Kort sagt: Middelmådig igjen

Ishockey er en fascinerende sport.
Hvorfor klarer Norge aldri å heve seg over det middelmådige?
Eller: Hvorfor kommer vi som regel til kort selv for nybegynnere og lag som spillemessig befinner seg på amatørnivå?
Vi med alle våre proffer?
Norge hadde i realiteten kun én sjanse i VM: Å slå Danmark.
Til og med der måtte det forlengelse og en rikholdig porsjon flaks til.
De "ordentlige" A-nasjonene levner oss ingen sjanser, men slår oss så lett og så ofte de får en mulighet til det.
Sverige er sammen med USA, Canada, Russland og landene fra det tidligere Tsjekkoslovakia selve innbegrepet på ishockey.
Skalpene deres henger høyt.
Men hvordan har Finland klart å ta steget inn i verdenseliten for å hevde seg helt i toppen?
Der har vi noe å lære.
Ja, av de fleste andre også.
I kveld skal vi møte Hviterussland.
Det blir tap igjen så sikkert som "amen i kjerka".
Norsk hockey må løfte seg selv etter håret for å ta en eneste seier til.
Det krever som kjent brudd på opptil flere av naturens lover.
Det blir nok med den ene seieren - over ishockeylilleputtnasjonen Danmark!
Jeg gremmes.
 

Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: I Bakvendtland der går allting an

En ambulanse ble utkalt til Sofienbergparken i Oslo.

Der var det en skadd og blodig mann.

De to ambulansesjåførene nektet å ta ham med.
De forlot stedet uten å hjelpe.
Den skadde måtte klare seg som best han kunne.
Mannen som ikke fikk hjelp var farget, men det var ikke grunnen til at han ikke fikk hjelp, skal vi tro sjåførene og rettsvesenet.
Sjåførene handlet ikke rasistisk.
Det har Statens helsetilsyn, Helsepersonellnemnda, Likestillings- og diskrimineringsnemda - og nå altså også riksadvokatembetet - bestemt.
Det betyr formodentlig at helsepersonellet også ville latt en etnisk nordmann, eller norske av andre kulører, ligge uten hjelp.

Politiet som bøtela de to fordi de nektet å ta med seg den skadde i ambulansen til tross for at han var hardt skadet etter å ha blitt slått ned, begrunnet boten med at de to ambulansesjåførene hadde vist en rasistisk og krenkende oppførsel.

Boten er nå opphevet.

Den er ugyldig slår riksadvokaten fast.
Helt uten kritikk slipper likevel ikke de to sjåførene fra det.

Statens Helsetilsyn har gitt dem kritikk for å ikke å ha utvist tilstrekkelig omsorgsfull atferd
De brøt lovens paragraf om faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp samt plikten til å yte øyeblikkelig hjelp, mener tilsynet.

Tenk det.

Men slik kritikk er vel krenkende?

For sjåførene.

"Det er forferdelig å bli beskyldt for rasisme og grov uaktsomhet når vi ikke har gjort noe galt," sier den ene av de to til VG Nett.
Kritikken fra Helsetilsynet preller altså av.
Nå venter den frikjente på en unnskyldning fra SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen.
Hun uttalte at det samme neppe ville skjedd med en hvit mann i Frognerparken.
"Jeg mener at det er å kalle meg rasist," sier sjåføren forurettet.
Ja, i Bakvendtland der går allting an ... , skrev Prøysen.
Han må ha vært profetisk.

Kay Olav Winther d.e.


Lovfestet rett til læreplass?

Arbeiderpartiet har med overveldende flertall vedtatt å lovfeste retten til læreplass. Det er oppløftende - og på tide.

 

Den stadige mangelen på læreplasser er et alvorlig samfunnsproblem. Underskuddet på opplæringsplasser for lærlinger i arbeidslivet skaper vansker for de unge fordi de ikke får fullført fagutdanningen på en faglig tilfredsstillende måte, og den skaper problemer for arbeidslivet som ikke får den fagutdannede arbeidskraften som det trenger.

 

Nå kunne jo arbeidslivet bare tatt inn flere lærlinger så ville det fått de fagfolkene det har behov for. Men systemet er så uviselig innrettet at man er avhengig av frivillig innsats på et for arbeidslivet helt vitalt område. Og altfor mange arbeidsgivere benytter frivilligheten til å la være å ta ansvar. De tar ikke inn lærlinger. De unndrar seg sin solidariske plikt til å dra hjem flere strå til tua, og lar seg heller friste til å satse på at de kan overta fagfolk som andre har tatt bryet og utgiftene med å lære opp - og som de kvalitetsbevisste opplæringsbedriftene trenger selv.

 

I lavkonjunkturer mener de som ikke forstår betydningen og nytten av kontinuerlig opplæringsvirksomhet, at de ikke har råd til å drive opplæring og ansette lærlinger i tillegg til vanlig arbeidsstokk, og i oppgangstider har de kanskje råd, men etter som det tar år å lære opp skikkelige fagarbeidere, har de ikke tid til å vente. Da går de til mediene og klager på at de ikke får tak i fagfolk.

 

Da jeg på 1980-tallet besøkte lærebedrifter i Østerrike og Sveits sa alle som en at de lærte opp flere enn de selv hadde bruk for. Da jeg bemerket at de altså lærte opp fagfolk for konkurrentene, var svaret unisont: De betraktet hverandre ikke som konkurrenter, men mente at et samlet, høyt fagnivå styrket landets - og dermed indirekte den enkelte bedrifts - faglige anseelse og konkurranseevne. Fagopplæring var innsats for felles styrke.

 

I Norge mangler altfor mange bedrifter forutseenhet og vilje til innsats for å heve det samlede nasjonale kompetansenivået. Ja, de skaffer seg ikke de fagfolkene de selv trenger en gang.

 

Nå kan man forstå at det kan være fristende å kjøpe kompetanse i stedet for å lære opp unge mennesker selv, men da svekker man norsk industri, håndverk og tjenesteyting, og man mister muligheten til å heve kompetanse- og bevissthetsnivået i bedriften og "skreddersy" nye fagarbeidere til de særlige behovene og ambisjonene som den enkelte bedriften har.

 

Her har man m.a.o. en "tap-tap-situasjon" hvor alle parter er skadelidende.

 

I løpet av de 15 til 20 seneste årene er den statlige støtten til lærebedrifter økt vesentlig. Faktisk så mye at det kan være en fare for at arbeidslivet definerer fagopplæringen som et rent statlig anliggende og bruker statens engasjement som argument for å tone ned sin egen interesse i og ansvar for saken. Enkelte betrakter bedriftene som tekniske kursavviklere for den praktiske delen av fagopplæringen. Hvis ikke tilskuddene holder bedriften "skadesløs", og vel så det, sier den nei til det opplæringsoppdraget den som bruker av den fagutdannede arbeidskraften, har - og bør ha - hovedansvaret for.

