Pave Frans viser veg i Palestina-spørsmålet

Vatikanet har anerkjent Palestina som stat. Det er mer enn Norge har gjort. Pavestaten viser større moralsk mot og mer politisk kløkt og innsikt enn den norske regjeringen.

 

Anerkjennelse gir staten Palestina «moralsk autoritet og tyngde», mener en israelsk eks-ambassadør i følge NTB. Nettopp. Det er derfor Palestina bør anerkjennes. En stat som er likeverdig med Israel, gir palestinerne statsrettslig status. Annektering av palestinsk land, blir da å rekne som angrep på en annen stat.  Anerkjennelse av Palestina er første skritt på vegen til fredeligere forhold i området. Ja, ikke bare i det historiske Palestina, men i hele Midtøsten.

 

Tostatsløsningen skulle vært knesatt da Israel ble opprettet. En arabisk og en jødisk stat, var FNs intensjon og forutsetning. Hvis Israel og Palestina var blitt opprettet som likeverdige, selvstendige stater, ville utviklingen i det urolige området, med stor sikkerhet vært en annen. Mange stridigheter ville vært unngått, og mange liv ville vært spart. Både på israelsk og palestinsk side.

 

I årene som er gått siden statsdannelsen, har Israel forsynt seg grovt av det palestinske området. Konservative politikere i Israel tror at de selv, og staten Israel, er best tjent med at Palestina ikke får status som egen stat. Alt tyder på at det er en katastrofal feilvurdering.

 

Når israelerne i valg fortsetter å gi den politiske makten til konservative politikere, undergraver de sin egen sikkerhet. Politikere som Benjamin Netanyahu har neppe løsningen på de problemene Israel står over for. Han og hans meningsfeller er en del av problemet. De tror at Israels utfordringer kan løses ved militært overtak og krig. De forsvarer jødiske bosettinger på områder som de israelske bosetterne har tilvendt seg på uærlig vis ved å stjele landområder og eiendommer fra den palestinske befolkningen. Alle andre steder i verden ville slik oppførsel bli betraktet som inhuman og forkastelig. Myndighetene i ekte rettsstater ville grepet inn, hindret etnisk rensing, skipet rett og straffeforfulgt de skyldige. Men ikke i Israel og områder Israel tar herredømme over. Der har tyvene statens støtte.

 

De senere årene har stadig flere organisasjoner og land anerkjent Palestina som egen stat. At Pave Frans og Vatikanstaten nå formelt anerkjenner staten Palestina, må være en gedigen skuffelse - for styresmaktene i Israel og for Israel-lobbyene rundt omkring i den vestlige verden. Paven er åndelig overhode for millioner av katolikker verden over. Anerkjennelsen er derfor langt mer enn en gestus. Den er et tydelig tegn på at opinionen er i ferd med å snu. Det er neppe dristig å spå at stadig flere land vil anerkjenne den palestinske staten i åra som kommer.

 

Mye av den sympatien som Israel har nytt godt av siden holocaust, vil forvitre når det går opp for stadig flere hvilken behandling Israel utsetter palestinerne for. Pavestatens anerkjennelse gjør det legitimt å gi uttrykk for sympati med palestinerne. Den dagen denne erkjennelsen når fram til USA, ligger Israel tynt an. Uten ubetinget amerikansk støtte, vil Israels plass og rolle i Midtøsten bli en helt annen.

 

Disse framtidsutsiktene burde Israel snarest ta konsekvensen av. Overdrevne gjengjeldelsesaksjoner og terrorbombing av tettbefolkede palestinske boområder bør opphøre. Oppriktige fredsforhandlinger bør gjenopptas. Den palestinske statens kommunikasjon og handel med omverdenen bør stimuleres i stedet for å bli hindret. Bosetterne bør flyttes fra palestinske områder. Og Israel bør godkjenne Palestina som suveren stat.

 

Dessverre er det ikke det som skjer. Ryktene forteller at Israel i stedet lager nye problemer for den palestinske befolkningen. Apartheid-liknende ordninger skal forby palestinere å ta samme buss som israelere. Dessuten skal palestinerne tvinges til å reise ut av Israel - for eksempel etter arbeidstid - over samme grenseovergang som de brukte da de reiste inn. For palestinerne vil dette gjøre livet betydelig vanskeligere. For noen skaper det uoverkommelige praktiske vanskeligheter.

