Vi trenger ikke regioner

Det ble ikke noe av regionaliseringen av fylkeskommunene. Regjeringen avlyste hele reformen.

 

Det har falt enkelte tungt for brystet.

 

En del politikere og administrasjonssjefer gråter sine modige tårer. De hadde sett for seg at de skulle bli mektigere. At oppgaver som staten nå tar seg av, skulle overføres til regionene. Nå føler de seg snytt. Det sku' vær så godt, og så blev det faktisk skidt, som det står i sangen "Larsen eller Melodien som blev væk".

 

Vi andre bør være glade for at regjeringen kom til sans og samling. En regionalisering ville gjort mange sentra til utkanter.

 

Fylkesordføreren i Østfold mener at store regioner ville gitt mer demokrati og mindre makt til embetsverket.

 

Enhver oppegående betrakter med et minimum av innsikt i offentlige prosesser, vil skjønne at det motsatte ville blitt tilfelle. De folkevalgte organene ville blitt større og mer tungrodde, og kommet lengre bort fra den befolkningen de skulle representere. De folkevalgte ville ha måttet konsentrere seg om de store, overgripende prinsipielle oppgavene. Flere gjøremål og mer beslutningsmyndighet ville måtte bli delegert til administrasjonen. Det ville økt byråkratiets makt og innflytelse. Og skapt større avstand mellom de styrende og de som styres. Det er abc.

 

Trolig ville man - i alle fall i utgangspunktet - kunne kuttet ned på antall ansatte, men det betyr ikke uten videre overføring av makt til folkevalgte. Det ville med større sannsynlighet ført til større makt til en sterkere og klarere strukturert administrasjon. Og det ville helt klart ført til endrede prioriteringer, og til at oppgaver som er viktige for brukerne, ville blitt nedprioritert og lagt til side.

 

Attpå til ville vi fått en polarisering. En prestisjekamp ikke bare mellom sentrum og periferi, men en hauk-over-hauk-kamp mellom sentra som ville ønsket å bli vekstsentrum i regionen.

Dette har vi nå sluppet.

 

Men det ville da være bra med mer samarbeid på tvers av fylkesgrensene?

 

Ja vist! Samarbeid er bra. Men for å oppnå det, trenger vi ikke rasere den kommunale og fylkeskommunale infrastrukturen.

 

Dagens fylkeskommuner står fritt til å samarbeide på tvers av fylkesgrensene. De kan etablere et de facto regionalt samarbeid, på alle områder som de har ansvar for. Og de kan samarbeide med Staten.

 

Når slikt samarbeid ikke kommer i stand på en måte og i et omfang som regionalistene ser seg fornøyd med, skyldes det trolig at behovet ikke er til stede. Eller at ønsket om å se ting i større sammenheng ikke er stort nok. Eller at fantasien og tiltakslysten - og evnen til å tenke stort og overgripende - ikke er til stede.

 

Det etterlater en følelse av at enkelte ikke ønsket regionalisering av hensyn til innbyggerne og velgerne, men for at regionen skulle kunne overta statlige oppgaver og bli stater i Staten.

 

En slik uheldig, populistisk utvikling har regjeringens tilbaketog forhindret.

 

Norge har en meget liten befolkning spredt ut over et relativt stort landområde. Vi har opplevd mindre flytting fra grisgrendte strøk og konsentrasjon av befolkningen i store sentra enn mange andre. Ved hjelp av kommunene og fylkeskommunene sørger vi for at makt og myndighet på vesentlige samfunnsområder holder til der folk bor.

 

Samtidig ivaretar Staten ved Stortinget og regjeringen overordnede, nasjonale hensyn og sørger for helhet og konsistens i styringen og forvaltningen. I et land med beskjedne 4.5 millioner mennesker er delingen i tre forvaltningsnivåer en idealtilstand. Skjønt, i mange situasjoner trenger vi bare to. Kommune og stat. 4.5 millioner er om lag en tredel av befolkningene i London og Paris med omland. Vi bør derfor slutte med å betrakte Staten som en fjern, overordnet myndighet som truer demokratiet.

 

Enkelte politikere velger å bruke tid og krefter på å få til omstruktureringer. De er mer opptatt av strukturene enn av det politiske innholdet.

