Om Tom Nordlies forsmedelige fall fra maktens tinde

I dag skal det handle om fotball.

Fotball på høyt nivå. Om trenere og spillere som lykkes. Og om andre som ikke når sine og det betalende publikums mål. Og som må forlate jobben i skam og vanære.

Det er blitt en del av dem etter hvert. Både her hjemme, og ute i den store verden.

Den siste her på berget, er Tom Nordlie. At han ikke skulle lykkes i Lillestrøm, lå i kortene.

For det første: Det er flere gode trenere som har gått fem på i Lillestrøm.

For det andre: Det er usikkert om Tom Nordli er en god trener. Lillestrøm er ikke det første stedet hvor han har mislykkes. Et kjapt, vellykket innsmett i Viking endrer ikke hovedinntrykket. Av en mann med mye energi, men uten evne til å omsette denne energien i konstruktiv handling. En mann uten overbevisende evne til å tenke strategisk. Og til å disponere de talentfulle spillerne han rår over, slik at de utgjør et målfarlig, vinnende lag.

En fotballtrener må ha autoritet. Spillerne må føle seg overbevist om at han har rett. At han har nøkkelen til suksess. At de ved å følge ham - blindt og entusiastisk - vil kunne overliste andre spillere og lag. Lage flere mål. Sanke flere poeng. Å være sikret heder og ære når sesongen er over. Og laurbærene skal deles ut.

Tom Nordlie er åpenbart ikke en sånn person. Han er en person som åpner for uenighet. En person som kjefter og diskuterer. En man kan være uenig med uten av himmelen revner og lyn og torden setter liv og helse i fare.

En slik person kan ikke lede et av Norges mest meritterte og selvbevisste lag. Et lag som oppfatter seg som gudenes gave til fotballen. Og uten motforestillinger mener at det hører hjemme på toppen av tabellen. Og at alt annet er en krenkelse av naturlovene.

Et slikt lag trenger ikke en norsk trener med en sosialdemokratisk holdning til det å vinne og tape. Det trenger en guru. Ikke bare laget, men fansen. Og miljøet. Og sportsredaktører og journalister som tror de har sett lyset. Og derfor vil skifte sol og vind mellom trenere og sportsdirektører.

Tom Nordlie har mislykkes. Ikke som menneske. Men som trener. I Lillestrøm. De som tror at det er Jan Åge Fjørtofts feil, har ikke forstått noe som helst.

Det er ikke slik at Fjørtoft har hindret Nordlie i å gjøre jobben, og at laget ville ha sanket poeng hvis bare Fjørtoft hadde holdt fingrene fra fatet.

Uenighet, sier pressen. Uenighet er greit. Men den er ikke årsaken til at det er gått galt. Det er vel snarere tvert om. At mangelen på suksess, er årsaken til uenigheten.

Så når Nordlie forsøker å gi Fjørtoft skylda for at han trakk seg, er det ikke bare feigt. Og sleipt. Det viser at han ikke forstår - eller respekterer - mekanismene. Og ikke skjønner at det er han som har mislykkes. Ikke Fjørtoft.

Og skulle det patetiske framstøtet på pressekonferansen være et forsøk på å trekke Fjørtoft med i fallet, viser det at det er mer enn fotballen Nordlie har mistet grepet på.

Nei, Tom. Si det som det er:

Jeg hadde store planer for dere, gutter, men jeg mislyktes. Ingen beklager det mer enn jeg. Nå viker jeg plassen for at en annen skal få forsøke.

Jeg skylder ikke på noen. Jeg tar gjerne æren for suksessene. Og når det går galt, er jeg mann for å ta ansvaret for mangelen på suksess. Jeg har ikke maktet å disponere spillerne slik at de har prestert optimalt. I stedet for å slåss i toppen, ligger vi på bunnen. Det tar jeg ansvaret for. Og går.

Jan Åge og jeg har vært uenige i en del fotballfaglige spørsmål. Men det er ikke denne uenigheten som er årsaken til at vi ikke har vært i stand til å nå våre mål. Og den er ikke årsaken til at jeg går.

Dere trenger en bedre mann. Derfor trekker jeg meg tilbake.

Lykke til Lillestrøm. Og lykke til Jan Åge.

