Den som ble overrasket, visste for lite

"Brann og Erik Huseklepp fikk det uventet tøft i Sarpsborg", skriver Thomas Orten i Bergens Tidende. Han karakteriserer Sarpsborgs 3-0-seier som den største overraskelsen i eliteseriens første serierunde.

Uventet? Hvorfor var det så uventet og overraskende? Hvorfor var det grunn til å vente så mye mer av Brann, og så mye mindre av Sarpsborg?

Hvert år prøver såkalte "eksperter" ved fotballsesongens begynnelse å forutsi hvordan lagene vil gjøre det i årets serie. Lars Tjærnås - som bl.a. skriver i Aftenposten - er den mest dumdristige. Han legger lista høyt, og tipper på forhånd tabellplasseringen ved sesongens slutt for hvert enkelt lag. Som regel blir resultatet et helt annet enn det Tjærnås tror. Men han holder på. År etter år.

Mange tror sikkert at Tjærnås og andre "eksperter" har greie på det de skriver om. Men det har de ikke. Det beviser de gang på gang. Uten at de ser ut til å ta lærdom av sine feil. Avisene anser det som godt stoff. Selv om det ikke mer saklig hold i spekulasjonene enn i den astrologien ukebladene forsyner sine lesere med.

Folk som har lest Tjærnås' "analyser" og spådommer i Aftenposten og andre steder - og andre såkalte eksperters ukvalifiserte gjetninger - har sikkert trodd at det bare var for Brann å reise til Sarpsborg og hente tre poeng.

Men slik gikk det altså ikke. Sarpingene hadde spillet, scoret målene, vant kampen og beholdt poengene i Sarpsborg. Akkurat nå topper sarpelaget eliteserietabellen.

Utfallet av kampen på Sarpsborg stadion var ikke overraskende. Og ikke ventet. Hadde Brann vunnet, ville heller ikke det vært overraskende. Eller ventet. Som alle de andre kampene, var denne åpen. Og fotballen er som kjent rund. Det vil si at spillet gir rom for det "uventede".

De selvoppnevnte ekspertene ser ut il å legge avgjørende vekt på hvordan lagene gjorde det foregående år. Det er selvfølgelig - som vi alle vet når vi tenker oss om - et fullstendig verdiløst og ubrukelig utgangspunkt. Noen lag er blitt dårligere enn før. Noen er blitt bedre. Noen har mistet viktige spillere. Andre har fått forsterkninger.

Og noen har anskaffet nye trenere. Som nok kan ha oppnådd glimrende resultater andre steder, men som ennå ikke har rukket å sette sitt preg på laget de har tatt over. Vintertrening og treningskampresultater er under enhver omstendighet noe ganske annet enn seriekamper. Noen trenger derfor lenger tid enn andre for å komme skikkelig i gang og yte optimalt.

Ingen ting tyder på at de såkalte "ekspertene" har inngående kjennskap til de lagene de uttaler seg om og prøver å forutsi den endelige tabellplasseringen for. At de har fulgt dem på nært hold over lengre tid. Og har sett dem spille treningskamper i løpet av vinteren og våren. "Ekspertene"synser og bløffer og gjetter. På syltynt grunnlag.

De som følger "ekspertene" og tror på det de skriver, blir selvfølgelig forbauset når den som er utpekt til underdog, viser seg å være best. Som når et nederlagsdømt Stabekk mørbanker Sogndal. Og et nedvurdert sarpelag slår et Brannlag , som fotballens astrologer - etter å ha lett etter tegn i stjernene - mener er gode nok til å vinne årets serie.

Sånn sett forstår jeg overraskelsen - og skuffelsen i Bergen. Men Brann-optimismen og forventningene om lettjente poeng, var ubegrunnete. Jeg sier ikke at Sarpsborg kommer til å befinne seg på øvre halvdel av tabellen når årets serie er ferdigspilt. Jeg våger ikke engang å fastslå at de unngår nedrykk. Men jeg er helt sikker på at en del motstanderlag med oppblåst selvtillit, kan komme til å få seg en overraskelse i løpet av sesongen. Slik Brann fikk.

Og ikke bare på Sarpsborg stadion. Hvis laget fra Olavs by klarer å bevare det mentale overskuddet, lekenheten og spillegleden - og hvis den begrensede spillerstallen ikke rammes av for mange skader - kan sarpingene hente poeng på hvilken som helst eliteseriearena landet rundt.

