Kort sagt: Ikke bedre enn andre

President Obama har snudd og nekter nå å offentliggjøre bildene som viser USAs mishandling av fangene i Abu Ghraib-fengselet i Irak.
De bildene vi ikke har fått se, viser  tortur og
voldtekter
Noen soldater - bl.a. den kvinnelige soldaten Lynndie England - ble dømt for de ovegrepene som de gjorde seg skyldige i.
Urettferdig. Vi fulgte ordre, hevder de dømte.
Lynndie England som har sluppet ut av fengslet etter halvsonet dom, etterlyser en unnskyldning fra de egentlig skyldige.
Bare de mest forblindede tror at fangemishandlingen i fengselet Abu Ghraib som ble drevet av amerikanerne, ble initiert av menige soldater og lavere befal på stedet.
De skyldige befant seg i Washington.
Det var høyerestående militære ledere og politikere på toppnivå i det amerikanske samfunnet.
Derfor blir sannheten nå tildekket - slik at presset for å finne de egentlig skyldige ikke skal bli for sterkt, og i håp om at folk skal glemme slik at USA kan fortsette å framstå som forsvarer av demokrati, humanisme og menneskerettigheter.
Dette er de egentlige årsakene.
Ikke frykten for taktiske komplikasjoner.
Mange vil gå på den limpinnen.
Noen fordi de ikke ønsker å vite.
Vi andre vet hva USA er i stand til når de finner det opportunt.
Landet er ikke et hår bedre enn andre stormakter.
USA er humanistisk akkurat så lenge landet har fordel av det.
Vi som hadde håpet at Obama skulle representere en fornyelse også på dette området, har fått vår første skuffelse.
 De militære og haukene i Washington har vunnet sin første seier over presidenten.
Det blir neppe den siste.

Kay Olav Winther d.e.


Kort sagt: Sosialistisk enhetsskole

Jeg vil ikke snakke om hva de andre partiene mener. Jeg vil snakke om FrPs politikk, sa Siv Jensen, og det løftet holdt hun i landsmøtetalen sin.
Og godt var det, for hva de andre partiene står for, kan hun og partiet hennes tydeligvis ikke så mye om.
På Fremskrittspartiets nettside finnes noe som kalles "stortingsgruppens politiske faktaark".
Fakta er det ikke.
Men interessant lesning, for en del av det som står der, viser i klartekst at FrP ikke forstår vesentlige sider ved den politiske virkeligheten partiet er omgitt av.
"Vi er ikke like, men unike, og vi trenger et utdanningssystem som setter enkeltindividet i sentrum,"sier "faktaarket".
Det er det ikke stor uenighet om.
Det har vært norsk skolepolitikk i uminnelige tider.
I tillegg er det viktig at skolen gjør de unge til samfunnsborgere - ikke til perspektivløse egoister som kun er opptatt av å mele sin egen kake.
Men når Fremskrittspartiet omtaler dagens skole som "regjeringens sosialistiske enhetsskole der alle må og skal lære akkurat det samme, og der målsettingen er at barn og unge skal tenke likt, snakke likt og oppføre seg likt," tar partiet et langt steg bort fra virkelighetens verden.
Finn fram et leksikon og prøv å lære hva sosialisme er, og slå opp i målformuleringene og læreplanene for dagens skole for - om mulig - å få litt kunnskap som grunnlag for "meningene". 
Begrepet "regjeringens sosialistiske enhetsskole" er politisk snikksnakk beregnet på et uinformert publikum som lar seg informere og styre av slagord, fyord og enkle resonnementer som appellerer til ignoranse, fordommer og lavere instinkter.
På TV framstod FrP som et velsmurt, meningsfabrikkerende valgmaskineri med et visst amerikansk tilsnitt.

Men det er visst fortsatt et stykke fram til at partiet kan betraktes som et seriøst politisk alternativ.

Kay Olav Winther d.e.


Belønning til de friske?

Et munnhell sier at det er bedre å være frisk og vellykket, enn syk og fattig. 

De fleste har hittil forstått at det er selvinnlysende, men at de færreste av oss har mulighet til å velge. Bare ikke Fremskrittspartiet. De vil opphøye ordleken til politikk.

Partiets programkomité har foreslått å belønne dem som er heldige og er friske, fordi de går på jobb. Saken skal behandles på partiets landsmøte som står for døra. 

Sykdom er noe vi ikke kan gardere oss mot. Den rammer uten persons anseelse. Og helt uten objektiv eller subjektiv skyld. Heldigvis kan man i dag råde bot på sykdommer som før medførte den visse død. Men kuren kan ta tid. I mellomtiden må de syke i de fleste tilfelle være borte fra jobb.