 

Å legge til rette for en sunn utvikling og å løse de praktiskpolitiske oppgavene som skal gi oss et bedre samfunn, er vanskeligere enn å legge ned og opprette nytt. Men det er politisk skyggefekting. Det er ikke slike politikere vi er best tjent med. Vi trenger de sakorienterte.. De som ikke hele tiden er på jakt etter noe å røske opp eller rive ned. Sliterne som er villige til å stå på for oss, og som ikke alltid tror at gresset er grønnere på den andre siden.

 

Kommunalminister Kleppa har varslet at saken skal på ny høring, og at endelig avgjørelse vil bli tatt til høsten.

 

Denne æresrunden kan hun spare oss og seg selv for. Send saken til arkivet. Det er der den hører hjemme.

 

 Kay Olav Winther d.e.


Vi trenger egen renteordning for bolig

Norges Bank viser ingen nåde. Renta stiger.

 

Når Norges Bank setter opp styringsrenta, øker banken din renta på lånet ditt. Innskuddsrenta, har den det ikke like travelt med å få hevet.

 

Rentepolitikken er usosial. Det sies at renta settes opp i den hensikt å hindre oppheting av økonomien. Men det forteller ikke hele sannheten. Renta settes opp for kreti og pleti. Ikke bare næringslivet.

 

For eksempel for husholdninger som har store, faste utgifter og sliter med å få endene til å møtes. Husprisene har vært ute på en ukontrollert galopp. Billige alternativer er det slutt på. Det var for sidrompet for det nye, liberalistiske Norge. Markedet har overtatt. Det vil si kapitalen.

 

For å få et sted å bo, har folk måttet oppta store lån. Og de færreste får lån med 100 års nedbetalingstid lenger. De renteøkningene som Hovedstyret i Norges bank stadig vedtar, gjør derfor alvorlige innhogg i folks hverdagsøkonomi. Og tar nattesøvnen fra låntakere med ansvarsfølelse.

 

Men det bryr ikke Norges Bank seg om. Ikke banken din heller. Og slett ikke politikerne. De har fått det for seg at det må være sånn.

 

Men det må det selvfølgelig ikke.

 

På 80-tallet måtte vanlige, gjeldsnedtyngede familier gå fra gård og grunn fordi de ikke greide utgiftene, og fordi markedet sprakk. Skulle de kvitte seg med gjelda, måtte de kvitte seg med bolig og eiendom, men prisene hadde sunket, og de måtte selge med tap. Noen ble gjeldsslaver for livet.

 

Dette var en villet politikk. Det vil si: Ingen ønsket at andre skulle komme ut i en økonomisk hengemyr, men politikerne gjorde ingen ting for å hindre det, da de skrudde kranene til. Trolig trodde de at hestekuren var det minste av to onder, og at vi alle måtte lide for å få det bedre.

 

Nå er vi på veg dit igjen. Norge, verdens rikeste land, plasserer på ny den menige låntaker mellom barken og veden. Og der er det trangt.

 

Mange tror at høyrentepolitikken er de rød-grønnes skyld. Kommentarspaltene til Nettavisen Bolig er fulle av edder og galde. Men partiene på høyresiden er ikke det spor bedre. I dette stykket kan man trygt snakke om pest og kolera. Du dør av begge deler.

 

Det politikerne bør gjøre, er å etablere en egen ordning for finansiering av boliger. Kall det en revitalisering av Husbanken, eller finn på en ny betegnelse. Men vi trenger en ordning der lån til bolig som eieren selv bor i, bør skjermes fra rentehøyninger som setter hus og vanlige husholdningers økonomi i fare.

 

Staten må gå inn og kompensere for de tapene som utlånsbankene påføres ved at innlånsrenta går opp, mens utlånsrenta til boligformål holdes på et rimelig nivå.

 

En slik ordning vil selvfølgelig ha innvirkning på den nasjonale økonomien. Og trekker man ikke inn kjøpekraft fra huseiere og leietakere, kan forbruket og pengebruken stige mer enn hva godt er. Men dette kan reguleres. For økonomien styres ikke av naturlover. Men av menneskelige handlinger. M.a.o. av politikerne og politikken.

 

Noen vil oppfatte dette som gammeldags sosialisme og "planøkonomi". Og det er det. Eller nesten. I alle fall er det sosialdemokrati. Merkelappene er imidlertid uviktige. Det viktige er realitetene. At det sørges for at folk ikke briges ut i ulykka av uoverkommelige boutgifter, eksploderende matvarepriser, og utgifter til andre formål som barnefamilier vanskelig kan komme utenom.

