Michael Jackson

Michael Jackson var aldri min favoritt.

Jeg kan se at han, da han var p toppen av sin karriere, var en betydelig entertainer, men kunstner vil jeg ikke kalle ham. Jeg er spent p hvor mye av det han har laget som vil tle tidens tann og bli stende.

Moon walking er imponerende og morsomt en stund- s blir det maner. Slik er det med en del musikk ogs. Den er som dgnfluer og har sin tilmlte tid. Plutselig er det over.

Det er vel ingen tvil om at Jackson-barna var talentfulle. Men de ble drevet hardt- kanskje er det riktig si utnyttet - av ambisise foreldre som ikke hadde noe i mot tjene en slant med barna som inntektskilde.

Michael fikk enorm oppmerksomhet i deler av livet. Var han lykkelig? Tja, det sprs hva lykke er. En stund flte han sikkert at han lyktes. Men overtrumfet det flelsen av ha gtt p en smell senere i livet? Eller rakt i en vegg?

Her skal det ikke spekuleres i hvilke seksuelle og flelsesmessige tilbyeligheter Michael kan ha hatt. S lenge de befant seg innenfor lovens grenser, var - og er- de en privatsak. Lovovertredelse ble vel aldri bevist? Eller?

Mye av det Michael Jackson gjorde og sa, tydet p at han aldri rakk bli "voksen". Han framstod som en person som hadde stoppet opp i utviklingen og var en liten, forsvarsls og srbar gutt bak den tilgjort "profesjonelle" fasaden. En gutt som bl.a. manglet et viktig personlighetstrekk, nemlig evnen til fle og ta ansvar, og til sette hensynet til andre foran hensynet til seg selv.

Kilder som mener vre velorienterte, opplyser at Jackson skyldte milliarder ved sin dd. Han hadde et pengeforbruk som var abnormt. Det avspeiler bde hans selvbilde og hans mangel p ansvarsflelse. M.a.o. hans evne til vre - og opptre som - en voksen person.

Jeg innrmmer at jeg hadde stor medynk med Michael Jackson. Ikke s jeg p ham som en guddom. Og ikke som en taper. For meg var han en skakkjrt liten gutt i en voksen persons kropp. En kropp han tok radikale grep for forandre til det ugjenkjennelige. Prvde han flykte fra seg selv. Her er stoff for psykologer.


Hvor mye Michael fortsatt eide i Neverland da han dde, er usikkert. Hvor mye rettighetene til hans egen musikk er verd, er enda mer usikkert- bde p kort og lang sikt. Kanskje ligger de sikreste verdiene i de rettighetene til andres musikk m.v. som han kjpte opp. Forhpentlig gr det opp i opp med gjelda, men kreditorene gr trolig spennende tider i mte. For ikke snakke om hans etterlatte.

I hvilken grad Michael Jackson selv hjalp til med sette sluttstrek for livet, skal vi heller ikke spekulere i her. Det er ogs hans egen sak, nr alt kommer til alt. Men det vil bli spekulert. I etermediene, i blader, i bker og mann og kvinne i mellom.

I saker som denne vil det alltid finnes noen som mener vite For eksempel som mener vite at Michael Jackson egentlig ikke er dd. Men at han ikke orket mer, at han ikke orket tanken p de berammede konsertene i England som skulle bringe konomien p fote, og at han derfor er gtt under jorda. At han lever inkognito et sted, trtt p offentlighet og fri for det konomiske marerittet som gjeldsbyrden representerte.

Tull og tv?

Selvflgelig. Men nr har tull og tv hindret sladrepressen, userise boksmrere, ryktesmeder og galninger i la fantasien lpe?

Og skulle det vanke en og annen skilling i lommeboka som resultat av spekulasjonene, blir ingen mindre spekulative av den grunn. Spekulantene vil spekulere, og sensasjonshungrige lesere vil gjre sitt for holde ruljansen i gang.

Eventyret om Michael Jackson har derfor ikke tatt slutt. Trolig er det s vidt begynt. For man trenger ingen levende Michael for holde pengemaskinen i gang. Det klarer media godt p egen hnd. De skaper den Michael Jackson som er mest lukrativ for dem.

Den ekte Michael Jackson- hvis man i det hele tatt kan bruke dette ordet om ham - ble bare 50 r gammel. Han er dd. Kanskje var han i en del av livet klodens mest kjente person. Han rakk glede mange og bli et slags abnormisert idol for et par generasjoner unge verden over. Slik sett kan man si at han ikke levde forgjeves.

Men n begynner hans liv etter dden. Ikke i religis, men i kapitalistisk mening. Dette livet er det profitrene som har styringen p. Det vil trolig bli et liv vel s fullt av begivenheter som det opprinnelig.

si - Vil i fred, Michael! - ville derfor vre den rene, blasfemi- eller i alle fall ironi. Vent deg ingen fred, Michael. Det er n pengemaskineriet begynner rulle for alvor, men det fr du dessverre ingen glede av.

La osshpe at barna dine fr det!


Kay Olav Winther d.e.

