Vill West'ern?

Noen tenker p meg. Det er jo godt vite.

Formidlingselskapet Western Union f.eks. Det sender meg stadig henvendelser. Som f.eks. denne

Kjre Western Union Kunde,
Eiere av konto Western Union blir bedt om validere kontoen i de neste 24 timer.
Dette tiltaket er ndvendig som en ny sikkerhetslsning oppgradering skyldes skje
denne uken.
Hvis du ikke klarer validere din konto informasjon fr 03/21/2013, vi forbeholder oss
retten til suspendere alle online virksomhet.
Du kan validere kontoen din ved klikke p linken nedenfor:
http://www.westernunion.no/WUCOMWEB/signInAction.do/method=load
Takk for at du forst
Vrt hovedkontor adresse kan bli funnet p vr hjemmeside www.westernunion.no

Litt drlig norsk kanskje, men det skyldes sikkert oversettelsesprogrammet og ikke avsenderens serisitet. Og det er ingen grunn til hekte seg opp i bagateller. Taken er god, og det er det viktigste. Mer effektive sikkerhetslsninger er bra. Det finnes jo s mange luringer og kjeltringer der ute, som gjerne vil hacke seg inn hos oss. S takk, Western Union for at du er vken og passer p.

Selv om jeg er rrt av omtanken, lurer jeg p hvorfor Western Union har sendt denne henvendelsen til meg. For jeg er jo ikke kunde - slik Western Union hevder. Jeg har aldri hatt noe med Western Union gjre. Og kommer aldri til ha det heller!

Og ikke responderer jeg p henvendelser som denne. Aldri. Uansett hvem de kommer fra. Og uansett om de skulle virke mer tilforlatelige enn denne.

F. eks. m valideringen vre utfrt innen 21.03, sies det. Det var i gr. Hvorfor mottar jeg da denne oppfordringen - eller purringen - i dag? Det virker ikke tillitvekkende. I flge e-posten er det jo n for seint, og Western Union skal vel derfor n - hvis vi skal tro dem p deres ord - "suspendere alle online virksomhet". Hva det innebrer vet ikke jeg, men det hres alvorlig ut. Ikke noe man truer med uten gjre alvor av det. Nr man er et serist foretakende.

N er ikke dette den frste henvendelsen jeg har mottatt. Rett skal vre rett. Dette er henvendelse nummer tre. De to frste fikk jeg i tide. Men jeg svarte ikke. Jeg innrmmer det.

Likevel: At jeg fortsatt blir bedt om validere og oppgi opplysninger etter fristens utlp, overrasker. Det skulle vel ikke vre noe muffens her? Hva sier dere Western Union? Er det noen som gr i deres klr og gir seg ut for vre andre enn de egentlig er?

S simple kan vel ingen vre?

Kay Olav Winther d.e.


Under falsk flagg?

Velgerne nsker forandring, hevder Erna og Hyre og viser til meningsmlingene. Av taktiske grunner legger de seg s tett opp til Arbeiderpartiet og de rd-grnne at det minner om en omfavnelse. Velgerne skal gis det inntrykk at de trygt kan velge bltt. Se p oss, vi er ikke farlige. Velferdsstaten skal ikke raseres. Det solidariske fellesskapet skal best.

Men hva bestr forandringen i dersom Hyre blir sosialdemokratisk - eller "sosialdemokratisk light"? Og hva vil Hyres kjernevelgere si? For ikke snakke om sponsorene som betaler Hyre for at partiet skal fre en politikk som ivaretar deres spesielle interesser?

Sponsorene er ikke bekymrede. Det sanne Hyre kommer nok til syne etter valget, sier de. Realpolitikere som de er, forstr de at deres parti m skaffe seg velgeroppslutning hvis det skal komme i posisjon slik at det kan foreta de forandringene "som er ndvendige". Det gjelder gjre budskapet s innbydende som mulig. Etter valget derimot - nr seieren er vunnet - er det tid for finne fram de egentlige meningene og mlsettingene.

En sndag i januar uttalte noen skalte finanstopper, seg til Aftenposten om saken. Tobakkmilliardren Johan H. Andresen - som riktig nok har forlatt nikotinbransjen og n styrer Ferd'en mot andre ml - gav uttrykk for at "det ikke er uvanlig i et valgr at man er mindre skarp i kantene". Og han burde jo vite det. Det er penbart i politikken som i tobakksbransjen. Nr man skal selge, rykker man ikke ut og snakker om skadevirkningene. Selv om man vet om dem.

Mesenen Stein Erik Hagen - som i sin uselviske genrsitet gir penger til Hyre - er enig med Andresen. Han frykter ikke at Hyre og Arbeiderpartiet blir for like. Hyre er ikke allergisk mot privat eierskap, og det er et vesentlig skille, sier Hagen glatt og lukker ynene for det selvmotsigende i uttalelsen. For til og med Hagen vet vel at Arbeiderpartiet - som alts etter Hagens oppfatning m vre i mot at private skal eie produksjonsmidler og verdier - i revis har ledet et land der det alt vesentlige av eierskap er p private hender. Riktignok har vi et ekspanderende olje- eller pensjonsfond med eierinteresser hjemme og ute, men det skal vel heller ikke Hyre sette ut av funksjon? Eller er det et av de tiltakene som det ikke snakkes hyt om fr valget?

