Vill West'ern?

Noen tenker på meg. Det er jo godt å vite.

 

Formidlingselskapet Western Union f.eks. Det sender meg stadig henvendelser. Som f.eks. denne

 

Kjære Western Union Kunde,
Eiere av konto Western Union blir bedt om å validere kontoen i de neste 24 timer.
Dette tiltaket er nødvendig som en ny sikkerhetsløsning oppgradering skyldes skje
denne uken.
Hvis du ikke klarer å validere din konto informasjon før 03/21/2013, vi forbeholder oss
retten til å suspendere alle online virksomhet.
Du kan validere kontoen din ved å klikke på linken nedenfor:
http://www.westernunion.no/WUCOMWEB/signInAction.do/method=load 
Takk for at du forstå
Vårt hovedkontor adresse kan bli funnet på vår hjemmeside www.westernunion.no

 

Litt dårlig norsk kanskje, men det skyldes sikkert oversettelsesprogrammet og ikke avsenderens seriøsitet. Og det er ingen grunn til å hekte seg opp i bagateller. Taken er god, og det er det viktigste. Mer effektive sikkerhetsløsninger er bra. Det finnes jo så mange luringer og kjeltringer der ute, som gjerne vil hacke seg inn hos oss. Så takk, Western Union for at du er våken og passer på.

 

Selv om jeg er rørt av omtanken, lurer jeg på hvorfor Western Union har sendt denne henvendelsen til meg. For jeg er jo ikke kunde - slik Western Union hevder. Jeg har aldri hatt noe med Western Union å gjøre. Og kommer aldri til å ha det heller!

 

Og ikke responderer jeg på henvendelser som denne. Aldri. Uansett hvem de kommer fra. Og uansett om de skulle virke mer tilforlatelige enn denne.

 

F. eks. må valideringen være utført innen 21.03, sies det. Det var i går. Hvorfor mottar jeg da denne oppfordringen - eller purringen - i dag? Det virker ikke tillitvekkende. I følge e-posten er det jo nå for seint, og Western Union skal vel derfor nå - hvis vi skal tro dem på deres ord - "suspendere alle online virksomhet". Hva det innebærer vet ikke jeg, men det høres alvorlig ut. Ikke noe man truer med uten å gjøre alvor av det. Når man er et seriøst foretakende.

 

Nå er ikke dette den første henvendelsen jeg har mottatt. Rett skal være rett. Dette er henvendelse nummer tre. De to første fikk jeg i tide. Men jeg svarte ikke. Jeg innrømmer det.

 

Likevel: At jeg fortsatt blir bedt om å validere og oppgi opplysninger etter fristens utløp, overrasker. Det skulle vel ikke være noe muffens her? Hva sier dere Western Union? Er det noen som går i deres klær og gir seg ut for å være andre enn de egentlig er? 

 

Så simple kan vel ingen være? 

 

Kay Olav Winther d.e.


Under falsk flagg?

Velgerne ønsker forandring, hevder Erna og Høyre og viser til meningsmålingene. Av taktiske grunner legger de seg så tett opp til Arbeiderpartiet og de rød-grønne at det minner om en omfavnelse. Velgerne skal gis det inntrykk at de trygt kan velge blått. Se på oss, vi er ikke farlige. Velferdsstaten skal ikke raseres. Det solidariske fellesskapet skal bestå.

 

Men hva består forandringen i dersom Høyre blir sosialdemokratisk - eller "sosialdemokratisk light"? Og hva vil Høyres kjernevelgere si? For ikke å snakke om sponsorene som betaler Høyre for at partiet skal føre en politikk som ivaretar deres spesielle interesser?

 

Sponsorene er ikke bekymrede. Det sanne Høyre kommer nok til syne etter valget, sier de. Realpolitikere som de er, forstår de at deres parti må skaffe seg velgeroppslutning hvis det skal komme i posisjon slik at det kan foreta de forandringene "som er nødvendige".  Det gjelder å gjøre budskapet så innbydende som mulig. Etter valget derimot - når seieren er vunnet - er det tid for å finne fram de egentlige meningene og målsettingene.

 

En søndag i januar uttalte noen såkalte finanstopper, seg til Aftenposten om saken. Tobakkmilliardæren Johan H. Andresen - som riktig nok har forlatt nikotinbransjen og nå styrer Ferd'en mot andre mål - gav uttrykk for at "det ikke er uvanlig i et valgår at man er mindre skarp i kantene". Og han burde jo vite det. Det er åpenbart i politikken som i tobakksbransjen. Når man skal selge, rykker man ikke ut og snakker om skadevirkningene. Selv om man vet om dem.

 

Mesenen Stein Erik Hagen - som i sin uselviske genrøsitet gir penger til Høyre - er enig med Andresen. Han frykter ikke at Høyre og Arbeiderpartiet blir for like. Høyre er ikke allergisk mot privat eierskap, og det er et vesentlig skille, sier Hagen glatt og lukker øynene for det selvmotsigende i uttalelsen. For til og med Hagen vet vel at Arbeiderpartiet - som altså etter Hagens oppfatning må være i mot at private skal eie produksjonsmidler og verdier - i årevis har ledet et land der det alt vesentlige av eierskap er på private hender. Riktignok har vi et ekspanderende olje- eller pensjonsfond med eierinteresser hjemme og ute, men det skal vel heller ikke Høyre sette ut av funksjon? Eller er det et av de tiltakene som det ikke snakkes høyt om før valget?

