Kurt Oddekalv blir grusom

Jeg har tatt avstand fra Kurt Oddekalvs hetsing av norsk oppdrettsnæring. Og betvilt hans innsikt. Og den "ekspertisen" han støtter seg på.  Se innlegget "Oddekalv er ingen ekspert".

Etter som jeg misliker "bakholdsangrep" gjorde jeg Kurt Oddekalv og flere andre personer i Miljøvernforbundet oppmerksom på innlegget. Slik at han kunne forsvare seg. Om han følte behov for det.

Og det følte han. Han sendte meg dette svaret:

"Gratulere, du kvalifiserer til prisen som enfoldig godfjott en slik en som regjeringen og oppdrettsmakta liker. Kanskje du skulle se og lese hvis du evner litt på www.nmf.no og firda i dag. Hvor marin harvest topp støtter det jeg sier desutten hvordan kan da (useriøse økokrim) ha 4 saker fra meg og oss til etterforskning i 2008 og 2 nå i 2010. Nei du er nok en av de ytterst få jeg vil anbefale og spise masse oppdrettsfisk slik at du får den daglige dosen med parakloranilin og pcb m dioksiner til dessert. Lykke til vennlig hilsen Kurt O"

Etter som jeg ikke anser min korrespondanse med Naturvernforbundets grunnlegger og leder som personlig eller privat, gjengir jeg svaret til allmenn beskuelse.

Det forteller en del. Om det saklighetsnivået Oddekalv og forbundet hans opererer på. Her er åpenbart mer følelser enn refleksjon. Og mer invektiver enn argumenter. Egentlig ikke uventet.

At Oddekalv blir irritert når han får motbør, er helt OK. At han blir forbannet også. Og ønsket om å gi en frekk kritiker et verbalt "slag i trynet", er til å forstå. Men en klok person ville holdt dette for seg selv. For sakens skyld.

Hadde Oddekalv vært en privatperson, hadde jeg ikke gjort mer ut av dette. Enhver har rett til å miste fatningen.

Men av en som står fram som høyt profilert forkjemper for norsk natur og miljø, og utgir seg for å være seriøs leder, vegviser og sannsiger, venter man noe mere. Informasjon, f. eks. Og saklige, faglige argumenter.

Å vise temperament er unorsk. Men greit. Utemmet temperament er imidlertid et handikapp. Spesielt hos en leder. For det gjør det vanskelig for allmennheten å avgjøre hvor temperamentet og hevnfølelsen slutter, og de saklige overveielsene begynner. Hvis de finnes.

Og det er akkurat det denne saken handler om. Oddekalv føler at myndighetene og oppdrettsnæringen har brutt inngåtte avtaler. Avtaler de har inngått med ham.

Da skal de jaggu ha igjen. Koste hva det koste vil. Og norsk økonomi er ikke hans sak. Han lar seg ikke plukke på nesa. Det skal de ansvarlige få merke. Og når salget av norsk oppdrettslaks avtar som følge av Oddekalvs "avsløringer" og baktalelser, vil nok de ansvarlige se hva det koster å legge seg ut med ham. Det "sviket" skal de dyrt få angre.

Jeg tåler godt å være "enfoldig godfjott" i Kurt Oddekalvs øyne.  En gang skal være den første. Å få mine leseferdigheter undervurdert også. Etter et langt liv i språkets tjeneste.

At Oddekalv synes det er like greit at jeg blir forgiftet - av den forurensningen han mener norsk oppdrettsfisk er full av - berører meg heller ikke noe særlig.

Men disse ukontrollerte utbruddene sier noe om avsenderen. Og den organisasjonen han leder.

For medlemmer og sponsorer som har trodd at Miljøvernforbundet er en seriøs organisasjon, bør de fungere som øyeåpner.

I fjor en gang så jeg en film sammen med noen av mine barnebarn. Den hette "Kurt blir grusom" og handlet om truckføreren Kurt som gikk berserk da han følte at han kom til kort. Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på den filmen da jeg fikk svaret fra Kurt Oddekalv.

Kay Olav Winther d.e.

Israel provoserer med hensikt

Under Netanyahus ledelse planlegger Israel nye, omfattende bosettinger på palestinsk jord.

Planene ble gjort kjent mens USAs visepresident  Joe Biden var på besøk. Det var neppe et uhell. Eller tilfeldig.

Trolig heller ikke en bevisst provokasjon. Mot USA. Slik mange synes å mene. Mer sannsynlig et forsøk på å terge palestinerne og araberne i området for å gjøre det vanskelig for dem å sette seg til forhandlingsbordet.

Samt sannsynligvis et utspill for å stille USA over for et fait accompli. Som Obama- administrasjonen vanskelig kunne protestere effektfullt mot uten å "miste ansikt". Og bryte dipolomatisk etikette.