Arbeidsgivernes fremste ledere tar ogs Hyres "kursdreining" med ro og regner med at alt vil falle p plass i de gamle sporene etter valget. Virke-direktr Vibeke Madsen regner med at Hyre holder fast p det partiet tidligere har sagt om "fleksibelt arbeidsliv og rammebetingelser". Det kan ikke forsts annerledes enn at Madsen hper p - og regner med - at Hyre vil srge for at arbeidsmiljloven og arbeidstidsbestemmelsene - og kanskje ogs sykepengeordningen for det jeg vet - blir "myket opp" slik at arbeidstakerne ikke med lov og reglement i handa, kan nekte godta diktat fra oven. Og: Slik at sykmeldte m igjennom en karenstid uten betaling, fr de kan heve lnn nr de er syke.

NHO-direktr, Kristin Skogen Lund, er ogs opptatt av "fleksibilitet i arbeidslivet" - m.a.o. frre reguleringer, strre spillerom for arbeidsgiverne og frre rettigheter for de ansatte. Dessuten regner hun med endringer i formuesskatten. Og det er neppe noen urealistisk forventning. Hyre har riktignok hatt vanskelig for redegjre for seg nr det gjelder skatt p formue, men er jo et nringslivsparti, og nringslivet og de som har sin kapital der, m f sitt hvis partiet kommer i regjeringsposisjon. S lettelser i beskatningen blir det nok. Hvorfor skulle nringslivet og nringslivstoppene ellers sponse Hyre? Sponsing av politiske partier er utgift til inntekts ervervelse.

Hyres Bent Hie prver sl kaldt vann i blodet p dem som har de hyeste forventningene - eller er utaktiske nok til rpe strategien fr slaget har sttt. Hyre vil ikke fre en annen politikk etter valget enn den partiet gr til valg p, slr han fast. Kategorisk.

Det hres fint ut. Men hvor stor grunn er det til feste lit til dette lftet? Hyre fr ikke under noen omstendighet flertall alene. Det m samarbeide - og kompromisse. Vil Erna bli statsminister, m hun bli enig med Siv. Kanskje ogs med Trine og Knut Arild - hvis de kommer p Stortinget, da - men i alle fall med Siv, og Siv inngr ikke noe samarbeid for hjelpe Hyre. Hun vil ha gjennomslag for egen politikk. Fordi Hyre er helt avhengig av Fremskrittspartiet for kunne realisere drmmen om regjeringsmakt og Erna som statsminister, vil partiet mtte gi mye mer enn det tar nr kursen skal stakes ut. Uansett valgoppslutning vil Fremskrittspartiet f langt strre innflytelse p en eventuell regjeringserklring enn partistrrelsen skulle tilsi. Den som blir fridd til, bestemmer vilkrene. Slik er livet. Ogs i politikken.

Hvilken politikk en eventuell bl-fiolett regjering skal fre, er derfor i det bl - for si det snn. Det skal ikke velgerne f vite fr valget er over og valgseieren sikret. Da skal Erna og Siv - og Trine og Knut Arild hvis de fortsatt er med - bestemme hva regjeringen skal mene. Da sprs det hvem som er staest og vanskeligst forhandle med. Og hvem som har mest tape p gi seg.

Erna er det nok ikke. Hun vil bli statsminister og er trolig innstilt p strekke seg langt for bli det. Det gir Siv sterke kort p handa. Bent Hye kan derfor love oss moderat Hyrepolitikk uten at vi fler oss beroliget av den grunn. Til sjuende og sist blir det Siv som bestemmer.

Situasjonen fr meg til tenke p gutten som ble spurt av gammel dame hvem som bestemte hjemme hos ham. Det er pappa, svarte gutten uten betenkning. Ja, det er vel det sa dama, som hadde ftt sine bange anelser bekreftet. Men, sa gutten, det er mamma som sier hva pappa skal bestemme!

Her har vi situasjonen i en eventuell bl-fiolett regjering i et ntteskall. S styr unna! Gjr du ikke det, kan du takke deg selv for flgene.

Kay Olav Winther d.e.


Bru over eller tunnel under Oslofjorden?

Det burde vrt bru over Oslofjorden ved Drbak. Der er fjorden p det smaleste. Og der ville ei bru representert en reell avkortning av vegen for trafikkantene og en avlastning for et sterkt trafikkert Oslo.

Men slik gikk det ikke. Myndighetene gav etter for brumotstanderne og bygde tunnel. Trafikken gjennom tunnelen har langt overskredet prognosene. Det viser at snarvegen har imtekommet et behov. Bilistene har brukt tunnelen og pengene har strmmet inn - langt raskere og i strre mengder enn selv de strste optimistene har turt hpe p. Resultat: Kortere kjreveg, miljgevinst og konomisk gevinst.

Tunnelen har imidlertid en ulempe. Den er ikke sikker. Verken trafikksikker eller driftssikker. Ulykker har skjedd, og tunnelen er stengt rett som det er. Det m kunne sies vre en alvorlig ulempe.

Noe m gjres. Men hva?

Bru eller nok et tunnel-lp?

Bygg nok et tunnel-lp sier noen. Jeg har selv sagt det. Bygg bru innvender andre. Hele passeringen er ddfdt, mener atter andre. Men de utgjr et mindretall av fanatiske naturvernere og sentraliseringsmotstandere som lever i sin egen verden - og som ingen hrer p.

Alternativene er alts bru eller et tunnel-lp nummer to som kan gi grunnlag for envegstrafikk, og som kan knyttes til det lpet som allerede ligger der slik at trafikken kan omdirigeres og trafikkantene komme seg ut nr det oppstr ulykker i noen av tunnel-lpene. For det vil det med all sannsynlighet gjre. Som hittil.

Personlig har jeg alltid vrt fascinert av tanken p bru. Bruer er fantastiske byggverk. Nyttige og - som regel - estetiske opplevelser. Alts fine bruke og fine se p.

Hvorfor ble det da ikke bygd bru over Oslofjorden i frste omgang?