 

Årelang misjonsvirksomhet for lærlingsaken, og utallige forsøk på å anspore private og offentlige arbeidsgivere til å ta sitt opplæringsansvar på alvor, har gitt begrensede resultater.

 

At kravet om lovfesting av rett til læreplass fremmes på ny, og med full styrke, er derfor forstålig.  Men det har skjedd før. Det nye er at et stort, ansvarlig norsk parti har fattet vedtak om at retten til læreplass skal - eller bør - lovfestes.

 

Nå er det langt fra et landsmøtevedtak til praktisk handling. Mange vil hevde at en eventuell lovfesting ikke kan bli annet enn en papirbestemmelse som ikke lar seg omsette i praktisk handling ? i alle fall ikke i den privateide delen av arbeidslivet.

 

Entusiastene og optimistene vil derfor bli skuffet. Nok en gang.

 

Men kanskje kan saken åpne øynene på arbeidsgiverne. Vedtaket viser at samfunnet er villig til å ty til tvang for å løse dette viktige spørsmålet. Dessuten vet vi at den stadige mangelen på læreplasser, nok en gang vil aktualisere spørsmålet om fullført fagopplæring i skole. Det er det få innen norsk arbeidsliv som ønsker.

 

Skal man unngå disse ulempene, må arbeidslivet ta sitt opplæringsansvar på alvor. Hvis de ikke vil ha lovfestet rett eller fullført fagopplæring i skole, må de vise at de er i stand til å ta seg av den avsluttende opplæringen. Ikke ved skippertak, men på permanent basis.

 

Opplæringen av håndverkere og fagarbeidere er en altfor viktig sak til at man kan nøye seg med å diskutere problemene. År etter år.

 

Man må løse dem. En gang for alle.

 

AUF i Sør-Trøndelag og Arbeiderpartiet har hjulpet oss et stykke videre på vegen. Men det hjelper lite hvis man kommer til lukket dør.

 

Det er arbeidslivet som har nøkkelen.


Kay Olav Winther d.e.

Pris til alle som tør stikke hodet fram?

Institusjonen "Fritt Ord" har som formål å "verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge". Den skal stimulere "den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord". Prisen for 2009 er gitt til Nina Karin Monsen for hennes "gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt", som det heter i institusjonens begrunnelse.

 

Nina Karin Monsen er en uredd debattant. Det skal hun ha. Slik sett fortjener hun kanskje prisen, men å hevde at hun bidrar til en friere offentlig debatt, er vel en sannhet med modifikasjoner. Monsen er en person med sterke - oftest sterkt kontrari - meninger. Hennes innsats har vel hittil stort sett vært en kamp for egne oppfatninger og retten til å gi uttrykk for dem. Noen kamp til fordel for ytringsfriheten, og meningsmotstanderes rett til å gi uttrykk for meninger som går Monsen i mot, har jeg ikke lagt merke til.

 

Nina Karin Monsen har nå fått for seg at hun skal redde ekteskapet - fra de lesbiske og homofile. I følge henne, likestiller den nye ekteskapsloven "heterofile, kristne ektepar med homofile par" ikke omvendt  "slik meningen med loven var".

 

Monsen er filosof. Man burde derfor kunne vente dype tanker og grundige resonnementer fra henne. Å konstruere en motsetning mellom å likestille "heterofile ektepar med homofile par" og "homofile ekteskap med heterofile ekteskap", er en logisk meningsløshet som ikke er en filosof verdig. Et likhetstegn virker begge veger. Det burde Monsen vite.  

 

De homofile er ingen trussel mot den gifte, heterofile Monsen eller meg - eller noen annen. Verken ekteskapsinstitusjonen som sådan, eller den enkeltes ekteskap anfektes av at andre gifte har en annen seksuell legning enn vi har. At homoseksuelle får gifte seg, gjør ikke mitt eget ekteskap mindre - eller mer - verdt.

 

Deltakelse i den offentlige debatten koster. Jo, mer profilert debattanten er, desto mer koster det. Men å framstille Nina Karin Monsen som en forfulgt uskyldighet som lider spesielt for det frie ord, gir et misvisende bilde av de faktiske forhold.

 

Sannheten er vel heller den at Monsen med sine sterke meninger og sin tendens til å gå i strupen på sine motdebattanter, har gjort det vanskelig for mange andre å benytte seg av det frie ord for å presentere og forsvare sine synspunkter i det offentlige rom

 

Jeg synes det er betimelig å spørre om uredde forkjempere for et hvert synspunkt skal betraktes som heltemodige og verd belønning. Monsens syn på, og korstog mot, homofiles og andre avvikende gruppers rett til å inngå ekteskap, er ikke en rent intellektuell debatt om teoretiske prinsipper. Debatten berører levende mennesker. Monsens korstog er et sårende angrep på dem som føler annerledes. På deres integritet. Og på deres rett til å få sitt samliv akseptert og velsignet av samfunnet - og gjerne kirken for dem som ønsker det - på lik linje med de heterofile ekteskapene Nina Karin Monsen og jeg lever i. Hun sår tvil om de homofiles evne til å føle ekte kjærlighet

 

Nina Karin Monsen har valgt å føre et korstog, ikke for ekteskapet, men mot de homofile. Hun har valgt å bruke det frie ord til å forfølge en gruppe mennesker for å berøve dem en av deres borgerlige rettigheter. Hun har valgt å være forfølgeren som mener at homoseksuelle og lesbiske ikke har et fullverdig, sosialt akseptabelt kjærlighetsliv. Hvor hun har hentet den innsikten, kan man undre seg over.

 

Diskusjonen om homofiles rett til å inngå ekteskap, er dypere sett en diskusjon om menneskeverd. I den diskusjonen har Monsen valgt å stå på fordømmernes side. Med sin kamp mot dem som er innrettet annerledes enn flertallet, sier Monsen egentlig at de som ikke er slik jeg er, er en utgruppe som ikke kan anses som fullverdige mennesker og samfunnsborgere, og som derfor ikke skal ha de samme rettighetene og komme inn under de samme seremonielle ordningene som samfunnet har etablert for oss "normale".

 

Enten man ser det fra et kjølig intellektuelt eller et empatisk utgangspunkt, er dette en i bunn og grunn menneskeforaktende, stigmatiserende og utelukkende holdning.

