til å si nei, når de blir spurt.

 

Ta som eksempel økonomene. I kraft av sin kunnskap og klokskap kan de fortelle hvordan økonomien vil utvikle seg. Både for landet og deg. De kan derfor gi deg råd om låneopptak og pengeplasseringer. Det er viktige forhold for de fleste. Det skremmer ikke ekspertene. De vet best. Og legger ikke skjul på det. Uten å rødme ser de inn i framtiden. På dine vegne.

 

Spar i aksjer, sier de. Det gir høyere avkastning enn bank. Det finnes noen fine tilbud hvor du kan låne penger til innsatsen. Risiko? Ikke i det hele tatt. Økonomien går så det griner. Nei, dette er et vinn-vinnprosjekt.

 

Når aksjekursene daler, har de endret mening. Småsparere bør spare i bank, sier de da. Og å låne penger til investeringer er galmannsverk. At folk kan være så dumme og la seg lokke av så gjennomsiktige luftslott, er mer enn de kan forstå.

 

Slik har de alltid sitt på det tørre. For folks hukommelse er dårlig. Det lever "ekspertene" høyt på. Vi alminnelig dødelige sitter igjen med regningen.

 

"Ekspertene" tar ikke bare feil og er upålitelige. De er også uenige. Gjetningene deres - som de selv kaller prognoser - spriker. Leser du en avis, får du ett råd. Leser du en annen, får du et helt annet. Slik øker selvfølgelig muligheten for at noen har rett. På den annen side, er det også alltid noen som tar feil. Så hvem skal man stole på? Og lytte til?

 

Og media gjør ikke noe for å rydde opp. Avisene for eksempel lever av mangfoldet og motsetningene. Jo, mer forvirring, desto mer spenning - og desto flere løssalgskjøpere.

 

Nå er det jo slik, at de fleste kan gjette og få rett. Eller ta feil. I omtrent halvparten av tilfellene treffer de fleste av oss blink. Slik er det med "ekspertene" også. Sjansene for å få rett er 50-50. Så når ekspertene noen ganger får rett, er det da innsikten eller tilfeldighetene som avgjør? Hvis man skyter med hagle på nært hold, er jo sjansen for å treffe - i alle fall med et hagl eller to - ganske stor.

 

Jeg minnes en såkalt fotballekspert. Han holder til i den avisen jeg leser daglig. Før forrige sesong var han helt sikker på hvem som ville ta hjem gullet. Og enda sikrere på hvem som ville rykke ned. Han redegjorde for sine premisser og konklusjoner. Og tok feil. I alt sammen. Han var ingen ekspert. Men foretok en ukvalifisert gjetning - og tapte.

 

Like ille er det på politikkens område. Eller kanskje enda verre. For politikk er viktig. For oss alle sammen. Avisene og fjernsynet holder seg med politiske kommentatorer. De gir seg ut for å vite mer om partiene, enn partiene vet selv. Og de setter seg til doms over regjeringer, statsråder og stortingsrepresentanter.

 

Noe av det mest underholdende - og meningsløse - er såkalte karakterbøker eller terningkast i avisene. Der blir statsrådene veid. Som regel blir de funnet for lette. Gjentatte enere eller toere på terningen, kan gi statsråden problemer. Tapt prestisje og troverdighet koster. Men det bekymrer ikke ekspertene. Uten å redegjøre for kriteriene, nedvurderer de en politisk innsats som de ikke har innsikt i. Og overvurderer en annen - som de heller ikke har innsikt i. For det å være statsråd innebærer så mye mer enn å takle media. De tabloide nyhetene er ikke nødvendigvis de viktigste. Å være synlig, er ikke alltid nødvendig for å gjøre en god politisk jobb.

 

Innenfor kunstens verden finnes det også "eksperter". Litteraturkritikere, teaterkritikere og musikkritikere. For ikke å snakke om ekspertene på malerkunst. Noen ville sikkert kalle det en mafia av forståsegpåere og besserwissere.

 

Personlig har jeg vært opptatt av kunst og kultur hele mitt 70-årige liv. Men jeg skjønner at jeg ingen ting vet. Og ingen ting kan - eller forstår. Det gjør derimot "ekspertene". De vet hva som er bra, og hva som er dårlig. M.a.o. hva som er riktig, og hva som er galt.

