Skavlan dårlig journalist

Jeg ser ikke på Fredrik Skavlans "talkshow". Det jeg har sett, har vært overfladisk kjendis-TV som ikke gir meg noen ting.

 

Etter den omfattende og til dels meget sterke kritikken, har jeg sørget for å se Skavlans intervju med Jimmie Åkesson. Det var ikke småprat. Ikke koseprat heller. Det var spørsmål med sting.

 

Bare synd at Åkesson aldri fikk sjanse til å svare på de spørsmålene han fikk. Hadde han fått svare, kunne seansen utviklet seg til en avklarende politisk samtale. Nå ble det i stedet en oppvisning i dårlig journalistikk.

 

Og dårlig oppførsel. Man viser respekt for de personene man har innbudt til studio. Det gjorde ikke Skavlan. Han viste forakt. Ikke ved de spørsmålene han stilte, men ved måten han stilte dem på. Og ved at han hindret Åkesson i å svare. Hver gang Åkesson gjorde ansats til å svare, ble han avbrutt av nye spørsmål som han heller ikke fikk mulighet til å svare på.

 

Jeg deler ikke Åkessons meninger og er uenig i Sverigedemokraternas politikk. Men jeg tror på ytringsfrihet. Jeg har derfor ikke noe i mot at Skavlan på vegne av SVT og NRK  innbyr Jimmie Åkesson til studio slik at han kan forklare oss hva han og partiet hans mener - og hvorfor de mener det. Men Skavlan var åpenbart ikke innstilt på å høre hva Åkesson mente. Hans mål må ha vært at Åkesson skulle gjøre en dårlig figur. At partilederen skulle gå som en slagen mann fra studio, mens programlederen  selv skulle sitte triumferende igjen som den som avslørte rasisten Åkesson og satte ham på plass foran øynene på alt folket.

 

Men der forregnet talkshow-verten seg. Det viste seg at folk flest har sans for fair play. Overraskende mange tok parti for den overkjørte Åkesson og mot den manipulerende Skavlan. En Facebook-gruppe som oppfordrer til boikott av Skavlans program, har fått nærmere 10 000 medlemmer, og et stort antall opprørte svensker og nordmenn har klaget Skavlan og programmet hans inn for henholdsvis den svenske Granskningsnämnden og det norske Kringkastingsrådet. 

 

Lærer Skavlan, SVT og NRK noe av kritikkstormen? Skjønner de at Skavlan har gjort et elendig stykke arbeid, og at han har utsatt sin gjest for en usaklig og ufin behandling?

 

Sannsynligvis ikke. Til Expressen uttaler SVTs kommunikationsdirektør at  "det som är viktigt, det är att man i en sådan situation som Åkesson var i, får tid att utveckla sina åsikter och tankar. Och det fick han verkligen."

 

Mener hun det, har hun ikke sett ordentlig på programmet. Hun bør i så fall se det igjen. Gjerne sammen med noen som kan forklare henne hvordan Åkesson blir manipulert.

 

Fredrik Skavlan selv prøver seg på en spansk en. Jeg forstår at mange kan bli opprørte over intervjuet om man ikke kjenner til hvem Jimmie Åkesson är och den roll han har i svensk politikk," sier han.

 

For det første: Vi som er opprørt, vet godt hvem Jimmie Åkesson er. Vi vet mye om Sverigedemokraterna, også. Vår forargelse skyldes ikke manglende kunnskap.

 

For det andre: De som møter i Skavlans studio er gjester. Selv om Åkesson er motstander av innvandring, og selv om han skulle være rasist, har han krav på å bli behandlet med anstendighet. Når han først er innbudt. Gapestokken er avskaffet i både Sverige og Norge.

 

Og for det tredje: Skavlans behandling av Åkesson var et stjerneeksempel på dårlig journalistikk. Programmet bør brukes i journalistutdanningen. Som eksempel på hvordan  en programleder ikke skal oppføre seg mot et intervjuobjekt.

 

Jeg skjønner ikke hva vi skal beklage, sier Skavlan. Det gjør ikke overtrampet mindre, og saken bedre. Sviktende vurderingsevne fritar ikke for ansvar!

 

Kay Olav Winther d.e.


Regjeringspartiene sliter

Et stort antall av de som stemte på Høyre og Fremskrittspartiet ved siste valg, angrer. De to partiene mister stadig oppslutning.  På en ny meningsmåling utført av Ipsos MMI for Dagbladet har Fremskrittspartiet en oppslutning på under 10 prosent. Flere andre målinger den siste tiden har vist om lag samme oppslutning. Det er stabil lavmål.

