Erna - og det søte liv til sjøs

Erna forbereder seg på å danne regjering. Det gjør hun ved å sitte mest mulig stille i båten så den ikke skal kantre - eller noen falle uti.

 

Problemet er at de andre som er om bord, ikke sitter stille. De reiser seg stadig vekk og vifter med armene for å bli lagt merke til. Dessuten vil de alle sammen bestemme kursen og styre. Samtidig. Derfor slåss de om rorkulten så båten ruller fra side til side og stevnen peker snart hit og snart dit. Mens Erna sitter og holder seg fast, og innbitt sier til seg selv at hun nok skal ta roret når tiden er inne, og at alt skal gå bra.

 

De mest høyrøstede og aktive er Siv og matrosene hennes. Dere kan ikke seile noe sted uten meg, og hvis jeg ikke får det som jeg vil, går jeg i land, sier hun. Vel vitende om at Erna vil finne seg i nesten hva som helst bare hun får kalle seg kaptein. Hvor båten skal, er ikke så viktig for Erna. Navigare necesse est. Derfor stiller Siv ultimatum. Det ene etter det andre. En regjering som administrerer bompenger, kan hun ikke sitte i. Og asylordningen som åpner grensene for mennesker som ikke er som oss, men gjerne vil spise av kaka vår, vil sterke krefter blant mannskapet hennes, ha avviklet.

 

Innvandrerspørsmål er viktige for oss. På dette området har vi ikke noe å gi, sier fotfolket hennes, som vil løse problemet med tilstrømmingen av fremmede ved å opprette asylmottak i utlandet. Bare de som har fått oppholdstillatelse, skal slippe inn i Norge.

 

Høyres sosialpolitiske talsmann, Bent Høye, liker ikke Frp-forslaget. Ikke aktuelt, sier han. En slik ordning vil bryte med internasjonale regler. Dessuten vil søkemulighet fra utlandet, øke tallet på asylsøkere betraktelig - ikke minske det.

 

Det bryr ikke ikke Frp seg om. Når det har satt seg noe i hodet, holder det på sitt. Gjennomførbare og kloke eller ikke, forslag om å begrense innvandringen, er Frps trumfkort. Det har de ikke tenkt å gi fra seg  - uansett hva Erna og hennes drabanter mener. Innvandrings- og asylpolitikk er et område der Frp forventer gjennomslag i eventuelle regjeringsforhandlinger, sier Siv. Erna kan bare begynne å glede seg.

 

Erna skal i det hele tatt få litt av hvert å henge fingrene i hvis de blå vinner valget. Når Knut Arild, Trine og ikke minst Siv nekter å "avlyse" sine programmer og tar som en selvfølge at en felles regjering skal føre deres politikk på områder som er viktige for dem, kan ikke Erna lenger sitte rolig i båten og gjøre seg så liten og usynlig som mulig. Før eller siden må hun stå fram og ta standpunkt. Upopulære standpunk. Hun må si til skaphalsene at det der er for rabiat. Det kan du ikke få gjennomslag for. Og du Siv, må hun si, det er noe som heter handlingsregelen. Den må du følge. Vi skulle alle gjerne brukt mere penger, men det ville skade landets økonomi. Du må derfor sette tæring etter næring. Som oss andre - og som regjeringen til Jens. Noe frislipp kan vi ikke ha.

 

Når denne fighten skal tas, skulle jeg gjerne vært en flue på veggen.

 

Trolig blir ingen ting avklart før valget. Velgerne burde fått vite hva de kan vente seg, men det ville vært taktisk uklokt. Inntil videre kan de derfor stemme og tro at en blå regjering vil gi dem alt de vil ha. På en gang. F. eks. både skattelette og sterkere satsing på eldre og barn og forskning og helse og samferdsel og en lang rekke andre viktige samfunnsområder.

 

Flertallet i velgermassen ser ikke ut til å bry seg, så hvorfor skulle Erna, Siv, Knut Arild og Trine rive dem ut av  illusjonen - før det er absolutt uunngåelig?

 

De åpenbart uforlikelige uenighetene de blå partiene i mellom, burde imidlertid  få velgerne til å våkne. I alle fall de mest oppegående av dem. Skulle Erna og Siv få flertall, må de som den ambisiøse prinsessa i eventyret om Askepott, kutte av en tå her og en hæl der for å få skoen til å passe. Uansett hvordan det går med KrF og Venstre, vil det være Erna og Siv som bestemmer. Og Siv har ingen intensjoner om å la seg overstyre. Velgerne vil derfor under enhver omstendighet få noe annet enn det de har stemt for å få.

 

Noen framtrendende Frp-ere skjønner hvor det bærer hen. De frykter at Høyre vil sette bom for flere av de sakene som er viktigst for Frp, og at partiet vil måtte betale en for høy pris for å gå i regjering. Se på SV, sier de. Nestleder Ketil Solvik Olsen liker ikke uttalelsene, og ber dem tie stille og følge lederen. Taktisk sett er det Solvik Olsen som burde tie. Grasrota gir Siv den ryggdekningen hun trenger for å skremme Erna ytterligere med at for mange nei kan velte regjeringsprosjektet.