 

Arbeidsgivernes fremste ledere tar også Høyres "kursdreining" med ro og regner med at alt vil falle på plass i de gamle sporene etter valget. Virke-direktør Vibeke Madsen regner med at Høyre holder fast på det partiet tidligere har sagt om "fleksibelt arbeidsliv og rammebetingelser". Det kan ikke forstås annerledes enn at Madsen håper på - og regner med - at Høyre vil sørge for at arbeidsmiljøloven og arbeidstidsbestemmelsene - og kanskje også sykepengeordningen for det jeg vet - blir "myket opp" slik at arbeidstakerne ikke med lov og reglement i handa, kan nekte å godta diktat fra oven. Og: Slik at sykmeldte må igjennom en karenstid uten betaling, før de kan heve lønn når de er syke.

 

NHO-direktør, Kristin Skogen Lund, er også opptatt av "fleksibilitet i arbeidslivet" - m.a.o. færre reguleringer, større spillerom for arbeidsgiverne og færre rettigheter for de ansatte. Dessuten regner hun med endringer i formuesskatten. Og det er neppe noen urealistisk forventning. Høyre har riktignok hatt vanskelig for å redegjøre for seg når det gjelder skatt på formue, men er jo et næringslivsparti, og næringslivet og de som har sin kapital der, må få sitt hvis partiet kommer i regjeringsposisjon. Så lettelser i beskatningen blir det nok. Hvorfor skulle næringslivet og næringslivstoppene ellers sponse Høyre? Sponsing av politiske partier er utgift til inntekts ervervelse.

 

Høyres Bent Høie prøver å slå kaldt vann i blodet på dem som har de høyeste forventningene - eller er utaktiske nok til å røpe strategien før slaget har stått. Høyre vil ikke føre en annen politikk etter valget enn den partiet går til valg på, slår han fast. Kategorisk.

 

Det høres fint ut. Men hvor stor grunn er det til å feste lit til dette løftet? Høyre får ikke under noen omstendighet flertall alene. Det må samarbeide - og kompromisse. Vil Erna bli statsminister, må hun bli enig med Siv.  Kanskje også med Trine og Knut Arild - hvis de kommer på Stortinget, da - men i alle fall med Siv, og Siv inngår ikke noe samarbeid for å hjelpe Høyre. Hun vil ha gjennomslag for egen politikk. Fordi Høyre er helt avhengig av Fremskrittspartiet for å kunne realisere drømmen om regjeringsmakt og Erna som statsminister, vil partiet måtte gi mye mer enn det tar når kursen skal stakes ut. Uansett valgoppslutning vil Fremskrittspartiet få langt større innflytelse på en eventuell regjeringserklæring enn partistørrelsen skulle tilsi. Den som blir fridd til, bestemmer vilkårene. Slik er livet. Også i politikken.

 

Hvilken politikk en eventuell blå-fiolett regjering skal føre, er derfor i det blå - for å si det sånn. Det skal ikke velgerne få vite før valget er over og valgseieren sikret. Da skal Erna og Siv - og Trine og Knut Arild hvis de fortsatt er med - bestemme hva regjeringen skal mene. Da spørs det hvem som er staest og vanskeligst å forhandle med. Og hvem som har mest å tape på å gi seg.

 

Erna er det nok ikke. Hun vil bli statsminister og er trolig innstilt på å strekke seg langt for å bli det. Det gir Siv sterke kort på handa. Bent Høye kan derfor love oss moderat Høyrepolitikk uten at vi føler oss beroliget av den grunn. Til sjuende og sist blir det Siv som bestemmer.

 

Situasjonen får meg til å tenke på gutten som ble spurt av gammel dame hvem som bestemte hjemme hos ham. Det er pappa, svarte gutten uten betenkning. Ja, det er vel det sa dama, som hadde fått sine bange anelser bekreftet. Men, sa gutten, det er mamma som sier hva pappa skal bestemme!

 

Her har vi situasjonen i en eventuell blå-fiolett regjering i et nøtteskall.  Så styr unna! Gjør du ikke det, kan du takke deg selv for følgene.

 

Kay Olav Winther d.e. 

 

 

  


Bru over eller tunnel under Oslofjorden?

Det burde vært bru over Oslofjorden ved Drøbak. Der er fjorden på det smaleste. Og der ville ei bru representert en reell avkortning av vegen for trafikkantene og en avlastning for et sterkt trafikkert Oslo.

 

Men slik gikk det ikke. Myndighetene gav etter for brumotstanderne og bygde tunnel. Trafikken gjennom tunnelen har langt overskredet prognosene. Det viser at snarvegen har imøtekommet et behov. Bilistene har brukt tunnelen og pengene har strømmet inn - langt raskere og i større mengder enn selv de største optimistene har turt å håpe på. Resultat: Kortere kjøreveg, miljøgevinst og økonomisk gevinst.

 

Tunnelen har imidlertid en ulempe. Den er ikke sikker. Verken trafikksikker eller driftssikker. Ulykker har skjedd, og tunnelen er stengt rett som det er. Det må kunne sies å være en alvorlig ulempe.

 

 Noe må gjøres. Men hva?

 

Bru eller nok et tunnel-løp?

Bygg nok et tunnel-løp sier noen. Jeg har selv sagt det. Bygg bru innvender andre. Hele passeringen er dødfødt, mener atter andre. Men de utgjør et mindretall av fanatiske naturvernere og sentraliseringsmotstandere som lever i sin egen verden - og som ingen hører på. 

 

Alternativene er altså bru eller et tunnel-løp nummer to som kan gi grunnlag for envegstrafikk, og som kan knyttes til det løpet som allerede ligger der slik at trafikken kan omdirigeres og trafikkantene komme seg ut når det oppstår ulykker i noen av tunnel-løpene. For det vil det med all sannsynlighet gjøre. Som hittil.

 

Personlig har jeg alltid vært fascinert av tanken på bru. Bruer er fantastiske byggverk. Nyttige og - som regel - estetiske opplevelser. Altså fine å bruke og fine å se på.

 

Hvorfor ble det da ikke bygd bru over Oslofjorden i første omgang?