 

Høyre går riktignok fram med 2 prosentpoeng til 23,4 prosent på akkurat denne målingen, men ligger langt under de 26,8 prosentene partiet oppnådde ved siste stortingsvalg. Til sammen har de to regjeringspartiene en tilbakegang på om lag 9 prosent. Et stort antall velgere tror m.a.o. ikke lenger på at Erna har "bedre løsninger", og de er ikke imponert av regjeringens "gjennomføringskraft" -  selv om justisminister Anundsen, til enkeltes ergrelse, har gjort det han har sagt at han ville gjøre. Trolig har mange av velgerne innsett at det er forskjell på tomme slagord og politiske realiteter. Og at nasjonen når det kommer til stykket, ikke er tjent med  regjeringens liberalistiske eksperimenter.


Regjeringens støttehjul, Kristelig Folkeparti og Venstre, er også inne i en tillitskrise. Kristelig Folkeparti som har kjørt så hardt i asylbarnsaken, går på den nye målingen tilbake med 1 prosent, og ligger nå bare 0,6 prosent over sperregrensen. Venstre har det enda verre. Tilbakegangen nå er riktignok bare 0,1 prosentpoeng, men partiet har kun 4,1 prosents oppslutning. Altså så vidt over sperregrensen. Tar man feilmarginene i betraktning, kan de de to støttehjulpartiene like gjerne ligge under som over.

 

Altså: Solid tilbakegang for regjeringen og støttepartiene.

 

"Vinneren" i følge denne målingen er Senterpartiet som øker med 1,8 prosent og nå har en oppslutning på 7,3 prosent. Slett ikke dårlig for et parti som nærmest har vært avlivet og avskrevet av flere politiske kommentatorer. Men Rocambole var tydeligvis ikke død.

 

SV er det verre med. Partiet har hatt landsmøte, men har ikke fått mer vind i seilene av den grunn. I alle fall ikke medvind. Partiet tangerer bunnoteringen på 3,7 prosentpoeng fra forrige måned. Altså under sperregrensen nok en gang.

 

Mye av SVs aktuelle misære skyldes sannsynligvis Miljøpartiet De Grønne som forøvrig selv også ligger omkring 3 prosent. Bedre blir det neppe for SV når Feministene entrer kamparenaen med egne lister. Brorparten av "feministene" - hvis man tør skrive noe så formastelig! - stemmer trolig i dag SV.

 

Arbeiderpartiet holder koken. Partiet har nok en gang over 41 prosents oppslutning. Jeg tror ikke at dette primært er en "Jonas-effekt". Heller en "skuffet over regjeringen"-effekt. Folk fleste skjønner at politiske partier er sinnrike politiske maskinerier. Styrmannen er ikke uvesentlig. Troverdighet og tillit er viktig når befolkningen skal delegere politisk makt og myndighet til folkevalgte. Men det er partiene som bestemmer politisk innhold og retning. Vil man Jonas, får man Arbeiderpartiets  svar på aktuelle politiske utfordringer, og vil man Arbeiderpartiet får man Jonas.

 

Tilsvarende: Vil man Erna og Siv får man den politikken regjeringspartiene er i stand til å manøvrere seg fram til ved å gi og ta i en byttehandel regjeringspartiene i mellom, og ved å kjøpe seg støtte fra Kristelig Folkeparti og Venstre. Prosessen er et lotteri, og resultatet er slumpartet. Man vet ikke hva man får. Og det man får, er det kanskje ikke enighet om likevel, så det bør endres og rettes opp. Hvis ikke vil Trine og Knut Arild vurdere å bryte samarbeidet. Hvis dette er stø kurs, må det være stø kurs mot sammenbrudd.

 

Hadde de aktuelle målingsresultatene vært resultater ved stortingsvalg, ville vi fått ny regjering. Arbeiderpartiet alene ville fått 75 representanter. De fire "samarbeidspartiene", H, FrP, Krf og Venstre, ville til sammen fått 77.  Med en eller annen form for samarbeid med Senterpartiet som ville fått 7 representer, og SV som ville fått 2, ville det ligget an til en rødgrønn regjeringen eller en mindretallsregjering fra Arbeiderpartiet støttet av SP og SV.

 

Miljøpartiet De Grønne og partiet Rødt som kanskje hadde fått en representant hver, ville vært spilt ut over sidelinjen.

