Skifte for skiftets skyld?

Venstre og Kristeli Folkeparti snakker stadig om det politiske sentrum. Hvor er det?

 

Sentrum ligger per definisjon i midten. I politikken er det - dersom vi forstår de to minipartiene rett - ikke slik. De prøver iherdig å framstille "sentrum" som et eget politisk alternativ. Et alternativ til dem på høyre og på venstre fløy.

 

Men her må de to småpartiene - godt hjulpet av mediene - ha gått surr i begrepene. Hvis de ligger i sentrum, mener de jo - fortsatt per definisjon - ikke noe annet enn det alle andre mener. For også de partiene som strekker seg langt ut mot periferien og viker av til høyre eller venstre, har sitt opphav i sentrum. Dvs. i et felles verdigrunnlag og i saker - dvs. oppgaver og forslag til løsninger - som alle - bortsett kanskje fra noen marginale utgrupper - er enige om. Å plassere seg i politikkens sentrum, er derfor å erklære at man står for selvfølgelighetene og mener det alle, eller de aller, aller fleste, mener. Det gir liten mening, og det mer forvirrer enn veileder velgerne.

 

Og hvordan kan et parti som bærer navnet Venstre, hevde at det er et sentrumsparti? Et parti i opposisjon til venstresiden i norsk politikk? Det er begrepsmessig og politisk forvirrende og villedende. Og for så vidt i godt samsvar med partiets diffuse identitet. Venstre var en gang en kraft i norsk politikk. Et alternativ til Høyre. Nå er det et parti som snuser forvirret til høyre og venstre for å finne saker å markere seg på.

 

Når Venstre og Kristelig Folkeparti vil hjelpe Høyre og Fremskrittspartiet til makten, er de langt fra det de selv definerer som det politiske sentrum. Høyre - og i særdeleshet Fremskrittspartiet - hyller verdier og står for politisk tenkning og løsninger som befinner seg langt unna det "politiske sentrum". Og langt unna den politikken "sentrumspartiene" selv hevder at de står for.

 

Dette faktum ser de to småpartiene gjennom fingrene med. Vi trenger en ny regjering. En regjering med friskere ideer, andre konkrete politiske løsninger og større gjennomføringskraft, sier de.

 

At de med en blå regjering på mange områder vil få en politikk som de selv er uenig i, ser de glatt bort fra. Vi skal sørge for at vårt verdigrunnlag blir det grunnleggende, og at våre politiske løsninger får gjennomslagskraft, sier de.

 

Det virker som stormannsgalskap. Eller politisk vertigo.

 

At Erna Solberg skal lukke døra for Siv Jensen og krabbe til køys med Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande er en så eventyrlig tanke at ikke engang brødrene Grimm eller H.C. Andersen ville kommet på den. Hvorfor skal Høyre som endelig har latt guarden falle, når alt ser ut til å flaske seg, snu ryggen til Fremskrittspartiet for å danne en vaklende mindretallskoalisjon med Kristelig Folkeparti og Venstre? Det vil jo være nummeret inntil parlamentarisk harakiri.

 

Skulle de såkalte "borgerlige" partiene få flertall, er det 99,9 prosent sikkert at Erna og Siv går i kompaniskap. Erna lengter seg syk etter å kunne sette seg i statsministerstolen, og Siv har tonet ned populismen, gitt avkall på velgere og brukt år på å gjøre Fremskrittspartiet så vidt stuerent at det kan bli akseptert som regjeringspartner. Ingen av de to vil la drømmen bli knust av Knut Arild eller Trine. Så meget mer som de jo vet at de to småpartilederne vil støtte dem i tykt og tynt fordi de har knyttet sin prestisje til at Jens skal ut av regjeringskontorene. Skal de to minipartigeneralene få til det, må de svelge kameler. Og det er de beredt til. Koste hva det koste vil. Fanden spare.

 

Under helgens landsmøte lovet Trine Skei Grande å utføre mirakler når hun bare kom i regjering. Der er jeg redd hun tok munnen for full. Venstre har ikke poilitiske muskler til å sette hardt mot hardt og vil bare kunne utrette akkurat som mye som det får lov til av de to store. Venstre har ikke råd til å være den som undergraver eller feller en borgerlig regjering. Høyre og Fremskrittspartiet vet derfor at de har Trine Skei Grande og Venstre i sin hule hånd. Venstre kommer ikke til å innta rollen som politisk alternativ eller korrektiv i en blå regjering. Venstre blir klakkør og stemmekveg. Akkurat som Kristelig Folkeparti blir - enten det går inn i regjeringen eller inntar rollen som støtteparti i Stortinget.

 

Forhåpentlig kommer vi ikke i den situasjon at vi får prøvd sannhetsgehalten i spådommene ovenfor. Jens, Liv Signe og Audun kan fortsatt vinne. Men det forutsetter at velgerne orienterer seg. At de setter seg inn i politikken og studerer alternativene og spør seg hva slags samfunn de vil ha.

 

Har de falt for den primitive retorikken og tror at forandring for forandringens skyld er bra,bør de tenke seg om en gang til.

