Tar barnebarna livet av bestefar?

Menn som har barnebarn, har større sjanse for å dø tidlig. Menn uten barnebarn lever lenger. Det viser en norsk, vitenskaplig undersøkelse. Jeg har ikke studert undersøkelsen, men har lest et utdrag. Det er nok. Man trenger ikke spise et helt eple for å konstatere at det er råttent! 

 

Selvfølgelig dør vi ikke av å bli - eller være - bestefedre. Det er større grunn til å tro at det virker foryngende - og livsforlengende. I alle fall hvis man slår av TV'en, kommer seg opp av godstolen og er sammen med barnebarna - på den oppvoksende slekts premisser. Selvfølgelig har man redusert ork, men det er lov å ta en pust i bakken. Gleden ved samværet oppveier slitet og utløser endorfiner som gjør livet bedre og livsløpet lengre. Dessuten er det som kjent, slik at en glad latter forlenger livet. Samværet med barnebarna gir grunnlag for både smil og latter.

 

Selv om du er glad i barnebarnet ditt, kan det bli tøft å se seg selv i speilet og si: Jeg er en bestefar," står det å lese i en avisartikkel om saken. Makan! Hvem er det som er så dum at han ikke forstår at livets hjul ruller og går, uten at barnebarna minner ham på det? Normalt intelligente mennesker får ikke fatalt "endret selvbilde" av å bli bestefar. Verken første gangen, eller den tiende gangen. Det kan jeg si av erfaring. Jeg har ti barnebarn.

 

Forsker Solveig Glestad Christiansen, som har foretatt bestefar-undersøkelsen, tror imidlertid at erkjennelsen av å ha blitt gammel, er den mest sannsynlige forklaringen på at bestefedre har ti prosent høyere sannsynlighet for å dø enn jevnaldrende som har barn, men ikke barnebarn. Grunnlaget for den forskningsbaserte datainnsamlingen er "hele den norske besteforeldrestanden og deres avkom i to generasjoner, med data fra blant annet Folkeregisteret". Det innhentede datamaterialet gir sikkert et riktig bilde av det faktiske grunnlaget. Forsøkene på forklaringer, er derimot ikke vitenskap. De minner om fri diktning. Når du blir bestefar, kan du plutselig føle deg mye eldre og kanskje mindre maskulin. Dermed kan det hende at du også begynner å oppføre deg eldre og lever mer usunt," sier forskeren til forskning.no. Hun mener at hun har gjort funn som underbygger denne forklaringen. "Det er nemlig den store overgangen fra ingen barnebarn til ett barnebarn som betyr noe. Flere barnebarn gir ikke tilsvarende større sannsynlighet for å dø. Da er selvbildet allerede endret."

 

Eldre og mindre maskulin? Fordi man er blitt bestefar? Taler ikke sannsynligheten - og logikken - heller for at barnebarn - og spesielt det første - styrker kjønnsidentiteten? Og livslysten? Hvis hankjønnets biologisk betingede oppgave er å spre sine gener og sikre etterslekten, oppleves det første barnebarnet mer sannsynlig som en bekreftelse på at mannen er potent og i stand til å oppfylle livets mål. Bekreftelsen får neppe bestefar til å legge inn årene og fortøye båten. I stedet bør barnebarnet og bestefarverdigheten stimulere ønsket om flere barnebarn for ytterligere å øke sjansene for at genene skal leve videre. Jo flere barnebarn, desto større mulighet for at genene skal gå i arv til nye slektledd. M.a.o.: Både første og følgende barnebarn burde gi bestefar styrket selvbevissthet og ønske om å leve for å sikre barnebarna - og dermed genene - en trygg oppvekst og utvikling slik at de i sin tur kan levere bestefars gener til nye generasjoner. At barnebarn nummer ett skulle slukke bestefars livslyst og føre til mentalt og kroppslig forfall, er lite sannsynlig. Det minner om rester av feministiske fordommer ikledt vitenskaplige kledebon.