 

Men det er lenge til Stortingsvalg. Nå skal vi først gjennom et kommune- og fylkestingsvalg. Der vil nok partiene komme annerledes ut. I lokalvalg stemmer mange på personer - mindre på partier. Det burde de ikke gjøre. Også i lokalpolitikken er det sakene som teller. Partiprogrammet er partituret, politikerne er musikerne. Ikke en gang den beste solofiolinist kan velge sitt eget repertoar uavhengig av orkesteret, for heller ikke i lokal- og regionalpolitikken, kan politikerne spille den melodien de liker best, uavhengig av hva notene sier.

 

At lokalvalg primært er personvalg, er en myte - som  framfor alt dyrkes av små partier og en lokalpresse som foretrekker personfokus framfor partipolitikk. Kommunevalg og fylkestingsvalg er valg av politisk retning og politiske løsninger. Vi har flere partier fordi det er uenighet om hvordan samfunnsoppgavene best skal løses. Å gjøre lokal- og regionvalgene til en slags upolitisk overdragelse av makt og myndighet til den "gode mann og kvinne", er å banalisere politikken og folkestyret.

 

Folk bør vite at kommune- og fylkestingsvalg er viktige samfunnshandlinger. Tar de for lett på oppgaven - for eksempel ved å ønske seg forandringer for forandringens skyld - kan de på ny være med å legge grunnlag for løsninger som de egentlig ikke vil ha. For eksempel som da de ville bytte ut den rød-grønne regjeringen med et blå-blått alternativ.

 

I politikken velger vi for 4 år om gangen. Det er for seint å angre etter at stemmeseddelen er lagt i urna. Det gjelder å være føre var. Og å lære av de feilene man har gjort!

 

Kay Olav Winther d.e. 

 


Eter av SVs niste

Sosialistisk Venstreparti har det ikke godt for tiden. Partiet er lite synlig i det politiske landskapet - og velgerne faller fra. Hvis det hadde vært stortingsvalg i dag, ville partiet høyst sannsynlig fått en oppslutning godt under sperregrensen.

 

Det er ikke bare den tidligere regjeringsdeltakelsen som tærer på oppslutningen. Selv om dokumentasjon mangler, taler sannsynligheten for at Miljøpartiets voksende oppslutning skyldes at renegater fra SV sier at de vil stemme grønt ved kommende kommunevalg. Om de vil gjøre alvor av "trusselen", gjenstår å se.

 

Usannsynlig er det ikke, for SV har hatt et eget drag på ensaksvelgere. For eksempel på personer som ikke ser det politiske landskapet for bare naturtrusler. Mange av disse har gått til MDG som altså "eter av SVs niste".

 

Feminister er en annen gruppe av SVs kjernevelgere. . Kvinner - og menn - som mener at kvinneundertrykkelse er årsak til de fleste skeivheter, feil og mangler i samfunnet. Jeg har ikke data som underbygger denne antakelsen heller. Men jeg tror at jeg har rett når jeg mener at SV har mer enn sin beskårne del av bevisste kvinneaktivister innenfor sine rekker.

 

Nå får de konkurranse på dette området også. Kanskje i Bergen og kanskje i Oslo.

 

I Oslo arbeides det nå febrilsk for å få stablet en feministisk  på beina.  "Jeg tok initiativet fordi tiden var moden for det", sier Cathrine Linn Kristiansen. Etter svensk mønster er lista kalt "Feministisk initiativ". På  "nominasjonsmøtet"  møtte 65 kvinner og 11 menn som plasserte  den unge og uerfarne - men altså feministisk initiativrike - forslagsstilleren på topp. Klarer de å samle inn tilstrekkelig mange underskrifter innen 31. mars, stiller de til valg ved høstens kommunevalg i Oslo.

 

Interessegruppa, partiet eller hva man skal kalle det, har riktignok ikke noe program ennå, men skitt au. Noen skarve politiske meninger og mål vil de sikkert være i stand til å skrape sammen, hvis de bare får godkjent lista si. Foreløpig bruker de svenskenes program. "Jeg møter her fordi det er kult," uttalte en av de tilstedeværende fra talerstolen. Hun ble ført opp på 2. plass på lista. Kandidaten på 5. plass mente at "Feministisk initiativ er løsningen på alle samfunnets utfordringer". Uttalelsene unndrar seg saklige kommentarer.

