Hets mot Norge

Innflytelsesrike krefter i Israel driver en hets mot Norge.  

I mangel på reelle eksempler på representativ antisemittisme i den norske befolkningen, produserer de løgnaktige påstander som skal bidra til å sverte og svekke Norge i den Israelske - og den internasjonale - opinionen. Det er en regelrett propagandakampanje som finner sted.

Vi har tidligere påpekt at Manfred Gerstenfeld i boka "Behind the Humanitarian Mask: the Nordic Countries, Israel and the Jews" og i intervju med TV2 har gitt et fortegnet bilde av den jevne nordmanns og den norske statens forhold til jødene.  


I brev til TV2 hevder Gerstenfeld at intervjuet er fordreid, og at han ikke mener at Norge er den mest antisemittiske nasjonen i Europa, men at Norge "has been a pioneer in anti-Semitic and anti-Israeli acts". Det er etter Gerstenfelds oppfatning noe helt annet.

 

Men det er ikke desto mindre også usant. Norge er ingen pioner når det gjelder antisemittiske handlinger. Ikke når det gjelder holdninger heller.

 

Gerstenfelds virksomhet er så tvilsom at til og med norske jøder betviler hans habilitet.


Nå har de norskfiendtlige kreftene i Israel fått hjelp av selveste Jerusalem Post - en av Israels mest innflytelsesrike aviser. I følge dagbladet.no forteller den israelske avisa sine lesere at antisemittisme og antiisraelske følelser har eksplodert i Norge. Det stadig voksende hatet mot Israel og jødene skal være drevet av norske media og den intellektuelle eliten.

 

Under Gazakrigen var Oslo preget av voldelige, antiisraelske demonstrasjoner, "opplyser" avisa som kan fortelle at en rekke talspersoner snakket nedsettende om Israels handlinger i Gaza - inkludert finansminister Kristin Halvorsen, som ledet en marsj, ropende, «Død over jødene!» Avisa oppgir norsk-jødiske ledere, som kilde for opplysningene.


Dette er selvfølgelig det reneste vrøvl og grovt løgnaktig. Det avisa skriver har aldri skjedd, og det finnes neppe noen norsk jøde som vil synke så dypt at de vil bære falsk vitnesbyrd mot SV-lederen og finansministeren på denne måten. 


Alt jeg har skrevet er riktig. Jeg har fått informasjonen fra flere kilder, bl.a. fra Manfred Gerstenfeld og Imre Hercz, sier journalisten Maya Spitzer som har produsert den løgnaktige artikkelen.


Imre Hercz benekter imidlertid på det sterkeste at han har sagt det avisa skriver eller noe som med rimelighet kan oppfattes sånn. Artikkelen er helt gal, og jeg er forferdet, sier han til dagbladet.no. Jeg sa det stikk motsatte, men det passet visst ikke inn i skjemaet hennes, sier Hercz og legger til: Jeg opplever ikke den norske befolkningen som antisemitter eller antiisraelske.  


Klarere kan det ikke sies.


Selvfølgelig finnes det personer i Norge som er jødefiendtlige. Enkeltstående tilfeller av antisemittisme kan man finne over alt - i alle land og alle befolkningslag. Antisemittisme er sjelden i Norge. Men forbitrelsen over Israels framferd mot palestinere og andre naboer er stor, og strekker seg stadig lenger inn i gruppen av personer som sympatiserer med jødene og er opprørte over holocaust. 

Kritikk av enkelte politiske miljøer i Israel eller av den politikken Israel fører, er imidlertid ikke antisemittisme. Det mener trolig ikke israelerne selv eller jødene i Norge heller - innerst inne. Å kalle enhver uenighet og kritikk for antisemittisme er forsøk på å undertrykke uenighet og bringe kritiske røster til taushet. Det er propaganda, og ammunisjon i en uverdig propagandakrig. Som Israel er dømt til å tape. Fordi verden er for åpen og mediene for globale.

Ved løgn, urimeligheter og overdrivelser vender Israel og Israels såkalte "venner", opinionen mot landet, og da vil mistro og sterkere følelser også ramme jødene som folk. Med sin urimelige karakteristikk av all politisk kritikk som antisemittisme, sager Israel iherdig på den greinen landet sitter på.

Dessverre. For det å forstørre forestillingen om utbredt jødehat, der slikt hat knapt finnes, virker som en selvoppfyllende profeti. At en og annen profilert norsk jøde bidrar til denne demoniseringen av det norske folk, er både uklokt og urettferdig. 

Kritikken av Israel vil ikke opphøre før det ikke lenger er noe å kritisere. Det er m.a.o. Israel selv som bestemmer over sitt renommé. Landet påberoper seg å være et demokrati på linje med vestlige demokratier, men blir ikke "stuerent" og tatt inn i det gode selskap før landet setter en stopper for ulovlig bosetting på palestinsk grunn, er ute av de okkuperte områdene, ikke lenger ødelegger palestinsk infrastruktur samt bidrar til å svekke de voldelige kreftene i egen og i nabolandenes befolkning ved å legge forholdene til rette for opprettelsen av en palestinsk stat. 

Nå har imidlertid israelerne valgt en statsminister og en regjering som etter alle solemerker har det stikk motsatte som mål, og som tror at aggressivitet og fortsatt undertrykkelse er nøkkelen til en trygg framtid i området. Det er derfor grunn til å frykte at den delen av verdensopinionen som følger Israel med et kritisk blikk, vil få mer å kritisere. Ikke fordi den er antisemittisk, men fordi Israel stadig gjør seg skyldig i politiske handlinger som opprører et hvert anstendig menneske - uavhengig av religion og uansett etnisk og nasjonal tilhørighet. 

Men det skjønner trolig verken Gerstenfeld, Jerusalem Post eller andre fanatikere som er så opptatt av splinten i andres øyne, at de overser bjelken i sitt eget. 

Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Oppdatert på det viktigste

Det hender så mye viktig at jeg ikke klarer å følge med. Ikke en gang på det aller viktigste.

For noen dager siden ble Nanna Dahlen (22) nødt til å pakke kofferten og reise fra Paradise Hotel. Etter å ha havnet på solorommet for andre gang, så vidt jeg forstår.

Hva solorommet er, vet jeg ikke for jeg har ikke hatt tid til å se Paradise Hotell, selv om oppslagene i pressen forteller meg at dette er et viktig program som er verd min og andres oppmerksomhet.

Og nå er altså Nanna ute av serien.

Uff og uff.

Heldigvis har jeg fått med meg at Eli Landa (25) fra Stavanger og Sara Skjoldnes (17) fra Skien begge ble kåret til Frøken Norge i går.

At jeg ikke gikk glipp av denne begivenheten, beror på ren flaks.

Skal jeg være ærlig, må jeg innrømme at jeg ikke en gang visste at Frøken Norge skulle kåres. Ikke kjenner jeg kriteriene heller.

Men så gikk jeg inn på nettavisene til de store, seriøse avisene, og der fikk jeg vite beskjed.

Heldigvis. Ellers hadde jeg fortsatt å leve i uvitenhet. Det skulle tatt seg ut.

Men nå er jeg heldigvis ajour.

D.v.s. jeg er selvfølgelig ikke ajour. Det er mye på underholdnings- og kulturfronten jeg ikke har fått med meg, dessverre.

Men nå vet jeg i alle fall at Nanna har reist hjem etter å ha vært plassert på solorommet for andre gang, og at Eli skal representere Norge i Miss Universekonkurransen, mens Sara skal konkurrere om tittelen Miss World.  

For så vidt er jeg oppdatert, kan man si.
På det viktigste!

Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: For dårlig.

Se der ja.
Så er norsk landslagsfotball tilbake på sitt egentlige nivå.
Drilloeffekten er borte, og Norge gjør en
dårlig figur - slik landslaget gjorde under Hareide.
Kanskje vi nå kan komme i gang med en konstruktiv diskusjon om hva som skal til for å heve
nivået på norsk fotball uten å bli pratet i senk om at det egentlig ikke står så verst til.
Drillo er en garvet organisator, og organisering er viktig, men også han er avhengig av spillermaterialet.
Jeg har ment at Hareide burde ta sin hatt og gå, og at Egil Olsen ikke var den rette til å ta over.
Etter dagens kamp gjentar jeg min oppfordring til NFF:
Finn fram en trener som kan tilføre landslaget nye tanker og nye
ferdigheter.
Overse tilfeldige tilbakeslag i restaureringsperioden.
Og framfor alt: Sett i gang et storstilt program for å heve det tekniske nivået i norsk fotball!
Norske fotballspillere behersker ikke nær og tett teknisk fotball, men er treige og har et meget begrenset teknisk repertoar.
Vi kan vinne enkelte kamper på maks flaks, men det er alt.
Er vi fornøyd med det?
Som nasjon?
Som publikum?

Cowboyfilosofi

Det er ingen tragedie å miste jobben i Norge i 2009, sier Elin Ørjasæter til Dagbladet. Avisa presenterer henne som jobbekspert.

 

Psykolog er hun i et hvertfall ikke. Da hadde hun forstått at folk er avhengig av inntekter. Mister de arbeidet, mister de livsgrunnlaget. Det er ødeleggende - så vel mentalt som økonomisk og sosialt.

 

Folk har gjeld. Mange til langt oppover øra. Det skyldes ikke ekstravaganse, men at prisen på boliger fikk lov til å utvikle seg inn i det abnorme. Inntil det økonomiske tilbakeslaget med ett fikk prisene til å skli nedover.

 

Hvis eiere av hus og leiligheter mister jobben og betalingsevnen, må de belage seg på å selge. Til priser langt under det de selv betalte. I tillegg til å ha mistet inntektene fra fast arbeid, vil mange arbeidsløse måtte regne med å sitte igjen med et ikke ubetydelig tap - og gjeld - etter salg av bolig. En del har vært igjennom denne prosessen en gang før. Nemlig på 80-tallet, dvs. forrige gang liberalister og eksperter med kullsviertro på markedet kjørte skuta på grunn, og folk flest måtte betale bergingsomkostningene.

