Michael Jackson

Michael Jackson var aldri min favoritt.

 

Jeg kan se at han, da han var på toppen av sin karriere, var en betydelig entertainer, men kunstner vil jeg ikke kalle ham. Jeg er spent på hvor mye av det han har laget som vil tåle tidens tann og bli stående.

 

Moon walking er imponerende og morsomt en stund - så blir det maner. Slik er det med en del musikk også. Den er som døgnfluer og har sin tilmålte tid. Plutselig er det over.

 

Det er vel ingen tvil om at Jackson-barna var talentfulle. Men de ble drevet hardt - kanskje er det riktig å si utnyttet  - av ambisiøse foreldre som ikke hadde noe i mot å tjene en slant med barna som inntektskilde.

 

Michael fikk enorm oppmerksomhet i deler av livet. Var han lykkelig? Tja, det spørs hva lykke er. En stund følte han sikkert at han lyktes. Men overtrumfet det følelsen av å ha gått på en smell senere i livet? Eller rakt i en vegg?

 

Her skal det ikke spekuleres i hvilke seksuelle og følelsesmessige tilbøyeligheter Michael kan ha hatt. Så lenge de befant seg innenfor lovens grenser, var - og er - de en privatsak. Lovovertredelse ble vel aldri bevist? Eller?

 

Mye av det Michael Jackson gjorde og sa, tydet på at han aldri rakk å bli "voksen". Han framstod som en person som hadde stoppet opp i utviklingen og var en liten, forsvarsløs og sårbar gutt bak den tilgjort "profesjonelle" fasaden. En gutt som bl.a. manglet et viktig personlighetstrekk, nemlig evnen til å føle og ta ansvar, og til å sette hensynet til andre foran hensynet til seg selv.

 

Kilder som mener å være velorienterte, opplyser at Jackson skyldte milliarder ved sin død. Han hadde et pengeforbruk som var abnormt. Det avspeiler både hans selvbilde og hans mangel på ansvarsfølelse. M.a.o. hans evne til å være - og opptre som - en voksen person.

 

Jeg innrømmer at jeg hadde stor medynk med Michael Jackson. Ikke så jeg på ham som en guddom. Og ikke som en taper. For meg var han en skakkjørt liten gutt i en voksen persons kropp. En kropp han tok radikale grep for å forandre til det ugjenkjennelige. Prøvde han å flykte fra seg selv. Her er stoff for psykologer.


Hvor mye Michael fortsatt eide i Neverland da han døde, er usikkert. Hvor mye rettighetene til hans egen musikk er verd, er enda mer usikkert - både på kort og lang sikt. Kanskje ligger de sikreste verdiene i de rettighetene til andres musikk m.v. som han kjøpte opp. Forhåpentlig går det opp i opp med gjelda, men kreditorene går trolig spennende tider i møte. For ikke å snakke om hans etterlatte.

 

I hvilken grad Michael Jackson selv hjalp til med å sette sluttstrek for livet, skal vi heller ikke spekulere i her. Det er også hans egen sak, når alt kommer til alt. Men det vil bli spekulert. I etermediene, i blader, i bøker og mann og kvinne i mellom.

 

I saker som denne vil det alltid finnes noen som mener å vite For eksempel som mener å vite at Michael Jackson egentlig ikke er død. Men at han ikke orket mer, at han ikke orket tanken på de berammede konsertene i England som skulle bringe økonomien på fote, og at han derfor er gått under jorda. At han lever inkognito et sted, trøtt på offentlighet og fri for det økonomiske marerittet som gjeldsbyrden representerte.

 

Tull og tøv?

 

Selvfølgelig. Men når har tull og tøv hindret sladrepressen, useriøse boksmørere, ryktesmeder og galninger i å la fantasien løpe?

 

Og skulle det vanke en og annen skilling i lommeboka som resultat av spekulasjonene, blir ingen mindre spekulative av den grunn. Spekulantene vil spekulere, og sensasjonshungrige lesere vil gjøre sitt for å holde ruljansen i gang.

 

Eventyret om Michael Jackson har derfor ikke tatt slutt. Trolig er det så vidt begynt. For man trenger ingen levende Michael for å holde pengemaskinen i gang. Det klarer media godt på egen hånd. De skaper den Michael Jackson som er mest lukrativ for dem.