Et USA som stilltiende - om enn irritert - lar bosettingen gå sin gang, vil åpenbart svekke stormaktens mulighet til å fremme den fredsprosessen amerikanerne ønsker. Men som Netanyahu-administrasjonen er motstander av. Og vil bekjempe med alle midler.

Men der forregnet Netanyahu seg. Mot all forventning viste Obama-administrasjonen klør.

Det er ikke Israel vant til. Landet har tidligere kommet unna med både det ene og andre. Ustraffet har de gang på gang kunnet neglisjere FN-vedtak og tvinne USA rundt lillefingeren. Og sabotere fredsforsøk som USA har bidratt til å få i stand.

Det er 35 år år siden USA satte foten ned sist. Da krevde amerikanerne at Israel skulle trekke seg tilbake fra Sinai. Og nok en gang gjelder det israelsk ekspansjon. Nå ikke mindre enn 1.600 nye boliger for bosettere i Øst-Jerusalem. M.a.o. en ren okkupasjon.

USA har seg selv å takke for at Israel stadig tester ut hvor langt strikken lar seg strekke. I frykt for negative konsekvenser når de går til valg, har Amerikanske politikere altfor lenge lagt seg flate for den jødiske lobbyen i USA. De har med få unntak vist lite politisk mot. Nå høster de som de har sådd. Nok en gang strør Israel sand i maskineriet.

Da israelerne gikk til urnene og valgte slik at Netanyahu  igjen kunne bli statsminister, var det klart for de fleste at forholdet mellom Israel og Palestina ville gå fra vondt til verre. Planene om nye bosettinger burde derfor ikke overraske. Heller ikke at de kommer når USA anstrenger seg for å få fredsforhandlingene mellom israelere og palestinere på beina.

Tvert i mot. Sterke krefter i Israel er i mot en fredsløsning som kan ende opp med en selvstendig palestinsk stat med nasjonsgrenser som nabolandene må respektere. Og hvor man får den situasjon at israelske styrker som i dag tar seg til rette i "sonen" mellom de to landene, folkerettslig blir okkupasjonsstyrker på en annen, selvstendig stats territorium.

Nye bosettinger og tidspunktet for bekjentntgjøring av planene, var derfor neppe tilfeldig. Netanyahus innrømmelser av at tidspunktet var uheldig, er rent skuebrød. Timingen var både forsettlig og velvalgt. Og hadde som mål, å vippe fredsforhandlingene av skinnene.

Dette har sikkert USA forstått. Selv om Obamaadministrasjonen later som noe annet i den gode saks tjeneste. Saken dreier seg - selvfølgelig - ikke om Joe Bidens følelser. Kontroversen handler om et bevisst, provoserende tiltak med det formål å stikke kjepper i hjulene for den fredsprosessen som president Obama og USA satser på. Og har høyt oppe på sin prioritetsliste. Obama vil ha fred i Midtøsten. Og akter å holdene sine valgløfter. Det vil Netanyahu forhindre.

Det vil si.: Fred vil nok også mange Israelere ha. Også Netanyahu og Likud. Men de vil ha fred på egne premisser. De vil beholde okkuperte områder. Og vil absolutt ikke ha noen selvstendig palestinsk stat. Derfor provoserer de USA og resten av verden.

Og terger palestinerne så godt de kan. Bl.a. ved å hindre dem tilgang til Al-Aqsa-moskeen i gamlebyen i Jerusalem. Ikke for å hindre protester og bråk. Men av taktiske hensyn. Slik at palestinerne og deres arabiske venner går i fella. Og trekker seg fra fredssamtalene. Og derfor tilsynelatende blir de som bryter fredsforhandlingene.

Skal USA komme noen veg i Midtøsten, må amerikanske politikere slutte å la seg overkjøre av israelske politikere som har gjort obstruksjon til en profesjon - og et politisk kunststykke.

Obama må ta av seg silkehanskene og vise at han mener alvor. At han vil ha politiske løsninger. Nå!

Hvis han gir Netanyahu lillefingeren, mister han straks hele handa. Og da vil situasjonen i Midtøsten være den samme når Obama går av som da han tiltrådte.

Hvis USAs president vil unngå dette, har han bare en ting å gjøre: Å sette hardt mot hardt. Kreftene har han. Både de diplomatiske og de økonomiske.

Det er kun mot - og vilje - det står på.

Kay Olav Winther d.e.
 

 

 

Oddekalv er ingen ekspert

Kurt Oddekalv advarer folk mot å spise oppdrettsfisk.

Trolig ikke av omsorg for deg og meg. Men for å straffe oppdrettsnæringen.

Oddekalv er en urokråke. Og en slugger. Slike kan vi trenge fra tid til annen. Spesielt hardtslående urokråker som vet hva de snakker om. Og derfor har troverdighet. Og autoritet.

Men har Oddekalv det?