 

Å miste jobben er ingen tragedie, sier altså liberalisten Elin Ørjasæter. Midlertidig litt slitsomt og angstskapende, kanskje, men ingen tragedie. Å kalle det en tragedie, er faktisk frekt, mener den såkalte eksperten som øyensynlig ikke er utstyrt med empati, og som ikke kan noe om, og ikke skjønner noe av, alminnelige lønnstakeres hverdag. 

 

Hun tror at arbeidsløshet gir litt dårlig råd en periode.

 

Jeg vet ikke om mange bedrifter bruker Ørjasæters såkalte "ekspertise", men jeg lurer på hva de får igjen for pengene, for her har vi åpenbart å gjøre med en dame som har begrenset kjennskap til virkeligheten omkring seg. Men som har et rikholdig lager av forskrudde liberalistiske ideer om markedet og et fond av klisjeer og lettvinte løsninger. Og få motforestillinger.


Hennes oppfatning er at vi burde hatt flere arbeidsløse enn vi har. Men dessverre er arbeidslederne konfliktsky. Spesielt er det for mange ansatte i norske kommuner der late ledere lar oppsigelsesvernet hindre dem i å sparke folk de burde bli kvitt, får hun seg til å uttale.

Nå kommer imidlertid nedgangstidene dem til hjelp. Heldigvis. Nå kan de leve opp til Ørjasæters ønske om et mer brutalt arbeidsliv, for nå kan de feigeste skaffe seg ryggdekning ved å vise til de økonomiske problemene i samfunnet og bedriften og foreta de oppsigelsene som de burde iverksatt for lenge siden. Slik sett er nedgangstidene av det gode, hvis vi har forstått oraklet Ørjasæter rett.


Jeg kjenner ikke Elin Ørjasæter, men bedømmer henne ut fra det hun sier.

Det jeg ser og hører er en dame med et oppblåst selvbilde. En person som ser på ansatte som brikker i et spill, og ikke har tatt inn over seg at det er mennesker det er snakk om. Enkeltmennesker og familier hvis velferd og eksistens avhenger av arbeid og inntekt.

Det er ubehagelig å møte en person som så til de grader mangler empati og sympati. På den annen side er det kanskje bra at noen setter ansikt på og personifiserer tanker som dette. Det er altfor lett å tro at erfaringene har tvunget slike holdninger ut av norsk politikk og arbeidsliv. At det økonomiske tilbakeslaget har diskreditert slike holdninger i den grad at det vil ta år og dag før disse oppfatningene igjen vinner innpass i styrerommene.

Som man ser, er de så langt fra borte. Tvert i mot kryper troen på markedet fram under dekke av å være løsningen, selv om den i virkeligheten er årsaken til de bunnløse problemene de amerikanske finansinstitusjonene rotet seg inn i før de trakk resten av verden med seg ned i elendigheten.

Jeg vet ikke om det egentlig er uventet. Liberalistene har alltid svarene og patentløsningene på rede hånd. Det er som en naturtilstand. Uansett hva problemene og årsakene er, mener de at løsningene er fri konkurranse og fritt marked hvor arbeidstakerne er innsatsfaktorer på lik linje med kapitalen og bør behandles uten nåde. Og går de under i konkurransen, er det som det skal være. Da er de ikke gode - eller nyttige - nok.

Politikere, bedrifts- og fagforeningsledere, mediefolk og allmennhet bør lese Dagbladets intervju med Elin Ørjasæter. Det forteller i klartekst at "cowboyfilosofien" ikke er død. Den lever i beste velgående. Skjult i de mørke krokene og klar til å stikke hodet fram igjen så snart sjansene byr seg.

 

Så egentlig godt da at vi har folk som Elin Ørjasæter som mangler taktisk evne, men buser ut med det hun har på hjertet. Det viser oss at det er nødvendig å holde guarden oppe.


Kay Olav Winther d.e.

Private skoler er segregerende

Opprinnelig hadde skolen som oppgave å lære barna kristendom. Etter hvert fikk undervisningen og opplæringen et bredere samfunnsperspektiv. Skolen er tilpasset samfunnets behov.

Vi har et mangfoldig samfunn. Et samfunn hvor ulike livsoppfatninger og verdier møtes og skal eksistere side om side. Dagens skole bør oppdra til sameksistens innenfor rammen av et demokratisk samfunnssystem.

 

Sameksistens forutsetter kunnskap - og kjennskap. Et velfungerende samfunn må bygge på felles grunnleggende verdier. Uten en felles basis vil ulike meninger og holdninger føre til polarisering og til sosial uro og labilitet.  

 

Derfor er det i dagens samfunn viktigere enn noen gang å ha en felles skole som formidler grunnleggende kunnskap, verdier og holdninger. Fellesskap og vi-følelse er en forutsetning for at åndsfrihet og kulturelt mangfold skal kunne eksistere i fredlig fellesskap og uten å skape uoverstigelige sosiale, kulturelle og politiske barrierer.

 

Enhetsskolen er en forutsetning for sosial harmoni. Sekteriske friskoler skaper sosiale og kulturelle motsetninger, segregering og polarisering.

 

Tilhengere av private skoler  viser gjerne til at de aller fleste elevene går i den offentlige skolen, og at "friskolene" ikke har ført til større ulikhet eller motsetninger.

 

Det egalitære, harmoniske samfunnet vi har, skyldes bl.a. den felles skolen. Når vi drøfter hva slags skolesystem vi skal ha, kan vi ikke ta utgangspunkt i hva vi har, men i hva vi vil ha - og ikke vil ha - i framtiden. Vi må som samfunn være forutseende og ikke vente med tiltak til problemene er blitt store og uhåndterlige. Ønsket om livssynsskoler, for eksempel strengt kristne og muslimske skoler, viser hva vi har grunn til å frykte.

 

Samfunnet trenger ikke private skoler på grunnskoletrinnet. Samfunnet trenger tvert i mot en enhetlig skole for alle. Det har SV rett i.


Men dessverre finnes det et hinder. FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fastslår at de foresatte skal ha rett til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter.  Forutsetningen er at skolene oppfyller de kravene til undervisningsstandard som staten har fastsatt.

Hensikten er at foreldrene skal kunne sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med deres egen overbevisning. Dermed reduseres skolens betydning som sosial og kulturell bølgedemper. FNs krav hindrer demokratiske land i å bruke skolen som middel til å minske sosiale og kulturelle motsetninger og legge et felles grunnlag for et harmonisk samfunn. 

Det har neppe vært hensikten, men det er konsekvensen. 

Ideelt sett bør indoktrinering i tro og livssyn ikke finne sted i den offentlige skolen, men som private tiltak utenfor skolens hverdag og ramme. Tro er og blir en privatsak. Et høyst personlig anliggende som ikke bør ha noen plass i den offentlige, felles skolen. 

Kristne, muslimer, hinduer og hvem de nå måtte være, bør praktisk og økonomisk få anledning til å drive sin religionsopplæring utenfor skolen. Og det bør også humanister og andre ikke-religiøse få anledning til. 

Slik forholdene i dag er, kan SVs prinsipielt klargjørende vedtak ikke settes om i praktisk politikk. Det betyr ikke at det bør vedlegges protokollen. Regjeringen bør sette i gang et arbeid for å bringe klarhet i hvordan ønsket om en felles grunnleggende skole for alle, kan kombineres med bestemmelsene i den aktuelle FN-konvensjonen, og arbeide for at FN moderer sitt syn slik at det ikke bare kan kreves at undervisningsstandarden skal oppfylles, men at landene også kan kreve at skolene skal tilfredsstille de kravene til en demokratisk, grunnleggende og sosialt harmoniserende opplæring som staten fastsetter. 

Et slikt arbeid vil ikke være i strid med den tids- og situasjonsbestemte "våpenstillstanden" som den rødgrønne regjeringen har inngått med Kristelig Folkeparti. Det heter riktignok "det du evner, kast av de nærmeste krav", men partier som vil noe mer enn å administrere det bestående, må arbeide for langsiktige løsninger.

Man må så i dag for å ha noe å høste i morgen. 

Se for øvrig dette innlegget .

Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: På livet løs

David Nielsen fikk seg en skikkelig smell i hodet i sammenstøtet med Karadas.

Han blødde og virket groggy.

Derfor skulle han vært tatt av banen - umiddelbart.

I stedet fikk han entre banen med bandasje og framtre som tøffingen som ikke lar seg stoppe av en smell i hodet eller to.

Nielsen er kjent for sitt temperament, og hans vurderingsevne er ikke alltid imponerende.

Fikk han seg en hjernerystelse, er det ikke sikkert at han visste hva han gjorde en gang.

Derfor skulle de ansvarlige uansett grepet inn og tatt ham av banen. Straks.

Ikke ventet til han segnet sammen og åpenbart var omtåket.

Men han ville jo ikke. Han ville fortsette, og han svarte riktig på alle kontrollspørsmål, sier lagets lege.

Det betyr at han var klar da han svarte, men ikke at han var frisk nok til nye anstrengelser. Noe den videre utviklingen viste.
Her gjorde legen seg skyldig i en beklagelig feilvurdering.
Toppfotball skal være underholdning, og topptrente idrettsutøvere tåler mer enn vi sofasliterne gjør, men de er - og må behandles som - mennesker med samme behov for omsorg og omtenksomhet som en hver annen.

De er ikke gladiatorer som skal ofre liv og helse.

Hvor grensene går, vet spillerne ofte ikke selv. Det er derfor man har ekspertise.

"Det sier litt om innstillingen hans når han opptrer som han gjør. Det er fantastisk å ha sånne typer i laget, men i dag tror jeg det gikk på bekostning av det som er forsvarlig," sier Branntrener Steinar Nilsen til VG etter kampen.