 

Bestefar er et primitivt seksualdyr. Hans jobb er gjort, når forplantningsakten er fullført. Ansvaret for å pleie å vokte barn og barnebarn overlater han som den egoisten han er, til bestemor. Ja, ikke bare det. Trolig føler han seg forsmådd når kona bruker tid på barnebarnet. Han dør av ensomhet, sjalusi og egoisme, mens bestemor tar ansvar og ofrer seg for barn og barnebarn. Derfor dør han tidligere, mens hun lever lenger. Hendene er her Esaus, men røsten røper forskeren. Den er Jacobs. Bestemor er helten i forsker Christiansens eventyr. Selvfølgelig.

 

Bestemødre over 50 har lavere dødelighet enn medsøstre uten barnebarn. På dette forholdet har forskeren den "kjønnsriktige" og politisk korrekte forklaringen på rede hånd. "Det kan komme av at det faktisk er stas for disse kvinnene å bli bestemødre," sier hun. Kvinner som til vanlig ikke en gang vil røpe sin alder, syns altså at det er stas å bli bestemødre og "gamle". Mens bestefedre som stort sett ikke bryr seg om hvor gamle der, dør når de - til sin overraskelse - oppdager at årene går. Logikken er vanskelig å få øye på. Unge bestemødre rundt 40 derimot, har i motsetning til 50-åringene økt sannsynlighet for å dø. Hvordan forklarer forskeren det? Jo, forklaringen kan være at de yngre kvinnene reagerer som mennene. De opplever sjokket over plutselig å ha blitt gammel, mens deres venninner fortsatt kan slå ut håret og føle seg unge på byen. De unge bestemødrene må gi mye omsorg mens de ennå har jobb og mange andre jern i ilden. De unge bestemødrene sliter seg altså i hjel, mens bestefedrene dør fordi de gir blaffen og forfaller kroppslig og mentalt.

 

Skjønt, helt klar er konklusjonen kanskje likevel ikke. Forsker Christiansen er generøs. Hun innrømmer at det også kan være andre forklaringer på den økte dødeligheten blant alle bestefedre og de yngre bestemødre. Disse forklaringene behøver ikke å ha noe direkte med det at de er besteforeldre å gjøre. Besteforeldre kan av andre årsaker leve annerledes. Dermed kan de få dårligere helse og økt risiko for å dø. Den som vil bli ansett som seriøs forsker, bør være forsiktig med å trekke konklusjoner på sviktende grunnlag.

 

Tilfeldige sammenfall sier ikke uten videre noe om årsak og virkning. Og man bør ikke lete etter årsakssammenhenger som man gjerne vil finne fordi de vil bekrefte en forutfattet arbeidshypotese eller vil oppfylle behovet for å få "bevist" vrangforestillinger som sakner vitenskaplig belegg. En forsker bør ikke lete etter forklaringer på fordommenes og mytenes roteloft. Det gir "vitenskap" av tvilsom verdi. Og det gir "fakta" som mer skader enn gavner vitenskapens anseelse. For ikke å snakke om i hvor høy grad tvilsomme "vitenskaplige" fakta skader den gruppen - in casu bestefedrene - som "vitenskapen" befatter seg med.

 

Hvis forsker Christiansen vil gjøre nytte for seg, burde hun bruke det verdifulle dataunderlaget hun har til å sette i gang en storstilt søken etter de reelle grunnene til at enkelte menn dør en altfor tidlig død. Viker hun tilbake for oppgaven, fins det kanskje andre som kan overta grunnlagsmaterialet og forske seriøst for å finne forklaringer og eventuelle årsakssammenhenger.

 

Temaet er altfor alvorlig til å bli tøyset med.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Knut Nærum vil ikke mer

Knut Nærum skal slutte i "Nytt på nytt". Enkelte medier og kommentatorer spår programmets endelikt. Nærum er den som har "båret" programmet, hevdes det. Med Nærums avgang er gullrekka under oppløsning og seertallene kommer til å stupe. NRKs fredagskveldhegemoni er sannsynligvis over, sier og skriver de som mener at de har greie på sånt.