Kan vi stole på - eller gå ut fra som sannnsynlig - at Kurt Oddekalv vet hva han snakker om? At han sitter inne med viten som Mattilsynet ikke har?

Det tror jeg ikke. Derfor følger jeg ikke Oddekalvs råd. Men spiser både villfisk og oppdrettsfisk. Også laks, torsk og sei. Og det vil jeg fortsette med inntil Mattilsynet eventuelt slår alarm.
 
Men det er det lite sannsynlig at tilsynet gjør. For hvilken interesse skulle oppdrettsnæringen ha av å forgifte fisken? Det ville jo snart bli oppdaget. Og med det ville norske oppdrettere ikke bare skremme fra seg norske kunder, men hele den internasjonale kundekretsen som den er avhengig av. Det ville være den rene ruin.

Fiskeriministeren har betydelige økonomiske interesser i oppdrettsnæringen. Er det trolig at hun lukker øynene for forsetlig forgiftning - og dermed ødeleggelse - av arvestoff,  av fisk og av andre organismer som lever i vann? Altså de elementene hun er politisk ansvarlig for? Og som hun og familien ovenikjøpet er økonomisk avhengig av?

Og hvilken interesse skulle Mattilsynet ha av å lukke øynene for forhold som altså skulle være så åpenbare at selv amatøren Kurt Oddekalv kan se dem? Ville ikke det være faglig selvmord? Nærmest harakiri?

All sannsynlighet taler derfor for at det ikke forholder seg slik lederen i Norges Miljøvernforbund hevder. Brukes diflubenzuron, må tyngre ekspertise enn den Oddekalv støtter seg på, mene at bruken ikke er faretruende. For fisk. Og konsumenter. 

Det betyr ikke at oppdrettsnæringen er lytefri. Eller skal være hevet over kritikk. Men hets tjener ingen prisverdige formål.
 

Mattilsynet kan ikke garantere at fisken er ren, men gjør ingenting med det, sier Oddekalv.

Hvem kan garantere at alle varer frambrakt innenfor norsk matvareproduksjon er "rene"?

Ingen - ikke engang kontrollinstansene - kan det. Det finnes fuskere i alle fag. Men det gjør ikke bransjen uansvarlig. Eller fisken farlig

Man bør slakte ned all oppdrettsfisk som er resistent, hevder Oddekalv. Og gjør krav på å bli tatt alvorlig. Selv om han roper ulv. I utide.

I Norge er Oddekalv kjent. Her har han neppe særlig gjennomslagskraft. Utenlandske markeder er derimot mer utsatt. Oddekalv bør derfor ikke få drive sin nedrakkingskampanje i fred. Han kan neppe ties "i hjel". Til det er mediene for samarbeidsvillige. Oppdrettsnæringen bør derfor ta til motmæle. Og dokumentere at Miljøvernforbundet tar feil.

Om argumentene preller av på Kurt Oddekalv, bør allmennheten bli beroliget. Den norske. Og den utenlandske. Som utgjør det store aktuelle og framtidige markedet for norsk oppdrettsfisk.

Denne saken er for viktig for Norge og norsk økonomi til at man kan gamble på at Oddekalv er uten tillit og innflytelse og derfor ute av stand til å skade norsk fiskeoppdrett.

Kay Olav Winther d.e.

  


Flyseteavgift

Luftfarten sliter økonomisk. La oss ilegge den en avgift på 100 kroner per sete per reise, sier SV.

Det må vel ha omtrent samme hensikt som å plage et dyr for å se hvor mye det tåler før det går dukken.

Nå er det slik at flyselskapene driver samfunnsnyttig virksomhet. Men at de dessverre forurenser.

Det er derfor dumt å kvitte seg med dem. F.eks. ved å gi dem så dårlige vilkår at de gir opp. I stedet bør man stimulere til at de økonomiserer driften og minsker den negative effekten de har på miljøet.

Men skal de ha råd til å gjøre slike helt nødvendige forbedringer, kan man ikke årelate dem.

Vi trenger pengene for å kunne bedre jernbanetilbudet, svarer SV. Dessuten vil vi bare avgiftslegge strekninger mellom de store byene i Sør-Norge, og kun strekninger der tog er et alternativ. 
 
Å forbedre jernbanetilbudet ved å utvide kapasiteten og bedre driftssikkerheten er klok politikk. Men slike tiltak kan man finansiere med andre penger. Man trenger ikke ta økonomisk kveletak på en flytrafikk som allerede lider av åndenød.

Dessuten tror jeg - av en eller annen grunn - ikke på argumentet. Det virker som et skinnargument. Et forsøk på å sukre pillen. I den tro at et godt formål, vil gjøre avgiften lettere å svelge.

Mens det reele formålet dels er å gjenninnføre den fiskalavgiften som ble opphevet i 2001. Samt dels å redusere aktiviteten i en bransje som dessverre er spesielt miljøuvennlig.