 

Den ekte Michael Jackson - hvis man i det hele tatt kan bruke dette ordet om ham - ble bare 50 år gammel. Han er død. Kanskje var han i en del av livet klodens mest kjente person. Han rakk å glede mange og bli et slags abnormisert idol for et par generasjoner unge verden over. Slik sett kan man si at han ikke levde forgjeves.

 

Men nå begynner hans liv etter døden. Ikke i religiøs, men i kapitalistisk mening. Dette livet er det profitørene som har styringen på. Det vil trolig bli et liv vel så fullt av begivenheter som det opprinnelig.

 

Å si - Vil i fred, Michael! - ville derfor være den rene, blasfemi - eller i alle fall ironi. Vent deg ingen fred, Michael. Det er nå pengemaskineriet begynner å rulle for alvor, men det får du dessverre ingen glede av.

 

La oss håpe at barna dine får det!


 Kay Olav Winther d.e.
 

Ynkelig "politisk journalistikk"

Såkalte karakterer til regjering og statsråder banaliserer politikken.

 

Karakterer til statsrådene har nemlig samme avgjørende mangel som karakterer i skolen. De forteller ikke noe om vurderingskriteriene. De er tomme symboler. Kaudervelsk både for dem som blir evaluert og for dem som skal bli informert.

 

Karakterer til statsråder og regjeringer forteller derfor ikke om noe annet enn karaktergiverens subjektive vurdering. Om karaktersetteren har innsikt i det han eller hun evaluerer, sier karakterene f. eks. ikke noe om. De er m.a.o. slag i løse lufta.

 

De som liker karakterer fastsatt på et fordekt, subjektivt grunnlag, er mediene. Fortrinnsvis de "tabloide". Slike "karakterer" gir dem mulighet til å fantasere og boltre seg uten hemmende kontakt med virkeligheten. F. eks. kan ingen kontrollere om de lar trynefaktoren telle. Eller om de tar utgangspunkt i egne fordommer. Eller egen uvitenhet.

 

Og opposisjonen - selvfølgelig. Den er interessert - hvis karakterene er dårlige nok. Den kommenterer gjerne lav måloppnåelse. Selv om den innerst inne vet at hele greia er "fake".

 

Samt lesere og "tittere" med sans for det enkelt tenkte og enda enklere framstilte. De synes karakterer forteller dem noe. Spesielt hvis vurderingen bekrefter deres egne syns- og standpunkter. Da vokser de i egne øyne, alle de som tror de blir informert og klokere av overfladisk prat og av "fakta" som ikke har den minste kontakt med virkeligheten, men avspeiler redaksjonens og journalistens sans for det fantasifulle. Eller det "kreative" som de kanskje selv vil foretrekke å kalle det. Hvis de da ikke tar munnen full og omtaler leserfrieriene som politisk journalistikk

 

Nå har NTB sammenholdt karakternivået til dagens Stoltenbergregjering og gårsdagens Bondevikregjering kan VG fortelle. Konklusjonen er at den rødgrønne regjeringen gjør en brukbar jobb. Velgerne gir bedre karakterer til dagens statsråder enn det Kjell Magne Bondeviks regjering fikk for fire år siden.

 

Gjennomsnittskarakteren for Bondevik-regjeringen var 2,9. Dagens regjering får en karakter på 3,5 i snitt. Bondevik-regjeringen fikk ingen karakterer over 3,5. Men den rødgrønne regjeringen kan skryte av sju statsråder med bedre karakterer, skriver Aftenposten - fortsatt i følge VG. Tallene skal være utarbeidet av Respons, som har innhentet karakterer fra 1.001 personer.

Hva forteller så dette?

 

Omtrent ingen ting! Bortsett fra at de 1000 personene som er spurt, på subjektivt og trolig høyst varierende grunnlag, er relativt godt fornøyd med regjeringen, og at Jonas Gahr Støre som vanlig, er den som scorer best. Det forteller at han er rated som nummer én av 1000 personer som trolig ikke har peiling på hva en utenriksminister skal gjøre eller hvordan Jonas gjør jobben, men som har merket seg medienes velvillige innstilling til utenriksministeren, og ellers vet med seg selv at Jonas ser ut il å være en likandes kar. Mye penger har han visst også. Han er derfor neppe AP-mann av brødnid. Det må være ekte idealisme.

