Rikingene og fellesskapet

De rike br yte mer til fellesskapet.

Det betyr ikke at de skal tas. Eller fles. Men at de skal yte etter evne.

Nr rikingene klager over at de har det s forferdelig i Norge, er det krokodilletrer de grter. Innerst inne vet de at de ikke lider urett. Men de vil helst beholde mest mulig av rikdommen for seg selv.Og da gjelder det spille forarget og forurettet slik at politikerne skal miste motet og ikke vge plegge dem betale mer til felleskassa.

Og de mest velstende blant oss er heldige. For de har allierte. Flere av vre mest innflytelsesrike presseorganer mener at de rike betaler nok som de gjr. For se bare hva som skjer: Presses de for hardt, flytter de utenlands. Hvor myndighetene forstr at rikinger m slippe billigere fra samfunnsregningen for kunne handle og investere. Til beste for oss alle sammen. S nr de unndrar seg skatt, er det utslag av rent samfunnsansvar.

Hvis vi derfor gjr det norske samfunnet for trangt og vanskelig manvrere i for de velstende, tar de med seg pengene og flytter. Av ren ndend. S la oss fare med lempe.

Mener noen.

Andre vil g hardere til verks. Martin Kolberg vil visstnok fl dem. Jeg har ikke hrt ham si det. Men jeg har sett det gjengitt i pressen. Og da er det vel sant.

Selv hrer jeg alts til dem som velger en mellomveg. Som mener at milliardrene br yte mer. At null skatt er tyveri. Fra fellesskapet. At alle skal yte etter evne. At alle smutthull i skattesystemet br tettes. At det ikke skal vre tillatt og mulig flytte til utlandet med formuer som er opptjent av norske statsborgere i Norge. At bostedsreglene skal vre slik at ingen norske statsborgere proforma skal kunne bo i utlandet mens de samtidig nyter godt av ytelser fra det norske samfunnet.

Og at politikerne br flytte skattleggingen av de rike fra pratestadiet til handlingsstadiet. N.

Det krever mot selvflgelig. Noe ikke alle politikere har. Og det krever handlekraft. Noe heller ikke alle politikere har.

Men uten handling blir forholdene verre og verre. For de rikeste blant oss, blir rikere og rikere. Selv om de klager mer og mer, og hyere og hyere.

Men vi m ikke miste hodet. Og gjre vold mot viktige grunnleggende politiske prinsipper, fordi om vi vil ke regningen til dem som har evne til betale mer.

Vi br for eksempel ikke uthule likhetsprinsippet ved innfre behovsprving nr det gjelder sosiale ytelser slik Arbeiderpartiet visstnok utreder, og Karita Bekkemellem, i flge Dagsavisen, foreslr.

Det norske samfunnet skal ikke baseres p stigmatiserende stnadsordninger basert p individuelle behov, men p universelle ordninger for alle og enhver, fattig og rik.

Utlikningen av urettferdighet og urimelige forskjeller foretar vi ved hjelp av beskatning. Det er en lsning Arbeiderpartiet har vrt fremste eksponent og forkjemper for. Og slik br det fortsatt vre.

Forlater Arbeiderpartiet dette grunnsynet, og de konkrete, politiske ordningene som gjr prinsippene til praktisk politikk, endrer det profil. Og blir et annet parti. Et lilla Hyre-light. Som vi ikke nsker. Og ikke trenger.

Det vi behver, er et Arbeiderparti som har vilje og mot til vre sosialdemokratisk. Som tror p fellesskap og en-for-alle-og-alle-for-en. Som vil ha et ikke-diskriminerende fellesskap der det personlige forbruket reduseres i rimelig grad - og til rimelig niv - til fordel for felleskapslsninger som kommer alle til gode.

Et Arbeiderparti som ikke er s opptatt av sitte i regjering til enhver tid, at det blir handlingslammet. Et parti som ikke ensidig skjeler til gallupene og ikke trreise de viktige debattene og fremme de epokegjrende forslagene av frykt for at velgerne ikke straks skal akseptere nye tanker og tiltak.

Rikingeneforstr seg kanskje ikke s mye p politikk. Og noen av dem sier de dummeste ting. Men de har innflytelse. I pressen og i samfunnet for vrig.

Nye politiske tiltak som de ikke ser seg tjent med, vil derfor mte motstand. Hard motstand og mye sty.

Det m et progressivt parti tle.

Og husk: Skal man fjerne et gjenstridig plaster, kan det vre lurt fjerne det med ett, raskt rsk. Seigpining gjr bare vondt verre.

S kom i gang.


Kay Olav Winther d.e.