Stortingsrepresentant Andrè Oktay Dahl har fått kritikk fordi han problematiserte tildelingen til Monsen ved å spørre om man kan gi prisen til en hver "modig" person eller gruppe som bruker det frie ord til å fremme sine sterkt motsetningsfylte standpunkter. Han sammenliknet ikke Monsen og hennes synspunkter med Erik Gjems-Onstad eller Vigrid, men pekte med sitt eksempel på at grensen mellom frispråkighet og uakseptable meninger, må gå et sted. Han mente tydeligvis at den var overskredet i Monsens tilfelle. 

Dette fikk han sterk og fnysende kritikk for. Av dem som er for det frie ord. De mente at han ikke skulle nevnt Monsen, Onstad og Vigrid i samme resonnement. Dermed gikk de i sitt eget garn. 

For retten til å bruke det frie ord, gjelder vel også homofile stortingsrepresentanter? Også når de ser, og nevner, relevante sammenhenger som enkelte av oss ikke liker? De som mener at de som kjemper for en dårlig sak selvfølgelig skal ha fritt ord og retten til å bruke landets "talerstoler", men at de ikke bør belønnes og gjøres til "helter", skal vel også nyte det frie ordet? 

Tildelingen av "Fritt ord"s pris til Nina Karin Monsen tyder på at institusjonen "Fritt Ord" har en jobb å gjøre. Der i gården bør man drøfte forholdet mellom det frie meningsbærende ordet og de meningene som ordet bærer. Kan bruken av det frie ord separeres fra den sammenhengen det brukes i og de meningene ordet formidler? Kan og bør prisen gis til modige, utskjelte forkjempere for eksempel for brune verdier? Skal evenen til å gå mot strømmen og " mot"  til å ta de sosiale konsekvensene av sine meninger, være det avgjørende kriterium? 

Og hvis det skal gå en grense, hvor skal den gå? 


"Fritt ord"-prisen til Nina Karin Monsen har aktualisert spørsmålet. Det bør "Fritt ord" ikke lukke øynene for.


Kay Olav Winther d.e.

 

Tyveri er tyveri uansett hva man kaller det

Vi er sikre på seier, uttalte pressetalsmann Peter Sunde før resultatet av rettssaken mot nettpiratene forelå. Det viser hvor virkelighetsfjerne disse piratene er.

 

Å bemektige seg - og behandle som sitt eget - noe som hører andre til, er tyveri. Det gjelder uansett om man raner en bank, stjeler en bil - eller bruker elektroniske hjelpemidler for å overta noe som noen har laget og derfor har både åndsverksrett og økonomisk rett til.

 

Det gjør ikke saken bedre om man kaller tyveriet fildeling. Det dreier seg ikke om filologi, men om juss. Derfor ble piratene dømt  til fengsel og erstatning. De har med åpne øyne og klart forsett foretatt en kriminell handling med den begrunnelse at den burde være lovlig.

 

Uansett får en eventuell dom ingen konsekvenser for sidens eksistens, sa piratene før dommen forelå.

 

Det er et nytt utslag av naiv virkelighetsflukt.

 

Hvis dommen blir stående etter at saken har gått alle mulige runder i rettssystemet, vil alle tilskyndelser til slikt tyveri som kalles fildeling være kriminalisert.

 

Om dommen blir stående, er en annen sak. Piratene har varslet anke. En så prinsipielt viktig sak bør gå til topps i rettssystemet. Og gjerne videre til overnasjonale rettsinstanser. For det endelige utslaget bør være udiskutabelt og inappellabelt. Det bør ikke være noen tvil om hva rettstilstanden på området er. Det er viktig for musikk- og filmbransjene og for enhver annen som har rettighetsbelagt materiale liggende på internett. Eller andre lett kopierbare medier.

 

En avklaring er viktig i dagens situasjon - og med tanke på hva framtidens teknologi kan stille oss over for. Elektronikken og databruken er i stadig utvikling. Ny problematikk vil med absolutt sikkerhet dukke opp. Lovverket bør derfor være klart, entydig og prinsipielt slik at det i størst mulig grad omfatter nye oppfinnelser og ny bruk av datastyrte verktøy.

 

En advokat som har representert plate- og filmbransjen i en rekke saker om opphavsrett, mener en fellelse av nettpriratene vil få begrenset betydning i Norge fordi napster.no-dommen slår fast at lenkesamlinger til opphavsrettslig beskyttet materiale strider mot åndsverksloven.

Der tar han trolig grundig feil. Hvis fildelingspiratene skulle vinne i høyeste rettsinnstans, vil rettslige beslutninger som peker i motsatt lei, selvfølgelig bli både oversett, overtrådt og overprøvd. Saken i Sverige, og den videre utviklingen av den, er derfor av så vel praktisk som prinsipiell interesse - både innenfor og utenfor EU.

 

Blir dommen mot piratene stående, vil også politiet måtte ta brudd på åndsverksloven på alvor.


Tilhengere av fildeling og retten til å forsyne seg selv med det man lyst på, har sammen med en ukritisk presse, forsøkt å framstille piratvirksomheten som et generasjonsspørsmål. Fildelerne er unge og lever i nåtiden, mens vi som er tilhengere av eiendomsrett, selv når teknologien gjør mulighetene til tyveri ekstra stor, lever i fortiden.

 

Men moral og etikk skal ikke relativiseres og gjøres avhengig av leilighet og tekniske og elektroniske hjelpemidler. Det er ikke et spørsmål om alder og generasjoner, men om hvilken moral samfunnet skal tuftes på. M.a.o. hvordan vi vil regulere forholdet mellom innbyggerne i samfunnet og på tvers av landegrensene.

 

Det er nok så at leilighet gjør tyv. Spesielt der moralen er svak eller frynsete. Det er altfor mange som allerede tror at leilighet gir rett til å prøve seg. Dem bør vi slå ned på.

 

Å tillate overtramp eller direkte kriminelle handlinger fordi de er vanskelige å avverge, etterforske eller avsløre er ingen løsning. Vi tillater ikke fyllekjøring fordi noen ikke kan dy seg. Ikke voldtekt heller.

 

Fildeling i betydningen brudd på opphavsretten er kriminell virksomhet og bør behandles som det. Det bør ikke være "lovlig". Og det bør ikke bagatelliseres eller unnskyldes.

 

Tyveri er tyveri. Selv om tyvene er unge og friskfyraktige. I bunn og grunn er de ikke det spor bedre enn enhver annen som mener at det er helt greit å berike seg på andres bekostning. Slik tyver alltid har gjort.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Banning

Kan ord være "stygge" i betydningen syndige eller upassende?

