Nok uro rundt Bøkko

Håvard Bøkko er visstnok den eneste norske skøyteløperen som er økonomisk understøttet av Skøyteforbundet. 

Tidligere skal han - i følge pressen - ha krevd å få avgjørende innflytelse på valg av ny landslagstrener. 

Ny trener er ansatt. Bøkko aksepterer treneren, men presser nå på for å få Eskil Ervik med i teamet. 

Om Bøkko i det hele tatt skal fortsette på landslaget og underkaste seg forbundets avgjørelser og landslagstrenerens opplegg, henger så vidt jeg kan forstå, i en tynn tråd. 


Det jobbes med flere forskjellige alternativer, uttaler Bøkkos private sponsor, Rolf Hauge, til VG. Det kan godt hende Bøkko havner på landslaget, men det kommer an på hvilket opplegg det blir, sier han.

 

Det kan ikke oppfattes som annet enn et nytt forsøk på å presse sin vilje igjennom. Får jeg det ikke som jeg ønsker, vil jeg ikke leke med dere.

 

Skøyteforbundet bør nå sette foten ned. Og meddele Håvard Bøkko at enten aksepterer han forbundets disposisjoner, eller så kan han seile sin egen sjø.

 

Forbundet har allerede satset for mye på ett kort. Hvordan de andre toppløperne innerst inne oppfatter situasjonen, skulle vært interessant å vite.

 

Nivået i norsk skøytesport er for tiden ikke imponerende høyt.

 

Kramer troner på verdenstoppen. Med en hale av gode nederlendere etter seg. Våre deltakere er programhelter. Som vinner sine største seiere i mediene på forhånd. Når alvoret begynner, presser stadig nye utlendinger som bare har vært utøvere av skøytesporten i kort tid, våre beste ned fra pallen og nedover på resultatlistene.

 

Bredden er det heller ingen grunn til å glede seg over. Dette skyldes trolig i hovedsak mangel på innendørs skøytebaner. Men også at skøytesporten i Norge er inne i en tillitskrise. Med beskjedne prestasjoner. Og mye utenomsportslig rør.

 

Nå må forbundet gripe tømmene. Og bestemme retningen og farten. Håvard Bøkko - og ikke minst hans dårlige rådgivere - må få vite hvor landet ligger. Håvard Bøkko må konsentrere seg om å trene. Ytterligere krav og ønsker bør ikke bli akseptert. Landslagssjefen og løperne må få arbeidsro. Det er på skøytebanen slagene skal stå. Ikke i mediene. Med sponsorer og andre uvedkommende som pådrivere.

 

Ved siden av å trene de beste jentene og guttene med sikte på optimale prestasjoner i kommende sesonger, må forbundet legge forholdene til rette for bredere rekruttering. Jo, flere som spenner på seg lengdeløpsskøytene og finner glede i hurtigløp, desto bedre blir rekrutteringen.

 

Og: Jo bredere rekruttering, desto høyere toppnivå. Dette er like elementært og sikkert som at 2 + 2 = 4. Like enkelt også.

 

Men skal unge mennesker søke til skøytesporten for å få utløp for sin idrettsglede og sine ambisjoner, må den stadige uroen rundt Håvard Bøkko bringes til opphør.

 

Han er en god skøyteløper, men ikke så god - og langt fra så uunnværlig - at han kan tillate seg å være primadonna. Det skader ham. Det skader de andre. Og det skader sporten.

 

Landslaget skal være et lag. Ikke et enmannsshow.

 

Det må Håvard Bøkko - og ikke minst hans støtteapparat - få utvetydig beskjed om. Før hele toppløpermiljøet går i oppløsning.

 

Det er nå grunnlaget skal legges for neste sesong. Derfor må det bli ro. Arbeidsro!

Kay Olav Winther d.e.


Banalisering av politikken

Ni av ti nordmenn mener at Jonas Gahr Støre er bedre egnet som statsminister enn Trond Giske, kan VG fortelle.

