Fantasi eller strategi?

Udådsmannen fra 22. juli har nå sittet i retten i tre dager. De som fortsatt mener at han er strafferettslig utilregnelig, må ønske å tro det.

 

Det er skjellig grunn til å tvile på at de nettverkene og kontaktene som Behring Breivik påberoper seg, eksisterer. Å tolke dette som bevis på at attentatmannen  lever i sin egen fantasiverden, er trolig en kapital feilslutning.

 

Sannsynligheten taler mot at Behring Breiviks påstander om nettverk, motstandsorganisasjoner og kontakt med internasjonale miljøer og personer som deler hans oppfatninger, skyldes forvirring eller at han lever i "en virkelighet som bare finnes i hans egen fantasi". Jeg har ikke vært tilstede i retten og hørt og sett Behring Breivik forklare seg, men av det såkalte manifestet, og av det mediene har gjengitt av hans utsagn og påstander, trekker jeg den slutning at det er overveiende sannsynlig at udådsmannen i strategisk hensikt stadig viser til fiktive organisasjoner og personer, for å skape inntrykk av at de fins.

 

Det er altså liten grunn til å anta at han selv tror på disse påstandene. Når han likevel framsetter og fastholder dem, er det - enkelt sagt - høyst sannsynlig for å påvirke omgivelsene, bl.a. hans likesinnende, til å godta deres eksistens, og  at hans meninger deles av flere. Påstandene er trolig et ledd i forsøket på å få omgivelsene til å ta dem på alvor i håp at synspunktene skal bli godtatt og fulgt opp av meningsfeller slik at de kan bidra til å styrke arbeidet for den "saken" han har gått i bresjen og terrorisert og myrdet for. Behring Breivik har utvilsomt et langsiktig mål. Han tror - og håper - at tiden vil arbeide for hans "sak" og gi ham rett. Han ønsker m.a.o. å påvirke ikke bare virkelighetsoppfatningen, men selve virkeligheten. Påstandene har altså å et strategisk formål.

 

Etter det jeg har sett av morderens såkalte manifestet, er det et falsum med samme formål.

 

Denne framgangsmåten - å lyve til det ikke lenger er mulig å skille fakta fra fantasi og sannhet fra løgn - er ikke ny. Den ble med stort hell brukt av nazipartiet i Tyskland i dets glansdager. Propaganminister Goebbels mente at når en løgn ble gjentatt tilstrekkelig mange ganger, ble den en "sannhet". Og det hadde han sørgelig rett i. Dette faktum bekreftes av at metoden er brukt med hell både før og siden. Behring Breivik er bare én i en lang rekke.

 

Å tolke attentat- og drapsmannens påstander og virkelighetsbeskrivelse som utslag av forvirring og strafferettslig utilregnelighet, er derfor en alvorlig feil. Mer og mer framstår ugjerningsmannen som reflektert. og beregnende. Hans halvnazistiske hilsen ved møtenes begynnelse, er neppe apekattstreker eller utslag av et forkvaklet selvbilde. Mer trolig er det ledd i et velberegnet og stramt regissert forsøk på å skape et bilde av en militant, modig person som har ofret egen velferd for å fremme en ideell sak som åndsfrendene i Norge og Europa for øvrig, forhåpentlig vil bære videre. Han har vist vegen. Og vist at "ideelle mål" kan nås ved bruk av vold og terror. Med sine løgnaktige fantasier og sin militante opptreden håper han å gjøre inntrykk på meningsfellene og vinne proselytter for sin sak.

 

Det er hevdet at attentatmannen ikke viser følelser i retten. Man skal ha lite psykologisk innsikt for å unngå å se - og forstå - at "steinansiktet" er en avvergereaksjon og et vern mot å bli overmannet av følelser. I retten sitter en som "tappert" forsøker å spille sin rolle og leve opp til det bildet av den selvoppofrende "redningsmannen" som han har forsøkt å skape. Å gi etter for følelser, vil undergrave det inntrykket av hensynsløst forsett i den gode saks tjeneste som drapsmannen ønsker å etterlate. Masken viser derfor trolig verken "følelsesmessig avstumpethet" eller at voldsmannen mangler empati og lever i sin "egen verden" hvor alvoret i de lidelsene han har forårsaket, ikke har trengt inn. Hans apparisasjon er - som hans gjerninger og fantasifulle påstander - velkalkulerte midler i arbeidet med å formidle hans forkvaklede, men velregisserte budskap.

 

Aktoratet forsøker å finne ut hvorfor og hvordan Behring Breivik ble den udådsmannen vi i dag kjenner. Det må aktoratet gjøre. Selv om noen mener at kjensgjerningene er klare, og at drapsmannen skal straffes for sine gjerninger, og at det derfor ikke er unødvendig - men også galt - å gi ham mulighet til å utdype sine meninger.