Brukar i Badeparken

Det skyldes i hovedsak en utrolig klnete saksbehandling, uakseptable forslag til plassering og en overivrig, konservativ opinion som mente at natur skal vre urrt og ikke skjemmet av menneskelig inngripen - m.a.o. av kultur. I Norges nordligste "srlandsby" Drbak - hvor jeg forvrig bor - fikk motstanden mot bru ekstra vind i seilene da folk fikk inntrykk av at et par av brukarene skulle st i stedets grnne lunge og stolthet, Badeparken. Tvilere som oppdaget denne muligheten, og fryktet av Badeparken skulle bli delagt, ble - selvflgelig! - ihuga brumotstandere over natta.

S ble det tunnel. Ogs den mtte motstand - eller i alle fall skepsis. Men ikke i den grad. Personer med konomisk utdanning og stor selvtillit, hevdet riktig nok at en tunnel ikke ville betale seg og ville bli en belastning for samfunnet. Andre mente at en tunnel ville legge et uimotstelig press p grntomrdene i tunnelens nrhet som snart ville bli nedbygd med boliger og nringsvirksomhet. Det ville ikke bli uberrt natur igjen i mils omkrets. Tunnelen ville m.a.o. fungere som en magnet og trekke folk til et hovedstadsnrt omrde som allerede var overbefolket og burde vrnes mot ytterligere utbygging. Folk m riktignok bo og arbeide, men de br gjre det andre steder. Ikke her.

Men tunnel ble det. Riktignok bare ett lp - med betydelige hydeforskjeller i begge ender. Og uten overvkingsutstyr og beredskap i tilfelle ulykker. Tunnelen er trygg sa vegmyndighetene. Og slo seg selvtilfredse og anelseslse p brystet. De visste best. Mente de.

Stadig problemer

S begynte problemene. Lekkasjer og oversvmmelser oppstod, biler tok fyr og folk kjrte inn i hverandre. Fordi meldesystemer manglet, kjrte intetanende bilister inn i tunnelen der trafikken allerede stod stille, og etter som rmmingsveger ikke fantes - eller finnes - og folk ikke fikk snudd for kjre ut igjen, og fordi det var altfor langt og tidkrevende g for dem som befant seg nrmest midten, spredte panikken seg bde blant trafikkantene og politikerne.

Bare vegmyndighetene mente at alt var i orden og kritikken overdrevet - i alle fall en stund. Men s ble tunnelpet videoovervket. Uten av ulykkesfrekvensen gikk merkbart ned av den grunn. Biler tok fortsatt fyr - trolig fordi bremsene gikk varme i de bratte utforkjringene - og trafikkuhell fortsatte oppst.

Klokere av andres skade er vegmyndighetene n kommet til at noe m gjres. Men som sagt: Hva? Nytt tunnel-lp? Eller bru?

Bru best, men nytt tunnel-lp ogs bra

Jeg er fortsatt tilhenger av bru. En flott bru uten brukar i Badeparken.

Men fordi jeg har oppfattet det slik at vegmyndighetene er motstandere av bru, har jeg bedt om et nytt tunnel-lp som kan avlaste det eksisterende og gjre det mulig anlegge trygge sikkerhetslommer og rmmingsveger for kjrende og gende. Og som gjr det mulig for utrykningskjretyer og redningsmannskaper komme fram til ulykkessteder og forulykkede og foreta effektive redningsoperasjoner.

basere seg p at dagens ene tunnel-lp skal vre tilstrekkelig hvis det bare blir foretatt enkelte billige tilpasninger, er uforsvarlig. Skal trafikken g under fjorden, m nok et lp bygges og sikkerheten ivaretas p en forsvarlig mte. Og det nye lpet m bygges raskt. Vi kan ikke gamble med folks liv og helse i hp om at problemene skal forsvinne - eller avta - av seg sjl.

Legg bort prestisjen

Passering under fjorden vil alltid by p sikkerhetsutfordringer. Kan vegmyndighetene legge bort prestisjen og g inn for bru vil det vre bra. Ender det imidlertid med nok et tunnel-lp, er det langt bedre enn ingen ting. Hvis det nye tunnel-lpet kommer i "vr tid". konomien br visst ingen bekymre seg for. Selv om dagens tunnel byr p problemer, strmmer bilistene til. Pengene i kista klinger. Fr vi dobbeltlp og kt sikkerhet, vil det sikkert f enda frre til kjre gjennom Oslo eller igjennom et sterkt plaget Moss for ta ferja til Horten.

Det avgjrende er tidsfaktoren. Planlegging og grundige forberedelser er bra, men det har allerede lenge vrt klart at noe m gjres. Forhpentlig har ikke vegmyndighetene sittet med hendene i fanget og ventet. N m de ta skrittet fra planlegging til handling for unng at den store ulykken skjer fr de kommer i gang.

Kay Olav Winther d.e.


Nye ftter i fiskerens sko

Den katolske kirken har ftt nytt overhode. Valget falt p den argentiske jesuitten Jorge Mario Bergoglio. Han skal ikke bare innta Peters stol, men ogs fiskerens sko og under navnet Frans 1. lede pavekirken og omlag 1,2 milliarder katolikker verden over.

Den nye paven har tatt sitt navn etter Frans av Assisi, og har - i samsvar med sedvane - med valget av navn villet signalisere hvilken tradisjon han ser seg som en del av, og hvilke idealer og verdier han vil arbeide for. Frans av Assisi blir av kirken markedsfrt som de fattiges og sykes venn. Om den hellige Fransiscus nsket bekjempe fattigdom, eller s p fattigdom som en velsignelse, et fortrinn for dem som skte Gud og ikke lot seg hindre av jordisk gods, kan imidlertid diskuteres. Det er da ogs blitt gjort. For fransiskanerordenen som han grunnla, er idealet et liv i fattigdom og forsakelse.