 

Målet med forslaget er å skjerme familiene og den jevne mann og kvinne og hindre at makroøkonomiens skadevirkninger uforskyldt rammer Anna og Pål og Per og Kari. Dette er kanskje uvante tanker. Noen vil si håpløst gammeldagse. Og noen vil snakke rett fra levra og kalle det tull. Og umulig å gjennomføre. Eller i alle fall uoverkommelig vanskelig.

 

Men politikkens oppgave er å løse problemer. Ikke å registrere utfordringene og riste oppgitt på hodet.

 

Før tanken avvises som uønsket - eller tull - bør den studeres og vurderes av dem som har myndighet til å treffe beslutninger på fellesskapets vegne. For mye som har vært betegnet som "tull" ved første bekjentskap, har vist seg å være til nytte. Men det krever at man ikke er redd for å tenke nytt og utradisjonelt. At man søker løsninger. Og ikke ser seg blind på problemene.

 

En slik løsning som her er foreslått, vil redde folk fra den skjebnen som rammet gjeldsofrene på 80-tallet. Og det burde det være verdt å ofre tid og omtanke på.


Kay Olav Winther d.e.  

NRK bør ikke drive forkynnelse

NRK har bestemt seg for å ta trosfriheten på alvor. De kristnes enerett til å drive forkynnelse i statskanalen skal oppheves. Andre religioner skal også få slippe til.

 

Trosfrihet som teori er bra. Trosfrihet i praksis er enda bedre. Men best hadde det vært om NRK praktiserte trosfrihet ved å slutte å markedsføre religioner og livssyn.

 

Ikke slik at kanalen bør stenges for all snakk om tro og trosinnhold. Foredrag, intervjuer, samtaleprogrammer og frimodige ytringer er gode programformer. I radio. Og kanskje i fjernsynet også.

 

Men andakter og regulær oppbyggelse hører hjemme i andre fora. For spesielt interesserte. Det vil si for personer som frivillig og av egen kraft søker slik påvirkning. Og trosfellesskap med andre.

 

Selv om jeg ikke tror på en personlig - for ikke å si - personifisert gud, hører jeg på andaktene som kommer midt i et morgenprogram jeg ofte lytter til. Jeg vil nødig være respektløs, men jeg får høre mye rart. Likegyldig prat beregnet på dem som allerede er "frelst". Enkle, naive tanker på et meget avslappet refleksjonsnivå.

 

Slik sett har gjennomsnittsandaktene neppe skadet noen. Men prinsipielt er det betenkelig at Staten markedsfører en bestemt tro i et mangekulturelt, sekulært samfunn.

 

Men nå skal altså også andre slippe til. Islam er mest aktuelt, opplyser Annika Biørnstad. På vegne av NRK.

 

Men er det noe bedre?

 

Blir en utidig trospåvirkning mer tolerabel om flere trosretninger slipper til?

 

Nå kan det se ut til at NRK føler seg nødt og tvungen. For NRK-plakaten bestemmer at institusjonen "skal gjenspeile Norges religiøse arv og mangfoldet av livssyn og religioner i det norske samfunnet.".

 

Det er en god formulering på en utmerket målsetting. Men betyr det at det skal drives forkynnelse? Er det å "gjenspeile" det samme som å "forkynne"?

 

Eller er det nærmest tvert i mot? Kan det for eksempel være å drive vanlig journalistisk virksomhet over temaer som tro, overtro, religioner, kulturer, moral, etikk, historie, nåtid - og ikke minst tro og livssyn som ikke har tro på overnaturlige krefter som utgangspunkt?

 

En meget stor andel av den norske befolkningen har - selv etter at vi har fått påfyll av troende muslimer, budhister, hinduer, sikher og andre - et fjernt og avslappet forhold til religioner. Må ikke disse ofres større oppmerksomhet for at "mangfoldet av livssyn" skal bli gjenspeilet?

 

Blir det merkbart mer mangfold og ballanse ved at minoriteten muslimer blir tilgodesett? Og hva med jødene? Den mosaiske tro er ikke akkurat bortskjemt med oppmerksomhet i NRK.

 

NRK ser nå ut til å ha tatt et første, vaklende skritt fram mot nåtiden. Nå må de ikke bli stående ubesluttsomme i døråpningen og ikke tørre å ta det avgjørende skrittet.

