Knut Arild og Siv er sant!

Kristelig Folkeparti foretrekker Fremskrittspartiet framfor Arbeiderpartiet.

 

Den endelige avgjørelsen tas til sommeren en gang, men signalene er tydelige og ikke til å misforstå: Kristelig Folkeparti vil ha ny regjering. Partiet vil kaste den rødgrønne regjeringen til fordel for en "borgerlig" regjering.

 

Noen kaller den sittende regjeringen for "sosialistregjeringen". Det er selvfølgelig bare tøys.

 

Trolig finnes det en og annen sosialist i SV, men dagens Arbeiderparti er sosialdemokratisk. Det er nok de fleste SV'ere også når det kommer til stykket. Og i Senterpartiet er det trolig både sosialdemokrater, bondedemokrater  - og moderate og konservative "borgerlige". Ispedd et visst antall nasjonalister med Europa-fobi. 

 

Så den rødgrønne regjeringen er ikke sosialistisk. Verken i navnet eller i gavnet. Like lite som en "borgerlig" regjering vil være borgerlig.

 

For hva er "borgerlig" i dagens egalitære, klasseløse samfunn? 

 

Høyre er det nye arbeiderpartiet hevdet Høyres Torbjørn Røe Isaksen på Høyres landsmøte. Det var selvfølgelig et forsøk på bondefangeri. På samme måte som da Carl I Hagen i sin tid prøvde seg med det samme valgtrikset. Men samtidig hadde Røe Isaksen kanskje mer rett enn han var klar over. Om enn på en litt annen måte enn han hadde tenkt.

 

For i dagens norske samfunn er klassegrensene så godt som utvisket. Inndelingen i arbeiderklasse og borgerlighet kan - kanskje - fortsatt ha interesse for samfunnsforskere og historikere, men i praksis er skillene borte. Ikke forskjellen på fattige og rike. Men rubriseringen og plasseringen i samfunnsklasser er uten mening i den moderne velferdssamfunnet. Også klassefølelsen er borte. Og de som ser seg tjent med å tviholde på klassedelingen, har problemer med å definere klassene og påpeke hvor klassegrensene går. 

 

Inndelingen i sosialistiske og borgerlige partier er derfor meningsløs. Og helt uten verdi for den som søker å orientere seg i det politiske landskapet. Kroppsarbeidere stemmer Høyre, og næringslivsledere Arbeiderpartiet. Den som stemmer "sosialistisk" - i praksis altså sosialdemokratisk - i dagens Norge støtter automatisk en rekke ideologiske holdninger og praktiske politiske løsninger som tradisjonelt har vært oppfattet som "borgerlige". Og den som stemmer "borgerlig", får tradisjonelt sosialdemokratiske løsninger med på kjøpet. Ja, sannsynligheten taler for at mye av det som i årenes løp har ervervet seg plass i det norske Høyres ideologi, av konservative f.eks. i USA, vil bli betraktet som ren sosialisme - eller endog kommunisme.

 

De gamle begrepene som var tjenlige i klassesamfunnet, er uegnet som beskrivelser og politiske vegvisere i dagens Norge. Når partiene, politikerne og mediene fortsatt bruker dem, skyldes det trolig delvis at de ikke har innsikt og energi nok til å tenke nytt, og delvis at de ser seg tjent med å bruke de gamle begrepene - ikke bare på tross av at de er tilslørende, men fordi de er tilslørende. Polariseringen gjør det enklere å markere forskjeller. Og enklere for velgerne å velge. Mener partiene. I alle fall hevder de det.

 

Men i praksis er det selvfølgelig motsatt. Uklare begreper gjør valget vanskeligere. Fordi velgerne risikerer å få noe helt annet enn det de tror de vil få. 

 

Som f.eks. når de stemmer på Kristelig Folkeparti. Da får de Fremskrittspartiet og Siv Jensen med på kjøpet - hvis høyresiden skulle komme i posisjon til å danne regjering. For sannsynligheten for at det skal bli ny regjering uten Siv Jensen, er mindre enn liten. Det skjønner trolig Kristelig Folkeparti også. Vi vil ikke være støtteparti en gang til, sier Siv. Vi støtter bare regjeringer vi er med i. Så da kan Knut Arild si hva han vil. Ønsker han å regjere, må han regjere sammen med Siv.

 

Skal det bli en høyreorientert regjering uten Fremskrittspartiet, må det skje et under. Nå er jo egentlig Kristelig Folkepartis eksistens basert på troen på undere - m.a.o. på at det natturstridige skjer bare man tror sterkt nok. I dette tilfelle tror jeg nok at underet vil utebli. 

