Utilregnelig?

Rettsaken mot ugjerningsmannen fra 22. juli nærmer seg.

 

Før rettsaken kan finne sted, må uttalelsen fra de "nye" rettspsykiatrisk sakkyndige foreligge. Er de enige med "førstevoterende" Synne Sørheim og Torgeir Husby i at Behring Breivik er strafferettslig utilregnelig?

 

Er det psykiatriske miljøet i Norge så stort - og så åpent - at det er plass til faglig uenighet i en sak som er så omfattende og så prestisjefylt som denne?

 

Få - om noen - mener at Anders Behring Breivik "er som han skal være". Normale mennesker sprenger ikke hus i lufta og skyter ned sakesløse personer som politiske ytringer. At Behring Breivik lider av alvorlige personlighetsforstyrrelser er det neppe berettiget tvil om.

 

Men det er ikke det saken dreier seg om. Spørsmålet er om han i gjerningsøyeblikket var i en slik sinnstilstand at han etter loven var ansvarlig for sine handlinger og derfor kan straffes.

 

Begrepet "strafferettslig tilregnelig" er finurlig.  Det åpner for skjønn - m.a.o. subjektiv tolkning og vurdering av tanker og adferd.

 

Hitler var et forferdelig menneske. Tilsynelatende uten moralske motforestillinger forbrøt han seg mot menneskeheten og førte millioner av mennesker ut i elendighet. Ville han være å anse som strafferettslig tilregnelig etter dagens norske målestokk? 

 

Hva med de andre stornazistene? Kan noe "normalt menneske" utføre slike uhyrligheter som de gjorde seg skyldige i? Må de ikke ha vært "forstyrrede"? Kan de ha vært strafferettslig tilregnelige? Burde Nürnberg-prosessen konkludert med at de var utilregnelige og ikke kunne straffes, men burde få behandling. Og burde de vært satt på fri fot når behandlingen hadde brakt dem på bedre tanker og gjort den "friske" i lovens forstand?

 

Og Quisling og Rinnan? Ville de blitt erklært "strafferettslig tilregnelige" av norsk psykiatri i 2012? Ble de utsatt for et rettslig overgrep da de ble dømt for sine gjerninger? Ville de blitt dømt i dag?

 

Quisling hadde en helt annen virkelighetsoppfatning enn seierherrene - både før, under og etter krigen. Det ble han hånet og kritisert for. Var han egentlig syk? Dømte og henrettet vi en mentalt syk person som burde vært erklært strafferettslig utilregnelig? Hva mener dagens rettpsykiatere? Burde Quisling vært erklært utilregnelig og undergitt behandling i lukket anstalt inntil han eventuelt ble frisk?

 

Og hva med Rinnan? Torturisten Rinnan. Kan han ha vært frisk og tilregnelig i lovens forstand?

 

Bør russerne - og ikke minst ukrainerne - og menneskene i de ulike sovjetrepublikkene - se med mildere øyne på Josef Stalin som lot drepe politiske motstandere og sultet ihjel tusener i et vanvittig landbrukspolitisk eksperiment ? Han kan jo ikke ha vært "frisk"? Og er man "syk i hodet" kan man ikke gjøres ansvarlig for de ugjerningene man forårsaker? Ikke sant?

 

Jo større ugjerninger, desto større sjanse for at noe ikke er som det skal. Oppe i hodet. Og med følelseslivet - og med evnen til empati  - hvor i kroppen den måtte være forankret.

 

Anders Behring Breivik har gjort seg skyldig i ugjerninger av en slik karakter og av et slikt format, at normale mennesker ikke kan forstå dem. Og han angrer ikke. Sies det. Han gjorde det han gjorde, for vår skyld. At det var uomgjengelig og til vårt eget beste, skjønner vi ikke ennå. Men en dag vil det gå opp for oss - eller for våre etterkommere. Da vil han bli forstått - og takket. Mener ugjerningsmannen.

 

Mener han det, må han være dum, vil noen si. Eller syk. Han er åpenbart uten virkelighetsforankring og lider av  vrangforestillinger - om den trusselen Norge utsettes for, og om sin egen rolle som redningsmann og frelser. Han kan ikke være "vel bevart".

 

Og det kan være riktig.

 

Men betyr det at han ikke oppfyller lovens krav til strafferettslig tilregnelighet? Visste han ikke hva kan gjorde?  Hadde han ikke kontroll over sine egne tanker og sine egne gjerninger? Under forberedelsene? På gjerningsdagen?

 

Det skal bli interessant å se hva de "nye" psykiaterne kommer til. Og hva retten kommer til. For det er retten som avgjør. La oss håpe at den har selvbevissthet og integritet nok til å dømme ut fra det som framkommer under rettsforhandlingene.