Ynkelig "politisk journalistikk"

Skalte karakterer til regjering og statsrder banaliserer politikken.

Karakterer til statsrdene har nemlig samme avgjrende mangel som karakterer i skolen. De forteller ikke noe om vurderingskriteriene. De er tomme symboler. Kaudervelsk bde for dem som blir evaluert og for dem som skal bli informert.

Karakterer til statsrder og regjeringer forteller derfor ikke om noe annet enn karaktergiverens subjektive vurdering. Om karaktersetteren har innsikt i det han eller hun evaluerer, sier karakterene f. eks. ikke noe om. De er m.a.o. slag i lse lufta.

De som liker karakterer fastsatt p et fordekt, subjektivt grunnlag, er mediene. Fortrinnsvis de "tabloide". Slike "karakterer" gir dem mulighet til fantasere og boltre seg uten hemmende kontakt med virkeligheten. F. eks. kan ingen kontrollere om de lar trynefaktoren telle. Eller om de tar utgangspunkt i egne fordommer. Eller egen uvitenhet.

Og opposisjonen - selvflgelig. Den er interessert - hvis karakterene er drlige nok. Den kommenterer gjerne lav mloppnelse. Selv om den innerst inne vet at hele greia er "fake".

Samt lesere og "tittere" med sans for det enkelt tenkte og enda enklere framstilte. De synes karakterer forteller dem noe. Spesielt hvis vurderingenbekrefter deres egne syns- og standpunkter. Da vokser de i egne yne, alle de som tror de blir informert og klokere av overfladisk prat og av "fakta" som ikke har den minste kontakt med virkeligheten, men avspeiler redaksjonens og journalistens sans for det fantasifulle. Eller det "kreative" som de kanskje selv vil foretrekke kalle det. Hvis de da ikke tar munnen full og omtaler leserfrieriene som politisk journalistikk

N har NTB sammenholdt karakternivet til dagens Stoltenbergregjering og grsdagens Bondevikregjering kan VG fortelle. Konklusjonen er at den rdgrnne regjeringen gjr en brukbar jobb. Velgerne gir bedre karakterer til dagens statsrder enn det Kjell Magne Bondeviks regjering fikk for fire r siden.

Gjennomsnittskarakteren for Bondevik-regjeringen var 2,9. Dagens regjering fr en karakter p 3,5 i snitt. Bondevik-regjeringen fikk ingen karakterer over 3,5. Men den rdgrnne regjeringen kan skryte av sju statsrder med bedre karakterer, skriver Aftenposten- fortsatt i flge VG. Tallene skal vre utarbeidet av Respons, som har innhentet karakterer fra 1.001 personer.

Hva forteller s dette?

Omtrent ingen ting! Bortsett fra at de 1000 personene som er spurt, p subjektivt og trolig hyst varierende grunnlag, er relativt godt fornyd med regjeringen, og at Jonas Gahr Stre som vanlig, er den som scorer best. Det forteller at han er rated som nummer n av 1000 personer som trolig ikke har peiling p hva en utenriksminister skal gjre eller hvordan Jonas gjr jobben, men som har merket seg medienes velvillige innstilling til utenriksministeren, og ellers vet med seg selv at Jonas ser ut il vre en likandes kar. Mye penger har han visst ogs. Han er derfor neppe AP-mann av brdnid. Det m vre ekte idealisme.

Det de trolig ikke vet er at en statsrds arbeid er som et isfjell. n tidel synes. Ni tideler befinner seg under vann. Der befinner de viktige avgjrelsene seg. Usynlige. Alt det en overfladisk iakttaker aldri ser. Og som en tabloidjournalist ikke evaluerer- fordi det ikke synes for det offentlige ye. Nederlagene. Seirene.

P bunnen av dagens evaluering befinner nrings- og handelsminister Sylvia Brustad seg. Hun og fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Rys er de eneste som scorer under 3 poeng.

Det var forutsigbart.

1001 personer er invitert til vurdere deres innsats. M.a.o. til vurdere noe de ikke har den aller ringeste forutsetning for bedmme. Helt avhengig av hva de har lest og hrt seg til i aviser og etermedia, svarer de det de er programmert til svare. Og nedvurderer det de er hjernevasket til synes lite om.

Slik oppstr en uheldig rundgang. Mediene legger grunnlaget for en meningsdannelse som de senere bruker som utgangspunkt for en vurdering av landets regjering, en leserbasert vurdering som i sin tur forsterker og "bekrefter" det inntrykket mediene allerede har.

Dette kalles politisk journalistikk. Men det er det ikke. Det er underholdningsjournalistikk av enkleste merke.

Aviser, etermedier og meningsmlingsinstitutter som nsker bli tatt alvorlig ville holdt seg for gode til servere slike lettbente underholdningsskriverier som seris politisk journalistikk.

Men s var det det med opplag og fortjeneste da. Folk gjr mye rart for penger.


Kay Olav Winther d.e.

Norge mobbes igjen

S er Norgeshateren og mobberen Manfred Gerstenfeld i gang igjen.