Det bør de straffes for, mener FrP. Det vil si: De sier ikke akkurat det, men det de sier, medfører fravær av belønning. Konsekvens er at de syke "straffes". Økonomisk og mentalt. Når de er så dumme å bli syke, kan de ha det så godt. 

Det finnes mange slags sykdommer. Synlige beinbrudd og ikke fullt så synlige psykiske og psykisk-somatiske lidelser. Langvarige og kortvarige. Mange er jobb relaterte. Det vil si at de utløses av forhold på jobben. 

Uten å si det, sier FrPs forslag at den enkelte har seg selv å takke. Hvis du bare tar deg sammen, kan du gå på jobben, og gjør du det, bør du bli belønnet for det. Det bør også de som er syke og går på jobb likevel. Frammøte og tilstedeværelse er viktigst. Hva det koster den enkelte og samfunnet i ødelagt helse på lengre sikt, er mindre interessant. 

Tror jeg da at alt såkalt sykefravær er velbegrunnet? 

Nei, det tror jeg ikke. Jeg har hørt personer på ramme alvor mene at de har krav på "3-dagern" enten de er syke eller ikke. Og enkelte har en "svak karakter". At noen av disse skofter jobben under dekke av å være syke, er det ingen grunn til å tvile på. 

At Staten som bærer utgiftene, og arbeidsgiverne som lider tapene, ønsker å få ned sykefraværet er forståelig. Men det må ikke føre til at personer som er reelt syke - kortvarig eller langvarig - blir stigmatisert og kommer dårligere ut av det enn dem som er utstyrt med en god helse. Vi har et solidarisk samfunn. De økonomiske hjelpeordningene bygger på at de sterke deler med de svake, og de friske med de syke. I mange land ser de annerledes på det. De topper ikke statistikken over land som det er best å bo i. 

Hvis vi skulle være så uheldige at Fremskrittspartiet skulle få avgjørende innflytelse på samfunnsutviklingen, tyder mye på at vi ville få et enklere samfunn. Enklere i betydningen mer primitivt. Et samfunn som er mer preget av troen på at enhver er sin egen lykkes smed, og mindre på at solidaritet er en høyere, og mer høyverdig, grad av sosial bevissthet. 

Den tiden da man kunne velge å bekjempe FrP ved fortielse og latterliggjøring, er over. Partiet må tas på alvor. Også av velgerne. 

På mange områder foreskriver FrP virkningsløse eller tvilsomme medisiner som kur mot samfunnets lidelser. I mange tilfelle gjør medisinene sykdommen verre og smertene større. Velgerne bør derfor tenke seg meget godt om før de gir partiet mulighet til å innta regjeringskontorene for å eksperimentere med den velferdsstaten og de solidariske, sosiale hjelpeordningene som vi har innført. 

Nå har ikke FrP vedtatt programkomiteens forslag. Ennå. Vi kan fortsatt håpe på at landsmøtet legger det bort.  Men skulle det bli vedtatt, skal enhver vite at sykdom kommer som kasta på deg. Også såkalte livsstilsykdommer, som noen mener at de syke selv er skyld i, kommer uanmeldte og rammer tilfeldig og "urettferdig".

Hold deg derfor borte fra partier som tror at sykdom er noe du finner på, eller som tror at livet er en avansert form for bingo der de som får utdelt lykketallene er de som skal ha rett til å rope inn gevinsten.  De fleste norske politiske partier - og forhåpentlig også de fleste av velgerne - er kommet lenger i politisk modenhet og sosial bevissthet.

Vis det 14. september. 

Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Kartlegging av jødehat.

Norske myndigheter bør gjøre mer for å undersøke antisemittiske holdninger i Norge, sier lederen av Holocaustsenteret, Odd-Bjørn Fure til VG Nett.
Bakgrunnen for uttalelsen er at noen tullinger har tagget ned gravsteder på den historiske jødekirkegården på Sofienberg i Oslo med nazisymboler og slagord.

 Anne Sender som er leder i Det mosaiske trossamfunnet, ønsker at angrep på jøder skal registreres spesifikt og ikke bare inngå i sekkebegrepet "hatkriminalitet".

Jeg er enig med Fure og Sender.

La oss få fakta på bordet.

Men skal en slik registrering vise tingenes reelle tilstand, må vi ha en korrekt, meningsfull definisjon av hva antisemittisme - eller mer presist: jødehat - er.

Uenighet om og angrep på den politikken Israel fører, er verken antisemittisme eller jødehat!