 

Brukar i Badeparken

Det skyldes i hovedsak en utrolig klønete saksbehandling, uakseptable forslag til plassering og en overivrig, konservativ opinion som mente at natur skal være urørt og ikke skjemmet av menneskelig inngripen - m.a.o. av kultur. I Norges nordligste "sørlandsby" Drøbak - hvor jeg forøvrig bor - fikk motstanden mot bru ekstra vind i seilene da folk fikk inntrykk av at et par av brukarene skulle stå i stedets grønne lunge og stolthet, Badeparken. Tvilere som oppdaget denne muligheten, og fryktet av Badeparken skulle bli ødelagt, ble - selvfølgelig! - ihuga brumotstandere over natta. 

 

Så ble det tunnel. Også den møtte motstand - eller i alle fall skepsis. Men ikke i den grad. Personer med økonomisk utdanning og stor selvtillit, hevdet riktig nok at en tunnel ikke ville betale seg og ville bli en belastning for samfunnet. Andre mente at en tunnel ville legge et uimotståelig press på grøntområdene i tunnelens nærhet som snart ville bli nedbygd med boliger og næringsvirksomhet. Det ville ikke bli uberørt natur igjen i mils omkrets. Tunnelen ville m.a.o. fungere som en magnet og trekke folk til et hovedstadsnært område som allerede var overbefolket og burde værnes mot ytterligere utbygging. Folk må riktignok bo og arbeide, men de bør gjøre det andre steder. Ikke her.

 

Men tunnel ble det. Riktignok bare ett løp - med betydelige høydeforskjeller i begge ender. Og uten overvåkingsutstyr og beredskap i tilfelle ulykker. Tunnelen er trygg sa vegmyndighetene. Og slo seg selvtilfredse og anelsesløse på brystet. De visste best. Mente de.

 

Stadig problemer

Så begynte problemene. Lekkasjer og oversvømmelser oppstod, biler tok fyr og folk kjørte inn i hverandre. Fordi meldesystemer manglet, kjørte intetanende bilister inn i tunnelen der trafikken allerede stod stille, og etter som rømmingsveger ikke fantes - eller finnes - og folk ikke fikk snudd for å kjøre ut igjen, og fordi det var altfor langt og tidkrevende å gå for dem som befant seg nærmest midten, spredte panikken seg både blant trafikkantene og politikerne.

 

Bare vegmyndighetene mente at alt var i orden og kritikken overdrevet - i alle fall en stund. Men så ble tunneløpet videoovervåket. Uten av ulykkesfrekvensen gikk merkbart ned av den grunn. Biler tok fortsatt fyr - trolig fordi bremsene gikk varme i de bratte utforkjøringene - og trafikkuhell fortsatte å oppstå.

 

Klokere av andres skade er vegmyndighetene nå kommet til at noe må gjøres. Men som sagt: Hva? Nytt tunnel-løp? Eller bru?

 

Bru best, men nytt tunnel-løp også bra

Jeg er fortsatt tilhenger av bru. En flott bru uten brukar i Badeparken. 

 

Men fordi jeg har oppfattet det slik at vegmyndighetene er motstandere av bru, har jeg bedt om et nytt tunnel-løp som kan avlaste det eksisterende og gjøre det mulig å anlegge trygge sikkerhetslommer og rømmingsveger for kjørende og gående. Og som gjør det mulig for utrykningskjøretøyer og redningsmannskaper å komme fram til ulykkessteder og forulykkede og foreta effektive redningsoperasjoner.

 

Å basere seg på at dagens ene tunnel-løp skal være tilstrekkelig hvis det bare blir foretatt enkelte billige tilpasninger, er uforsvarlig. Skal trafikken gå under fjorden, må nok et løp bygges og sikkerheten ivaretas på en forsvarlig måte. Og det nye løpet må bygges raskt. Vi kan ikke gamble med folks liv og helse i håp om at problemene skal forsvinne - eller avta - av seg sjøl.

 

Legg bort prestisjen

Passering under fjorden vil alltid by på sikkerhetsutfordringer. Kan vegmyndighetene legge bort prestisjen og gå inn for bru vil det være bra. Ender det imidlertid med nok et tunnel-løp, er det langt bedre enn ingen ting. Hvis det nye tunnel-løpet kommer i "vår tid". Økonomien bør visst ingen bekymre seg for. Selv om dagens tunnel byr på problemer, strømmer bilistene til. Pengene i kista klinger. Får vi dobbeltløp og økt sikkerhet, vil det sikkert få enda færre til å kjøre gjennom Oslo eller igjennom et sterkt plaget Moss for å ta ferja til Horten.

 

Det avgjørende er tidsfaktoren. Planlegging og grundige forberedelser er bra, men det har allerede lenge vært klart at noe må gjøres. Forhåpentlig har ikke vegmyndighetene sittet med hendene i fanget og ventet. Nå må de ta skrittet fra planlegging til handling for å unngå at den store ulykken skjer før de kommer i gang.

 

Kay Olav Winther d.e.


Nye føtter i fiskerens sko

Den katolske kirken har fått nytt overhode. Valget falt på den argentiske jesuitten Jorge Mario Bergoglio. Han skal ikke bare innta Peters stol, men også fiskerens sko og under navnet Frans 1. lede pavekirken og omlag 1,2 milliarder katolikker verden over.

 

Den nye paven har tatt sitt navn etter Frans av Assisi, og har - i samsvar med sedvane - med valget av navn villet signalisere hvilken tradisjon han ser seg som en del av, og hvilke idealer og verdier han vil arbeide for. Frans av Assisi blir av kirken markedsført som de fattiges og sykes venn. Om den hellige Fransiscus ønsket å bekjempe fattigdom, eller så på fattigdom som en velsignelse, et fortrinn for dem som søkte Gud og ikke lot seg hindre av jordisk gods,  kan imidlertid diskuteres. Det er da også blitt gjort. For fransiskanerordenen som han grunnla, er idealet et liv i fattigdom og forsakelse. 