 

Andaktens og forkynnelsens tid bør være forbi. Journalistikk og vitenskap i populær, radiovennlig form bør overta. NRKs oppdrag bør være folkeopplysning. Ikke forkynnelse.

 

Forkynnelsen bør henvises til kirker, bedehus, moskeer, synagoger og hva de ulike trosretningene har funnet det for godt å kalle sine gudshus. Der kan de bli påvirket og oppbygd.

 

Ellers trives troen godt i det private rom. For gudstro er noe meget personlig som angår den enkelte og ingen andre. Helt motsatt av hva personlig kristne og mange av våre nye landsmenn øyensynlig tror. Misjon har mange tvilsomme sider. Og kan skade både personer og samfunn. Både ute og hjemme. Det finnes det dessverre eksempler på.

 

Så misjon i fellesskapets medier, bør vi ikke ha.

 

Hva andre medier gjør, blir deres sak. Vil P4 eller TV2 satse på å markedsføre bestemte trosretninger, må det stå dem fritt. At de ikke har gjort det, gir grunn til ettertanke.

 

Det er slik demokrati og trosfrihet fungerer. Eller bør fungere.

 
Kay Olav Winther d.e.

Krf vil ha både i pose og sekk

 

Kristelig folkeparti vil ikke velge side før etter valget. Antakelig håper partiet på å få både i pose og sekk.

 

Men de kan ha forregnet seg. De bør ikke glemme at den som sår vind, høster armod.

 

Historisk sett er Kristelig folkeparti et parti for "vanlige folk". Med sterk gudstro.

 

Lenge kunne det ikke samarbeide med Arbeiderpartiet som var nummeret inntil ateistisk. I dag finnes det ingen slike hindringer. Det er trolig flere personlige kristne i Arbeiderpartiet enn det er medlemmer i Krf.

 

I dag er det andre forhold som hindrer et samarbeid. Den viktigste er høyrekreftene som har funnet vegen til partiet. I sin tid personifisert ved Kåre Kristiansen. Flere av dem er Høyre light. Noen ikke engang light.

 

Det andre er lysten til politisk makt og innflytelse. Som er et helt legitimt politisk begjær. Men av en eller annen grunn har partiet fått for seg at de må gå til sengs med Høyre - og finne seg i libertineren Venstre som sengepartner på den andre siden - for å komme til makt.

 

Det er selvfølgelig ikke riktig. Det hjelper ikke å sitte ved maktens bord ,hvis samarbeidspartnerne ikke vil det samme som du vil.

 

Så lenge partiet kunne regne med å krangle seg til å få statsministeren, var det likevel en viss mening i høyrefrieriet. Men Høybråten blir ikke statsminister. Ikke i en Høyreregjering. Sentrumsalternativet eksisterer ikke lenger. Og Fremskrittspartiet vil ikke Høybråten ta i med en ildtang en gang. Sier han.

 

Partiet kunne derfor nå foretatt en påkrevd omorientering. Ikke en ideologisk. Men en relokalisering i det politiske landskapet. En plassering mer i samsvar med de politiske realitetene.

 

Men Krf vegrer. Som en hest foran hinderet. I ridesporten fører det ofte til at hesten river. Eller at rytteren faller av. Det kan lett skje i politikken også.

 

Med Krf plassert der det hører hjemme - på venstre side av delestreken i norsk politikk, - ville landskapet bli tydeligere og lettere å orientere seg i for velgerne. Men det vil ikke Høybråten, Inger Lise Hansen og Knut Arild Hareide. De ønsker uklarhet fordi de tror det kan gi større oppslutning. Avklaring vil de først foreta etter valget. Når det er for seint for velgerne å snu.

 

Men velgerne er ikke dumme. De har både innsikt og intuisjon. De vet at Krf ikke er et realistisk alternativ til den sittende regjeringen. Partiet er heller ikke en kraft i samarbeidet om en alternativ regjering. Slik situasjonen er nå, er partiet a lame duck. Likegyldig for de rød-grønne. Og likegyldig for dem som ønsker en forandring.

 

Det kan ikke et nytt Krf-program endre på. For Krf bryr seg ikke om programmet. De søker ikke samarbeid med partier som vil det samme som dem selv. De blinker til høyre når de skal svinge til venstre. Og omvendt.