 

Mer enn 130 land har anerkjent Palestina som egen stat. Mellom disse er Island og Sverige. Regjeringen Solberg ønsker ikke å følge pavestatens, Sveriges og Islands eksempel. Det gjør derimot Arbeiderpartiet. Hvis vi får regjeringsansvar, åpner vi for anerkjennelse av en palestinsk stat, har  Ap-leder Jonas Gahr Støre sagt. Når den tid kommer, håper jeg at han får nødvendig parlamentarisk grunnlag slik at han kan holde ord og Norge flytte fram fra den skammelige plassen bak i klassen.

 

Slik forholdene nå er, lever det palestinske folket under uverdige forhold og gjennomgår ufattelige lidelser. Hver dag. Hele livet. Hvor lenge skal dette fortsette?

 

Kay Olav Winther d.e. 

 


Man kan ikke krenke en allmektig gud

I 2005 vedtok Stortinget å fjerne blasfemiparagrafen. I de ti årene som er gått siden da, har bestemmelsen likevel fortsatt stått i lovverket. Av "tekniske grunner". Politiets datasystem har ikke klart å registrere og implementere lovendringen. Er det blitt hevdet.

 

Om lovendringen derfor er trådt i kraft, slik at straffebestemmelsen ikke gjelder lenger, har de "lærde" vært uenige.

 

Nå er det bragt klarhet i saken. Etter initiativ fra stortingsrepresentantene Anders B. Werp (H) og Jan Arild Ellingsen (FrP) fjernet Stortinget for en tid siden paragrafen. Nå kan man uten å frykte straff forhåne, krenke eller vise ringeakt for trosbekjennelser som utøves her i landet. Man kan si eller skrive det man har på hjertet om "religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse". Man kan m.a.o. bruke ytringsfriheten.

 

Enkelte liker ikke at straffetrusselen endelig er fjernet. Redaktør Finn Jarle Sæle i den kristne avisa "Norge i dag" kaller fjerning av paragrafen et "kulturelt selvmord". Han har sikkert mange med seg på det. Både kristne, muslimer og andre.

 

I dag har vi ingen verdibasis, klager Sæle. Selv om Grunnloven slår fast at kristendommen og humanismen utgjør grunnlaget for staten, så er innholdet borte. Fjerning av blasfemiparagrafen viser at vi ikke lenger har  respekt for Gud og det hellige.

 

Norge er sekulær stat. Livssyn er ikke lenger et statsanliggende. Innbyggerne står fritt til å velge. Noen er ateister. Andre er agnostikere. Og atter andre velger livssyn med grunnlag i religiøs tro. Kristne, muslimer og jøder tror på en allmektig gud.

 

Det er disse siste som lar seg såre og krenke av at andre omtaler deres gud og deres tro på en respektløs måte. De forlanger at folk skal vise respekt for en gud som de ikke tror fins.

 

Å bli krenket er en subjektiv opplevelse. Det er en sak som foregår inne i folks hoder. Folk velger selv om de skal bli krenket.

 

En allmektig, opphøyd, skapende gud kan ikke krenkes. Om en slik gud fantes, ville han - eller hun - være usårlig. Både fysisk og mentalt. Den ulogiske forestillingen om en krenket gud, er utslag av at gud er skapt av mennesket  som har begrenset forestillingskraft. Mennesket har utstyrt sitt gudsbilde med menneskelige egenskaper.

 

Jeg ser det ikke som noe mål å krenke andre eller såre deres følelser. Men jeg forbeholder meg retten til å gi uttrykk for min mening. Overtro og overleverte vrangforestillinger og fordommer, kan ikke få lov til å sette grenser for min frie tanke og frie ytringer om vesentlige eksistensielle spørsmål. Det er på tide at jeg kan gi uttrykk for slike meninger uten å bli dømt for det.

 

Mener noen at den allmektige guden de tror på, tar det ille opp at jeg ikke tror på ham og gir offentlig uttrykk for min vantro, undergraver de sitt gudsbilde. De gjør sin gud til en selvhøytidelig gubbe som lar seg fornærme av et utilstrekkelig menneske.

