Rikingene og fellesskapet

De rike bør yte mer til fellesskapet.

 

Det betyr ikke at de skal tas. Eller flåes. Men at de skal yte etter evne.

 

Når rikingene klager over at de har det så forferdelig i Norge, er det krokodilletårer de gråter. Innerst inne vet de at de ikke lider urett. Men de vil helst beholde mest mulig av rikdommen for seg selv. Og da gjelder det å spille forarget og forurettet slik at politikerne skal miste motet og ikke våge å pålegge dem å betale mer til felleskassa.

 

Og de mest velstående blant oss er heldige. For de har allierte. Flere av våre mest innflytelsesrike presseorganer mener at de rike betaler nok som de gjør. For se bare hva som skjer: Presses de for hardt, flytter de utenlands. Hvor myndighetene forstår at rikinger må slippe billigere fra samfunnsregningen for å kunne handle og investere. Til beste for oss alle sammen. Så når de unndrar seg skatt, er det utslag av rent samfunnsansvar.

 

Hvis vi derfor gjør det norske samfunnet for trangt og vanskelig å manøvrere i for de velstående, tar de med seg pengene og flytter. Av ren åndenød. Så la oss fare med lempe.

 

Mener noen.

 

Andre vil gå hardere til verks. Martin Kolberg vil visstnok flå dem. Jeg har ikke hørt ham si det. Men jeg har sett det gjengitt i pressen. Og da er det vel sant.

 

Selv hører jeg altså til dem som velger en mellomveg. Som mener at milliardærene bør yte mer. At null skatt er tyveri. Fra fellesskapet. At alle skal yte etter evne. At alle smutthull i skattesystemet bør tettes. At det ikke skal være tillatt og mulig å flytte til utlandet med formuer som er opptjent av norske statsborgere i Norge. At bostedsreglene skal være slik at ingen norske statsborgere proforma skal kunne bo i utlandet mens de samtidig nyter godt av ytelser fra det norske samfunnet.

 

Og at politikerne bør flytte skattleggingen av de rike fra pratestadiet til handlingsstadiet. Nå.

 

Det krever mot selvfølgelig. Noe ikke alle politikere har. Og det krever handlekraft. Noe heller ikke alle politikere har.

 

Men uten handling blir forholdene verre og verre. For de rikeste blant oss, blir rikere og rikere. Selv om de klager mer og mer, og høyere og høyere.

 

Men vi må ikke miste hodet. Og gjøre vold mot viktige grunnleggende politiske prinsipper, fordi om vi vil øke regningen til dem som har evne til å betale mer.

 

Vi bør for eksempel ikke uthule likhetsprinsippet ved å innføre behovsprøving når det gjelder sosiale ytelser slik Arbeiderpartiet visstnok utreder, og Karita Bekkemellem, i følge Dagsavisen, foreslår.

 

Det norske samfunnet skal ikke baseres på stigmatiserende stønadsordninger basert på individuelle behov, men på universelle ordninger for alle og enhver, fattig og rik.

 

Utlikningen av urettferdighet og urimelige forskjeller foretar vi ved hjelp av beskatning. Det er en løsning Arbeiderpartiet har vært fremste eksponent og forkjemper for. Og slik bør det fortsatt være.

 

Forlater Arbeiderpartiet dette grunnsynet, og de konkrete, politiske ordningene som gjør prinsippene til praktisk politikk, endrer det profil. Og blir et annet parti. Et lilla Høyre-light. Som vi ikke ønsker. Og ikke trenger.

 

Det vi behøver, er et Arbeiderparti som har vilje og mot til å være sosialdemokratisk. Som tror på fellesskap og en-for-alle-og-alle-for-en. Som vil ha et ikke-diskriminerende fellesskap der det personlige forbruket reduseres i rimelig grad - og til rimelig nivå - til fordel for felleskapsløsninger som kommer alle til gode.

 

Et Arbeiderparti som ikke er så opptatt av å sitte i regjering til enhver tid, at det blir handlingslammet. Et parti som ikke ensidig skjeler til gallupene og ikke tør reise de viktige debattene og fremme de epokegjørende forslagene av frykt for at velgerne ikke straks skal akseptere nye tanker og tiltak.

 

Rikingene forstår seg kanskje ikke så mye på politikk. Og noen av dem sier de dummeste ting. Men de har innflytelse. I pressen og i samfunnet for øvrig.

 

Nye politiske tiltak som de ikke ser seg tjent med, vil derfor møte motstand. Hard motstand og mye støy.

 

Det må et progressivt parti tåle.

 

Og husk: Skal man fjerne et gjenstridig plaster, kan det være lurt å fjerne det med ett, raskt røsk. Seigpining gjør bare vondt verre.

 

Så kom i gang.


Kay Olav Winther d.e.      