 

Samfunnet trenger å vite. Selv om det gjør vondt for de impliserte. Kunnskapen skal høyne vår åndelige og praktiske beredskap i håp om at vi kan avverge flere ugjerninger som de som skjedde i regjeringskvartalet og på Utøya.

 

Skal vi lære av det som har skjedd, må vi ikke være naive. Vi må høre og reflektere og ikke avfeie udådsmannen som en forskrudd særling. Han har vist at han er farlig. Og selv om han lyver om organisasjoner og kontakter, har han avgjort sin menighet. Her hjemme og ute. Vi må sikre oss mot epigoner. Fortielse skaper myter. Åpenhet er svaret på den utfordringen ugjerningsmannen fra regjeringskvartalet og Utøya har stilt oss over for. Åpenhet, realisme og intellektuell motstand.

 

Anders Behring Breivik må derfor tas på alvor. Det fins mange merkelige meninger ute i samfunnet. Og altfor mange som deler hans virkelighetsoppfatning og hans irrasjonelle frykt. Bloggsamfunnet avspeiler trolig bare en liten flik av denne virkeligheten. Det er ikke internett som har skapt Behring Breivik. Det har bare gjort det lettere for ham å spre sitt budskap.

 

Uansett om Behring Breivik dømmes til straff eller erklæres rettslig utilregnelig, vil enkelte oppfatte tiltaket som et overgrep fra samfunnets side. Et samfunn - og et rettsvesen - dominert av de politiske kreftene som ugjerningsmannen grep til vold for å bekjempe. I Behring Breiviks og hans tilhengeres hoder vil utfallet uansett bekrefte deres tanker om et korrupt - eller naivt - samfunn som ikke vet sitt eget beste, og derfor må reddes av klar- og framsynte "tempelriddere".

 

Det eneste samfunnet - representert ved domstolen - kan gjøre i denne situasjonen, er å holde sin sti ren. M.a.o. å gi voldsmannen en "rettferdig" dom i samsvar med gjeldende lovverk. Uten snarveger. Og uten forhastetede slutninger.

 

Behring Breivik er ingen "forvirret tulling". Han er noe mye farligere enn det. Han er en beregnende forfører som i retten fortsetter sin kamp for å vinne oppslutning om sin virkelighetsoppfatning, sitt verdensbilde og behovet for radikale inngrep for å redde vår sivilisasjon. For å nå sine mål, lyver han og forsøker å skape et virkelighetsbilde som skal  få flere til dele hans synspunkter og akseptere bruk av vold for å omstyrte et samfunn som ikke "forstår" utfordringene og er villig til å ta i bruk nødvendige mottiltak.

 

Mediene ser ikke alltid  ut til å forstå denne stragien. Forhåpentlig lar ikke retten seg forføre. Behring Breivik er ikke en forvirret tulling. Han er en i høyeste grad bevisst og målrettet folkeforfører som bør tas på alvor og straffes for sine ugjerninger.

 

Kay Olav Winther d.e.


Lusa i lovotten

Venstre har hatt landsmøte. "Vi er klar til å søke ansvar i norsk politikk," sa partiets leder, Trine Skei Grande, i åpningstalen.

 

Det får meg til å tenke på min mor. Da jeg var liten gutt og tok i bruk større ord enn jeg hadde dekning for, sa hun: "Jeg synes at jeg hører lusa hoste i lovotten."

 

Venstre var en gang et viktig parti og en motvekt mot høyrekreftene i samfunnet.  I dag er partiet en liten sekt som samfunnsutviklingen har gått i fra. Partiet har i dag ingen avgjørende innflytelse - verken i parlamentet eller i samfunnet forøvrig. Det taler for døve ører.

 

Venstre er er en underlig blanding. Det er partiet for velmenende, politisk lett naive personer som like gjerne hører hjemme på venstresiden som på høyresiden av norsk politikk. Noen er sosialt radikale, andre liberale og noen konservative. Det som særpreger dem er at de av følelsesmessige eller sosiale årsaker ikke finner å kunne tone flagg, ta konsekvensen av sine standpunkter og slutte seg til de partiene hvor deres meninger egentlig hører hjemme. Derfor velger de Venstre.

 

Samarbeid med Fremskrittspartiet er utelukket, sa den tidligere Venstreformannen, Lars Sponheim, og innbød velgerne til å komme hjem til ham og banke ham opp, hvis dette løftet ble brudt. Det gikk ikke bra. Partiet gikk på et braknederlag ved siste stortingsvalg. Slik det fortjente. Ikke fordi det sa nei til Fremskrittspartiet, men fordi det ikke representerer et nødvendig eller nyttig politisk alternativ i dagens Norge.