 

At feministene skal lykkes, håper nok alle som ikke er så glad i SV. For lykkes de, vil det med all sannsynlighet på ny føre til avskalinger fra det allerede sterkt reduserte partiet. Selv om partiet Rødt sannsynligvis også kommer til å blø litt, vil kvinnepartiet SV være den store taperen. Splitt og hersk, sier vi gjerne. Men her er det trolig nok en gang riktige å si: Splitt og tap! For selv om Feministene skulle lykkes med å få inn en representant, vil dette neppe bety noe for politikken i Oslo. Eller i Bergen. Eller noe annet sted.

 

Feministene bør se til Sverige. Der har søsterpartiet "Feministisk initiativ" vært en flopp selv om det har hatt den meriterte Gudrun Schyman som frontfigur. Riktig nok har partiet etter hvert kommet inn i kommunestyrene i Stockholm, Göteborg og Malmö, men partiet har ingen innflytelse og betyr ingen ting for utviklingen av det svenske samfunnet. En plass i Riksdagen har partiet hittil bare kunne se langt etter.

 

Sånn går det antakelig i Norge også. Partiet blir et uromoment i valget, og en egotripp for en del såkalte feminister som tiltrekker seg medienes interesser og får sitt tilmålte "kvarter" i rampelyset. Men noen politisk kraft vil partiet aldri bli. Til det har de andre partienes representanter for mye politisk innsikt. De lar seg ikke manipulere.

 

Men SV vil høyst sannsynlig merke feministene inntok på banen.

 

Stakkars SV og Sv-erne. Kanskje det ikke er plass til og bruk for dem lenger?

 

Kay Olav Winther d.e.

  


Krekar, Kyrksæterøra og rettsstaten

Justisministeren og Oslo-politiet ønsket å deportere Krekar fra Oslo til Kyrksæterøra. De ville ikke ha mullahen i hovedstaden.

 

Årsakene til at de ønsket å forvise ham, var trolig forskjellige. Politiet mente øyensynlig at Krekar er en fare for rikets sikkerhet, og at smittefaren i Oslo var for stor. Ute av øye ute av sinn. Og: Ressurser spart, er penger tjent. Dessuten var deportasjonen et tydelig uttalt ønske fra den politiske ledelsen.

 

Hva statsråden la mest vekt på, er usikkert. Da Fremskrittspartiet var i opposisjon kritiserte det regjeringen for å ta med silkehansker på Najmuddin Faraj Ahmad som er mullahens egentlige navn. Det var bare å kaste ham ut fra Norge, mente partiet. Da FrP kom i regjering, fikk pipa en annen låt. Akkurat som sin forgjenger, er FrP-statsråd Anundsen folkerettslig forhindret fra å sende mullahen ut av landet. Det var et pinlig tap av ansikt. For statsråden og for FrP. Ikke minst for nestleder Sandberg som mente at han visste mer om en endelig løsning på problemet Krekar, enn journalisten som han ble intervjuet av, gjorde.

 

Deportasjonen til Kyrksæterøra skulle vise at FrP og statsråden var handlekraftige - innenfor rammen av det juridisk og folkerettslig mulige. De satt ikke med hendene i fanget, som visse andre. Her var "bedre løsninger" og mer "handlekraft". Signalene fra høyeste hold var tydelige, og politiet fulgte opp. Og noen pustet trolig lettet ut. Problemet var løst. I alle fall tilsynelatende - og foreløpig.

 

Mange spurte seg nok om dette kunstgrepet var juridisk holdbart. Nå har Borgarting lagmannsrett gitt tvilerne rett. Vedtaket er opphevet. Politiets beslutning er i strid med loven og kan ikke effektueres. Krekar blir ikke tvangsflyttet til Kyrksæterøra. Og ikke noe annet sted heller. Så lenge han er i varetekt eller fengsel, sitter han der politiet bestemmer. Når han blir en fri mann, bor han der han selv vil.

 

Justisdepartementet kan ikke gi politiet instrukser om tvangsflytting av Krekar,  slår retten fast. Det er et urettmessig inngrep. Departementet betyr i klartekst statsråden, som - slik han selv er flink til å påpeke - har ansvaret for alt som skjer og som gjøres i hans departement. M.a.o.: En stygg ripe i lakken for en statsråd som ville vise seg handlekraftig og leve opp til den kritikken partiet hans på grensen til det maniske, rettet mot hans forgjenger i statsrådstolen.