Verdils politisk journalistikk

Avisene driver stadig og deler ut karakterer til regjeringsmedlemmer.

Det er primitiv journalistikk. Ikke har journalistene tilstrekkelig innsikt i statsrdenes arbeid, og ikke er det mulig sammenfatte en bred politisk innsats i en kortfattet begrunnelse og i et karaktersymbol.

Som politisk journalistikk er derfor karaktergivingen verdils. Den er ikke god underholdning en gang. Til det er den for useris og ufundert. Og minner for mye om slikt pladder som man finner iden delen av ukepressen som lever av skrive ikke-nyheter og plattheter om kjente mennesker.

N sist er det Dagsavisen som har satt seg til doms over regjeringsmedlemmene. I dagens utgave fr statsrdene sitt pass pskrevet.

Som ventet er det Jonas Gahr Stre som kommer best ut. Trolig fordi han er godt likt, inngir tillit og str seg godt med media. Kriteriene for kringen er parodiske. Han fr pluss for avtale mot klaseammunisjon og styrket sivil innsats i Afghanistan. Ellers ikke noe. Men avisen mener at han posisjonerer seg for bli Aps neste statsminister. Deretter nevnes et par omrder hvor han ikke har lykkes, fr avisa advarer ham mot bli "for elitistisk". For dette fr han karakteren 5.

Dette er politisk og journalistisk vis-vas!

Drligst karakter fr Sylvia Brustad. Det er noe hvem som helst kunne forutsi. Ikke fordi hun har gjort en drlig jobb som statsrd, men fordi hun ikke har klart sjarmere pressen. Hun er en "trkmons". Men vre statsrd for et viktig, men meget vanskelig saksomrde, er ikke vre "glamor-girl". En seris journalist ville analysert hvilke utfordringer hun var stilt over for og hvordan hun har lst dem. Men Dagsavisen nyer seg med lst prat og minner om at hun hadde en uheldig hnd med sykehotellet p Radiumhospitalet. Og det hadde hun. Men hvordan har hun klart seg ellers?

At hun i "12. time" lovte mer penger til helseregionene framstr som et minus, mens sannheten selvflgelig er at enhver pplussing p vedtatte budsjetter skyldes dyktig politisk arbeid. M.a.o.: Evne til f regjeringskollegiet med p oppgradere det saksomrdet man har ansvar for.

Sju statsrder fr nest drligste karakter. Heidi Grande Rys er "usynlig" og Tora Aasland er "taus". Fryktelig drlige egenskaper i pressens yne. Men lite relevant for vurderingen av hvordan de klarer statsrdjobben. En statsrd kan sammenliknes med en lssalgsavis eller et ukeblad. Synligheten er forsiden, men det som er viktig for leseren, er innholdet. Lesestoffet. Substansen.

Slik er det ogs med statsrder. Det er substansen som teller. Men dokumentere og kartlegge substansen, er yensynlig en altfor krevende oppgave for norske politiske journalister. For det krever kunnskap. Og tid. Til inngende research og analyse. Slikt som skiller journalisten fra skribenten.

Politiske skribenter trenger vi. Spaltister og kommentatorer. De vekker vr interesse og holder den ved like. Og underholder oss. Men analyser, bedmmelse og karaktergiving duger de ikke til.

hevde at Bjarne Hkon Hanssen har vrt "for streng i innvandrings- og flyktningpolitikken" er en slik overfladisk, ukvalifisert pstand som en dyptplyende politisk journalist ikke kunne unt seg.

Bjarne Hkon Hanssen har frt regjeringens politikk. Har noen vrt for streng- eller for lemfeldig- s har det vrt regjeringen. Kollegiet. Jens og Jonas.Kristin og slaug. Og alle de andre.

Men det blir for komplisert. Selvflgelig. Ikke for leserne, men for journalistene. Da er det enklere og mer takknemlig personifisere saken og henge den p fagstatsrden. Slik at vi fr en person vi kan ta. En vi kan mislike. Og gi skylda for det som er galt. For leserne er jo s enkle i hodet. Tror journalistene. Og skyter bom der ogs.

komme i mediene skal vre s viktig for politikerne i dagens samfunn. Heter det. Man m vre synlig. Ja, politikere som skal stille til valg m nok synes. For presentere seg. Og for vinne vr tillit. Slik at vi kan gjre reelle valg. For selv om det er de politiske programmene vi burde gi vr tilsutning til eller ta avstand fra, er det viktig hvilke personer vi velger som talspersoner for oss.

Men legger vi ensidig vekt p synlighet og evne til "takle" mediene forenkler og fordummer vi politikken. Det samme skjer om vi legger vekt p medienes kvasianalyser og karaktersetting.