 

Stabilitet er bra. Og stø kurs. Vi har det bra her i landet, men fortsatt er det uløste oppgaver. Ikke alle kan løses straks og på én gang, men politikk er å bygge stein på stein. Over tid.

 

Ville du skiftet entreprenør for forandringens skyld hvis du var i ferd med å bygge hus?

 

Ikke jeg heller.

 

Kay Olav Winther d.e. 

 

 


Lys i jernbanetunnelen?

Sentralstyret  i Senterpartiet mente at NSB, Flytoget og Jernbaneverket burde slås sammen. Det ville det ha med i det nye stortingsprogrammet.

 

Så vidt jeg kan se, ble det ikke programfestet. Det er synd for det er en meget fornuftig tanke - som bør realiseres jo før jo heller.

 

Jernbaneverket og NSB skulle aldri vært skilt. Og Flytoget skulle vært en integrert del av et samlet statlig eid jernbaneselskap fra første stund. Det ville gi bedre grunnlag for en helhetlig jernbanepolitikk hvor alle elementer ses i sammenheng. Det vil med all sannsynlighet gi et bedre transporttilbud til en lavere kostnad.

 

Jernbane er ikke et forretningsforetakende. Jernbane er infrastruktur. Det gjelder både skinner og tog. Jernbane kan derfor ikke gå med økonomsk overskudd eller underskudd. Jernbanen må - i likhet med veger og andre fysiske eller teknologiske kommunnikasjonsmidler - vurderes og måles med målestokken nytte. Infrastrukturen - deriblant de basale kommunikasjonene - skal tjene samfunnet. De må derfor vurderes ut fra sin nytteverdi.

 

Dette forstod ikke Stortinget på slutten av 1980-tallet.  Landets nasjonalforsamling hang fast i den hendøende jappetidens tankegang, og skjønte ikke forskjell på infrastruktur, samfunnsnyttige tjenester og privat næringsliv. Derfor ble tankegang og driftsformer fra privat næringsvirksomhet ukritisk flyttet over på offentlig tjenesteytende virksomhet. I likhet med blårussen i næringslivet trodde blårussen i offentlig tjenesteytende næringer - og altfor mange etterplaprende politikere - at penger var alle tings målestokk. Og driften og forvaltningen av jernbanen ble stykket opp og skulle drives etter forretningsmessige prinsipper.

 

At "lønnsomhet", overskudd og underskudd er målene på hvordan jernbanen skal være og hvor den skal gå, er det en del som mener ennå. Dessverre. De skjønner ikke at anlegg og drift av jernbane er investeringer for å nå overordnede politiske mål. Jernbanen skal f.eks. bidra til bosetting og næringsutvikling. Og sørge for miljøvennlig kommunikasjon  

 

Årsakene til forvirringen, uklarhetene og de politiske motsetningene på området er flere. Noen partier har gått seg vill i forestillinger om privatisering og konkurranseutsetting. De ser ut til å mene at felleskapsløsninger i offentlig regi, per definisjon er ulønsomme og bør erstattes med privat eierskap og jakt etter overskudd og fortjeneste. De har ennå - som sagt - ikke innsett at offentlige tjenester ikke er varer som skal selges med fortjeneste, men fellesskapets hjelpemidler for å lette samhandlingen mellom innbyggerne.

 

Da jernbanedriften i sin tid ble splittet opp, ble det hevdet at en oppdeling ville være kostnadseffektiv og gi god synergieffekt. Det kan neppe sies å ha slått til i overbevisende grad. Utbyggingen av nye jernbanetilbud har ikke holdt tritt med samfunnsutviklingen, kapasiteten er for liten, driftssikkerheten er fortsatt ikke god nok, og hvis man lurer på om punkligheten og påliteligheten er tilfredsstillende, kan man bare spørre pendlerne som ferdes med jernbanen til daglig. Og fortsatt fraktes altfor mye gods på veg.

 

All transport forutsetter inngrep i naturen og produserer forurensende avfallsstoffer. Elektrisk drevet jernbane er det minst forurensende og meste naturvennlige alternativet - både over lange og mellomlange avstander. Ja, til og med dieseldrevet jernbane er mer naturvennlig enn fly og lastebiler. Samfunnet bør derfor bygge ut jernbanen slik at den kan dekke en langt større del av trafikkbehovet enn tilfellet er i dag. 

 

Skal det kunne skje, må jernbanen sees og administreres som en helhet. Politikerne må tenke og handle helhetlig, og de som får i oppgave å administrere denne samferdselssektoren må se utfordringer og løsninger i sammenheng. 

 

En effektiv utbygging og drift av jernbanen forutsetter en visjon. En visjon om hvordan vi på en rasjonell, men samtidig ressursvennlig måte skal bygge ut og drifte en jernbane som på best mulig måte fremmer de samfunnspolitiske målene vi setter, og i minst mulig grad skader naturen vi omgir oss med.

 

Det kan ikke være slik at den venstre handa ikke skal vite hva den høyre gjør. Heller ikke kan det være slik at hensynet til kortsiktig "lønnsomhet" skal avgjøre hvordan vi bygger ut vår infrastruktur. Ønsker vi å beholde en godt fordelt bosetting og bruke våre naturressurser, må jernbane og veger gå ut i distriktene. 