 

Vi er uenige med lagmannsretten, uttaler Oslo politidistrikt. Vi ble ikke påvirket av justisdepartementet. Dette er en politifaglig vurdering som vi uansett hadde kommet fram til. Den skulle ikke bare gjelde for Krekar, men være generell. Dette er derfor ikke en ulovlig instruks. Politiet vurderer å anke lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett.

 

Det bør politiet gjøre. For her står vi over for et viktig prinsippspørsmål: Skal justismyndighetene - in casu politiet - ha rett til  å beordre og effektuere tvangsflytting av personer  som er bosatt i Norge? Personer som ikke soner dom for å ha brutt norske lover? Skal politiet etter eget forgodtbefinnende kunne forlenge straffen for personer som har sonet ferdig, ved å tvinge dem til å bo på spesielle steder? Skal lovverket - eller enda mer betenkelig regelverket - gi retten anledning til å bestemme hvor folk skal bo?

 

Eller skal prinsippet være at den som ikke er dømt til frihetsberøvelse for å ha overtrådt loven, skal være fri? Fri til å bevege seg fritt og bo hvor vedkommende selv vil? M.a.o.: Skal Norge være en rettsstat? Eller skal vi gradvis uthule friheten og innføre politistaten? En stat der politiet har rett og makt til skalte og valte med oss etter eget forgodtbefinnende?

 

Jeg er ingen tilhenger av mullah Krekar. Men jeg reagerer på at han skal fratas juridiske rettigheter. Bryter han norske lover, bør han stilles for retten. Blir han dømt, får han sone. Blir han frikjent, må han ha rett til å leve som fri mann. Den samme retten må han ha når den straffen han er idømt, er sont ferdig.

 

I Norge er vi alle like for loven. Eller: Det er slik vi ønsker at det skal være. Høyesterett bør derfor få anledning til å stadfeste lagmannsrettens dom. Derfor bør politiet anke. For at høyesterett skal kunne bekrefte at vi lever i en rettsstat. Og at vi alle er like for loven!

 

Kay Olav Winther d.e.

   


8. mars: Enten eller?

Vi har nettopp hatt 8. mars. Kvinnedagen. Trenger vi den i dagens Norge? Ja.

 

Kvinner skal selvfølgelig ha samme rettigheter, muligheter, forpliktelser og friheter som menn. Det er ikke noe å diskutere.  Å fjerne ulikheter, urettferdigheter og diskriminering basert på kjønn er en oppgave for både menn og kvinner. Alle dager i året. Ikke bare 8. mars. Men 8. mars er viktig som kamp- og demonstrasjonsdag.

 

Likestillingen er kommet langt i Norge. I alle fall den formelle. Jeg kommer ikke på et eneste samfunnsområde hvor kvinner i lovverket ikke har de samme rettighetene som menn. Men vi er ikke i mål en gang for alle. Vegen blir til mens vi går.

 

At ikke alle kvinner benytter de formelle rettighetene de har, er et faktum. Det har mange årsaker. Kvinner er ikke en ensartet gruppe. Kvinner er individer - akkurat som menn er det. Individer med ulike interesser, ulike evner og med ulik oppdragelse og kulturell bakgrunn. Også tradisjonelt norske kvinner har røtter i ulike kulturer - familiekulturer og gruppekulturer. Noen er sterkere preget av kulturell arv og mer mottakelige for sosialt press enn andre.

 

Dette skaper mangfold. Og sånn skal det være. Ingen gruppe kvinner skal ha rett på å ta patent på hva kvinner skal mene, eller på hvordan kvinnedagen skal feires. Ingen skal ha - eller ta seg - rett til å påtvinge andre kvinner sine verdiholdninger og synspunkter. Gruppen menn er mangfoldig. Det samme er gruppen kvinner. Selvfølgelig. Det må sette preg på hva 8. mars brukes til, og hvilke kampsaker som tas opp.

 

De siste tre-fire 10-årene har Norges befolkning skiftet karakter. Vi har fått et stort antall nye landsmenn og -kvinner som ser helt annerledes på kvinners roller i samfunnet enn vi gjør. Mange kommer fra kulturer hvor kvinner er annenrangs individer. Underordnet menn og med begrensede rettigheter. Det fins nye landsmenn som ønsker å skru klokka tilbake og reversere utviklingen.  Og det fins urnorske som av ulike årsaker - primært religiøse, men også kulturelle - ikke er lei seg for å få denne hjelpen i "verdikampen".