 

Personer som tror på en allmektig gud, burde i stedet med begeistring hevde at deres gud er høyt hevet over alt hva mennesket måtte finne på å si om ham. Og om han blir avbildet, ja, til og med karikert, burde de troende smile overlegent og hevde at en allmektig skaper ikke kan fornærmes, men er hevet over alt det skaperverket er satt i stand til å finne på av ufinheter og dumheter.

 

Men slik reagerer ikke religionsskaperne og de som troskyldig trasker i deres fotspor. De forsimpler sitt gudsbilde og tillegger guden sine egne fordommer. For å oppnå utbredelse og sikre sine egne maktposisjoner dikter de inn smålige forbudssoner som guden skal ha fastsatt, men som egentlig ikke er annet enn allmenn menneskelig hersketeknikk. Religionene og de religiøse vil herske over oss. Over våre sinn og over våre liv.

 

Vantro kalles vi som tenker fritt og selvstendig. Ja, vi er vantro. Vi tror ikke på en gud som mennesket har skapt i sitt bilde! Det kan vi endelig gi uttrykk for på den måten vi måtte ønske,  uten å risikere å bli puttet i kasjotten.

 

Kay Olav Winther d.e.

 


Gutta på skauen vant ikke krigen

Vi er inne i en tid for tilbakeblikk og nostalgi. Så å si hver dag har mediene innslag om den 2. verdenskrig. På flere av innslagene høres det ut som om det var Norge som vant krigen.

 

8. mai 1945 var en gledens dag for nordmenn. Da var 2. verdenskrig over for vårt vedkommende. Noe vi alle med god grunn var glade for. Tyskland hadde tapt krigen. Hitler var død. De tyske okkupantene la ned våpnene. Blendingsgardinene kunne brennes, og det norske flagget finnes fram fra de underligste hjemmesteder.

 

Men det var ikke Norge som vant. Ikke det norske militæret, ikke regjeringen i London, ikke norske sabotører - og slett ikke hjemmefronten og gutta på skauen. Vår innsats var i det alt vesentlige nålestikk uten betydning for krigens utfall. Eller karstykker til "innvortes bruk". Mange nordmenn led vondt under krigen. Men det betyr ikke at deres lidelse hadde betydning for krigens gang. Verken provoserende binders på jakkeslaget eller røde nisseluer, gjorde krigen en dag kortere. Meningsløse sabotasjeaksjoner gjorde tvert i mot vondt verre. 

 

Vi vant ikke freden, vi fikk den, sier motstandsmannen og forfatteren Ragnar Ulstein i et intervju med Vårt Land i anledning av at det er 70 år siden Norge ble fritt fra den tyske okkupasjonen. Han ble nylig dekorert for sin krigsinnsats.

 

Det er sant og riktig. Andre gjenvant freden og friheten for oss.  De avgjørende slagene stod ikke i Norge. De avgjørende slagene stod ute i verden. Tusener på tusener av amerikanere, russere og engelskmenn ofret livet for å knuse nazismen og fascismen. De nordmennene som gjorde en avgjørende innsats for fred og frihet var norske sjøfolk. Samt de norske soldatene som deltok i kampene på Walcheren, i Ardennene og andre krigsskueplasser utenfor Norges grenser. Det er disse vi har å takke for den freden og friheten som vi i år feirer 70-årsdagen for.

 

De hjemlige norske "heltene" stod først fram da krigen var slutt. Noen kom fra "skauen". Andre fra England eller Sverige hvor mange av dem hadde sittet trygt på avstand fra krigens redsler og vært modige på hjemmeværende nordmenns vegne.

 

Det er alltid "seierherrene" som skriver historien. "Seierherrene" bestemmer hva som skal fortelles og hvordan. De avgjør hvem ettertiden skal oppfatte som helter og hvem som skal spille rollen som skurker. Deretter går de subjektive fortellingene i arv fra generasjon til generasjon og blir historiske "sannheter" som historieforvalterne autoriserer og forteller videre. Jo yngre historieskriverne er, desto mer avhengige er de av det som allerede er skrevet og fortalt. Krigshistorien blir en gjenfortelling. Mytene går i arv og blir "sannere" for hver gang de fortelles.

 

Å stille spørsmål ved nedarvede "sannheter" om vanskelige perioder i vår historie gjør man ikke ustraffet. Sier man ifra at keiseren ikke har klær på, er det bare i eventyret at man åpner allmennhetens øyne og vinner anerkjennelse for å ha røpet den ubehagelige sannheten. I virkelighetens verden foretrekker de fleste å leve uforstyrret med sin uvitenhet, sine misforståelse og sine myter. Folk tror det de ønsker å tro.