Vi må ha en klar grense mellom uvettig opptreden utført av tullinger uten vurderingsevne og folk som gir utilstedelig uttrykk for hat mot jødene som folkegruppe og mot jødiske personer i kraft av deres etniske tilhørighet.

Og: Vi må få vite hvilke personer og grupper som huser slike fordommer, og hva som har utløst hatet.

Kunnskap gir oss muligheter til å sette inn mottiltak.
Fikk vi en slik pålitelig registrering, kunne det dessuten kanskje vise seg at jødehatet er mindre enn enkelte antar.

Og skulle det motsatte bli bekreftet, bør vi sette i gang en intellektuell ryddeaksjon for å fjerne mest mulig av slik åndelig forurensning fra det norske landskapet.

Uansett hvor det "brune" grumset måtte holde til.

Kay Olav Winther d.e.


Kort sagt: Ekstrem islamisme

Politiets sikkerhetstjeneste har avslørt en gruppe på 25 voksne menn som "knyttes til ekstrem islamisme".

Det er slik islamisme som Martin Kolberg fikk kjeft for å ha advart mot - for den slags islamisme har vi ikke i Norge i følge forståsegpåerne.

I andre land, ja, men ikke i Norge.

En sentral person i miljøet er en tidligere Talibanminister fra Afghanistan.

Han er imam i en muslimsk menighet i Oslo.

Men slike avsløringer gjør selvfølgelig ikke inntrykk på de naive idyllikerne.

De mener sikkert at saken har fått feil proporsjoner og dimensjoner - eller at den rett og slett er konstruert.

Hva gjør han med det døve øret? spør Jan Erik Vold, og svarer: Det døve øret hører han med.

Sånn er det med naivistene også.

De hører med det døve øret.
Og ser med det blinde øyet.

Kay Olav Winther d.e.


Kort sagt: En provokasjon

Da det ble avslørt at deltagerne på LO-kongressen ble vartet opp av servitører uten tariffavtale, ble det kaos i Folkets Hus, kan VG Nett fortelle.

Kaos ble det neppe.

LO og forbundene lar seg ikke så lett vippe av pinnen.

Men bestyrtelse ble det nok.

Og forargelse.

Og det med god grunn.

Å hyre inn en bedrift som ikke gir de ansatte tariffavtaler, er en utrolig tabbe av Kongressenteret, dvs. Folkets Hus.

Ekstra provoserende var det at det var selveste LO-kongressen som skulle betjenes, men arbeiderbevegelsens egen høyborg, skal selvfølgelig ikke bruke uorganiserte arbeidstakere og bedrifter med uryddig arbeids- og organisasjonsforhold, ellers heller.

LO har bidratt sterkt til utviklingen av det norske velferdssamfunnet ved å sørge for at arbeidstakerne ikke utnyttes og ikke skaltes og valtes med, men har trygge arbeidsforhold med forutsigbar lønn og sosiale rettigheter.

Sterke samfunnskrefter er i mot alt hva LO står for og vil gjerne skru klokka tilbake.

De resultatene LO har oppnådd er ikke kommet av seg sjøl.
LO har aldri fått noe gratis og har til alle tider måttet kjempe for de resultatene organisasjonen har oppnådd på vegne av oss alle.

Hadde fadesen med de uorganiserte servitørene ikke blitt oppdaget, ville LOs motstandere hovert.

Se, dere må selv benytte uorganiserte og bedrifter som er billigst fordi de ikke følger LOs "rigide?" tariffbestemmelser.

LO gjorde kort prosess i saken.

Det var det eneste riktige.

Forhandlinger med den oppsagte bedriften for å bringe ansettelsesforholdene i orden, får komme etterpå.

Det er en forbundssak.

Kay Olav Winther d.e.

Stopp russefeiringen!

Russevesenet har overlevd seg selv. Det er på tide å sette en stopper for tøyset.

 

En gang var russefeiringen uskyldig moro med visse tilløp til dumheter. I dag er den stort sett dumheter med visse tilløp til moro.

 

Den videregående skolen skal gi de unge kunnskap og holdninger.

 

Russefeiringen er formelt sett privat, men i realiteten en del av skolens opplæring og oppdragelse. Rent bortsett fra at den utelukkende bidrar negativt og bryter alle de gode forsettene som skolen har og bruker flere år på å virkeliggjøre.

 

Russeordningen legaliserer dumheter, pøbelopptreden og kriminell atferd. La dem holde på, man er russ bare en gang i livet, sier de feigeste for å glatte over og for å slippe å gjøre seg upopulære. Slik velger de å se gjennom fingrene med utilbørlig oppførsel og moralsk forkastelige handlinger, i stedet for å ta ansvar og erklære at nok er mer enn nok.