Denisraelske "professoren" har lagt Norge for hat og benytter en hver anledning til svekke Norges omdmme i det Israelske samfunnet.


ITFeren sammenslutning avland som samarbeider om fremme kunnskap om folkemordet p europeiske jder under andre verdenskrig. Norge har for tiden formannskapet, ogutenriksminister Jonas Gahr Stre skal mandag lede ITFs plenumsmte.

- Norge skulle aldri ha blitt valgt til lede ITF, sier Gerstenfeldt som flere ganger tidligere har fremmet grove , men grunnlse, anklager mot Norge omantisemittisme. Men noen er alltid villig til tro p hva som helst, s mankan ikke ta for gitt at overdrivelsene og lgnene faller p steingrunn.

- Den skandalse statsstttede hyllesten av Hamsun er kun toppen av isfjellet,sier Gerstenfeld som har satt seg som ml gjre Norge og nordmenn s suspekte som mulig i israelernes og verdens yne. Og han fr hjelp av andre som ikke evner se virkeligheten og sannheten bak baktalelsene.

Lederen for den israelske avdelingen av Simon Wiesenthal Center, Ephraim Zuroff, mener f.eks. at markeringen av Hamsunjubileet skader ITFs arbeid med fremme kunnskap om holocaust.


Som nyhetsbyrene ANB-NTB fslr fast i en melding om saken, er Gerstenfeldt er m.a.o.ikke alene om kritikken.

Selvflgelig ikke. Bde Gerstenfeldt og flere andre tilhrer en "lobby" som har sin fulle hyre med undergrave Norges tillit og autoritet. Jo, strre forstelse Norge fr for palestinernes sak, desto flere og hardere - og mer fantasifulle - vil angrepene og beskyldningene bli.

S lenge vrt syn p konfliktene i Midt-sten hadde karakter avservilbeundring for erobringen av rkenen og kritikkls aksept av Israels rett til forsvare seg uten hensyn til hva de utsatte palestinerne for, hadde Norge, norske politikere og norske lobbyister en hy stjerne hos de israelske lederne og i det israelske folket, men straks vi inntok en mer kritisk og balansert holdning, fikk pipa en annen lyd.

Og vr rolle som fredsmekler gav oss heller ikke fra begynnelsen av noenhy stjerne i alle deler av det Israelske samfunnet. Mordet p en av Israels egne statsmenn som engasjerte seg i fredsprosessen, var ingen tilfeldighet eller udd utfrt av en "galning". Ogs det var et forsk p stanse fredsprosessen.

Alt tyder p at den vedvarende mobbingen som Norge har vrt utsatt for av Manfred Gerstenfeldt og andre de senere rene, har hatt som ml frata oss enhver troverdighet og ved det svekke vr mulighet til spille en rolle som fredsmekler i strid med israelske aktivistgruppers interesser.

Enkelte norske medier er livredde for bli kalt antisemittiske.De formidler herr Gerstenfeldts og andre kritikk uten motforestillinger. Ogs nr disseer overdrevet ut over alle rimelige proporsjoner - eller rett og slett er fabrikkerte og lagt i munnen p nordmenn som ikke finnes. Enten de kalles Weizz eller Antonsen.

Svertingen av Norge i Israel er en progandakrig hvor Norge stiller med et avgjort handikapp. Vi tror for godt om folk, og regner ikke medat de vi betrakter som vre venner kan lyve med pne yne og uskyldig ansikt for mobbe oss p plass i folden slik at vi blir lydige redskaper som gjr det andre nsker at vi skal gjre.

Men slik er det dessverre. Om ikke lenge vil Gerstenfeldt og kornsorter vre p banen igjen med ny kritikk. Ikke fordi vi har gjort oss fortjent til det. Men fordi de har sin egen agenda, hvor nedrakkingen tjener et strategisk forml.

Bare vent og se.

Kay Olav Winther d.e.


Mye skrik og lite ull

Det stunder mot valg- og stortingsferie. Det gjelder derfor f utnyttet de sm sjansene man har, selv om foranledningen er aldri tynn. Hyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet fremmer derfor mistillitsforslag mot nringsminister Sylvia Brustad for hennes hndtering av Akersaken.


N viste vel utviklingen av saken at rabalderet var "much ado about nothing". Kritikerne gikk Shakespeare en hy gang.


Det som gjorde strst inntrykk var at Rkke prvde seg som underholdningsartist. Det avslrte at han er bedre som forretningsmann enn som imitator. Det kom ikke som noen overraskelse.


Resten var plankekjring. Statsrden flte seg lurt, mens Aker og Rkke fikk nringslivets attest for at det slett ikke var noe galt i parkere mindre lnnsomme bedrifter i holdingselskaper hvor man kunne dele tapene p flere.


Og det tror jeg s gjerne. At nringslivet ikke ser noe galt i. Spesielt ikke nr man kan f fellesskapet til vre med p ta risikoen.


Statsrden mente alts at det offentlige var taklet undig hardt mot vantet, og at motparten burde vrt dmt til utvisning- kanskje matchstraff, og at det mlet som ble scoret som flge av overgrepet, burde vrt annullert.


