Om Tom Nordlies forsmedelige fall fra maktens tinde

I dag skal det handle om fotball.

Fotball p hyt niv. Om trenere og spillere som lykkes. Og om andre som ikke nr sine og det betalende publikums ml. Og som m forlate jobben i skam og vanre.

Det er blitt en del av dem etter hvert. Bde her hjemme, og ute i den store verden.

Den siste her p berget, er Tom Nordlie. At han ikke skulle lykkes i Lillestrm, l i kortene.

For det frste: Det er flere gode trenere som har gtt fem p i Lillestrm.

For det andre: Det er usikkert om Tom Nordli er en god trener. Lillestrm er ikke det frste stedet hvor han har mislykkes. Et kjapt, vellykket innsmett i Viking endrer ikke hovedinntrykket. Av en mann med mye energi, men uten evne til omsette denne energien i konstruktiv handling. En mann uten overbevisende evne til tenke strategisk. Og til disponere de talentfulle spillerne han rr over, slik at de utgjr et mlfarlig, vinnende lag.

En fotballtrener m ha autoritet. Spillerne m fle seg overbevist om at han har rett. At han har nkkelen til suksess. At de ved flge ham - blindt og entusiastisk - vil kunne overliste andre spillere og lag. Lage flere ml. Sanke flere poeng. vre sikret heder og re nr sesongen er over. Og laurbrene skal deles ut.

Tom Nordlie er penbart ikke en snn person. Han er en person som pner for uenighet. En person som kjefter og diskuterer. En man kan vre uenig med uten av himmelen revner og lyn og torden setter liv og helse i fare.

En slik person kan ikke lede et av Norges mest meritterte og selvbevisste lag. Et lag som oppfatter seg som gudenes gave til fotballen. Og uten motforestillinger mener at det hrer hjemme p toppen av tabellen. Og at alt annet er en krenkelse av naturlovene.

Et slikt lag trenger ikke en norsk trener med en sosialdemokratisk holdning til det vinne og tape. Det trenger en guru. Ikke bare laget, men fansen. Og miljet. Og sportsredaktrer og journalister som tror de har sett lyset. Og derfor vil skifte sol og vind mellom trenere og sportsdirektrer.

Tom Nordlie har mislykkes. Ikke som menneske. Men som trener. I Lillestrm. De som tror at det er Jan ge Fjrtofts feil, har ikke forsttt noe som helst.

Det er ikke slik at Fjrtoft har hindret Nordlie i gjre jobben, og at laget ville ha sanket poeng hvis bare Fjrtoft hadde holdt fingrene fra fatet.

Uenighet, sier pressen. Uenighet er greit. Men den er ikke rsaken til at det er gtt galt. Det er vel snarere tvert om. At mangelen p suksess, er rsaken til uenigheten.

S nr Nordlie forsker gi Fjrtoft skylda for at han trakk seg, er det ikke bare feigt. Og sleipt. Det viser at han ikke forstr - eller respekterer - mekanismene. Og ikke skjnner at det er han som har mislykkes. Ikke Fjrtoft.

Og skulle det patetiske framsttet p pressekonferansen vre et forsk p trekke Fjrtoft med i fallet, viser det at det er mer enn fotballen Nordlie har mistet grepet p.

Nei, Tom. Si det som det er:

Jeg hadde store planer for dere, gutter, men jeg mislyktes. Ingen beklager det mer enn jeg. N viker jeg plassen for at en annen skal f forske.

Jeg skylder ikke p noen. Jeg tar gjerne ren for suksessene. Og nr det gr galt, er jeg mann for ta ansvaret for mangelen p suksess. Jeg har ikke maktet disponere spillerne slik at de har prestert optimalt. I stedet for slss i toppen, ligger vi p bunnen. Det tar jeg ansvaret for. Og gr.

Jan ge og jeg har vrt uenige i en del fotballfaglige sprsml. Men det er ikke denne uenigheten som er rsaken til at vi ikke har vrt i stand til n vre ml. Og den er ikke rsaken til at jeg gr.

Dere trenger en bedre mann. Derfor trekker jeg meg tilbake.