 

Å straffe alle for dumheter som et mindretall gjør seg skyldig i, er dårlig pedagogikk. Men det dreier seg egentlig ikke om straff. Ingen kan - eller vil - hindre privatpersoner i å komme sammen for å ha det morsomt - på en måte og i en målestokk som samfunnet kan akseptere.

 

Det man bør sette en stopper for er den nasjonaliserte, organiserte, uniformerte og kollektive utskeielsen som russefeiringen er.

 

En gang var russevesenet en slags uskyldig utblåsning med løs snipp og utslått hår, etter disiplinert skolegang. En markering av cornua depositurus, av at man i løpet av skoletiden hadde ervervet seg kunnskap og visdom og derfor kunne legge hornene og det dyriske av seg fordi man var blitt et dannet menneske og kunne tre inn i den akademiske stand.

 

I dag tror de unge åpenbart at russetiden er til for at de skal markere at de fortsatt er uvitende og har sviktende dømmekraft, og lite og ingen ting har lært i løpet av den lange skolegangen som fellesskapet har kostet på dem.

 

Norge er ikke alene om å ha ritualer som markerer overgangen fra barn til voksen eller fra "hornprydet dyr til kultivert menneske", men ingen andre land har så banaliserte og abnormaliserte skikker som det den norske russefeiringen representerer.

 

Tiltak som for eksempel å flytte på eksamen, har ikke hatt den ønskelige effekt. Løftede pekefingre virker heller ikke. Russen bare turer fram I dobbelt forstand. Mange avgangselever prioriterer russeutskeielser framfor studier og eksamen. For altfor mange bidrar russefeiringen til å ødelegge års skolegang og forpurre eller utsette realiseringen av framtidsplaner.

 

Den som påtar seg belastningen med å avskaffe russefeiringen slik vi nå kjenner den, vil bli møtt med protester og forsøk på obstruksjon fra den framtidige russen - og ikke minst fra alle dem som lever høyt på årskullenes ekstravaganse. For i dag er russefeiringen et kommersielt jippo som holder liv i hele bransjer av utstyrsleverandører og klesimportører. I tillegg til at russetiden er demoraliserende og tillater at unge - men tross alt voksne! - personer opptrer ansvarsløst og til dels kriminelt under dekke av at det dumme som de gjør, er "uskyldig russemoro".

 

Russ kan feire lokalt og regionalt, og ha det morsomt i sosialt akseptable former. De landsomfattende raidene som preges av hordementalitet og hvor russen bruker det offentlige rom til forum for bråk og kvalme, er det umulig å holde kontroll med og styring på. Lovløs og uvettig opptreden kan ikke overses eller unnskyldes. Russetid er ikke en formildende omstendighet, men en skjerpende. Formaninger har ikke hjulpet hittil. Det burde være klart for de fleste hva som må til.

 

 La oss en gang for alle sette en stopper for russefeiringen slik vi i dag kjenner den.

Kay Olav Winther d.e.


Høyre lider av selvskadesyndrom

Høyre sliter. Meningsmålinger viser at partiet har sin svakeste oppslutning på tre år. Partiet er nede under 12 prosent. Tilbakegangen er nesten to prosent. Det er et ras vi er vitne til.

 

Jeg har tidligere skrevet at Høyre lider av selvskadesyndrom. Det gjentar jeg med god samvittighet.

 

Vi er åpne for et samarbeid med alle og vil ikke stenge for noe borgerlig alternativ, sier Erna og tror at hun avklarer Høyres posisjon. I realiteten kludrer hun den til.

 

For det dreier seg ikke om hvem hun er villig til å lukke øynene og gå til sengs med, men om hva de skal foreta seg sammen i sengehalmen.

 

Hvilken økonomisk politikk skal en eventuell FrP-Høyre-regjering føre?  Det store FrPs eller det lille Høyres?  Man står verken trygt eller komfortabelt på to hester som løper i hver sin retning. Det skjønner velgerne, men ikke Erna.

 

Velgerne skjønner også at det er betydelig politisk avstand mellom FrP og Høyre på en rekke andre politikkområder. Tror Erna at hun kan få velgerne til å se bort fra dette? Det er som å tro at hun kan gjemme seg ved å stikke hodet i sanden.

 

Størrelse- og styrkeforholdet tilsier at en FrP-Høyre-regjering, i realiteten og i praksis blir en Siv Jensen-regjering med Høyrestøtte. Erna Solberg må gjerne poengtere at hun er Høyres statsministerkandidat, men det gjør neppe inntrykk på så mange. At FrP skulle la Erna remplassere Siv som statsminister er totalt utenkelig. Det skjønner de nok i Høyres Hus også - om de skal være ærlige.