  

Å lukke øynene for, bagatellisere eller "forstå" religiøst eller sosialt betinget diskriminering av kvinner, er ikke toleranse. Det gjelder enten "forståelsen" kommer fra høyre eller venstre. Begrensede rettigheter og begrenset livsutfoldelse for kvinner er forkastelig uansett hvilken kultur, religion eller politisk oppfatning diskrimineringen har sine røtter i.

 

Personer på politikkens venstrefløy har stått i fremste rekke i kampen for kvinners rettigheter i Norge og kulturelt beslektede land. Paradoksalt nok er det personer fra samme miljø som er mest tilbøyelige til å "forstå" og lukke øynene for den diskrimineringen som nå utfolder seg rett foran øynene på dem.

 

Når framtredende kvinnelige politikere fra Fremskrittspartiet peker på at norske kvinner har unnlatt å bruke kvinnedagen til å kjempe for at deres nye medsøstre skal få samme rettigheter som dem selv, reagerer de som har tatt pant på 8. marsdagen med irritasjon og sinne. Tvangsekteskap og kjønnslemlestelse for eksempel, er utolererbare overgrep mot jenter og kvinner.

 

 Dagens kvinnekamp bør dreie seg om vår solidaritet med våre medsøstre, mener Fremskrittspartidamene Listhaug og Horne.

 

Hva er galt med dette utsagnet?  Det som sies? Eller at det er representanter for Fremskrittspartiet som sier det?

 

Selv står jeg langt fra Fremskrittspartiet politisk. Men i denne saken har de to Fremskrittspartidamene rett. Kvinnebevegelsen svikter sine fremmedkulturelle medsøstre. Det er et beklagelig faktum som det bør gjøres noe med. Umiddelbart. Man trenger ikke vente til neste 8. mars for å rette opp denne forsømmelsen. Det må kunne gå an å ha to tanker i hodet på en gang.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Hvem dreper i Russland?

Det er farlig å være kritisk til Putin-regimet i Russland og til den politikken det fører. Sjansen er stor for at man blir brakt til taushet på en eller annen måte, enten ved fengsling eller trakassering - eller ved at man blir drept.

 

Her er noen eksempler:

 

I 2003 ble den russiske politikeren og menneskerettighetsforkjemperen Sergei Yushenkov skutt og drept noen timer etter at han hadde registrert partiet sitt til valg til nasjonalforsamlingen. Den eller de skyldige er aldri blitt funnet.



I 2004 ble  Paul Khlebnikov skutt utenfor kontoret sitt i Moskva fra en forbipasserende bil. Khlebnikov var redaktør i den russiske utgaven av Forbes Magazine og  gransket og skrev om korrupsjon i russisk politikk og næringsliv. Drapssaken er aldri blitt løst.

I 2006 ble de regimekritiske  Anna Politkovskaya  og Alexander Litvinenko tatt av dage. Journalisten Politkovskaya overlevde flere attentat, bl.a. en livstruende forgiftning, før hun ble skutt i heisen opp til leiligheten sin i Moskva. Anna Politkovskaya var en særlig plagsom regimekritiker gjennom flere år. President Putin lovte at alle krefter ville bli satt inn for å finne de skyldige. Drapet er fortsatt uoppklart.

 

Regime- og Putin-kritiker Alexander Litvinenko flyktet til England, men slapp ikke unna hevnens lange arm. Han ble drept ved hjelp av radioisotopen polonium-210. På dødsleiet beskyldte Litvinenko president Putin for stå bak forgiftningen. Litvinenko drakk te med de tidligere KGB-kollegene Lugovoj og Kovtun da han ble forgiftet. De to dro tilbake til Russland. Storbritannia har krevd å få dem utlevert. Russland nekter.

 

Aktivisten Natalja Estemirova ble kidnappet fra hjemmet sitt i Groznyj i Tsjetsjenia sommeren 2009. Samme dag ble hun funnet død. Estemirova var en kjent menneskerettighetsaktivist som blant annet hadde jobbet sammen med Anna Politkovskaya. Estemirova avdekket flere menneskerettighetsbrudd som styrkene til den Kreml-støttede presidenten, Ramzan Kadyrov, hadde begått. Venner og kollegaer i menneskerettighetsorganisasjonen som Estemirova arbeidet for, mente at Kadyrov hadde bestilt drapet.

 

I november i 2009 døde den russiske advokaten Sergej Magnitskij i fengsel. Han påstod at ledende personer i politiet og innenriksdepartementet var involvert i korrupsjon og skatteunndragelser for betydelige beløp. Helsingforskomiteen mener at Magnitskij døde som et direkte resultat av tortur. Både leger og fengselsansatte ble ikke overraskende frikjent i flere rettssaker, mens Magnitskij ble dømt for skatteunndragelser. 