Jeg håper at dere berger plassen i eliteserien. Jeg var ikke mannen som maktet å sørge for det.

Beklager!

Slik ville en leder talt, Tom.

Kay Olav Winther d.e.

68-erne

Det er 40 år siden 1968.

 

Media svømmer over av stoff om de norske 68-erne. Om hva de gjorde, og hva de gjør.

 

Sannheten er at de ikke finnes.

 

Det skjedde ikke noe oppsiktsvekkende eller epokegjørende i Norge i 1968. Derimot hendte det en del i utlandet. Både i Europa og i USA. Begivenheter som vi leste om. Men ikke tok del i. Før lenge etterpå.

 

Jeg sier vi, for jeg var 31 år i 1968. Og politisk bevisst og aktiv. Jeg leste om studentopprør i utlandet, og registrerte at norsk ungdom stod forvirret og passiv og studerte det som hendte. På trygg avstand.

 

Noen ble sikkert oppglødd. Og tenkte dristige, radikale tanker. Men de gjorde ingen ting. Ikke da.

 

Hukommelsen er lunefull og upålitelig. Man kan lett komme til å huske ting man gjerne ville ha gjort. Men aldri gjorde.

 

Sånn er det med 68-erne. De norske.

 

Først senere kom opprøret til oss. Hvor det såkalte "ungdomsopprøret" fikk en parodisk form. Takket være SUF'ere og Stalinister og AKP'ere. Som besteg samfunnsscenen og ble de synlige, mens mer moderate ungdommer stakk pipa i sekk og nesten ikke torde å la høre fra seg.

Det var en bedrøvelig tid. Mest fordi dumheten fikk råde. I arbeidslivet. Ved lærestedene. I media. Og i "radikalernes" egen avis, Klassekampen.

Hundrevis av ungdommer "proletariserte seg". Det skulle liksom skje i solidaritet med arbeiderne og arbeiderklassen, men sannheten er at ubefestede ungdommer med kvasiintellektuell skolering, raste inn på arbeidsplassene og lagde krøll for skikkelige arbeidere som skulle leve av det de tjente.

 

Det var ikke solidaritet som drev dem. De var ute for å misjonere. For å bringe Marx', Lenins og Maos lære ut til uvitende arbeidere uten evne til å tenke selv. Umælende, tafatte arbeidere som trengte unge, nyomvendte proletarer til å opplyse seg. Til å føre dem fra slaveri til politisk, åndelig og sosial frihet slik den var å finne i Kina. I Albania. Og andre land med avansert politisk tenkning og strålende sosiale resultater.

 

Ubeskjedent lot de "omskolerte" ungdommene uten erfaring, seg velge som tillitsvalgte for de umælende massene, og lagde konflikter som både arbeidstakere og arbeidsgivere gikk tapende ut av.

 

Det er vanskelig å fatte i dag, men mange gikk på limpinnen. Noen vristet seg løs da de oppdaget at de var fanget. Andre ble sittende fast. Lenge. Noen sitter på pinnen den dag i dag. Men snakker ikke høyt om det.

 

De fleste har for lengst snudd ryggen til proletariatet og vendt tilbake til kjøttgrytene Fra sentrale posisjoner i media, ved lærestedene og i det private og offentlige arbeidslivet, prøver de nå å fortelle og skrive historien. Ikke som den var. Og er. Men slik de ønsker å framstille den.

 

Det bør de ikke lykkes med.

 

Vi som opplevde denne tiden, og så det hele på relativt nært hold, må si i fra. Om feilerindringene. Framstøtene for å bagatellisere affiniteten til obskure diktaturer. Forsøkene på å bruke norske arbeidssteder som arena for halsbrekkende politiske øvelser som satte økonomi og velstand i fare. Og om forflatningen av norsk litteratur.

 

De som var ansvarlige for dette tøvet, er fortsatt midt i blant oss. La oss huske hvem de er. Og høre på dem med kritisk sans når de forteller sin versjon av det som hendte

 

De må ikke lykkes med å omskrive historien


Kay Olav Winther d.e.

9-timen

Det hender at jeg hører på 9-timen. Det er en blandet fornøyelse.

 

Det vil si: De verbale innslagene kan jeg utstå. Ja, til og med ha glede av. Fra tid til annen.