 

Siv vil i regjeringsposisjon - men ikke for å føre Høyrepolitikk. Enn si Kristelig Folkeparti- eller Venstre-politikk. Faneflukt vil være "drepen" for henne. Hun har derfor ikke så mye å gi. Verken når det gjelder innvandringspolitikk eller brudd på handlingsregelen. Eller andre viktige markeringssaker.

 

Erna derimot er avhengig av en eller flere av de andre. Spesielt av Siv, men i ytterste nødsfall også av Knut Arild og Trine. Erna kan nok danne regjering sammen med de to små, men det vil være en regjering på Sivs nåde. Og det vil sannsynligvis ikke bli noen lystseilas, men heller en sjanseseilas i brått og brenning gjennom urent farvann.

 

Jens og hans rød-grønne prosjekt har vært nederlagsdømt tidligere. Ved flere anledninger. Men når alvoret har gått opp for dem, har velgerne skjønt sitt eget beste. Jens har fått fornyet tillt.

 

Forhåpentlig får han tillit på ny. Så slipper Erna å forsøke å skape et regjeringsprogram av partiprogrammer som ikke lar seg forene, og en samarbeidsenhet av partier som alle tviholder på sin individuelle egenart, og halsstarrig erklærer at de ikke kan gi avkall på selv de mest rabiate delene av sine programmer.

 

Og så slipper Norge å gi seg ut på en politisk og økonomisk sjanseseilas i et Europa som er hardt skadet av økonomisk liberalisme. Norge er en øy av velstand og sosial likhet i et hav av arbeidsledighet og fattigdom. Det skyldes vår oljerikdom - men også måten rikdommen forvaltes på. La oss holde fram som vi stevner. Vi trenger ikke Erna og Siv til å eksperimentere med vår trygghet.

 

La oss derfor bruke både hodet og hjertet på valgdagen og fornye mandatet til Jens og hans mannskap.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Au pair - familiemedlem, hushjelp eller privatisert hjemmehjelp?

Au par-ordningen var i utgangspunktet tjenlig og bra. Den gav unge mennesker anledning til utenlandsopphold og språkstudier mot at de hjalp til i huset på lik linje med familiens øvrige medlemmer - passet mindre "søsken", redde opp og tok sin tørn ved komfyren og oppvaskbenken.

 

At gjesten bor au pair betyr på likefot - altså ikke som underordnet eller tjener, men med plikter og rettigheter som en av familien.

 

Så lenge ordningen i hovedsak omfattet ungdommer fra "velutviklede, rike land" som tok opphold i andre "rike" land, fungerte den stort sett etter forutsetningene. Au pair-jentene - for det var i all hovedsak jenter som dro ut - lærte språk etter "naturmetoden" og ble kjent med fremmede kulturer og kom hjem med kunnskaper og erfaringer som var dem til nytte senere i livet.

 

Mange hadde stiftet berikende personlige kontakter og holdt kontakt med familiene de hadde bodd i. Og flere endte opp som studenter i landet de hadde vært au pair i.

 

Hadde ordningen fortsatt slik, kunne den fortsatt hatt noe for seg. Etter hvert er imidlertid au pair-ordningen blitt noe ganske annet enn opprinnelig tenkt. I dag er den - i alle fall i Norge - stort sett blitt en ordning som forsyner norske familier med billig arbeidskraft. Au pair-ene er i alt for mange tilfelle ikke lenger likestilte familiemedlemmer, men hushjelper og tjenere. Med lange arbeidsdager, luselønn og lite fri. De er ikke unge heller, men voksne familieforsørgere fra fattigere land enn Norge. Billig arbeidshjelp for velstående nordmenn, og velkommen inntekt for underbetalte tjenestefolk som vet at de blir utnyttet, men i mange tilfelle har det enda verre i hjemlandet. Og derfor finner seg i de uverdige arbeidsforholdene uten å kny. Eller de lider i stillhet og lengter hjem.

 

I Dagens Næringsliv for 29. april skriver en norsk au pair-vert: "Som aleneforelder med arbeid uten vanlig arbeidstid ville jeg aldri kunnet forsørge familien om vi ikke hadde au pair. Dette gjelder flere aleneforeldre. Å ansette en nanny etter vanlig tarifflønn ville vært uaktuelt." Hun ber derfor om at ordningen ikke legges ned.

 

Her setter verten fingeren på sakens kjerne - kanskje uten egentlig å skjønne det. Hun bekrefter at au pair-personen ikke er en likestilt person i familien, men en arbeidstaker som avspises med kost og losji og lommepenger. Altså en hushjelp som blir behandlet slik hushjelper stort sett ble behandlet i Norge på 1800- tallet og på 1900-tallet før 2. verdenskrig. Forskjellen er bare at dagens hushjelper kommer fra fremmede land, mens de den gangen stort sett var fattige, norske ungjenter som kom inn til byene fra landsbygda.