Som jesuitt burde Jorge Bergoglio kanskje heller valgt pavenavnet Ignatius. Jesuitterordenen - Societas Jesu - ble grunnlagt av Ignatius av Loyola. Jesu ite betyr "g til Jesus". Det var et vesentlig element i jesuittenes opprinnelige budskap. Sk Jesus. Jesuitterordenen var derfor opptatt av drive misjon, og av "fre samfunnet tilbake til det kristne liv gjennom undervisning, preken og meditasjon" som den katolske kirken selv uttrykker det.

Ignatius selv tok initiativ til hjem for foreldrelse barn og "villfarne piker", religionsundervisning for barn og voksne og for ikke-kristne som nsket konvertere, - og til andre sosiale tiltak. Og Jesuittene drev misjon - bl.a. i Asia, Afrika og Sr Amerika. Ignatius av Loyola ble saligkret i 1609 og kanonisert i 1622.

Den nye paven har alts avsttt fra velge navn etter grunnleggeren av den ordenen han tilhrer. Med sitt valg av navn har han valgt g inn i fransisscanernes tradisjon. Eller kanskje har han nsket markere at han ikke er representant for noen bestemt fly eller orden, men vil vre hele den katolske kristenhetens ndelige overhode.

Kardinal Bergoglio er - hvis vi skal tro argentinerne - en mann med et enkelt levesett. Han er en mann av folket, sier noen, og tar hans bruk av offentlige transportmidler som bevis p hans folkelighet. Kardinalen har imidlertid til n ikke vrt noe teologisk radikaler. Han er motstander av ekteskap mellom homofile og imot abortus provocatus. Og han er imot at prester skal f gifte seg.

Om pave Frans vil ha de samme holdningene som den tidligere kardinal Bergoglio, gjenstr se. Ny verdighet og ny makt kan fre til nye synspunkter - og annerledes prioriteringer. Den katolske kirken har i land etter land opplevd at enkelte av kirkens menn har utvd seksuelle overgrep mot mindrerige og andre som de har hatt ndelig makt over. Det er vanskelig forst at slibatet ikke i vesentlig grad har bidratt til denne situasjonen. Bde til at personer med pedofile tilbyeligheter sker til kirken, og til at enkelte omsetter sin pedofili i praktisk handling. Alt tyder p at pavekirken for f bukt med uvesenet, m g til roten av problemet og fjerne slibatet.

At den katolske kirken i den situasjonen den n er i, fr en leder som str fast p at prester skal leve alene uten familie og i seksuell avholdenhet, tyder ikke p at en opprydding vil finne sted i lpet av den nye pavens pontifikat.

Pave Frans kommer fra en av kirkens geografiske utkanter. Han er ikke del av pavestatens etablerte maktapparat og hrer ikke til noen av dens konkurrerende og stridende flyer. Det kan vre en fordel. Men det kan ogs i praksis bety at den nye paven lett blir overveldet av pvirkning og maktkamp. At han ikke blir den som pvirker omgivelsene og staker ut kirkens veg, men selv blir pvirket av det massive trykket fra konserverende krefter som kan vise til troens uforanderlige fundament og kirkens ubrutte tradisjon gjennom rhundrene.

Det er alltid knyttet store forventninger til hver ny pave som setter sine ftter i Peters sko. Nr de gr av, m troende og ikke troende som oftest konstatere at de ikke fikk gjort s mye som forventningene tilsa. Katolikker verden over har store forventninger til pave Frans. Ikke minst fordi han kommer fra Sr Amerika og har andre erfaringer enn de fleste europeere har. Det skal bli spennende se om pave Frans 1. klarer lse noen av de flokene som den katolske kirken de senere rene har viklet seg inn i. Og de utfordringene en moderne verden stiller den katolske kirken over for.

Selv er jeg ikke optimist. Jeg vil ndig avskrive den nye paven fr han har ftt begynt. tro at en kirke som bygger p tradisjon, skal klare fornye seg og se uhildet p de problemene som den ikke bare str over for, men i hyeste grad med sine holdninger og sin struktur er med og skaper, virker ikke realistisk. Jeg finner derfor ingen grunn til tro at den nye paven i lpet av sin tid i Peters sko, skal kunne lse problemene. Selv om han aldri s gjerne ville. Han blir nok regnet som guds stedfortreder p jord, men allmektig er han ikke.

Paven utnevner imidlertid kardinaler. Kanskje kan en fornyelse begynne ved at paven utnevner kardinaler som i neste omgang kan velge en pontifex maximus som har den sttten som skal til for flytte merkesteinene som markerer pavekirkens via dolorosa gjennom rhundrene.

I gr var begeistringen p Petersplassen enorm. Hvor lenge vil den vare?

Kay Olav Winther d.e.


Sikkerhetshysteri

Det ser ut til at stortingspolitikere, regjeringsmedlemmer og sentrale myndigheter mener at man kan verge seg mot terrorangrep. Bare man er grundig nok - og tar terrorfaren p alvor.

Gjrv-komiteen pekte p svikt i den nasjonale terrorberedskapen og mente at regjeringen hadde forsmt seg. Bl.a. ved ikke stenge Grubbegata. Hadde gata vrt stengt - slik den burde ha vrt - kunne attentatet mot regjeringskvartalet 22. juli 1911, vrt unngtt, hevder utvalget.

Aldri 100 prosent trygt

Under ledelse av opposisjonspolitikere p regjeringsjakt foran et tilstundende stortingsvalg, har Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite s godt den har kunnet, bidratt til bre ved til blet. Regjeringen la seg flat og slapp unna med skrekken, men alle - ogs regjeringspartienes egne representanter i komiteen, viftet med pekefingeren og gav uttrykk for at det var mye kritisere, og at regjeringen n mtte skjerpe seg.