 

Men musikken! Den er forferdelig. Som regel.

 

Hvem hører på 9-timen, mon tro? Er det unge mennesker som liker pop og rock? Eller er det middelaldrende og eldre? Personer som finner den musikken som spilles mellom verbalinnslagene, støyende og øredøvende?

 

Men de som velger ut musikken, bryr seg kanskje ikke om å ta slike smålige hensyn? Som å tilpasse musikken til lyttergruppen?

 

De er øyensynlig mer opptatt av å promotere og spille dagens "musikk". Ulyd som når den spilles, utløser Tono-inntekter til dem som har utgitt de såkalte låtene.

 

Hvem er det forresten som bestemmer hva som skal spilles? Programlederne er det visstnok ikke. Jeg har lest at det er "eksperter". Personer som mener at de forstår seg bedre på musikk enn det programlederne gjør.

 

Det er ikke rart at resultatet blir dårlig. Ofte komisk. Og noen ganger nesten tragisk.

 

For musikk i radio bør selvfølgelig tilpasses programmets egenart og innhold, lyttergruppen -og programlederens tone og personlighet. Ikke behovet for å komme på lufta, få plass på barometerne og inntekter fra NRK.

 

Å velge musikk som kler stoffet og passer lyttergruppen, er åpenbart langt utenfor det eksperter og elektroniske fordelingsprogrammer kan makte. Derfor blir gode programmer ofte ødelagt av mismatchende, feilplassert musikk.

 

Og de av oss som er vare for mislyd og ikke tåler ulyd, slår av. Vi finner oss ikke i å bli utsatt for uvesen, når vi skal høre radio.

 

Jeg synes at jeg hører standardsvaret. Ingen tvinger deg til å høre på. Det finnes en avknapp.

 

Ja, jeg bruker den. Og sikkert mange med meg. Men er det det som er NRKs politikk? Å få folk til å slå av? Burde de ikke heller bestrebe seg på å lage høreverdige programmer? Slik de for øvrig gjør på P2.

 

Og burde de ikke holde seg med statistikk og oppdatert viten om lytternes opplevelse av programmene? Som styringsdata for å skape en radio som "treffer publikum hjemme"?

 

Og hvis de har slike data: Burde de ikke bruke dem?

 

Jeg hørte for en tid siden intervju med en av radioens "musikksjefer". Han var passe arrogant. Valg av musikk var det han som hadde greie på. Jeg fikk inntrykk av at han mente at det lyttende publikum burde ta seg sammen og like det han i sin visdom hadde funnet ut at det burde like. For det ville det få servert. Uansett.

 

Hvis NRK kjører denne "stabeislinjen" til dens ytterste konsekvens, risikerer de å miste store deler av sin mest trofaste lyttergruppe. Nemlig dem som ble hektet på radio i radioens glansperiode på femti- og sekstitallet. Alle oss som liker seriøs radio og god musikk. Både gammel og ny. Men med musikalske kvaliteter.

 

Hvis NRK ikke snur i tide, kan det straffe seg. Det å løfte armen og strekke seg fram og trykke på avknappen, kan lett bli en folkebevegelse. I dobbelt forstand.

 

Hvis det er slik NRK vil ha det, er de på rett veg.

 

Men vil de ha lyttere, må de selv lytte. Til publikums mening.

 

For som Ibsen så treffende har sagt det: Det fik Fanden fordi han var dum, og ikke beregnet sitt publikum.


Kay Olav Winther d.e.
  

Folkekirke?

Statskirken er en anakronisme. Den burde vært avskaffet for lenge siden.

 

At Staten - dvs. den sentrale, nasjonale myndighet - skal ha en tro, er en logisk umulighet. At Staten skal promotere et spesielt livssyn, er en urimelighet. Og et overgrep.

 

Uvesenet skriver seg fra eneveldets tid. Da en eneveldig fyrste kunne erklære at min tro skal være mine undersåtters tro. Og hadde makt å sette bak ordene.

 

Det heter at tvang til tro, er dårers tale. Det har vært mange dårer gjennom historien. På toppen av samfunnspyramiden.