Flyselskapene trenger imidlertid selv de pengene de kan klare å tjene inn. De behøver inntekter fra tettbefolkede områder for å ha råd til å fly i grisgrendte strøk. Og for å kunne foreta utskiftninger og gjøre endringer som gjør flytrafikken mindre forurensende. Både når det gjelder støy og gass.

Dessuten er det ikke de flyreisende i midt-Norge og på Østlandet som skal finansiere jernbanetrafikk her til lands. Det skal fellesskapet gjøre. Flyseteavgift er ikke annet enn en slags "bomavgift" i lufta.

Vi er ikke så mange i dette landet. Men vi har et stort land. Vi må reise over lange strekninger. Og nord for Fauske finnes ikke noe togtilbud. Ikke i det indre Vestlandet heller. Deler av vårt land - og de av oss som bor i disse delene - trenger derfor mer flytrafikk. Ikke mindre.

Men altså gjerne flytrafikk av et annet slag. En mer miljøvennlig flytrafikk enn den vi i dag har. Bilmotorer utvikles slik at de kan gå lenger per liter bensin. Og slik at de avgir mindre avgasser. Tilsvarende forbedringer må man forlange - og forvente - også i luftfarten

Har regjeringen - hvor SV har sete - sin oppmerksomhet henvendt mot dette forholdet? Har den vyer for framtidens flytrafikk? I et land som vårt?

Hva gjør den neste gang SAS banker på og vil ha mer penger? Har regjeringen alternativene klare?

Å betrakte - og behandle - flytrafikken som melkeku er det ingen framtid i. Verken for miljøet eller befolkningen.

Bedre, raskere, billigere og langt mer regulære togtilbud er et godt alternativ til fly. For mange. Blir tilbudene gode nok, kommer publikum av seg selv.

Men erstatte flyet fullt ut, kan ikke toget gjøre. Derfor må flytilbudene finnes. Side om side med tog og veger. Slik at publikum kan velge.

Det må naturvernorganisasjonene og naturvernutopistene i SV innse.

Hvis de vil bli tatt alvorlig.

Kay Olav Winther d.e.


Ta tilbake kvinnedagen!

I går var det 8. mars. Kvinnedagen.

Noen mener at vi ikke trenger å markere 1. mai fordi arbeiderbevegelsens mål er nådd. Tilsvarende mener noen at det ikke lenger foreligger saklige grunner til å markere kvinnedagen.

Jeg mener at det er grunn til å markere begge. Som er nært beslektet. Det har FrP-byråd Sylvi Listhaug rett i.

Kvinnesak dreier seg om menneskeverd. Likeverd og lik mulighet til å innrette livet etter eget ønske innenfor rammen av lovverk og alminnelig anstendighet.

Det er riktig at mange likestillingsmål er nådd i vårt demokratiske samfunn. Men idealsamfunnet har vi ikke vunnet fram til. Selvfølgelig. For det finnes ikke. Det vil alltid være ulike oppfatninger av hvilke samfunnsforhold som er ønskelige. Og hvordan personlig frihet skal tolkes. Og brukes.Det gjelder også på likestillingens område.

Dessuten får vi stadig påfyll av personer som betrakter kvinnen som et underutviklet vesen. Mannen underlegen. Og født til å behage.

Behovet blir derfor ikke borte.

Samtidig er det slik at for hvert mål som nås, flytter vi blikket framover. Hever ambisjonsnivået. Og setter nye mål. Som vi - eller i alle fall noen av oss - etterstreber med fruktbar utålmodighet.

Kvinner er individer. Slik menn er. De utgjør ingen ensartet masse. Med sammenfallende synspunkter og interesser.

Men de kan likevel med rette deles i grupper. Større og mindre. Etter ulike kriterier. Grupper med felles eller divergerende idealer og interesser. Det er et ubestridelig faktum. Forholdet overses likevel ofte i den offentlige debatten.

I det norske samfunnet har vi f.eks. to hovedgrupper av kvinner. De som har full menneskelig status. På lik linje med menn. Frie personer som kan kjempe for sine rettigheter.  Og velge den  livsvegen de selv ønsker. 

Og så har vi dem som er presset inn i en konform, kulturbetinget kvinnerolle av sine omgivelser. Og i beklemmende mange tilfelle av sin manipulerte, betingede bevissthet.  Kvinner som er blitt hjernevasket til å tro at innpodede, kulturbetingede begrensninger og hindringer er en form for frihet.

Med en kraftig økt innvandring de senere tiårene, har vi i fått en gruppe kvinner i vårt samfunn som ikke nyter alminnelige, menneskelige rettigheter. Selv ikke i vårt likestilte Norge. De får ikke bestemme over seg selv. Men blir betraktet som mannens eiendom. I alle fall mannen underlegen. De må derfor underkaste seg mannlig overherredømme. Over kropp og sinn. Og bøye se for mannens vilje.