Politikk er viktig. For fellesskapet. For deg og meg. For barna og barnebarna vre. Og for den verden vi lever i.Det burde avisene ta inn over seg og gi oss en politisk journalistikk med dybde og alvor. Noe vi kan ta p alvor og lre av.

Karakterbker med refleksjonsniv p hyde med horoskoper, br avisene spare oss for. I alle fall hvis de vil bli oppfattet som serise.


Kay Olav Winther d.e.

Rett til nekte hjelpe?

Noen har valgt arbeide i helsevesenet. Enkelte av dem omtaler det som et kall.

Da m de arbeide p samfunnets premisser. Verken mer eller mindre.

Blant alle de oppofrende helsearbeiderne som bidrar til gjre livet lettere for dem som er rammet av sykdom og ulykker, finnes noen som mener at de selv m f avgjre hvem de skal hjelpe. Som begrunnelse pberoper de seg sin samvittighet.

Hvis samvittigheten forbyr noen hjelpe personer som trenger hjelp- og som i samsvar med gjeldende lover og bestemmelser br f det- har de kommet p feil hylle. Da hrer de ikke hjemme i helsevesenet.

Det gjelder uansett. Og helt uten unntak.

Tidligere fant noen ut at de ikke kan utfre eller assistere ved framkalte aborter. N er det noen som fr moralske anfektelser fordi de kan bli ndt til hjelpe lesbiske med assistert befruktning.

Nei, det skal dere slippe, sier Stortingets flertall. Har dere ikke samvittighet til det, skal vi ikke tvinge dere.

Dette er ikke humanitet. Det er verdinihilisme. Og misforsttt liberalisme. Og en dyp krenkelse av de gruppene av behandlingsskende som reservasjonsretten gr ut over.

Det er min ureserverte mening. Enda jeg er abortmotstander. Men aksepterer abort p medisinske indikasjoner.

Reservasjonsretten kan ha en praktisk side. Hvis bemanningen er slik at inngrep m utsettes eller avlyses fordi ndvendig personale har reservert seg. Slike situasjoner kan ikke aksepteres.

Men like viktig er den prinsipielle siden. At den enkelte ansatte etter eget forgodtbefinnende skal kunne nekte gjre den jobben de har ptatt seg. Hvorfor skal en slik reservasjonsrett forbeholdes dem som ikke vil assistere ved abortus provocatus og assistert befruktning? Vi har ftt et pluralistisk, mangekulturelt, individorientert samfunn etter hvert. I befolkningen finnes det mange slags overbevisninger og mye merkelig tro og overtro. Flere vil dessuten etter hvert kunne fle behov for reservere seg av andre grunner en dem samfunnet akkurat n aksepterer. For eksempel: Religise. Kulturelle. Og personlige.

M.a.o.: Skal vi ta reservasjonsretten og folks tro p - og overbevisninger om - at de oppgavene de blir stilt over for er i strid med nskene til en eller annen gud eller profet, kan vi f det rene anarki. Et helsevesen hvor den enkeltes holdninger gr foran samfunnets vilje og evne til hjelpe.

Det finnes bare en farbar veg ut av dette ufret. Ingen- verken leger eller annet personell- kan reservere seg mot noe som helst. Det er samfunnet som skal bestemme hvem som skal f hjelp. Og p hvilke vilkr.

Avgjrelsene m derfor treffes i fellesskapets dertil innrettede institusjoner. Tillater vi en privatisering og relativisering av plikten til hjelpe, havner vi der enkelte i ambulansetjenesten yensynlig tror at vi allerede er. At de selv i samsvar med fordommer og forgodtbefinnende skal avgjre hvem de skal bist og frakte.

Og hvorfor stanse der?

Det er ikke bare i helsevesenet at folk har tro og dyptgripende personlige overbevisninger. Hva med undervisningsinstitusjonene? Skal hvem som helst- helt uten hensyn til tro og oppfatninger, for ikke snakke om sosial og politisk tilhrighet- ha krav p f vre tilstede under min undervisning? Hva med nynazister? Og rasehatere? Som ikke legger skjul p sine meninger? Skal jeg vre ndt til ha slike elementer under mitt kateter?

Eller bussjfrer - og fly- og ferjekapteiner? Skal de ha plikt til frakte kreti og pleti? For eksempel ogs personer som str for meninger og holdninger som er i mot deres egen tro og dype overbevisning? Personer som demonstrerer sin avvikende tro i klesdrakt eller p annen iyenfallende mte?

Det er nr man driver sprsmlet ut i parodien at urimeligheten- for ikke si tpeligheten - kommer til syne.