 

Men tiden for Statskirke og ensretting burde være ute nå. Ikke først og fremst fordi vi har fått flere innbyggere med en annen religion enn Statens, men fordi selve situasjonen er umulig og uverdig. Og sementerer det syn at tro og livssyn er et offentlig anliggende. Mens ethvert tenkende menneske vil forstå at det er en privat sak.

 

Argumentene for å beholde statskirken er mangfoldige. Fantasifulle. Og udemokratiske.

 

Det samme gjelder ønsket om å modifisere den ved å kalle den Folkekirke, bevare makten, men flytte avgjørelsene fra statlige kontorer til kirkelige organer.

 

Konservative kristne ønsker at Staten og alt den representerer av makt og midler, skal fremme den kristne tro. I skolen og i kirken.

 

Liberale kristne ønsker i praksis det samme, samt at Statskirken skal sikre rom for folkekristendom og liberale biskoper.

 

Både høy- og lavkirkelige strateger vil oppheve statskirken. Formelt. Kalle den Folkekirke, beholde flest mulig av de fordelene sentralstyringen gir og overføre makten til egne organer.


 Det er ikke å oppheve Statskirken. Det er å ikle den ny drakt. Og gi den nytt navn.


Kirkeminister Trond Giske mener at Stortingsmelding nr. 17 om stat og kirke, er historisk.  Det har han rett i. Han tar et grep som ingen har tatt før. Det er historisk.


Men det sier ikke noe om kvaliteten på de endringene han har fått til. Gir de oss den religionsfriheten en hver samfunnsborger bør ha i et sekularisert samfunn? Slår han fast at religion og livssyn er privatsaker som Staten ikke skal blande seg opp i? Ikke i skolen? Og ikke i samfunnet for øvrig?

 

Nei. 

 

Forslaget til ny § 16 i Grunnloven er selvmotsigende. Det fastslår at alle har rett til fri religionsutøvelse, men at "Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten". Samtidig sier det at alle tros- og livssynssamfunn skal "understøttes paa lige Linje".

 

Med dette gir han et tvetydig signal. Til så vel gamle som nye landsmenn. Til dem som kommer med blind tro og forlanger at myndighetene skal regulere den offentlige meningsutvekslingen slik at de ikke føler seg krenket. Som forventer at den som ikke tror, skal underkaste seg deres oppfatninger av rett og galt, og avstå fra å gi uttrykk for meninger eller kunstneriske ytringer som de føler går deres religiøse oppfatning for nær.

 

Giskes forslag knesetter ikke prinsippet at tro og religionsutøvelse er en privatsak. Folkekirken er bare en modifisert Statskirke hvor innholdet er det samme, men hvor formene er tilpasset et åpenbart mer verdslig samfunn. Giske gir oss med andre ord gammel vin i nye kar.

 

Den norske kirke kommer fortsatt til å være topptung.

 

Det er ikke mangel på demokrati og mulighet til medinnflytelse som holder folk borte fra kirken. Det er selve trosgrunnlaget Folk flest er ikke interessert. Uansett hvordan man legger forholdene til rette, vil kun et fåtall delta i valghandlinger og i menighetsarbeidet. Vi får derfor en Folkekirke uten folk.

 

Man kan spørre seg, hva som vinnes ved det.

 

Alternativet er åpenbart: Fullt skille mellom Kirke og Stat. En konge som kan tro hva han vil. Og "Kirkens" rikdommer i form av eiendom, overført til Staten. Til fellesskapet.

 

Men skal vi komme dit, må vi ha en åpen, fordomsfri, offentlig debatt om hva slags samfunn vi vil ha. Det har vi ikke hatt.

 

Det ville være synd om det halvhjertede forsøket på å erstatte "Statskirken" med "Folkekirken" skulle ødelegge grunnlaget for en slik meningsutveksling.


Kay Olav Winther d.e.
   

Få bort karakterene

De fleste tror at karakterer er ensbetydende med vurdering. Ingen karakterer, ingen vurdering.

 

Det er en kapital misforståelse.

 

Dette er trolig årsaken til at de fleste karakterdebattene i Norge utarter. De ser ut til å være særdeles velegnede fora for lufting av vrangforestillinger og misforståelser.