Ja, og når legen ikke hindret Nielsen i å gå på banen igjen etter smellen, burde Steinar Nilsen gjort det.

En skadet spiller har ikke noe på banen å gjøre - uansett om spilleren selv og legen ikke skjønner det.

Det er trenerens ansvar å se til at laget er "fit for fight".
Bring ikke fotballen i vanry i jakten på poengene - og pengene.


Kay Olav Winther d.e.

Den katolske kirkens uansvarlighet

Den katolske kirken har gjort det igjen.

 

Kondomer hjelper ikke mot HIV og AIDS, sier paven. Han er i mot bruk av prevensjon, og ønsker å svekke et hvert argument som taler for bruk av kondom - eller andre prevensjonsmidler.

 

Da ser han heller at synderne blir syke. Syndens sold er jo døden, så det er en viss logikk i det. Det vil si: Han løser sitt moralske dilemma ved å benekte at kondomer hjelper mot overføring av smitte. Se på dem som bruker kondomer, de blir syke de også, sier den katolske kirken.

 

Heldigvis har verden gått framover. Ikke alle katolikker tar lenger fiskerens tale for god fisk. Katolikker som føler omsorg og ansvar, og ikke nøyer seg med fornektelse og fordømmelse, taler Roma midt i mot.

 

Men dessverre er det mange som lar seg villede av Vatikanet. Altfor mange av dem som er mest utsatt for HIV og AIDS, er nettopp personer som mangler motforestillinger til den katolske kirkens lære at prevensjon er synd. De uopplyste, som følger pavens råd og påbud uten motforestillinger, er de som er mest utsatt for de helsemessige truslene som Paven bagatelliserer. De befinner seg i den delen av verden hvor problemene er størst, men hvor de rasjonelle motforestillingene ikke når fram. Det bidrar ikke til å minske tragedien.

 

For noen er den katolske kirken viktigere enn katolikkene. Slik har det alltid vært. Så også i våre dager.

 

Klakørene godtar alt, og har ingen motforestillinger. De er tvert om fulle av oppkonstruerte indisier på og "bevis" for at kondomer ikke hjelper, og at den eneste holdbare metoden er avholdenhet.

 

Og har katolikkene motforestillinger, mangler dessverre altfor mange av dem mot til å bruke sin fornuft og til å sette sitt skjønn og sin kunnskap opp mot kirkens nedarvede fordommer.

 

Det kan man på en måte forstå - men ikke respektere. Den katolske kirken er et maktapparat. Den har en voldsom autoritet og herredømme over sinnene og forvalter stor religiøs makt over millioner av mennesker verden over. Og den er en maktfaktor av denne verden. Katolisismen holder ikke bare på tradisjonen. Den er tradisjonen; en ubrutt rekke av guds stedfortredere på jorden fra Peter til Benedikt. Det innbyr ikke akkurat til opprør og egne oppfatninger.

 

Men vi lever i en opplyst tid, og informasjonen flyter relativt fritt. De fleste av oss har derfor mulighet til å bruke vår egen intelligens. Vi bør ikke ukritisk akseptere middelalderske forestillinger som kommer fra miljøer og institusjoner som gjennom århundrene har skaffet seg makt over sinnene gjennom skremsler og trusler om evig pine.

 

Av uforklarlige grunner er pavekirken i ekspansjon i vårt land. Stadig flere konverterer, og der bjellesauene går, følger andre etter.

 

Den muslimske innvandringen til den vestlige verden har satt religionen på dagsorden. Det er på sin plass. Men diskusjonen om religionens plass og innflytelse i vårt samfunn bør ikke avgrenses til islam. Også katolisisme, andre avleggere av kristendommen, og andre religioner bør være gjenstand for vedholdende oppmerksomhet og drøfting.

Ikke for å gjøre livet og troen vanskelige for de troende, men for å sikre at religionene ikke truer åndsfriheten. Spesielt friheten til ikke å tro, friheten til å tenke selv og foreta selvstendige moralske og politiske valg. Og til å ta til motmæle mot overtro og religiøse fordommer som vil innsnevre retten til frie tanker og retten til å gi uttrykk for oppfatninger som de religiøse opplever som, eller velger å definere som, krenkende.

 

Religion er en privatsak. Retten til å tro er ukrenkelig. Men når troen tar vegen ut av lønnkammeret og gjør krav på å være politikk eller gjeldende rett, må det sekulariserte samfunnet si i fra.

 

Nettopp i en tid hvor åndsfriheten settes på prøve, og troen på det okkulte vinner stadig nytt terreng, er det nødvendig å ta til gjenmæle mot overtro, mystisisme og religiøse vrangforestillinger - enten de serveres som en del av kjente religioner med røtter i vestlig kultur, eller framstår som eksotiske utslag av fremmede kulturer.

 

For eksempel påhviler det oss å ta til gjenmæle mot den katolske kirkens sabotering av kampen mot HIV og AIDS. Det er ingen intellektuell lek. Det dreier seg om liv eller død.


Kay Olav Winther d.e.

The show must go on

Enkelte russere likte ikke at Ole Einar Bjørndalen ble tilkjent seieren i jaktstarten under VM i skiskyting. De mente at russeren Maxim Tsjoudov var den rettmessige vinneren. Derfor har de truet Bjørndalen på livet.

 

Svensken Mattias Nilsson har også mottatt trusler. Han gjorde det formastelige å kritisere russiske idrettsfolk som var tatt for doping.

 

Vi lever i en verden med mye vold og elendighet. Menneskeliv er blitt billige - også i vår del av verden. Terrorister tar seg til rette, og vinner forståelse langt inn i kretser som man burde ha lov til å vente bedre av. Mengden av terrorisme og voldshandlinger, og tilbøyeligheten til å se gjennom fingrene med, eller bagatellisere, vold og trusler om vold, gjør at ondet brer seg.

 

Avslutningen av verdenscupen skal finne sted i russiske Khanty-Mansiysk på tross av de truslene som er framsatt.

 

Arrangørene vil sikkert framholde at de ikke gir etter for trusler og utpressing, og at de nettopp ved det tilføyer trusselmakerne et nederlag. Men faktum er at de dekker bordet for aktuelle og potensielle utpressere og voldsutøvere.

 

Prisen for arrangørenes "heltemot" og "uredde standhaftighet" er at enkelte utøvere må gå løypa rundt med frykt for at en gærning i skaren av publikummere eller i ly av trærne skal gjøre alvor av truslene. Ingen livvakter i verden kan gi effektiv beskyttelse til en idrettsutøver som farer fram i løypene i en fart som vaktene selv bare kan drømme om. Det eneste var om publikum ble stengts ute, og sikkerhetsvaktene stod tett i tett langs løypa. Enkelte fotballkamper foregår forresten under tilnærmet slike vilkår.

 

Men hvem kan forventes å yte sitt beste under trussel om avstraffelse med døden til følge? Selv om sikkerhetstiltakene tilfredsstiller arrangøren?

 

Arrangementet burde selvfølgelig vært flyttet - umiddelbart og uten parlamentering - for å gi utøverne størst mulig sikkerhet, og for statuere et eksempel. For å markere at trusler om vold - og utøvelse av vold - er totalt uakseptable, og at en hver som bruker slike midler, straffer seg selv og den nasjonen vedkommende mener å ivareta interessene til.

 

Til det kan man selvfølgelig innvende at volden ikke er stedsavhengig og stasjonær. Nasjonsgrensene stenger ingen voldsmenn ute. Vold kan utøves over alt.

 

Det er dessverre riktig. Men det internasjonale skiskytterforbundet med nordmannen Besseberg i spissen - og andre forbund som måtte komme i en liknende situasjon - bør markere at de ikke vil finne seg i trusler, og ikke vil gamble med utøvernes sikkerhet og helse.

 

Nå kan man selvfølgelig spørre om en hel nasjon skal straffes for at en eller flere tullinger, eller mentalt labile personer, går over streken.

 

Jeg tror det er nødvendig. Både for å demonstrere at trusler er uakseptable og har sine omkostninger, og for å inspirere myndighetene i land som skal ha ansvaret for store idrettsarrangementer, til å finne fram til de skyldige, stille dem til ansvar for den terrorhandlingen som truslene er, og sørge for at de blir satt ut av spill.

 

Trusler om vold er ikke lek. Trusler om vold er terror. Også når de forekommer i idretten. Det bør idretten selv markere med all mulig tydelighet.

 

Når arrangørene og det internasjonale skiskytterforbundet ikke viste seg villig til å ta truslene mot Bjørndalen alvorlig nok, burde skiskyterne selv tatt affære og nektet å stille til start i Khanty-Mansiysk. Det ville vært et signal som ikke ville vært til å misforstå. I stedet velger de ansvarlige - og utøverne - å si at "the show must go on".

 

Det lyder besnærende, men er i virkeligheten å stikke hodet i sanden.

 

La oss for all del håpe at de slipper å lære "the hard way". Men de tar en sjanse. Er det verdt det?


Kay Olav Winther d.e.

Den menneskelige psyke

En framtredende norsk psykolog mener at Josef Fritzl er sadist. Den diagnosen har jeg ingen tro på.

 

Fritzl har neppe holdt sin datter innesperret som sexslave i mer enn 20 år for å pine og plage henne. Alt han har foretatt seg med datteren, har han gjort for å tilfredsstille sine lyster - det han har oppfattet som sine behov. Josef Fritzl er en egoist som setter tilfredsstillelse av egne behov foran hensynet til andre mennesker - inklusiv de personene som biologisk og sosialt står ham nærmest.

 

En person som Josef Fritzl har formodentlig svak empati og en lite utviklet sans for medfølelse. Han resonnerer ikke og veier ikke for og i mot, men følger sine innskytelser. Der skiller han seg fra de fleste av oss - i alle fall i graden av det han har gjort.