 

Selv tror jeg ikke at endetiden er nær. Jeg vil ikke fornærme Knut Nærum, men når sant skal sies, er det ikke han som har vært den bærende kraft og har sørget for at seerne fredagskveld etter fredagskveld har flokket seg rundt TV-apparatene for å se på "Nytt på nytt". Trekkplaster i særklasse er Jon Almås. Uten hans personlige sjarm, eleganse og evne til å spøke og fleipe godartet, men ikke uten brodd, med det meste, ville programmet falt pladask til jorda.

 

Mange mente at programmet ville tape på at Anne Cath. Herland tok sin hatt og gikk. Men faktum er at det vokste - og tjente - på at Linn Skåber overtok. Og hvordan skulle programmet tåle at Linn forsvant? Inn kom Pernille Sørensen og glitret fra første stund. Konklusjon: De færreste er uerstattelige.

 

Uerstattelig er heller ikke Knut Nærum. I alle fall ikke for sånne som meg. For jeg syns ikke at han er spesielt morsom. Mange av replikkene hans "sitter" ikke og kan føles "mal apropos". Det  - etter mitt skjønn, krampaktige - sphinx-aktige uttrykket er verken naturlig, underfundig, skøyeraktig eller åpenlyst morsomt, men virker påtatt og innstudert.

 

Og morsomhetene - slagferdigheten og de gode replikkene - hvem skal ha æren for dem? Er de spontane? Skapt av situasjonen? Eller er de tillært?

 

"Nytt på nytt" er ikke sendt direkte! Programmet er klipt og redigert. Gå inn på nrk.no og se utklipp av det som ikke kom med i programmet, sier Jon Almås. Altså: Redigert.

 

Og "vitsene", morsomhetene og de slagferdige replikkene, er de skapt av biprogramlederne og gjestene selv, eller er de innsendt eller produsert av et team tekstforfattere? Jeg har lest at deltakerne i programmet ikke byr på eget vidd, men serverer tillærte morsomheter, og det tror jeg på, for mange av replikkene virker tillærte og slett ikke spontane.

 

Gjør det noe? Egentlig ikke. Men er det slik,  betyr det at morsomhetsgraden og den verbale treffsikkerheten i programmet ikke er avhengig av hvem som sitter ved Jon Almås' side, men i større grad av den personligheten og det glimtet i øyet som sidepersonene har å by på foran kamera. Kameratekke kan vise seg å være viktigere enn evnen til å holde en stram maske.

 

Jeg er ikke Golden-fan. Jeg syns Johan Golden kan framstå som masete - en uvane han deler med mange yngre komikere. Jeg tror likevel han kan gjøre en god "figur" i "Nytt på nytt". For det er en "figur" tilpasset et intimprogram han skal gestalte. Han må bare lære at han ikke kan albue seg fram og mase seg inn i stua til oss på fredagskvelden. Skal han treffe oss hjemme, må han sjarmere oss. Han må rett og slett gå vegen om hjertene våre. Derfor Johan: Velg en lavmælt, underfundig tone.

 

Ikke som en kopi av Knut Nærum! Vær deg selv. Men husk at "Nytt på nytt" er et intimprogram. Store fakter, virker overveldende på oss som sitter hjemme i stua. Og det er vi som er publikum. Ikke de som sitter i salen. De er bare der for at dere i humor-panelet skal ha noen å spille for.

 

Jeg blåser i Storm P's betenkeligheter og avleverer dumdristig følgende "spådom om framtiden": "Nytt på nytt" vil leve videre så lenge Jon Almås er programleder. Johan Golden vil gli relativt friksjonsfritt inn i teamet. Når han har vært med et par-tre ganger, vil vi nikke bejaende og tenke: Dette gikk jo smertefritt. Knut Nærum kunne erstattes. Medienes og TV-journalistenes spådommer om snarlig undergang, kan avblåses. Nok en gang.

 

Men: Jon Almås bør de - altså høvdingene i NRK - ikke forsøke å ta i fra oss. Hører du det Jon? Du er bundet til roret!  Svikter du oss, er moroa over. Men du blir vel på brua og gjør din plikt?

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Dronningtabbe

Min morfar var en radikal mann. Bl. a. var han republikaner og snakket med forakt om "kongefjesket". Altså at folk bukket og skrapte og dyrket de kongelige.