Dette kan bli en sesong full av glede - selv for en patriot som lider all verdens kvaler hver helg. Om vinteren er det ishockeylaget Sparta som holder nervene i helspenn.  I fotballsesongen er det Sarpsborg 08.             

Sarpsborg er med. Så moro er det lell. Men hardt for nervene. Og bedre blir det ikke av at de såkalte ekspertene tukler det hele til med ukvalifiserte gjetninger og spådommer.

Kay Olav Winther d.e.

 


"Ni ska' inte göra som jag gör utan som jag säger!"

Neida, alle er ikke like. Noen er likere enn andre.

 

Den såkalte finanseliten for eksempel. Den håver inn penger og har et skyhøyt forbruk. Kaksene unner seg luksus som andre bare kan drømme om. Samtidig mener de at arbeiderne må vise moderasjon ved lønnsoppgjørene.

 

De som skal vise moderasjon for å redde Norges økonomi, er lønnstakerne - eller altså arbeiderne. De som har minst fra før. For kapitaleierne gjelder det andre regler. De pengene de tar ut, virker ikke inflasjonsdrivende og svekker øyensynlig ikke konkurransekraften. Når styrtrike kapitalister bor som grever, har hyttepalasser ved sjøen og på fjellet, luksusbåter på størrelse med hurtigruta og egne fly, er det ikke fordi de er ekstravagante eller nytelsessyke. Nei, det skyldes at de arbeider så hardt for vårt felles beste, at de må ta seg igjen. Den smule luksus de unner seg, er en slags medisin som de må ta for å holde formen oppe og kunne drive forretninger og tjene penger som de kan investere til fellesskapets beste. Uten rikfolk, ingen investeringer. Uten investeringer, ingen arbeidsplasser. Så enkelt er det. Rikfolks forbruk er et utslag av samfunnsansvar.

 

Dessuten - og det er viktig for "finanseliten" - tjener norske bedriftsledere og finanstopper mye mindre enn personer i tilsvarende jobber i utlandet. M.a.o.: Våre ledere er billige! Egentlig altfor billige. Derfor må de hver for seg og hvert år motta bonuser og lønnstillegg som tilsvarer den totale lønna til flere arbeidere. Likevel er de altså underbetalte - i følge dem selv og bedriftenes PR-ansatte som har som oppgave å forklare allmennheten hvorfor mye er for lite, mens lite er for mye når det gjelder lønn og levestandard.

 

Skal arbeidslivet - eller mer presist: næringslivet - kunne løse sin samfunnsoppgave, må det ha økonomi til utvikling. Det er avhengig av folk som investerer. Derfor må noen tjene og eie mer enn andre. Det sier seg egentlig selv.

 

Så vidt jeg skjønner arbeidsgiverne, er arbeidsfolk rene utgiftsposter for bedriftene - og for samfunnet. Kostnadsdrivende utgiftsposter. Dessuten er arbeiderne mange. Selv beskjedne lønnstillegg multipliserer seg derfor opp til enorme beløp. Derfor må arbeiderne holdes i sjakk når de ubeskjedent og grådig vil ha sin del av velstandskaka. De ønsker høy lønn, men skjønner ikke at det fører til høyere kostnadsnivå, dyre norske varer og tapte markedsandeler. Med høyere lønn setter arbeiderne landets økonomi og sine egne arbeidsplasser i fare.  Arbeiderne vet m.a.o. ikke sitt eget beste. Derfor må rikingene - som er både velorienterte og ansvarsbevisste - holde dem i kragen så de ikke løper løpsk.

 

Heldigvis for oss alle skjønner arbeidsgiverne og kupongklipperne dette. Slik at de holder igjen. Heldigvis fins det politikere som også forstår de prinsippene kapitalismen hviler på.  Statsminister Erna f.eks. Derfor advarer hun mot grådighet. 

 

Arbeidernes grådighet vel å merke. Lønnsfastsettelsene utenom lønnsoppgjørene er en annen sak. Lederlønninger, bonuser og fortjeneste på kapital er nærmest for ideell virksomhet å regne. For hvem ville sette penger i bedrifter om det ikke betalte seg? Og hva skulle vi gjøre, hvis ingen investerte? Da ville det ikke bli arbeidsplasser. Og heller ingen inntekter for arbeidstakerne. Så høyt utbytte for investert kapital er en forutsetning for at vi skal ha levedyktige bedrifter og noe å leve av. Og hvem skulle investere og skape nye arbeidsplasser hvis ikke rikingene tok ut så stort utbytte at de både kan dekke sine personlige behov og få penger til overs som de kan investere i ny virksomhet?