 

Det de trolig ikke vet er at en statsråds arbeid er som et isfjell. Én tidel synes. Ni tideler befinner seg under vann. Der befinner de viktige avgjørelsene seg. Usynlige. Alt det en overfladisk iakttaker aldri ser. Og som en tabloidjournalist ikke evaluerer - fordi det ikke synes for det offentlige øye. Nederlagene. Seirene.

 

På bunnen av dagens evaluering befinner nærings- og handelsminister Sylvia Brustad seg. Hun og fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys er de eneste som scorer under 3 poeng.

 

Det var forutsigbart.

 

1001 personer er invitert til å vurdere deres innsats. M.a.o. til å vurdere noe de ikke har den aller ringeste forutsetning for å bedømme. Helt avhengig av hva de har lest og hørt seg til i aviser og etermedia, svarer de det de er programmert til å svare. Og nedvurderer det de er hjernevasket til å synes lite om.

 

Slik oppstår en uheldig rundgang. Mediene legger grunnlaget for en meningsdannelse som de senere bruker som utgangspunkt for en vurdering av landets regjering, en leserbasert vurdering som i sin tur forsterker og "bekrefter" det inntrykket mediene allerede har.

 

Dette kalles politisk journalistikk. Men det er det ikke. Det er underholdningsjournalistikk av enkleste merke.

 

Aviser, etermedier og meningsmålingsinstitutter som ønsker å bli tatt alvorlig ville holdt seg for gode til å servere slike lettbente underholdningsskriverier som seriøs politisk journalistikk.

 

Men så var det det med opplag og fortjeneste da. Folk gjør mye rart for penger.


Kay Olav Winther d.e.
 

Norge mobbes igjen

Så er Norgeshateren og mobberen Manfred Gerstenfeld i gang igjen.

Den israelske "professoren" har lagt Norge for hat og benytter en hver anledning til å svekke Norges omdømme i det Israelske samfunnet.


ITFer en sammenslutning av land som samarbeider om å fremme kunnskap om folkemordet på europeiske jøder under andre verdenskrig. Norge har for tiden formannskapet, og utenriksminister Jonas Gahr Støre skal mandag lede ITFs plenumsmøte.

- Norge skulle aldri ha blitt valgt til å lede ITF, sier Gerstenfeldt som flere ganger tidligere har fremmet grove , men grunnløse, anklager mot Norge om  antisemittisme. Men noen er alltid villig til å tro på hva som helst, så man kan ikke ta for gitt at overdrivelsene og løgnene faller på steingrunn.

- Den skandaløse statsstøttede hyllesten av Hamsun er kun toppen av isfjellet, sier Gerstenfeld som har satt seg som mål å gjøre Norge og nordmenn så suspekte som mulig i israelernes og verdens øyne. Og han får hjelp av andre som ikke evner å se virkeligheten og sannheten bak baktalelsene.

Lederen for den israelske avdelingen av Simon Wiesenthal Center, Ephraim Zuroff, mener f.eks. at markeringen av Hamsunjubileet skader ITFs arbeid med å fremme kunnskap om holocaust.


Som nyhetsbyråene ANB-NTB fslår fast i en melding om saken, er Gerstenfeldt er m.a.o. ikke alene om kritikken. 

Selvfølgelig ikke. Både Gerstenfeldt og flere andre tilhører en "lobby" som har sin fulle hyre med å undergrave Norges tillit og autoritet. Jo, større forståelse Norge får for palestinernes sak, desto flere og hardere - og mer fantasifulle - vil angrepene og beskyldningene bli.

Så lenge vårt syn på konfliktene i Midt-Østen hadde karakter av servil beundring for erobringen av ørkenen og kritikkløs aksept av Israels rett til å forsvare seg uten hensyn til hva de utsatte palestinerne for,  hadde Norge, norske politikere og norske lobbyister en høy stjerne hos de israelske lederne og i det israelske folket, men straks vi inntok en mer kritisk og balansert holdning, fikk pipa en annen lyd.