 

Karakterer er et symbolsk uttrykk for vurderingen som er foretatt av en prestasjon. I stedet for å uttrykke seg i klartekst, bruker den som evaluerer et symbolsk tegn. Som mottakeren må tolke, og som er helt uten annen informasjon enn opplysning om anslått nivå i forhold til en skala. Og prøver man å sette karakterer i forhold til en tenkt normalfordeling, blir resultatet riktig galt.

 

Karakterer sier ikke noe om hvordan kandidaten ligger an i forhold til seg selv, og lite eller ingen ting om hvordan man ligger an i forhold til andre. Karaktersymbolet opplyser ikke om premissene for vurderingen, er ikke til særlig hjelp i arbeidet med å rette opp feil og bedre prestasjonene.

 

Min påstand er at de er mer villedende enn veiledende.

 

De færreste er klar over disse begrensningene. Det gjelder foresatte og politikere som selv har fått karakterer og ikke vet om noe annet. Og - utrolig nok - mange som arbeider i skoleverket og andre deler av utdanningsverket.

 

Derfor få vi aldri en konstruktiv debatt om karakterene og deres plass i skole og utdanning. Interessepartene går straks i skyttergravene.

 

For her er det åpenbare interesseparter. Og interessemotsetninger. Alternativet til karakterer er en evaluering som gir veiledende tilbakemelding til eleven eller studenten. En slik evalueringsform vil sette store krav til den som evaluerer - i de fleste tilfelle læreren. I stedet for et karaktertegn, må vedkommende analysere og vurdere prestasjonen, sette ord på prestasjon, feil og vurderingspremisser, og gi uttrykk for dette i et språk og i en form som eleven kan forstå, tilegne seg og lære av.

 

En slik vurdering og tilbakemelding vil ta tid. Mye mer tid enn lærere fleste bruker på en prestasjon i dag. Derfor kan man ikke vente hurrarop fra lærerhold for en slik omlegging.

 

Kanskje ikke fra de foresatte heller. I første omgang. Det er uvant. Og det vil kreve mer inngående engasjement i barnas arbeid, enn bare å merke seg et karaktersymbol. Som de tror de kjenner betydningen av.

 

En slik reform må derfor forberedes. Grundig.

 

Man kan passende starte med å trekke sammenlikninger med vurdering på andre områder. For eksempel i arbeidslivet. Hvem ville føle seg tilfreds med å få vite av en arbeidsleder at jeg er ikke helt fornøyd med deg. Du presterer til Ng for å holde seg til en karakterskala som de fleste er fortrolig med. En slik "informasjon" blir man neppe bedre av.

 

Eller la oss tenke oss at sjåførlæreren velger å gi tilbakemelding til eleven om den vurderingen han har foretatt av kjøringen, ved å fortelle at den som er under opplæring har prestert til måtelig eller et vilkårlig valgt tallsymbol.

 

Hvor mye lærer eleven av en slik tilbakemelding? Veldig lite. Om noe i det hele tatt. Bortsett fra å bli utrygg i opplæringssituasjonen og på egne forutsetninger.

 

Et problem ved norske karakterdebatter, er at fjerning av karakterer har vært knyttet til ønske om å fjerne evaluering.

 

Mitt ærend er det motsatte. Jeg vil ha vurdering - altså evaluering. På alle trinn. Vurdering henger sammen med prestasjonsmål.

 

Men jeg vil ha en vurdering som er nyttig både for den som vurderer og den som blir vurdert. Og for den som har ansvaret for elevens vekst og utvikling. Skal man ha nytte av vurderingen, må man kunne lære av den.

 

Det gjør man ikke av karakterer. La oss bli kvitt dem.


Kay Olav Winther d.e.  

Skoleturer må være gratis!

Grunnutdanningen i Norge er gratis. Eller rettere sagt: Den skal være det.

Enten kommunene liker det eller ikke. Det skal ikke samles inn penger til bruk av papir eller nye skolebøker. Verken åpent eller fordekt. Og skoleturer skal betales av skolen. Ikke av foreldrene.  


Så fremt de er del av undervisningen. Og andre turer enn dem som er del av undervisningen, skal skolen ikke arrangere. Skolen er ikke noe reisebyrå.

 

Nå har skolen både kunnskapsformidling, oppdragelse og annen sosial utvikling på programmet. Skoleturer bør derfor ikke alltid ha et tungt faglig innhold. De kan være til nytte og hygge. Foregå i lokalsamfunnet. Eller ha karakter av leirskole med reise og opphold.