 

Det er smigrende for Støre. Og trolig tilsvarende skuffende for en ambisiøs Giske. Men for øvrig fullstendig irrelevant. For saken. Og partiet.

 

Hvem Arbeiderpartiet skal ha som leder og statsministerkandidat, avgjøres ikke ved gallup. Ikke ved folkeavstemning heller. Det er et partianliggende.

 

Eller mer presist: Et politisk anliggende. For partiet. I den forstand at Arbeiderpartiet til enhver tid skal ha en bredt orientert politiker som leder. Og dermed statsminister. En som står inne for, og på en troverdig måte kan målbære, de syns- og standpunktene som partiet har arbeidet seg fram til i demokratiske prosesser. Blant medlemmene. En som kan sette denne politikken ut i livet. Som statsminister.

 

At lederen er populær og kan sanke stemmer ved hjelp av sin personlighet og popularitet, taler ikke i mot hans - eller hennes - kandidatur. Men det er ikke dette hensynet som skal veie tyngst, når en leder skal velges. I et seriøst parti.

 

Hovedsaken er - og skal være - politikken. Det er den partiet skal gå til valg på. Og eventuelt seire på grunnlag av. Ikke personlig popularitet.

 

Hvis politikken blir for personorientert og populistisk, forarmes den. Dette bør mediene fortelle velgerne. Og stadig minne dem om.

 

Mediene har et samfunnsansvar. De bør derfor ikke bidra til å banalisere politikken. Slik de i altfor stort monn gjør. Og slik artikkelen om at Støre er mer populær enn Giske, er et eksempel på.

 

I stedet for å henfalle til overfladisk kjendispolitikk og framheve "trynefaktoren" i politikken, bør seriøse medier rette oppmerksomheten mot politikken. Og mot hva politikerne saklig sett står for. Og hva de utretter av samfunnsgavnlig - eller skadelig! - gjerning på sine områder.

 

Overfladiske popularitetsmålinger, karaktersetting og terningkast framstiller politikken som et slags spill. Hvor det gjelder å synes. Ha pen framtreden. Og stille opp og stå til disposisjon for mediene når de kaller. Da får man klapp på skulderen fra mediene til gjengjeld.

 

Når nye generasjoner potensielle velgere stadig møter denne primitive beskrivelsen av politikk og politikere, mister de politikken som seriøs samfunnsgjerning av syne. Naturlig nok.

 

Og etter som vi etter hvert har fått flere generasjoner med samfunnsborgere som bare har opplevd overflod og velstand og et velfungerende samfunn med trygt sosialt sikkerhetsnett - og medier som i hovedsak oppholder seg ved politikkens mindre vesentlige sider - er det lett å få det inntrykk at velstand og velferd er naturgitte størrelser som er uavhengige av politikken. Dvs. av partiene. Og at politikere er en slags gjøglere. Hvis fremste oppgave er - frivillig eller ufrivillig - å bidra til underholdningen.

 

Partiene er ikke uten skyld i denne utviklingen. Høyre ønsker nå sterkere fokus på personene som stiller til valg til Stortinget. Partiet vil endre valgordningen slik at særlig populære rikspolitikere kan få ekstrastemmer og dermed får mulighet til klatre forbi mindre populære kandidater på valglistene.

 

M.a.o. et nytt bidrag til personfokusering på bekostning av oppmerksomhet omkring partienes politiske programmer og den politikken partiene inngår avtale med velgerne om å arbeide for. Og de personene som partiene selv mener er best egnet til å fremme denne politikken.

 

I England er det nylig skrevet ut nyvalg.  Valget og valgkampen framstilles i mediene som en kamp mellom lederne for de tre toneangivende partiene. En slags elevert popularitetsmåling. Det politiske innholdet kommer i skyggen.

 

I USA er personfokuseringen enda sterkere. Både ved presidentvalg og ved valg til Kongressen og Representantenes Hus. Kandidatene utformer sin egen politikk. Ofte på tvers av de partiene de tilhører.

 

Høyre - med en viss støtte fra SV - mener at personfokuseringen skal øke allmennhetens - m.a.o. velgernes - interesse for politikk.