 

I likhet med tilgangen på rent vann, er den grunnleggende infrastrukturen verdier som vi ikke kan stykke opp og selge ut. Salg fratar oss herredømmet og gjør oss avhengige av andres profitjag og forgodtbefinnende. De som er interessert i å kjøpe disse verdiene, ønsker å styre oss slik at de kan tjene penger på oss. 

 

Å bli styrt er ikke i vår interesse, men å styre. Derfor må vi beholde eiendomsretten og lage et styrings- og administrasjonssystem som gjør det mulig å bygge ut og bruke jernbanen som et tjenlig og effektivt redskap og virkemiddel  i utviklingen og styringen av samfunnet.

 

La oss håpe at Senterpartiet ikke gav opp tanken om en samordning av jernbanesektoren, men tar den opp i regjeringen. Der bør den få helhjertet oppslutning.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


We GET annoyed!

Vi har kjøpt ny TV. En liten hendig sak på 32 tommer som skal stå i stua i underetasjen og være til disposisjon for den eller de som vil se noe annet enn den som har lagt beslag på "hoved-TV'en".

 

Da jeg installerte nyervervelsen og stakk antennekabelen i uttaket på veggen, fant den 18 kanaler. Det var tilfredsstillende. 

 

Men hvor lenge var Adam i paradis?

 

I dag får vi beskjed om at vi i morgen vil miste 8 av kanalene hvis vi ikke anskaffer GET-boks. De åtte kanalene var altså ikke et reelt tilbud som vi får automatisk via kabelsystemet som vi abonnerer på, men en lokkevare som skulle vise oss hva vi går glipp av hvis vi ikke investerer i en GET-boks. Altså et rent salgstriks.

 

Nå har vi allerede en GET-boks i huset. Den er tilknyttet det noe større og mer brukte TV-apparatet i stua oppe. Men det er altså ikke nok - for GET. Vi må ha en GET-boks for hvert apparat ellers mister vi kanaler som svensk TV2, National Geografic - og Cartoon Network som et par av barnebarna liker å se på - og mange flere.

 

På apparatet som er knyttet til boksen, har vi 32 kanaler. Vi fikk altså inn langt færre via antennekabelen, men det var vi forberedt på. 

 

Men hvorfor mister vi 8 av de kanalene som kom inn? Hvorfor må vi ha nok en boks når signalene når fram til apparatet via antennekabelen? Åpenbart for at GET skal tjene penger. Tekniske eller teknologiske årsaker kan det ikke være, for signalene som kommer rett fra uttaket i veggen, er upåklagelige. Kvaliteten er den beste.

 

Men slike enkle løsninger kaster altså ikke nok av seg for Get. Som har kjøpt kabelanlegget som går over eiendommen vi eier sammen med våre naboer.

 

Nå mener ikke jeg at GET skal holde meg med TV-signaler gratis. Mitt argument er at vi allerede er abonnenter hos GET, mottar og betaler for TV-signaler som sendes gjennom selskapets kabler og betaler for en GET-boks som er knyttet til et annet TV-apparat et annet sted i huset. Men det er altså ikke nok. GET vil selge mer. Og tjene mer. Derfor forlanger GET at man utvider abonnementet hvis man skaffer seg et apparat nummer to. Hvis ikke må man nøye seg med en nødtørftig liten kanal-pakke som kommer inn i huset direkte via kabelen. Som man altså betaler for.

 

Anskaffelse og bruk av GET-boks er ikke bare et økonomisk spørsmål. Boksen er labil og ikke til å stole på. Bilder "fryser", tale og musikk  forvrenges og sendninger forstyrres av skurring og av smell som lyder som geværskudd. Klager man, får man vite at slike feil trolig skyldes forhold inne i huset og derfor faller utenfor GETs ansvarsområde. En reparatør kan gjerne komme, men viser det seg at GET ikke er skyld i feilen, vil man måtte betale dyrt for oppmøtet.

 

At vi skal bruke penger på å skaffe oss en GET-boks til å "slåss" med, er derfor lite trolig. Vi har nok ergrelser som vi har.

 

Noen av naboene har satt opp parabolantenne. De har trolig fått nok av dårlige erfaringer og høye kostnader. Vi har kviet oss for å gjore det samme da "skoger" av  paraboltallerkner ikke er det vakreste vi vet. Men kanskje bør vi vurdere på ny.

 

Å bytte leverandør burde ikke være vanskelig å få til. Vi får stadig henvendelser fra telefonselgere som tilbyr gunstige avtaler med andre selskaper, og som sier at moderne antenner er både små, diskrete og effektive.

 

Hittil har vi takket nei, vært lojale og holdt oss til GET. Nå henger lojaliteten i en tynn tråd. Skifter vi leverandør vi også, har GET seg selv å takke.

 

Man kan bli for grådig!

 

Og  vi abonnenter "GET annoyed"  - for å si det i et språk selskapet kanskje forstår bedre enn norsk.

 

Kay Olav Winther d.e.