Verdiløs politisk journalistikk

Avisene driver stadig og deler ut karakterer til regjeringsmedlemmer.

 

Det er primitiv journalistikk. Ikke har journalistene tilstrekkelig innsikt i statsrådenes arbeid, og ikke er det mulig å sammenfatte en bred politisk innsats i en kortfattet begrunnelse og i et karaktersymbol.

 

Som politisk journalistikk er derfor karaktergivingen verdiløs. Den er ikke god underholdning en gang. Til det er den for useriøs og ufundert. Og minner for mye om slikt pladder som man finner i den delen av ukepressen som lever av å skrive ikke-nyheter og plattheter om kjente mennesker.

 

Nå sist er det Dagsavisen som har satt seg til doms over regjeringsmedlemmene. I dagens utgave får statsrådene sitt pass påskrevet.

 

Som ventet er det Jonas Gahr Støre som kommer best ut. Trolig fordi han er godt likt, inngir tillit og står seg godt med media. Kriteriene for kåringen er parodiske. Han får pluss for avtale mot klaseammunisjon og styrket sivil innsats i Afghanistan. Ellers ikke noe. Men avisen mener at han posisjonerer seg for å bli Aps neste statsminister. Deretter nevnes et par områder hvor han ikke har lykkes, før avisa advarer ham mot å bli "for elitistisk". For dette får han karakteren 5.

 

Dette er politisk og journalistisk vis-vas!

 

Dårligst karakter får Sylvia Brustad. Det er noe hvem som helst kunne forutsi. Ikke fordi hun har gjort en dårlig jobb som statsråd, men fordi hun ikke har klart å sjarmere pressen. Hun er en "tråkmons".  Men å være statsråd for et viktig, men meget vanskelig saksområde, er ikke å være "glamor-girl". En seriøs journalist ville analysert hvilke utfordringer hun var stilt over for og hvordan hun har løst dem. Men Dagsavisen nøyer seg med løst prat og minner om at hun hadde en uheldig hånd med sykehotellet på Radiumhospitalet. Og det hadde hun. Men hvordan har hun klart seg ellers?

 

At hun i "12. time" lovte mer penger til helseregionene framstår som et minus, mens sannheten selvfølgelig er at enhver påplussing på vedtatte budsjetter skyldes dyktig politisk arbeid. M.a.o.: Evne til å få regjeringskollegiet med på å oppgradere det saksområdet man har ansvar for.

 

Sju statsråder får nest dårligste karakter. Heidi Grande Røys er "usynlig" og Tora Aasland er "taus". Fryktelig dårlige egenskaper i pressens øyne. Men lite relevant for vurderingen av hvordan de klarer statsrådjobben. En statsråd kan sammenliknes med en løssalgsavis eller et ukeblad. Synligheten er forsiden, men det som er viktig for leseren, er innholdet. Lesestoffet. Substansen.

 

Slik er det også med statsråder. Det er substansen som teller. Men å dokumentere og kartlegge substansen, er øyensynlig en altfor krevende oppgave for norske politiske journalister. For det krever kunnskap. Og tid. Til inngående research og analyse. Slikt som skiller journalisten fra skribenten.

 

Politiske skribenter trenger vi. Spaltister og kommentatorer. De vekker vår interesse og holder den ved like. Og underholder oss. Men analyser, bedømmelse og karaktergiving duger de ikke til.

 

Å hevde at Bjarne Håkon Hanssen har vært "for streng i innvandrings- og flyktningpolitikken" er en slik overfladisk, ukvalifisert påstand som en dyptpløyende politisk journalist ikke kunne unt seg.

 

Bjarne Håkon Hanssen har ført regjeringens politikk. Har noen vært for streng - eller for lemfeldig - så har det vært regjeringen. Kollegiet. Jens og Jonas. Kristin og Åslaug. Og alle de andre.

 

Men det blir for komplisert. Selvfølgelig. Ikke for leserne, men for journalistene. Da er det enklere og mer takknemlig å personifisere saken og henge den på fagstatsråden. Slik at vi får en person vi kan ta. En vi kan mislike. Og gi skylda for det som er galt. For leserne er jo så enkle i hodet. Tror journalistene. Og skyter bom der også.

 

Å komme i mediene skal være så viktig for politikerne i dagens samfunn. Heter det. Man må være synlig. Ja, politikere som skal stille til valg må nok synes. For å presentere seg. Og for å vinne vår tillit. Slik at vi kan gjøre reelle valg. For selv om det er de politiske programmene vi burde gi vår tilsutning til eller ta avstand fra, er det viktig hvilke personer vi velger som talspersoner for oss.

 

Men legger vi ensidig vekt på synlighet og evne til å "takle" mediene forenkler og fordummer vi politikken. Det samme skjer om vi legger vekt på medienes kvasianalyser og karaktersetting.