De må bære upraktiske og ukledelige gevanter for å skjule sin kropp for omgivelsenes blikk. Unngå å ta utdanning for ikke å bli mannen jevnbyrdig eller overlegen eller få forutsetninger for å tenke selv. Kvinner som må holde seg i bakgrunnen på kjøkkenet mens mennene utfolder sin sjåvinistiske mannskultur. I stua. I moskeen. Eller i det offentlige rom.
 
Disse kvinnene har kvinnebevegelsen latt i stikken. Kanskje av uvitenhet. Kanskje av misforstått kulturell liberalisme. Muligens av feighet. Men dessverre like trolig av nærsynthet. Fordi norske feminister  er så opptatt av sine egne problemer at de ikke har tid og omtanke for medsøstre som er fratatt helt grunnleggende menneskelige rettigheter.

Rabiate feminister har formet og markedsført utsagnet at menn ikke er i stand til å ha to tanker i hodet på en gang. Det er en grovt nedverdigende og kjønnsdiskriminerende oppfatning. Og uttalelse .  

Selvfølgelig finnes det menn som er ensporede.  Akkurat som det finnes kvinner som er monomane. Det problematiske er at de ensporede kvinnene særlig ofte oppkaster seg til representanter og talspersoner for kvinner en bloc.  De tar patent på hvilke saker som det er legitimt å være opptatt av. Og hvilke synspunkter det er lov å ha.

Stort sett dreier dette seg om kvinner som både når det gjelder sosial tilhørighet, utdanning og sivil status er langt fra å være representative for gruppen norske kvinner. De er verken representative for kvinner med tradisjonell norsk bakgrunn eller for norske kvinner med bakgrunn i andre kulturer.

Men etter som disse selvoppnevnte representantene for kvinnestanden er ressursterke - med hang og evne til å gi uttrykk for sine meninger på de sosiale arenaene hvor samfunnets dagsorden settes - tilraner de seg medias og allmennhetens oppmerksomhet. Og legger beslag på den offentlige talerstol.

Det er disse kvinnene som er å klandre for skeivhetene i og likegyldigheten til norsk kvinnesaksarbeid. Ikke fordi de kjemper for egne rettigheter. Men fordi de ikke har to tanker i hodet på en gang. Fordi de ikke også med styrke tar opp kampen for de virkelig undertrykte. For dem som er fratatt selve grunnlaget for en fullverdig menneskelig tilværelse: Enhver kvinnes rett - og praktiske mulighet - til å realisere seg gjennom holdninger og handlinger som hun selv velger. Uten tvang eller påtrykk fra reaksjonære omgivelser.

Men også de politiske partiene er sterkt å bebereide. For passivitet. For at de i alt for høy grad har overlatt likestillingsdebatten - og dermed likestillingspolitikken og likestillingen - til marginale feminister og til høylydte organisasjoner som mangler et bredt samfunnsperspektiv på sitt engasjement og sine synspunkter.

Etter som vi har en presse - og etermedier - som er lite kritiske, og helst følger den slagne landeveg og den dagsorden andre setter, møter kvinnebevegelsen - og partiene! - altfor få utdypende, kritiske spørsmål og motforestillinger. 

Resultatet er at vi har fått en marginalisert likestillingsdebatt. En debatt som angår de få - og mest aparte og fanatiske.

Vi så det i går igjen. Hvordan lett patetiske gammel-feminister - som f.eks. mener at kvinner bør unnlate å føde barn, fordi barn kommer i vegen for kvinnens kamp mot mannen - tilkjemper seg oppmerksomheten og fyller presse og etermedier med sin overdrevne - og lett passé - verbalakrobatikk. Mens de viktige likestillingsspørsmålene verken blir stilt, drøftet eller besvart. 

Enkelte gammel-feminister er opprørt over at unge generasjoner av kvinner vender feminismen ryggen.
 
Årsakene til flertallets likegyldighet er trolig flere. Noen mener, som nevnt, at likestilling mellom kjønnene er oppnådd i vårt samfunn. At kvinner og menn har samme muligheter. At det nå gjelder å bruke mulighetene.

Andre finner at de sakene kvinnebevegelsen tar opp, og de argumentene de bruker, ikke tar utgangspunkt i - ja, ofte ikke en gang berører - den virkeligheten de selv kjenner. At det er for stor forskjell på kart og virkelighet. 

Det er mye riktig i begge synspunkter.
 
Skal norske kvinner kunne ta nye skritt mot full likestilling på alle samfunnets områder, må de avvise debatten om fortidens problemer. Og forvise gammelfeminist-enes utdaterte problemstillinger og outrerte argumenter til museene. Hvor de hører hjemme.