Men det har Senterpartiets Trond Lode, Kristelig folkepartis Bjrg Trresdal og de andre som srget for flertall for reservasjonsretten, ikke forsttt. De bifaller reservasjoner som de er enige i, men skal nok ha seg frabedt reservasjoner p andre kriterier. Blant alle lovlige synspunkter og holdninger, er noen mer verdt enn andre. Nemlig mine. Dem br vi ha unntaksregler for.

Slike holdninger og vedtak bringer politikken og Stortinget i vanry. Og uthuler det solidariske samfunnet.

For dette er ikke demokrati. Det er diskriminering.

Kay Olav Winther d.e.


"Du gamla, Du fega"

Sverige er ute av EM i fotball. De tapte for et mye bedre lag.

Det har ftt media-Sverige til g opp i limingen. Byggverket faller sammen, og alskens uhumskheter faller ut.

Tabloidpressen eksellerer i hatske utfall. Mot treneren. Mot spillerne. Mot den svenske nasjonen. Kort sagt: Mot alt og alle.

Expressen var full av edder galde i gr. Men jeg kjpte Aftonbladet. Det var ikke noe vakkert syn.

P forsiden spurte avisen: "Men va f-n". Med krigstyper. Og spillerne ble beskyldt for vre "Fr gamla", "Fr fega" og "Fr trtta"!.

Men det skulle vise seg vre sndagsskolevarianten. I den rosa "sportsbilagan" legger redaksjonen bredsiden til og pner med en nyskrevet variant av "Du gamla, Du fria":

Du gamla, Du fega,

Du chanslsa nord

Du trista, Du segervissa skrna!

Jag skms fr Dig,

Fegaste land upp jord,

/: Din bom, ditt fummel,

Dina mannar sla. :/


Ikke mye skryte av som poesi betraktet, men fullt av faen.

Deretter foretar journalisten Simon Bank en regelrett massakre. Ja, han heter bank, og han gir bank s det kjennes. Og hres.

Han hudfletter treneren, Lars Lagerbck, og levner spillerne liten- eller ingen- re. "Sverige var gammalt, fult, fegt och oskickligt -jag vet inte om de var ett fotbollslag ens en gng, och vrst av allt: Framtiden, den hadde vi bara framfr oss tills i gr," skriver Bank krakilsk av skuffelse og med behov for la skuffelsen og drittsinnet g ut over noen. Og da str de nasjonale "fotbollshjltarna" laglig til: De var passive, "backade", spilte "usselt, blekt, vrdelst, inkompetent, viljlst - varsgod och vlj".

"Sverige var i gr fullt av spelare som gjorde ingenting av ngonting", hevder Bank og lesser p med nok et lass av invektiver fr han fastslr at framtiden for svensk fotball ikke ser lys ut.

Men avisen gir seg ikke med det. P de flgende sidene slipper andre medarbeidere til med sine variasjoner over temaet: Fega, inkompetenta Sverige!

Jeg m sprre: "Va f-n hadde ni ventat"?

Jeg s kampen p TV. Der s jeg et til tider glitrende russisk lag, og et svensk lag som kjempet iherdig og tappert, men kom til kort over for en bedre motstander. Jeg s dyktige "lirare" som Ljungberg og Henke Larsson slite som galeislaver sammen med dyktige, men ikke fullt s profilerte spillere. Og jeg s primadonnaen Zlatan Ibrahimovic g i stilling uten f den pasningen han kunne omsette i ml. Og det var ikke medspillernes skyld. De gjorde hva de kunne. Men alltid var det en russer i vegen. En kjapp, teknisk god russer som brukte svenskene som rundingsbyer og skapte den ene farligheten etter den andre.

Det eneste jeg helhjertet kan slutte meg til i Banks storkjeftede, flsete omtale, er at russerne var nrmere 5-0 enn svenskene var nr redusering.

Som nordmann kunne jeg selvflgelig lene meg tilbake og la svensk presse skite uhemmet i eget reir, men det fles ikke rettferdig. Jeg setter for stor pris p Sverige og svensker til det. Derfor protesterer jeg. P skittkastingen. Og p den usaklige og ukyndige kritikken.

Svenskene gjorde hva de kunne. Men det var ikke nok. Mot et russisk lag som kan g seirende ut av turneringen. For et fotballlag fr aldri gjort mer enn det motstanderen tillater. S p en god dag- for russerne- kan til og med Nederland f noe stri med.

Kanskje skyldes den russiske suksessen Guus Hiddink. Slik svenskene synes mene.

Det tror imidlertid ikke jeg. Ikke slik at jeg mener at han ikke har sin del av ren. Men han er ikke ute p banen. Der er det spillerne som er. Teknisk gode, raske spillere som opptrer som et lag.Et lag som kan n langt. Bde i dette EM, og i rene som kommer.