 

Men også mennesker som Fritzl beveges trolig i likhet med oss andre av flere - ofte motstridende - tilbøyeligheter, impulser, lyster og behov. Fritzl er nok ikke så åndelig ensporet som det kan synes, men som den selvsentrerte egoisten han trolig er, velger han løsninger som imøtekommer hans aktuelle lyster og overser, eller bagatelliserer, de omkostningene hans egoisme og bruk av andre mennesker, har for dem han anvender som redskaper for å oppnå tilfredsstillelse.

 

Jeg er redd dette er egenskaper og karaktertrekk som de fleste mennesker har. I større eller mindre grad. Fritzl er m.a.o. ikke et "dyr" eller "udyr", men et menneskene. Det som skiller personer som Fritzl fra den menige kvinne og mann, er ikke at han har disse egenskapene og særtrekkene i sin personlighet, men at han har dem i så sterk grad at man med en viss rett må kunne kalle dem perverterte, eller at han har utviklet en abnorm evne til å fortrenge dem.

 

De påkjenningene han har utsatt sin datter for, er uforståelige for de fleste av oss. Hvordan kan en far behandle sitt eget barn på denne fornedrende - de fleste vil si abnorme - måten? Hvordan kan noen avle blodskambarn med sin egen datter og holde disse innesperret i år etter år, for å kunne fortsette å misbruke datteren seksuelt, og for å unngå at misgjerningene skal bli oppdaget?

 

Den menneskelige psyke har mange dimensjoner. Evnen til å tilpasse seg til omgivelsene - eller mer presist: å tilpasse, definere og tolke omgivelsene og det som skjer, til egen "fordel" - er et langt mer allmennmenneskelig trekk enn vi liker å tenke på.

 

For eksempel er det nok dessverre slik at gjerninger som burde virke avskyelige og skremmende, kan omtolkes til akseptable, og den som utsetter andre for tortur, plager og påkjenninger, kan som regel omtolke det negative slik at det mister sin frastøtende effekt, og framstår som "nøytrale" - i ekstreme tilfelle positive - handlinger som ikke medfører konsekvenser som forøveren kan se at han eller hun har ansvaret for.

 

Forsøkspersoner er villige til å utsette andre for sterke støt av elektrisk strøm, fordi forsøkslederne sier at de bør gjøre det. Forventningspress og fraskrivelse av ansvar svekker motforestillingene. Forventningspresset stimulerer behovet for å bli likt og akseptert. Den moralsk betente handlingen blir akseptabel.

 

Mye taler for at Fritzl verken intellektuelt eller følelsesmessig har forstått hvilke lidelser han har utsatt datteren og deres felles barn for. De som utførte grusomhetene i konsentrasjonsleirene hadde det trolig på samme måten. De rasjonaliserte og instrumentaliserte sine gjerninger og tok ikke følelsesmessig inn over seg det de selv gjorde, og hvordan det virket på ofrene.

 

Både Fritzl og bødlene i konsentrasjonsleirene må karakteriseres som avstumpede fordi de enten er født med, eller har utviklet, ekstrem evne til å koble bort empati og medfølelse og til å sette oppfyllelsen av egne behov foran hensynet til andre mennesker.

 

Men hvor opprørende det enn kan virke, er det mye som taler for at det finnes en Fritzl i de fleste mennesker - i den forstand at de fleste i gitte situasjoner vil kunne prioritere egen behovsoppfyllelse foran hensynet til de menneskene som oppfattes som instrumenter og redskaper for nødvendig eller ønskelig behovstilfredsstillelse.

 

I utgangspunktet var de fleste gestapister og tsjekister, og bødler i tyske og russiske fengsler og fangeleire, alminnelige mennesker. Men etter hvert vennet de fleste av dem seg til å være rå og brutale og til å bagatellisere eller overse ofrenes lidelser. Akkurat som Fritzl. Og mange andre gjennom historien.

 

Anleggene har de fleste av oss. Trolig alle sammen. Men takket være sosialt press og konvensjoner holder vi dem i sjakk. Heldigvis.

 

I ettertid lurer Fritzl antakelig på hvordan han kunne finne på å gjøre det han har gjort.


Kay Olav Winther d.e.
  

Om å skape fremmedfrykt

Jeg har en viss sans for Thorbjørn Jagland. For hans tilbøyelighet til å tenke utradisjonelt og til å se ting fra nye synsvinkler. Men nå har han gått i baret.

 

Forsøket på å punktere Arbeiderpartiets diskusjon om islam ligger langt under det en person som Jagland bør tillate seg. "Det finnes ikke noen trussel fra islam i Norge, men det er fullt mulig å oppkonstruere en," sier han i følge NTB.

 

"Radikal islam hører ikke hjemme i Norge på noen som helst måte, og det vil vi bekjempe," sa Martin Kolberg NRK. Dette utsagnet skaper ikke frykt, slik Thorbjørn Jagland vil ha det til. Det skaper trygghet. Trygghet for at Arbeiderpartiet er oppmerksom på utfordringene, har en holdning, og vil gjøre noe med en utvikling som kan true det norske samfunnets stabilitet og harmoni.

 

Kolberg har ikke sagt noe om islam som sådan, eller om muslimer. Han har sagt noe om de ytterliggående, om fanatikerne. Om dem som vil omforme oss, og om den delen av islam som er anarkistisk, voldelig og samfunnsomstyrtende.

 

At slike krefter finnes, forteller mediene så godt som hver dag. Men de finnes ikke i Norge, mener øyensynlig Jagland.

 

Uvitenhet er farlig. Naivitet er enda farligere. Naivitet fører nemlig til at man tror det beste om folk selv om alle tilgjengelige fakta taler for årvåkenhet og beredskap.

 

Jagland vet at radikale, voldelige islamister har forårsaket massakrer på sakesløse personer i USA, Spania, England, India - og en rekke andre steder. Men i Norge har vi ingen som tror på - eller kan tenke seg å bruke - radikalte midler som vold som middel i politisk og religiøs kamp, skal vi tro Jagland. Frykten for at vi har - eller kan komme til å få - slike personer og krefter i vårt land er "skapt" og ikke reell mener han.

 

Forhåpentlig finnes det myndigheter og "krefter" i det norske samfunnet som ikke deler Jaglands anelsesløse naivitet, men holder øye med det som skjer. Og forhåpentlig har Arbeiderpartiet politisk kløkt og mot til å tone flagg mot alle som truer det sekulære, demokratiske samfunnet som vi møysommelig har bygd opp og i dag nyter eksistensen av.

 

Hittil har Arbeiderpartiet ligget lavt i terrenget. At det omsider løfter hodet, er et oppløftende tegn som tyder på at det kanskje er i ferd med å våkne for å forsvare de verdiene som det gjennom historien har vært den fremste forkjemperen for. At det vil ta del i debatten om den kulturelt og politisk viktigste samfunnsomveltningen som har funnet sted i vårt land på mange tiår.

 

Denne oppvåkningen har Jagland ingen forståelse for. Han reagerer på at hans eget parti prøver å skape politisk vinning ved å "røre sammen begreper og skape frykt".

 

Den som rører sammen begrepene og realitetene og skaper frykt, er Jagland. Han later nemlig som om motstand mot radikale islamister er en kamp mot enhver muslim og mot islam som religion. Kolberg vet ikke hva radikal islam er, mener han, men ved å antyde at det er vanskelig  å skjelne, kommer han i skade for å sette likhetstegn mellom islam og muslimer og den utfordringen radikal islam og islamister representerer.

Fredelige muslimer som dyrker sin gud og anerkjenner lovene og de kulturelle forutsetningene som det norske samfunnet bygger på, er ikke en fare for noen.

 

Heller ikke de som ønsker å praktisere tvangsgifte, kjønnslemlestelse, kvinneundertrykkelse og voldelig barneoppdragelse - for bare å nevne noe - representerer en fare for det etablerte samfunnet, men de trenger klart uttalt motstand bl.a. fra de politiske partiene, for å tilpasse seg til det samfunnet de har valgt å søke tilflukt i.

 

Kampen mot disse kreftene er en åndskamp, og i den grad disse holdningene er forankret i religiøse forestillinger, er det en kamp mot religionen. Akkurat som den kampen som tidligere er ført mot liknende elementer i kristendommen.

 

På toppen av disse kulturelle motsetningene kommer imidlertid at enkelte mener at deres religion rettferdiggjør bruk av vold for å fremme Allahs sak. Og de tror at de selv forkorter vegen til herligheten ved å ta del i denne voldelige kampen.

 

Jeg tror at Jagland er fullt på det rene med disse forskjellene. Jeg mistenker ham derfor for å fiske i rørt vann når han går i rette med sitt eget parti slik han gjør. Han flørter med de kreftene i vårt land som er i mot kristen fanatisme, men som har forståelse for religiøs fanatisme hos personer med røtter i fremmede kulturer. Ja, jeg mistenker ham for å blande sammen fremmedfrykt, og ønsket om å forsvare kulturelle verdier og posisjoner, for å virke mer troverdig og slagkraftig og for å "vinne" diskusjonen om partiets sjel.

 

At han med dette svekker partiets troverdighet og mulighet til å gjøre sin høyst påkrevde politiske gjerning, ser ikke ut til å bekymre ham. Det burde det gjøre.

 

Betenkt bør han også være over behovet for stadig å tale "Roma midt i mot" og sette partiets og dets ledelse i skammekroken. Det er lett å forveksle ærlig kritikk med revansjelyst for tidligere forsmedelser.

Slike tilbøyeligheter bør han heve seg over.


Kay Olav Winther d.e.

Ja til politisk reklame

Det er et paradoks at arbeiderbevegelsen som har som oppgave å endre samfunnet, er grunnleggende konservativ på enkelte områder. 

Den er motstander av - eller i alle fall skeptisk til - mye av det som er nytt. I noen tilfelle er dens holdninger diktert av sunn skepsis eller motstand mot utvikling som kan sette ervervede rettigheter og samfunnsgoder i fare, men ofte er det en skepsis og motstand for sikkerhets skyld. 