Å føre debatten på gammelfeministenes og andre utgruppers premisser, er et svik mot kvinnesaken. Fordi det ikke engasjerer unge mennesker. Som er opptatt av dagens forhold. Og utfordringer.

Unge kvinner - og menn som er i stand til å se ut over kjønnsbarrierene - bør derfor ta tilbake likestillingsdebatten. Og selv legge premissene, definere utfordringene og drøfte løsningene.

Kvinnesak er samfunnssak. Akkurat som mannssak er. De politiske partiene bør derfor komme på banen. På en langt mer engasjert og forpliktende måte enn nå.

Gammelfeministene har altfor lenge hatt anledning til å dominere arenaen.

Unge kvinner - og menn: Ta kvinnedagen tilbake!

Kay Olav Winther d.e.


Lønn som fortjent

Mediene fornekter seg ikke. Nå forsøker de å gjøre Bjørn Einar Romøren til en forfulgt uskyldighet. Et mobbeoffer. Som har lidd nok.

 

Det er ikke Romøren som er synderen og bør straffes. Det er lederne som har ansvaret og skylda. Sier de. Og skriver de. Rørt av Romørens krokodilletårer.

 

Og sportens egne representanter - som f.eks. Aalbu og Wirkola - følger bevisstløst opp. Den negative medieomtalen er straff nok. Mener Espen Bredesen. Nå.

 

Er Bjørn Einar Romøren en person uten vurderingsevne? Er han en person som bare gjør det han får beskjed om? Og ikke er ansvarlig for sine handlinger? En som må ha andre til å tenke for seg? En soldat under kommando?

 

Det tror jeg ikke. Uttalelsene hans tyder ikke på det. Jeg tar straffen, sa han. Det røper en viss grad av selverkjennelse. Og innsikt. I det forkastelige i det han gjorde på tirsdag.

 

Slik innsikt kan man ikke spore hos hans apologeter. De ser øyensynlig på en idrettsutøver som en hjerneløs kroppsmasse som skal gå i krigen. Og prestere. Tenke - og befatte seg med rett og galt - får befalet gjøre.

 

Bjørn Einar Romøren fikk dårlige råd før og under tirsdagens "prøvehopping". Nå får han dårlige råd igjen.

 

Mitt råd er: Føl deg ikke forfulgt, Bjørn Einar. For det er du ikke. Si til deg selv: Jeg er en voksen, rakrygget person. Som tar ansvaret for mine handlinger.

Du gjorde en dumhet. En stor dumhet. Og den bør du - slik du selv helt riktig har sagt - ta straffen for.

 

Det betyr ikke at de som la en felle for deg og lokket deg ut i uføret bør gå straffrie og skadesløse fra affæren. Saken bør avgjort også få konsekvenser for Roar Gaustad og Trygve Nordby. Og eventuelle andre som har hatt en finger med i det skitne spillet. De har diskvalifisert seg selv. Ved å vise manglende dømmekraft. Og et usedvanlig intrigant og konspiratorisk sinnelag.

 

De brukte ikke verdensrekordholderen Bjørn Einar Romøren som prøvehopper. De brukte ham som spydspiss i kampen mot et vedtak som de var uenige i.

 

Norske medier har ikke for vane å tenke i innfløkte baner. De lever stort sett etter devisen at det enkleste er det beste. I alle fall det greieste. Og det som selger best.

 

Nå mener de øyensynlig at det er lederne som er å bebreide. Ikke Romøren.

 

Men her er det ikke snakk om enten eller. Selvfølgelig.

 

Romøren bør få - og ta - sin straff. Og Gaustad og Nordby bør "straffes". Ved at de fratas retten til ansvar for renn i Kollen. Folk med så slett dømmekraft kan ikke ha så ansvarsfulle verv.

 

Kanskje har de to ment at de er uerstattelige. At de er hevet over den gemene hop. At de skjønner best og derfor måtte handle som de gjorde. Nordbys arrogante uttalelser på TV kunne tyde på det.


Skiforbundet har vist mot - og sans for rent spill - ved å reagere mot Romøren. Nå må Oslo kommune - og andre involverte - rydde opp i miljøet rundt Kollen.

 

De som er ansvarlige for den ulykksalige "prøvehoppingen" bør få en straff som synes. Og svir.

 

Ære kan de riktignok ikke miste. Den har de gjort seg av med på egen hånd.

 

Om et års tid skal et stort internasjonalt stevne finne sted i Kollen. Det er et kjempearrangement. Som krever full innsats av alle gode krefter.

 

De som saboterte åpningsrennet og tok mye av glansen av Anette Sagens åpningshopp der, bør ikke ha noen framtredende plass i dette store arrangementet. De har satt seg selv på sidelinjen. Og der bør de forbli.

De dreier seg om sportmannship. 
 