 

Men de skal være gratis. Og inkludere alle. I prinsippet.

 

Vi har en rødgrønn regjering. Mot all fornuft - og i strid med hva vi burde ha lov til å vente - har skolestatsråden i denne regjeringen understreket at "frivillig betaling og andre bidrag som kommer alle elevene til gode har vært, og er fremdeles, lovlige". 

 

For det første er dette brudd - i den grad det angår leirskoleopphold - på opplæringsloven som etter justeringer sier at retten til gratis opplæring skal omfatte gratis leirskole i grunnskolen.

 

For det andre er det dårlig politikk. Som rammer dem med dårligst økonomi.

 

For skolene kan dette spillet.

 

Avgjørelsene tas i felles forum. Det vil si: Av foreldrene og skolen i fellesskap. Den som synes at det blir dyrt, må dermed si fra om dette. Og legge fram sin økonomiske og sosiale utilstrekkelighet i full åpenhet.

 

 Til stor irritasjon fra dem som mener at utgiftene er beskjedne. Og at såpass må man ofre på ungene. Det er tross alt en engangsforeteelse. Og, når det kommer til stykket, et spørsmål om prioritering.

 

Dessuten kan jo ungene selv bidra. Det er i tillegg lærerikt.

 

Og det synes skolen er en grei løsning. Den "tillater" at elevene setter i verk tiltak for å skaffe penger. Naturlig nok bidrar velstående hjem mer enn familier som sliter med å få endene til å møtes. Enten det dreier seg om utlodninger eller andre "innsamlinger". Og det ser ungene. Og lærerne. Og de andre foreldrene. De ser hvem som setter ungene i første rekke, og hvem som foretrekker å bruke pengene på andre ting. Det er m.a.o. stigmatiserende.

 

Eller man ordner det slik at de som har råd, yter en ekstra skjerv. Da kan man bruke mer fra felleskassa til de som ikke kan betale for seg. Da er de formelle kriteriene oppfylt. Ingen er pålagt å betale.

 

Nå er ikke reise og opphold den eneste utgiften de foresatte har i forbindelse med skolenes reisevirksomhet. Klær og utstyr koster. Og kommer på toppen. Tusenlappene løper fort på.

 

Dette skulle man vente at en rødgrønn regjering ville ha øynene åpne for. Ja, at den rett og slett benyttet anledningen til å sette foten ned. Leirskole og turer er undervisning. Og undervisning skal være gratis!  Det har Stortinget vedtatt. Og det skal omsettes I praksis.

 

Men nei.

 

Det er viktig at "alle får muligheten til å delta, uavhengig av de foresattes økonomiske stilling", sier statsråden. Og synes at han har gjort sitt. For han vil nødig ha ansvaret for at skolene og de bemidlede foreldrene avlyser planlagte turer.

 

I stedet for å berge skinnet på denne måten, burde statsråden utfordret Stortinget og sin egen finansminister og satt kommunene økonomisk i stand til å tilby skoleturer og leirskoleopphold gratis til alle. Gjerne med øremerkede midler. Ja, helst med øremerkede midler. Men da måtte han - og flere med ham - slukt noen politiske kameler. Og det har de altså ikke mage til.

 

I stedet fortsetter alt som før. Undervisningen skal være gratis. Men ikke helt. For de velstående er det ei pølse i slaktetida.

 

For dem som ikke har råd, står det om husleia og maten på bordet, og tøy til ungene. Og stoltheten. Og skammen. Og det verste: At ungene stigmatiseres. At de ikke er som andre. Men lever på nåde.

 

Problemet er ikke så stort, sier noen. Man gjør det verre enn det er. Vi er tross alt verdens rikeste land. Hvis folk vil, finner de nok en råd.

 

Hva gjør han med det døve øret? Det døve øret hører han med, skriver Jan Erik Vold. Han har et poeng.

 

Vil du ikke, så skal du.

 

Kay Olav Winther d. e.

   

Fullfør sykehotellet

Jeg vet ikke om sykehotell er det Radiumhospitalet trenger mest. Kanskje burde behandlingsdelen av sykehuset vært utvidet i stedet.