 

Forfattere av nyutkomne bøker kan få vite at de egentlig burde skrevet en annen bok. Det kalles litteraturkritikk, men er ukvalifisert synsing - selvfølgelig. Men hvem tar til gjenmæle? De færreste vil legge seg ut med den selvoppnevnte ekspertisen.

 

Jeg har alltid likt nonfigurativ kunst, og har både Inger Sitter og Willybald Storn på veggen. Men samtidig er jeg i stand til å se at Odd Nerdrum er en fremragende maler. Men det er ikke comme il faut. Han skal man trekke på skuldrene og smile nedlatende av. Det gjør ikke jeg. Ikke av flere av elevene hans heller. Dermed er jeg plassert. I følge ekspertisen har jeg en enkel, ukvalifisert smak.

 

Å stå opp mot "ekspertisen" er utaktisk. Spesielt hvis man er redd for nedlatenhet og hånflir. Men jeg har ikke noe å tape. Jeg er bare en sølle blogger, så jeg sier: Tro ikke på ekspertene. Ikke i dag. Og ikke i morgen.

 

Og tilgi dem for all del ikke hvis de lurer deg opp i stry! For de vet hva de gjør.

 
Kay Olav Winther d.e. 

Vi trenger ikke privatskoler

Norge har et godt utbygd skolevesen.

 

Grunnskolen skal gi elevene slik oppdragelse og kunnskap at de kan fungere best mulig i samfunnet. Den er m.a.o. fellesskapets arena for formidling av verdier, holdninger, kunnskap og kultur.

 

En enhetlig skole gir samfunnsmedlemmene felles grunnverdier og en felles kulturell referansebakgrunn. Når det norske samfunnet er preget av likeverd og ubetydelige sosiale forskjeller og motsetninger, skyldes det for en stor del skolen. Det vil si oppdragelse og trening i toleranse og sameksistens.

 

Dette er kvaliteter som jeg ønsker at samfunnet skal fremme og verne om. Men der jeg ser enhet, samhørighet og fellesskap, ser andre ensretting og mangel på individualitet og mangfold.

 

Etter mitt skjønn, trenger vi ikke privatskoler i Norge. Eller vi trenger dem i liten grad. Etter hvert som skolen er blitt mindre kristenfundamentalistisk og forkynnende, er behovet blitt enda mindre enn tidligere. Det gjelder både skoler for spesielle livssyn, pedagogiske alternativer og andre særinteresser.

 

Selv om samfunnet er verdslig og sekulært, er mange innbyggere religiøse. Det må de få være. De må få dyrke sin gud, og lære sine barn opp i det de mener er den sanne tro. Men det bør skje utenfor skolen - i hjemmet, kirken, synagogen, moskeen eller hvor de foresatte mener at den religiøse autoriteten er å finne.

 

Grunnskolen i Norge er en enhetsskole. Den skal romme alle barn og være samlende, ikke splittende. Det er slik vi vil ha det. En kunnskapsformidlende, kulturbærende skole, som ikke er verdinøytral, men livssynsnøytral.

 

Private skoler utfordrer verdifellesskapet og undergraver skolens rolle som sosial møteplass. Det gjelder de skolene som mener at de representerer pedagogiske alternativer, men i enda høyere grad de skolene som ser som sin oppgave å formidle spesielle livssyn.

 

Det samfunnet vi finner i Norge og Sverige, har ikke skapt seg selv. Det er resultat av bevisste politiske valg og prioriteringer. På FNs oversikt over land som innbyggerne finner det godt å bo i, troner disse landene på toppen av rankinglista.

 

Ved hjelp av en felles, integrerende skole skal vi bevare disse kvalitetene.

 

Den norske grunnskolen er imidlertid ikke feilfri. Det er mye vi bør rette på. Men det vil koste penger.

 

Vi bør derfor overføre midler fra privatskolene - eller friskolene som ble kalt tidligere - til den offentlige skolen. Skal utbryterskolene være frie og private, bør de finansieres av de interessegruppene som mener at de trenger dem. Eventuelt ved at de slipper den delen av skatten som hver av oss bidrar med til fellesskapets skole. Altså på samme måte som når det gjelder livssyn.