Under skjenneprekenen satt de ansvarlige statstrdene duknakket og s beskjemmet ned i golvet, mens statsministeren p regjeringens vegne lovte bot og bedring.

Det er fint at folkets krne og regjeringen tar sikkerheten p alvor. Men de br ikke skru opp forventningene ved love at all fare skal bli eliminert, at alle svake punkter skal fjernes, og at Norge skal bli et hundre prosent trygt land leve i. Det er nemlig ikke mulig. Selv de mest rigorse sikkerhetsbestemmelser og tiltak vil ikke kunne hindre dem som setter seg fore skade oss.

Nr Arbeiderpartiets Jan Bler vil stenge Akersgata forbi Stortinget - eller hindre at biler med sprengstoff skal kunne stanse der - s er det et velment og fromt nske som kan bidra til gi Bler image som en ansvarsbevisst og framsynt politiker. Som sikkerhetstiltak vil et slik stengning eller begrensninger i ferdselen, vre totalt bortkastet.

Mange mulige ml

Den som vil anrette skade finner alltid et ml. Kommer de ikke til ved det ene, velger de et annet.

Jeg skal ikke bidra til stigmatisering eller til gi svake sjeler drlige ideer, men tr uten ta munnen for full, hylydt erklre at jeg - hvis jeg var terrorist - uten problemer ville finne en rekke ubeskyttede bombeml i hovedstaden - og i dens nrmeste omegn. Spektakulre bombeml som ville skaffe nrmest ubegrenset omtale i mediene, og som effektivt ville skape frykt - ja, panikk - i befolkningen.

Dessuten: Alle nordmenn bor ikke i Oslo - selv om det kan virke slik i enkelte riksmedier. Norge er stort, og personer som bor rundt omkring i vrt landstrakte land kan ikke beskyttes effektivt. Verken ved utstrakt etterretningsvirksomhet eller ved framsynte sikkerhetstiltak. Vi er alle prisgitt tilfeldighetene.

Beskyttes effektivt til enhver tid mot ethvert overfall kan heller ikke de som bor i Oslo - eller i Trondheim eller Bergen. Eller i Kristiansand eller Troms.

At 22. juli-terroristen angrep regjeringskvartalet, betyr ikke at regjeringen eller Stortinget vil vre ml for andre med ondt i sinne. Og det betyr ikke at uddsmannen fra 22. juli ville avsttt fra forske skade sentrale politikere dersom han ikke hadde kunnet kjre inn i Grubbegata. Arbeiderpartiet var mlet. Hvor kunne han ellers rammet partiet? Skulle ogs Youngstorget, Folketeaterpasasjen og Storgata med sidegater vrt stengt?

Ikke mulig forutse

Terroristen og drapsmannen slo ogs til p Utya. Der slaktet han ned sakeslse ungdommer. Fordi de var medlemmer av Arbeiderpartiet og stod for en politikk han var uenig i. Kunne noen med oppbud av sin villeste fantasi ha forutsett dette?

Burde etterretningsmyndighetene visst at dette kunne skje? Burde de ha avslrt attentatmannen fordi han kjpte kunstgjdsel etter ha flyttet til en bondegrd? I ettertid kan det virke penbart at de burde vrt mer rvkne. Men p forhnd? Fr noe hadde skjedd? Dessuten: Hva har kunstgjdselen og bomben med Utya gjre? Bortsett fra at begge tildragelsene fant sted samme dag?

Burde regjeringen p forhnd srget for sikkerhetstiltak som ville hindret drapsmannen i komme ut p Utya for gjennomfre sitt blodige oppdrag? Hvordan skulle det skjedd?

Det er bare innse at et fullstendig trygt samfunn ikke eksisterer. Ingen etterretning og ingen sikkerhetstiltak kan med hundre prosent sikkerhet verne oss mot grupper eller personer som vil skade noen av oss. Eller sette vr infrastruktur eller vre myndigheter ut av spill.

Innen rimelighetens grenser

Det betyr ikke at vi skal hengi oss til fatalisme og sl oss til ro med at det som skjer, det skjer. Vi skal kartlegge samfunnsfiender, drive etterretning for avslre grupper eller personer som truer vr sikkerhet eller vr eksistens og i rimelig utstrekning sette i verk praktiske tiltak som kan gjre det vanskeligere for personer med ondt i sinne sette sine forsett ut i livet. Men alt m skje innen rimelighetens grenser. Og vel vitende om at hundre prosent trygge kan vi ikke bli. Uansett.

Jakten p "syndebukker" gjr oss ikke tryggere. Bare mer paranoide. Slik vi ser tydelige eksempler p bde i mediene og blant folkevalgte. P det omrdet har 22. juli-mannen oppndd det han ville. Han ville skade Arbeiderpartiet. Det har han klart. Han ville skape forvirring. Det har han ogs klart.

Skal vi ogs la ham lykkes i bestrebelsene p skape et mer paranoid samfunn? Et samfunn med mindre penhet, flere stengsler - og ikke minst: Et samfunn med lengre avstand mellom folk og myndigheter, mellom velgere og valgte? Et samfunn med sivil og militr etterretning som ser samfunnsfiender og potensielle attentatpersoner i enhver person eller gruppering som gir uttrykk for meninger som avviker fra flertallets og det til enhver tid allment aksepterte?

pne gater, nr kontakt mellom folket og makten samt retten til frie ytringer, er umistelige verdier. nsker vi bevare disse verdiene, m vi tle at noen ikke har vrt forutseende nok, og ikke har srget for tilstrekkelige sikkerhetsforanstaltninger, nr noe skjer.