 

Som jesuitt burde Jorge Bergoglio kanskje heller valgt pavenavnet Ignatius. Jesuitterordenen - Societas Jesu - ble grunnlagt  av Ignatius av Loyola. Jesu ite betyr "gå til Jesus". Det var et vesentlig element i jesuittenes opprinnelige budskap. Søk Jesus. Jesuitterordenen var derfor opptatt av å drive misjon, og av å "føre samfunnet tilbake til det kristne liv gjennom undervisning, preken og meditasjon" som den katolske kirken selv uttrykker det.

 

Ignatius selv tok initiativ til hjem for foreldreløse barn og "villfarne piker", religionsundervisning for barn og voksne og for ikke-kristne som ønsket å konvertere, - og til andre sosiale tiltak. Og Jesuittene drev misjon - bl.a. i Asia, Afrika og Sør Amerika. Ignatius av Loyola ble saligkåret i 1609 og kanonisert i 1622.

 

Den nye paven har altså avstått fra å velge navn etter grunnleggeren av den ordenen han tilhører. Med sitt valg av navn har han valgt å gå inn i fransisscanernes tradisjon. Eller kanskje har han ønsket å markere at han ikke er representant for noen bestemt fløy eller orden, men vil være hele den katolske kristenhetens åndelige overhode.

 

Kardinal Bergoglio er - hvis vi skal tro argentinerne - en mann med et enkelt levesett. Han er en mann av folket, sier noen, og tar hans bruk av offentlige transportmidler som bevis på hans folkelighet. Kardinalen har imidlertid til nå ikke vært noe teologisk radikaler. Han er motstander av ekteskap mellom homofile og imot abortus provocatus. Og han er imot at prester skal få gifte seg.

 

Om pave Frans vil ha de samme holdningene som den tidligere kardinal Bergoglio, gjenstår å se. Ny verdighet og ny makt kan føre til nye synspunkter - og annerledes prioriteringer. Den katolske kirken har i land etter land opplevd at enkelte av kirkens menn har utøvd seksuelle overgrep mot mindreårige og andre som de har hatt åndelig makt over. Det er vanskelig å forstå at sølibatet ikke i vesentlig grad har bidratt til denne situasjonen. Både til at personer med pedofile tilbøyeligheter søker til kirken, og til at enkelte omsetter sin pedofili i praktisk handling. Alt tyder på at pavekirken for å få bukt med uvesenet, må gå til roten av problemet og fjerne sølibatet. 

 

At den katolske kirken i den situasjonen den nå er i, får en leder som står fast på at prester skal leve alene uten familie og i seksuell avholdenhet, tyder ikke på at en opprydding vil finne sted i løpet av den nye pavens pontifikat.

 

Pave Frans kommer fra en av kirkens geografiske utkanter. Han er ikke del av pavestatens etablerte maktapparat og hører ikke til noen av dens konkurrerende og stridende fløyer. Det kan være en fordel. Men det kan også i praksis bety at den nye paven lett blir overveldet av påvirkning og maktkamp. At han ikke blir den som påvirker omgivelsene og staker ut kirkens veg, men selv blir påvirket av det massive trykket fra konserverende krefter som kan vise til troens uforanderlige fundament og kirkens ubrutte tradisjon gjennom århundrene.

 

Det er alltid knyttet store forventninger til hver ny pave som setter sine føtter i Peters sko. Når de går av, må troende og ikke troende som oftest konstatere at de ikke fikk gjort så mye som forventningene tilsa. Katolikker verden over har store forventninger til pave Frans. Ikke minst fordi han kommer fra Sør Amerika og har andre erfaringer enn de fleste europeere har. Det skal bli spennende å se om pave Frans 1. klarer å løse noen av de flokene som den katolske kirken de senere årene har viklet seg inn i. Og de utfordringene en moderne verden stiller den katolske kirken over for.

 

Selv er jeg ikke optimist. Jeg vil nødig avskrive den nye paven før han har fått begynt. Å tro at en kirke som bygger på tradisjon, skal klare å fornye seg og se uhildet på de problemene som den ikke bare står over for, men i høyeste grad med sine holdninger og sin struktur er med og skaper, virker ikke realistisk. Jeg finner derfor ingen grunn til å tro at den nye paven i løpet av sin tid i Peters sko,  skal kunne løse problemene. Selv om han aldri så gjerne ville. Han blir nok regnet som guds stedfortreder på jord, men allmektig er han ikke.

 

Paven utnevner imidlertid kardinaler. Kanskje kan en fornyelse begynne ved at paven utnevner kardinaler som i neste omgang kan velge en pontifex maximus som har den støtten som skal til for å flytte merkesteinene som markerer pavekirkens via dolorosa gjennom århundrene. 

 

I går var begeistringen på Petersplassen enorm. Hvor lenge vil den vare?

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Sikkerhetshysteri

Det ser ut til at stortingspolitikere, regjeringsmedlemmer og sentrale myndigheter mener at man kan verge seg mot terrorangrep. Bare man er grundig nok - og tar terrorfaren på alvor.

 

Gjørv-komiteen pekte på svikt i den nasjonale terrorberedskapen og mente at regjeringen hadde forsømt seg. Bl.a. ved ikke å stenge Grubbegata. Hadde gata vært stengt - slik den burde ha vært - kunne attentatet mot regjeringskvartalet 22. juli 1911, vært unngått, hevder utvalget.

 

Aldri 100 prosent trygt

Under ledelse av opposisjonspolitikere på regjeringsjakt foran et tilstundende stortingsvalg, har Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite så godt den har kunnet, bidratt til å bære ved til bålet. Regjeringen la seg flat og slapp unna med skrekken, men alle - også regjeringspartienes egne representanter i komiteen, viftet med pekefingeren og gav uttrykk for at det var mye å kritisere, og at regjeringen nå måtte skjerpe seg. 