 

Det - og ingen ting annet.

 

Kay Olav Winther d.e.


8. mars

Jeg er for likestilling mellom kjønnene. Men imot feminisme. Og for den saks skyld imot maskulinisme.

 

Jeg er tilhenger av individualisme. Det vil si at alle uansett kjønn skal få lov til å være den de er og få anledning til å realisere seg med utgangspunkt i sine spesifikke anlegg og interesser. Å presse individer inn i et kjønnsrollemønster mot deres eget ønske, er et overgrep.  Det gjelder for barn og for voksne. Ut over det å føde barn, anerkjenner jeg ingen kjønnsgrenser.

 

I dag er det kvinnedagen. Den er jeg for. Jeg skulle gjerne gått i tog. For kvinners rettigheter. Hadde det ikke vært for alle de meningsløse - og i noen tilfelle dumme! - parolene som har skjemmet de fleste togene i min relativt lange levetid.

 

Feministene har kuppet kvinnedagen. Det er de som syns. Godt hjulpet av mediene som liker oppstuss, motsetninger og det ytterliggående. I den tro at det er det som appelerer til folk og selger.

 

Feminisme er å mene at samfunnet skal styres på grunnlag av "feminine egenskaper", og at kvinner skal ha forrang. Feminisme er det motsatte av likestilling. Det er diskriminering. Mellom det som varierende, toneangivende kvinnegrupper til enhver tid anerkjenner som det feminine og det maskuline. Feminisme er akkurat like diskriminerende som maskulinisme - eller mannssjåvinisme.

 

Motstand mot feminisme er ikke kvinnediskriminering. Og det er ikke likegyldighet over for kvinners problemer med å oppnå fulle retigheter til selvrealisering på lik linje med mannen. Motstand mot feminisme er en kamp for at kvinner - hvilket i praksis vil si den enkelte kvinne - på egne premisser skal ha rett og reell mulighet til å velge overbevisning og livsveg. Det vil si: Samme rett som enhver mann har, til selv å velge hvordan livet skal brukes og hvilket innhold det skal gis.

 

Rett til selvrealisering forutsetter intellektuell, sosial og seksuell frihet. Og ulike former for familiedannelser. Og valg av livspartner på tvers av alle grenser, som kjønn, rase og sosial stand trekker opp. Den forutsetter også fri rett til utdannelse og at kvinner har samme adgang til arbeidsmarkedet og til de enkelte yrker, som mannen har. Alle stillinger i samfunnet - så vel i privat som offentlig sektor - må være tilgjengelige for alle som aksepterer stillingens forutsetninger. Enhver innskrenkning i slike rettigheter, er diskriminerende - og utålelig.

 

Arbeidet - i noen tilfelle: kampen - for kvinners rettigheter i det norske samfunnet er kommet langt. Vesentlige resultater er oppnådd. Men ennå står en del igjen. På flere livsområder. Arbeidet må derfor fortsette. 8. mai må brukes til rette søkelyset mot problemer - og til å peke på løsninger.

 

Alle overdrivelser vil bidra til å vekke til live unødvendig motstand og til å trekke et latterlighetens slør over kvinnekampen.  Ekstremistiske utgrupper skader arbeidet. Seriøse kvinnesaksforkjempere og tilhengere av likestilling bør av den grunn ikke snu ryggen til 8. mars. På samme måte som den seriøse delen av arbeiderbevegelsen ikke overlater 1. mai til ekstreme utgrupper, bør politiske partier og andre seriøse forkjempere for kvinners like rettigheter i det norske samfunnet, ta 8. mars i bruk og markere sine kvinnepolitiske mål og midler.

 

Jeg har poengtert at "kvinnefrigjøring" er en personlig og individuell sak. Fordi personer er forskjellige. Og fordi  egenaskaper og interesser ikke er avhengige av kjønn.

 

Det er likevel én gruppe i samfunnet som av ulike årsaker ikke har den frihet til selvstendig valg som resten av den kvinnelige befolkningen nyter godt av. Det er innvandrerkvinnene.

 

Også i denne gruppene er det - selvfølgelig - store forskjeller. Det er likevel saklig grunnlag for å betrakte disse kvinnene som en gruppe med utpregede felles hovedtrekk. Deres mulighet til utfoldelse og selvrealisering er i vesentlig grad hemmet av kulturelle begrensninger som ofte har utgangspunkt i religiøse vrangforestillinger om kvinnens gudegitte, sekundære posisjon og underlegenhet i forhold mannen.

 

Disse kvinnene er en del av det norske samfunnet, og bør omfattes av den samme frihet til å innta selvstendige oppfatninger og til å realisere seg selv, som andre norske kvinner har. Å kjempe for slike rettigheter, vil være å vise "kvinnesolidaritet" på et område der kampen ville koste. Men hvor det er mye å kjempe for.