Det er ikke regjeringens skyld at regjeringskvartalet ble angrepet. Det er heller ikke slik at angrepet ville vrt avverget dersom Grubbegata hadde vrt stengt. Jakten p syndebukker etter 22. juli har p mange mter vrt et uverdig teater. Ansvaret er trinnvis flyttet fra ugjerningsmannen til offeret - som ikke har beskyttet seg - og oss - godt nok.

Ofrene ikke skyldige

Hittil har de etterpkloke hatt ordet. De som ville gjort alt s mye bedre om de hadde sittet ved roret - og hatt ansvaret. De som mener at regjeringen sviktet.

N trer de "framsynte" inn p scenen. De som mener at vi ikke m gjenta fortidens forsmmelser, men sikre oss mot eventuelle nye angrep. Med omfattende sikkerhetstiltak. Bde her og der.

Som menige understter kan vi bare hpe p at de besinner seg. Og at myndighetene setter foten ned. At de innser at sikkerhet for alle over alt til enhver tid, er en illusjon. Og at de sier klart i fra om dette, og ikke lar seg stresse av medier og politikere uten sans og forstelse for hverdagens realiteter.

Skal vi bevare et pent samfunn med nre relasjoner mellom styrende og styrte - og uten paranoide sikkerhetsforanstaltninger og begrensninger i den personlige friheten - m vi leve med usikkerhet og utrygghet. Vi m renonsere p kravet om forutse alt. Vi m, kort sagt, vre villige til betale demokratiets pris.

Og vre styrende myndigheter m ranke ryggen og st opp mot dem som vil utnytte attentater og ulykker til score politiske gevinster. Voldsdder som dem Norge ble utsatt for 22. juli 2011, kan intet demokratisk, pent samfunn forutsi eller verge seg mot.

La oss ikke glemme: De eneste som er ansvarlige for ovegrep er forverne. Ingen andre. Og aldeles ikke ofrene. Uansett om ofrene sitter i regjering eller er ungdom p leir.

Se ogs innlegget "Grubbegata".

Kay Olav Winther d.e.


8. mars - kamp mot vindmller eller kamp mot fordommer?

I opplyste, velfungerende samfunn har kvinner samme rettigheter, muligheter og forpliktelser som menn. Det er en selvflge. Eller burde vre det.

I Norge anno 2013 er likestillingen kommet langt. Hundre r etter at kvnner fikk stemmerett, kan jeg ikke komme p et eneste samfunnsomrde hvor kvinner er diskriminert i lovverket og ikke kan velge "som de vare menn", som Bjrnson uttrykte det.

I praksis kan det selvflgelig vre annerledes. Brudd p retten til likestilling og til full utfoldelse uten hensyn til kjnn, forekommer. Men prinsippene er klare og lovverket bestemmer at et individ har sine rettigheter uavhengig og ubegrenset av hvilket kjnn det tilhrer.

Ikke utspilt sin rolle

S er vel 8. mars som kampdag overfldig?

Absolutt ikke. Rettigheter er ikke vunnet en gang for alle. Selv ikke i vrt opplyste samfunn hvor folket selv bestemmer og ikke fr vedtatt tredd nedover hodet p seg. Markeringsdager som 8. mars og 1. mai har fortsatt sin berettigelse. De skal minne oss om kampen som er kjempet, om vegen fram til dagens samfunn og om verdien av det som er oppndd. Og ikke minst: De skal hindre at reaksjonre og konservative krefter skrur klokka tilbake og reverserer utviklingen.

Ikke alle liker det som har brakt oss dit vi er i dag. rsakene er fflere. Frst og fremst religise, men ogs kulturelle.

Kvinner har gjennom rhundrene vrt undertrykt i de fleste kulturer. Riktignok mer og mindre, og p forskjellige mter og av forskjellige grunner, men tross alt undertrykt. De har vrt betraktet som kjnn nummer to - mannen underlegne og underordnede. En naturlig underordning mener mange enn i dag.

Globalisering og migrasjon har pnet landegrensene for personer med et annet syn p kvinner og kvinnens plass, enn det de fleste av oss nordboer har arbeidet oss fram til. Folk som mener at kvinnen er mannens eiendom og ansvar er blitt vre nre naboer. Kvinner som m skjule sin kropp i omfangsrike gevanter eller sitt hr og sitt ansikt for fremmede menns blikk, er blitt en del av vrt milj.

Kvinnediskriminering m bekjempes

Om kvinner diskrimineres og ptvinges uverdige begrensninger i sin valgfrihet og sitt levevis av religise eller av kulturelle rsaker, er uvesentlig. lukke ynene for, bagatellisere eller "forst" religist eller sosialt betinget diskriminering av kvinner, er ikke toleranse. Begrensede rettigheter og begrenset livsutfoldelse for personer av kvinnekjnn, er like forkastelig enten det har sin rot i kristen kultur eller f.eks. med henvisning til islam.

Personer p politikkens venstrefly har sttt i fremste rekke i kampen for kvinners rettigheter i Norge og kulturelt beslektede land. Paradoksalt nok er det personer fra samme milj som er mest tilbyelige til "forst" og lukke ynene for den diskrimineringen som n utfolder seg rett foran ynene p dem.

De mest iyenfallende utslagene av religis og annen kulturelt betinget diskriminering vil med all mulig sannsynlighet forta seg med tiden. Integrering i et samfunn med vestlige verdier hvor kvinnen blir betraktet og behandlet som et fullverdig og likestilt vesen, vil etter hvert fjerne de mest outtrerte og krampaktige behovene for demonstrere tilhrighet og solidaritet til den kulturen de har vendt ryggen til, ved markere tegn p underkastelse og aksept av undertrykkelse.