 

Arbeiderne - og arbeidernes organisasjoner som f.eks. LO - skjønner ikke - eller lukker øynene for - at arbeidernes kravmentalitet går ut over fortjenesten til rikingene som dermed ikke får nok til overs slik at de kan investere, finansiere, spekulere og holde hjulene i gang. Skal de ha råd - og lyst - til å gjøre dette, må de selv tjene mye, ha lave skatter og gunstige avskrivingsvilkår. Høye lederlønninger og gunstige vilkår for kapitalistene, er altså til fordel for næringslivet. Ja, ikke bare en fordel, men en forutsetning. Mens godt betalte arbeidere er en hemsko og en fare for norsk næringsliv, norsk økonomi og for norske arbeidsplasser. Som sagt: Noen er likere enn andre!

 

Arbeidernes - og enkelte venstrevridde mediers - høylydte og falske klagesang over høye lederlønninger og finansinntekter, er  - i våre dager som til alle tider - basert på misunnelse. Norske arbeidere har lite å klage over. Mener rikingene. Og de vet det nok. Skal ikke arbeiderne ødelegge norsk økonomi og vår alles velferd, må de vise moderasjon - og helst ikke kreve noe i det hele tatt - ved årets lønnsoppgjør.

 

Dessuten bør de slutte å klage over at noen tjener litt mer enn dem. Misunnelse er en ukledelig egenskap. Dessuten: Rikingenes rikdom er som sagt, til felles beste. Ingen rikinger, ingen velstand for noen av oss. Det er kapitalistisk ABC.

 

Og skulle noen som tjener litt mer enn gjennomsnittet, sitte igjen med litt penger som de ikke får investert i produksjonen med en gang, er vel ikke det så galt. Pengene blir jo ikke liggende og slenge. 

 

Som f.eks. når Stein Erik Hagen kjøpte båt. Eller ikke han personlig da, men familieselskapet hans, Canica. "Vi hadde et par milliarder i ledig kapital, og det var spennende med seilbåt," sa Hagen i retten - hvor saken helt uforståelig og ganske malplassert havnet. Misunnelsen kjenner ingen grenser.

 

Yachten var ikke privat luksus, men en investering!  Et forretningstiltak som Canica skulle skape arbeidsplasser med - og tjene litt penger på. Altså et samfunnsgagnlig tiltak.

 

Noblesse oblige, heter det. Det samme er tilfelle med kapital og kapitalisme. Kapital og rikdom forplikter. Egentlig er rikdom en byrde. The rich man's burden, for å vri litt på Kipling. Det kan sikkert være vanskelig for vanlige folk å forstå. Men da får de bare høre på folk som vet hva de gjør og hva de snakker om.

 

Det var vel Selma Lagerlöfs oppdiktede prest, Gösta Berling, som sa: "Ni ska' inte göra som jag gör utan som jag säger!" da menigheten klaget på at han ikke levde som han lærte.

 

Det er et godt råd som arbeiderne bør merke seg når nå lønnsforhandlingene begynner for alvor. Likhet er ikke at alle har like mye. Noen er likere enn andre. Dere skal ikke gjøre som rikingene gjør, men som de sier.

 

Det mener i hvertfall rikingene.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 

 


Kriminelt på Krim

Konflikten mellom Russland og Ukraina viser Putins sanne ansikt. Han er fredelig og demokratisk instilt akkurat så langt som hans interesser rekker. Når det kommer til stykket, bærer han arven fra det falne sovjet- konglomeratet videre. Både i ord og handling.

 

Putin har rett i én ting: Maktovertakelsen i Ukraina, var ingen demokratisk handling. Den var et kupp. Mot en folkevalgt president. Kuppmakerne er ikke rendyrket radikale, konservative eller reaksjonære. De er en blanding av alt dette - og mere til. De representerer m.a.o. et bredt utsnitt av det ukrainske folket. Men de har ikke kommet til makten ved valg. Det er riktig nok. Man kan derfor sette et stort spørsmålstegn ved det nåværende styrets legitimitet.

 

Kuppet og Ukrainas videre skjebne er imidlertid Ukrainas egen sak. Ikke Russlands. Ikke Putins. Sovjetsamveldet er oppløst. Ukraina er en egen, suveren stat. Med den suverene statens rett til å velge måte og veg og til å bestemme over seg selv. Uten innblanding fra andre.