 

Politikk er viktig. For fellesskapet. For deg og meg. For barna og barnebarna våre. Og for den verden vi lever i. Det burde avisene ta inn over seg og gi oss en politisk journalistikk med dybde og alvor. Noe vi kan ta på alvor og lære av.

 

Karakterbøker med refleksjonsnivå på høyde med horoskoper, bør avisene spare oss for. I alle fall hvis de vil bli oppfattet som seriøse.


Kay Olav Winther d.e.

Rett til å nekte å hjelpe?

Noen har valgt å arbeide i helsevesenet. Enkelte av dem omtaler det som et kall.

 

Da må de arbeide på samfunnets premisser. Verken mer eller mindre.

 

Blant alle de oppofrende helsearbeiderne som bidrar til å gjøre livet lettere for dem som er rammet av sykdom og ulykker, finnes noen som mener at de selv må få avgjøre hvem de skal hjelpe. Som begrunnelse påberoper de seg sin samvittighet.

 

Hvis samvittigheten forbyr noen å hjelpe personer som trenger hjelp - og som i samsvar med gjeldende lover og bestemmelser bør få det - har de kommet på feil hylle. Da hører de ikke hjemme i helsevesenet.

 

Det gjelder uansett. Og helt uten unntak.

 

Tidligere fant noen ut at de ikke kan utføre eller assistere ved framkalte aborter. Nå er det noen som får moralske anfektelser fordi de kan bli nødt til å hjelpe lesbiske med assistert befruktning.

 

Nei, det skal dere slippe, sier Stortingets flertall. Har dere ikke samvittighet til det, skal vi ikke tvinge dere.

 

Dette er ikke humanitet. Det er verdinihilisme. Og misforstått liberalisme. Og en dyp krenkelse av de gruppene av behandlingssøkende som reservasjonsretten går ut over.

 

Det er min ureserverte mening. Enda jeg er abortmotstander. Men aksepterer abort på medisinske indikasjoner.

 

Reservasjonsretten kan ha en praktisk side. Hvis bemanningen er slik at inngrep må utsettes eller avlyses fordi nødvendig personale har reservert seg. Slike situasjoner kan ikke aksepteres.

 

Men like viktig er den prinsipielle siden. At den enkelte ansatte etter eget forgodtbefinnende skal kunne nekte å gjøre den jobben de har påtatt seg. Hvorfor skal en slik reservasjonsrett forbeholdes dem som ikke vil assistere ved abortus provocatus og assistert befruktning? Vi har fått et pluralistisk, mangekulturelt, individorientert samfunn etter hvert. I befolkningen finnes det mange slags overbevisninger og mye merkelig tro og overtro. Flere vil dessuten etter hvert kunne føle behov for å reservere seg av andre grunner en dem samfunnet akkurat nå aksepterer. For eksempel: Religiøse. Kulturelle. Og personlige.

 

M.a.o.: Skal vi ta reservasjonsretten og folks tro på - og overbevisninger om - at de oppgavene de blir stilt over for er i strid med ønskene til en eller annen gud eller profet, kan vi få det rene anarki. Et helsevesen hvor den enkeltes holdninger går foran samfunnets vilje og evne til å hjelpe.

 

Det finnes bare en farbar veg ut av dette uføret. Ingen - verken leger eller annet personell - kan reservere seg mot noe som helst. Det er samfunnet som skal bestemme hvem som skal få hjelp. Og på hvilke vilkår.

 

Avgjørelsene må derfor treffes i fellesskapets dertil innrettede institusjoner. Tillater vi en privatisering og relativisering av plikten til å hjelpe, havner vi der enkelte i ambulansetjenesten øyensynlig tror at vi allerede er. At de selv i samsvar med fordommer og forgodtbefinnende skal avgjøre hvem de skal bistå og frakte.

 

Og hvorfor stanse der?

 

Det er ikke bare i helsevesenet at folk har tro og dyptgripende personlige overbevisninger. Hva med undervisningsinstitusjonene? Skal hvem som helst - helt uten hensyn til tro og oppfatninger, for ikke å snakke om sosial og politisk tilhørighet - ha krav på å få være tilstede under min undervisning? Hva med nynazister? Og rasehatere? Som ikke legger skjul på sine meninger? Skal jeg være nødt til å ha slike elementer under mitt kateter?

 

Eller bussjåfører - og fly- og ferjekapteiner?  Skal de ha plikt til å frakte kreti og pleti? For eksempel også personer som står for meninger og holdninger som er i mot deres egen tro og dype overbevisning? Personer som demonstrerer sin avvikende tro i klesdrakt eller på annen iøyenfallende måte?

 

Det er når man driver spørsmålet ut i parodien at urimeligheten - for ikke å si tåpeligheten - kommer til syne.