Og uunnværlige er de ikke. Om noen skulle tro det.

De selv for eksempel.


Kay Olav Winther
d.e.

Mer papirflytting i NAV?

Personer som mottar arbeidsavklaringspenger fra NAV, må "bo og oppholde seg i Norge"  melder NRK. Eventuell ferie må ikke  være til hinder for gjennomføringen av behandling eller aktivitet. Det betyr at de ikke uten videre kan reise på ferie til utlandet.

Vil de reise utenlands, må de søke NAV om lov . Og kanskje mister de stønaden så lenge de er borte.

Egentlig er det ikke noe galt - eller urimelig - i at NAV må underrettes. Hadde man vært i jobb, måtte man ha avklart ferieavviklingen med arbeidsgiveren. NAVs ordning er ikke verre enn det.

Problemet er at NAV har andre - og viktigere! - ting de bør bruke tiden og arbeidskraften sin på enn å vurdere om folk skal få avvikle ferie. Som vi vet, er NAV en byråkratisk floke. Organisasjonen får kun gjort en brøkdel av det den skal gjøre. Saksbehandlingstiden er urimelig lang.

Blant annet fordi saksbehandlingen i de fleste tilfelle er flyttet "lengst mulig" unna klienten. Paradoksalt nok, kan man si. For NAV har etablert seg i kommunene for å kunne være der klientene er.

Den lokale virksomheten i kommunnene består imidlertid stort sett i å sende saker til behandling andre steder. NAV er m.a.o. et papirflytter- eller papirskyflersystem. Et postkontor.

Så hvem skal godkjenne ferien til personer som mottar arbeidsavklaringspenger?

Kan man gå innom det kommunale NAV-kontoret og få notert at man reiser bort i en uke eller fjorten dager? Eller må anmodning sendes fra det lokale kontoret, til et annet kontor, hvor anmodningen behandles og svar sendes til kommunene hvor klienten bor, og hvor det kommunale kontoret omsider varsler klienten?

Og hva om klienten vil anke en eventuell negativ avgjørelse? Må anken gjøre hele den lange, tungvinte reisen om igjen?

Det er beregnet at ordningen - og dermed problemstillingen - angår 160 000 personer. Ja, 160 000 personer.

Nå akter selvfølgelig ikke alle disse å reise på ferie i "behandlingstiden". Sikkert ikke halvparten heller. Men allikevel mange nok til at NAV kommer til å få litt av en jobb. Som tar tid og legger beslag på arbeidskraft. Og øker køene og ventetiden i andre deler av systemet. Og disse er mer enn lange nok fra før.

Derfor bør NAV gi klienter som er under "behandling" og mottar arbeidsavklaringspenger, "amnesti".  Ikke primært for  klientenes skyld. Selv om hensynet til klientene er viktig nok. Men for sin egen. For etaten har ikke tid til å håndheve denne bestemmelsen strengt etter lovens bokstav. Den bør derfor unngå å sette i gang en ny papirmølle.

Man bør rett og slett gi beskjed ut i systemet om at folk som mottar abeidsavklaringspenger, kan forlate landet for å feriere inntil 14 dager i "behandlingsperioden" så fremt de gir beskjed om fraværet i god tid på forhånd slik at NAV får mulighet til å innrette seg på situasjonen og omdisponere sine krefter i det aktuelle tidsrommet.

NAV blir årlig lurt - et penere ord for svindlet - for store beløp. Det er ingen grunn til å svekke kontrollen. Eller innføre ordninger som innbyr til lureri. Men lovbestemmelsen som NAV viser til i dette tilfellet, er selvfølgelig ment å skulle hindre at personer sitter i utlandet med støvsugerrøret i NAVs pengebinge.

Det er et prisverdig formål. Som har min fulle forståelse. Og tilslutning. Jeg vil ikke gjøre det lettere for fuskerne. Og svindlerne. For de fins. Som sagt. Men ferie må folk få ta. Om ønskelig i utlandet. Stavnsbånd og hoveri hører fortiden til.

Å være arbeisløs er ikke ensbetydende med å være uærlig. De fleste arbeidsledige er skikkelige folk. Så la oss behandle dem som det.

Og la oss unngå at ferieavvikling i "behandlingsperioden" for folk som hever "arbeisavklaringsper" - en bastard av et ord - blir en ny kork i NAV-systemet. Eller gjør det unødvendig vanskelig for folk som har mistet arbeidet. De har det stort sett vanskelig nok fra før.

Lover og regler er viktige. Og skal følges. Og håndheves i samsvar med sitt formål.

Men det må samtidig være lov til å bruke hodet. Og hjertet. Og å finne praktiske løsninger.

Og er lovbestemmelsene uomgjengelige. Slik at de hindrer fornuftig praktisering. Må departementet endre regelverket - og om nødvendig be Stortinget endre loven - slik at det blir mulig å bruke sunnt skjønn.