Lykke til Lillestrm. Og lykke til Jan ge.

Jeg hper at dere berger plassen i eliteserien. Jeg var ikke mannen som maktet srge for det.

Beklager!

Slik ville en leder talt, Tom.

Kay Olav Winther d.e.

68-erne

Det er 40 r siden 1968.

Media svmmer over av stoff om de norske 68-erne. Om hva de gjorde, og hva de gjr.

Sannheten er at de ikke finnes.

Det skjedde ikke noe oppsiktsvekkende eller epokegjrende i Norge i 1968. Derimot hendte det en del i utlandet. Bde i Europa og i USA. Begivenheter som vi leste om. Men ikke tok del i. Fr lenge etterp.

Jeg sier vi, for jeg var 31 r i 1968. Og politisk bevisst og aktiv. Jeg leste om studentopprr i utlandet, og registrerte at norsk ungdom stod forvirret og passiv og studerte det som hendte. P trygg avstand.

Noen ble sikkert oppgldd. Og tenkte dristige, radikale tanker. Men de gjorde ingen ting. Ikke da.

Hukommelsen er lunefull og uplitelig. Man kan lett komme til huske ting man gjerne ville ha gjort. Men aldri gjorde.

Snn er det med 68-erne. De norske.

Frst senere kom opprret til oss. Hvor det skalte "ungdomsopprret" fikk en parodisk form. Takket vre SUF'ere og Stalinister og AKP'ere. Som besteg samfunnsscenen og ble de synlige, mens mer moderate ungdommer stakk pipa i sekk og nesten ikke torde la hre fra seg.

Det var en bedrvelig tid. Mest fordi dumheten fikk rde. I arbeidslivet. Ved lrestedene. I media. Og i "radikalernes" egen avis, Klassekampen.

Hundrevis av ungdommer "proletariserte seg". Det skulle liksom skje i solidaritet med arbeiderne og arbeiderklassen, men sannheten er at ubefestede ungdommer med kvasiintellektuell skolering, raste inn p arbeidsplassene og lagde krll for skikkelige arbeidere som skulle leve av det de tjente.

Det var ikke solidaritet som drev dem. De var ute for misjonere. For bringe Marx', Lenins og Maos lre ut til uvitende arbeidere uten evne til tenke selv. Umlende, tafatte arbeidere som trengte unge, nyomvendte proletarer til opplyse seg. Til fre dem fra slaveri til politisk, ndelig og sosial frihet slik den var finne i Kina. I Albania. Og andre land med avansert politisk tenkning og strlende sosiale resultater.

Ubeskjedent lot de "omskolerte" ungdommene uten erfaring, seg velge som tillitsvalgte for de umlende massene, og lagde konflikter som bde arbeidstakere og arbeidsgivere gikk tapende ut av.

Det er vanskelig fatte i dag, men mange gikk p limpinnen. Noen vristet seg ls da de oppdaget at de var fanget. Andre ble sittende fast. Lenge. Noen sitter p pinnen den dag i dag. Men snakker ikke hyt om det.

De fleste har for lengst snudd ryggen til proletariatet og vendt tilbake til kjttgrytene Fra sentrale posisjoner i media, ved lrestedene og i det private og offentlige arbeidslivet, prver de n fortelle og skrive historien. Ikke som den var. Og er. Men slik de nsker framstille den.

Det br de ikke lykkes med.

Vi som opplevde denne tiden, og s det hele p relativt nrt hold, m si i fra. Om feilerindringene. Framsttene for bagatellisere affiniteten til obskure diktaturer. Forskene p bruke norske arbeidssteder som arena for halsbrekkende politiske velser som satte konomi og velstand i fare. Og om forflatningen av norsk litteratur.

De som var ansvarlige for dette tvet, er fortsatt midt i blant oss. La oss huske hvem de er. Og hre p dem med kritisk sans nr de forteller sin versjon av det som hendte

De m ikke lykkes med omskrive historien


Kay Olav Winther d.e.

9-timen

Det hender at jeg hrer p 9-timen. Det er en blandet fornyelse.