 

Frislippet av privatskoler på grunnskolens og videregående opplærings område, tjener ingen annen hensikt enn å berike dem som står bak og trekker i trådene. Det har vi etter hvert fått utvetydige eksempler på. Det er m.a.o. ikke elevene, de foresatte eller samfunnet som tjener på et større mangfold av skoler. Det er eierne. Eller la oss kalle dem investorene. De som setter penger i skoledrift for å tjene penger på statens rundhåndede tilskuddspolitikk.

 

Den rødgrønne regjeringen bør foreta en grundig opprydding. Ikke ved å feie litt i krokene, men ved å gå radikalt til verks og endre forutsetningene.


Kay Olav Winther d.e.   

Hvem skal oppnevne ombudene?

Ikke alle nye påfunn er nyttige. Ordningen med offentlige ombud, har imidlertid vist seg å ha livets rett. Ombudene holder myndighetene i ørene, og ivaretar den "lille" mann og kvinnes rett og interesser.

 

Skal ombudene kunne gjøre den jobben samfunnet har satt dem til, må de være uavhengige. På alle måter. De må kunne si og mene hva de vil, uten frykt for represalier.

 

Derfor bør ordningen med korte åremål og mulighet for reoppnevning vurderes på ny. Den åpner for taktiske disposisjoner fra ombudets side, og uheldig påvirkning fra den myndigheten som ansetter. Eller kluss ved årelmålsperiodens utløp. Slik det skjedde med barneombudet

 

For å fjerne alle fristelser og muligheter for taktiske tilpasninger, bør ombudene oppnevnes for seks eller åtte år om gangen - uten mulighet til forlengelse. Det vil gi ombudet større frihet og mulighet til å ivareta sin integritet, og til å aksjonere uten sideblikk til hva som lønner seg. Det vil alle parter tjene på. Ikke minst den gruppen ombudet skal tjene.

 

Det er ikke heldig at fagdepartementet skal oppnevne ombudet. Det blir på en måte å sette bukken til å passe havresekken.

 

Dette er et synspunkt jeg har hatt lenge - helt uavhengig av Ramin-Osmundsen-saken. Jeg mistenker ikke henne for å ville bytte ombud for å gjøre livet og politikken enklere for seg selv. Men det er åpenbart at situasjonen kan misbrukes.

 

Hvem som eventuelt skal oppnevne ombudene er et interessant spørsmål. Jeg er enig med dem som mener at Riksrevisjonen er den instansen som bør stå for oppnevningene.

 

Riksrevisjonen driver ikke revisjon som ethvert annet revisjonsbyrå. Den befatter seg ikke bare med tall, men driver sin virksomhet ut fra et bredt samfunnspolitisk utgangspunkt. Den har ansatte med tverrfaglig kompetanse som omfatter de fleste arbeids- og samfunnsområder, og fører kontroll på Stortingets vegne og rapporterer til Stortinget. Den holder m.a.o. det statlige Norge i ørene.

 

Det er det ombudene også skal gjøre. Se til at Stortingets forutsetninger blir oppfylt på de respektive ombudsområdene. Samt si i fra om behov for revidert eller ny lovgivning.

 

Som den egentlige oppdragsgiveren, kunne Stortinget foretatt oppnevningene, men det ville brutt med de grunnleggende maktfordelingsprinsippene og forkludret forholdet mellom den lovgivende og utøvende statsmakt.

 

Dessuten ville oppnevninger foretatt av Stortinget åpne for at partiinteresser og partimotsetninger får større plass i prosessen. Ombud som er ansatt mot mindretallets ønske eller vilje, vil ha svekket autoritet og troverdighet.

 

Ombudene bør i prinsippet være hevet over politikken. I praksis vil det være vanskelig å oppnå. Kanskje umulig. Men det bør være et mål å strekke seg etter. I alle tilfelle bør ombudene være hevet over partipolitikken.

 

Skal de oppnå den uavhengigheten som jobben krever, må altså ansettelsesmyndigheten flyttes. En flytting umiddelbart vil bli tolket som en følge av Ramin-Osmundsen-saken. Jeg kan derfor forstå at regjeringen ligger på været.

 

Men ikke for lenge. En omstrukturering er for viktig til at taktiske hensyn bør få utsette den i det uendelige.


Kay Olav Winther d.e.