 

Men det har Senterpartiets Trond Lode, Kristelig folkepartis Bjørg Tørresdal og de andre som sørget for flertall for reservasjonsretten, ikke forstått. De bifaller reservasjoner som de er enige i, men skal nok ha seg frabedt reservasjoner på andre kriterier. Blant alle lovlige synspunkter og holdninger, er noen mer verdt enn andre. Nemlig mine. Dem bør vi ha unntaksregler for.

 

Slike holdninger og vedtak bringer politikken og Stortinget i vanry. Og uthuler det solidariske samfunnet.

For dette er ikke demokrati. Det er diskriminering.

 

Kay Olav Winther d.e.


"Du gamla, Du fega"

Sverige er ute av EM i fotball. De tapte for et mye bedre lag.

 

Det har fått media-Sverige til å gå opp i limingen. Byggverket faller sammen, og alskens uhumskheter faller ut.

 

Tabloidpressen eksellerer i hatske utfall. Mot treneren. Mot spillerne. Mot den svenske nasjonen. Kort sagt: Mot alt og alle.

 

Expressen var full av edder galde i går. Men jeg kjøpte Aftonbladet. Det var ikke noe vakkert syn.

 

På forsiden spurte avisen: "Men va f-n". Med krigstyper. Og spillerne ble beskyldt for å være "För gamla", "För fega" og "Før trötta"!.

 

Men det skulle vise seg å være søndagsskolevarianten. I den rosa "sportsbilagan" legger redaksjonen bredsiden til og åpner med en nyskrevet variant av "Du gamla, Du fria":

 

Du gamla, Du fega,

Du chanslösa nord

Du trista, Du segervissa skröna!

Jag skäms för Dig,

Fegaste land uppå jord,

/: Din bom, ditt fummel,

Dina mannar slöa. :/


Ikke mye å skryte av som poesi betraktet, men fullt av faen.

Deretter foretar journalisten Simon Bank en regelrett massakre. Ja, han heter bank, og han gir bank så det kjennes. Og høres.

 

Han hudfletter treneren, Lars Lagerbäck, og levner spillerne liten - eller ingen - ære. "Sverige var gammalt, fult, fegt och oskickligt  - jag vet inte om de var ett fotbollslag ens en gång, och värst av allt: Framtiden, den hadde vi bara framför oss tills i går," skriver Bank krakilsk av skuffelse og med behov for å la skuffelsen og drittsinnet gå ut over noen. Og da står de nasjonale "fotbollshjältarna" laglig til: De var passive, "backade", spilte "usselt, blekt, värdelöst, inkompetent, viljlöst  - varsågod och välj".

 

"Sverige var i går fullt av spelare som gjorde ingenting av någonting", hevder Bank og lesser på med nok et lass av invektiver før han fastslår at framtiden for svensk fotball ikke ser lys ut.

 

Men avisen gir seg ikke med det. På de følgende sidene slipper andre medarbeidere til med sine variasjoner over temaet: Fega, inkompetenta Sverige!

 

Jeg må spørre: "Va f-n hadde ni ventat"?

 

Jeg så kampen på TV. Der så jeg et til tider glitrende russisk lag, og et svensk lag som kjempet iherdig og tappert, men kom til kort over for en bedre motstander. Jeg så dyktige "lirare" som Ljungberg og Henke Larsson slite som galeislaver sammen med dyktige, men ikke fullt så profilerte spillere. Og jeg så primadonnaen Zlatan Ibrahimovic gå i stilling uten å få den pasningen han kunne omsette i mål. Og det var ikke medspillernes skyld. De gjorde hva de kunne. Men alltid var det en russer i vegen. En kjapp, teknisk god russer som brukte svenskene som rundingsbøyer og skapte den ene farligheten etter den andre.

 

Det eneste jeg helhjertet kan slutte meg til i Banks storkjeftede, flåsete omtale, er at russerne var nærmere 5-0 enn svenskene var nær redusering.

 

Som nordmann kunne jeg selvfølgelig lene meg tilbake og la svensk presse skite uhemmet i eget reir, men det føles ikke rettferdig. Jeg setter for stor pris på Sverige og svensker til det. Derfor protesterer jeg. På skittkastingen. Og på den usaklige og ukyndige kritikken.

 

Svenskene gjorde hva de kunne. Men det var ikke nok. Mot et russisk lag som kan gå seirende ut av turneringen. For et fotballlag får aldri gjort mer enn det motstanderen tillater. Så på en god dag - for russerne - kan til og med Nederland få noe å stri med.

 

Kanskje skyldes den russiske suksessen Guus Hiddink. Slik svenskene synes å mene.