Egentlig ikke.

Like lite som toner kan være syndige eller upassende.

Eller farger.

Forestillingen om bannskap er en konvensjon.

Det er noe man har blitt enige om å betrakte som sosialt uakseptabelt.

Eller religiøst klanderverdig - for ikke å si syndig.

Religiøse tabuer  inkludert bruk av visse ord - er for øvrig ikke noe samfunnet er blitt enig om.

Det er noe man har fått tredd ned over seg av kirken.

Og av folkereligiøse miljøer som aldri har hørt ordet adiafora og ikke aner hva det betyr.

Banning er en religiøst og etisk likegyldig ting.

Østfold Bondekvinnelag har klaget til Kringkastingsrådet over banning i NRK.

De oppfatter banning som ukultur.

Men egentlig er det en del av vår kultur.

Svensker og finner banner mye mer enn nordmenn og folk nordfra mer enn søringer.

I alle fall mer enn sørlendinger.

Som sagt: Det dreier seg om kultur.

Ikke er det de ordfattige som banner heller - slik myten vil ha det til.

Hvis noen sier det, farer de med usannhet.

Det er synd i følge de ti bud.

Banning står det derimot ikke noe om i budene.

Det 2. bud handler om helt andre ting.

Men bondekvinnene i Østfold liker ikke banning.

Hvorfor?

Nei, de bare liker det ikke.

De synes ikke at det er passende.

Og så mener de at det er en forflatning av språket.

Så da så.


Kay Olav Winther d.e.


Kort sagt: Politiske klovnerier

Det såkalte Samfunnspartiet fører opp kreti og pleti på stortingsvalglistene sine.

Uten å spørre om folk er villig til å stå der.

De fleste står på lista mot sin vilje, kan VG fortelle.

Jeg skriver det såkalte partiet, for det dreier seg åpenbart mer om sirkus enn om et seriøst politisk parti.

Partiet har ført opp Ari Behn på femteplass i Akershus og 16. plass i Oslo.

Ari Behn er ikke kongelig, men er tilknyttet kongehuset.

Han bør holde seg langt unna rikspolitikken.

Det vet selvfølgelig også Samfunnspartiet.

Oppføringen er en ren provokasjon - mot demokratiet, mot politikken, mot valgsystemet, mot kongehuset - og mot Ari Behn.

Samfunnspartiet hevder at det er anarkistisk.

Det er to ting å si om det:

Dumhet er ikke anarki. Det er rett og slett dumhet.

Og: Et anarkistisk parti er en selvmotsigelse.

Anarkister arbeider mot og utenfor systemet.

Hvis det da ikke dreier seg om salonganarkisme - light.
Politikk er viktig.
Kast ikke bort stemmen din på dette ukvalifiserte tøyset!

Kay Olav Winther d.e.


Kort sagt: Drosjesvindel

Drosjesvindlere kan miste løyvet, forteller NTB.
Kan?
Bør miste løyvet!

Så sant det er hjemmel for det - i Yrkestransportforskriften eller andre steder.

Forskriften krever at bevillingsinnehavere skal oppfylle et minimumskrav til vandel.

Kravet anses ikke oppfylt hvis man er ilagt straff for en alvorlig lovovertredelse.

"Det kan ikke være noen som helst tvil om at dette kan ansees som en grov forbrytelse," sier jussprofessor Asbjørn Strandbakken ved Universitetet i Bergen til NTB, og sikter til drosjesvindelsakene i Oslo kommune.

Hvis svindel er konstatert og behørig bevist, bør det ikke finnes noen kjære mor, mener jeg.
Det er jeg trolig ikke alene om.

Drosjesvindelsaken forteller at noen ikke har respekt for lover og regler, men svindler fellesskapet så snart de ser enn mulighet til det.

Svindelen antas å beløpe seg til om lag en halv milliard kroner.

Personer som foretar den slags, er ikke kvalifisert til å ha drive næring.

Inndragning, straff og tap av løyve bør være konsekvensen.

Det er ikke advokat John Christian Elden, som representerer flere av drosjeeierne, enig i.

Det vil være en form for dobbeltstraff, mener han.

Dobbeltstraff, blir det jo ikke.
Rettsapparatet dømmer og utmåler straffereaksjoner.
Kommunen avgjør hvem som er kvalifisert, og tildeler, eller trekker tilbake, bevillinger.
Byråden må stå på og ikke la seg avskrekke.

Kay Olav Winther d.e.

Ryktene lever videre

Det er pent av Gunnar Sønsteby å gå god for Kirsten Flagstad, men det er ikke hans skussmål som avgjør om hun var "nazist" eller "jøssing". Verken i realiteten eller i folks oppfatning.

 

Alt tyder på at den verdensberømte, norske sangerinnen aldri uttalte sympati for den tyske nazismen, aldri var medlem av Nasjonal samling og aldri leflet med de tyske okkupantene. Men hun var operasangerinne og sang der opperaer ble satt opp.  Likevel klebet beskyldninger om unasjonal holdning ganske uberettiget ved henne.


Som ved flere andre.  
 

For helt ut å forstå hvordan det kunne skje, må man ha levd under krigen og i etterkrigstiden. I landsvikoppgjøret fikk krigsforbrytere og folk som hadde gått okkupantene til hånde, sin fortjente straff. Men mange ble stigmatisert på sviktende grunnlag. De fulgte så å si med i dragsuget.

 

Folk som hadde vært medlemmer av det lovlige partiet NS ble straffet for sitt medlemskap. Personer som engasjerte seg i politisk virksomhet i landets eneste lovlige parti for å bidra med et norsk alternativ til tysk styre, ble slått i hartkorn med kriminelle. Lover ble gitt tilbakevirkende kraft, og fullt legale handlinger ble dermed gjort straffbare. "Tyskertøser" ble skamklipt og forulempet på det groveste uten at de skyldige ble straffet for overgrepene. De ble tvert i mot heiet fram av hevngjerrige, gode nordmenn. Og tyske krigsfanger ble brukt som mineryddere.

 

Dette er deler av virkeligheten som altfor lenge er feid under teppet. Ikke slik at de ikke er kjent, men svært få ønsker å ta belastningen ved å minne om dem.

 

Kirsten Flagstad, flere andre kjente personer og en meget lang rekke vanlige, anonyme samfunnsborgere fikk sin "straff" i skyggen av denne hevngjerrigheten. Få spurte etter bevis, ryktesmedene og de som "mente å vite", hadde florisante tider. Ryktene gikk fra person til person og fikk etter vært karakter av fakta.