Et lag som kan gi oss mange gode stunder foran TV-skjermen.

S fr heller svenskene rive rene av hverandre i frustrasjon over et tap som det ikke stod i deres makt gjre noe med. Uansett hvor mye journalister med blankslitte buksebaker forsker rakke ned p innsatsviljen og prestasjonene.


Kay Olav Winther d.e.

Om skremme folk fra ske sin rett

P min kant av landet har en ung mann gtt til rettssak mot kommunen han bor i. Han mener at han har ftt mangelfull opplring i grunnskolen. Han har aldri lrt lese og skrive.

Rettssystemet er ikke enig med ham. Han har derfor tapt i alle rettsinstanser.

Kommunen hevder at den har gitt bde ekstra timer og spesialopplring, og at den har sitt p det trre. Mer kan ingen gjre innenfor rimelighetens grenser. Mener kommunen. Og tingretten og lagmannsretten.

Om kommunen har gjort hva den burde og kunne, vet jeg ikke. Kvaliteten p opplringen er nok viktigere for resultatet enn kvantiteten. Det har forhpentlig retten vrt klar over. Og vurdert. Fr den trakk sin konklusjon.

Eleven har rett til opplring, og skolen har plikt til gi den. Som regel gir det resultater. S hvis en elev er analfabet etter 9 r i skolen, m det vre i s vel elevens som kommunens interesse finne ut hva som er skjedd. Dvs. hva som er rsaken til det srgelige resultatet.

Eleven m med andre ord ha rettmessig krav p f prvd sin sak. Enten for sakkyndige. Eller retten. Eller begge deler.

Det er ikke noe urimelig eller urettmessig krav.

Det offentlige burde derfor ha bret utgiftene hans. Og utgiftene til motparten som- i flge retten er uskyldig - og derfor sakeslst er pfrt utgifter.

Men nei. Retten er av en annen mening. Den har funnet det riktig og rettferdig kreve at den unge mannen betaler for sin uforsiktighet. Den har derfor plagt ham betale bde egne og motpartens saksomkostninger. Han sitter derfor n med en gjeld p om lag 350.000 kroner.

Det er selvflgelig en himmelropende urettferdighet. En som ikke kan lese og skrive, tjener neppe all verden. For ham er en gjeld p 350.000 kroner trolig en livstidsstraff. En gjeld han m dras med hele livet, og som vil virke som en klamp om foten, og hindre ham i overvinne de vanskene han har mttet starte livet med.

Om skolen- dvs. kommunen - har gitt ham den hjelpen han har krav p, er irrelevant her. Selv mente han at skolen burde gjort mer. Eller kanskje noe annerledes. At kommunen hadde forsmt seg. Og at forholdet burde belyses rettslig.

Det m rettssystemet ogs ha ment. Frst og fremst forsvareren. Men ogs de to rettsinstansene. De har tilsynelatende behandlet saken med det strste alvor. Gjort forberedelser, sittet dagevis i retten, hrt vitner, drftet saken, veid for og i mot og avsagt dom.

Enkelte mennesker gr til retten med fillesaker. Eller penbare urimeligheter. At de m betale, er ikke mer enn de br vente.Men den foreliggende saken er ikke slik. Utfallet var ikke gitt p forhnd. Og det stod om livskvalitet og velferd for en ung mann som enten har vrt srdeles uheldig med de intellektuelle forutsetningene han er blitt tildelt, eller med den opplringen det kommunale skoleverket har gitt ham.

Det dilemmaet den unge mannen befant seg i, og hans fortvilte forsk p f en ny start i livet, burde retten vist forstelse for. Ikke ved dmme i hans favr, hvis han ikke hadde rett i lovens forstand. Men ved frita ham for saksomkostninger. Bde hans egne og motpartens.

Det er uforstelig at lagmannsretten ikke er kommet til dette resultatet. Og det helt ubegripelig at Hyesterett n er kommet til at den unge analfabeten ikke bare skal betale sine egne utgifter med ogs kommunens.

Dette virker som en prohibitiv avgjrelse. En avgjrelse som vil bidra til skremme folk fra prve sin sak for retten. Av redsel for mulige konomiske konsekvenser.

Slik sett er denne- og liknende avgjrelser- en trussel mot rettssikkerheten.
Og et bidrag til etableringen av et rettsystem som skiller mellom rike og fattige. Mellom de som har rd, og de som ikke har rd, til g til domstolene for f sin rett.

Er det en slik rettstilstand vi vil ha?

Kay Olav Winther d.e.

