Trenger vi minnesmerker over drap og vold?

En del reagerer på at det skal settes opp minnesmerker etter udåden som fant sted 22. juli 2011. Noen finner det upassende med minnesmerker i det hele tatt. Og noen vil ikke ha eventuelle minnesmerker der hvor de bor.

 

Jeg forstår skepsisen og motstanden. Men det kan være på sin plass å nyansere saken og debatten.

 

Nico Widerberg har laget en stein til minne om de som ble drept. Flere titalls mennesker ble drept eller skadet. I regjeringskvartalet og på Utøya. At det settes opp minnesteiner for at vi ikke skal glemme dem som så meningsløst ble frarøvet livet, er både naturlig og riktig. Widerbergs minnestein fungerer på samme måte som de minnesmerkene som er laget for de falne i kriger, eller for ofrene for store naturkatastrofer. Disse minnesmerkene støtter vår kollektive hukommelse, og hjelper oss til å minnes dem som ble revet bort.

 

Noen form for minnesmerker som skal hjelpe oss å huske selve ugjerningene, trenger vi ikke. Disse skjenselsgjerningene bør vi forsøke å trekke et glemselens slør over. De traumatiske hendelsene som det norske folk ble utsatt for denne skjebnesvangre julidagen, trenger vi ikke minnesmerker for for å huske. Minnesmerker er ikke bare unødvendige. De er uønsket. Fordi de bidrar til å gjøre voldsdåden i regjeringskvartalet og massakren på Utøya til minneverdige handlinger. Handlinger som skal sikres plass i vår kollektive bevissthet ved at vi fullfører vandalens verk ved å rive Høyblokka og skjende naturen på Ringerike. 

 

Ugjerningene som ble utøvd 22. juli 2011, kan ikke strykes ut av vår bevissthet. Det som er hendt, er hendt. Men de psykiske og fysiske sporene etter dem bør slettes ut så godt det lar seg gjøre. Slettes fra våre omgivelser. Og fra vår hukommelse.

 

Vi trenger ingen iøynefallende påminnelse om det som skjedde. Ikke i regjeringskvartalet. Og ikke på Utøya. Regjeringskvartalet bør bygges opp igjen som det var, for å viske ut flest mulig spor etter ugjerningsmannen og hans voldsdåd. Terroristen ville fjerne maktens høyborg og drepe eller skade flest mulig av maktens utøvere og håndlangere. Han lyktes bare delvis. Å rive Høyblokka eller andre bygninger i regjeringskvartalet, vil være å fortsette voldsmannens påbegynte verk, og la ham sette et tydelig spor etter seg i vår visuelle historie. 

 

I stedet for å bygge minnesmerker, bør vi bestrebe oss på å gjøre gjerningsmannen til en ikke-person. Ikke ved å omskrive historien, men ved å unnlate å gi ham den plassen han åpenbart etterstrebet da han planla og gjennomførte sine uhyrlige gjerninger. Vi trenger ingen synlige tegn på hva terroristen ønsket, og på hva han klarte å utrette. Vi trenger å  gå videre.

 

Sorg og savn er private følelser. De som ble drept eller skadet for livet, i regjeringskvartalet og på Utøya er ikke helter. De er ofre. Ofre for fanatisme og meningsløs vold. Sorgen gjøres ikke mindre ved at det reises monumenter. Påminnelser øker smerten.

 

Å unnlate å reise monumenter og minnesmerker er ikke å nedvurdere eller krenke dem som ble drept eller skadet. Minnesmerker reises ikke av respekt for ofre og etterlatte. De etterlatte bør ikke gjøre kampen for foreslåtte minnesmerker til sin sak.  Noen etterlatte ønsker ikke at navnet til deres drepte skal stå på bautaer og andre minnesmerker. De har forstått at minnesmerker ikke bare holder minnet om de døde ved like, men også bidrar til at gjerningsmannen og hans udåd holdes levende i vår erindring.

 

Å unnlate å markere de traumatiske hendelsene og lidelsene som terroristen forårsaket, er å vise forakt for gjerningsmannen. Og gjerningene.

 

Det burde myndighetene tenkt på før de satte i gang arbeidet med å lage offisielle minnesmerker  - bl.a. på Ringerike. Minnesmerker skaper trafikk og uro, og medvirker til at sår holdes åpne. Et minnesmerke blir også et minnested. Som kan misbrukes.  F. eks. til mytologisering  og som markeringssted for personer eller grupper som deler ugjerningsmannens politiske oppfatninger.  

 

Av hensyn til den kunstneren som har fått aksept for sitt utkast, og som har fått i oppdrag å realisere vinnerutkastet, kan det være vanskelig å stanse prosessen. Men det burde vært gjort. 22. juli 2011 rettferdiggjør ingen ekstraordinære minnesmerker. Det eneste vi trenger, er tiltak for å fjerne de fysiske sporene etter ugjerningene. Regjeringskvartalet  bør snarest mulig settes tilbake til tilstanden før terrordåden. Og Utøya bør på ny tas i bruk som leir- og samlingssted for AUF.

 

Å slette sporene etter terroristen og henvise ham til glemselens dype mørke, er det beste minnesmerket vi kan reise over dem som ble frarøvet liv eller helse i Oslo og På Utøya 22. juli 2011.

 

Kay Olav Winther d.e.