 

Denne kampen har norske kvinner sviktet. Om årsaken er unnfallenhet eller misforstått respekt for kulturbetinget annerledeshet, er usikkert.  Kanskje har forklaringen elementer av både feighet, mangel på empati og evne til å forstå innvandrerkvinnenes situasjon, manglende aktivitet fra innvandrerkvinnene selv - og tilbakeholdenhet på grunn av sakens religiøst-kulturelle karakter.

 

Resultatet er imidlertid klart - og relativt entydig: Norske kvinner går ikke i bresjen for innvandrede kvinners emansipasjon! De ligger lavt i terrenget. I stedet for kraftfull kamp for at alle norske kvinner skal nyte like rettigheter, overlates f.eks. 8. mars-dagen til grupper som har som mål å markere seg ved å slå inn åpne dører med størst mulig bulder og brak.

 

De få norske kvinnene som har engasjert seg i kampen mot religiøst og kulturelt betingede fordommer, er stigmatisert og anklaget for rasehets og manglende forståelse for fremmede kulturelementer og for nødvendigheten av å gi plass for disse i det norske samfunnet og internalisere dem i en fornyet norsk kulturbevissthet.

 

Dagbladet ble i sin tid beskyldt for å være i mot prester, men for kvinnelige prester. Kvinnebevegelsens - og mange andre norske kvinners - holdning til kvinneundertrykkende fremmede kulturer er av det samme slaget. De kvir seg for å mene noe klart og utvetydig om religiøse og andre kulturbetingede elementer, som holder kvinner fast i en underordnet, undertrykt og klart diskriminerende rolle. Det er feigt og en utilgivelig unnlatelsessynd.

 

I dag, på kvinnedagen, burde norsk kvinnebevegelse og andre bevisste norske kvinner, fylt avisene, eteren, møtelokalene og gatene med krav om at alle norske kvinner uansett bakgrunn og avstamning skal ha fulle rettigheter i det norske samfunnet. Enhver begrensning av rett og mulighet til fritt å velge overbevisning og levesett innenfor lovverkets grenser, er uakseptabelt i vårt samfunn. Medbrakte fordommer og undertrykkelsesmekanismer fra andre kulturer, kan ikke tåles og må bekjempes.

 

Men dette arbeidet - eller kampen - for likestilling preger ikke dagens feiring av kvinnedagen. Derfor framstår dagen som ubetydelig. Ja, for mange - både kvinner og menn - totalt likegyldig. Nærmest som en lekegrind for utgrupper og andre spesielt interesserte. Men uten betydning for fellesskapet - og for utviklingen av det norske samfunnet.

 

Det er synd. For 8. mars har potensial. Dette potensialet er det bare bevisste, modige kvinner som kan ta i bruk. For å gjøre Norge til et bedre land. For alle. Kvinner som menn.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Stakkars SV

SV er hjemsøkt.

 

Oppslutningen svikter, og partiet vaker rundt sperregrensen.

 

På toppen av det hele har han som skulle være partiets fornyer og redningsmann, rotet det ettertrykkelig til for seg. Og for partiet. Så ettertrykkelig at han har måttet forlate sin statsrådpost. Av fri vilje. Men dog.

 

Statsråd Lysbakken har tilgodesett egne venner og meningsfeller med penger fra det offentlig. Vanlige prosedyrer er fraveket, og habilitetskrevet er nonsjalant oversett. Hensikten har helliget midlet.

 

Om Lysbakken og hans kumpaner i den politiske ledelsen i departementet har trodd at nepotisme er vanlig, akseptert praksis, eller om de har tenkt at de får benytte muligheten til å hjelpe sine egne, når de først er kommet i posisjon til det, vet jeg ikke.

 

De kan imidlertid ikke ha handlet i god tro. For etter sigende ble de advart av administrasjonen. Hvorfor de neglisjerte advarslene og ufortrødent fortsatte på den brede veg mot fortapelsen, skulle det være interessant å vite. Lukket de øynene for realitetene fordi de ikke skjønte alvoret? Var de rett og slett så uvitende om offentlig administrasjon og utøvelse av det politiske håndverket, at de ikke forstod at grensen til det utillatelige ble passert? Men hvis de var så fremmede i det terrenget hvor de beveget seg, burde de jo nettopp lyttet til advarslene fra kjentfolk. Det er som kjent ingen skam å snu - i tide. Hvorfor gjorde de ikke det?

 

Audun Lysbakken er en sympatisk ung mann. Som gjør et fordelaktig inntrykk på TV. Noen påstår i tillegg at han er en politisk begavelse. Det er mulig.