Det vil si: De verbale innslagene kan jeg utst. Ja, til og med ha glede av. Fra tid til annen.

Men musikken! Den er forferdelig. Som regel.

Hvem hrer p 9-timen, mon tro? Er det unge mennesker som liker pop og rock? Eller er det middelaldrende og eldre? Personer som finner den musikken som spilles mellom verbalinnslagene, styende og redvende?

Men de som velger ut musikken, bryr seg kanskje ikke om ta slike smlige hensyn? Som tilpasse musikken til lyttergruppen?

De er yensynlig mer opptatt av promotere og spille dagens "musikk". Ulyd som nr den spilles, utlser Tono-inntekter til dem som har utgitt de skalte ltene.

Hvem er det forresten som bestemmer hva som skal spilles? Programlederne er det visstnok ikke. Jeg har lest at det er "eksperter". Personer som mener at de forstr seg bedre p musikk enn det programlederne gjr.

Det er ikke rart at resultatet blir drlig. Ofte komisk. Og noen ganger nesten tragisk.

For musikk i radio br selvflgelig tilpasses programmets egenart og innhold, lyttergruppen -og programlederens tone og personlighet. Ikke behovet for komme p lufta, f plass p barometerne og inntekter fra NRK.

velge musikk som kler stoffet og passer lyttergruppen, er penbart langt utenfor det eksperter og elektroniske fordelingsprogrammer kan makte. Derfor blir gode programmer ofte delagt av mismatchende, feilplassert musikk.

Og de av oss som er vare for mislyd og ikke tler ulyd, slr av. Vi finner oss ikke i bli utsatt for uvesen, nr vi skal hre radio.

Jeg synes at jeg hrer standardsvaret. Ingen tvinger deg til hre p. Det finnes en avknapp.

Ja, jeg bruker den. Og sikkert mange med meg. Men er det det som er NRKs politikk? f folk til sl av? Burde de ikke heller bestrebe seg p lage hreverdige programmer? Slik de for vrig gjr p P2.

Og burde de ikke holde seg med statistikk og oppdatert viten om lytternes opplevelse av programmene? Som styringsdata for skape en radio som "treffer publikum hjemme"?

Og hvis de har slike data: Burde de ikke bruke dem?

Jeg hrte for en tid siden intervju med en av radioens "musikksjefer". Han var passe arrogant. Valg av musikk var det han som hadde greie p. Jeg fikk inntrykk av at han mente at det lyttende publikum burde ta seg sammen og like det han i sin visdom hadde funnet ut at det burde like. For det ville det f servert. Uansett.

Hvis NRK kjrer denne "stabeislinjen" til dens ytterste konsekvens, risikerer de miste store deler av sin mest trofaste lyttergruppe. Nemlig dem som ble hektet p radio i radioens glansperiode p femti- og sekstitallet. Alle oss som liker seris radio og god musikk. Bde gammel og ny. Men med musikalske kvaliteter.

Hvis NRK ikke snur i tide, kan det straffe seg. Det lfte armen og strekke seg fram og trykke p avknappen, kan lett bli en folkebevegelse. I dobbelt forstand.

Hvis det er slik NRK vil ha det, er de p rett veg.

Men vil de ha lyttere, m de selv lytte. Til publikums mening.

For som Ibsen s treffende har sagt det: Det fik Fanden fordi han var dum, og ikke beregnet sitt publikum.


Kay Olav Winther d.e.

Folkekirke?

Statskirken er en anakronisme. Den burde vrt avskaffet for lenge siden.

At Staten - dvs. den sentrale, nasjonale myndighet - skal ha en tro, er en logisk umulighet. At Staten skal promotere et spesielt livssyn, er en urimelighet. Og et overgrep.

Uvesenet skriver seg fra eneveldets tid. Da en eneveldig fyrste kunne erklre at min tro skal vre mine understters tro. Og hadde makt sette bak ordene.

Det heter at tvang til tro, er drers tale. Det har vrt mange drer gjennom historien. P toppen av samfunnspyramiden.