Arbeiderbevegelsen var i mot å oppheve NRKs monopol, og så på det den kalte "frisleppet" i eteren, med skepsis og uvilje. Selv var jeg en av dem som altfor lenge fulgte mitt parti i den saken. I ettertid kan jeg innrømme at jeg tok grundig feil. 

Noen har ment at arbeiderbevegelsen ville vært i mot "frisleppet" av aviser, hvis den hadde hatt mulighet til det. Jeg ser ikke bort fra at det er riktig. Og trolig ville den vært i mot - eller i alle fall skeptisk til - annonser i avisene. Annonsering gir fordeler til dem som har det økonomiske overtaket, og bidrar til å gjøre de sterkeste enda sterkere. Derfor var venstresiden - inkludert meg selv - også lenge skeptisk til reklame på TV. Noen er motstandere av kommersiell TV-reklame ennå. 

Nå er det politisk TV-reklame det gjelder. Og arbeiderbevegelsen - og andre på venstresiden - er i mot. Ja, Trond Giske går så langt i sin motstand at han lager en brudulje av saken. Dermed kompromitterer han både seg selv, regjeringen - og Arbeiderpartiet. 


Det er greit at Giske var i mot politisk reklame på TV, men etter at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) hadde felt sin dom, burde han stukket pipa i sekk. I stedet forsøker han - og dermed regjeringen - seg med triks og lure knep.

 

Det burde han holdt seg for god til. Dessuten vil han ganske sikkert tape politisk på det. Etter hvert som saken går seg til og politisk reklame i etermedia blir vanlig, vil Giske og regjeringen - men dessverre også Arbeiderpartiet - bli husket som de bakstreverne som nok en gang var i mot en utvidelse av ytringsfriheten.

 

For det er ytringsfrihet det dreier seg om. Retten til å gjøre sine politiske oppfatninger kjent og til å forsøke å vinne tilslutning om dem hos allmennheten, dvs. velgerne.

 

Systemet med aviser som ikke er politisk nøytrale, men skriver om partier og politiske saker, gjør forskjell på folk og partier. Noen har ingen talerør. Politisk reklame i pressen bidrar til forskjellsbehandling, fordi det begunstiger dem som har råd til å kjøpe seg plass i pressen og dermed i folks bevissthet. Valgprogrammer i radio og TV er "urettferdige" fordi alle meninger ikke slipper til, eller i alle fall ikke slipper til like mye. Og politisk reklame i etermediene vil ha de samme svakhetene. Ja, hele vårt demokrati er preget av at man blir tildelt, eller kan kjøpe seg, fordeler.

 

Men vi nedlegger ikke systemet av den grunn. I noen grad lever vi med forskjellene. Truer de selve grunntanken om folkestyre basert på ytringsfrihet og kamp om stemmene, forsøker vi å moderere dem på grunnlag av innsikt og erfaringer. Vi sier ikke nei til ytringsfrihet for sikkerhets skyld.

 

Det burde vi - dvs. regjeringen på våre vegne - ikke gjøre når det gjelder TV-reklame for politiske synspunkter og politisk  virksomhet heller. Slipp betalte ytringer til! Trolig viser det seg nok en gang at de bange anelsene blir gjort til skamme.

 

Å rettsforfølge dem som neglisjerer Giskes forbud, vil bare gjøre vondt verre. Giske får ligge som han reder, men regjeringen - og Arbeiderpartiet - bør bli spart for en slik forsmedelighet.

 

Ytringsfriheten vil utvilsomt tjene på TV-reklame. Kanskje vil interessen for politikk øke også.

 

M.a.o.: To fluer i et smekk.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Skuespill på Telenor Arena

Daniel Nannskog er en eminent fotballspiller - og en uforbederlig hissigpropp.

Det må han få lov til å være, bare han ikke går korporlig løs på noen.

Det gjorde han ikke i går.

Han stanget ikke til LSKs Hassane Dosso som lot som om han segnet sammen.

Dosso burde fått direkte rødt kort og vært utvist på stedet.

I stedet fikk Nannskog åpenbart feilaktig gult kort.

Henning Berg sier til VG at han ikke så hva som skjedde.
Kanskje det, men faktum er at Berg var rasende på sidelinjen der han gjentatte ganger viste med overtydelige kroppsbevegelser at Nannskog hadde stanget Dosso og burde fått rødt kort.
Men altså uten å ha sett hva som skjedde - etter det han nå selv sier.
Fotball er en fin sport, og bør ikke bli skjemt av falskspill, fusk og fanteri.
Etter det fjernsynet kunne dokumentere, var Dosso åpenbart den skyldige i dette tilfellet.
Han bør få et par kampers karantene som takk for skuespilleriet.
Dessuten bør klubben ta en alvorsprat med ham om hvordan man oppfører seg på norske fotballbaner.
Og Henning Berg bør se seg selv på TV - og i speilet - og avgjøre om han liker det han ser. 

Kay Olav Winther
d.e.

Yssen og LO

Ingun Yssen har skrevet bok og fortalt sin versjon av striden med Valla. Det tror vi var et klokt trekk.


I november 2007 sa hun at nok får være nok, og at hun ikke ville skrive. Under tittelen Die Zauberlehrlingin skrev vi da at det for så vidt var et respektabelt og modig trekk, men at hun nok hadde forregnet seg hvis hun regnet med at alt ville være glemt om hundre år. Hennes taushet ville ikke stanse prosessen, men overlate til ettertiden å felle dom i saken uten hennes vitneprov. 

Senere er Ingun Yssen åpenbart kommet til andre resultater. Det er bra - for balansen og historieskrivingen. 

Jeg har ikke lest Gerd Liv Vallas bok. Ikke har jeg lest boka til Ingun Yssen heller. Og ikke kjenner jeg Fougner-utvalgets rapport ut over det som er gjort kjent gjennom mediene. I motsetning til en del andre, som heller ikke kjenner sakens realiteter, er jeg ikke i stand til å skifte sol og vind mellom partene.  Men jeg er opptatt av prosessen. Og av sidevirkningene. Både de tilsiktede og indirekte. 

Valla ville nødig bli oppfattet som pusekatt. Eventuelle tendenser i den retning ryddet hun selv effektivt av vegen. Hva Yssen nødig vil bli oppfattet som, vet jeg ikke, men hun framstår ikke som noen pusekatt hun heller. Skal vi tro mediene freser hun og slår med utspilte klør til høyre og venstre hvor hun treffer både den ene og den andre som mer eller mindre tilfeldig står i nærheten.  Om treffene og kloremerkene er berettigede eller angrep på sakesløs tredjemann, er ikke godt å si for en utenforstående, men én ting synes jeg at jeg har en viss bakgrunn for å reagere på, og det er de kraftige, utilslørte angrepene på LO som organisasjon og arbeidsfellesskap. De oppleves som urimelige og ute av proporsjon. 

LO's administrasjon består - i likhet med administrasjonen i de fleste organisasjoner - av medlemsvalgte tillitspersoner og av ansatte som skal hjelpe de tillitsvalgte med å gjøre jobben. De tillitsvalgte utmynter policy og politikk, og de ansatte er rådgivere og sekretariat. 

LO er ikke bare en interesseorganisasjon. LO er en samfunnsfaktor. Som landets største og viktigste arbeidstakerorganisasjon må LO ha en klar profil og en leder med autoritet. Både utad og innad. Det gir lederen - og de øvrige tillitsvalgte - en helt spesiell stilling og status. 

Det betyr ikke at LO kan overse eller bryte kjørereglene i arbeidslivet. Som arbeidstakernes talerør må organisasjonen etterleve de idealene og prinsippene for samarbeid som den krever at andre arbeidsgivere respekter og følger. Men det vil alltid være slik at det er de medlemsvalgte som bestemmer. Når det gjelder policy og politikk vil styringsretten måtte gjelde tyngre enn hensynet til medinnflytelse, flertallsavgjørelser og demokrati på arbeidsplassen.

Det vil også måtte bety at LO i en del saker må prioritere sitt hovedformål, og hensynet til medlemmene i de tilsluttede forbundene, foran offentlig skittentøyvask eller dialog på misfornøyde LO-ansattes premisser. Yssen-Valla-saken var åpenbart primært en personkonflikt - og sekundært en personalkonflikt. Valla ønsket Yssen og trumfet sin vilje igjennom. Det fant Yssen seg til rette med. Hun forlangte så vidt vites, ikke at organisasjonen skulle anvende en "normal", tradisjonell ansettelsesprosedyre. Øyensynlig aksepterte hun lederens rett til å styre og trumfe sin vilje igjennom. Da det skar seg, så hun øyensynlig annerledes på det. I etterkant kritiserer hun LO for ikke å følge vanlige prosedyrer og for ikke å ha tatt et oppgjør med mobbekulturen. 

På en så stor arbeidsplass som LO vil det være personer av forskjellig støpning, og med ulike holdninger og interesser. Ikke alt som blir gjort til en hver tid er ideelt eller prikkfritt. Det gjelder nok også innad i sjiktet av tillitsvalgte. Men å hevde at det i LO finnes en mobbekultur som de medlemsvalgte går god for, eller endog er eksponenter for, er en urimelig og usaklig kritikk. Heller ikke blant de ansatte råder det en mobbekultur

Yssen kom på kant med Valla. For organisasjonen var det ikke to personer av samme betydning. Yssen burde forstå at de medlemsvalgte i utgangspunktet solidariserte seg med organisasjonens fremste tillitsvalgte og gjorde det de mente var best for organisasjonen.

Da rekkevidden av Yssens beskyldninger gikk opp for LO-ledelsen, nedsatte den et uhildet vurderingsutvalg og traff sine avgjørelser på det nye, sakorienterte grunnlaget som var skapt. Det er ikke Yssen tilfreds med. Hun ønsket åpenbart å få LO med på å henge Valla i full offentlighet.