 

På den norske, partipolitiske skalaen er Høyre et sentrumsparti etter at FrP har entret arenaen og vokst seg stort og sterkt ved å hevde klare populistiske og liberalistiske standpunkter. Skal Høyre gjenerobre skansen på ytterste Høyre fløy, må partiet bytte ut en rekke politiske oppfatninger og utstyre seg med noen brunaktige striper i det blå.

 

Det ville glede en del pengefolk som ønsker seg et mer liberalistisk Høyre. Ikke nødvendigvis et parti som er mer næringspolitisk orientert, men et parti med klarere liberalistiske synspunkter og holdninger. Et parti som gir friere spillerom til kapitalen, og som vil fremme markedets betydning på bekostning av politisk styring. M.a.o. et parti som kan gjøre vulgærkapitalismen mer stueren enn FrP kan, og som markedsfører FrPs politikk i en mer dannet og sosialt akseptabel tone.

 

Om Høyre er villig til å gi avkall på sin moderne historie og sin sjel for å kunne boltre seg med FrP mens pengefolkene - dvs. kapitalistene - søker tilfredsstillelse ved å se på i kikkhullet, bør helgas landsmøte gi signal om.

 

Høyres eneste realistiske alternativ er å markere egne synspunkter - dvs. egen oppskrift på løsning av aktuelle politiske utfordringer - og erklære seg villig til å samarbeide med partier med samme mål og midler.

 

Da kan partiet bli trodd og tatt på alvor. Men da knytter det seg samtidig til et regjeringsalternativ som forutsetter at de to minipartiene KrF og Venstre ikke bare holder seg flytende, men kommer seg opp av vannet og tar arbeidsklærne på. Men det er lite som tyder på at det skal skje. KrF befestet nylig sin stilling som partiet for en liten, utgruppe med ultrakonservative moralholdninger, og Venstre har én synlig politiker og han banaliserer partiets politikk ved å brumme mer om regjeringens utilstrekkelighet enn om hvilke politiske løsninger Venstre har å by på. KrF og Venstre er partiene for dem som allerede tilhører menighetene. De sanker ingen nye velgere, men kan i heldigste fall gjøre seg håp om å vinne tilbake noen vandrere.

Politikk er primært meninger, men det er også mennesker. Dvs. et spørsmål om hvem vi kan ha tillit til - og tro på. Velgerflukten har bl.a. sammenheng med diskusjonen rundt min person, sier Erna Solberg.

 

Det er selvfølgelig riktig. Erna Solberg framstår ikke som en person som man entusiastisk gir politisk makt og innflytelse til. Det hun sier virker enkelt tenkt, og å benekte fakta og presentere urealistiske drømmer, tenner en ubetydelig del av de velgerne som sitter på gjerdet eller leter etter et politisk alternativt til dagens regjering. Da framstår Siv Jensen som langt mer klar, bevisst - og ikke minst besluttsom.

 

Og så har hun til forskjell fra Erna og Høyre en langt mer konsistent, klar og lett forståelig politikk. Med en politikk som staket ut kursen for et samfunn som står over for store utfordringer, kunne Erna stått fram som et alternativ til Jens og Siv. I stedet har hun flyttet fokus fra politikken til taktikken, og sagt at hun er villig til å sluke kameler og gå til køys med hvem som helst bare hun kommer i regjering. Det er en holdning som imponerer stadig færre. Akkurat nå er det mindre enn 12 prosent av landets befolkning som liker det de hører.

 

Erna har bedyret at hun vil fortsette på samme galei og markedsføre dette perspektivløse taktikkeriet når hun skal tale til det partiet hun er leder for. Hvis Høyre vil sitt eget beste, benytter det landsmøtet til å flytte oppmerksomheten fra den perspektiv- og holdningsløse diskusjonen om taktisk samarbeid til de politiske realitetene.

Og til å si: Vi samarbeider med dem som er enige med oss. Vi er et seriøst og anstendig parti. Vi vil gjerne regjere, men vi er ikke villige til å selge vår sjel for å komme i regjeringsposisjon. Vi er Høyre, ikke FrP light.


Kay Olav Winther d.e.

Har vi valgt feil?

Fremskrittspartiet vurderer å kreve at kjøpet av Joint Strike Fighter jagerfly til det norske forsvaret granskes.