 

Når nå Kristelig Folkeparti snur ryggen til Arbeiderpartiet og orienterer seg mot høyre, betyr det at det sier seg villig til å krype til køys med Fremskrittspartiet. Det er for så vidt helt OK. Det bidrar til en polarisering - in casu en todeling av det politiske landskapet som blir ryddigere og tydeligere. Velgerne vet hvem de har med å gjøre. Mange av oss vil ikke savne de såkalte mellompartiene. Som riktignok gir velgere med spesialoppfatninger mulighet til å markere egenart, men som ikke alene har noen politisk innflytelse.

 

Jeg håper bare at Kristelig Folkeparti vet hva det gjør - og hvilke konsekvenser valget av partnere får. Jeg regner med at Hareide har studert eget partiprogram og sammenholdt det med ideologien og de politiske målene til samarbeidspartnerne. M.a.o.: At han har klart for seg hvilken politikk han og partiet hans støtter og hva slags samfunn han bidrar til å utvikle.

 

Hvis i en slik situasjon skulle falle på å svare at vi står sjølvsagt på vårt eige program og vil arbeida for dei løysingane som vi finn riktige, så er han i overkant naiv. Skulle Siv Jensen - og for den saks skyld, Erna Solberg - slå en strek over sine politiske mål for å imøtekomme og tekkes Kristelig Folkeparti?

 

Tror Knut Arild Hareide og partiet hans det, har de en lei overraskelse i vente. 

 

Kay Olav Winther d.e.


Hacking en alvorlig forbrytelse

Kripos har siktet to ungdommer for hacking. De skal i følge pressen ha rettet omfattende datangrep mot bl.a. Norsk Tipping, DNB og politiet. Etter sigende ble de avslørt av andre hackere.

 

Elektronisk databehandling er en viktig del av samfunnsmaskineriet. Innbrudd i datasystemene for å forårsake uautoriserte endringer, hente ut data elller forøve ødeleggelse, er alvorlige anslag mot fellesskapet. Forsøk på innbrudd og fullbyrdede innbrudd og derav følgende skadeverk må straffes hardt.

 

Det er grunn til å spørre om unge mennesker med mer datakunnskap enn vett og ansvarsfølelse, vet hvor alvorlige deres anslag mot datasystemene er. Enkelte ser på datainnbrudd som en avansert form for sport - nærmest som et spill. Et spill hvor kløktige, kunnskapsrike ungdommer slåss mot en anonym, ansiktsløs motstander som har de fleste fordelene på sin side. Desto større blir triumfen når motstanderen kan lures og nedkjempes - kanskje til og med uten at han vet at han er med i spillet.

 

Jeg har snakket med personer som bruker tid og krefter og penger på å utvikle hackingsystemer og på å bryte seg inn i nettsystemer hvor de ikke har lovlig adgang. De legger ikke skjul på hva de driver med. Og de kan ikke forstå mine og andres fortørnede reaksjoner.

 

Nettsteder med dårlig sikkerhet får ikke annet enn det de fortjener, mener de, og snakker åpent og med entusiasme om hvilke dumheter og ulovligheter de har vært med på.  De omtaler sine bravader som om det skulle dreie seg om en virtuell "virkelighet" - om dataspill.

 

Det skremmende - og tankevekkende - er at dette er personer som ikke engang ville drømme om å foreta et reelt, fysisk innbrudd i de lokalene hvor dataanleggene er plassert. De forstår åpenbart ikke at den elektroniske dabehandlingen og programvaren som benyttes, er en integrert og helt nødvendig del av den fysiske virkeligheten og et redskap i arbeidet med å få samfunnet til å fungere.

 

Den mangelen på innsikt og etikk som dataforbrytelsene representerer, skyldes trolig flere - til dels samvirkende - forhold. Først og fremst et forsømt fokus på samfunnsrelatert etikk og moral generelt. Men også en total forsømmelse av opplæring i hvilken samfunnsfunksjon elektronisk databehandling har. Og  mangel på dataetisk oppdragelse. Ikke bare i skolen, men i hele samfunnet.

 

De seneste to-tre 10-årene har den elektroniske databehandlingen invadert arbeidslivet og privatsfæren. Den har kommet som kastet på oss. Uten at vi har vært mentalt og moralsk forberedt på de utfordringene som dette nye hjelpemidlet stiller oss over for. Myndighetene har bare latt det skje. Uten å drøfte utfordringene. Og uten å forsøke å motvirke og forebygge skadevirkninger. Det er som om vi skulle sluppet bilen løs i samfunnet uten lover og regler - og uten en opplæring og oppdragelse til ansvar i trafikken.