 

Under skjenneprekenen satt de ansvarlige statstrådene duknakket og så beskjemmet ned i golvet, mens statsministeren på regjeringens vegne lovte bot og bedring.

 

Det er fint at folkets kårne og regjeringen tar sikkerheten på alvor. Men de bør ikke skru opp forventningene ved å love at all fare skal bli eliminert, at alle svake punkter skal fjernes, og at Norge skal bli et hundre prosent trygt land å leve i. Det er nemlig ikke mulig. Selv de mest rigorøse sikkerhetsbestemmelser og tiltak vil ikke kunne hindre dem som setter seg fore å skade oss.

 

Når Arbeiderpartiets Jan Bøler vil stenge Akersgata forbi Stortinget - eller hindre at biler med sprengstoff skal kunne stanse der - så er det et velment og fromt ønske som kan bidra til å gi Bøler image som en ansvarsbevisst og framsynt politiker. Som sikkerhetstiltak vil et slik stengning eller begrensninger i ferdselen, være totalt bortkastet.

 

Mange mulige mål

Den som vil anrette skade finner alltid et mål. Kommer de ikke til ved det ene, velger de et annet.

 

Jeg skal ikke bidra til stigmatisering eller til å gi svake sjeler dårlige ideer, men tør uten å ta munnen for full, høylydt erklære at jeg - hvis jeg var terrorist - uten problemer ville finne en rekke ubeskyttede bombemål i hovedstaden - og i dens nærmeste omegn. Spektakulære bombemål som ville skaffe nærmest ubegrenset omtale i mediene, og som effektivt ville skape frykt - ja, panikk - i befolkningen.

 

Dessuten: Alle nordmenn bor ikke i Oslo - selv om det kan virke slik i enkelte riksmedier. Norge er stort, og personer som bor rundt omkring i vårt landstrakte land kan ikke beskyttes effektivt. Verken ved utstrakt etterretningsvirksomhet eller ved framsynte sikkerhetstiltak. Vi er alle prisgitt tilfeldighetene.

 

Beskyttes effektivt til enhver tid mot ethvert overfall kan heller ikke de som bor i Oslo - eller i Trondheim eller Bergen. Eller i Kristiansand eller Tromsø.

 

At 22. juli-terroristen angrep regjeringskvartalet, betyr ikke at regjeringen eller Stortinget vil være mål for andre med ondt i sinne. Og det betyr ikke at udådsmannen fra 22. juli ville avstått fra å forsøke å skade sentrale politikere dersom han ikke hadde kunnet kjøre inn i Grubbegata. Arbeiderpartiet var målet. Hvor kunne han ellers rammet partiet? Skulle også Youngstorget, Folketeaterpasasjen og Storgata med sidegater vært stengt?

 

Ikke mulig å forutse

Terroristen og drapsmannen slo også til på Utøya. Der slaktet han ned sakesløse ungdommer. Fordi de var medlemmer av Arbeiderpartiet og stod for en politikk han var uenig i. Kunne noen med oppbud av sin villeste fantasi ha forutsett dette?

 

Burde etterretningsmyndighetene visst at dette kunne skje? Burde de ha avslørt attentatmannen fordi han kjøpte kunstgjødsel etter å ha flyttet til en bondegård? I ettertid kan det virke åpenbart at de burde vært mer årvåkne. Men på forhånd? Før noe hadde skjedd? Dessuten: Hva har kunstgjødselen og bomben med Utøya å gjøre? Bortsett fra at begge tildragelsene fant sted samme dag?

 

Burde regjeringen på forhånd sørget for sikkerhetstiltak som ville hindret drapsmannen i å komme ut på Utøya for å gjennomføre sitt blodige oppdrag? Hvordan skulle det skjedd?

 

Det er bare å innse at et fullstendig trygt samfunn ikke eksisterer. Ingen etterretning og ingen sikkerhetstiltak kan med hundre prosent sikkerhet verne oss mot grupper eller personer som vil skade noen av oss. Eller sette vår infrastruktur eller våre myndigheter ut av spill.

 

Innen rimelighetens grenser

Det betyr ikke at vi skal hengi oss til fatalisme og slå oss til ro med at det som skjer, det skjer. Vi skal kartlegge samfunnsfiender, drive etterretning for å avsløre grupper eller personer som truer vår sikkerhet eller vår eksistens og i rimelig utstrekning sette i verk praktiske tiltak som kan gjøre det vanskeligere for personer med ondt i sinne å sette sine forsett ut i livet. Men alt må skje innen rimelighetens grenser. Og vel vitende om at hundre prosent trygge kan vi ikke bli. Uansett.

 

Jakten på "syndebukker" gjør oss ikke tryggere. Bare mer paranoide. Slik vi ser tydelige eksempler på både i mediene og blant folkevalgte. På det området har 22. juli-mannen oppnådd det han ville. Han ville skade Arbeiderpartiet. Det har han klart. Han ville skape forvirring. Det har han også klart. 

 

Skal vi også la ham lykkes i bestrebelsene på å skape et mer paranoid samfunn? Et samfunn med mindre åpenhet, flere stengsler - og ikke minst: Et samfunn med lengre avstand mellom folk og myndigheter, mellom velgere og valgte? Et samfunn med sivil og militær etterretning som ser samfunnsfiender og potensielle attentatpersoner i enhver person eller gruppering som gir uttrykk for meninger som avviker fra flertallets og det til enhver tid allment aksepterte?

 

Åpne gater, nær kontakt mellom folket og makten samt retten til frie ytringer, er umistelige verdier. Ønsker vi å bevare disse verdiene, må vi tåle at noen ikke har vært forutseende nok, og ikke har sørget for tilstrekkelige sikkerhetsforanstaltninger, når noe skjer. 