Men tiden for Statskirke og ensretting burde vre ute n. Ikke frst og fremst fordi vi har ftt flere innbyggere med en annen religion enn Statens, men fordi selve situasjonen er umulig og uverdig. Og sementerer det syn at tro og livssyn er et offentlig anliggende. Mens ethvert tenkende menneske vil forst at det er en privat sak.

Argumentene for beholde statskirken er mangfoldige. Fantasifulle. Og udemokratiske.

Det samme gjelder nsket om modifisere den ved kalle den Folkekirke, bevare makten, men flytte avgjrelsene fra statlige kontorer til kirkelige organer.

Konservative kristne nsker at Staten og alt den representerer av makt og midler, skal fremme den kristne tro. I skolen og i kirken.

Liberale kristne nsker i praksis det samme, samt at Statskirken skal sikre rom for folkekristendom og liberale biskoper.

Bde hy- og lavkirkelige strateger vil oppheve statskirken. Formelt. Kalle den Folkekirke, beholde flest mulig av de fordelene sentralstyringen gir og overfre makten til egne organer.


Det er ikke oppheve Statskirken. Det er ikle den ny drakt. Og gi den nytt navn.


Kirkeminister Trond Giske mener at Stortingsmelding nr. 17 om stat og kirke, er historisk. Det har han rett i. Han tar et grep som ingen har tatt fr. Det er historisk.


Men det sier ikke noe om kvaliteten p de endringene han har ftt til. Gir de oss den religionsfriheten en hver samfunnsborger br ha i et sekularisert samfunn? Slr han fast at religion og livssyn er privatsaker som Staten ikke skal blande seg opp i? Ikke i skolen? Og ikke i samfunnet for vrig?

Nei.

Forslaget til ny 16 i Grunnloven er selvmotsigende. Det fastslr at alle har rett til fri religionsutvelse, men at "Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understttes som saadan af Staten". Samtidig sier det at alle tros- og livssynssamfunn skal "understttes paa lige Linje".

Med dette gir han et tvetydig signal. Til s vel gamle som nye landsmenn. Til dem som kommer med blind tro og forlanger at myndighetene skal regulere den offentlige meningsutvekslingen slik at de ikke fler seg krenket. Som forventer at den som ikke tror, skal underkaste seg deres oppfatninger av rett og galt, og avst fra gi uttrykk for meninger eller kunstneriske ytringer som de fler gr deres religise oppfatning for nr.

Giskes forslag knesetter ikke prinsippet at tro og religionsutvelse er en privatsak. Folkekirken er bare en modifisert Statskirke hvor innholdet er det samme, men hvor formene er tilpasset et penbart mer verdslig samfunn. Giske gir oss med andre ord gammel vin i nye kar.

Den norske kirke kommer fortsatt til vre topptung.

Det er ikke mangel p demokrati og mulighet til medinnflytelse som holder folk borte fra kirken. Det er selve trosgrunnlaget Folk flest er ikke interessert. Uansett hvordan man legger forholdene til rette, vil kun et ftall delta i valghandlinger og i menighetsarbeidet. Vi fr derfor en Folkekirke uten folk.

Man kan sprre seg, hva som vinnes ved det.

Alternativet er penbart: Fullt skille mellom Kirke og Stat. En konge som kan tro hva han vil. Og "Kirkens" rikdommeri form av eiendom, overfrt til Staten. Til fellesskapet.

Men skal vi komme dit, m vi ha en pen, fordomsfri, offentlig debatt om hva slags samfunn vi vil ha. Det har vi ikke hatt.

Det ville vre synd om det halvhjertede forsket p erstatte "Statskirken" med "Folkekirken" skulle delegge grunnlaget for en slik meningsutveksling.


Kay Olav Winther d.e.

F bort karakterene

De fleste tror at karakterer er ensbetydende med vurdering. Ingen karakterer, ingen vurdering.

Det er en kapital misforstelse.

Dette er trolig rsaken til at de fleste karakterdebattene i Norge utarter. De ser ut til vre srdeles velegnede fora for lufting av vrangforestillinger og misforstelser.