Ekstremisme

Det vil alltid finnes ekstremisme. At velutdannede ungdommer kunne slutte seg til den ytterliggende - og ikke lite komiske - m-l-bevegelsen eller de voldelige Rde Brigader, bekrefter at ekstremisme heller ikke er et utenkelig fenomen i vr vestlige kultur. P samme mte sker personer med hang til ekstremisme til ekstreme utgrupper med rtter i religioner og fremmede kulturer.

Det store flertall av dem som velger flytte fra fremmede land og kulturer for sl seg ned sammen med oss, vil imidlertid trolig bli raskt integrert og f respekt for de verdiene som har bidratt til forme det samfunnet som de har foretrukket bo i. Det er, logisk sett, liten grunn til flytte fra et land og et lokalmilj, dersom alt - eller det meste - var bedre der de kom fra. Slik sett taler erfaringen - og sunn logikk - for at kravet om sharialover og presset for f bruke niqab og burka er tids- og situasjonsbestemte krav som tiden og utviklingen vil gjre avleggs.

Men bedring p lang sikt er til liten hjelp og trst for de kvinnene som lever under undertrykkelsens k i dag. Kampen m derfor fres n.

P 8. marsdagen burde norske kvinner sl et drabelig slag for sine medsstre og for at de uten problemer skal nyte fulle rettigheter i det landet de har valgt bo i. Frihetskamp er ikke bare fjerne praktiske, konkrete stengsler. Frihetskamp dreier seg ikke minst om ndelig frigjring. Om vise de som er hjernevasket til akseptere en underordnet plass i familien og storsamfunnet, at de blir behandlet som annenrangs personer og beskret selvfsagte rettigheter.

Denne kampen har norske kvinner ikke tatt. Nr sant skal sies, er de i mange stykker mer opptatt av sl inn pne drer enn st opp og kjempe for sine undertrykte sstre. I tilleg til at det er grunnleggende usolidarisk, kan det vise seg vre en strategisk feilberegning. Fr kvinnediskrimineringen i enkelte miljer overleve, kan den medvirke til true det verdigrunnlaget som samfunnet bygger sitt kvinnesyn p. Forsmmelsene kan lett bli ris til egen bak.

Bde av hensyn til de kvinnene som er undertrykt, og for kunne holde de skansene som er inntatt, br bevisste norske kvinner i langt strre grad enn tilfellet er, g i kampen mot det antikverte kvinnesynet som globaliseringen og migrasjonen bringer til oss. En slik kamp er ikke diskriminering. Det er en kamp for sikre at kvinner - dvs. alle kvinner - skal ha samme rettigheter og plikter som menn i det norske samfunnet.

Det er dette 8. marsdagen burde ha som ml i vre dager. Har den det? Ser dagens kvinner framover? Eller er de mest opptatt av nostalgi?

Se ogs innlegget "8. mars" fra 2012.

Kay Olav Winther d.e.


Doping i skiidretten

Doping er en uting. Det er derfor bra at samfunnet, inklusiv idretten selv, har oppmerksomheten henvendt p dopingondet.

Ingen br slippe unna med bruk av ulovlige prestasjonsfremmende midler. Utverne br derfor testes. Stadig vekk. Utenom konkurranser og etter fremragende prestasjoner.

Slik testing vil idretten og den enkelte utver ha fordel av.

Brodne kar

Det er ingen grunn til vre naiv og tro at doping ikke har forekommet i Norge. Brodne kar fins i sykkelsporten og med stor sannsynlighet i andre idretter hvor kunstige stimulanser kan ke prestasjonsevnen. Som f. eks. i skisporten.

g bredt ut og mer enn antyde at de som vant skilp for 10-20 r siden m ha vrt dopet, har imidlertid ikke noe for seg.

Finnene tatt, de andre ikke

Finske skilpere ble p begynnelsen av 2000-tallet tatt for massiv dopingbruk. Den norske dopingjegeren Inggard Lereim var sentral i avslringen. Finsk skisport og finske medier flte derfor behov for spre et rykte om at finske lpere ikke var verre enn andre, og laget en film full av udokumenterte pstander. Filmen ble en flopp. Ikke minst fordi faktum gjenstod og ikke lot seg manipulere bort: Det var finnene som ble avslrt. Det var de som ubestridelig hadde dopet seg. Ikke alle andre.

N er det svenskenes tur til "avslre" antatte syndere. Den svenske skalte dokumentarfilmen "Blodracet" som handler om dopingbruk i skiidretten p 90-tallet, viste seg imidlertid kun vre avslrende for SVT og programmakerne. Spekulasjoner, halvkvedete viser og pstander som ikke er belagt med bevis, er ikke bare tvilsom journalistikk, men uanstendig bakvaskelse av personer som ikke kan forsvare seg. Den svenske filmen var et makkverk.

Ingen bevis

Ikke fordi sakskomplekset den tok opp, ikke er verdt oppmerksomhet, men fordi filmen ikke frte bevis. Og fordi den kastet mistanke om fusk og fanteri over idrettsutvere som ikke kan forsvare seg mot lst funderte mistanker og bakvaskelse.

For hvordan beviser man - eller sannsynliggjr man - at man ikke var dopet i fjor eller for ti r siden? Folk tror det de vil tro, og SVT nrer godt oppunder. Nr mistanken er spredd, er skaden skjedd. Og den som anklages kan ikke renvaske seg. For hvem vet? At den som anklages nekter, er vi vel vant med. Det er ikke mer enn man m regne med, og er ingen garanti for at vedkommende ikke har sine svin p skogen. Jfr. sykkelsporten. Og etter som s mange penbart brukte bde det ene og det andre "fr i tiden", m jo vinnerne ogs ha dopet seg. Hvordan skulle de ellers ha kunnet vinne? Nei, det er nok ingen ryk uten ild. Vant de, s er de nok skyldige.