Det ville ingen organisasjon som er avhengig av tillit kunne gå med på. Yssen må føle som hun vil, og føre sin sak som hun vil. Angrepet på LO og beskyldningene om at organisasjonen er preget av en mobbekultur, kunne - og burde - hun spart seg. Det hadde hun tjent på. Forhåpentlig er den skaden hun med sine ubetenksomme og uberettigede påstander har påført organisasjonen, av forbigående art. At mediene hever seg over en debatt på dette nivået, vil både medlemmene, organisasjonen og samfunnet være tjent med. 

Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Forskjell på Loke og Tor

En kvinne fra Alta er dømt til 30 dagers fengsel fordi hun fikk for mye utbetalt i ledighetstrygd, i følge Dagbladet.

Det er NTB som er kilde, så meldingen er ventelig troverdig.

Kvinnen skal ha oppdaget feilen, meldt i fra til NAV og betalt tilbake.

Likevel ble hun dømt. For grovt uaktsomt bedrageri.

Dommen er 30 dagers betinget fengsel.

Hun slipper altså å sone, men hun har fått en stygg plett på sitt rulleblad og står utsatt til hvis hun skulle være så uheldig å gjøre noe annet straffbart.

Jeg kjenner ikke enkelthetene, men forholder det seg slik damen forteller til NRK og slik NTB skriver, står vi over for et justismord.

Et overgrep som gjør det nødvendig å stille kritiske spørsmål om vurderingsevnen hos anmelderen, politiet og rettsvesenet.

Og lovgiveren - hvis det står noe sted i lovverket at slike overtredelser skal rettsforfølges.

Hvilke samfunnsinteresser er tjent med rettsvesenet kobles inn i saker som dette?

Hvis damen med velberådd hu hadde ført NAV bak lyset, burde det blitt reagert. På en måte som står i rimelig forhold til overtredelsens art.

Men når retten kaller forgåelsen uaktsomhet, og hun selv har sagt i fra, og til overmål har betalt tilbake det skyldige, burde saken vært ordnet i minnelighet.

Og skulle det være slik at hun ikke har gitt feilaktige opplysninger i bedragersk hensikt, men har fått utbetalt for mye fordi NAV ikke har gjort jobben sin, burde hun ikke mottatt verken bebreidelser eller straff, men en unnskyldning og oppreisning fra det offentlige.

Nå vil  "alle" si: Hun brukte Bondevik-oppskriften, men i motsetning til ham slapp hun ikke unna. Det beviser at myndighetene og rettsvesenet gjør forskjell på folk.

Og det virker som en rimelig antakelse.
Nei, ta svindlerne. Dem er det formodentlig en del av.

Men kompromitter ikke NAV, politiet og rettsvesenet med å bekrefte at det gjøres forskjell på Loke og på Tor.

Rett opp blunderen snarest!


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Strutsepolitikk

Fremskrittspartiets framgang på Vårt Lands februarmåling var ikke et blaff.
I dagens måling som Norfakta har utført for Klassekampen og Nationen, går partiet fram 4 prosentpoeng og er bare ubetydelig 3 prosent mindre enn Arbeiderpartiet.

Professor Anders Todal Jensen ved NTNU i Trondheim uttaler at det ikke er tvil om at innvandringssaken forklarer endringene i partienes oppslutning.

Det har han etter all sannsynlighet rett i. Så lenge de andre partiene ikke har mot eller vilje til å drøfte utfordringer og problemer som følger av innvandringen og møtet mellom ulike livssyn og kulturer, kommer Fremskrittspartiet til å fortsette framgangen.

Dette er nemlig forhold som mange er opptatt av. Den virkelighetsoppfatningen regjeringspartiene, samt Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre gir uttrykk for, stemmer ikke med det folk flest opplever. Fortielsen, fornektelsen og bagatelliseringen skaper vel så stor utrygghet som selve konfrontasjonen med det fremmede og ukjente.

Men det forstår ikke de øvrige partiene. Eller de velger å lukke øynene for det. I alle fall tar de ikke de praktiske konsekvensene av det de eventuelt måtte innse.
Derfor får Fremskrittspartiet råde grunnen alene, og legge premissene for medienes og menigmanns oppfatning av det som skjer.

I går var det 8. mars. Da kunne partiene tatt kraftfullt til orde for menneskeverd og likestilling mellom kjønnene - uansett religiøs og kulturell bakgrunn.

Men partiene var så godt som usynlige og lot seg ikke høre.

Mens de andre partiene nøyer seg med å besvære seg over debatten i stedet for å drøfte utfordringene, og kaller folks engasjement "fremmedfrykt" og "rasisme" sier tilnærmet en tredel av befolkningen at de ville stemt på Fremskrittspartiet hvis det var valg i dag.

Vil det få partiene til å ta folk på alvor, analysere situasjonen og utmynte en politikk for de forholdene som folk er opptatt av?  
Formodentlig ikke.
Reagerer de slik de har gjort hittil, vil de riste beklagende på hodet over at Fremskrittspartiet "fisker i rørt vann" og at Siv Jenssen bruker "fremmedfrykten" til å score billige politiske poenger og til å skaffe seg velgere på moralsk tvilsomt grunnlag.

M.a.o.: De vil fortsette å klage over at terrenget ikke stemmer med kartet.
Og stikke hodet i sanden.

Det er det som kalles strutsepolitikk.

Kay Olav Winther d.e.


8. mars

Kvinnedagen ble ikke oppfunnet på 1970-tallet. Det var verken Kvinnefronten eller Nyfeministene som gikk i bresjen.


Kvinnedagen ble første gang markert for 101 år siden i det bornerte USA som hadde tatt med seg sosialt og religiøst betingede kvinneroller og kvinneundertrykkelse fra bl.a. Europa.


Så å si umiddelbart tok sosialdemokratiet kampdagen i bruk. Senere gjorde kommunistene dagen til sin, og i 1922 bestemte Lenin at kvinnedagen skulle feires 8. mars.


Arbeiderpartiet i Norge feiret dagen fra før første verdenskrig. Etter at kommunistpartiet ble stiftet på begynnelsen av 1920-tallet, markerte også kommunistpartiet og kommunistkvinnene dagen. Etter den 2. verdenskrig ble dagen i Norge feiret sporadisk til Kvinnefronten i 1972 tok tradisjonen fram igjen, pusset den opp og gav feiringen nytt liv.


Kvinnedagen har vært viktig. Den har bidratt til å rette søkelyset mot forskjellige former for undertrykkelse av kvinner og mot forskjellsbehandling og diskriminering basert på kjønn. På 1900-tallet inntok kvinner i "vesten" kamp for kamp, framrykning for framrykning, nye bastioner som de senere har befestet.


I "orientalske" kulturer har kvinnene ikke fått del i denne frigjøringen. I den økonomiske og sosiale overklassen har kvinnene enkelte steder kunnet ta seg til rette og skaffe seg friere armslag, men det brede laget av kvinner blir fortsatt betraktet som annenrangs mennesker og gitt en tilbaketrukket og fordekt rolle prisgitt den herskende mannen.  Husets herre hersker over alle. Sønner hersker over mor, søstre og bestemødre, og onkler føler seg og sitt truet av jenter og kvinner i familien som ikke opptrer i samsvar med den religiøse og kulturelle kodeks som gjelder i det samfunnet de oppfatter seg som - eller ønsker å være - en del av.


Lenge var disse holdningene regionalisert. Migrasjonen har flyttet kvinneundertrykkingen fra dens kulturelle hjemstavn til vesten, til Europa - og til Norge. I løpet av 30 år har vi i vårt land fått inn en religiøst og kulturelt betinget kvinneundertrykkelse som går lenger og er mer hardnakket enn noen annen vi har sett i vårt land siden kvinnedagen ble tatt i bruk som demonstrasjons- og kampdag.


I sum er norske kvinner bevisste. De krever sin rettmessige plass i samfunnet. De aksepterer ikke forskjellsbehandling. Norske kvinner forlanger kontroll over sine egne liv. De finner seg ikke i å gå tre skritt etter mannen - verken i bokstavelig eller overført betydning.


Man skulle derfor tro at de ville finne den nedverdigende undertrykkelsen av medsøstre med røtter i andre kulturer, utålelig. At de som "en kvinne" ville reise i protest mot at voksne kvinner er frarøvet alminnelige menneskerettigheter, og at unge jenter oppdras til underlegenhet og underdanighet. At de ville finne det utålelig at unge gutter uten kunnskaper og livserfaring - men med innpodede, mannssjåvinistiske kjønnsrolleoppfatninger - skal få trekke opp grensene for kvinnelige familiemedlemmers livsutfoldelse.


M.a.o. at norske kvinner ville bruke 8. marsdagen til å arbeide for frigjøring av de norske - og potensielt norske - kvinnene som holdes nede i en kjønnsfascistisk undertrykkelse i en gettofisert tilværelse hvor de har begrenset mulighet til å kjempe for sin egen frigjøring uten urimelig store personlige og sosiale omkostninger.


Påpekningen av at norsk kvinnebevegelse - både den politiske og den "kjønnspolitiske" - har sviktet sine undertrykte medsøstre, er av enkelte oppfattet som et rasistisk betont ønske om kulturimperialistiske tiltak over for avvikende meninger og andre kulturer enn vår egen.


All åndskamp er misjonsvirksomhet og har som underliggende mål å kjempe for større forståelse for og utbredelse av bestemte ideologiske oppfatninger og konkrete politiske tiltak. Kampen mot så vel åpen som fordekt  kvinneundertrykking er en kamp ikke bare for rettigheter, men mot overtro, segregerende myter, holdninger og handlinger som setter til side ideer og idealer som vårt samfunn bygger på og holder høyt.


Å godta krenkelse av ideer og idealer som man i vårt samfunn har kjempet fram i århundrelang kamp, er ikke toleranse. Det er ikke liberalisme heller. Det er nihilisme.