Det er på sin plass. Når det gjelder et gigantkjøp med så stor betydning for norsk forsvarsevne og norsk økonomi, må det ikke herske noen tvil om at alt har gått riktig for seg. Dvs. at alle relevante data og opplysninger er kommet fram og er tatt saklig hensyn til. 

Statssekretær Barth Eide har tidligere beroliget allmennheten med at det endelig ordet ikke er sagt ,og at man har økonomiske garantier som vil sikre oss mot "uforutsett" prisstigning eller andre ubehagelige overraskelser. Det må bety at kjøpet kan omgjøres hvis forutsetningene svikter. Skulle en grundig, uhildet analyse vise at tallene taler for JAS Gripen, er det altså ikke for sent å snu, i følge regjeringen. 

Jeg har på denne bloggen gitt utvetydig uttrykk for at Norge burde velge svensk. Klikk på denne lenken og se argumentene. Regjeringen er kommet til et annet resultat.

Det både overrasker - og overrasker ikke. De økonomiske dataene som regjeringen la til grunn for sin beslutning stemmer dårlig over ens med dem som har versert i media så vel før som etter regjeringens beslutning. Etter flere eksperters mening er det grunn til å frykte at det amerikanske alternativet blir langt dyrere enn regjeringen mener. Og at det vil gi mindre tilbake til norsk industri i form av produksjonsoppdrag og deltakelse i forskning og utvikling.

Man har kunnet få inntrykk av at regjeringen har "skjønnmalt" det amerikanske tilbudet. Tilsvarende synes det svenske alternativet å være overpriset og teknisk, teknologisk og strategisk undervurdert. Disse momentene overrasker.

Hva som ikke overrasker , er at regjeringen velger amerikansk som en videreføring av amerikansk-norsk forsvarssamarbeid, stor og mangfoldig amerikansk innflytelse i det norske forsvaret og langvarig samarbeid om bruk og vedlikehold av amerikanske fly.
 
Dette er et i høyeste grad relevante momenter i sammenhengen.  Men forsvarsstrategiske forhold må ikke kamufleres med økonomiske eller andre argumenter. Vi vil vite hvordan ting virkelig henger sammen, hvilke beveggrunner regjeringen har og hvordan de ulike hensynene innvirker på de beslutningene som tas. 

Kanskje er regjeringens vurderinger og beslutning de riktige. Men det hefter alvorlig usikkerhet ved saken. Uklarhet også. Og nå dukker en velrenommert forsvarsanalytiker opp og mener at gransking er påkrevd. Det gjør oss - dvs. allmennheten, regjeringens oppdragsgiver - ikke nettopp roligere. Så la oss få en gransking av saken og alle dens implikasjoner - forsvarsstrategiske, økonomiske og politiske. 

Hvem som skal foreta en slik gransking vet jeg ikke. Men den bør foretas av folk som ikke kan mistenkes for å gå til oppdraget med forutfattede meninger eller bundet mandat. Det siste vi trenger er en granskingsrapport som øker uklarhetene og befester eventuelle mistanker om at alt ikke har gått riktig for seg, eller at det er gjort alvorlige feilbedømmelser og trukket konklusjoner på sviktende grunnlag.

En slik gransking bør regjeringen straks si ja til. Den er i sakens og nasjonens og dermed også i regjeringspartienes interesse. Flykjøpet skal vi leve med, gjøre oss nytte av og betale på i mange tiår framover. Skulle framtiden vise at regjeringen har beregnet feil og besluttet feil, vil det være en alvorlig belastning - ikke minst for det "statsbærende" Arbeiderpartiet. Det er en potensiell "arvesynd" som slektledd etter slektledd vil måtte slite med, og som verken partiet eller nasjonen har råd til. 

Så la oss være sikre på at alle fakta er kommet på bordet, og at flykjøpet kan forsvares militært, næringspolitisk og økonomisk. Skulle granskingen vise noe annet, f. eks. at vi burde valgt svensk, må kjøpet gjøres om. Det er det full mulighet til, skal vi tro regjeringens talsmann. 

Kay Olav Winther d.e.


Skal vi ofre de unge?

500 personer i Oslo har demonstrert for "fri hasj"! og legalisering av marihuana kan VG Nett fortelle.


Så vidt jeg kan forstå, er det en årviss foreteelse, for en person ved navn Torkil Bjørnsson, har deltatt i tilsvarende marsjer siden 1999.  Han er talsperson for en organisasjon som kaller seg NORMAL. Det er forkortelse for Norsk organisasjon for reform av marihuanalovgivningen.
 