Det fikk hun ikke dommerteamets tilslutning til. Reglene er fulgt. Litt juling m man tle, mente dommerne og pressen.


Og dermed burde saken vrt over.


Men nei. I r er det valg. Og de skalte borgerlige partiene- bortsett fra FrP, da- ligger s drlig an at de ikke kan gi fra seg en sjanse som denne. For nr avstemningen om tillit foretas, vil mediene sin vane tro, hekte seg p gjre maksimalt ut av saken. Og mange velgere vil g p limpinnen, og tro at det er Brustad- og Arbeiderpartiet, og regjeringen- som har gjort noe galt, og at statsrden derfor ikke fortjener vr tillit.


S n ser Hyre en sjanse til tre fram fra furtekroken. Per-Kristian Foss kan demonstrere at han er en mer initiativrik politiker enn sin partileder. Lars Sponheim kan buldre og sjonglere med store ord og karakteristikker som at Akersaken er den strste skandalen i hele firersperioden, mens Dagfinn Hybrten kan mobilisere moralsk forargelse og slutte seg til kritikken som plasserer ham p den "rette" siden av den politiske skillelinjen.


Og da har opposisjonen oppndd det den nsker. Ikke slik at den har rettet til en politisk og konstitusjonell feil, men den har plassert seg i rampelyset og forledet en del naive velgere til tro at de borgerlige ville vrt mer kritiske over for storkapitalen og ville ha srget for ivareta statens, dvs. fellesskapets interesser p en bedre mte enn de rd-grnne har gjort.


Hva som alt i alt har vrt- og er - til beste for norsk konomi, det norske arbeidslivet og norske arbeidsplasser og folks ve og vel, er det f som spr om. Og hvem tar seg bryet med underske hvordan de enkelte partiene prinsipielt og i praksis stiller seg til norske kapitalister og norsk nringsliv. Det blir for innviklet. Ogs for journalistene. Kanskje med unntak for en og annen graver i Dagens Nringsliv og Finansavisen.


Statsministeren vil ikke kaste statsrden til ulvene. re vre ham for det. Brustad har derfor flertallet i ryggen. Hvis ingen arbeidsulykke inntreffer, har vi samme regjering i morgen.


Men i mellomtiden har opposisjonen hatt en stakket stund i rampelyset. Det er alt de kan regne med. Bde i denne saken og som resultat avvalget.


De kan bli enige om ramle med stolene og tromme p blikktallerkenene, men lengre kommer de ikke. Til det er de for uenige. Det eneste de er i stand til st sammen om, er kritisere andre.


Og det er ikke grunnlag godt nok til styre landet!


Kay Olav Winther d.e.

stjele andres barn

Jeg husker godt at Dammanbarna ble borte.Jeg var 18 r den gangen og enn ikke far selv, men med fantasi og empati nok til kunne forestille meg den bunnlse fortvilelsen som m ha rammet deres mor da hun kom ut av butikken og ikke kunne finne barna sine.

Lille Pamela kom riktignok til rette etter hvert, men torige Steven var og ble borte.Best husker jeg min forargelse over den kritikken og fordmmelsen moren ble utsatt for. Nr hun hadde gjort noe s ansvarslst som sette igjen barna utenfor forretningen uten tilsyn, mtte hun vre en drlig mor, mente tankelse kommentatorer.Var hele historien oppspinn som skulle skjule hva som egentlig hadde skjedd?


Jeg var en ung mann med samvittighet og engasjement og reagerte sterkt p det jeg oppfattet som hjerter forflgelse av den ulykkelige moren som var blitt utsatt for et forferdelig overgrep, men som etter hvert stod igjen i mediene som den egentlig skyldige. Som den som var bebreide.

At Pamela kom til rette m bde ha lindret og forsterket sorgen. Forsterket fordi foreldrene m ha spurt seg selv om de lette lenge og grundig nok etter Steven. Ville de ogs ha funnet ham hvis de hadde lett mer og mer grundig? Ble han liggende der ute og omkomme fordi de gav opp for tidlig?

N vet vi ikke om det er Steven Damman som har kommet til rette. DNA-prver er tatt for bringe identiteten p det rene, forteller mediene.

Jeg tolker farens reaksjon som om han ikke nsker ha for store forhpninger- av frykt for bli skuffet igjen. Men innerst inne m han vre sprekkeferdig av forventning.

Hvis det skulle vise seg vre Steven Damman, skulle det vre mulig bringe kidnapperens identitet p det rene, men kanskje for sent til stille de egentlig skyldige til rette for den ugjerningen de utfrte for mer enn 50 r siden.

Den sorgen Stevens foreldre og nrmeste har levd i alle disse rene;fortvilelsen, vkenettene, alle bebreidelsene og selvbebreidelsene, stigmatiseringen og all den uttalte og stilltiende fordmmelsen, kan ingen straff av den skyldige gjre opp for.