De som påpeker kvinnebevegelsens manglende søstersolidaritet ved årets 8. marsmarkering og kritiserer den for unnfallenhet, har rett. Uansett om kritikernes ståsted er til høyre eller venstre på den politiske skalaen. Dagen i dag burde vært brukt til en massiv demonstrasjon mot den uverdige kvinneundertrykkelsen som finner sted i vårt land.


Kvinnebevegelsen burde satt føttene ned, løftet knyttneven i tross og sagt: Dette finner vi oss ikke i! Vi aksepterer ikke at menn behandler kvinner som sin eiendom og nekter dem de  menneskerettighetene som kvinnene har i det landet de har brakt familien sin til. I vårt land er kvinner fullverdige mennesker. Med fulle rettigheter. Individuelt, privat og sosialt. At innvandrerkvinnene i vår samfunn, skal nyte godt av disse samme rettighetene skal vi sørge for. Vi står sammen i et søsterlig, solidarisk fellesskap.

I det minste burde den politiske kvinnebevegelsen, i tråd med dagens tradisjon, gjort denne kampen til sin i stedet for å storme erobrede skanser og slå inn åpne dører i et allerede egalitært samfunn.


Kay Olav Winther d.e.


Kort sagt: Økokrim burde gått stillere i dørene

Økokrim har besluttet å etterforske Anders Talleraas, Magnus Stangeland og Thor-Eirik Gulbrandsen.

I følge ANB-NTB er de mistenkt for pensjonsjuks. Hva nå det måtte være.

Riksrevisjonen og Kjønstad-utvalget har tidligere ment at disse tre  og flere andre har tatt i mot pensjon som de ikke har rett til. Om det er de tidligere stortingspolitikerne som har jukset, eller Stortinget som har rotet, er uklart.

Tilsvarende tiltak over for Gro Harlem Brundtland, Kjell Magne Bondevik og Tore Austad er lagt vekk.  

Hvis de tre har fått Stortinget til å utbetale seg urettmessig pensjon ved med vitende og vilje å ha gitt Stortinget feilaktige eller villedende opplysninger, må det selvfølgelig tas affære.

Hvis noen av de tre i bedragersk hensikt har unnlatt å rapportere om endringer i inntektsforholdene som de visste, eller burde vite, ville ha betydning for pensjonsutbetalingen, må det også tas affære.

Men hvis de tre - eller noen av dem - er blitt tildelt pensjon fordi Stortinget har gjort feil, og mottakerne har vært i god tro og uten skyld i utbetalingene, er det Økokrim nå gjør, en regulær personforfølgelse med store sosiale og personlige konsekvenser.

Riksrevisjonen mente at reglene var klare, og stigmatiserte flere "skyldige". Helt uten grunn har det vist seg.

Kjønstad-utvalget hengte også ut flere som nå er "frikjent".

Enten er det noe alvorlig galt med reglene, eller med vurderingsevnen i riksrevisjonen og det såkalte ekspertutvalget - eller med både reglene og "ekspertene".

Denne saken burde derfor vært løst på en helt annen måte - ikke ved straffeforfølgelse, men - om realitetene tilsier det - ved økonomisk oppgjør i minnelighet.

M.a.o. i ro og fred.

Med mindre noen av de tre altså med velberådd hu har overtrådt lover og bestemmelser som er så klare og forståelige at pensjonsmottakerne må forventes å ha forstått dem.

Nå sitter man igjen med en beklemmende følelse av at de er ofret for at mediene og den mest blodtørstige og politikerforaktende del av befolkningen skal få sitt.

Vi mistenker ikke Økokrim for å være på jakt etter noe annet enn sannheten, men måten de leter etter sannheten på, er stigmatiserende og sosialt tvilsom.

For de personene det her er snakk om, vil selve mistanken og prosessen være en uforholdsmessig straff om de skulle være uskyldige.

Hvis Økokrim ikke finner at de tre har gjort seg skyldig i det de er mistenkt for, vil de allerede være ubotelig skadet for all framtid.

For det er sjelden røyk uten ild, ikke sant, og disse tre har sikkert sluppet unna på grunn av sin stand og stilling, mens den lille mann må svi.

Slik tenker deler av allmennheten, og slik opererer flere av mediene.

Er dette en mulig konsekvens som bekymrer Økokrim?

Burde ikke den mildt sagt lurvete prosessen som hittil har funnet sted, fått Økokrim til å gå stillere i dørene?


Kay Olav Winther d.e.


Er kvinnelige forfattere undertrykt?

Enkelte kvinner opptrer på samme måte som innvandrerminoriteter. Når én blir kritisert, hevder de at de er nedvurdert som gruppe.

Kvinner nomineres ikke til litteraturpriser og er generelt lite synlige i det litterære liv, sier forfatteren Brit Bildøen til Aftenposten. Det skyldes bl.a. myten at kvinner skriver om «kvinneting», hevder hun.

At enkelte kritikere ikke er udelt begeistret for bøkene til Nobelpristakeren Elfriede Jelinek, skyldes for eksempel at hun er kvinne, skal vi tro Bildøen som bruker Terje Stemland i Aftenposten som avskrekkende eksempel. Han diskvalifiserte hele forfatterskapet hennes, hevder hun og slenger oversetteren Sverre Dahl i vektskåla for godt kjøps skyld. Han har karakterisert Jelinek som vill og gal.

Og da skjønner vi hva vi bør mene om ham, så hermed være bevist: Menn er noen mannsgriser, også på dette området, og er skyld i at kvinnene ikke får den plassen i litteraturhistorien som de har krav på, nemlig minst 50 prosent - hvis jeg forstår Bildøen rett.

For det finnes jo så mange "sterke" (hva nå det måtte være)  kvinnelige forfattere. Problemet er at de ikke er synlige, men nå har Bildøen synliggjort ti av dem i en bok hun lanserer denne uka. At det skulle være noen som helst sammenheng mellom Bildøens boklansering og hennes etter mitt skjønn usaklige, korstog mot mannlige litteraturkritikere, må vi se bort fra. Hun bruker nok ikke "kjønn" for å undertrykke andre. At hun bruker påstått kjønnsdiskriminering for å fremme sin egen sak, må vi se bort fra. Og å tro, eller mene, at kvinnenes plass i litteraturhistorien avspeiler deres plass i litteraturen, ville være å forsterke kvinnediskrimineringen ytterligere, så det må vi avstå fra. Så vidt jeg forstår signalene fra Bildøen.

Så min påstand blir en annen, nemlig at litteraturen og litteraturhistorien er full av dyktige kvinnelige forfattere. Det gjelder verdenslitteraturen og norsk litteratur. Det gjelder fortiden og dagen i dag. Jeg ser ingen tegn til at kvinnelige forfattere i dagens samfunn blir  diskriminert som følge av sitt kjønn. Med det har jeg ikke sagt at alle har fått den plassen de fortjener, men det er et forbehold som slår begge veger.

Min erfaring er faktisk at de fleste lesere glatt ser bort fra om en bok - enten den er skjønnlitterær eller faglitterær - er skrevet av en kvinne eller en mann. De forholder seg til innhold og uttrykksform.

Jeg kan ikke gi meg til å ramse opp kvinnelige forfattere for å underbygge at den diskrimineringen Bildøen beskriver, ikke finner sted. Listen over framtredende, anerkjente kvinnelige forfattere ville bli så å si uendelig.

Bildøen går derfor, etter min mening, drabelig til felts mot vindmøller. Og det må hun få lov til. Hver sin lyst. Men hennes korstog har et par betenkelige sideefffekter.

Stakkarsliggjøringen av kvinner og kvinneforfattere bidrar til å skape en forestilling om at kvinner er svake og lar seg underkue og ikke er i stand til å innta sin selvfølgelige posisjon i samfunnet - og i litteraturhistorien - uten ekstraordinære hjelpetiltak. Og: Korstoget mot de slemme mennene sementerer myten om den undertrykkende mannsmafiaens kamp mot kvinner på alle samfunnsområder - også når det gjelder litterær anerkjennelse.

Dessuten: Vi kan vel ikke helt se bort fra at når den angivelige påstanden om at "kvinner bare skriver om kvinneting" stadig trekkes fram, så etterlater det etter hvert en mistanke hos det lesende publikum om at det kanskje forholder seg nettopp slik.  

Og hvem tjener på slik mytifisering og polarisering? Kvinnelige forfattere? Neppe.

Derimot kan det være gefundenes fressen for grupper som ikke er i stand til å se over kjønnsbarrierene, og som tviholder på konstruerte motsetninger for å kunne holde fordommene ved like og kjønnskampen i gang.

Førstkommende søndag er det 8. mars. Det er en dag som har betydd mye for kvinnenes frigjøring. For deres rett og mulighet til å delta i samfunnslivet, og for muligheten til å være - og bli anerkjent som - individer med varierende interesser, evner og anlegg. Og til å skrive bøker.

Kvinnene i den vestlige verden nyter godt av alle menneskerettigheter. Det kan og bør feires.

I andre kulturer er kvinner fortsatt diskriminerte og undertrykte. Noen har tatt med seg sin mannssjåvinistiske kultur hit til oss. Det finnes fortsatt undertrykkelse å slåss mot. Både ved hjelp av politiske virkemidler og litterære. Her er "oppgaver" nok - både for kvinnelige og mannlige  forfattere.

I stedet velger altså noen å slåss mot vindmøller. Det er ikke kvinnene tjent med. Og det er ikke i 8. marsdagens ånd.

Kay Olav Winther d.e.

Tøv om antisemittisme

Angrep er det beste forsvar heter det. Det er sikkert en leveregel for israeleren Manfred Gerstenfeld som TV2 har intervjuet. Han skal visstnok være statsviter, professor og forfatter. Han hevder  at Norge er den mest antisemittiske nasjonen i Europa. 