 

Nå skal partiet prøve den stikk motsatte oppskriften. Unge Venstre - som en gang i tiden var partiets radikale samvittighet - og Sponheoms arvtaker, Trine Skei Grande, har funnet ut at vegen til makt, går gjennom samarbeid med FrP - som Sponheim altså ikke ville ta i med en ildtang. Men Trine Skei Grande er ikke redd for å brenne seg eller bli skitten på fingrene. Hun vil i posisjon - og da får det koste hva det koste vil.

 

Og det er partiet hennes enstemmig enig i. I alle fall på landsmøtet.

 

Men det er da en forferdelig vingling, vil du kanskje si.

 

Vingling har aldri skremt Venstre. Det er så å si partiets varemerke. Venstrelina slynger seg på kryss og tvers gjennom det politiske landskapet. Det har den gjort til nå, og det kommer den til å gjøre fortsatt - så lenge partiet eksisterer. Ingen vet hvor haren hopper. Eller hva Venstre kan komme til å mene. Og gjøre.

 

Nå skal Trine snakke med Siv. Så akkurat nå er ikke samarbeid med FrP utenkelig lenger. For minipartiet Venstre vil ha makt. Og dørene til maktens korridorer kan bare åpnes ved Siv Jensens hjelp. Så da får det heller stå sin prøve at FrP og Høyre er de partiene som Venstre har minst til felles med. Ja, at de i sentrale saker befinner seg på hvert sitt ytterpunkt på den politiske skalaen.

 

Skal Trine Skei Grande bli statsråd, kan hun ikke være fintfølende. Realpolitikk er ikke for knehøner.

 

Nå skal jeg ikke gjøre en skjelm urett. Egentlig ønsker Trine - og partiet hennes - en "sentrumsregjering". Troen på sentrumsalternativet lever fortsatt i Venstre. Riktig nok et "sentrum" som inkluderer Høyre. En noe spesiell oppfatning av begrepet "sentrum", kan man synes. Men i nødens stund spiser fanden fluer.

 

Og Venstre er i nød. Partilederen proklamerer riktig nok at  Venstre er beredt. "Vi har folkan og sakan!" sier hun, men glemmer det viktigste. Partiet mangler "velgeran".  Derfor må det gjøre som flua som satte seg på kjerra på grusvegen og sa: "Se som vi støver i dag!" Det må "åka snålskjuts" på andre partier og håpe på at noe av glansen faller på dem.

 

Men: Etter som en regjering utgått fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre for øyeblikket ikke akkurat framstår som det mest realistiske regjeringsalternativet, fortrekker altså Venstre å krype til køys med ytterste høyre. For Venstre ønsker en ny regjering etter valget i 2013. Slik det er nå, bryr ingen seg om hva partiet mener. Eller hvordan det stemmer. Venstres røst, er en røst i ørkenen. Ingen ser dem. Og ingen hører dem.

 

Og det er kanskje like greit. For Venstre er på mange måter Norgesmester i tomme slagord - uten politisk innhold. Før ville de sette "mennesket i sentrum". En selvfølgelighet som ikke noe oppegående, demokratisk parti kan være uenig i. Nå hevder partiet at "Norge trenger liberal politikk som setter folk først og sikrer sterke fellesskap". Hvem er uenig i det? Og hvem er uenig i at "Norge trenger en regjering som satser sterkt på forskning, kunnskap og verdiskaping og som tar klimautfordringene på alvor"? Bortsett fra Fremskrittspartiet, da. Og det partiet vil jo Venstre samarbeide med.

 

Og Trine Skei Grande er vel ikke så naiv at hun tror at Siv Jensen vil gi avkall på sine synspunkter og målsettinger og stikke sin pipe i sekk for å tekkes Venstre? Tror hun at hun kan omvende Siv og FrP når det gjelder innvandrings- og asylpolitikken? Eller klima- og naturvernpolitikken? Og de andre omstridte sakene som utgjør FrPs sjel?

 

Siv Jensen er realpolitiker. Klarer hun å manøvrere sitt parti inn i regjeringskontorene ved hjelp av et naivt Venstre, vil hun nok ikke nøye seg med å holde regjerinstaburetten varm og overlate den politiske arenaen til Trine Skei Grande. I regjeringen vil Siv Jensen ta tømmene, mens Trine Skei Grande og Venstre får rollen som flua på lasset.

 

Og tror Venstre at partiet vil komme i fra et slik samarbeid uten mén?

 

Velgerne har riktignok forbausende kort hukommelse, men de er ikke dumme. Har Venstre først gått i kompaniskap med FrP, har partiet plassert seg i det politiske landskapet for uoverskuelig tid framover. Den som omfavner feieren, blir svart.

 

Venstre trenger ikke tro på at dette er riktig. Det kommer partiet til å erfare hvis samtalene med Siv virkelig skulle føre til et regjeringsskifte.

 

Kay Olav Winther d.e.