 

Enda større oppmerksomhet omkring personer og mindre om innfløkte politiske spørsmål, gjør kanskje valgene og politikken mer medievennlig. Og fungerer kanskje bedre som underholdning. Slik sett kan de på en måte sies å bidra til større interesse for i politikk fra folk flest. Men det er i stor grad en interesse for politikerne. Ikke for politikken, for de grunnleggende ideene og prinsippene og for de enkelte sakene som skal løses og som i sum bidrar til å gi oss - eller fører oss bort fra - et slikt samfunn som vi ønsker å skape for oss selv og våre etterkommere.

 

Det er samme type politisk interesse som vekkes og vedlikeholdes av Se og Hør og Her og Nå når disse bladene fokuserer på forhenværende politikere som er sinte på statsministeren som byttet dem ut, på kjoler og parties, skilsmisser og sidesprang - og hvilke politikere som går tur med hvem.

 

Dette fremmer ikke interessen for politikk. Derimot er det en journalistikk som bruker politikken - og de mest "interessante" politikerne - som råstoff for en - dessverre fordummende - mediestyrt underholdningsindustri som snarere svekker enn styrker befolkningens innsikt i og respekt for politikken som samfunnsbyggende aktivitet.

 

Frie medier vinkler nyheter og annet stoff som de vil. Så lenge sludder selger, vil de sannsynligvis holde fram som de stevner. Det er opp til publikum å sette foten ned.

 

Men partiene bør takke nei til Høyres invitt til å forsterke personfokuseringen i rikspolitikken. For det betyr å flytte fokus fra de politiske sakene til utøverne. Fra samfunnsbyggende virksomhet til popularitetsjag. Og samfunnsanalyse på Se og Hør-nivå.

 

Setter partiene foten ned og samler seg om å restaurere politikken som seriøs, samfunnsbyggende virksomhet - og sier de unisont nei til å la mediene sette den politiske dagsorden - kan de bevare sin selvrespekt. Og gjøre seg fortjent til respekt fra oss.

 

I motsatt fall kan de oppleve at lettvinte popularitetssøkende framstøt raskt fører fra vondt til verre. Og bringer politikken - og politikerne! - i ytterligere miskreditt.

Kay Olav Winther d.e.

Muslimer som ambassadører for Norge

Mange muslimer makter ikke å skjelne mellom staten og en fri presse.
 
I et land som Pakistan mener åpenbart både myndighetene og framtredende muslimske organisasjoner og talsmenn at staten Norge er ansvarlig for det pressen foretar seg. De forventer at myndighetene dirigerer og legger restriksjoner på mediene for å hindre at de trykker noe myndighetene eller interessegrupper ikke liker. 


Norges ambassadør til Pakistan, Robert Kvile, diskuterte i februar Aftenposten og Dagbladet med lederen for islamistbevegelsen Jamaat-e Islami, kan NTB fortelle. De to avisene trykte som kjent, karikaturtegninger av profeten Mohammed.

At land som selv gjerne undertrykker så vel politiske som religiøse og andre "uønskede" kulturelle ytringer, står fremmede over for vår liberale, demokratiske samfunnsform, er ikke til å undres over. Det er derfor utmerket at norske politikere, diplomater og embetsmenn stiller opp til samtaler.

Ikke bare for å mildne rabiate reaksjoner og hindre utenrikspolitiske og handelspolitiske forviklinger, men for å utbre demokratiets og åndsfrihetens idé. Og for å vise hva åndelig og politisk frihet innebærer i praktisk handling. 

Religion er ikke først og fremst en kamp om sjeler. Det er en kamp om makt. Ikke sjelden verdslig makt. Men også om hvordan vi skal bruke det livet vi har vært så heldige å få tildelt. Hva vi skal ha lov til å mene og gjøre under vår tilmålte tid på jorden. 

Religionene legger begrensninger på oss. På de troende - og på oss andre. Under foregivende av å representere en guddommelig vilje, ønsker de å regulere vår livsførsel og bestemme over våre tanker og handlinger. 