 

Russland har rett til å ivareta sine egne interesser, har Putin uttalt. Ja - og nei. Russland kan drive diplomati, men har ikke rett til å "ivareta sine interesser" ved å true med militærmakt eller ved å gjøre alvor av truslene og invadere Ukraina eller andre land hvor det i strid med folkeretten mener å ha "interesser. Krim-halvøya er en del av Ukraina. Russland og Putin kan mislike at Krim ble overdratt til Ukraina på 50-tallet, men kan ikke med folkeretten på sin side reversere historiens gang med våpenmakt og legge beslag på Ukrainsk område. Den russisktalende delen av befolkningen på Krim bor i Ukraina. Det er en 60-årig historisk realitet. Å forsøke å endre dette faktum med våpenmakt, er kriminalitet. 

 

Skal befolkningen på Krim ved folkeavstemning selv få bestemme hvilket land halvøya skal tilhøre, er det en sak Ukraina må treffe beslutninger om. Ikke Russland. Og heller ikke russerne på Krim. Og det er et spørsmål Ukraina må avgjøre på fritt grunnlag uten geværpiper eller bajonetter i ryggen. Den russiske overtakelsen av militære kontrollposter på halvøya er ren kriminalitet.

 

Den avsatte ukrainske presidenten Janukovitsj var på mange måter en russisk vasall. Han styrte Ukraina på Russlands - dvs. Putins - nåde. Og han var som Putin en tsar. Da han på Ukrainas vegne skulle inngå en avtale med EU, fikk han beskjed av Putin om å komme til ham i stedet. Og som den veldresserte bandhunden han var, logret Janukovitsj og gjorde som han ble bedt om. Det var mer enn Ukrainas befolkning kunne tåle. At presidenten på nasjonens vegne vendte Europa ryggen for å krype til køys med Russland, fikk opposisjonen til å gå mann av huse. Demonstrasjonene endte med at presidenten måtte rømme, og at "folket" tok makten.

 

På sett og vis kan man si at Putins "overtalelseskunster" og Janukovitsj` manglende evne til å stå i mot det russiske presset, var foranledningen til maktovertakelsen i Kiev. Nå skjønner tsaren i Kreml at Ukraina kan være tapt. Han satser derfor på å erobre Krim og sikre de russiske militære interessene i Svartehavsområdet, som et første skritt på vegen til å tvinge Ukraina tilbake til folden.

 

Uenighet mellom land må løses ved hjelp av diplomati. Ikke ved hjelp av våpen. At vestmaktene ikke har raslet med sablene eller arrangert "våpenøvelser" i Russlands nærhet for å demonstrere sin militære makt, er bra. Men de kunne ubetinget med fordel lagt større diplomatisk og økonomisk press på tsaren i Kreml. Konflikter bør bremses - og aller helst stanses - så raskt som mulig og før det går altfor mye prestisje i sakene. Jo lenger utviklingen får gå, desto lengre og mer ydmykende blir tilbaketoget.

 

For hver dag som går, blir det verre å etablere staus quo ante "bellum". Jeg skriver "bellum" i parentes for noen regulær krig har det ennå ikke vært, selv om spenningsforholdet på Krim er drastisk opptrappet. For den ukrainske befolkningen på Krim, er situasjonen så lik væpnet konflikt som den kan komme. Selv om "ryktene" om 30 000 russiske invasjonssoldater på halvøya skulle være overdrevet, har russerne overmakten på fremmed jord. Det kalles okkupasjon.

 

Da han kom hjem etter å ha snakket Hitler etter munnnen i august 1938, trodde den brittiske statsministeren Neville Chamberlain at han hadde sikret "fred i vår tid". Mindre enn et år senere var krigen i gang.

 

Jeg tror ikke Vladimir Putin har  territoriale ambisjoner utenfor den gamle sovjetunionens grenser. Men jeg ser ikke bort fra at han kan tenke seg å samle så mange som mulig av de gamle vasallstatene i et konglomerat som kan fungere som en økonomisk og sikkerhetspolitisk motpol til EU og USA. Får han sin vilje på Krim og deretter i resten av Ukraina, og skjønner at han ikke kan stanses, men kan gjøre som han vil, kan han få blod på tann. 

 

Det gjelder å stanse kriminaliteten på Krim så snart som over hodet mulig og vise tsaren i Kreml at folkeretten gjelder! Å overlate Krim til Russland, er som å gi bort Sudetenland til Hitler.

 

Kay Olav Winther d.e.