 

Den akkurat nå så bejublede Max Manus - som ikke kan mistenkes for å være "stripete" - skal ha sagt at det i mange tilfelle var tilfeldig hvilken side man havnet på. Ønsket var ofte det samme både hos hjemmefront og NS: Å svekke tysk innflytelse. Han ansatte et tidligere NS-medlem i sitt firma.

 

Men verken en slik uttalelse og en slik handling, eller Gunnar Sønstebys utrykning til fordel for Kirsten Flagstad, vil få avgjørende virkning. Feilbedømmelsene og fordommene lever. Og vil fortsette å leve. Lenge ennå.

 

Trolig vil de ikke forsvinne når alle vi som husker krigen og "rettsoppgjøret", er borte heller. For nye generasjoner som "mener å vite", rykker inn på plassene etter dem som faller i fra.

 

Trass i de hardnakkede ryktene om svik i den avgjørende stund, har Kirsten Flagstad fått sin statue og sin plass ved operaen. Det tjener initiativtakerne til ære.

 

Lenge etter at Elvis var død, var det folk som hadde sikre bevis på at han levde. Og Hitler tok ikke livet av seg i bunkeren i Berlin, men levde som rømling under falsk identitet, ble det hevdet.


Det beviser at det finnes folk som tror det de vil tro. Samme hva fakta forteller.

 

I kveld skal vi se på dokumentarprogrammet om Kirsten Flagstads liv. Men det er neppe siste gang spørsmålet blir stilt: Var ikke hun egentlig nazist?

Bare vent og se.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Hvilken opposisjon?

En politisk meningsmåling som NRK har fått utført, viser at Arbeiderpartiet styrker sin stilling mens Fremskrittspartiet har en følbar tilbakegang.
Målingen forteller imidlertid ikke hvor de frafalne, potensielle Fremskrittspartivelgerne blir av.
Setter de seg på gjerdet og funderer, eller er det de som har gått til AP, Sp og KrF?
Høyre gjør det dårlig. Nok en gang.

Men: Hvis målingen hadde vært valgresultat, ville opposisjonen hatt flertall, forteller VG.

Opposisjonen? Hvilken opposisjon?

Fremskrittspartiet?
Eller Høyre som lider av selvskadesyndrom, Venstre som basker for å holde hodet over vannet og Kristelig folkeparti som opptrer som jojo rundt 6 prosentmerket?

"Opposisjonen" som politisk alternativ finnes ikke.

De 88 mulige mandatene forteller derfor ingen ting om regjeringsalternativene.

Dessuten er det som tidligere påpekt, lenge til 14. september.

Kay Olav Winther d.e.

Blind tro på markedet

Amerikanerne er oppdratt til å tro blindt på markedet. Mange er derfor skeptiske til den krisepakka president Obama har lagt fram.

 

En ny undersøkelse som CNN har foretatt, viser for eksempel at mer enn tre firedeler av befolkningen mener at General Motors og Chrysler har fått nok penger. Ikke sprøyt inn mer. La dem gå konkurs, sier de.

 

Hvilke konsekvenser en slik politikk vil ha, har den jevne amerikaner neppe innsikt i og oversikt over. Trolig ikke de fleste amerikanske politikerne heller. I alle fall ikke markedsfundamentalistene på den politiske høyresiden og i næringslivet.

 

De ser på inngripen i den "frie" - dvs. tøylesløse - markedsmekanismen, som en større trussel enn svekket nasjonaløkonomi, arbeidsløshet, fattigdom og nød. En utidig innblanding i naturens orden.

 

Nå har den jevne mann og kvinne åpenbart kommet til "sans og samling" etter det første sjokket. Økonomiske hjelpetiltak er sosialisme eller kommunisme - det går ut på ett - i amerikanernes øyne. Den slags vil man ikke ha i lykkelandet USA. Da får heller en av bærebjelkene i amerikansk industri og økonomi, bilindustrien, gå under med alt hva det medfører. Slik sentrale deler av "finansindustrien" nylig endte på skraphaugen.

 

De som det er litt tak i - de beste - vil uansett klare seg. Taperne har seg selv å takke. Den som forvalter sitt pund vel, skal ikke behøve å betale for dem som ikke strekker til. Enhver får sørge for seg. Det gjelder både individer og næringsliv.

 

I dette miljøet gjør ikke president Barack Obamas krav til den kriserammede bilindustrien saken bedre. Industrien skal styre seg selv. Og kunne konkurrere fritt. Skal lederne gjøre sitt beste, må de ha fantomlønninger og bonuser. Dette har Washington ingen forstand på. Innblanding blir derfor ikke annet enn kjepper i hjulene.

 

Nei, la markedet styre. Konkurser rydder opp. De svakeste har ikke livets rett og forsvinner, og de solide klarer seg. Og: Nye, mer levedyktige vil dukke opp i vakuumet etter dem som blir borte.

 

At folk mister inntekten og må gå fra gård og grunn, er selvfølgelig leit, men ikke uten videre noen katastrofe. Motgang får folk til å ta seg sammen. Til å være kreative og yte sitt beste. Til å begynne på nytt.

 

Så hvem vet, kanskje er motgangen et sunnhetstegn. En restaurering av tingenes ideelle tilstand. Et nødvendig skritt tilbake til utgangspunktet. Til naturens orden.

 

Hvis altså bare markedet får fungere. I fred. Uten innblanding fra geskjeftige politikere som ikke vet forskjell på markedsstyrt økonomi og planøkonomi, men mister hodet når motgangen melder seg, og vil ta i bruk metoder som bare så altfor tydelig har vist sin utilstrekkelighet og sin fordervelige effekt på så vel nasjonal som global økonomi.

 

Hvor er Sovjetunionen? Hvordan gikk det med det imperiet som satte markedsliberalismen til side for statlig, planøkonomisk styring av økonomien? Og industrien.

 

Er det slik USA vil ha det? Skal landet grave sin egen grav? Eller stole på markedet som amerikanerne alltid har gjort. Det har vist seg klokt hittil. Hvorfor skulle det ikke fungere igjen?

 

Hadde noen tatt seg bryet med å fortelle amerikanerne hvordan verden kom opp i den situasjonen som kloden nå sliter med virkningene av, og med å komme ut av, ville de kanskje sett annerledes på det. Men hvem vet.

 

For selv de som har svart på CNNs undersøkelse må vel ha hørt om råtne lån, om en kapitalisme som løp løpsk av mangel på reguleringer, om umettelig profittbegjær, om Lehman Brothers, Fannie Mae, Freddie Mac og en finansminister som var så naiv, og trodde så fast på markedsfilosofien, at hele det gebrekkelige korthuset raste sammen, innen han forstod at han måtte gjøre noe. Forstod at han måtte gripe inn, sette markedet ut av spill og redde den amerikanske - og globale - økonomien fra katastrofen.