Dessuten har partiet kjørt seg fast i en blindgate. Det vil ikke bare beholde kontantstøtten, men ha mer av den medisinen som har vist seg å ha flere politiske bivirkninger enn kurerende egenskaper. Det er en slags politisk harakiri. For åpen scene.

 

Kontantstøtten er en tapt sak. Med mindre Høybråten svelger et par kameler mothårs og inngår kompaniskap med Erna og Siv mens Lars står utenfor og ser.


Men hvilken troverdighet har Krf og Høybråten da?

 Kay Olav Winther d.e.


Trossamfunn bør registreres

 

Norske jøder er skeptiske til registrering. De mener at kartlegging av medlemmer av trossamfunn kan gjøre det lettere for terrorister.

 

Jeg skal ikke være modig på andres vegne, og slett ikke bagatellisere den trusselen norske jøder kan være utsatt for. Men vi lever i et åpent samfunn, og jeg er redd personer med ondt i sinne lett kan finne fram til jødene uten hjelp av nye dataregistre. Vi er allerede registrert både her og der.

 

Det gjelder både jøder og grekere - og vanlige, bleke nordmenn. Både de som er medlemmer av trossamfunn. Og andre. Vi lever med blottet bryst, og kan bare håpe på at vi ikke blir utsatt for noe.

 

Når situasjonen er slik den er, må vi håpe på at myndighetene har oversikt, og at kontroll og overvåking både virker avskrekkende og setter politiet i stand til å oppklare og gripe inn før noe dramatisk er skjedd. Men da kan vi ikke være pripne.

 

Overvåking er altså ikke bare av det onde. Den skal forsvare oss mot ytre og indre fiender. Vi som ikke har noe å skjule, må være glad for at noen holder øye med potensielle urostiftere og terrorister. Men skal de kunne gjøre det, må de kartlegge oss. Bare den som lever i en naiv uskyldstilstand kan mene at dette er unødvendig - eller uønsket.

 

Nå er ikke behovet for større sikkerhet, målet for myndighetenes ønske om å registrere medlemmer av trossamfunn. De vil gjerne vite hvordan det står til i samfunnet. Derfor samler de styringsdata. Det er til nytte for oss alle.

 

Dessuten mottar trossamfunn penger fra fellesskapet. Per hode. Da er det ikke urimelig at den sjenerøse staten vil vite hvor mange og hvem de er. Alternativet er å melde seg ut og si nei takk til økonomisk støtte.

 

At staten vil rydde opp, er på sin plass. For det er en del uklarheter. Og rot. Det ville vært interessant å få beregne antall nordmenn ved å legge sammen medlemmene i trossamfunnene. Det ville ikke forundre meg om tallet godt og vel overstiger tallet på reelle personer.

 

Slik kan vi jo ikke ha det. Det må også trossamfunnene være enige i. Også Det Mosaiske Trossamfund vil i det lange løp være tjent med at det er orden i papirene. Ikke først og fremst av økonomiske hensyn, men fordi det trygger samfunnets stabilitet.

 

Men det var lister av denne typen som ble brukt i 1942 da tyskerne hanket inn jøder, sa juridisk rådgiver Jan Benjamin Rødner for en tid siden til Dagbladet. Ja, nettopp. Selv i 1942 - for 66 år siden, og lenge før de elektroniske dataregistrenes tid - klarte de som ønsket det, å finne fram til dem de ville skade. Slik har det vært hele tiden siden. Og slik er det i dag.

 

Datatilsynet er selvfølgelig skeptisk. Det er dets profesjon. Førstekonsulent Liv Taule i Statistisk sentralbyrå mener imidlertid at byrået har så strenge sikkerhetsrutiner at all fare er eliminert. Det er naivt.

 

Alle konsentrasjoner av data kan misbrukes. Også disse opplysningene. Men det vil ikke hjelpe om vi lar være å samle og ordne disse opplysningene. Terrorhandlinger og personforfølgelse kan skje like vel. Derfor bør de som skal gi konsesjonen, se bort fra innvendingene og si ja.

 

Det vil være best - både for samfunnet som helhet, og den enkelte av oss Og for å si det rett ut: For PST.


Kay Olav Winther d.e.

Nå tar vi Åslaug!

Jeg har arbeidet i skolen og har sett mobbing på nært hold. Hvordan den oppstår. Og hvordan den utvikler seg.