 

Samme året ble menneskerettighetsadvokaten Stanislav Markelov henrettet av en maskert mann på gata i Moskva. Markelov jobbet for familien til ei tsjetsjensk jente som ble drept av en russisk offiser. Da han ble drept, jobbet han med en anke mot løslatelsen av offiseren. Han hadde også representert flere aktivister og journalister, deriblant Anna Politkovskaya.

 

Sammen med ham på gata da han ble skutt, var den russiske journalisten Anastasia Baburova. Også hun jobbet for den den regimekritiske avisa Novaja Gazeta. Baburova ble også skutt og drept. To nynazister ble senere dømt for drapet.

 

Som drapet på Alexander Litvinenko viser, er ikke russiske regimekritikere tryggere utenfor Russlands grenser heller. Umar S. Israilov ble skutt og drept på vei ut av en matvarebutikk i Wien. Israilov var en tsjetsjensk opprører som ble innfanget av sikkerhetsstyrkene til Tsjetsjenias president Ramzan A. Kadyrov og tvangsinnskrevet i  presidentens styrker. Etter en stund flyktet han til Europa, og fikk asyl i Østerrike. Her klaget han Russland inn for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Drapet bar preg av å være et kontraktsmord utført av leiemordere, hevdet østeriske medier. Østerisk politi mener i følge BBC, at Israilov ble drept da han forsøkte å flykte. Drept av hvem?

 

Boris Berezovskij ble funnet død på badet sitt i Surrey i England. Om han ble drept eller tok livet sitt er uklart. Rettsmedisineren fant imidlertid dødsfallet mistenkelig. På 90-tallet var Berezovskijog Russlands rikeste mann og leder av Det nasjonale sikkerhetsråd. Da Putin kom til makta, ble de to etter hvert bitre fiender, og Berezovskij flyktet til Storbritannia. Derfra kritiserte han den russiske presidenten i kraftige ordelag. Det har vært hevdet at Berezovskij tok sitt eget liv. Årsaken skulle angivelig være økonomiske problemer. Før han ble funnet død, ble Berezovskij utsatt for flere drapsforsøk. Taler det for selvmord? Heller ikke undersøkelsen av liket tyder på selvmord, mener rettsmedisineren.

 

27. februar var det regimekritikeren Boris Nemtsovs tur. Han var på vei over Bolsjoj Moskvoretskij-brua rett ved Kreml da han ble skutt og drept.
Gjerningsmennene ble plukket opp av en bil og flyktet fra stedet.

 

Nemtsov var en plagsom regimekritiker. Han var  ung, kraftfull, dyktig og populær. På tross av sin relativt unge alder hadde han lang politisk erfaring på toppnivå i Russland. Han var visestatsminister under Jeltsin på 1990-tallet. I klare ordelag kritiserte han den russiske innblandingen i innenrikspolitiske saker i Ukraina. Det er ikke mange russere som har forutsetninger for å stille opp som motkandidat til Putin ved russiske valg. Nemtsov var en - kanskje den eneste. Nå er han død. Ryddet av vegen.

 

Før sin død uttalte Nemtsov at han var redd for at han stod på Putins dødsliste. Etter Nemtsovs død har president Vladmir Putin lover å personlig sørge for at politiet snur alle steiner i jakten på drapsmennene. Ord er en ting. Handling noe annet.

 

Russland har en befolkning på godt og vel 142 millioner innbyggere. Det er rimelig at det skjer forbrytelser der. Også mord og drap.

 

Er de drapene som jeg har beskrevet foran, alminnelige kriminelle drap? Eller dreier det seg om politisk motivert utryddelse av brysomme regimekritikere og politiske motstandere av det sittende regimet? Er det tilfeldig at de drepte alle hadde et anstrengt forhold til Putin-regimet? Eller ser vi her omrisset av en systematisk voldsbruk mot politisk opposisjonelle?

 

Jeg trekker ingen konklusjoner. Men regner med at dokumentasjonen taler for seg selv.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 

 


High Five

Nobelkomiteens flertall gjenvalgte ikke Thorbjørn Jagland som formann.

 

Det burde ikke komme som en overraskelse på noen. Jagland har lenge vært et horn i siden på Fremskrittspartiet. I Høyre har han heller ikke hatt noen høy stjerne. At de to partiene benyttet sjansen til å bytte ham ut med en av sine egne, var ikke mer enn man måtte vente.