Arv mot innvandring

Fr Clara Weltzin dde, testamenterte hun sine etterlatenskaper til kampen mot innvandring.

Det burde vre greit. motarbeide innvandring er en lovlig handling. Bare du ikke blander det med rasisme eller andre ulovligheter.

Men s kom noen og rotet det til.For det er ikke alle som har gangsyn. I alle fall ikke politisk. Empati og sunn sans er fryktelig tynt fordelte egenskaper i enkelte miljer.

Hyesterettsadvokat Erik Gjems-Onstad er i flge pressen, den som har opprettet testamentet for den avlidte fruen. Han er ogs testamentfullbyrder. Hyesterettsadvokaten vil gi 250.000 av de 2.7 millioner kronene som arven utgjr, til Ole Nicolai Kvisler.

Hvem Kvisler er? Jo, det er han som er dmt for drapet p Benjamin Hermansen. Drapet var i flge ptalemyndigheten og retten rasistisk motivert.

At en hyesterettsadvokat kan fremme et s dumt forslag, er uforstelig. Selv for den som kjenner Gjems-Onstads meritter, er dette i overkant.

En slik tildeling ville stride mot sunn fornuft, mot alminnelig anstendighet- og hyst sannsynlig mot norsk lov.Dessuten er ikke drap og voldelig forflgelse av personer med annen hudfarge enn den obligatirske kaukasisk hvite, innsats mot innvandring.

Snarere tvert i mot. For drapet p Benjamin fikk ynene opp hos mange. Personer som aldri hadde tenkt g i demonstrasjonstog, stilte opp mot rasisme og mot vold. Stemningen snudde i lunkne miljer. Og avisene trykte mengder av leserinnlegg mot diskriminering. Og mot rasehat. Og for at vi tar i mot flere som trenger hjelp.

tildele Kvisler penger, kan derfor ikke vre annet enn i strid med testamentets nd og bokstav.Det samme vil det vre tilgodese "Vigrid". En obskur organisasjon som ikke noe oppegende menneske tar alvorlig.

Derimot m arven i samsvar med fru Weltzins siste vilje, kunne g til personer som "arbeider mot fremmedinnvandring til Norge" slik TV 2 Nyhetene uttrykker det.Man kan mislike formlet. Og ta til gjenmele. Og kritisere innvandringsmotstanderne for mene noe man selv er dypt uenig i.

Men ingen er tjent med at det legges lokk p et viktig sprsml i det politiske debatten, eller at personer som er mot innvandring, blir kriminalisert.

Det er allerede ropt p forbud. Forbud mot den slags testamenter.

Det er et overilet og ekstremt drlig forslag. Og avslrer tankeganger og holdninger som ikke ligger altfor fjernt fra slik ensretting som tilhengerne av mangfold sier seg vre motstandere av.

Ytringsfrihet og retten til arbeide for realisere politiske ml, er noe vi setter hyt i det norske samfunnet. Det er endog lov til arbeide for samfunnsomveltning. Derfor m til og med ytterliggende utopister av alle slag tles.Grensen kan ikke g ved det vi personlig misliker. Den m g ved det som er lovstridig.

Og hva som skal erklres som lovstridig, br vi ha pne, fordomsfrie diskusjoner om. Diskusjoner hvor folk med ulike oppfatninger kan redegjre for sine standpunkter og beveggrunner.

Gir vi fra oss dette, gir vi fra oss folkestyret.S fru Weltzin- og alle andre- m ha lov til tilgodese de formlene som de finner viktige. Bare ikke det som er kriminelt.

Og hyesterettsadvokater og ndsfeller m ha lov til bidra. Ogs til gjre dumheten iyenfallende.S lenge de holder seg innenfor lovens grenser.

Det er prisen vi m betale for bo i et pent, demokratisk samfunn.

Kay Olav Winther d.e.

NM i masselesing

Den norske Bokklubben har satt i gang et Norgesmesterskap i lesing.

Ja, den kaller det ikke det. Den spr: Hvem leser mest i sommer? Og nsker at medlemmene- m.a.o. kundene- skal lesse p med bker som de oppgir ha lest.

En ukjent filosof har sagtat "man skal ei lse for at sluge, men for at se hvad man kan bruge".

Jeg er ikke helt enig. Lesing blott til lyst er jeg absolutt for. Men ureflektert mengdelesing er ikke helt i min stil.Inntil n har jeg trodd at det ikke ville vre i Bokklubbens stil heller.