Den som rir kjepphester står i fare for å få fliser i baken!

Kay Olav Winther d.e.

 
 
 

 

Anette Sagen og vi er lurt

I kveld skal vår eminente skihopper Anette Sagen innvie den nye Holmenkollbakken. Men første hopper i bakken blir hun ikke. Selv om det ble høytidelig vedtatt og proklamert av Oslo kommune.

I går ble det nemlig arrangert en prøverenn i bakken. For bakken må jo prøves først slik at Anette får riktig fart og ikke havner på kulen, sier hopplederen i Kollen, Roar Gaustad. Som tidligere har uttalt  til Aftenposten at det "blir galt" å la Anette Sagen hoppe først i den nye bakken.

Men da var det vel også en sjanse for at "prøvehopperen" Bjørn Einar Romøren skulle havne på kulen? Ville det vært noe bedre? Da burde man vel i alle fall holdt pressen unna?

Nei, den sjansen var nok liten. For han er jo gutt! Men en jente derimot. Uff og uff. Hun kunne jo falle og slå seg. Så det var utelukkende av hensyn til Anettes sikkerhet at prøvehoppingen kom i stand. Vil hopplederen ha oss til å tro.

 Men så dumme at vi går på den, er vi ikke. Her er det noen som har tatt seg til rette. Og sabotert det offisielle opplegget. 

Jeg er ikke i tvil om hensikten. Den har åpenbart vært å hindre Anette Sagen i å bli første hopper utfor.

Hadde hensikten vært å prøve bakken, hadde man ikke arrangert hopping med Dagbladet og VG til stede. Og man ville ikke brukt kjente hoppere til å foreta utprøvingen. Og slett ikke Bjørn Einar Romøren. Som er den hopperen som hopplederen mener burde være førstemann.

Det finnes nok av dyktige anonyme skihoppere som på sedvanlig måte i det stille kunne tjene som utprøvere. Hvis utprøving hadde vært formålet. Men slik hopping ville mediene ikke brydd seg om. Derfor valgte man kjendishoppere. For å skape blest om tildragelsen. Og for effektiv å snyte Anette Sagen for æren.

Det er gement. Og det bør få konsekvenser. For dem som har ansvaret for denne uverdige behandlingen av en stor idrettsutøver. Og av hele det idrettsinteresserte Norge. Folk med så elendig dømmekraft og dårlig moral, kan vi ikke ha i ansvarsfulle, ledende stillinger. Ikke i samfunnet generelt, og ikke i idretten.

Men hendelsen bør også få konsekvenser for Bjørn Einar Romøren. Som lot seg bruke som "nyttig idiot" i dette skitne spillet. Hadde han hatt moralsk ryggrad, hadde han sagt nei. Hoppet i Holmenkollen i går, har ødelagt hans ettermæle som idrettsutøver. For all framtid. Det lar seg ikke reparere. Når han setter utfor som nummer to i kveld, bør han få høre publikums misnøye. Og i historiebøkene bør det stå at han var den som på uærlig vis tusket seg til det første hoppet i den nye Holmenkollbakken. Ikke at han var den første som hoppet der.

Espen Bredesen raser i følge VG Nett, over lurehoppingen. Han mener at man nå like godt kan sløyfe kveldens innvielsesrenn. Hadde noen prøvehoppere hoppet før meg, hadde jeg bare pakket sammen og gått, sier han.

Jeg skjønner reaksjonen. Men kanskje er det nettopp det intrigemakerne håper på. At Anette skal utebli. Som 2. hopper står nemlig Bjørn Erik Romøren klar. Uteblir Anette, blir han derfor også den "offisielle førstemann" utfor.

Så møt opp, Anette. Snyt mannssjåvinistene for denne dobbelte "triumfen".  Som de trolig har lagt opp til. Skriv deg inn i historien ved å være den første som rettmessig  hopper i nye Kollen. 


Du er en stor idrettsutøver. Som har levert storartede resultater på tross av årelang trakassering som følge av fordommer og forstokket mannssjåvinisme.

I dag hørte jeg tilfeldig på 9-timen. Der hadde de en konkurranse som gikk ut på å navngi den som reelt hoppet først i nye Kollen. Altså ikke du, men den som var reelt først. Det viser at tankeløsheten er utbredt. Og at du fortsatt har mange hindringer du skal forsere før du vinner full anerkjennelse for at jenter og kvinner skal ha rett til å utøve alle idretter de ønsker å delta i.

Så møt opp i kveld, Anette. Og hopp deg inn i historiebøkene. Med ære. Ikke med skam. Slik de har gjort som har forsøkt å snyte deg ved å lure seg til å hoppe utenfor programmet.

De er juksere. Og noen av oss vil alltid huske dem som det. 

Kay Olav Winther d.e.