 

Alfred Nobel var svensk. Alle Nobel-prisene unntatt fredsprisen deles ut av svenskene selv. Oppdraget å dele ut fredsprisen gav Nobel til Norge. Riktignok på et tidspunkt da Norge ennå var et lydrike under Sverige. Den norske Nobel-komiteen skulle oppnevnes av det norske stortinget. Fordi det var den eneste riksforsamlingen Nobel kjente til, som ikke hadde startet krig.

 

Etter stortingsvalget i 2013 var de såkalt borgerlige partiene i stand til å skaffe seg flertall i Nobelkomiteen. Den sjansen benyttet de. De som ikke hadde politiske skylapper og bind for øynene forstod at det med all mulig sannsynlighet betydde slutten på Jaglands formannsperiode. Det var ikke vanskelig å regne ut at det ville gå som det gikk.

 

Jagland har vært en omstridt formann - i opinionen. Det har mediene sørget for. Enkelte borgerlige politikere har med glede - og noen kanskje også med skadefryd - båret ved til bålet. Noen har i tillegg bidratt med en skvett bensin nå og da.

 

Flere av prisutdelingene de seinere årene har vært kontroversielle. Det begynte med Obama. Han fikk fredsprisen så å si før han hadde rukket å sette seg til rette i presidentstolen. Latterlig mente mange. Jagland frontet utnevnelsen og fikk skylda.

 

Prisen til den opposisjonelle kineseren Liu Xiaobo møtte heller ikke udelt begeistring. Verken hjemme eller ute. De kinesiske myndighetene ble dypt fortørnet og låste døra for så vel kulturutveksling som handel med den formastelige lilleputtstaten Norge. Norsk kultur - og næringsliv kunne ingenting gjøre. Og Jagland fikk skylda.

 

Heller ikke 2011-års pris til Gbowee, Johnson Sirleaf og Karman falt i god jord i alle kretser. Begrunnelsen var dubiøs. "Kvinners sikkerhet" og det uspesifiserte begrepet "deltakelse i fredsbyggende arbeid", var det grunnlag godt nok til å få verdens mest høythengende fredspris? Var ikke denne tildelingen mer å anse som et påskudd for å kunne rette på kjønnsbalansen og gi prisen til noen kvinner? Og var det i Nobels ånd? Et merkelig påfunn. Og Jagland fikk skylda. Nok en gang.

 

Da Nobel-direktør Lundestad gikk av med pensjon ble den ellers så hemmelighetsfulle direktøren frittalende. Ja, så frittalende - for han var vel ikke bare klønete? - at han uttrykte forståelse for at noen kanskje kunne ønske å skifte ut Nobel-komiteens leder. Den var en beinkrok på glatt føre som ikke skulle gjøre det lettere for Jagland å holde seg på beina.

 

Nå er det selvfølgelig ikke slik at det er Nobel-komiteens formann som avgjør hvem som skal få fredsprisen. Det er det flertallet i Nobel-komiteen som bestemmer. Dette er så selvfølgelig at vi alle burde forstå det. Mediene vet det. Når de likevel skriver og snakker som om de ikke skulle vite det, skyldes det at de vet at personfokuserte saker selger. Saklige utredninger med "på den ene side og på den annen side" selger ikke. Mener mediene. Jagland er dessuten en takknemlig hakkekylling. Derfor har pressen og etermediene rettet søkelyset mot Nobel-komiteens formann, og bare i ubetydelig grad mot komiteen som sådan. 

 

Nå må de slutte med det. Jagland er ute av skuddlinjen. Kaci Kullmann Five har overtatt formannsvervet. Om hun ble valgt enstemmig får vi ikke vite. Sannsynligvis ble hun valgt med èn stemmes overvekt. I så tilfelle var hun ikke en samlende, men en splittende kandidat. Ikke noe godt utgangspunkt. Og enestående i Nobel-komiteens historie.

 

Jeg hadde gjerne sett at Thorbjørn Jagland hadde fått fortsette. Men når flertallet ville det annerledes, gir jeg Kaci "high Five" og ønsker henne lykke til. Hva skifte av formann vil bety for valget av prisvinnere skal bli interessant å se. Antakelig betyr det ingen ting. For det er komiteen som bestemmer. Ikke formannen. Enten han heter Thorbjørn Jagland eller Kaci Kullmann Five.

 

Kay Olav Winther d.e.