Karakterer er et symbolsk uttrykk for vurderingen som er foretatt av en prestasjon. I stedet for uttrykke seg i klartekst, bruker den som evaluerer et symbolsk tegn. Som mottakeren m tolke, og som er helt uten annen informasjon enn opplysning om ansltt niv i forhold til en skala. Og prver man sette karakterer i forhold til en tenkt normalfordeling, blir resultatet riktig galt.

Karakterer sier ikke noe om hvordan kandidaten ligger an i forhold til seg selv, og lite eller ingen ting om hvordan man ligger an i forhold til andre. Karaktersymbolet opplyser ikke om premissene for vurderingen, er ikke til srlig hjelp i arbeidet med rette opp feil og bedre prestasjonene.

Min pstand er at de er mer villedende enn veiledende.

De frreste er klar over disse begrensningene. Det gjelder foresatte og politikere som selv har ftt karakterer og ikke vet om noe annet. Og - utrolig nok- mange som arbeider i skoleverket og andre deler av utdanningsverket.

Derfor f vi aldri en konstruktiv debatt om karakterene og deres plass i skole og utdanning. Interessepartene gr straks i skyttergravene.

For her er det penbare interesseparter. Og interessemotsetninger. Alternativet til karakterer er en evaluering som gir veiledende tilbakemelding til eleven eller studenten. En slik evalueringsform vil sette store krav til den som evaluerer- i de fleste tilfelle lreren. I stedet for et karaktertegn, m vedkommende analysere og vurdere prestasjonen, sette ord p prestasjon, feil og vurderingspremisser, og gi uttrykk for dette i et sprk og i en form som eleven kan forst, tilegne seg og lre av.

En slik vurdering og tilbakemelding vil ta tid. Mye mer tid enn lrere fleste bruker p en prestasjon i dag. Derfor kan man ikke vente hurrarop fra lrerhold for en slik omlegging.

Kanskje ikke fra de foresatte heller. I frste omgang. Det er uvant. Og det vil kreve mer inngende engasjement i barnas arbeid, enn bare merke seg et karaktersymbol. Som de tror de kjenner betydningen av.

En slik reform m derfor forberedes. Grundig.

Man kan passende starte med trekke sammenlikninger med vurdering p andre omrder. For eksempel i arbeidslivet. Hvem ville fle seg tilfreds med f vite av en arbeidsleder at jeg er ikke helt fornyd med deg. Du presterer til Ng for holde seg til en karakterskala som de fleste er fortrolig med. En slik "informasjon" blir man neppe bedre av.

Eller la oss tenke oss at sjfrlreren velger gi tilbakemelding til eleven om den vurderingen han har foretatt av kjringen, ved fortelle at den som er under opplring har prestert til mtelig eller et vilkrlig valgt tallsymbol.

Hvor mye lrer eleven av en slik tilbakemelding? Veldig lite. Om noe i det hele tatt. Bortsett fra bli utrygg i opplringssituasjonen og p egne forutsetninger.

Et problem ved norske karakterdebatter, er at fjerning av karakterer har vrt knyttet til nske om fjerne evaluering.

Mitt rend er det motsatte. Jeg vil ha vurdering- alts evaluering. P alle trinn. Vurdering henger sammen med prestasjonsml.

Men jeg vil ha en vurdering som er nyttig bde for den som vurderer og den som blir vurdert. Og for den som har ansvaret for elevens vekst og utvikling. Skal man ha nytte av vurderingen, m man kunne lre av den.

Det gjr man ikke av karakterer. La oss bli kvitt dem.


Kay Olav Winther d.e.

Skoleturer m vre gratis!

Grunnutdanningen i Norge er gratis. Eller rettere sagt: Den skal vre det.

Enten kommunene liker det eller ikke. Det skal ikke samles inn penger til bruk av papir eller nye skolebker. Verken pent eller fordekt. Og skoleturer skal betales av skolen. Ikke av foreldrene.


S fremt de er del av undervisningen. Og andre turer enn dem som er del av undervisningen, skal skolen ikke arrangere. Skolen er ikke noe reisebyr.

N har skolen bde kunnskapsformidling, oppdragelse og annen sosial utvikling p programmet. Skoleturer br derfor ikke alltid ha et tungt faglig innhold. De kan vre til nytte og hygge. Foreg i lokalsamfunnet. Eller ha karakter av leirskole med reise og opphold.