 

Men amerikanerne har tydeligvis ingen ting lært. Ikke lederne, og ikke folket - slik CNNs undersøkelse bekrefter.

Skjønt, på en måte har kanskje folket rett. Kapitalinnsprøytning alene er ingen løsning. Det er bortkastede penger hvis ikke markedet reguleres. Hvis ikke lovverket og myndighetene setter begrensninger for kapitalens kannibalistiske tendens til å fortære sine artsfrender.

 

Men tanken om et regulert marked har neppe store sjanser i USA - Gods own country - hvor den sterkestes rett har dominert siden Mayflower's tid.

 

Så det klokeste verden kan gjøre, er å bryte båndene fra etterkrigstiden og gjøre seg mest mulig uavhengig av amerikansk økonomi. Det er nok riktig, som det er sagt, at alt henger sammen med alt, og USA er en for tung aktør i verdensøkonomien til å bli oversett. Men EU og Asia må frigjøre seg og verden fra amerikansk økonomisk dominans for å unngå at dominoeffekten av USAs kullsviertro på markedet nok en gang skal rive de europeiske og asiatiske - og etter hvert afrikanske - økonomiene med seg i fallet.

 

For USA ser ikke ut til å ha evne til å lære av erfaring. De tror blindt på markedskreftene og er tilsynelatende uimottakelige for motforestillinger. Selv om erfaringene taler sitt tydelige språk. Liberalistiske politikere kan bare ture fram. De har folket i ryggen.

 

Økonomisk fanatisme er som religiøs fanatisme. Fundamentalistene og fanatikerne ser alltid en gudgitt mening med det som skjer. Derfor lærer de aldri.


Kay Olav Winther d.e.

Europas syke mann

Tyrkia har på ny vist at landet ikke er politisk modent til å delta i det gode selskap. Landet befester sin stilling som Europas syke mann

 

Da NATO skulle velge ny generalsekretær, forlangte Tyrkia at Fogh Rasmussen skulle be om unnskyldning for Mohammed-karikaturene. Landet hadde etter sigende forhåpninger om at Fogh Rasmussen ville legge seg flat for å bli ny generalsekretær.

 

Men der gjorde det opp regning uten vert. Fogh Rasmussen bøyde ikke av. Selvfølgelig. Og heldigvis.

 

I demokratier bestemmer ikke politikerne hva som skal stå i avisene eller offentliggjøres i øvrige medier. Der har man noe som kalles pressefrihet. Et begrep og en tilstand som åpenbart ikke er kjent for alle.

 

Den danske stat - og dermed statsministeren - hadde ikke noe ansvar for at Jyllandsposten trykte de famøse karikaturtegningene. Han hadde derfor ikke noe å be om unnskyldning for.

 

Og hadde han falt for fristelsen til å blidgjøre et medlemsstat som mer lar seg lede av religiøs fanatisme enn av politisk kløkt, ville han trampet ettertrykkelig i klaveret. En statsminister i et demokratisk land kan ikke sette seg til dommer over pressen. Ytringsfriheten må langt på veg være uinnskrenket. Styrt frihet er ikke frihet.

 

Det "krenkede" muslimer kunne gjort, var å anlegge sak mot avisa etter dansk lov. Men en slik sak ville de selvfølgelig tapt.  Man skal bevege seg langt inn i det religiøse bigotteri for å finne lovverk som forbyr ytringer som ekstremister finner støtende. Derfor satser ikke bare representanter for fanatiske miljøer, men også regjeringer, på press og trusler.

 

Heller ikke Jyllandsposten - eller for den saks skyld Magasinet - har noe å be om unnskyldning for. De var i sin fulle rett.


 "Jeg ville aldri selv avbildet noen religiøs figur, profeten Mohammed inkludert, på en måte som kan såre andres følelser," sa Fogh Rasmussen i sin tale om religiøs dialog. Det er en holdning han deler med flere av oss. Men å gå derfra til å hevde at de som ser annerledes på saken, skal undertrykkes, er et langt steg. 

Religiøsitet er en personlig - jeg ville nesten si privat - følelse, og et forhold som kun angår og involverer den troende og den guden og helligdommen vedkommende tror på. Ingen ting av det andre gjør eller sier innvirker egentlig på denne åndelige forbindelsen eller på andre sider ved den troendes religiøse forhold. 

Derimot er det slik at enkelte religioner og religiøse retninger har laget forestillinger om at ting er tabu. Forestillingene og bestemmelsene om tabu er forsøk på å styre de religiøse og deres omgivelser, og er et ledd i presteskapets forsøk på å sikre seg makt over sinnene. Tabu forekommer i alle religioner og er både en religiøs og verdslig styringsmekanisme. Særlig tydelig er dette i samfunn som ikke skiller mellom religiøs tro og verdslig myndighet. 


Det er her det avgjørende skillet går mellom religionsstyrte og folkestyrte regimer, mellom ensretting og kulturelt mangfold, mellom diktatur og demokrati.

 

Med sine krav over for Fogh Rasmussen har Tyrkia demonstrert hvor på det politiske kartet landet hører hjemme.

 

NATO-medlemskapet gjør ingen nasjoner til demokratier og tilhengere av - og forkjempere for - menneskerettigheter og ytringsfrihet. I den kalde krigens tid ble mye sett gjennom fingrene med og ofret på samholdets alter. USA har aldri latt udemokratiske og undertrykkende styresett hindre etableringen av sikkerhetspolitiske brohoder. Derfor er Tyrkia med i NATO.

 

Tyrkias opptreden i Fogh Rasmussen saken var pinlig. Først og fremst for Tyrkia. Men også for alliansen som nå omsider bør sørge for at de landene som skal være med og sikre fred, frihet, demokrati og menneskerettigheter, selv tror på og praktiserer de verdiene de skal forsvare.

 

Den som tar opp slike spørsmål får neppe stjerne i boka - verken i Ankara eller Washington. Likevel bør Norge manne seg opp og si i fra om hvilke verdier som skal gjelde. Det er ingen løsning å bøye nakken og se beskjemmet ned i bordet mens saken fortsetter å gå sin skjeve gang.

 

NATO må være en allianse for demokratiske stater. Demokrati-light er det ingen plass til. Her er et kraftig oppdragende press på sin plass. Og Norge bør ta initiativet.


Kay Olav Winther d.e. 