Nå er ikke denne påstanden så mye å bry seg om. Gerstenfeld er riktignok jøde, men han vet åpenbart ikke hva antisemittisme er. Han tror at kritikk av Israel og Israelsk politikk - for eksempel bombingen av Gaza - er antisemittisme. 


Nordmenn er et barbarisk og uintelligent folkeferd, med en sykelig trang til å trosse verdensopinionen, mener herr Gerstenfeld, og uttrykker seg akkurat så fordomsfullt, kategorisk og unyansert som han vil ha det til at vi gjør.  

 

Spesielt sjokkerende finner han det at Norge har en finansminister som deltok i demonstrasjonstog mot Israels krigføring i Gaza. "Det er antisemittisk pionervirksomhet," sier statsviteren og professoren til TV 2.

 

Dette er med respekt å melde det rene tøv. Noe herr Gerstenfeld trolig er klar over. Han benytter seg her av et av de eldste triksene i boka. Nemlig å forsøke å snu oppmerksomheten bort fra det kritikkverdige ved å kritisere kritikerne.

 

Og beskyldningene om antisemittisme er selve glansnummeret. Utsatt for denne beskyldningen stikker en del pipa i sekk. For hvem vil ha dette nedrige ordet klebet til seg. Det er åpenbart en slik effekt herr Gerstenfeld håper på.

 

Det er mulig at slike plumpe hersketeknikker fungerer i de kretsene hvor herr Gerstenfeld vanker, men blant alminnelige oppegående humanistisk orienterte mennesker, faller den slags til jorden. De fleste av oss vet godt forskjell på antisemittisme og politisk kritikk av Israel og israelere.

 

Kritikken mot Israel etter terrorbombingen av Gaza har vært universell og unison. Og er på sin plass. Gjennom årene har Israel gjentatte ganger fått kritikk i FN. Men landets skiftende ledere bryr seg ikke om kritikken. De vet at de kan ture fram fordi de har USA i ryggen.


Denne gangen har Israel fått kritikk i FN, av EU og av statsledere verden over. Også denne kritikken preller av. Det finnes en opposisjon i Israel, men velgerne gir sin stemme til de partiene som gang på gang har bevist at deres politikk ikke gir fred, men fører landet ut i et stadig verre uføre. Kritikk og markering av synspunkter og standpunkter er derfor i høyeste grad på sin plass.

 

At den såkalte statsviteren Gerstenfeld kritiserer norsk statsvitenskap og kommer trekkende med den forslitte påstanden om at Norges eneste bidrag til internasjonal statsvitenskap er navnet «Quisling», forteller ikke noe særlig om Norge, men det forteller en hel del om det intellektuelle og kunnskapsmessige nivået herr Gerstenfeld beveger seg på.


Gerstenfelds formål er klart. Han vil bidra til å punktere den norske debatten om Israels tvilsomme politikk og gjentatte trakasseringer av og krigsherjinger mot sine arabiske naboer. Det bør han ikke lykkes med. Verken han eller andre. 

Jeg er ikke blind for det uforsonlige hatet mot Israel som preger store deler av den arabiske befolkningen i området, og den terroren i form av raketter og selvmordsbombere som utøves mot sakesløse, sivile israelere. Det gjøres dumheter på begge sider, men proporsjonene kan ikke sammenliknes, og det er Israel som står for undertrykkelsen av palestinerne og som har maktmidlene - og dermed nøkkelen til en løsning av konflikten. En løsning som både palestinerne og Israel ville vært tjent med. 

Jo, staere Israel står på at de er uten skyld i forholdene og må ha lov til å forsvare seg mot terror, desto lenger unna er de politiske løsningene. Jo, flere Gerstenfeld'er som forsøpler debatten ved å kalle Israels kritikere sykelige, barbariske og uintelligente antisemitter, desto lenger unna er dialogen og de fredelige løsningene. 

Det forstår den såkalte statsviteren Gerstenfeld og hans geliker ikke noe av, men Israels befolkning burde ha forstått at de ultrakonservative partienes politikk ikke gir fred, men forverrer og forlenger den situasjonen som gjør både deres eget og palestinernes liv til et helvete. 

Den sjansen grep de ikke. Dessverre. Derfor må verdensopinionen øke kritikken - selv om det fører til uberettigede beskyldninger om antisemittisme.

Kay Olav Winther d.e.

Den katolske kirken i hardt vær

Richard Williamson er biskop i den katolske kirken. Han er altså en presumptivt lærd mann - etter katolsk målestokk. På tross av omfattende studier og et langt liv har biskop Williamson ikke fått med seg at nazistene gasset i hjel flere millioner jøder. Han benekter holocaust.

 

Kanskje drepte nazistene et sted mellom 300.000 og 400.000 mener hans velærverdighet Williamson, men de gasset ingen. Gasskamrene fantes ikke hevder han.

 

Det er Sveriges Televisjon som har fått biskopen til å avsløre sin uvitenhet, sine vrangforestillinger og sin hardnakkede holocaustfornektelse for åpent kamera. Jeg har sett de avslørende innslagene i programserien "Uppdrag granskning". Det er storartet journalistisk arbeid.

 

At den katolske kirken kan gjøre en person som Williamson til kirkelig leder, er skremmende, men ikke overraskende. Det skjuler seg mangt og mye i den katolske kirken - som i andre kirkesamfunn og religioner.

 

Det som gjør Williamsons tilfelle spesielt, er at pave Benedikt 16. vil ta ham inn i varmen igjen etter at han har vært utestengt. Paven er forledet, sier pavekirkens forsvarere. Men paven er etter den katolske kirkens egen lære ufeilbarlig. Han opptrer på vegne av gud. Så enten er gud forledet, eller så må det tolkes som guds uttrykte vilje at biskop Williamson skal tas til nåde.

 

Paven har riktignok bedt Williamson trekke tilbake de ubekvemme uttalelsene om at gasskamrene ikke fantes og massehenrettelsene ikke fant sted, men det vil ikke Williamson. I alle fall ikke før han har fått vurdert bevisene nærmere.

 

Det kan lyde plausibelt, men er vel egentlig en logisk inkonsekvens etter som han jo åpenbart har ment å vite nok om forholdene til å gå i mot en så å si samlet verdensopinion og benekte at nazistene utryddet millioner av jøder ved hjelp av gass.

 

Men for all del, trenger han i likhet med "vantro-Tomas" flere bevis, kan han jo bare ta en studietur til en eller flere av konsentrasjonsleirene. Sachsenhausen for eksempel. Som ikke engang var en av de verste og mest effektive. Der har jeg vært, og der finner han beviser - både i form av bygningsrester, kremeringsovner, et overveldende bildemateriale og etterlatenskaper etter myrdede jøder, sigøynere, slaviske undermennesker, homoseksuelle og andre som nazistene fant det på sin plass å befri menneskeheten for.

 

Nå er det selvfølgelig ikke sikkert at bevisene holder. For biskop Williamson. Det er jo egentlig ikke overraskende at folk som har gjort det til sitt levebrød å tro på myter, og erklære det okkulte for faktum, også har evnen til å la være å tro på det åpenbare og til å benekte klare fakta.

 

Det gjelder både biskopen - og paven.

 

Pavens skjebne og anseelse er knyttet til biskop Williamson. Observatører mener at pavens behandling av saken, gir grunn til å trekke hans dømmekraft i tvil. Det er det vanskelig å være uenig i.

 

Ekstra problematisk er det at pave Benedikt 16. er tysk. Som ung gutt var han med i Hitlerjugend. Sannsynligvis ble han tvunget med, men hva gjorde medlemskapet med et ungt ubefestet sinn som ble utsatt for massiv propaganda? Hvilke spiredyktige frø ligger igjen etter den åndelige voldtekten som han og hans jevnaldrende ble utsatt for?

 

Ved ikke kraftfullt og klart å ta avstand fra biskop Williamson og alt hans vesen, har paven stilt den katolske kirken, pavestolen og seg selv i vanry. Han undergraver med sin holdning kirkens og sin egen autoritet i moralske spørsmål.

 

Det bør i og for seg være noen ulykke. Hvis det betyr at flere frigjør seg fra religionens nakkegrep og redselen for synd og fortapelse og selv tar ansvar for sine liv og avgjør hvilke moralske autoriteter de vil feste lit til, er det faktisk bra. Men for pavestolen kan Williamson lett bli begynnelsen på et moralsk forfall som kan utvikle seg til et katastrofalt troverdighetsproblem. For den katolske kirken har flere spøkelser som  lenge har oppholdt seg i mørke bakrom, men nå har trådt fram i offentlighetens lys.

 

Hjelpebiskop Gerhard Maria Wagner av Linz forkynner for eksempel at naturkatastrofer er resultat av en åndelig miljøforurensning og Guds straff for synd, bl.a. for abort, seksuell promiskuitet og homoseksualitet. Han hevder at Tsunamien i 2004 fant sted i julen fordi gud ville straffe rike vestlige turister som hadde reist til det fattige Thailand. Bøkene om Harry Potter er satanisme, mener han. Biskop Wagner tar m.a.o. i bruk skremsler og hersketeknikker som gjennom historien har stått sterkt i religiøs forkynnelse. Williamson er altså ikke den eneste ytterliggående som er tatt inn i varmen av den nåværende paven.

   

Det skal bli spennende å se hvordan pavekirken løser de teologiske og moralske dilemmaene som den har brakt seg selv opp i. Troende har en ufattelig evne til å forsone seg med fornektelse, fortegnelse og logiske inkonsekvenser. Det ligger i troens natur at den ikke er avhengig av viten og logikk, men trives i en blanding av mystikk og uklarhet.

 

Men vi lever ikke lenger i middelalderen. Stadig flere vet mer, og er i stand til å avsløre humbug, hersketeknikker og ren dumhet. Om det får noen konsekvenser for deres religiøse oppfatninger, gjenstår å se.


Kay Olav Winther d.e.