 

Det tror imidlertid ikke jeg. Ikke slik at jeg mener at han ikke har sin del av æren. Men han er ikke ute på banen. Der er det spillerne som er. Teknisk gode, raske spillere som opptrer som et lag. Et lag som kan nå langt. Både i dette EM, og i årene som kommer.

 

Et lag som kan gi oss mange gode stunder foran TV-skjermen.

 

Så får heller svenskene rive ørene av hverandre i frustrasjon over et tap som det ikke stod i deres makt å gjøre noe med. Uansett hvor mye journalister med blankslitte buksebaker forsøker å rakke ned på innsatsviljen og prestasjonene.


Kay Olav Winther d.e.

Om å skremme folk fra å søke sin rett

På min kant av landet har en ung mann gått til rettssak mot kommunen han bor i. Han mener at han har fått mangelfull opplæring i grunnskolen. Han har aldri lært å lese og skrive. 

Rettssystemet er ikke enig med ham. Han har derfor tapt i alle rettsinstanser.

Kommunen hevder at den har gitt både ekstra timer og spesialopplæring, og at den har sitt på det tørre. Mer kan ingen gjøre innenfor rimelighetens grenser. Mener kommunen. Og tingretten og lagmannsretten.

Om kommunen har gjort hva den burde og kunne, vet jeg ikke. Kvaliteten på opplæringen er nok viktigere for resultatet enn kvantiteten. Det har forhåpentlig retten vært klar over. Og vurdert. Før den trakk sin konklusjon.

Eleven har rett til opplæring, og skolen har plikt til å gi den. Som regel gir det resultater. Så hvis en elev er analfabet etter 9 år i skolen, må det være i så vel elevens som kommunens interesse å finne ut hva som er skjedd. Dvs. hva som er årsaken til det sørgelige resultatet.

Eleven må med andre ord ha rettmessig krav på å få prøvd sin sak. Enten for sakkyndige. Eller retten. Eller begge deler.

Det er ikke noe urimelig eller urettmessig krav.

Det offentlige burde derfor ha båret utgiftene hans. Og utgiftene til motparten som - i følge retten er uskyldig - og derfor sakesløst er påført utgifter.

Men nei. Retten er av en annen mening. Den har funnet det riktig og rettferdig å kreve at den unge mannen betaler for sin uforsiktighet. Den har derfor pålagt ham å betale både egne og motpartens saksomkostninger. Han sitter derfor nå med en gjeld på om lag 350.000 kroner.

Det er selvfølgelig en himmelropende urettferdighet. En som ikke kan lese og skrive, tjener neppe all verden. For ham er en gjeld på 350.000 kroner trolig en livstidsstraff. En gjeld han må dras med hele livet, og som vil virke som en klamp om foten, og hindre ham i å overvinne de vanskene han har måttet starte livet med.

Om skolen - dvs. kommunen - har gitt ham den hjelpen han har krav på, er irrelevant her. Selv mente han at skolen burde gjort mer. Eller kanskje noe annerledes. At kommunen hadde forsømt seg. Og at forholdet burde belyses rettslig.

Det må rettssystemet også ha ment. Først og fremst forsvareren. Men også de to rettsinstansene. De har tilsynelatende behandlet saken med det største alvor. Gjort forberedelser, sittet dagevis i retten, hørt vitner, drøftet saken, veid for og i mot og avsagt dom.

Enkelte mennesker går til retten med fillesaker. Eller åpenbare urimeligheter. At de må betale, er ikke mer enn de bør vente.Men den foreliggende saken er ikke slik. Utfallet var ikke gitt på forhånd. Og det stod om livskvalitet og velferd for en ung mann som enten har vært særdeles uheldig med de intellektuelle forutsetningene han er blitt tildelt, eller med den opplæringen det kommunale skoleverket har gitt ham.

Det dilemmaet den unge mannen befant seg i, og hans fortvilte forsøk på å få en ny start i livet, burde retten vist forståelse for. Ikke ved å dømme i hans favør, hvis han ikke hadde rett i lovens forstand. Men ved å frita ham for saksomkostninger. Både hans egne og motpartens.

Det er uforståelig at lagmannsretten ikke er kommet til dette resultatet. Og det helt ubegripelig at Høyesterett nå er kommet til at den unge analfabeten ikke bare skal betale sine egne utgifter med også kommunens.

Dette virker som en prohibitiv avgjørelse. En avgjørelse som vil bidra til å skremme folk fra å prøve sin sak for retten. Av redsel for mulige økonomiske konsekvenser.

Slik sett er denne - og liknende avgjørelser - en trussel mot rettssikkerheten.
Og et bidrag til etableringen av et rettsystem som skiller mellom rike og fattige. Mellom de som har råd, og de som ikke har råd, til å gå til domstolene for å få sin rett.

Er det en slik rettstilstand vi vil ha?