Politisk silke

Høyre og Venstre er ute å kjøre. De har elendig oppslutning på de seneste meningsmålingene. Nå prøver de å spinne politisk silke på Akersaken.


Høyre snakker om politisk korrupsjon, og vil ha gransking. Venstreleder Sponheim har på sin side ikke tid til å vente på at fakta skal komme på bordet. Han går hardt ut og tror allerede nå at hoder kan komme til å rulle i regjeringen.


Det er slett politisk håndverk. Fra begge partier.


Det er helt på sin plass at opposisjonen holder øye med regjeringen og sier fra om eventuelle kritikkverdige forhold. Å bringe sannheten på det rene, er ryddig politisk opptreden. Å trekke forhåndskonklusjoner på løst grunnlag er et amatørpreget forsøk på stemmefiske i rørt vann. Det er slikt som bidrar til å primitivisere politikken og bringe politisk arbeid i vanry.


Hvis det skulle være slik at Røkke med statlig medvirkning har opprettet et "avlastningsselskap" som han selger råtne eller halvråtne selskaper og potensielle gjeldsbomber til, må det selvfølgelig reageres. Selskaper med statlige interesser er ikke søppelkasser.


Akerkonsernet angår ikke bare Røkke og hans bankbok. Det er en sak av nasjonal interesse. Hvis Røkkeselskapene trenger kapital, er det en sak han bør drøfte med myndighetene. Ikke for at de ukritisk skal tre til med redningsvest så snart han har problemer med å holde seg flytende, men slik at de kan få vurdert hvilke nasjonale interesser som står på spill, og hva Staten derfor eventuelt bør bidra med.


At investorer må gi avkall på utbytte og kanskje taper investerte midler, følger av spillets regler. Det er like naturlig som å høste gevinst. Det gjelder også når Staten investerer. Staten skal derfor se seg godt om før den investerer fellesskapets midler.


Statskassa og Oljefondet er ikke beholdere man kan stikke sugerøret ned i, når likviditetskriser oppstår.


Om Røkke for å berge seg selv og sine egne økonomiske interesser på kritikkverdig måte har solgt sine problemer til et selskap som Staten er medeier i, gjenstår å se. Skulle det vise seg å være tilfelle, må det "tas grep" som det så presist heter i den politiske terminologien.

Men det gjenstår å se.

 

I mellomtiden stiller ukritiske medier opp som mikrofonstativer for PR-kåte politikere som dårlig behersker de finere nyanser i det norske språk. Korrupsjon er det når noen betaler for å oppnå fordeler. Det er i vanlig norsk språkbruk et annet ord for bestikkelse og moralsk fordervelse.

 

Hvis Høyre har begrunnet mistanke om at Røkke eller regjeringen har gjort seg skyldig i slike handlinger, bør de legge fram bevisene eller indisiene og gå til anmeldelse. I motsatt fall er antydningene om korrupsjon, ren bakvaskelse. Å framsette slike beskyldninger i form av antydninger i håp om at noe kritikkverdig skal komme for dagen, eller at beskyldningen skal klebe ved dem de er rettet mot enten fakta er sånn eller slik, er uanstendig baktaling og spekulasjon i at folk mangler dømmekraft og kritisk sans.

 

Hvis Høyre velger å legge seg på et slikt nivå for å ta igjen det de har tapt i oppslutning på en tafatt og lite markant politikk, bør de bli straffet ytterligere av velgerne.

 

Det samme bør Venstre.

 

Vi andre venter med å trekke konklusjoner til fasiten ligger på bordet.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Om å gå over grensen

Å handle i Sverige er ikke "Harry".

Det er ikke dumt eller usolidarisk heller.

De fleste forretningsdrivende er tilhengere av konkurranse og et fritt marked - sier de, og velger gjerne politisk parti der etter.

Når det er til deres egen fordel, vet de å dra nytte av "friheten" og konkurransen.

Da må de finne seg i at kundene går over grensen - når det lønner seg for dem.

Og det gjør det.

Det er store beløp å spare på å handle i Sverige.

Bensinutgifter og bompenger tjener man raskt inn, og på kjøpet får man opplevelsen.

Folkelivet er i seg selv ofte verdt reisen.

Et rimelig måltid mat på spisestedene får man også kjøpt - selv om den svenske restaurantmaten ofte ikke er noe å hoppe i taket av begeistring for.

Er svenskehandelen en oppskrytt opplevelse?

Det synes jeg ikke, og det synes ikke den "jevne" mann og kvinne heller.

Da hadde ikke butikkene på svenskesiden av grensen hatt et overveldende besøk og en rivende omsetning selv i økonomiske nedgangstider.

For nettopp i økonomisk motgang, er det sunt for familieøkonomien at man sørger for at pengene rekker til mer.

Dessuten er valutakursen ekstra gunstig akkurat nå.

Så bor du i rimelig avstand fra grensen, kan du med god samvittighet dra til "søta bror" for å handle.

Kanskje ikke akkurat på Skjærtorsdag - hvis du da ikke elsker trafikkaos - men når som helst ellers.
Og handler du på Svinesund eller Nordby, skal du ikke se bort fra at en god del av pengene havner i norske lommer.

Mange ansatte er norske, og er vi ikke feil underrettet, så er norske interesser godt representert blant investorer og eiere også.

Så fortsett å handle billig - og dermed økonomisk og klokt.

Å kalle dette "Harry" er så dumt at bare en skjeggete norsk Venstreleder kunne finne på det.

God handel!

Kay Olav Winther d.e.


Tvilsom dom

Gjenopptakelseskommisjonen ser ingen grunn til å gjenåpne Fasting Torgersensaken.

Trass i at "tung" ekspertise har trukket flere av de opprinnelige "bevisene" i tvil, mener påtalemyndighetene at saken er tilstrekkelig opplyst og bevist.

 

Jussprofessor Ståle Eskeland er en av flere som mener at politiet tidlig kjørte seg fast i Torgersensporet, at Fredrik Fastting Torgersen med overveiende sannsynlighet er uskyldig, og at han er blitt utsatt for et justismord.

 

Hvis Fredrik Fasting Torgersen ikke har gjort det han er anklaget og dømt for, har vi et nytt, skremmende eksempel på at en uskyldig er blitt frarøvet friheten og har fått ødelagt livet.

 

Man skulle derfor tro at fornuftige mennesker og alle gode krefter, ville hilse med glede at noen gjør hva de kan for å kaste lys over saken - for eksempel ved å peke på alternative spor og forklaringer - slik at sannheten kan komme for en dag.

 

Men slik er det ikke. Det har Ståle Eskeland fått erfare.