Mange mennesker har åpenbart behov for å tro på noe overnaturlig. Noe de forestiller seg er guddommelig. De tror at det finnes en styrende gud. En gud som er opphøyd og allmektig. Men som paradoksalt nok opptrer småborgerlig og hevngjerrig og legger avgjørende vekt på riter og formalistiske bagateller. Som er god. Men som ikke bare tillater, men påbyr at bestialsk vold utøves i hans navn. En Beelsebub i fadersgevanter. 

Dette må folk gjerne få tro på. De må få tilbe sin gud. I noen grad også i det offentlige rom. Og de må få legge de begrensninger på egen livsutfoldelse som troen krever av dem. Det kalles religionsfrihet. En frihet som er en del av de demokratiske rettighetene man har i utviklede land. 

Problemet oppstår når de troende vil begrense tros- og handlingsfriheten for dem som tror annerledes. Eller ikke har noen religiøs tro. Når de føler seg krenket av at andre ikke legger samme begrensninger på sine liv som de selv har valgt for seg.  Når de vil gjøre overtro, fordommer, vrangforestillinger og ukritisk overleverte kulturytringer til allmenngyldige "sannheter" som også skal gjelde for dem som ikke deler troen.

Og: Når de krever "respekt" - ikke bare for sin personlige tro, men hevder at ytringer og handlinger i fellesskapets offentlige rom må forbys fordi de "krenker"? deres egne spesielle religiøse følelser. Da blir religionen et angrep på de allmennmenneskelige, demokratiske rettighetene som utgjør bæresøylene i vårt samfunn. 

Slike begrensninger er like vederstyggelige uansett hvem som krever eller foreskriver dem. Enten tvangen utøves av kristne, muslimer, jøder - eller andre. Og enten kravet om å beskjære menneskerettighetene er basert på religiøst, politisk eller annet tankegods. 

Ekte religiøsitet er et personlig anliggende. En privatsak. Et forhold mellom individet og en tenkt guddom. Den kan ikke krenkes. Av andre. Av myndigheter, medier eller en tvilende - eller spottende - allmennhet. M.a.o. av frie meningsytringer og debatt. 

Norske muslimer - og tilhengere av andre religioner og trosretninger - må få tro hva de vil. Tilbe sin gud. Og innrette sitt liv på de bud og forbud de tror at han har utstedt. De må gjerne bære hijab eller burka. Som privatpersoner. Og be når klokka er slagen. Som privatpersoner.

Men de lever i et sekulært land. Et land med åndsfrihet. Og pressefrihet. Hvor min rett til å gi uttrykk for mine meninger i tale og skrift - og ved hjelp av tegninger - er like ukrenkelig som deres påberopte religiøse følelser. Og det må de forholde seg til. 

Det er utmerket at den norske staten opprettholder dialogen med land som ikke er kommet så langt når det gjelder å utvikle folkestyret som vi er. Det er også utmerket at innvandrere til Norge, og deres etterkommere, sender ærlig tjente penger til slektninger i andre land for å hjelpe på materiell nød og gi flere et anstendig liv. 

Men man kunne håpe at flere - ja, mange flere - bidro til å formidle kunnskap om det landet som har gitt dem muligheter til materiell rikdom. Om de verdiene dette landet bygger sin forfatning på. Og hvor grensene går mellom styring og personlig frihet. Og ansvar. 

Når alt kommer til alt er det et spørsmål om identitet. Om i hvilken grad våre nye landsmenn - og kvinner! - identifiserer seg med det norske samfunnet som de har valgt å bo i. Om de er villige, og i stand til - uten å gi avkall på sin gudstro og kultur - å virke som ambassadører for den livsformen og det styresettet som har gitt oss - og dem - det egalitære samfunnet som de nå nyter de sosiale fruktene av. 

En slik diplomatisk innsats ville trolig ha langt større effekt og nå langt videre ut, enn den kulturformidlingen og -mineryddingen - som det offisielle Norge er i stand til å utføre. 

Kay Olav Winther d.e.