For jeg har betraktet Bokklubben - med dens mange avleggere- som en seris litteraturformidler.Helt siden den spede begynnelsen hsten 1961 har Bokklubben - forklett som "Den norske", "Den nye" osv.- srget for at de mange medlemmene landet rundt og p de mest utilgjengelige steder - har kunnet kjpe utvalgte bker relativt billig og ubetinget praktisk.

De senere rene har det imidlertid skjedd en dreining. Bort fra litteraturen og over til krimskrams. Varer som trolig har minst to oppgaver: lokke medlemmer som ikke primrt er litteraturinteresserte. Og skaffe inntekter.

P sett og vis aktverdige forml. Hvis det kan fremme spredningen av god litteratur.

Men samtidig har Bokklubben gjort en tydelig dreining fra vre et tilbud til alle, til bli en kvinneklubb. Dette har alle tilbehrsvarene bidratt til. Likestilling eller ikke. Myke pledd i duse farger, fancy frokostservicer, romantiske sitteputer i hvitt og rosa, mohairskjerf, stt i senga og femi picknickkurver er ikke det som appellerer til mannfolk. Verken de av oss som er huslige og tilbringer en del tid p kjkkenet eller sammen med stvsugeren, eller machotypen. Eller alle de som befinner seg et sted mellom disse ytterpunktene.

Nei, det er ikke menn som er mlgruppen for Bokklubben. Verken nr det gjelder markedsfringen eller varetilbudet. Bkene inkludert.

En gang mente vi som interesserte oss for snt, at det burde vre en viss forskjell p brs og katedral. I alle fall p mlsettingene. Og innholdet.

Noen mente derimot at forlagene mtte vre begge deler. Kanskje mest brs.Og de har visst ftt rett. For i dag er det deres syn som dominerer forlagene - og forlagenes ektefdte barn: Bokklubbene.

De skal selge. Formidling av litteratur, er greit. Men m ikke komme i vegen for businessen. Derfor satser Bokklubben uten blygsel p kvinner. Av en eller annen grunn har den ftt for seg at det lnner seg satse p dem. Som mlgruppe. Formodentlig tror de at pengene sitter lsere hos kvinnene. Kanskje har de rett. Helt usannsynlig er det ikke.

Det samme markskrikerske synet preget konkurransen om lese mest. P Bokklubbens nettside kan du registrere lesingen din. Men nettsiden tar bare i mot opplysninger om Bokklubbker som kan kjpes n.Du kan alts ikke registrere lesing av bker som Bokklubben har utgitt, men ikke kan skaffe lenger, eller litteratur som Bokklubben ikke har utgitt.

Jeg vet det, for jeg har prvd. Men slik litteratur regner Bokklubben ikke med.

P nettsiden har jeg spurt Bokklubben hvorfor det er slik. Men har ikke ftt svar. Klubbens "Webmaster" svarer beredvillig p likt og ulikt, men ikke sprsml som kan avslre at det ikke er litteraturen, men mammon som interesserer klubben.

For sikkerhets skyld har jeg gjentatt sprsmlet. Fortsatt uten f svar.

Overrasket er jeg egentlig ikke. Men skuffet. Over at Bokklubben ikke vil diskutere og avklare et s sentralt policysprsml. Og over at klubben s klart prioriterer markedsfring og salg, framfor litteratur og medlemmer.

Og over at klubben ikke ser verdien av kartlegge folks reelle lesevaner. Men definerer lesing som lesing av Bokklubbker som er til salgs p nettsidene.En oversikt over hva folk virkelig leser, burde interesse en litteraturklubb. Ogs markedsfrerne der. Men det kan ledelsen ikke ha forsttt.

Selv leser jeg akkurat n Joseph Conrads "Lord Jim" i Sigurd Hoels knudrete, ordrike, overdrevent gammelmodige oversettelse fra 1932. Men dette er ikke lesing etter Bokklubbens definisjon.

S jeg fr lese i ro og fred.I det skjulte. rets storleser blir jeg nok ikke. Til det har jeg et for bredt interessespekter. For meg er det likegyldig hvem som har gitt ut bkene. Jeg leser det jeg tror kan vre av interesse. Gammelt og nytt. Ikke minst gammelt.

S fr Bokklubben putle med sitt.

Kay Olav Winther d.e.

Eiendomsskatt

Folkevalgte har vondt for tenke differensiert. Det blir mye alt eller ingen ting. For eksempel nr det gjelder eiendomsskatt.

I mange kommuner er fastsettelsen av eiendomsskatt god underholdning. Falleferdige skur blir "oppgradert" til boliger og uthus. Og beskattet der etter. Den vesle familiehytta som du har arvet, utvidet og pusset opp i ditt ansikts sved i ferier og fritid, blir beskattet som et slott. Og eier du en ganske ordinr leilighet, m du betale s det svir.