Kay Olav Winther d.e.

Arv mot innvandring

Før Clara Weltzin døde, testamenterte hun sine etterlatenskaper til kampen mot innvandring. 

Det burde være greit. Å motarbeide innvandring er en lovlig handling. Bare du ikke blander det med rasisme eller andre ulovligheter. 

Men så kom noen og rotet det til. For det er ikke alle som har gangsyn. I alle fall ikke politisk. Empati og sunn sans er fryktelig tynt fordelte egenskaper i enkelte miljøer. 

Høyesterettsadvokat Erik Gjems-Onstad er i følge pressen, den som har opprettet testamentet for den avlidte fruen. Han er også testamentfullbyrder.  Høyesterettsadvokaten vil gi 250.000 av de 2.7 millioner kronene som arven utgjør, til Ole Nicolai Kvisler. 

Hvem Kvisler er? Jo, det er han som er dømt for drapet på Benjamin Hermansen. Drapet var i følge påtalemyndigheten og retten rasistisk motivert. 

At en høyesterettsadvokat kan fremme et så dumt forslag, er uforståelig. Selv for den som kjenner Gjems-Onstads meritter, er dette i overkant. 

En slik tildeling ville stride mot sunn fornuft, mot alminnelig anstendighet - og høyst sannsynlig mot norsk lov. Dessuten er ikke drap og voldelig forfølgelse av personer med annen hudfarge enn den obligatirske kaukasisk hvite, innsats mot innvandring.

Snarere tvert i mot. For drapet på Benjamin fikk øynene opp hos mange. Personer som aldri hadde tenkt å gå i demonstrasjonstog, stilte opp mot rasisme og mot vold. Stemningen snudde i lunkne miljøer. Og avisene trykte mengder av leserinnlegg mot diskriminering. Og mot rasehat. Og for at vi tar i mot flere som trenger hjelp. 

Å tildele Kvisler penger, kan derfor ikke være annet enn i strid med testamentets ånd og bokstav. Det samme vil det være å tilgodese "Vigrid".  En obskur organisasjon som ikke noe oppegående menneske tar alvorlig.  

Derimot må arven i samsvar med fru Weltzins siste vilje, kunne gå til personer som "arbeider mot fremmedinnvandring til Norge" slik TV 2 Nyhetene uttrykker det. Man kan mislike formålet. Og ta til gjenmele. Og kritisere innvandringsmotstanderne for å mene noe man selv er dypt uenig i.  

Men ingen er tjent med at det legges lokk på et viktig spørsmål i det politiske debatten, eller at personer som er mot innvandring, blir kriminalisert. 

Det er allerede ropt på forbud. Forbud mot den slags testamenter. 

Det er et overilet og ekstremt dårlig forslag. Og avslører tankeganger og holdninger som ikke ligger altfor fjernt fra slik ensretting som tilhengerne av mangfold sier seg å være motstandere av. 

Ytringsfrihet og retten til å arbeide for å realisere politiske mål, er noe vi setter høyt i det norske samfunnet. Det er endog lov til å arbeide for samfunnsomveltning. Derfor må til og med ytterliggående utopister av alle slag tåles. Grensen kan ikke gå ved det vi personlig misliker. Den må gå ved det som er lovstridig.

Og hva som skal erklæres som lovstridig, bør vi ha åpne, fordomsfrie diskusjoner om. Diskusjoner hvor folk med ulike oppfatninger kan redegjøre for sine standpunkter og beveggrunner.  

Gir vi fra oss dette, gir vi fra oss folkestyret. Så fru Weltzin - og alle andre - må ha lov til å tilgodese de formålene som de finner viktige. Bare ikke det som er kriminelt.

Og høyesterettsadvokater og åndsfeller må ha lov til å bidra. Også til å gjøre dumheten iøyenfallende. Så lenge de holder seg innenfor lovens grenser. 

Det er prisen vi må betale for å bo i et åpent, demokratisk samfunn. 

Kay Olav Winther d.e.     

NM i masselesing

Den norske Bokklubben har satt i gang et Norgesmesterskap i lesing.

Ja, den kaller det ikke det. Den spør: Hvem leser mest i sommer? Og ønsker at medlemmene - m.a.o. kundene - skal lesse på med bøker som de oppgir å ha lest. 

En ukjent filosof har sagt at "man skal ei læse for at sluge, men for at se hvad man kan bruge". 

Jeg er ikke helt enig. Lesing blott til lyst er jeg absolutt for. Men ureflektert mengdelesing er ikke helt i min stil. Inntil nå har jeg trodd at det ikke ville være i Bokklubbens stil heller.