 

Jeg er også republikaner. Kongedømmet er etter min oppfatning en reminisens fra klassesamfunnets tid. Konge og adel stod over allmuen i verdi og verdighet.

 

Adelen har vi avskaffet. Men kongedømmet har vi beholdt.

 

Merkelig nok står kongedømmet i vårt moderne, likestilte land tilsynelatende like sterkt som i etterkrigstiden. Å kjempe for å bytte ut arvelig kongeverdighet med et folkevalgt statsoverhode, synes omsonst. Kongen og dronningen gjør en bra jobb, og Haakon og Mette Marit lover godt. Derfor ligger mange av oss republikanere lavt i terrenget.

 

Men så trer den danske dronning Margrethe inn på scenen. Det danske kongehus er av de aller eldste. I uminnelige tider har danskene vært "styrt" og skaltet med av konger av varierende kvalitet. Sammen med de adelige har de kongelige levd sitt privilegerte liv adskilt fra folket som har strevd og slitt og selv levd i kummerlige kår og armod for å betale for moroa.

 

I nærmere 400 år hersket danskekongene også over Norge. Landet med "fjellaberne", som de gjerne sier i pannekakelandet. De hentet rikdommer her og gjorde seg selv og Danmark rikere på vår bekostning. I krigen fikk vi til og med lov til å gå i døden for dem. Heldigvis måtte de avstå oss til Sverige i 1814. Hadde prins Christian Frederik vunnet fram med sitt forsøk på kupp for 200 år siden, hadde vi sannsynligvis vært danske ennå. Da hadde dronningen på Amalienborg også vært vårt statsoverhode. Fri og bevare oss. 

 

Dronningen av Danmark er en dronning fra fortiden. Hun forstår knapt at hun er en fortidslevning som lever på folkets nåde. Og at hun sitter på sin nedarvede trone fordi det danske folk av en uforklarlig grunn, "elsker sin dronning". Men elsker hun folket? Solidariserer hun seg med den jevne kvinne og mann? Eller tror hun at hun er noe opphøyet? Noe mer enn mannen i gata? Kanskje hun fortsatt tror på vrøvlet om kongemakt av guds nåde?

 

Dronningen har fødselsdag 16. april. Hun fyller 75. I den anledning ble mediene innbudt til "bursdagssamtale".  Pressen stilte beredvillig opp til denne store og viktige begivenheten. En reporter - som sikker var nervøs og usikker - tiltalte den jubilerende monarken med "du". Da våknet dronningen. «Unnskyld, jeg tror ikke vi gikk på skolen sammen, så jeg tror ikke vi er dus,» sa hun til den ulykkelige journalisten som i forfjamselsen fortsatte å si du til den opphøyde.

 

Det var klønete gjort. Av dronningen. En person med hjertedannelse ville oversett "duttingen" og latt som ingen ting for ikke å såre den som hadde kommet skeivt ut og snakket til den kongelige som om hun skulle være et alminnelig, dødelig menneske. Men ikke den danske dronning. Hun tok ingen smålige menneskelige hensyn. Er man dronning, så er man dronning, og lar seg ikke tiltale med du av en sølle journalist.

 

Hva foregikk inne i hodet på dronningen umiddelbart før hun avleverte denne dumme og hensynsløse replikken? Tenkte hun i det hele tatt? Eller handlet hun på impuls? Skjønte hun selv hva hun sa? Og hvordan hennes irettesettelse ville virke i dagens sosialt likestilte og opplyste samfunn? Angret hun straks skaden var gjort? Og angret hun av riktig grunn? Skjønte hun at hennes ovenfra-og-ned-holdning ikke hører hjemme i vår tid? Eller var hun i hovedsak fornøyd med at hun hadde satt den formastelige på plass?

 

Mange har trolig "likt" den danske dronningen fordi hun røyker og maler bilder og går turer i det norske høgfjellet. Det har fått henne til å framstå som folkelig.