Ja, det er ille for villaeierne ogs. Men noen av dem har hatt det verre fr. S de sier ikke noe.

Men biter tennene sammen. Og betaler.

Og ikke nok med det. Er du s uheldig eie en flytebrygge - eller ha bten din ved en - er du i faresonen. Selv om flytebrygger vanskelig kan kalles fast eiendom. P den annen side vil det med rette kunne oppfattes som urettferdig at fastbrygger skal beskattes, mens flytebrygger slipper unna.

For kommunene gir eiendomsskatten kjrkomne inntekter.

For eiendomsbesitterne er det sure utgifter.

Hvorfor synes det offentlige at du skal betale skatt p det du eier?

Det finnes neppe noen logisk forklaring. Ut over dette at kommunen trenger penger.

Og det gjr den jo. Den skal lse fellesskapets oppgaver p vegne av, og til beste for, oss alle. S skatt m vi betale. Av det vi tjener, og av det vi forbruker. Slik er det- og m det vre!- i et solidarisk samfunn.

Men eiendomsskatten er noe for seg sjl.

Det er en skatt p verdier som er beskattet tidligere. Ja, egentlig er det tredje- for ikke si fjerde - gang du skatter av de samme pengene.

Frst betalte du inntektsskatt. S betalte du "omsetningsskatt" - kalt "moms" - av de samme pengene da du brukte dem og kjpte varer til huset eller hytta- eller flytebrygga. Og s betaler du formuesskatt fordi du er sparsommelig og "samler i lader" i stedet for rote bort pengene. Og nr du s har skaffet deg og dine tak over hodet for ikke ligge fellesskapet til last, kommer kommunen og beskatter de samme pengene og verdiene enda en gang.

Jeg skjnner godt at folk reagerer. Det gjr jeg ogs. Enda jeg er sosialdemokrat, og ikke bor i en kommune som flr sine innbyggere. Enn.

Nok er nok. Og eiendomsskatten er i overkant av det vanlige folk br finne seg i.

For eiendomsskatten oppleves ikke bare som urimelig og urettferdig. Den er det. Den er usosial. Den tar ikke hensyn til forsrgelsesbyrde eller inntektsniv. Den straffer fattig og rik.

Den trer p verdien av eiendom som familien din - eller du selv - har slitt og strevd for. For huset eller hytta du eller dere har bygd.

Eiendomsskatten belnner ikke konomisk sans, sparsommelighet og nkternhet. Hadde du soset bort pengene. P ferier i utlandet, dyr mat p restauranter, dyre klr o.l. hadde du ogs betalt skatt i form av avgifter, men da hadde du vrt ferdig med det.


Men etter som du er av den typen som tar vare p ting og bygger opp verdier, straffer fellesskapet deg. r etter r.


N mener ikke jeg at alle skal slippe unna. Svrt velstende mennesker br betale mer til fellesskapet. Om slik skatt knyttes til eiendom eller utlses av andre kriterier, bekymrer meg ikke srlig. Det viktige er at det er rimelig samsvar mellom yteevne og krav fra fellesskapet. Eiendomsskatten br derfor ta hensyn til formue og inntekt, og frst bli utlst nr eiendommen i flge offentlig takst har en verdi p- la oss si- 7 millioner kroner. Eller kanskje 10.

Da er det "luksus" som blir skattlagt. Ikke vanlige folks tak over hodet.

Men som nevnt innledningsvis: Folkevalgte er ikke flinke til tenke differensiert. Det har de vist med toppskatten. Som ikke er en toppskatt, men en skatt som rammer kreti og pleti.

Og det har de vist med eiendomsskatten.

Og for ha det sagt: Mine partifeller i Det norske arbeiderparti, er ikke et hr bedre enn andre. Snarere tvert i mot. Deres syn p eiendomsskatt skriver seg fra myten om det eiendomslse samfunn. Noen ser fortsatt p eiendom som tyveri. Fra fellesskapet. I alle fall andres eiendom.

Derfor lfter jeg pekefingeren. Advarende.

Fellesskapet m ikke fl sine stttespillere. I alle fall ikke p en mte som virker- eller er! - urettferdig.

Hele skattesystemet trenger en kritisk gjennomgang. Mlet m vre hente skattemidler der hvor det er overflod. Ikke hos vanlige folk.

Hvis det ikke blir gjort noe med dette, fr partier som jeg ikke vil lage reklame for, politisk vann p mlla og ytterligere tilslutning fra velgere som konomisk og ideologisk burde fle seg hjemme helt andre steder.

For husk: Det er flbar forskjell p bli klipt og bli skalpert.


Kay Olav Winther d.e.