For jeg har betraktet Bokklubben - med dens mange avleggere - som en seriøs litteraturformidler. Helt siden den spede begynnelsen høsten 1961 har Bokklubben - forklett som "Den norske", "Den nye" osv. - sørget for at de mange medlemmene landet rundt og på de mest utilgjengelige steder - har kunnet kjøpe utvalgte bøker relativt billig og ubetinget praktisk. 

De senere årene har det imidlertid skjedd en dreining. Bort fra litteraturen og over til krimskrams. Varer som trolig har minst to oppgaver: Å lokke medlemmer som ikke primært er litteraturinteresserte. Og å skaffe inntekter. 

På sett og vis aktverdige formål. Hvis det kan fremme spredningen av god litteratur. 

Men samtidig har Bokklubben gjort en tydelig dreining fra å være et tilbud til alle, til å bli en kvinneklubb. Dette har alle tilbehørsvarene bidratt til.  Likestilling eller ikke. Myke pledd i duse farger, fancy frokostservicer, romantiske sitteputer i hvitt og rosa, mohairskjerf, søtt i senga og femi picknickkurver er ikke det som appellerer til mannfolk. Verken de av oss som er huslige og tilbringer en del tid på kjøkkenet eller sammen med støvsugeren, eller machotypen. Eller alle de som befinner seg et sted mellom disse ytterpunktene. 

Nei, det er ikke menn som er målgruppen for Bokklubben. Verken når det gjelder markedsføringen eller varetilbudet. Bøkene inkludert. 

En gang mente vi som interesserte oss for sånt, at det burde være en viss forskjell på børs og katedral. I alle fall på målsettingene. Og innholdet. 

Noen mente derimot at forlagene måtte være begge deler. Kanskje mest børs.Og de har visst fått rett. For i dag er det deres syn som dominerer forlagene - og forlagenes ektefødte barn: Bokklubbene.  

De skal selge. Formidling av litteratur, er greit. Men må ikke komme i vegen for businessen. Derfor satser Bokklubben uten blygsel på kvinner. Av en eller annen grunn har den fått for seg at det lønner seg å satse på dem. Som målgruppe. Formodentlig tror de at pengene sitter løsere hos kvinnene. Kanskje har de rett. Helt usannsynlig er det ikke.  

Det samme markskrikerske synet preget konkurransen om å lese mest. På Bokklubbens nettside kan du registrere lesingen din. Men nettsiden tar bare i mot opplysninger om Bokklubbøker som kan kjøpes nå. Du kan altså ikke registrere lesing av bøker som Bokklubben har utgitt, men ikke kan skaffe lenger, eller litteratur som Bokklubben ikke har utgitt.  

Jeg vet det, for jeg har prøvd. Men slik litteratur regner Bokklubben ikke med.  

På nettsiden har jeg spurt Bokklubben hvorfor det er slik. Men har ikke fått svar. Klubbens "Webmaster" svarer beredvillig på likt og ulikt, men ikke spørsmål som kan avsløre at det ikke er litteraturen, men mammon som interesserer klubben. 

For sikkerhets skyld har jeg gjentatt spørsmålet. Fortsatt uten å få svar.

Overrasket er jeg egentlig ikke. Men skuffet. Over at Bokklubben ikke vil diskutere og avklare et så sentralt policyspørsmål. Og over at klubben så klart prioriterer markedsføring og salg, framfor litteratur og medlemmer. 

Og over at klubben ikke ser verdien av å kartlegge folks reelle lesevaner. Men definerer lesing som lesing av Bokklubbøker som er til salgs på nettsidene. En oversikt over hva folk virkelig leser, burde interesse en litteraturklubb. Også markedsførerne der. Men det kan ledelsen ikke ha forstått. 

Selv leser jeg akkurat nå Joseph Conrads "Lord Jim" i Sigurd Hoels knudrete, ordrike, overdrevent gammelmodige oversettelse fra 1932. Men dette er ikke lesing etter Bokklubbens definisjon. 

Så jeg får lese i ro og fred. I det skjulte. Årets storleser blir jeg nok ikke. Til det har jeg et for bredt interessespekter. For meg er det likegyldig hvem som har gitt ut bøkene. Jeg leser det jeg tror kan være av interesse. Gammelt og nytt. Ikke minst gammelt. 

Så får Bokklubben putle med sitt. 

Kay Olav Winther d.e.
  

Eiendomsskatt

Folkevalgte har vondt for å tenke differensiert. Det blir mye alt eller ingen ting. For eksempel når det gjelder eiendomsskatt.

 

I mange kommuner er fastsettelsen av eiendomsskatt god underholdning. Falleferdige skur blir "oppgradert" til boliger og uthus. Og beskattet der etter. Den vesle familiehytta som du har arvet, utvidet og pusset opp i ditt ansikts sved i ferier og fritid, blir beskattet som et slott. Og eier du en ganske ordinær leilighet, må du betale så det svir.