Ekteparet Damman fikk delagt sine liv. Hvordan gjr man opp for det?

stjele en annens barn, er en avskyelig handling. Vi har lest om forvirrede personer som har stjlet barn helt uten tanke for foreldrenes savn og sorg, men i dette tilfellet kan det se ut som om "normale" mennesker med evne til omsorg har skaffet seg et barn ved stjele et fra andre.

Om det er Steven Damman som n har meldt seg, er usikkert. Men skulle DNA-prvene vise at han er den han tror han er, og kidnapperne lever, vil psykiatere og psykologer mtte tre inn og forske finne ut hva som fr mennesker til utfre en s grusom gjerning mot andre mennesker.

Det vil kunne gi oss kt viten om menneskesinnet- ikke minst om evnen til kople ut all empati og til rasjonalisere gjerninger som for "normale" mennesker framstr som avskyelige og utilgivelige.

For mens Stevens egentlige foreldre og familie har levd med sin sorg og sitt savn i alle disse rene, har de som har utgitt for vre hans foreldre, levd sammen med gutten vel vitende om at forholdet bygger p et bedrag, og p at de egentlige foreldrene har ftt delagt sine liv som flge av deres eget overgrep.

Hvordan lever man med dette? Gjennom et langt liv?

Hvis det virkelig er Steven Damman, faller en brikke p plass ogs for meg, for jeg var dypt fortrnet over den himmelropende urettferdige kritikken og mistenkeliggjringen som den unge moren ble utsatt for etter at barna hennes forsvant da hun et yeblikk var inne for kjpe brd.

Men om det er Steven Damman som er kommet til rette, vet vi alts ikke. Det skal bli spennende se. I mellomtiden kan vi passende tenke p en del andre forsvinningsnummer der foreldrene er kommet i skelyset, og er forfulgt av myndighetene og rettsvesenet - og mediene! - i tillegg til at de m bre sorgen over ha et barn for lite.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: En syk, gammel tulling

Holocaust er en lgn, mener den 88 r gamle amerikaneren James von Brunn.

I gr gikk han inn i Holocaustsenteret i Washington og skjt en av vaktene.

N risikerer von Brunn ddsstraff, forteller nettsiden dagbladet.no som karakteriserervon Brunnsom nynazist.

Det er gi ham dimensjoner som han penbart ikke har.

Trolig dreier det seg om en sinnsforvirret mann med antisemittiske holdninger i tillegg til andre vrangforestillinger.

Mannen er penbart ikke tilregnelig, og burde vrt satt under psykiatrisk overvking og behandling allerede da han i 1981 forskte kidnappe ansatte i den amerikanske sentralbanken som en reaksjon p det han mente var for hy rente.

For oss vanlige, normale er drapet p museumsvakta en avskyelig handling.

For ubefestede sjeler med nazisympatier og hang til glorifisering av det monstrse, betraktesgjerningsmannen trolig p grunnlag av medieomtalen som en helt og et forbilde.

Ved kalle von Brunn nynazist og koble snikmordet p en sakesls person sammen med brune holdninger og kalle det nynazisme, bidrar n verdenspressen til gjre drapsmannen til en nynazistisk helt som ikke bare prater, men lar handling flge ord og idealer.
Det er derfor grunn til fastsl at det ikke er det aller minste heltemodig over denne udden.

Von Brunn er rett og slett en syk, gammel tulling.

Ensinnsyk stakkar som de riktige, tyske nazistene trolig ville sendt til en snn utryddelsesleir som von Brunn ikke tror p eksistensen av.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Snipp, snapp, snute

Drilloeffekten skulle bringe oss til fotball-VM.

Det endte med knall og fall. Vi snublet i starten og krabbet i ml.

Snipp, snapp snute. Norge er ute. Ingen regnemester kan endre p det.

Drillo kan ikke bebreides. Han gjorde s godt han kunne.

Men NFF burde snudd seg og sett framover i stedet for bakover.

Det norske spillet er hjelpelst ineffektivt. Det m det gjres noe med.

Norske spillere har for drlig teknikk. Det m det gjres noe med.

Taktikk har vi nok av. Men man kan ikke lage omlett uten egg. Uansett hvor dyktig kokk man er.

N venter vi at NFF vkner og tar affre.

La Drillo hvile p sine velfortjente laurbr, og skaff en dyktig fotballpersonlighet som kan ta grep for bygge opp et landslag fra bunnen. Helst en utlending med nye ideer og evne til tenke unorsk.

Det vil kreve utradisjonell tilnrming, nrt planmessig samarbeid med klubb-Norge, individuell trening for utvalgte kandidater, samlinger og oppflging- m.a.o. penger.

Sett i gang frst som sist. Det er ingen veg utenom.

Hvis vi da ikke vil bli vrende p det nivet hvor vi befinner oss n.


Kay Olav Winther d.e.

Har ikke Kolberg fritid?

Er det arbeidsgiveren som betaler valgkamparbeidet, hvis en ansatt driver valgkamp p fritiden?

Selvflgelig ikke dersom arbeidstakeren utfrer det arbeidet han eller hun er lnnet for. Ansatte disponerer sin fritid som de vil. Snn har detvrt, og snn br det vre. Men det er det ikke alle som har forsttt.