 

Etter insidensen med den duttende journalisten har dronningen sunket i vår aktelse. Nå ser vi henne bare som eksempel på en person som har arvet et "embete" som hun ikke har dimensjoner til å inneha, og er del av en tradisjon som tiden for lengst er løpt fra. Det eneste oppløftende ved denne affæren er at flere trolig får opp øynene for at kongedømmet ikke hører hjemme i vår tid. Konger og dronninger hører hjemme i kortstokken.

 

Kay Olav Winther d.e.

 

 


Stygt eller annerledes?

Professor emeritus i moderne nordiske språk, Finn-Erik Vinje, har en blogg. Der skriver han om språk. 4. april d.å. skrev han om Østfold-målet. "Det er ...en utbredt oppfatning at språket i Østfold og Vestfold er stygt," skriver Vinje. Tilsynelatende uten blygsel. Så vidt jeg husker, har han vært frampå tidligere også og hevdet at Østfold-målet er landets styggeste. Ikke snaut til en professor å være.

  

Opptrer Vinje som fagmann når han rangerer målfører? Har han vitenskaplige kriterier som han legger til grunn og vurderer uttrykksfylde og velklang etter? Eller synser han friskt og subjektivt som de fleste av oss?

  

"Blant moderne språkfolk er det ikke god tone å rangere dialekter etter deres skjønnhetsverdier," innrømmer Vinje. "Hvis en person sier at dialekt X er stygg, så får han kanskje vite at et slikt utsagn er uvitenskapelig. Javel. Men personen hadde kanskje ikke ment å felle noen vitenskapelig dom; han sa bare hva han syntes!" Det lyder som et selvforsvar.

  

Problemet er at når professorer sier hva de syns på områder hvor de forventes å ha en viss innsikt, blir uttalelsene ofte oppfattet som autorative. De bør derfor understreke at de ikke uttaler seg ex cathedra, men synser subjektivt innenfor rammen av sine fordommer, som en hvilken som helst over gjennomsnittet interessert person. Slik tilfellet f. eks. er når litteraturprofessor Willy Dahl plasserer dialekten fra «det penere Bærum» lavest på rangskalaen.

  

Man øyner en sosialt motivert  aversjon, uttaler Vinje om Dahls karakteristikk av Bærumsdialekten .

  

Det er trolig riktig oppfattet. Rangering av dialekter er ikke språkvitenskap. Hvis det i det hele tatt har hjemstavnsrett i vitenskapen, er det mer sosiologi enn noe annet.

  

Når Vinje uttaler seg om Østfold-dialekten, foretar han en banaliserende forenkling. Østfold har ikke en dialekt. Indre Østfold har en rekke målmerker som skiller seg fra dialekten(e) i nedre Glomma- og Mosse-området. Ingen av disse dialektene er stygge utfra et språkvitenskapelig fundert skjønnhetsideal. Og de er ikke mindre funksjonelle enn andre dialekter.

  

Målt med sosial målestokk, kommer nok nedre Glomma-dialekten(e) til kort. De forbindes med arbeiderklassen og oppfattes som "simple". De ligger nær opp til det sosialt "korrekte" skrift og talemålet som brukes av sosialt - og kulturelt - toneangivende kretser i hovedstadsområdet, uten å oppfylle disse målførenes krav til ordvalg og bøyningsformer. Strilemål er outcast i Bergen. Østfold-, Vestfold- og Romeriks-mål er outcast i hovedstadsområdet. Personer fra nedre Glomma-området som strever etter sosial status og gjerne vil tilhøre de "fine", har til alle tider bidratt til å baksnakke og nedvurdere dialekten(e) i området. Denne sosiale nedsnakkingen foregår ennå i dag.

  

Hedmarks-mål var forferdelig og utenkelig i "finere" kretser inntil Prøysen gjorde det kulturelt akseptabelt. Sosialt akseptabelt er vel Hedmarks-målet fortsatt ikke. Språklige fordommer er som kveke. Det som syns i dagen er bare en mindre del av problemet. Røttene under overflata er langt vanskeligere å få has på.