 

Politisk begavelse består imidlertid av mange komponenter. En av de viktigste er kritisk sans. Kunnskaper, forutseenhet og sunt skjønn, er absolutte forutsetninger for et vellykket politisk lederskap. I den aktuelle saken har ikke Lysbakken dokumentert at han har noen av disse egenskapene i overbevisende mengde. Da hadde han ikke gerådet ut i det politiske terrenget hvor han til slutt gikk seg bort.

 

Kristin Halvorsen hevder hardnakket at hennes protesjé og arvtaker har taklet motgangen med løftet hode og rak rygg, og at han trolig kommer styrket ut av den.

 

Kanskje tar hun ikke helt feil. Kanskje har Lysbakken lært en lekse. På det personlige plan. Det får vi i alle fall håpe. Og tro. Han virker jo relativt oppegående. Og alle gjør en feil før eller siden. Som Kristin sier. Hun vet sikkert hva hun snakker om.

 

Men for en politiker holder det ikke å bli klokere av prøving og feiling. Og slett ikke for en partileder. Og enda mindre for lederen av et regjeringsparti. En partileder som har innrettet seg slik at han ikke kan sitte i regjering og bestyre et departementet, har ikke lenger allminnelig tillit. Hver gang han må treffe en avgjørelse og gjøre et vegvalg, vil tvilen melde seg hos dem han søker tillit hos. Enten det er partimedlemmer, velgerne, politiske samarbeidspartnere - eller politiske motstandere. Har han tenkt? Grundig? Eller har han handlet på impuls og trukket tvilsomme konklusjoner på grunnlag av overfladisk skjønn? M.a.o.: Kan vi stole på vurderingsevnen hos den der Lysbakken. Han har sviktet før. Hvorfor skal vi stole på hans vurderingsevne og legge vår skjebne i hans hender?

 

At SV's leder ikke sitter i regjeringen, er en ulempe, men skaper ingen uoverkommelig hindring, sier statsministeren. Og Kristin. Dette vil vi finne en praktisk løsning på.

 

Det er nok riktig. Rent teknisk lar det seg løse. Men det er upraktisk. Og årsaken til at Lysbakken ikke sitter i regjeringen vil verken mediene eller velgerne glemme. Den manglende vurderingsevnen som førte til problemene, vil vi stadig bli minnet om. Kanskje håper SV at det er den "rakryggede retretten" som vil bli husket, men da tror jeg at de ønskedrømmer. Lysbakken vil for alltid være han som måtte forlate sitt departement , og som skapte store problemer for sitt parti - og for den regjeringen han var medlem av - fordi han - etter eget utsagn - for sent skjønte at reglene skulle følges og at han ikke kunne tilgodese sine egne med offentlige midler.

 

Det er bare noen dager til Lysbakken skal velges til SV-leder. Uten motkandidat. Heikki Holmås stod på forbausende lenge og provoserte nok noen med det, men trakk seg til slutt. I dag kan det vel hende at både han og andre i partiet kunne ønske at han hadde stått løpet ut. Slik at de hadde hatt en alternativ til formannskandidaten som selvforskyldt måtte gå ut av regjeringen - med revet skinn og halen mellom beina.

 

Skjønt, alle ser det neppe slik. Noen vil trolig takke forsynet for at SVs neste leder kommer til Stortinget og er fri for de bindingene som en plass i regjeringen representerer. Nå kan han klarere markere seg og markedsføre SV ved å innta standpunkter som det ikke ville være samme armslag for dersom partilederen satt i regjeringen. Regjeringsansvaret er en tvangstrøye. Som Lysbakken nå har kastet av seg.

 

Den som tror at SV-ledereren kan være i opposisjon til den regjeringen hans eget parti er med i, tror feil. SVs stortingsgruppe må være lojal mot regjeringen. Og kravet om lojalitet forplikter partilederen mer enn de menige medlemmene.

 

Ønsker SV større frihet, er det bare én ting å gjøre: Å gå ut av regjeringen. Men det ville være dumt. Regjeringssamarbeidet har gitt SV mulighet til realisere mange av sine politiske målsettinger. Sier Kristin Halvorsen. Å forlate regjeringen vil derfor være å drepe høna som legger gulleggene.

 

Nei, å få Lysbakken til Stortinget, vil neppe styrke partiet. SV går betydelig svekket ut av den situasjonen som den påtroppende partilederen har brakt partiet opp i. Oppslutningen vil med all sannsynlighet fortsette å svikte. Og partiets posisjon og gjennomslag i regjeringen er svekket. Tap opp og tap in mente.

 

Nei, Heikki Holmås, du trakk deg nok for tidlig. Og noe come back på landsmøtet kan vi vel ikke vente?

 

Stakkars SV!

 

Kay Olav Winther d.e.