VG for eksempel. Skjnt trolig har de forsttt det, men later likevel som om de har kommet over noe muffens. For nr arbeidstakeren heter Martin Kolberg og driver valgkamp i hjemfylket, og arbeidsgiveren er Aps stortingsgruppe, har de spikere til en hel suppe.

Og Ida Marie Holen som er kandidat p FrPs liste i Buskerud, og Kolbergs argeste konkurrent og stortingsplassen, hiver seg p den karusellen VG har lpt i gang. Ivrig, oppgldd og ukritisk presterer hun en buklanding som det er lite stil over.

At hun "reagerer" p at Kolberg "fr betaling fra stortinget under valgkampen", viser hvor lett hun gr p limpinnen og hvor f motforestillinger og egne meninger hun har nr mediene tar kontakt. Det br velgerne i Buskerud merke seg. Hun sluker hun agnet - og skket gr ned p kjpet.

Martin Kolberg kan selvflgelig med den beste samvittighet bruke sin fritid til drive valgkamp, selv om han blir lnnet av Arbeiderpartiets stortingsgruppe av midler som skal brukes til stortingsrelevante forml.Forutsetningen er at han ikke driver valgkamparbeid i sin lnnede arbeidstid. Eller for formulere det mer presist: Forutsetningen er at han gjr den jobben han mottar betaling for. Nr og hvordan er en sak mellom ham og hans arbeidsgiver.

Og stortinget. Som skal se til at det ikke forekommer misbruk. Her befinner Arbeiderpartiets stortingsgruppe i samme situasjon som alle de andre stortingsgruppene.

Dette er viktige forutsetninger og distinksjoner som VG burde opplyst om. Men da hadde lufta selvflgelig gtt ut av den ballongen avisa s iherdig hadde blst opp til sprekkepunktet. Og da hadde det jo ikke vrt noen sak. Sjekk aldri i hjel en god story, heter det. Det rdet har de visst tatt til seg i VG. Oppslag gr tydelig foran saklighet.

Og Ida Marie Holen som vil p stortinget og vre med styre land og rike, burde vist s mye selvstendighet og kritisk innstilling at hun hadde stilt de ndvendige,oppklarende sprsmlene, fr hun godtok problemstillingen. Det gjorde hun penbart ikke. Det sier nok om det kandidaturet.

Men hun er for s vidt i "godt" selskap. Ogs stortingspresidenten fant det opportunt bre kull til Martin Kolbergs mage uten ta bryderiet med nyansere saken.

Nr Jagland i kraft av vre stortingets fremste tillitsvalgte, sier at de pengene Kolberg lnnes av, ikke skal brukes til valgkamparbeid, fr han det til lyde som om Kolberg i strid med forutsetningene driver valgkamparbeid i Buskerud p full tid og ikke gjr rett og skjel for de pengene stortingsgruppa betaler ham.

Slik er det ikke, sier fylkespartiet som er ansvarlige for valgkampen. Kolberg bruker sin fritid.

Det burde Jagland brakt p det rene og ftt med i sin uttalelse. I stedet for framst som statsmann og talsmann for rene linjer, er han med sin uttalelse kommet i skade for legge stein til byrden.Det virker med respekt melde en smule anelseslst.

Er det noen som vet, hva norske medier kan f seg til skrive, s er det Jagland. Han burde derfor enten understreket at han ikke kjente til de nrmere omstendighetene rundt Kolbergs forhold, eller gjort det helt klart at han snakket prinsipielt og ikke hadde noen grunn til tro at Kolberg har gjort noe klanderverdig.Enkelte ganger m man veie sine ord p gullvekt. Ikke minst nr man er stortingspresident, og gjerne vil vre hevet over politikken.

Mediene- og Arbeiderpartietspolitiske motstandere- er nemlig ikke hevet over politikken. Noe jeg formoderat Jagland har lagt merke til.

Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Spar oss forsmedelsen!

Jeg har skrevet det fr, og gjentar det her: Norge har ikke noe i fotball-VM gjre.
Skulle vi mot all formodning ogfornuft komme dit, blir det rett hjem med halen mellom beina.
Spar oss for forsmedelsen.
Nederland er klare for VM.
La oss hpe at det ikke gr ut over behovet for vinne over Norge i onsdagens kamp.
Skjnt faren for at Norge skal g av banen med ytterligere tre poeng er ikke stor - uansett. Selv om Nederland puster ut etter ha sikret seg billett til Sr-Afrika, er laget bde ett og to hakk bedre enn Norge.
Selv om de lot Island slippe med 1-2.
Fotballforbundet har tillit til og tro p Drillo.
Da burde de bruke ham til noe fornuftig.
Nemlig til starte oppbyggingen og den tekniske, taktiske og mentale opptreningen av framtidens norske landslag.
Til Sr-Afrika kommer vi ikke.
Og skulle vi ved hjelp av flaks og tilfeldigheter komme dit likevel, vil det trolig bety nye ressurser brukt p holde liv i et landslag som tiden har lpt fra.
Kom i gang med tenke framover s fort som over hodet mulig!
Men det vil koste.
Bde penger og tid.