 

Han er saksøkt av broren til Rigmor Johansen, som Fasting Torgersen angivelig skal ha drept, og Oslo tingrett har dømt ham til å betale 100.000 kroner i oppreisning for krenkelser og 150.000 til dekning av motpartens saksomkostninger.

 

Denne saken har to sider. Saksøkerens rettsvern, og Eskelands rett til å engasjere seg i Fasting Torgersens sak.

 

Ingen - heller ikke velmenende professorer i juss - kan på løst grunnlag og helt uten belegg ustraffet rette alvorlige beskyldninger mot uskyldige personer.

 

Men er det Eskeland har gjort? Eller har han på juridisk grunnlag gjort Gjenopptakelseskommisjonen oppmerksom på forhold som bør undersøkes nærmere? Skal kommisjonen ta en slik påvisning på alvor, må den sannsynliggjøres. Er slik sannsynliggjøring fra forsvarets side å likne med ærekrenkelser? Er tilsvarende utspill fra politiets og aktoratets side også ærekrenkende?

 

Jeg antar at jeg kan søke erstatning for tort og svie hvis jeg blir satt i varetekt eller fengsel for noe jeg er uskyldig i, men har jeg rett på erstatning for selve den mistanken som politiet har til meg? Eller den uttalte mistanken forsvaret i en straffesak har til meg?

 

Jeg forstår drapsofferets familie. Jeg forstår ønsket om å bli renvasket. Hvis politiet hadde etterforsket saken, og fastslått uskyld, ville vedkommende vært befridd fra mistanke.

 

Men ved i stedet å straffe den som leter etter sannheten, har rettsvesenet lagt en alvorlig hindring i vegen for arbeidet med å ivareta Fasting Torgersens interesser.

 

Avgjørelsen vil høyst sannsynlig ha som konsekvens at enhver som ønsker å arbeide for gjenopptakelse av en avsagt dom - f.eks. fordi vedkommende mener at politiet har oversett, eller ikke har lagt tilstrekkelig vekt på alternative spor - vil unnlate å ta ønskelige initiativ eller peke på alternative løsninger.

 

Er samfunnet tjent med det? Er vi som rettsobjekter tjent med det? Er rettssikkerheten tjent med det?

 

Jeg er ikke enig at samfunnet bør høyne terskelen - eller lukke døra helt - for ærekrenkelser, slik for eksempel deler av pressen og en del politikere ønsker. Verken pressen, andre medier, eller allmennheten bør kunne slippe ustraffet fra å rette falske beskyldninger mot noen. Og slett ikke i spekulativ, kommersiell hensikt.

 

Men rettsystemet må skjelne mellom alminnelig ærekrenkelse og spor og feilspor i en etterforskning. Det har det tydeligvis ikke gjort i Eskelands tilfelle. Derfor bør saken ankes slik at vi får en autoritativ avgjørelse om hva man kan gjøre for å finne nye spor i en sak - uten å risikere å bli dømt for det.


Kay Olav Winther d.e. 

Nynorskhatarar med valliste

Ein pensjonert norsklærar har stifta eit nytt politisk parti. Mot nynorsk. 

Nei da, eg har sjekka datoen. Meldinga vart ikkje publisert i går. Så det er ikkje aprilmoro. 

Mannen - som heiter Einar Smørdal - er opphavleg frå Sunnmøre, men er truleg miljøskadd, for han har budd ein stor del av det vaksne livet sitt på Austlandet og arbeidd på Strømmen vidaregåande skole.  

Smørdalpartiet skal kjempe mot den obligatoriske sidemålsopplæringa i grunnskolen og den vidaregåande skolen, men óg jobbe for at Noreg skal ha eitt namn og eitt skriftspråk i "forvaltningen", kan VG melde med NTB som kjelde. 

Smørdal og lista hans får sikkert røyster. Det finst mange nynorskhatarar i dette landet. Folk som har hatt vanskar med nynorsk på skolen, og gjerne vil hemne nederlaga. Folk som meiner at alle skal vere og snakke som dei sjølve. Og folk som ikkje er interesserte i, eller skjønner seg på, kultur. 

For det er det saka til sjuande og sist handlar om. Kultur. 

Ivar Åsen skapte eit norsk mål på grunnlag av eit utval norske målføre. Det var ein kulturbragd. Målet hans utløyste innestengd skapartrong i det norske folket. Eit uvanleg litterært skaparverk og ei rad andre høgverdige kulturelle ytringar vart resultatet.

Mykje av det beste som er skrive av norske forfattarar, er skrive på nynorsk. Ikkje berre i fortid, men óg i dag. Denne kulturskatten kan dei fleste norske - også austlendingar som meg - ta del i, takk vere nynorskopplæringa i skolen. Nynorskopplæringa førebur ikkje berre for bruk av nynorsk i offentleg administrasjon som somme trur, men er ei ope dør inn til den nynorskspråklege litteraturen og kulturen. 

Nynorsk - og dialektar som ligg nynorsknormalen nære - er ikkje noko aparte og komisk som somme museumsvaktarar held på for å gjøre seg interessante. Det er levande kultur, og må bli tatt vare på der etter. 

Å kaste nynorsken ut av skolen gjennom å fjerne sidemålsopplæringa, ville vere eit nidingsverk. 

Ein fremmer ikkje kulturen med populisme og ved å krype under der hindra krev ein liten ekstra innsats for at ein skal komme over. Ikkje skal ein gå utanom heller, slik Bøygen rådde til. 

Det arbeidet herr Smørdal nå har sett i gang, er ikkje eit arbeid for kulturen. Det er eit kulturnedbrytande småmannsverk. Eit arbeid som byggjer på og stør oppunder fordommane hos dei minst kulturmedvetne og aukar motviljen mot ein sers viktig del av den norske kulturarven og kulturarbeidet i landet. 

Noreg er eit multikulturelt land er det sagt. Ulike kulturar må leve i hop. Side om side. Det vert kalla mangfald. 

Men nynorsk språk og kultur skal ikkje ha ein plass i dette mangfaldet, om herr Smørdal og nynorskhatarane på vallista hans får som dei vil. I alle fall skal ikkje nye slekter lære om det, slik at dei kan forstå og bruke det.

Ein kan sjølvsagt velje å tru at folk ikkje vil la seg lokke av så falske tonar, men det er vel å vente for mykje. 

Ei trøyst er det likevel: Det er knapt nokon tvil om kva for eit eksisterande parti som vil tape dei røystene som blir gitt til desse kulturlause nynorskhatarane og vallista deira.  

Kay Olav Winther d.e.