Rustilhengerne og naivister må få kjempe for sine interesser og "rettigheter", men de får finne seg i at få oppegående, ansvarsbevisste, voksne personer tar dem alvorlig og slutter seg til deres korstog.

 

"Normale" er forkjemperne for mer legalisert rus ikke - heldigvis. Normen i Norge er fortsatt skepsis til avhengighetsskapende rusmidler. Rusforkjemperne er en liten utgruppe.

 

Og godt er det. Godt for ubefestet ungdom som føler seg fristet av "snill", "ufarlig" dop. Unge som bare skal prøve, og som kan slutte akkurat når de vil. Som tror at de har sterk karakter, og vet hva de gjør, og som slett ikke er i"nteresserte i å havne på kjøret". De er jo ikke dumme heller! Mener de selv. I sin naivitet.

 

Hasj og marihuana er milde narkotika, men ikke ufarlige. De er avhengighetsskapende. Ta en tur på "Plata" og andre steder hvor rusavhengige vanker og foreta en skikkelig undersøkelse av hvordan de narkomane kom ut på skråplanet og begynte reisen utfor. Svaret vil i de aller fleste tilfelle være: Det begynte med hasj. Jeg trodde det var ufarlig, men plutselig satt jeg i klisteret.

 

Rusmidler er avhengighetsskapende, uansett hva liberalistene tror - eller sier . De skaper kjemisk og sosial avhengighet. Å komme ut av rushelvetet krever ikke bare frigjøring fra rusmidlene, men løsrivelse fra det sosiale miljøet hvor rusmidlene er det viktigste sammenbindende limet.

 

Hvis det hadde vært så lett å ikke bli avhengig og å løsrive seg fra dopavhengigheten og miljøet som enkelte vil ha det til, hadde mange - trolig de fleste - misbrukerne sluttet å ruse seg. Når de ikke slutter, er det ikke fordi de ikke vil, men fordi de ikke kan.

 

Vegen til mindre misbruk går via begrensninger av tilgangen på dop. Legalisering er å åpne kranene. Fortsatt forbud betyr vanskeligere tilgang og en markering av at bruk av rusmidler er juridisk, og sosialt og medisinsk uakseptabelt.

 

Til det vil noen innvende at dagens forhold viser hvor uheldig den rådende narkotikapolitikken er. Ja, vi har uheldige og uverdige forhold, men ingen ting tyder på at liberalisering eller legalisering vil endre forholdene til det bedre. En del rusavhengige vil trolig få det "lettere", og samfunnet vil sannsynligvis bli spart for en del rusrelaterte forbrytelser, men rekrutteringen vil med all sannsynlighet øke.

 

Tilgang gir bruk. Bruk skaper avhengighet.


Rusmisbruk er selvpåført. Likevel bør samfunnet - dvs. fellesskapet - ta ansvar for dem som har mistet styringen på livet og ligger under for rus - enten problemene skyldes alkohol eller narkotika. Akkurat som det behandler all lungekreft - også den som følger av tobakksrøyking. Eller skadde som har oppført seg som villmenn i trafikken. Det er slik man løser medisinske utfordringer i et sosialt ansvarsbevisst samfunn. Ikke ved å åpne kranene og overlate problemet til markedet.

 

Behandlingstilbudet for rusavhengige er i dag høyst utilfredsstillende. Samfunnet har en "verkebyll", men gjør lite for å lindre smertene eller hele skadene. Alternativet til liberalisering er større sosialt ansvar og mer og bedre hjelp. Ikke å vende ryggen til for å slippe å se.

 

"Jeg har foreldre som har multippel sklerose, og det hjelper veldig for smertene å røyke marihuana," forteller en av aksjonistene til VG Nett.  

Medisinsk bruk av narkotika forutsetter ikke legalisering.  Det vet nok aksjonistene også. De sier seg forøvrig fornøyde med oppmøtet til aksjonen, men "legger vekt på viktigheten at flere marihuanarøykere står fram".

Dermed har de - uten egentlig å si det - gjort klart hvem som er den egentlige interessegruppen her. Det er misbrukerne.  Hensynet til dem som trenger narkotika som medisiner er et vikarierende motiv.  

Og den ubefestede ungdommen blir det eventuelle offeret. 

Kay Olav Winther d.e.


Hvem latterliggjør egentlig "skaperverket"?

Kristelig Folkeparti er i mot den kjønnsnøytrale ekteskapsloven.

 

Det er ikke noe nytt. Det nye er at partiet går så fordomsfullt og aggressivt ut. Det er som om partiet skulle være inspirert av debatten om Nina Karin Monsen og gjerne vil kaste seg på vogna når den likevel er i gang.