Men de skal vre gratis. Og inkludere alle. I prinsippet.

Vi har en rdgrnn regjering. Mot all fornuft- og i strid med hva vi burde ha lov til vente- har skolestatsrden i denne regjeringen understreket at "frivillig betaling og andre bidrag som kommer alle elevene til gode har vrt, og er fremdeles, lovlige".

For det frste er dette brudd - i den grad det angr leirskoleopphold - p opplringsloven som etter justeringer sier at retten til gratis opplring skal omfatte gratis leirskole i grunnskolen.

For det andre er det drlig politikk. Som rammer dem med drligst konomi.

For skolene kan dette spillet.

Avgjrelsene tas i felles forum. Det vil si: Av foreldrene og skolen i fellesskap. Den som synes at det blir dyrt, m dermed si fra om dette. Og legge fram sin konomiske og sosiale utilstrekkelighet i full penhet.

Til stor irritasjon fra dem som mener at utgiftene er beskjedne. Og at spass m man ofre p ungene. Det er tross alt en engangsforeteelse. Og, nr det kommer til stykket, et sprsml om prioritering.

Dessuten kan jo ungene selv bidra. Det er i tillegg lrerikt.

Og det synes skolen er en grei lsning. Den "tillater" at elevene setter i verk tiltak for skaffe penger. Naturlig nok bidrar velstende hjem mer enn familier som sliter med f endene til mtes. Enten det dreier seg om utlodninger eller andre "innsamlinger". Og det ser ungene. Og lrerne. Og de andre foreldrene. De ser hvem som setter ungene i frste rekke, og hvem som foretrekker bruke pengene p andre ting. Det er m.a.o. stigmatiserende.

Eller man ordner det slik at de som har rd, yter en ekstra skjerv. Da kan man bruke mer fra felleskassa til de som ikke kan betale for seg. Da er de formelle kriteriene oppfylt. Ingen er plagt betale.

N er ikke reise og opphold den eneste utgiften de foresatte har i forbindelse med skolenes reisevirksomhet. Klr og utstyr koster. Og kommer p toppen. Tusenlappene lper fort p.

Dette skulle man vente at en rdgrnn regjering ville ha ynene pne for. Ja, at den rett og slett benyttet anledningen til sette foten ned. Leirskole og turer er undervisning. Og undervisning skal vre gratis! Det har Stortinget vedtatt. Og det skal omsettes I praksis.

Men nei.

Det er viktig at "alle fr muligheten til delta, uavhengig av de foresattes konomiske stilling", sier statsrden. Og synes at han har gjort sitt. For han vil ndig ha ansvaret for at skolene og de bemidlede foreldrene avlyser planlagte turer.

I stedet for berge skinnet p denne mten, burde statsrden utfordret Stortinget og sin egen finansminister og satt kommunene konomisk i stand til tilby skoleturer og leirskoleopphold gratis til alle. Gjerne med remerkede midler. Ja, helst med remerkede midler. Men da mtte han- og flere med ham- slukt noen politiske kameler. Og det har de alts ikke mage til.

I stedet fortsetter alt som fr. Undervisningen skal vre gratis. Men ikke helt. For de velstende er det ei plse i slaktetida.

For dem som ikke har rd, str det om husleia og maten p bordet, og ty til ungene. Og stoltheten. Og skammen. Og det verste: At ungene stigmatiseres. At de ikke er som andre. Men lever p nde.

Problemet er ikke s stort, sier noen. Man gjr det verre enn det er. Vi er tross alt verdens rikeste land. Hvis folk vil, finner de nok en rd.

Hva gjr han med det dve ret? Det dve ret hrer han med, skriver Jan Erik Vold. Han har et poeng.

Vil du ikke, s skal du.

Kay Olav Winther d. e.


Fullfr sykehotellet

Jeg vet ikke om sykehotell er det Radiumhospitalet trenger mest. Kanskje burde behandlingsdelen av sykehuset vrt utvidet i stedet.