 

Nå har jeg sett det igjen. De slemme som rotter seg sammen for å ta et offer.

 

Denne gangen er det Åslaug Haga som skal tas.

 

Har hun ikke gjort seg fortjent til pressens oppmerksomhet?

 

Jo, det har hun. Hun har til og med brutt norsk lov. Trolig ikke hun personlig, men departementet hun leder. Men hun har ansvaret. Formelt sett. Og det har hun sagt at hun tar.

 

Men det er ikke nok. Verken for opposisjonen eller media. Når de lukter blod, strømmer de til og vil ha sin del av byttet.

 

Jeg er glad vi har en årvåken presse og våkne, uredde etermedia. De hjelper oss til å holde demokratiet levende. De slår ned på misligheter. Og bringer det som forekommer på bakrommene, fram i dagen.

 

Men også mennesker i utsatte posisjoner trenger et pusterom. Selv om de har gjort noe som har brakt dem inn in medias kritiske søkelys. Det er her pressen svikter. Det er her den i overstadig iver noen ganger tar skrittet fra kritisk presse til mobb.

 

Det gjelder ikke alle, men mange. Og det gjelder dessverre de største og mest synlige. De som folk flest lar seg informere av.

 

Jeg tror at ansettelsen av Eli Arnstad var en vennetjeneste. En helt urimelig god vennetjeneste. Og ære være media for at de avslørte det.

 

Men er det urimelig at en statsråd engasjerer personer som anses som nyttige for den politiske ledelsen av departementet og fagområdet?

 

Loven sier at det skal skje i åpen konkurranse, men det er en bestemmelse som ikke bør trekkes etter hårene. Anbud er bra. Men bør det være slik at en statsråd ikke kan kjøpe inn en helt bestemt faglig og personlig ekspertise som statsråden mener er hensiktsmessig for det arbeidet statsråden er ansvarlig for?

 

Da driver vi leveransebegrepet ut i parodien. Det finnes et naturlig skille mellom faglige eksperttjenester og offentlige leveranser.

 

Alle statsråder bør derfor ha anledning til å kjøpe den fagkunnskapen og de personlige tjenestene som statsråden anser nødvendig for å kunne skjøtte sitt arbeid. Det er ikke dette opposisjonen og media skal gjøre til hovedsak. De skal primært være opptatt av resultatet.

 

Men lover og regler skal vel følges? Selvfølgelig. Eller endres. Men de blir ikke endret før vi ser at de er urimelige. Også dette er "avsløringer" som samfunnsbevisste media bør interessere seg for.

 

Ellers er jeg overbevist om at alle partier har sørget for seg og sine. Gjennom tidene. Både ved å engasjere partifeller til midlertidige oppdrag, og ved å skaffe partifeller jobb i departementet eller i statlige organer.

 

I noen tilfelle har man gått for langt. Derfor har man fått et lovverk som skal påse at nepotisme ikke forekommer. Men det må ikke frata statsrådene politisk handlingsrom. Den som har politisk ansvar, må - innen rimelighetens grenser - selv avgjøre hvilken hjelp som er nødvendig og hvem som best kan yte denne hjelpen.

 

Denne arbeidskraften vil i de fleste tilfelle forsvinne med den politiske ledelsen. At noen blir igjen i byråkratiet er ikke til å unngå. Og bør kanskje heller ikke unngås.

 

Balanse oppstår i det lange løp. Og hvem tror at personer som ansettes på "regulær" måte, er politisk nøytrale? Enhver ansatt i departementene har sitt idégrunnlag og sine holdninger og meninger med seg. Personligheten preger arbeidet. Enten den til enhver tid sittende statsråd står for en politikk den ansatte liker, eller ikke.

 

Forskjellen er at ikke alle "flagger" sine politiske holdninger. Det må ikke forveksles med nøytralitet eller "meningsløshet".

 

I stedet for å kjøre Åslaug Haga i senk, bør opposisjonen og pressen undersøke praksis i alle departementer, og skape grunnlag for en forståelse og praksis som tillater politiske skjønn når "ekspertise" skal engasjeres, og regler som sikrer åpenhet og rette linjer, men ikke er så rigorøse at det hele ender i parodien.

 

Men slike kjedelige "midt-på-treet-løsninger" selger ingen aviser. Ikke gir de velgere og førstesideoppslag til PR-kåte opposisjonspolitikere heller.