 

8. mai 1945 var de fleste nordmenn glade. Også mange medlemmer av Nasjonal Samling. De var ikke tyskvennlige. De håpet ikke på at tyskerne skulle vinne. De hadde sluttet seg til Nasjonal Samling i den tro - og det håp - at Quisling og hans norske parti ville sikre Norge et norsk styre. Et norsk styre som ikke var ideelt, men under enhver omstendighet bedre enn et tysk despoti ledet av den tyske okkupantens fremste representant på norsk jord, Reichskommisar Joseph Terboven.

 

Alle visste at det var krig, og at Norge var et okkupert land. At Quisling og partiet hans ikke stod fritt og kunne handle i direkte strid med okkupasjonsmaktens interesser, forstod enhver som levde under okkupasjonens åk. Ja, noen "forstod" kanskje til og med at det var nødvendig å signere og eksekvere dødsdommer. Krig er krig. Det var - mente de - likevel grunn til å tro at et norsk regime ville ivareta norske interesser bedre enn Terboven og hans menn. Om lag 50 000 mennesker tenkte slik. De forsøkte å løse krigens utfordringer på sin måte. Da freden kom ble de regnet for landsforrædere og behandlet der etter.

 

Det er i disse dager 75 år siden krigen kom til Norge, og 70 år siden vi fikk igjen vår fred og frihet. Mange vil gjerne ha æren. Men ytterst få fortjener den. Når nye generasjoner nordmenn tutes ørene fulle med norsk krigsinnsats og heltemot, bør de huske Ragnar Ulsteins ord når han minner om at Norge kapitulerte i 1940. De fleste nordmenn deltok ikke i krig, fastslår han. "Det var selvfølgelig tunge dager av og til, med lite mat og mye tvang, og en følelse av hjelpeløshet over landet, men det var få som var i kamp", sier Ulstein.

 

Dette er den enkle, men ikke alltid like populære sannheten! En helt annen sannhet enn den mytemakerne formidler.

 

Kay Olav Winther d.e.


Bevar Y-blokka!

Først ville regjeringen rive hele regjeringskvartalet. Så bestemte den seg for å la Høyblokka stå. Men Y-blokka skal vekk. Den står i vegen for framskrittet. Og for det monumentet som Solberg-regjeringen, og rivningsgeneral Jan Tore Sanner, vil reise over seg selv. 

For regjeringen vil samle alle departementene på plassen fra Youngstorget til kvartalene bak Akersgata. Og da er det ikke plass til pietet. Eller hensyn til nasjonal historie. 

Da de to kjernebygningene i det nåværende regjeringskvartalet ble bygd, måtte empirkvartalet vike plassen. Dermed ble Oslo kulturhistorisk fattigere. Nå skal Høyre-Fremskrittsparti-regjeringen gjenta vandalismen fra 1950 og 60-tallet. Bare med omvendt fortegn. Den karakteristiske Y-blokka som er et nasjonalhistorisk byggverk og en uunnværlig, integrert del av Erling Viksjøs regjeringskvartal, skal bort. 

Å rive Y-blokka er vandalisme på linje med det hærverket som ekstreme muslimer utfører mot gamle kultur-verk. Y-blokka er ikonisk. Både som arkitektonisk uttrykk, på grunn av materialbruken og på grunn av de enestående sandblåste dekorasjonene som Pablo Picasso og Carl Nesjar har laget. H-blokka og Y-blokka er - både på grunn av arkitektonisk uttrykk og dekorasjoner - viktige symbolbygninger for den moderne norske staten. De er tidstypiske. Samtidig som de er unike som eksempler på norsk monumental modernisme. Kunsten står i en særstilling innen nyere norsk kunst- og arkitekturhistorie, påpeker riksantikvaren. Bygninger og kunst er integrert og kan ikke skilles. Selvfølgelig. 