Men byggingen av sykehotell ble igangsatt. Og arbeidet kom langt. Fr de ansvarlige myndighetene reagerte.

Hvorfor de ikke reagerte fr, br granskes. Har de s liten kontakt med institusjonene de bestemmer over, at de ikke visste hva som foregikk?

Det var ikke gitt klarsignal og bevilget penger. Oppstarten var selvtekt fra den tidligere direktrens side. Det skulle ikke skjedd.

Nei, det skulle ikke skjedd. Nr det likevel skjedde, sier ogs det noe om svikt fra de kontrollerende og styrende organene. En administrerende direktr m ha fullmakter og myndighet, og m kunne treffe avgjrelser innenfor rammen av sitt myndighetsomrde.

Men her har vedkommende gtt ut over disse fullmaktene. Hvor var de som skulle ve kontroll? Som skulle ta politisk ansvar? Og styre?


N ligger bygget ligger der. Langt mer enn bare pbegynt. Betydelige midler fra fellesskapets kasse er brukt, og avtaler er inngtt. kjpe seg fri fra disse, vil koste store penger. Uten at fellesskapet sitter igjen med samfunnsverdier i bytte for pengene.

Det er den realiteten de styrende organene og personer med ansvar for saksomrdet, m forholde seg til.

I denne situasjonen kommer noen opp med det den avsindige ideen at det godt og vel pbegynte bygget br rives. Og forslagsstilleren blir tatt alvorlig.

Den drlige ideen- som trolig ville vrt for usannsynlig til passere som en vellykket aprilspk- fr tilslutning fra dem som er gitt ansvar for samfunnets innsats p omrdet. Helse Sr-st og styreleder Hanne Harlem gjr den til offisiell politikk.

Det hele virker absurd. Fordi det er absurd.

S dukker et par private investorer opp. Av godhet?Neppe. De er forretningsfolk. De ser potensialet.

Men hvis de- eller andre private forretningsdrivende- mener kunne tjene penger p bygge ferdig og drive sykehotellet, m vel det offentlige kunne gjre det samme?

Hvis da ikke forutsetningen er at det som allerede er gjort og bekostet av det offentlige, skal overskjtes til de private investorene. Som i tillegg fr disponere en meget verdifull tomt. Med ideell beliggenhet. Og sikker skning.

Interessen som Buchardt og Stordalen viser, er det avgjrende beviset p at fullfringen og driften av sykehotellet, vil lnne seg konomisk. Ja, mer enn det.

Det betyr at bygget og driften vil kunne gi inntekter, og bidra til kompensere for den omprioriteringen som byggingen av sykehotellet tvinger Helse Sr-st til foreta.

Prosjektet ved Radiumhospitalet p Montebello br derfor fullfres. Av det offentlige. Av hensyn til de syke og deres prrende. Og av hensyn til fellesskapets interesser.

Stadig flere etterlyser helseministerens inngrep i saken. Det er det god grunn til. Selv om hun har generell tillit til Helse Sr-st og ikke nsker unnsi styret i tide og utide, kan hun ikke abdisere nr en sak som denne, dukker opp. Politikk er handling.

I denne saken burde helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad handlet. Hun burde instruert Hanne Harlem og hennes styre og srget for at de droppet sanselse ideer om riving, og samlet seg om gjre det beste ut av en vanskelig situasjon. Til samfunnets og de kreftsykes beste.

Slik denne saken har utviklet seg, har Brustad og Harlem ftt langt mer enn riper i lakken. Etter en skikkelig avsporing og utforkjring, sitter de igjen med bulker og delagt forstilling.

Det kan gjre det vanskelig styre i framtiden.


Kay Olav Winther d.e.

1. mai

Noen vil ha det til at 1. mai har utspilt sin rolle. Da tar de skammelig feil. Dessverre.

For arbeiderne m fortsatt kjempe for sine rettigheter. I arbeidslivet og i samfunnet ellers.

Arbeidere? Sier noen. Har vi arbeidere lenger? Noen arbeiderklasse har vi i hvertfall ikke.