Kay Olav Winther d.e.

Haakon Lie

I gr ble Haakon Lie minnet i Samfunnssalen i Oslo Arbeidersamfunn. Uten prest og kirkelig medvirkning. Det partiet han tjente i hele sitt lange voksne liv stod for arrangementet og partiets symboler preget hytideligheten. Det var snn han ville ha det.

Partiet tok i takknemlighet og rbdighet farvel med en av sine hvdinger. Det var en avskjed Haakon Lie hadde gjort seg fortjent til. Han hadde nedlagt en stor innsats for Arbeiderpartiet, og gjennom det for Norge. Det skal ikke stikkes under en stol.

Haakon Lie ble 103 r gammel. En slik anselig alder virker i seg selv forsonende. Dertil kommer at mange av dem som han var uenig med og nedkjempet uten nde, er falt fra under vegs. Igjen str de som har lest seg til kunnskap om hans epoke og latt hans egen versjon av historien ve avgjrende innflytelse p hva de mener vite.

Etter krigen mente mange- ogs en del Arbeiderpartifolk - at den alliansefrie nytralitetspolitikken som partiet hadde frt, samt troen p det brukne gevr og den derav flgende mangelen p opprustning, hadde brakt oss opp i de vanskelighetene som den tyske okkupasjonen medfrte. De nsket ingen gjentakelse og kjempet for at Norge skulle orientere seg mot Storbritannia og USA og bli medlem av NATO.

Haakon Lie var bare en av flere pdrivere i dette arbeidet. Men trolig den mest uforsonlige. Partimedlemmer som gav uttrykk for skepsis eller erklrte seg som motstandere av hans linje, ble ndelst bekjempet. Selv sterke, mektige personer i arbeiderbevegelsens toppledelse, unnlot si sin mening, nr de visste at Haakon Lie var uenig. Belastningen ved falle i unde var for stor.

Vi lyser gjerne fred over de dde. Det passer ikke for Haakon Lie. Han var ingen fredelig mann. Han var intellektuelt vken, hadde sterke meninger og sterk vilje, og han kunne vre herskesyk og til tider krakilsk. Haakon Lie hadde sterke drag av fanatisme i sin personlighet. Det kom til uttrykk ved flere korsveger i historien. Bare spr kommunistene. Og SF-erne og dem som tilhrte kretsen omkring bladet Orientering. For ikke snakke om dem som hadde et mer nyansert syn p forholdet mellom Israel og palestinerne enn Haakon Lie hadde. Og mange, mange flere. Ja, tenk p hva Einar Gerhardsen sa om vanskelighetene ved vre uenig med Haakon Lie.

En artikkel i arbeiderpressen gir inntrykk av at Haakon Lies problem var at hans lederstil brakte ham i konflikt med nye generasjoner. Det er bare delvis riktig. Reaksjonene p Haakon Lies lederstil var noe langt mer enn et generasjonsproblem. Hva motsetningene bestod i, og hva som utlste dem br framkomme med tydelighet i den kritiske, vitenskaplige litteraturen om Haakon Lie og hans samtid, som er p trappene. Mer panegyrikk har vi ikke behov for.

Haakon Lie bidro fra sitt utgangspunkt p partikontoret til skape det Arbeiderpartiet som bygde etterkrigstidas Norge. Dessuten var han en innsiktsfull og etter hvert erfaren valggeneral som bidro til gi det norske sosialdemokratiet seier i valg etter valg og dermed armslag og styringsmonn. Det skal han ha takk og re for.Men gi ham hele ren for utviklingen av Det norske Arbeiderparti til et "statsbrende" parti er overdrive. Den jobben har det vrt mange om. Bde fr og etter krigen. Og hevde at "velferdsstaten, slik vi kjenner den i dag, er en del av hans verk", er en meningsls overdrivelse.

Lie var ikke den som gjennom praktisk politisk innsats bidro mest til utviklingen av det norske velferdssamfunnet. Han satt aldri p stortinget eller i regjeringen. Han mente selv at han ikke passet til det. Det hadde han etter alle solemerker rett i. Han var ingen korsanger, men passet best som solist ? eller dirigent. Eller impresario.

Noen statsmann var han ikke- verken i navnet eller gavnet. Men en drivende partisekretr. Og en dyktig forfatter av meget leseverdige memoarbker. Men noen nytral iakttaker var han heller ikke - selvflgelig. Bkene er fulle av fakta, men er ogs personlige, subjektivevitnesbyrd om hendelser som forfatteren var en del av. Lies bker m leses med kritisk sans. Det har de til felles med bkene til den andre Arbeiderpartihvdingen, Einar Gerhardsen, som Haakon Lie etter mange rs vennskap maktet utvikle et uforsonlig uvennskap med.

Gerhardsen rakte ut en forsonende hnd.Den ble aldri tatt i mot. Det forteller sitt om Haakon Lies viljesterke sinn oguforsonlige personlighet.

Haakon Lies stemme er brakt til taushet. Vi hrer ikke mer fra ham. Men historien om ham er p langt nr skrevet ferdig.