H-blokka og Y-blokka utgjør en arkitektonisk og kulturpolitisk enhet. Ved en restaurering og forsiktig oppgradering kan denne enheten bevares. Ikke noen seriøs regjering i noe kulturland ville foreslått å rive et bygg som Y-blokka. Men Høyre-Fremskrittsparti-regjeringen gjør det. Den gjør det selv om landets fremste autoritet på vurdering og bevaring av kulturverdier har frarådet riving. Riksantikvaren er klar i sin dom: Høyblokka og Y-blokka har høy nasjonal verdi og bør bevares.  Se utredningen fra Riksantikvaren her (pdf).  Men regjeringen velger å vende det døve øret til. Den er grepet av sin fikse ide. Y-blokka, som ikke engang ble kritisk skadd under eksplosjonen 22. juli 2011, skal legges i grus av demolerings- og gravemaskinene for å gi plass for noe nytt. Bedre løsninger og større gjennomføringskraft kaller regjeringen det. 

Om de kulturpolitiske argumentene ikke gjør inntrykk på Høyre-Fremskrittsparti-regjeringen, kunne man kanskje forventet at den hadde hatt forståelse for de økonomiske realitetene. Samfunnsøkonomisk vil det lønne seg å bevare både H-blokka og Y-blokka framfor å rive og bygge nytt. 

Hvis Viksjøs bygninger bevares, vil eventuell utvidelse av regjeringskvartalet måtte skje i det tilstøtende området. Slik man har gjort i de senere årene. Nesten umerkelig er Møllergata 19 og nabobygninger i Grubbegata, samt regjeringsbygningen langs Akersgata, gjort til deler av et funksjonelt, utvidet regjeringskvartal hvor Viksjøs bygninger inngår som et naturlig, tidstypisk sentrum. Finansdepartementet som arkitektonisk og funksjonelt tilhører en annen tid, inngår friksjonsfritt i helheten. Avstanden mellom bygningene hindrer ikke kommunikasjon og samarbeid, og man har fått et funksjonelt utvidet regjeringskvartal med middels høy bebyggelse og med lys, luft og grøntarealer mellom enhetene. 

I utkanten av dagens regjeringskvartal er det plass til ytterligere utvidelser. Nye bygninger som speiler dagens og framtidens arkitektur og materialvalg, kan føyes til etter hvert som behovet melder seg. Dette blir ikke arkitektonisk virvar, men naturlig byutvikling som bærer samtidens preg. En slik løsning på behovet for mer plass, utgjør en funksjonell utvikling som tilfredsstiller de fleste behov. Man får velfungerende, sikre, representative, arealeffektive og moderne kontorlokaler med universell tilgjengelighet, god brannsikkerhet og gode rømningsforhold. Også energieffektive løsninger er det etter fagekspertisens mening, mulig å oppnå. 

Etter udåden den 22. juli 2011, har enkelte vært paranoid opptatt av sikkerhet. Terror kan ingen sikre seg i mot. Selv om et nytt regjeringskvartal stenges for all trafikk og bygges som en festning, vil det aldri kunne bli hundre prosent sikkert. Forrige gang brukte udådsmannen en bil full av sprengstoff. Ved et eventuelt nytt attentat, velger terroristene et annet mål og en annen framgangsmåte. 

Norge er et åpent demokrati. Med kort, åpen veg mellom de som styrer og de som styres. Sånn vil vi ha det. Ingen attentatmann bør få endre på det. Det bør ikke klåfingrede regjeringer eller statsråder heller. Og slett ikke selvhevdende arkitekter som lider av megalomani. 

Attentatmannen og massemorderen Anders Behring Breivik ville ødelegge maktens høyborg; regjeringskvartalet. Selve åstedet for den maktutøvelsen han var uenig i, og som han mente la grunnlag for en innvandring som truet Norges nasjonale og kulturelle selvstendighet. Han ville jevne regjeringskvartalet med jorda - eller i alle fall skade det slik at det ikke skulle kunne brukes mer. Det klarte han ikke. Begge symbolbygningene ble stående. 

Det er uforståelig at regjeringen ser seg tjent med å fullføre det ødeleggelsesverket som terroristen påbegynte, men ikke lyktes med å fullføre. 

Riksantikvar Holme har uttalt at hans faglige votum er så sterkt og klart at han finner det lite sannsynlig at regjeringen vil kunne velge noe annet enn å bevare. Til syvende og sist er det Riksantikvaren som bestemmer verneverdien til bygningene i regjeringskvartalet. 

