Ingen grunn til å "deppe"

Jeg er ikke blant dem som er mest opptatt av Grand Prix. Men jeg synes at Norge stilte med en fengende melodi med musikalske kvaliteter til årets konkurranse. Og ikke minst: At Didriks framføring var av høy klasse.

Derfor satt jeg - gamle mannen! - for første gang oppe og så og hørte på. To the bitter end.

I Dagsavisen på lørdag skrev Geir Rakvaag at "Norge kommer til Melodi Grand Prix-finalen med et av våre svakeste bidrag gjennom alle tider. En pompøs ballade som attpåtil høres ut som den er basert på en rekke gamle pompøse ballader".

Det er jeg ikke enig i.

At det ikke var balladenes år, og at det "nye" Europa, med et betydelig innslag av tidligere østblokkland, ikke likte den norske melodien - eller i alle fall ikke mente at den hørte hjemme blant "top 12", får vi bare ta til etterretning. Verken Didriks prestasjon eller melodien blir dårligere av det.

Didrik må ikke "deppe". Og ikke la skuffelsen over mangel på suksess forsure livet og forstyrre karrieren. Han er en særdeles dyktig og begavet artist. Og dette var ikke noe nederlag for ham.

Om de 19 melodiene som fikk flere poeng, var bedre enn det norske bidraget, er en smaksak. Det beror på ørene som hører. Og ørene er ikke nøytrale. Smak og behag er resultat av kultur og sedvane.

Ikke tror jeg at de som avgav stemme, har et så bevisst forhold til musikk at de var i stand til å kjenne igjen eventuelle elementer fra andre melodier i det norske bidraget.

Og ikke tror jeg at utfallet skyldes at landene i det mer sentrale Europa stemte på hverandre. Fenomenet "kompisstemming" er trolig langt mindre utbredt enn mange er tilbøyelige til å tro. At naboer - m.a.o. personer fra samme kulturgeografiske område - stemmer på hverandre, er logisk og neppe konspiratorisk. Det er naturlig at  de har samme smak. Og belønner naboens bidrag som lyder iørefallende for dem.

Faren ved Melodi Grand Prix - eller Eurovision Song Contest - er ikke kameraderi og belønning av av regional egenart. Faren er tvert i mot at egenarten forsvinner og musikken standardiseres og forflates for at den skal falle i smak hos flest mulig.

Melodiene - om jeg skal driste meg til å kalle dem det - som topper lista etter endt avstemning, avspeiler hva slags musikk folk vil ha. Og når land etter land gir toppscore til samme bidrag - enten det er Elexander Rybak eller tyske Lene - er den felles musikksmaken ikke til å ta feil av.

At avstemningsresultatet skulle være resultat av et ønske om å overse eller straffe Norge fordi "My heart is yours" er et konglomerat av tjuvgods fra Michael Jackson og kreti og pleti, er det ingen grunn til å tro. Den slags spekulasjoner er mye mer interessante for musikkjournalister enn for det store publikum.

Det var rett og slett ikke balladenes tur i år. Og ikke var det Norges. Og ikke Sveriges og Finlands heller. Mens danskene yppet seg i det gode selskap. En stund klatret de mot toppen. Som de imidlertid ikke nådde.

Det gjorde imilertid 19-årige Lena fra Tyskland. Med en sang som raskt vil være glemt.  Slik sett er alt i vanlig gjenge.

Det gjenstår bare å si at NRK gjorde en kjempejobb. Teknologien grenset inn til det overnaturlige, og de tre programlederne var så profesjonelt dyktige at man skulle tro at de hadde gjort det samme mange ganger tidligere. 

Nå gjelder det bare at de norske TV- og radiokanalene fortsetter å spille "My heart is yours". Det fortjener både personene som har laget sangen, Didrik - og vi.

Som sagt: Den er ikke blitt dårligere av at den ikke gikk til topps i går.

Kay Olav Winther d.e.