 

Men kanskje gir det oss et bedre styringsverk? Et bedre demokrati?


Kay Olav Winther d.e. 

17. mai er det norske flaggets dag!

Norsk Innvandrerforum mener at elever med minoritetsbakgrunn bør få bruke hjemlandets flagg og drakter under barnetoget og feiringen av 17. mai i Oslo.

Her blander de kort fra ulike kortstokker.

17. mai er en nasjonal festdag til minne om at Norge fikk sin frihet og selvstendighet og et eget norsk flagg.

I 17. maitoget bruker nordmenn norsk flagg. Også de som har etnisk minoritetsbakgrunn. Både de som er blitt norske, og de som vil hedre Norge selv om de ikke har norsk statsborgerskap. Det er Norge som er hjemlandet.

Samene er i en helt spesiell situasjon. Selv om de oppfatter seg som tverrnasjonale, er de som bor innenfor Norges grenser, en del av det norske. Både som individer og befolkningsgruppe. De bør derfor få lov til å markere både nasjonalitet og sin tilhørighet til den norske gruppen samer.

Når det gjelder klesdrakt, er saken en helt annen. De færreste vil trolig ha noe i mot at personer med pakistansk, somalisk eller vietnamesisk bakgrunn, bærer klær som viser deres etniske tilhørighet.

De som tenker seg om, vil i alle fall ikke ha motforestillinger, for de vil forstå at restriksjoner på klesdrakter vil føles like urimelige for disse befolkningsgruppene, som det ville vært å nekte utvandrede norske i Amerika å bruke bunad og lusekofte på nasjonale høytidsdager.

- Vi tenker at minoriteters kulturer, språk og drakter er en del av det norske samfunnet, sier Athar Ali som er leder for Norsk Innvandrerforum. Minoriteter feirer også 17. mai. Derfor tenker vi at de kan vise sin egenart i tillegg til det norske, ikke istedenfor det norske, sier han til NRK.

Det er jeg enig med ham i. Retten til å vise egenart bør alle ha. Både som individer og grupper. Ikke bare i Oslo, men landet rundt.  Men flaggene bør være norske. Det er ikke Somalia, Sverige eller Djibouti som har "fødselsdag", men nasjonen Norge. Og det norske flagget.

De nye landsmennene som er kommet hit, har med seg sine erfaringer, sine tradisjoner, sin historie og sin kultur. Dette skal de få ta vare på. Og få dyrke. Så sant det ikke krenker sentrale, grunnleggende verdier i det samfunnet de har valgt å flytte til og bli en del av.

Annen, tredje og fjerde generasjons nordmenn med røtter i fremmede kulturer må også ha frihet og anledning til å opprettholde og kultivere nedarvede og overleverte verdier.

Men samtidig har de valgt å være norske. Noen ganger langt mer norske enn imamer, slektninger i "hjemlandet", innvandrerfora og tradisjonsvokterne i det norske innvandrermiljøet setter pris på.

Det er denne norske identiteten de skal vise 17. mai. Da skal de bære det norske flagget, eller en sløyfe i de norske nasjonalfargene på sin eksotiske klesdrakt, og vise at de har tatt steget inn i en ny kultur, en ny nasjon, en ny samhørighet og et nytt "fedreland" eller hjemland.

Med løftet norsk flagg skal de delta i det unisone hipp-hipp-hurra for Norge, for grunnloven, flagget og de som innstifta da'n. Enten det var Wergeland eller Bjørnson. Eller anonyme lærere som tok med seg skolebarna for å feire Norges dag.

Det ligger ingen nedvurdering av diversitet og mangfold i dette. Den tvedelte nasjonalfølelsen kan ulike generasjoner innvandrere markere ellers i året. Gjerne på en egen fargerik innvandrerdag.

Men 17. mai er det Norge som gjelder. Da heiser vi det norske flagget, og viser vår plass i - og tilhørighet til - det norske samfunnet.

Slik har det vært etter at vi fikk et sosialt egalitært samfunn. Og slik bør det fortsatt være.  


Kay Olav Winther d.e.
  


En kulturnasjon trenger et eget språk

Det norske språk er under press. Fra mange kanter. Både innenfra og utenfra. 