 

Det er ikke regjeringens skyld at regjeringskvartalet ble angrepet. Det er heller ikke slik at angrepet ville vært avverget dersom Grubbegata hadde vært stengt. Jakten på syndebukker etter 22. juli har på mange måter vært et uverdig teater. Ansvaret er trinnvis flyttet fra ugjerningsmannen til offeret - som ikke har beskyttet seg - og oss - godt nok. 

 

Ofrene ikke skyldige

Hittil har de etterpåkloke hatt ordet. De som ville gjort alt så mye bedre om de hadde sittet ved roret - og hatt ansvaret. De som mener at regjeringen sviktet.

 

Nå trer de "framsynte" inn på scenen. De som mener at vi ikke må gjenta fortidens forsømmelser, men sikre oss mot eventuelle nye angrep. Med omfattende sikkerhetstiltak. Både her og der.

 

Som menige undersåtter kan vi bare håpe på at de besinner seg. Og at myndighetene setter foten ned. At de innser at sikkerhet for alle over alt til enhver tid, er en illusjon. Og at de sier klart i fra om dette, og ikke lar seg stresse av medier og politikere uten sans og forståelse for hverdagens realiteter.

 

Skal vi bevare et åpent samfunn med nære relasjoner mellom styrende og styrte - og uten paranoide sikkerhetsforanstaltninger og begrensninger i den personlige friheten - må vi leve med usikkerhet og utrygghet. Vi må renonsere på kravet om å forutse alt. Vi må, kort sagt, være villige til å betale demokratiets pris.

 

Og våre styrende myndigheter må ranke ryggen og stå opp mot dem som vil utnytte attentater og ulykker til å score politiske gevinster. Voldsdåder som dem Norge ble utsatt for 22. juli 2011, kan intet demokratisk, åpent samfunn forutsi eller verge seg mot. 

 

La oss ikke glemme: De eneste som er ansvarlige for ovegrep er forøverne. Ingen andre. Og aldeles ikke ofrene. Uansett om ofrene sitter i regjering eller er ungdom på leir.

 

Se også innlegget "Grubbegata".

 

Kay Olav Winther d.e.

  


8. mars - kamp mot vindmøller eller kamp mot fordommer?

I opplyste, velfungerende samfunn har kvinner samme rettigheter, muligheter og forpliktelser som menn. Det er en selvfølge. Eller burde være det.

 

I Norge anno 2013 er likestillingen kommet langt. Hundre år etter at kvnner fikk stemmerett, kan jeg ikke komme på et eneste samfunnsområde hvor kvinner er diskriminert i lovverket og ikke kan velge "som de vare menn", som Bjørnson uttrykte det.

 

I praksis kan det selvfølgelig være annerledes. Brudd på retten til likestilling og til full utfoldelse uten hensyn til kjønn, forekommer. Men prinsippene er klare og lovverket bestemmer at et individ har sine rettigheter uavhengig og ubegrenset av hvilket kjønn det tilhører.

 

Ikke utspilt sin rolle

Så er vel 8. mars som kampdag overflødig?

 

Absolutt ikke. Rettigheter er ikke vunnet en gang for alle. Selv ikke i vårt opplyste samfunn hvor folket selv bestemmer og ikke får vedtatt tredd nedover hodet på seg. Markeringsdager som 8. mars og 1. mai har fortsatt sin berettigelse. De skal minne oss om kampen som er kjempet, om vegen fram til dagens samfunn og om verdien av det som er oppnådd. Og ikke minst: De skal hindre at reaksjonære og konservative krefter skrur klokka tilbake og reverserer utviklingen.

 

Ikke alle liker det som har brakt oss dit vi er i dag. Årsakene er fflere. Først og fremst religiøse, men også kulturelle.

 

Kvinner har gjennom århundrene vært undertrykt i de fleste kulturer. Riktignok mer og mindre, og på forskjellige måter og av forskjellige grunner, men tross alt undertrykt. De har vært betraktet som kjønn nummer to - mannen underlegne og underordnede. En naturlig underordning mener mange enn i dag.

 

Globalisering og migrasjon har åpnet landegrensene for personer med et annet syn på kvinner og kvinnens plass, enn det de fleste av oss nordboer har arbeidet oss fram til.  Folk som mener at kvinnen er mannens eiendom og ansvar er blitt våre nære naboer. Kvinner som må skjule sin kropp i omfangsrike gevanter eller sitt hår og sitt ansikt for fremmede menns blikk, er blitt en del av vårt miljø. 

 

Kvinnediskriminering må bekjempes

Om kvinner diskrimineres og påtvinges uverdige begrensninger i sin valgfrihet og sitt levevis av religiøse eller av kulturelle årsaker, er uvesentlig. Å lukke øynene for, bagatellisere eller "forstå" religiøst eller sosialt betinget diskriminering av kvinner, er ikke toleranse. Begrensede rettigheter og begrenset livsutfoldelse for personer av kvinnekjønn, er like forkastelig enten det har sin rot i kristen kultur eller f.eks. med henvisning til islam.

 

Personer på politikkens venstrefløy har stått i fremste rekke i kampen for kvinners rettigheter i Norge og kulturelt beslektede land. Paradoksalt nok er det personer fra samme miljø som er mest tilbøyelige til å "forstå" og lukke øynene for den diskrimineringen som nå utfolder seg rett foran øynene på dem.

 

De mest iøyenfallende utslagene av religiøs og annen kulturelt betinget diskriminering vil med all mulig sannsynlighet forta seg med tiden. Integrering i et samfunn med vestlige verdier hvor kvinnen blir betraktet og behandlet som et fullverdig og likestilt vesen, vil  etter hvert fjerne de mest outtrerte og krampaktige behovene for  å demonstrere tilhørighet og solidaritet til den kulturen de har vendt ryggen til, ved å markere tegn på underkastelse og aksept av undertrykkelse. 