Uanstendige spekulasjoner

Anstendige personer retter ikke beskyldninger mot andre uten kunne belegge at det er hold i anklagene. SVT tar ikke slike smlige hensyn. Redaksjonen i det svenske TV-magasinet "Uppdrag granskning" er tydeligvis ikke plaget av moral og samvittighet, men lar sansen for "uredde" oppslag g foran redelighet og hensyn. For der vet man - som vi forvrig alle vet - at skyter man med hagl inn i en flokk, blir alltid noen truffet, og selv om de fleste av dem som treffes, er uskyldige, kan jo en og annen uten rent mel i posen ogs bli rammet.

I "Blodracet" tas det som gitt at 90-tallets skilpere m ha vrt dopet. Uvanlig hye blodverdier foran et bestemt stevne taler sitt tydelige sprk, mener programmakerne som har en lang rekke med navn p sin syndeliste. Og som retter beskyldninger om ulovlig bruk av stimulanser mot navngitte personer. Ikke p grunnlag av bevis, men basert p gjetninger og sannsynlighetsberegninger.

Perfid journalistikk

For hvordan kan man skaffe seg hye blodverdier og optimert prestasjonsniv? Hye blodverdier som flge av opphold i tynne luftlag, er flyktige og forsvinner gjerne fr store stevner, hevdes det. Hye blodverdier som dukker opp akkurat til riktig tidspunkt, m derfor vre resultat av kjemisk pvirkning, mener SVT og sttter seg p selvoppnevnte eksperter som mer enn antyder at lperne m ha brukt det ulovlige midlet EPO. Bevis har de som sagt ikke, men hvilken annen forklaring skulle det vre? Nei, her er det nok ugler i mosen.

For Sveriges Television er slik perfid journalistikk penbart kurant vare. Men hva ville SVT og medarbeiderne i "Uppdrag granskning" sagt om de selv ble utsatt for samme slags "bevisfrsel"?

Var programmakerne pvirket?

Har programmakerne vrt pvirket mens de har laget filmen? Jeg har ingen bevis for det, men er det sannsynlig at edru, erfarne programmakere lager et s spekulativt og mistenkeliggjrende stykke arbeid uten at de har hatt nedsatt vurderingsevne fordi de har vrt pvirket av et eller annet? Jeg har sett mange gode - ja fremragende - avslrende filmer laget av "Uppdrag granskning"-redaksjonen. "Blodracet" var et makkverk! Kan en redaksjon som ellers lager kvalitetsfilmer, ha laget den underldige filmen "Blodracet" uten ha vrt pvirket av et eller annet? Ikke akkurat noe prestasjonsfremmende, men noe som har slvet vurderingsevnen?

Jeg tror selvflgelig ikke at redaksjonen har vrt "dopet". Men hadde jeg resonnert og argumentert slik "Uppdrag granskning"-redaksjonen har gjort i tilfellet "Blodracet", ville jeg utvilsomt ha kunnet resonnere meg fram til bde misbruk av stimulanser og til andre udokumenterte, inkriminerende konklusjoner.

Om noen - for eksempel italienske, russiske - eller svenske eller norske - skilpere forbedret sine prestasjoner p 90-tallet ved bruk av kunstige stimulanser, vet jeg ikke. Det vet ikke "Uppdrag granskning" heller. For i dette tilfellet har de ikke drevet granskning, men gjettverk - og spekulasjoner. Og verst av alt: De har knyttet spekulasjonene til navngitte personer, og utgitt sammensuriet som fakta.

Finnene ble avslrt

Faktum er at en del utvere ble tatt for doping p 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Finnene ble tatt. Og Johan Mhlegg ble tatt. Og andre. Kontrollen fungerte. De personene som "Uppdrag granskning" og SVT n kaster mistankens grelle lys over, ble ikke tatt. Formodentlig fordi de ikke hadde gjort seg skyldige i noe ulovlig.

"Uppdrag granskning" synes ha en annen teori. Der mener de yensynlig at utverne ble avslrt, men at de skyldige var s mange at skisportens internasjonale ledelse valgte se gjennom fingrene med det hele for at sporten ikke skulle bryte sammen.

Verken faktisk eller juridisk

At forklaringen kan vre en annen - som for eksempel at det internasjonale skiforbundet og de nasjonale skiforbundene forstod at grunnlaget for sanksjoner verken de facto eller de jure var til stede - synes ikke ha streifet SVT. Som i sin iver etter vre banebrytende, er p jakt etter blod.

Jakten p juksere i idretten br fortsette. Med uforminsket styrke. Jaktens ml m vre fakta. Bevislige, mlbare fakta. Grunnlse, sensasjonspregede spekulasjoner og rykter kan vi klare oss foruten. De har kun n effekt: De bidrar til trekke hardt arbeidende idrettsutvere ned i sla.

Som for eksempel de infame beskyldningene mot de norske brdrene Skjeldal som er kommet i kjlvannet av "Blodracet". Personer som setter ut slike rykter, er ikke eksperter eller sakkyndige. Selv om de kan smykke seg med tittelen professor aldri s mye. De er det som p godt norsk kalles brnnpissere. De er forurensere og br behandles der etter! Serise dopingjegere skal vi ta vare p. Ogs nr de bringer drlige nyheter. Eller spesielt da. Men brnnpisserne br vi distansere oss fra. De er bare ute for delegge. Eller for mele sin egen kake.

Kay Olav Winther d.e.