 

Nå har den konservative tenketanken Civita - som kaller seg liberal tankesmie - funnet ut at au pair-ordningen er så effektiv og billig at den også bør kunne brukes i eldreomsorgen. Godt forslag, uttaler den daglige lederen i Seniorsaken, Tore Henning Larsen, og hopper på limpinnen med begge beina. Han tror at den fins mange au pairer som gjerne vil komme til Norge for å jobbe for eldre. Ja, han bruker i følge Dagsavisen, ordet jobbe - tilsynelatende uten motforestillinger eller blygsel.

 

Prosjektleder Mathilde Fasting i Civita er også prisverdig åpen om hva Civita har i tankene - eller på ambolten. Hun snakker ikke om likestilte familiemedlemmer og kulturutveksling, men konsentrerer seg om "fremtidens behov for hjemmebasert hjelp til eldre". I den ordningen hun og Civita har smidd, er au pair-personens status som "familiemedlem" totalt vekk. Hun kaller lommepenger, reisetilskudd og annen økonomisk kompensasjon for lønn og mener at au pair-personen skal ha " en arbeidsdag på fem timer". Altså ikke familiemedlemstatus, men et regelrett underbetalt arbeidsforhold.

 

Dette vil i mange tilfelle innebære en skyhøy lønn sammenlignet med det mange av au pair-ene kan få i sine hjemland, mener hun.

 

Det har hun nok rett i. Det er imidlertid irrelevevant. Arbeidstakere i Norge skal ha "norsk" lønn. Sosial dumping skal vi ikke ha. Av hensyn til de som rekrutteres utenfra, og av hensyn til norske arbeidstakere som risikerer å få sine tariffavtaler undergravd. Vi ønsker ingen lure knep. Ikke snedige krumspring og ikke utenlandske byråer som sørger for arbeidsavtaler som gir utenlandske arbeidere dårligere arbeidsvilkår og lavere lønn enn norske tariffavtaler tilsier. Det hjelper ikke å kalle yrkesgrupper noe helt annet enn det de er. En hushjelp eller en arbeider i helse- og omsorgsektoren er ikke en au pair - uansett om de er innlosjert hos klienten eller ikke. Og uansett hvordan Civita varmer opp og vrir og vrenger og hamrer på godset for å få det til å se ut som noe annet enn det det vitterlig er.

 

Mot slutten av innlegget i Dagsavisen 27. mai, ser Civita-forskeren ut til å oppdage hulheten i tankesmias eget forslag. Der skriver hun at de såkalte au pairene i eldreomsorgen - som hennes arbeidsgiver altså er gått i bresjen for -  etter hennes syn "burde ... vært behandlet som arbeidsinnvandrere, slik at de kunne arbeide en vanlig norsk arbeidsdag og fått lønn deretter. Dermed kunne de betalt for blant annet kost og losji og andre kostnader som i dag dekkes av arbeidsgiver. Det ville også hatt den fordelen at arbeidsforhold og bosted ble adskilt og behandlet uavhengig av hverandre."

 

Nettopp. Dette er sunn sans.

 

Men logikken glipper når hun halsstarring omtaler arbeidstakere som au pair , og argumenterer for at vedkommende etter Civitas opplegg, kunne "hatt flere arbeidsforhold og kanskje fordelt sin tid mellom to eller tre arbeidsgivere".

 

M.a.o.: Det Civita foreslår, er ikke annet enn arbeidsoppgaver og arbeidsordninger som vanlige norske hjemmehjelpere har i dag. Civita vil imidlertid kalle de ansatte au pairer. Skjønt, tankesmia vil ikke ha en tradisjonell au pair ordning. Den ønsker en ordning som åpner for privatisering av hjemmehjelpsordningen!

 

Her stikker hestehoven fram: " Om staten eller kommunen vil, kan man også innføre støtteordninger for eldre som ønsker å benytte slik hjelp og ikke bruker kommunens hjemmehjelp, eller man kan gjøre som i Sverige, innføre RUT- og ROT-fradrag. Det er i dag mest populært blant svensker over 75 år. Slike fradrag vil innebære en skattesubsidiering mot at den eldre selv har arbeidsgiveransvaret. Kommunens hjemmehjelpstjeneste vil kunne få avlastning for enklere oppgaver en au pair kan utføre, men au pairen kan selvsagt ikke ivareta medisinske pleiebehov."

 

Der slapp katta ut av sekken. Det Civita vil, er å bruke au pair-ordningen som en fot i dørsprekken for å komme innenfor med tiltak som fremmer privatisering. At det offentlige dermed kommer "billigere" fra det, er en bonus for enhver konservativ som gjerne ser at kommunene bruker mindre av "skattebetalernes penger". Om de samme pengene betales til private entreprenører, er tilsynelatende ikke fullt så betenkelig. Og fattige utlendinger kan sikkert kjøpes billigere enn bortskjemte norske helse- og omsorgsarbeidere. Så alt i alt ...

 

Altså en vinn-vinn-situasjon - synes åpenbart Civita. Vi får billigere eldreomsorg, og arbeidstakere fra fattigere land tjener langt mer enn de ville gjøre i hjemlandet.

 

Ideen fenger nok hos noen. Seniorsaken ser f.eks. allerede ut til å ha gått på limpinnen.

 

Og snart er det valg.

 

Kay Olav Winther d.e.