 

"Det norske folk har vært utsatt for et ran. Politikere uten respekt har solgt unna noe av det mest dyrebare folk har; vår arv," uttaler et av partiets sentralstyremedlemmer. 

 

Han kunne like gjerne sagt: Loven krenker en av mine kjæreste fordommer. For det er åpenbart fordommer det dreier seg om. Ikke primært hensynet til barn som "blir berøvet sin far", og ikke frykten for at ekteskapet skal bli "utvannet" og miste sin betydning som institusjon.

 

"Den nye loven er en hån og en trakassering og latterliggjøring av Guds skaperordning," sier en landsmøtedeltaker fra Østfold i følge VG Nett. Han mener at den guden han tror på, har skapt menneskene og delt dem i kjønn. De som er  slik at de blir seksuelt tiltrukket av personer av samme kjønn, har han øyensynlig ikke skapt.

 

Aner delegatene over hodet ikke den logiske bristen de gjør seg skyldig i? Hvis man først tror at en allmektig, ufeilbarlig gud har skapt menneskene i sitt bilde, har han vel også skapt de homofile og de lesbiske? Slik de er? De er altså like "fullkomne" som resten av oss.

 

Hvis de da ikke må betraktes som feilvare? Vrakgods som bør støpes om? Slikt sier man jo ikke rett ut i et "anstendig" parti. Men er det det man mener?

 

Kristelig Folkepartis gud er vel allmektig? Og ufeilbarlig? Skaper han feilvare?

 

Kan det være slik at det er de selvrettferdige landsmøtedelegatene som håner og trakasserer skaperverket? At de blander skaperverk og "guds vilje" med menneskelige fordommer? Rett og slett fordi "skaperverket" ikke er slik som de i sin småborgerlige, fordomsfulle, innsiktsløse "klokskap" gjerne hadde sett at det var? M.a.o. at det er mennesker - og ingen gud - som lager regler for hvilke uttrykk for menneskelig kjærlighet som kan aksepteres?

 

Kristelig Folkeparti er opptatt av at alle barn skal vokse opp i en "trygg ramme". Det er bra. Men går grensen mellom barn av lesbiske og homofile på den ene siden og barn av herofile på den annen? Vokser alle barn av herofile opp i en "trygg ramme"?

 

Kan det ikke tenkes at enkelte barn av lesbiske eller homofile par vokser opp i større trygghet og møter mer kjærlighet enn mange barn i heterofile ekteskap? Både heterofile ekteskap som går i stykker og ekteskap som formelt sett er vellykkede og henger sammen?

 

I så tilfelle er det ikke foreldrenes - eller de foresattes - seksuelle legning som er avgjørende, men selve det faktum at enkelte er dårlige foreldre, og at altfor mange barn ikke har det godt.

 

Hvis dette resonnementet har noe for seg, blir Kristelig Folkepartis - og Nina Karin Monsens! - argumenter hyklerske. De blir vikarierende motiver for å frata ikke-heterofile verdighet og retten til å ha barn.

 

Eller mer presist sagt: Til å ha barn innenfor ekteskapets ramme. For hvem kan hindre at lesbiske og homoseksuelle skaffer seg barn uten å være gift?

 

Å skulle noen falle på å svare at man får godta at de får kjødelige barn, men adoptere skal de ikke ha rett til, så blir dobbeltmoralen påfallende tydelig. For da blir det OK at noen barn vokser opp i "utrygge kår", bare det ikke blir for mange av dem, og bare ufrivillig barnløse ikke får øse sin kjærlighet ut over barn som de ikke har avlet selv.

 

Kristelig Folkeparti vil endre den nye ekteskapsloven så snart de får en anledning til det. Da må de i tilfelle gå i kompaniskap med Fremskrittspartiet, for det er der i gården man deler Kristelig Folkepartis oppfatninger i dette spørsmålet. Men Fremskrittspartiet er vel ikke stuerent? Eller? 

Rød Ungdom og Skeiv ungdom møtte opp under åpningen av Kristelig Folkepartis landsmøte og serverte muffins. Det skal nok betydelig mer muffins til før partiet får reversert ekteskapsloven. Men det er klart at for et nesten usynlig parti som befinner seg i skyggenes dal, kan det være fristende å ha en kampsak som skiller det fra andre. En sak som gir det oppslag på nettet, i papiravisene og etermedia. Som kort sagt gjør det synlig.

Men politisk gjennomslag bør partiet ikke vente seg. Verken de andre partiene eller velgerne er så lette å lure. Det blir nok med forargelsen og de store ordene. Heldigvis.


Kay Olav Winther d.e.