 

Men byggingen av sykehotell ble igangsatt. Og arbeidet kom langt. Før de ansvarlige myndighetene reagerte.

 

Hvorfor de ikke reagerte før, bør granskes. Har de så liten kontakt med institusjonene de bestemmer over, at de ikke visste hva som foregikk?

 

Det var ikke gitt klarsignal og bevilget penger. Oppstarten var selvtekt fra den tidligere direktørens side. Det skulle ikke skjedd.

 

Nei, det skulle ikke skjedd. Når det likevel skjedde, sier også det noe om svikt fra de kontrollerende og styrende organene. En administrerende direktør må ha fullmakter og myndighet, og må kunne treffe avgjørelser innenfor rammen av sitt myndighetsområde.

 

Men her har vedkommende gått ut over disse fullmaktene. Hvor var de som skulle øve kontroll? Som skulle ta politisk ansvar? Og styre?


Nå ligger bygget ligger der. Langt mer enn bare påbegynt. Betydelige midler fra fellesskapets kasse er brukt, og avtaler er inngått. Å kjøpe seg fri fra disse, vil koste store penger. Uten at fellesskapet sitter igjen med samfunnsverdier i bytte for pengene.

 

Det er den realiteten de styrende organene og personer med ansvar for saksområdet, må forholde seg til.

 

I denne situasjonen kommer noen opp med det den avsindige ideen at det godt og vel påbegynte bygget bør rives. Og forslagsstilleren blir tatt alvorlig.

 

Den dårlige ideen - som trolig ville vært for usannsynlig til å passere som en vellykket aprilspøk - får tilslutning fra dem som er gitt ansvar for samfunnets innsats på området. Helse Sør-Øst og styreleder Hanne Harlem gjør den til offisiell politikk.

 

Det hele virker absurd. Fordi det er absurd.

 

Så dukker et par private investorer opp. Av godhet? Neppe. De er forretningsfolk. De ser potensialet.

 

Men hvis de - eller andre private forretningsdrivende - mener å kunne tjene penger på å bygge ferdig og drive sykehotellet, må vel det offentlige kunne gjøre det samme?

 

Hvis da ikke forutsetningen er at det som allerede er gjort og bekostet av det offentlige, skal overskjøtes til de private investorene. Som i tillegg får disponere en meget verdifull tomt. Med ideell beliggenhet. Og sikker søkning.

 

Interessen som Buchardt og Stordalen viser, er det avgjørende beviset på at fullføringen og driften av sykehotellet, vil lønne seg økonomisk. Ja, mer enn det.

 

Det betyr at bygget og driften vil kunne gi inntekter, og bidra til å kompensere for den omprioriteringen som byggingen av sykehotellet tvinger Helse Sør-Øst til å foreta.

 

Prosjektet ved Radiumhospitalet på Montebello bør derfor fullføres. Av det offentlige. Av hensyn til de syke og deres pårørende. Og av hensyn til fellesskapets interesser.

Stadig flere etterlyser helseministerens inngrep i saken. Det er det god grunn til. Selv om hun har generell tillit til Helse Sør-Øst og ikke ønsker å unnsi styret i tide og utide, kan hun ikke abdisere når en sak som denne, dukker opp. Politikk er handling.

 

I denne saken burde helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad handlet. Hun burde instruert Hanne Harlem og hennes styre og sørget for at de droppet sanseløse ideer om riving, og samlet seg om å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon. Til samfunnets og de kreftsykes beste.

 

Slik denne saken har utviklet seg, har Brustad og Harlem fått langt mer enn riper i lakken. Etter en skikkelig avsporing og utforkjøring, sitter de igjen med bulker og ødelagt forstilling.

 

Det kan gjøre det vanskelig å styre i framtiden.


Kay Olav Winther d.e.
  

1. mai

Noen vil ha det til at 1. mai har utspilt sin rolle. Da tar de skammelig feil. Dessverre.

 

For arbeiderne må fortsatt kjempe for sine rettigheter. I arbeidslivet og i samfunnet ellers.

 

Arbeidere? Sier noen. Har vi arbeidere lenger? Noen arbeiderklasse har vi i hvertfall ikke.