Kay Olav Winther d.e.

Politisk plsebu?

SVs problem er ikke museumsvokterne, men individualistene. Alle dem som er gtt inn i partiet for fremme sin hjertesak - eller saker. De som ikke kan g i spann, men sliter og river i partiet for f det til g i deres retning.

Ekstra galt blir det nr disse personene blir valgt til representere partiet p Stortinget- eller i kommunestyrer og fylkesting.

SV er p mange mter et venstresidens FrP. Eller kanskje er det riktigere si: Det FrP som Carl I. Hagen ekskluderte seg bort fra. FrP fr det ble et parti.

SV sitter i dag i regjering. Ikke alene, slik at de kan f alt presis som de vil ha det, men i en koalisjonsregjering. Partiet m derfor manvrere seg fram til lsninger sammen med samarbeidspartnerne.

komme i posisjon ld nok forlokkende for en del partislitere etter mange rs rkenvandring, men mange SV'ere s nokmed ulyst p en situasjon hvor partiet og partiets organer og medlemmer mtte ta ansvar og g i flokk sammen med andre - i samme retning til samme tid. For enkelte var det tydelig en mer krevende velse enn g i tog under paroler, faner og flagg.

For selv etter at partiet kom i posisjon, prvde noen av de individualistene og frigjengerne som fant mest ubehag i vre spent for samme vogn som samarbeidspartnerne, fre en slags opposisjonspolitikk ved siden av regjeringspolitikken. De var uenige med den regjeringen deres parti var en integrert og ulselig del av, og betinget seg en slags reservasjonsrett nr de ikke fant seg til rette med de kompromissene partiene i en samlingsregjering m inng og stille seg helhjertet bak hvis den ikke skal bli en famlingsregjering uten tillit og uten politisk gjennomslagskraft.

Etter hvert er partiet blitt flinkere. Og enten er opposisjonistene temmet, eller ogs har de innsett at partiet bare kan ha ett ansikt. bre en Janusmaske er ikke noe tillitvekkende pfunn i politikken. S frifantene ser ut til ha lrt at alle hestene i et trespann m g samme vegen og ta tak sammen for at vogna skal bevege seg framover. Mot det felles mlet.

Men lrdommen stikker ikke like dypt hos alle. I hvert fall er ubehaget tydeligere hos noen enn hos andre. Eller behovet for markere selvstendighet. Uavhengighet. Og integritet. Som de selv sikkert foretrekker kalle det.

Man aner fra tid til annen jamring fra de lidende. Stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo, er av dem som tidvis har ynket seg i full offentlighet. N skal han forlate Stortinget, og tar ikke lenger taktiske hensyn. N kaller han en spade for en spade- ellerStortinget for en politisk plsebu.

Selv om bildet ikke er srlig velvalgt, forstr man meningen. Ballo som har representert SV p Stortinget i tre perioder, synes at Stortinget er satt p sidelinjen. Styringen av landet foregr i regjeringskontorene. "Hos oss har flertallsregjeringen per definisjon rett nr sakene kommer til Stortinget. Det m representantene finne seg i," klager han, og mener at dette er en fare for demokratiet.

Det kan lyde besnrende for uinnvidde, men er selvsagt ikke riktig. "Hnsvaldsk parlamentarisme" forutsetter selvflgelig at regjeringen skaffer seg politisk ryggdekning fr saker legges fram. Det er ikke udemokratisk, men fordelen ved flertallsregjeringer. At man slipper "Stortingsregjereri".

Nr Ballo tenker seg grundig om, har han sikkert hrt om maktens tredeling. Stortinget er den lovgivende myndighet. Etter tre perioder p tinget, br man ha ervervet seg innsikt i hva det innebrer. Men det hadde selvflgelig vrt mye "morsommere" vre "overregjering" og kunne tvinge regjeringen til endre holdning i enkeltsaker.


Men det er opposisjonspolitikk. Ballo trives kan hende best som opponent, men n tilhrer han stortingsflertallet. M.a.o. regjeringens parlamentariske grunnlag. Derfor har han under trepartiregjeringen mttet tyle sine opposisjonelle lyster. Hardt for ham, men bra for Norge.

SV er falmet i lpet av den tiden Ballo har vrt stortingsrepresentant, mener han. Kanskje det. Slik er det befinne seg i sola. Det kan fargene ta skade av- hvis de ikke er ekte. Men det meste utvikler seg best i solskinn og varme. Hvis det da ikke dreier seg om skyggeplanter. De liker seg best i sval skygge og dunkel belysning. Der kan de vokse og bli frodige med masse bladverk. Men blomster utvikler slike planter bare i unntakstilfelle.

S hvem vet, kanskje vil SV i det lange lp ha godt av en periode i sollyset - selv om rdfargen falmer aldri s lite grann.Og Stortinget er vi ikke bekymret for. Det kan uten problemer drive sin lovgivende gjerning som det hittil har gjort. Ogs nr Ballo ikke lenger er p plassog passer "plsebua".

Kay Olav Winther d.e.