Innflytelsen fra nye landsmenn er en påkjenning både for uttale, stavemåte og syntaks. Og nye generasjoner etniske nordmenn bidrar med sitt. Både ved å etterape fremmedartet uttale, ved å bruke ord som bryter med det norske formsystemet og ved selvstendig neglisjering av tradisjonell uttale. Vi lever i en tidsalder hvor kjedereaksjoner hører hjemme både i kjemien og i seksuallivet. I alle fall når det gjelder uttale. 

Over tid har innflytelsen fra engelsk preget det norske språk på en avgjørende måte. Både som kilde til berikelse og utarming. Det dreier seg ikke bare om angloforme ord og uttrykk. Mest ødeleggende på lang sikt er bruken av engelsk i stedet for norsk i forskning og vitenskap. 

Språket er ingen "levende organisme" som riksmålssvermerne påstod i etterkrigstidens språkdebatt. Språket er hva vi gjør det til. Forsømmer vi det, blir det fattigere. Dyrker vi det, blir det rikere og et bedre redskap for tanker og kommunikasjon.  

Hvis doktoravhandlinger, vitenskaplige artikler og andre uttrykk for menneskelig refleksjon ikke forfattes på norsk, får vi et språk som ikke egner seg for mellommenneskelig utbytte av tanker på et noe mer avansert nivå. Vi blir sittende igjen med et språk som klarer seg til hverdagsbruk, men som ikke har begreper for avansert tenkning.

Heldigvis har vi en frodig - nesten eruptiv - litteratur som holder det litterære språket ved like. Få av våre forfattere bruker et størknet riksmål eller et modernistisk volapyk, men skriver et moderne norsk med ord og bøyningsformer som dagens mennesker kjenner seg hjemme i. Og som framtidens lesere også vil ha adgang til. 

Verre er det med avisene. Tallet på media og på journalister har økt de senere tiårene. Det samme har middelmådigheten og de språklige feilene. Ikke bare slurv og mangel på korrekturlesning, men grammatikalske feil og hjelpeløst språk. 

Mytene sier at sportsjournalistene er verst. Det er trolig riktig. Men de øvrige kommer like etter. Også de såkalte kulturjournalistene. 

Jeg leser både sportssidene, kulturstoffet og det meste av det øvrige stoffet i noen dagsaviser. Sidene oversvømmes av svedismer, danismer og fremmedartede uttrykk av tvilsom opprinnelse. Ikke minst av innflytelse fra engelsk. 

Før spilte Per ballen til Pål. Nå spiller Per Pål. Det lyder som kaudervelsk, men det er gangbar sportsterminologi. 

En tid tok man "høyde for" alt mulig. Nå er det mindre av det. Dagens skribenter, og de som uttaler seg i radio og på TV, bruker "i forhold til" i hytt og vær. Det er mye å gjøre i forhold til å holde språket i hevd.

For det første er det unøyaktig og slumsete språk, og for det andre blir ord og begreper som overforbrukes, nedslitte og tomme for innhold. Selv der hvor de logisk kunne hørt hjemme. Jeg er ingen språklig purist. Skal språket utvikles, må det tilføres nye elementer. Men slagg må rakes unna.

Skolen har vært utsatt for mye kritikk. Både berettiget og uberettiget. Her kommer en porsjon til. Skolen må ta språket på alvor og gi bedre opplæring. Og ikke minst: Respekten for - og innsikt i betydningen av - språket som adekvat kommunikasjonsmiddel, må formidles til alle generasjoner av unge. Det gjør ikke skolen i dag. I alle fall ikke tilstrekkelig og tilfredsstillende. 

Og: Forskningsmiljøene og de høyere utdanningsinstitusjonene må restaurere det norske språket som uttrykksmiddel for avansert tenkning. Om nødvendig ved hjelp av påbud og tvang. Alle tekster som skal godkjennes ved norske, høyere læresteder må foreligge på norsk. Gjerne også på et fremmed språk for bruk internasjonalt, men i alle fall på norsk. 

Pessimistene, og de som tror de kan lese trender, mener at norsk språk etter hvert vil måtte vike plass for engelsk. Også her hjemme. Slik kan det gå hvis vi ikke passer på, og holder den språklige beredskapen oppe. Men det er en utvikling vi kan påvirke. Vil vi være en kulturnasjon, nøyer vi oss ikke med å være epigoner og la språket forurense av avfallet fra andres kulturelle fordøyelsesprosesser.

Da sørger vi for å ta med oss et levende norsk språk inn i framtiden. 

Kay Olav Winther d.e.