 

Ekstremisme

Det vil alltid finnes ekstremisme. At velutdannede ungdommer kunne slutte seg til den ytterliggående - og ikke lite komiske - m-l-bevegelsen eller de voldelige Røde Brigader, bekrefter at ekstremisme heller ikke er et utenkelig fenomen i vår vestlige kultur. På samme måte søker personer med hang til ekstremisme til ekstreme utgrupper med røtter i religioner og fremmede kulturer.

 

Det store flertall av dem som velger å flytte fra fremmede land og kulturer for å slå seg ned sammen med oss, vil imidlertid trolig bli raskt integrert og få respekt for de verdiene som har bidratt til å forme det samfunnet som de har foretrukket å bo i. Det er, logisk sett, liten grunn til å flytte fra et land og et lokalmiljø, dersom alt - eller det meste - var bedre der de kom fra. Slik sett taler erfaringen - og sunn logikk - for at kravet om sharialover og presset for å få bruke niqab og burka er tids- og situasjonsbestemte krav som tiden og utviklingen vil gjøre avleggs.

 

Men bedring på lang sikt er til liten hjelp og trøst for de kvinnene som lever under undertrykkelsens åk i dag. Kampen må derfor føres nå.

 

På 8. marsdagen burde norske kvinner slå et drabelig slag for sine medsøstre og for at de uten problemer skal nyte fulle rettigheter i det landet de har valgt å bo i. Frihetskamp er ikke bare å fjerne praktiske, konkrete stengsler. Frihetskamp dreier seg ikke minst om åndelig frigjøring. Om å vise de som er hjernevasket til å akseptere en underordnet plass i familien og storsamfunnet, at de blir behandlet som annenrangs personer og beskåret selvfsagte rettigheter.

 

Denne kampen har norske kvinner ikke tatt. Når sant skal sies, er de i mange stykker mer opptatt av å slå inn åpne dører enn å stå opp og kjempe for sine undertrykte søstre. I tilleg til at det er grunnleggende usolidarisk, kan det vise seg å være en strategisk feilberegning. Får kvinnediskrimineringen i enkelte miljøer overleve, kan den medvirke til true det verdigrunnlaget som samfunnet bygger sitt kvinnesyn på. Forsømmelsene kan lett bli ris til egen bak.

 

Både av hensyn til de kvinnene som er undertrykt, og for å kunne holde de skansene som er inntatt, bør bevisste norske kvinner i langt større grad enn tilfellet er, gå i kampen mot det antikverte kvinnesynet som globaliseringen og migrasjonen bringer til oss. En slik kamp er ikke diskriminering. Det er en kamp for å sikre at kvinner - dvs. alle kvinner - skal ha samme rettigheter og plikter som menn i det norske samfunnet. 

 

Det er dette 8. marsdagen burde ha som mål i våre dager. Har den det? Ser dagens kvinner framover? Eller er de mest opptatt av nostalgi?

 

Se også innlegget "8. mars" fra 2012.

 

Kay Olav Winther d.e.


Doping i skiidretten

Doping er en uting. Det er derfor bra at samfunnet, inklusiv idretten selv, har oppmerksomheten henvendt på dopingondet.

 

Ingen bør slippe unna med bruk av ulovlige prestasjonsfremmende midler. Utøverne bør derfor testes. Stadig vekk. Utenom konkurranser og etter fremragende prestasjoner.

 

Slik testing vil idretten og den enkelte utøver ha fordel av.

 

Brodne kar

Det er ingen grunn til å være naiv og tro at doping ikke har forekommet i Norge. Brodne kar fins i sykkelsporten og med stor sannsynlighet i andre idretter hvor kunstige stimulanser kan øke prestasjonsevnen. Som f. eks. i skisporten.

 

Å gå bredt ut og mer enn antyde at de som vant skiløp for 10-20 år siden må ha vært dopet, har imidlertid ikke noe for seg.

 

Finnene tatt, de andre ikke

Finske skiløpere ble på begynnelsen av 2000-tallet tatt for massiv dopingbruk. Den norske dopingjegeren Inggard Lereim var sentral i avsløringen. Finsk skisport og finske medier følte derfor behov for å spre et rykte om at finske løpere ikke var verre enn andre, og laget en film full av udokumenterte påstander. Filmen ble en flopp. Ikke minst fordi faktum gjenstod og ikke lot seg manipulere bort: Det var finnene som ble avslørt. Det var de som ubestridelig hadde dopet seg. Ikke alle andre.

 

Nå er det svenskenes tur til å "avsløre" antatte syndere. Den svenske såkalte dokumentarfilmen "Blodracet" som handler om dopingbruk i skiidretten på 90-tallet, viste seg imidlertid kun å være avslørende for SVT og programmakerne. Spekulasjoner, halvkvedete viser og påstander som ikke er belagt med bevis, er ikke bare tvilsom journalistikk, men uanstendig bakvaskelse av personer som ikke kan forsvare seg. Den svenske filmen var et makkverk.

 

Ingen bevis

Ikke fordi sakskomplekset den tok opp, ikke er verdt oppmerksomhet, men fordi filmen ikke førte bevis. Og fordi den kastet mistanke om fusk og fanteri over idrettsutøvere som ikke kan forsvare seg mot løst funderte mistanker og bakvaskelse.

 

For hvordan beviser man - eller sannsynliggjør man - at man ikke var dopet i fjor eller for ti år siden? Folk tror det de vil tro, og SVT nører godt oppunder. Når mistanken er spredd, er skaden skjedd. Og den som anklages kan ikke renvaske seg. For hvem vet? At den som anklages nekter, er vi vel vant med. Det er ikke mer enn man må regne med, og er ingen garanti for at vedkommende ikke har sine svin på skogen. Jfr. sykkelsporten. Og etter som så mange åpenbart brukte både det ene og det andre "før i tiden", må jo vinnerne også ha dopet seg. Hvordan skulle de ellers ha kunnet vinne? Nei, det er nok ingen røyk uten ild. Vant de, så er de nok skyldige.