Her er jeg redd Riksantikvaren gjør opp regning uten vært. Statsråd Sanner og resten av regjeringen vender bare det døve øret til. Skal Y-blokka bevares, må den fredes. Blir den ikke fredet, blir den revet. Da skjemmer vi oss ut for hele den kultiverte verden. Og en kulturskatt og et historisk minnesmerke er borte for bestandig. Hvis Riksantikvaren ikke vil risikere dette, må han sette i verk nødvendige tiltak. Nå!  

 Kay Olav Winther d.e.

 


Jeg er lovet en drømmekropp!

Jeg kan få en drømmekropp. Hvis jeg bare kjøper og bruker Coffee Forte.

 

Det er litt av en løfte, for jeg er en mann på snart 78 år. Men firmaet Vitaliv as, som lover meg drømmekroppen, tar ingen forbehold - verken om alder eller andre forhold som kan påvirke kroppens fasong eller evne til å forandre seg. Etter som tilbudet er sendt til meg personlig, går jeg ut fra at Vitaliv ved hjelp av Coffee Forte, mener at det kan gjøre nettopp meg til en mann med idealkropp.

 

Drikker jeg Coffee Forte - som er laget på grønne kaffebønner - vil "flere centimeter forsvinne fra midjen" slik at jeg til slutt sitter igjen med den flate magen jeg alltid har ønsket meg. Fettet på rumpa kan jeg også bli kvitt. "De ekstra kiloene på rumpa kan være noen av de vanskeligste å bli kvitt," vet Vitaliv å berette, men det er ingen grunn til å fortvile. "Coffee Forte hjelper deg på veien til en fast og spretten rumpe."        

 

Kjempebra.  Min snart 78-årige rumpe er riktignok ikke preget av for mye fett. Snarere tvert i mot. Men fast og spretten er den ikke. Den har avgjort et visst forbedringspotensial, for å si det sånn. Men med Coffee Forte vil jeg på ny få en ungdommelig rumpe som er både fast og spretten, lover Vitaliv. Fantastisk. Jeg gleder meg.

 

Vidunderkaffens virkning på lårene er jeg mer skeptisk til.  Coffee Forte er nemlig "et naturlig supplement" som kan hjelpe meg med å forbrenne fett på lårene og gjøre meg klar for den korte sommerkjolen.

 

Her støter vi på et par problemer. Mine gammelmannslår er ikke for tjukke. De likner mer på et par pipestilker. Å fjerne ytterligere fett fra dem, vil ikke være bra. Verken for krefter eller utseende. Skal jeg få den "drømmekroppen jeg alltid har ønsket meg", må vi heller legge litt fett - eller helst muskler, da - på lårene.

 

Og sommerkjole? I løpet av mine snart 78 år, har jeg aldri brukt kjole. Jeg tror ikke at jeg som en relativt tilårskommen mann vil føle meg vel i et slikt plagg. Det skyldes kanskje fordommer, konservatisme og redsel for å prøve noe nytt, men faktum gjenstår: Jeg tror ikke kjole - og kjolekropp - er noe for meg. Jeg er nok av den mer maskuline typen. Min drømmekropp er derfor en mannskropp som jeg kan vise fram uten å skjemmes. Etter som Coffee Forte skaper drømmekropper, ordner vel vidundermiddelet dette også uten anstrengelser, og uten at jeg må ty til "ekstreme dietter eller treningsregimer" som reklamen sier?

 

Om jeg har kjøpt Coffee Forte og prøvd? Nei, ikke ennå. Først skal jeg sende dette innlegget til Vitaliv for å høre om Coffee Forte virkelig kan gi en mann på 77 - snart 78 - år drømmekroppen slik firmaet lover i innlegg etter innlegg  i min e-post-mappe.

 

Er svaret nei, blir jeg skuffet. Da er jeg tilbøyelig til å kalle de gjentatte framstøtene med de gyldne løftene for falsk reklame. Eller rett og slett lurendreieri. Men la oss nå ikke dømme på forhånd. Kanskje undrenes tid ikke er over.

 

Eller hva sier dere i Vitaliv? Kan en sliten 77-åring vente å få drømmekroppen hvis han drikker Coffee Forte? Og hvis - mot formodning - ikke: Kanskje dere kunne spare meg for flere reklameframstøt i e-postmappa?

 

Kay Olav Winther d.e.

 

PS. Venter spent på svar.