  

Vinje får mange kommentarer på bloggen sin. Om ytringen om bl.a. Østfold-dialekten skriver signaturen, Maria: "Finn-Erik burde absolutt skrive utførlig om sine politisk ukorrekte, men faglig sett så korrekte, standpunkter. Det er interessant at den Finn-Erik Vinje som jeg i sin tid ikke riktig kunne like på grunn av så altfor radikale standpunkter nå fremstår for meg som selvskreven medlem av Akademiet for Sprog og Kultur. Men det er kanskje jeg som har beveget meg i hans retning? Hvem vet. Det er fornøyelig å lese hans kommentarer til samnorsken i Dagbladet. «Ei utepils» skriver en der. Og «ei flåte». Ja, bare det er «ei» foran, så er man radikal?lissom!"

 

Hvis Vinje er fornøyd med å støtte opp under og stimulere til bornerthet og sosialt jåleri som dette, bør han holde fram som han stevner. I motsatt fall bør han bruke sin utvilsomt omfattende viten og gedigne interesse for språket til å fjerne fordommer og språklig snobberi. Spesielt språklige fordommer basert på sosiale kriterier bør han bidra til å bekjempe. Arbeiderklassen er ikke latterlig. Eller mindreverdig. Det er ikke arbeiderklassens språk heller. Og det har det heller aldri vært. Unntatt i øynene til personer som bærer kulturelle skylapper!

 

Kay Olav Winther d.e.

Ansiktsløse studenter

Høgskolen i Oslo og Akershus godtar at studenter skjuler sin identitet. Lærerne må forelese for ansiktsløse personer som skjuler seg bak heldekkende klesplagg.

 

Et forbud mot heldekkende ansiktsplagg er uforenlig med prinsippet om lik rett til utdanning, har rektor Kari Toverud Jensen bestemt. Det høres liberalt og fint ut. Men er egentlig et spill for klakørene på galleriet.

 

For rektor - og dermed høgskolen - innser at prinsippet om fritt klesvalg ikke kan gjelde fullt ut. Hun gjør derfor unntak og innfører flere begrensninger i det hun anser som den i prinsippet ukrenkelige retten som hun oppgir som begrunnelse for beslutningen om å åpne forelesningene for tildekkede personer som opptrer anonymt.

 

Rektors beslutning er i beste fall halvhjertet.  I verste fall uærlig. Hun svikter nemlig umiddelbart sine egne prinsipper og begrenser retten  - eller overlater til andre å begrense den - på flere områder I  undervisningssituasjoner der det er krav om kommunikasjon mellom studentene eller mellom studenter og foreleser, kan det innføres forbud. Det gjelder for eksempel i gruppearbeid og  i praksis, hvor det er praksisstedets regler som gjelder. I laboratorieundervisning, og i verksteder og lignende, kan det også være forbud mot heldekkende ansiktsplagg. Dette unntaket fra hovedregelen grunngis med hensynet til sikkerhet.

 

Sikkerhet? Sikkerhet mot hva? Og for hvem? For den forkledte? For medelevene? For lærerne?

 

Heldekkende plagg som skjuler ansiktet og identiteten er i seg selv en sikkerhetsrisiko. Uansett hvor og i hvilke situasjoner de blir brukt.  Ikke slik at personer som er iført niqab isolert sett utgjør en større risiko enn vestlig kledde studenter. Men niqab kan - i likhet med finlandshetter og andre forkledninger - brukes av personer med onde hensikter til å skjule identitet og skaffe adgang til steder og forsamlinger hvor anslag mot liv og helse kan bli iverksatt. Vi lever i en urolig verden. Å benekte eller overse slik fare er naivt. Og uansvarlig.

 

En viktig del av retten til å studere, er retten til å dokumentere kunnskap, altså avlegge eksamen, for å oppnå offentlig anerkjent bevis på kompetanse. Men rektor og høgskolen i Oslo og Akershus nekter personer som bruker heldekkende klesplagg denne rettigheten. Også personer som av overbevisningsgrunner bruker niqab, nektes å delta i deler av undervisningen og å avlegge eksamen. Skal de avlegge eksamen må de gi avkall på de heldekkende plaggene og vise ansikt. Den tilsynelatende liberale holdningen til religiøst og kulturelt betingede klesplagg, blir derfor ikke stort mer enn skuebrød.