 

Uanstendige spekulasjoner

Anstendige personer retter ikke beskyldninger mot andre uten å kunne belegge at det er hold i anklagene. SVT tar ikke slike smålige hensyn. Redaksjonen i det svenske TV-magasinet "Uppdrag granskning" er tydeligvis ikke plaget av moral og samvittighet, men lar sansen for "uredde" oppslag gå foran redelighet og hensyn. For der vet man - som vi forøvrig alle vet - at skyter man med hagl inn i en flokk, blir alltid noen truffet, og selv om de fleste av dem som treffes, er uskyldige, kan jo en og annen uten rent mel i posen også bli rammet.

 

I "Blodracet" tas det som gitt at 90-tallets skiløpere må ha vært dopet. Uvanlig høye blodverdier foran et bestemt stevne taler sitt tydelige språk, mener programmakerne som har en lang rekke med navn på sin syndeliste. Og som retter beskyldninger om ulovlig bruk av stimulanser mot navngitte personer. Ikke på grunnlag av bevis, men basert på gjetninger og sannsynlighetsberegninger.

 

Perfid journalistikk

For hvordan kan man skaffe seg høye blodverdier og optimert prestasjonsnivå? Høye blodverdier som følge av opphold i tynne luftlag, er flyktige og forsvinner gjerne før store stevner, hevdes det. Høye blodverdier som dukker opp akkurat til riktig tidspunkt, må derfor være resultat av kjemisk påvirkning, mener SVT og støtter seg på selvoppnevnte eksperter som mer enn antyder at løperne må ha brukt det ulovlige midlet EPO. Bevis har de som sagt ikke, men hvilken annen forklaring skulle det være? Nei, her er det nok ugler i mosen.

 

For Sveriges Television er slik perfid journalistikk åpenbart kurant vare. Men hva ville SVT og medarbeiderne i "Uppdrag granskning" sagt om de selv ble utsatt for samme slags "bevisførsel"?

 

Var programmakerne påvirket?

Har programmakerne vært påvirket mens de har laget filmen? Jeg har ingen bevis for det, men er det sannsynlig at edru, erfarne programmakere lager et så spekulativt og mistenkeliggjørende stykke arbeid uten at de har hatt nedsatt vurderingsevne fordi de har vært påvirket av et eller annet? Jeg har sett mange gode - ja fremragende - avslørende filmer laget av "Uppdrag granskning"-redaksjonen. "Blodracet" var et makkverk! Kan en redaksjon som ellers lager kvalitetsfilmer, ha laget den underlødige filmen "Blodracet" uten å ha vært påvirket av et eller annet? Ikke akkurat noe prestasjonsfremmende, men noe som har sløvet vurderingsevnen?

 

Jeg tror selvfølgelig ikke at redaksjonen har vært "dopet". Men hadde jeg resonnert og argumentert slik "Uppdrag granskning"-redaksjonen har gjort i tilfellet "Blodracet", ville jeg utvilsomt ha kunnet resonnere meg fram til både misbruk av stimulanser og til andre udokumenterte, inkriminerende konklusjoner.

 

Om noen - for eksempel italienske, russiske - eller svenske eller norske - skiløpere forbedret sine prestasjoner på 90-tallet ved bruk av kunstige stimulanser, vet jeg ikke. Det vet ikke "Uppdrag granskning" heller. For i dette tilfellet har de ikke drevet granskning, men gjettverk - og spekulasjoner. Og verst av alt: De har knyttet spekulasjonene til navngitte personer, og utgitt sammensuriet som fakta.

 

Finnene ble avslørt

Faktum er at en del utøvere ble tatt for doping på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Finnene ble tatt. Og Johan Mühlegg ble tatt. Og andre. Kontrollen fungerte. De personene som "Uppdrag granskning" og SVT nå kaster mistankens grelle lys over, ble ikke tatt. Formodentlig fordi de ikke hadde gjort seg skyldige i noe ulovlig.

 

"Uppdrag granskning" synes å ha en annen teori. Der mener de øyensynlig at utøverne ble avslørt, men at de skyldige var så mange at skisportens internasjonale ledelse valgte å se gjennom fingrene med det hele for at sporten ikke skulle bryte sammen.

 

Verken faktisk eller juridisk

At forklaringen kan være en annen - som for eksempel at det internasjonale skiforbundet og de nasjonale skiforbundene forstod at grunnlaget for sanksjoner verken de facto eller de jure var til stede - synes ikke å ha streifet SVT.  Som i sin iver etter å være banebrytende, er på jakt etter blod.

 

Jakten på juksere i idretten bør fortsette. Med uforminsket styrke. Jaktens mål må være fakta. Bevislige, målbare fakta. Grunnløse, sensasjonspregede spekulasjoner og rykter kan vi klare oss foruten. De har kun én effekt: De bidrar til å trekke hardt arbeidende idrettsutøvere ned i søla.

 

Som for eksempel de infame beskyldningene mot de norske brødrene Skjeldal som er kommet i kjølvannet av "Blodracet". Personer som setter ut slike rykter, er ikke eksperter eller sakkyndige. Selv om de kan smykke seg med tittelen professor aldri så mye. De er det som på godt norsk kalles brønnpissere. De er forurensere og bør behandles der etter! Seriøse dopingjegere skal vi ta vare på. Også når de bringer dårlige nyheter. Eller spesielt da. Men brønnpisserne bør vi distansere oss fra. De er bare ute for å ødelegge. Eller for å mele sin egen kake.

 

Kay Olav Winther d.e.