 

PC'er og Mac'er har åpnet en helt ny verden for oss, i arbeidslivet, i samfunnsforvaltningen - og som medium for spill og lek og moro. Skillet mellom samfunnsnyttig virksomhet og spill og lek er blitt uklart.  Dette har flyttet våre moralske stabbesteiner og tilslørt grensene mellom virkelighet og virtualitet. Fenomener som ikke aksepteres i samfunnet forøvrig, drives åpenlyst på "nettet". I enkelte miljøer er tyveri en "respektabel geskjeft". Folk forsyner seg uten motforestillinger og dårlig samvittighet med resultatene av andres utviklingsarbeid. Kulturelle ytringer som f.eks. musikk, stjeles i stor skala under begreper og betegnelser som tilslører at det dreier seg om tyveri. Og når fenomenet diskuteres, er det ofte de som stjeler, som får medienes oppmerksomhet og beundring.

 

To unge menn er altså nå grepet og siktet for hacking. Det gjenstår å se om de blir dømt. Og - dersom de er skyldige - om de får en dom som svir og står i rimelig forhold til den samfunnsskadelige virksomheten som hacking er.

 

Jeg antar at data-hacking og data-ødeleggelser ved hjelp av virus er som et flytende isfjell. Bare en mindre del syns på overflaten. Det aller meste er skjult for øyet. Og det er den usynlige delen som representerer den største faren. Dataforbrytelser er anslag mot samfunnets sikkerhet. Å overvåke slik virksomhet er en oppgave for PST. Det burde være en prioritert oppgave.

 

For ikke lenge siden gikk statsministeren ut og fortalte om regjeringens ambisjoner om å legge hele statsadministrasjonens saksbehandling inn på data. Mye er gjort allerede - både i departementene og i underliggende etater. Næringslivet og finansinstitusjonenen bruker - og er avhengig av - elektronisk databehandling. I likhet med et stadig større antall privatpersoner. Datakriminalitet er ikke noe vi kan ta lett på.

 

Jo mer vi gjør oss avhengig av elektronikk og andre tekniske og teknologiske hjelpemidler, desto mer sårbare blir vi. Ikke bare for tekniske feil, men for sabotasje. I stor målestokk - og i mindre. Personer og grupper som ønsker å ødelegge - eller ikke forstår alvoret i ulovlig inntrengning og forurensning - kan utrette uopprettelig skade.

 

Dette må myndighetene ta på alvor. Det krever et oppdatert lovverk og en dømmende myndighet som forstår at det dreier seg om en samfunnsfunksjon av største viktighet og betydning.

 

Myndighetene kan ikke møte denne utfordringen ved bare i etterkant å straffe dem som har truet, trengt seg inn i eller ødelagt fellesskapets datasystemer. De må også sørge for å drive målrettet opplæring og bevisstgjøring av alle som har adgang til å bruke data. Spesielt de unge. Gjennom skolen vil man nå framtidige generasjoner databrukere. Men opplæringen og bevisstgjøringen må også rettes mot de av databrukerne som har lagt skoletiden bak seg. Budskapet må spres per data, gjennom andre etermedier, via aviser og blader og i trykksaker beregnet på ulike brukergrupper.

 

Noen vil trolig mene at dette er en naiv tanke. Og at personer med sviktende vurderingsevne og ansvarsfølelse ikke lar seg påvirke av informasjon og holdningsskapende misjonering.

 

At noen vil være immune mot argumenter, er sikkert riktig. Slik er det på alle livets områder. Lover, regler og oppdragelse preller alltid av på noen. Men vi legger ikke ned skoler og slutter ikke med oppdragelse av den grunn.  Vi må tro på at kunnskap kan formidles, og på at oppdragelse virker. Det er grunnlaget for kunnskapsoverføringen og holdsskapingen i et moderne, avansert samfunn.

 

Så også når det gjelder nye samfunnsfenomener som bruk av elektronisk databehandling. Vi har forsømt oss og latt anarkiet gripe om seg. Konsekvensene er store, og kan bli enda større. Nå må vi lære av våre feil og rette opp forsømmelsene. Men det bør skje raskt. Og det vil kreve helhjertet innsats fra myndigheter og medier.

 

Anslaget mot regjeringskvartalet forteller oss hva enkelte kan finne på for å ramme samfunnet. Det elektroniske databehandlingssystemet ligger laglig til for angrep. Ødeleggelser kan få store følger. La oss være føre var og ikke vente til noe skjer. La oss gjøre noe nå.

 

Kay Olav Winther d.e.