Selvflgelig har vi arbeidere. Og en arbeiderklasse. Bde her hjemme og i verdenssamfunnet. Og solidariteten m vre global. Du skal ikke tle s inderlig vel den urett som ikke angr deg selv, skrev verland. Det skader ikke at vi blir minnet om det en gang i blant. I det minste en gangi ret.

For 1. mai er en pminnelse. Det er i alle fall det den skal vre.

Vi m gjerne bli minnet p hvor godt vi har det, og hva vi har oppndd. Vi har gtt p en lang veg mot dag, som Stein Ove Berg uttrykker det. Og har grunn til rette ryggen og lfte hodet i selvbevisst tilfredshet.

Bare vi ikke glemmer dem som str igjen ved vegkanten med lua i handa mens vi marsjerer forbi.

Men man marsjerer jo ikke p 1. mai lenger, vil noen innvende. Man har ikke noe marsjere for. Dessuten er vi blitt fete og late. Noen vil til og med trekke opp stigen etter seg for slippe dele med andre.

Det er ikke marsjen som er viktig 1. mai. Tidene skifter og sedene med dem. De store oppmarsjenes tid er over. I alle fall inntil videre.

Det viktige er at vi bruker dagen til markere nye ml, og at vi solidariskstr sammen for finne lsninger p dagens og framtidens utfordringer. At vi viser vr utlmodighet, og aldri hvilende streben etter flytte merkesteiner for gjre det solidariske fellesskapet strre og mer inkluderende.

Store ord?

Jo da. Men det er ordene og tankene bak dem, som pner ynene vre, vekker samvittigheten og fr oss til handle. Uten ord, ingen erkjennelse. Uten erkjennelse, ingen handling. Uten handling, ingen forbedring.

Derfor trenger vi 1. mai. Kanskje like mye som fr. Men vi m gi den en form i samsvar med vr tid..

Demonstrasjonstoget har verdi som offentlig arena. Det skaper samhold og enhet bak parolenes krav.

Offentlige taler p torg og i mtelokaler er ogs viktige. Bde som markering av synspunkter og argumenter, og som lim i et solidarisk fellesskap. Samhold gjr sterk. Det gjr ogs samvr.

Men ny teknologi gir oss nye muligheter til formidling av dagens budskap. At folk ikke gr i tog eller samler seg under talerstolene, betyr ikke at engasjementet er ddt. At folk har "ftt det for godt". At dagen er utbrent.

At dagen og feiringen endrer form med utviklingen, er ikke et tegn p svakhet, men styrke!

Helt siden 1. mai-dagen ble brukt som demonstrasjonsdag i Norge for frste gang i 1890, er det blitt hevdet at det ikke er mer demonstrere for. Og etter at 8-timersdagen var sikret i 1919, mente mange "borgerlige" at n kunne demonstreringen opphre for n hadde jo arbeiderne ftt det som de ville. N hadde de delagt nringslivet med sin grdighet og uforstand.

Og da Stortinget i 1947 anerkjente 1. mai som offentlig hytidsdag, skjedde det ikke uten sverdslag. Den som tror at framskritt kommer av seg selv, har mye lre av historien.

S 1. mai har lange tradisjoner. Som arbeidernes demonstrasjonsdag, og som prgelknabe for "borgerligheten" - og for likegyldigheten. Alle de som mener at fred er det beste. I alle fall nr det gjelder de underprivilegertes kamp for likeverd og en strre del av samfunnskaka.

Men det skal arbeiderbevegelsen ikke ta noen notis av.

At Fremskrittspartiet vil fjerne 1. mai som fridag, er ikke mer enn vi kan vente. Med det viser de hvilke samfunnskrefter de er p parti med. Det burde pne ynenep dem som har latt seg lure av snakket om "det nye arbeiderpartiet".

1. mai m best. Som kampdag og demonstrasjonsdag.

Det er arbeiderbevegelsens ansvar fylle dagen med form og innhold. Form i samsvar med utviklingen, og innhold som skisserer visjoner for et stadig bedre samfunn. Og krav omtiltak som gjr visjonene til praktisk-politiske handlinger.

Til beste for dem som trenger det mest. Og dermed til beste for oss alle.


Kay Olav Winther d.e.