 

Skulle rektor og skolen vært konsekvente, måtte studentene også fått være anonyme og uidentifiserbare når de møter til eksamen. Det ville betydd at hvem som helst kunne avlagt eksamen ved HiOA under hvilket som helst navn.  Hvis en elev gjør det dårlig i et fag, kunne vedkommende fått en som er flinkere, til å ta eksamen for seg. Ved å ta kravet om fritt klesvalg på alvor, ville rektor Toverud Jensen - og dermed skolen - frasagt seg retten og muligheten til å kontrollere studentenes og eksamenskandidatenes identitet. Nærmere anarki er det vanskelig å komme.

 

Men så langt går ikke rektor. For å si det i klartekst: Hun syns ikke at retten til fritt klesvalg og fritt studievalg er viktigere enn skolens - det er samfunnets - rett og plikt til å føre kontroll med hvem som framstiller seg til eksamen, og hvem som skal få papirer på dokumentert kompetanse. Uttalelser som "HiOA tilbyr studieplass til alle som kvalifiserer for opptak, uavhengig av søkerens klesdrakt" blir derfor det rene snikk-snakk uten substansielt innhold. Det samme blir utsagn som: " Det er tillatt å bruke religiøse plagg og symboler i det offentlige rom og offentlige utdannings-institusjoner. Et generelt forbud mot bruk av ansiktsdekkende plagg som niqab, er etter høgskolens mening uforenlig med lik rett til utdanning" .  Men eksamen får du ikke ta.

 

Niqab, burka og liknende er for øvrig ikke religiøse plagg. Det er kulturelt betingede plagg. Muslimer bruker ikke heldekkende plagg. Menn dekker seg ikke til. Heller ikke alle muslimske kvinner. I noen muslimske kulturer tvinges imidlertid kvinnen til å dekke hele kroppen og skjule seg - ikke primært for gud, men for andre menn. Det er et alvorlig, kvinneundertrykkende kollektivt påbud påført kvinner som gruppe av menn som mener at de står Allah nærmere enn kvinnene gjør, og derfor er kvinnens overordnede.

 

Heldekkende klesplagg som HiOA nå i prinsippet sier ja til, er utslag av og symbol på kvinneundertrykkelse. Slike plagg velges ikke av kvinner med sterk religiøs overbevisning. De pålegges innenfor enkelte muslimske kulturer, kvinner en blokk som et kollekt krav fra en undertrykkende mannlig befolkning. En viktig del av undertrykkelsen er hjernevask! Kviner som internaliserer kravet om underkastelse og gjør seg selv til slaver og bruker heldekkende plagg etter "egen overbevisning og ønske" er tragiske eksempler på ultimat undertrykkelse. At de ikke skjønner det selv, gjør ikke saken mindre graverende.

 

Det er denne uverdige undertrykkelsen rektor Toverud Jensen og HiOA nå setter sitt godkjenningsstempel på. I stedet burde de benyttet sjansen til å framholde norske verdier. Lik rett til utdanning er en viktig norsk verdi. Like viktig er likestilling og anerkjennelse av at kvinner ikke er et sekundært kjønn som skal pakkes inn eller segregeres på annen måte, men har rett til å omgås personer av begge kjønn uten å måtte skjule seg helt eller delvis. Personer som har flyttet hit, er kommet på våre premisser. De er kommet til en kultur som de må vise respekt for.

 

Undervisningsinstitusjoner som f. eks. HiOA må stille seg i fremste rekke og formidle våre hevdvunne kulturverdier til dem som velger å bo sammen med oss. Kvinner som menn. Kulturell selvbevissthet er ikke overgrep.

 

I stedet har rektor Toverud Jensen og HiOA lagt seg flate for undertrykkende og kvinnefiendtlige kulturelle påbud som strider mot våre egne sårt ervervede kulturelle overbevisninger. Det er et alvorlig tilbakeskritt. Ikke et utslag av toleranse og vidsyn slik ledelsen på HiOA synes å tro.

 

Kay Olav Winther d.e.