Ja, det er ille for villaeierne også. Men noen av dem har hatt det verre før. Så de sier ikke noe.

Men biter tennene sammen. Og betaler.

 

Og ikke nok med det. Er du så uheldig å eie en flytebrygge - eller å ha båten din ved en - er du i faresonen. Selv om flytebrygger vanskelig kan kalles fast eiendom. På den annen side vil det med rette kunne oppfattes som urettferdig at fastbrygger skal beskattes, mens flytebrygger slipper unna.

For kommunene gir eiendomsskatten kjærkomne inntekter.

For eiendomsbesitterne er det sure utgifter.

 

Hvorfor synes det offentlige at du skal betale skatt på det du eier?

 

Det finnes neppe noen logisk forklaring. Ut over dette at kommunen trenger penger.

 

Og det gjør den jo. Den skal løse fellesskapets oppgaver på vegne av, og til beste for, oss alle. Så skatt må vi betale. Av det vi tjener, og av det vi forbruker. Slik er det - og må det være! - i et solidarisk samfunn.

 

Men eiendomsskatten er noe for seg sjøl.

 

Det er en skatt på verdier som er beskattet tidligere. Ja, egentlig er det tredje - for ikke å si fjerde - gang du skatter av de samme pengene.

 

Først betalte du inntektsskatt. Så betalte du "omsetningsskatt" - kalt "moms" - av de samme pengene da du brukte dem og kjøpte varer til huset eller hytta - eller flytebrygga. Og så betaler du formuesskatt fordi du er sparsommelig og "samler i lader" i stedet for å rote bort pengene. Og når du så har skaffet deg og dine tak over hodet for ikke å ligge fellesskapet til last, kommer kommunen og beskatter de samme pengene og verdiene enda en gang.

 

Jeg skjønner godt at folk reagerer. Det gjør jeg også. Enda jeg er sosialdemokrat, og ikke bor i en kommune som flår sine innbyggere. Ennå.

 

Nok er nok. Og eiendomsskatten er i overkant av det vanlige folk bør finne seg i.

 

For eiendomsskatten oppleves ikke bare som urimelig og urettferdig. Den er det. Den er usosial. Den tar ikke hensyn til forsørgelsesbyrde eller inntektsnivå. Den straffer fattig og rik.

 

Den tærer på verdien av eiendom som familien din - eller du selv - har slitt og strevd for. For huset eller hytta du eller dere har bygd.  

 

Eiendomsskatten belønner ikke økonomisk sans, sparsommelighet og nøkternhet. Hadde du soset bort pengene. På ferier i utlandet, dyr mat på restauranter, dyre klær o.l. hadde  du også betalt skatt i form av avgifter, men da hadde du vært ferdig med det.


Men etter som du er av den typen som tar vare på ting og bygger opp verdier, straffer fellesskapet deg. År etter år.


Nå mener ikke jeg at alle skal slippe unna. Svært velstående mennesker bør betale mer til fellesskapet. Om slik skatt knyttes til eiendom eller utløses av andre kriterier, bekymrer meg ikke særlig. Det viktige er at det er rimelig samsvar mellom yteevne og krav fra fellesskapet. Eiendomsskatten bør derfor ta hensyn til formue og inntekt, og først bli utløst når eiendommen i følge offentlig takst har en verdi på - la oss si - 7 millioner kroner. Eller kanskje 10.

 

Da er det "luksus" som blir skattlagt. Ikke vanlige folks tak over hodet.

 

Men som nevnt innledningsvis: Folkevalgte er ikke flinke til å tenke differensiert. Det har de vist med toppskatten. Som ikke er en toppskatt, men en skatt som rammer kreti og pleti.

 

Og det har de vist med eiendomsskatten.

 

Og for å ha det sagt: Mine partifeller i Det norske arbeiderparti, er ikke et hår bedre enn andre. Snarere tvert i mot. Deres syn på eiendomsskatt skriver seg fra myten om det eiendomsløse samfunn. Noen ser fortsatt på eiendom som tyveri. Fra fellesskapet. I alle fall andres eiendom.

 

Derfor løfter jeg pekefingeren. Advarende.

 

Fellesskapet må ikke flå sine støttespillere. I alle fall ikke på en måte som virker - eller er! - urettferdig.

Hele skattesystemet trenger en kritisk gjennomgang. Målet må være å hente skattemidler der hvor det er overflod. Ikke hos vanlige folk.

 

Hvis det ikke blir gjort noe med dette, får partier som jeg ikke vil lage reklame for, politisk vann på mølla og ytterligere tilslutning fra velgere som økonomisk og ideologisk burde føle seg hjemme helt andre steder.

 

For husk: Det er følbar forskjell på å bli klipt og bli skalpert.


Kay Olav Winther d.e.