 

Selvfølgelig har vi arbeidere. Og en arbeiderklasse. Både her hjemme og i verdenssamfunnet. Og solidariteten må være global. Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke angår deg selv, skrev Øverland. Det skader ikke at vi blir minnet om det en gang i blant. I det minste en gang i året.

 

For 1. mai er en påminnelse. Det er i alle fall det den skal være.

 

Vi må gjerne bli minnet på hvor godt vi har det, og hva vi har oppnådd. Vi har gått på en lang veg mot dag, som Stein Ove Berg uttrykker det. Og har grunn til å rette ryggen og løfte hodet i selvbevisst tilfredshet.

 

Bare vi ikke glemmer dem som står igjen ved vegkanten med lua i handa mens vi marsjerer forbi.

 

Men man marsjerer jo ikke på 1. mai lenger, vil noen innvende. Man har ikke noe å marsjere for. Dessuten er vi blitt fete og late. Noen vil til og med trekke opp stigen etter seg for å slippe å dele med andre.

 

Det er ikke marsjen som er viktig 1. mai. Tidene skifter og sedene med dem. De store oppmarsjenes tid er over. I alle fall inntil videre.

 

Det viktige er at vi bruker dagen til å markere nye mål, og at vi solidarisk står sammen for å finne løsninger på dagens og framtidens utfordringer. At vi viser vår utålmodighet, og aldri hvilende streben etter å flytte merkesteiner for å gjøre det solidariske fellesskapet større og mer inkluderende.

 

Store ord?

 

Jo da. Men det er ordene og tankene bak dem, som åpner øynene våre, vekker samvittigheten og får oss til å handle. Uten ord, ingen erkjennelse. Uten erkjennelse, ingen handling. Uten handling, ingen forbedring.

 

Derfor trenger vi 1. mai. Kanskje like mye som før. Men vi må gi den en form i samsvar med vår tid..

 

Demonstrasjonstoget har verdi som offentlig arena. Det skaper samhold og enhet bak parolenes krav.

 

Offentlige taler på torg og i møtelokaler er også viktige. Både som markering av synspunkter og argumenter, og som lim i et solidarisk fellesskap. Samhold gjør sterk. Det gjør også samvær.

 

Men ny teknologi gir oss nye muligheter til formidling av dagens budskap. At folk ikke går i tog eller samler seg under talerstolene, betyr ikke at engasjementet er dødt. At folk har "fått det for godt". At dagen er utbrent.

 

At dagen og feiringen endrer form med utviklingen, er ikke et tegn på svakhet, men styrke!

 

Helt siden 1. mai-dagen ble brukt som demonstrasjonsdag i Norge for første gang i 1890, er det blitt hevdet at det ikke er mer å demonstrere for. Og etter at 8-timersdagen var sikret i 1919, mente mange "borgerlige" at nå kunne demonstreringen opphøre for nå hadde jo arbeiderne fått det som de ville. Nå hadde de ødelagt næringslivet med sin grådighet og uforstand.

 

Og da Stortinget i 1947 anerkjente 1. mai som offentlig høytidsdag, skjedde det ikke uten sverdslag. Den som tror at framskritt kommer av seg selv, har mye å lære av historien.

 

Så 1. mai har lange tradisjoner. Som arbeidernes demonstrasjonsdag, og som prügelknabe for "borgerligheten" - og for likegyldigheten. Alle de som mener at fred er det beste. I alle fall når det gjelder de underprivilegertes kamp for likeverd og en større del av samfunnskaka.

 

Men det skal arbeiderbevegelsen ikke ta noen notis av.

At Fremskrittspartiet vil fjerne 1. mai som fridag, er ikke mer enn vi kan vente. Med det viser de hvilke samfunnskrefter de er på parti med. Det burde åpne øynene på dem som har latt seg lure av snakket om "det nye arbeiderpartiet".

 

1. mai må bestå. Som kampdag og demonstrasjonsdag.

Det er arbeiderbevegelsens ansvar å fylle dagen med form og innhold. Form i samsvar med utviklingen, og innhold som skisserer visjoner for et stadig bedre samfunn. Og krav om tiltak som gjør visjonene til praktisk-politiske handlinger.

 

Til beste for dem som trenger det mest. Og dermed til beste for oss alle.


Kay Olav Winther d.e.