Og vår rolle som fredsmekler gav oss heller ikke fra begynnelsen av noen høy stjerne i alle deler av det Israelske samfunnet. Mordet på en av Israels egne statsmenn som engasjerte seg i fredsprosessen, var ingen tilfeldighet eller udåd utført av en "galning". Også det var et forsøk på å stanse fredsprosessen.

Alt tyder på at den vedvarende mobbingen som Norge har vært utsatt for av Manfred Gerstenfeldt og andre de senere årene, har hatt som mål å frata oss enhver troverdighet og ved det svekke vår mulighet til å spille en rolle som fredsmekler i strid med israelske aktivistgruppers interesser.

Enkelte norske medier er livredde for å bli kalt antisemittiske. De formidler herr Gerstenfeldts og andre kritikk uten motforestillinger. Også når disse er overdrevet ut over alle rimelige proporsjoner - eller rett og slett er fabrikkerte og lagt i munnen på nordmenn som ikke finnes. Enten de kalles Weizz eller Antonsen.

Svertingen av Norge i Israel er en progandakrig hvor Norge stiller med et avgjort handikapp. Vi tror for godt om folk, og regner ikke med at de vi betrakter som våre venner kan lyve med åpne øyne og uskyldig ansikt for å mobbe oss på plass i folden slik at vi blir lydige redskaper som gjør det andre ønsker at vi skal gjøre.

Men slik er det dessverre. Om ikke lenge vil Gerstenfeldt og kornsorter være på banen igjen med ny kritikk. Ikke fordi vi har gjort oss fortjent til det. Men fordi de har sin egen agenda, hvor nedrakkingen tjener et strategisk formål.

Bare vent og se.

Kay Olav Winther d.e.


Mye skrik og lite ull

Det stunder mot valg - og stortingsferie. Det gjelder derfor å få utnyttet de små sjansene man har, selv om foranledningen er aldri tynn. Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet fremmer derfor mistillitsforslag mot næringsminister Sylvia Brustad for hennes håndtering av Akersaken.


Nå viste vel utviklingen av saken at rabalderet var "much ado about nothing". Kritikerne gikk Shakespeare en høy gang.


Det som gjorde størst inntrykk var at Røkke prøvde seg som underholdningsartist. Det avslørte at han er bedre som forretningsmann enn som imitator. Det kom ikke som noen overraskelse.


Resten var plankekjøring. Statsråden følte seg lurt, mens Aker og Røkke fikk næringslivets attest for at det slett ikke var noe galt i å parkere mindre lønnsomme bedrifter i holdingselskaper hvor man kunne dele tapene på flere.


Og det tror jeg så gjerne. At næringslivet ikke ser noe galt i. Spesielt ikke når man kan få fellesskapet til å være med på å ta risikoen.


Statsråden mente altså at det offentlige var taklet unødig hardt mot vantet, og at motparten burde vært dømt til utvisning - kanskje matchstraff, og at det målet som ble scoret som følge av overgrepet, burde vært annullert.


Det fikk hun ikke dommerteamets tilslutning til. Reglene er fulgt. Litt juling må man tåle, mente dommerne og pressen.


Og dermed burde saken vært over.


Men nei. I år er det valg. Og de såkalte borgerlige partiene - bortsett fra FrP, da - ligger så dårlig an at de ikke kan gi fra seg en sjanse som denne. For når avstemningen om tillit foretas, vil mediene sin vane tro, hekte seg på å gjøre maksimalt ut av saken. Og mange velgere vil gå på limpinnen, og tro at det er Brustad  - og Arbeiderpartiet, og regjeringen - som har gjort noe galt, og at statsråden derfor ikke fortjener vår tillit.  


Så nå ser Høyre en sjanse til å tre fram fra furtekroken. Per-Kristian Foss kan demonstrere at han er en mer initiativrik politiker enn sin partileder. Lars Sponheim kan buldre og sjonglere med store ord og karakteristikker som at Akersaken er den største skandalen i hele fireårsperioden, mens Dagfinn Høybråten kan mobilisere moralsk forargelse og slutte seg til kritikken som plasserer ham på den "rette" siden av den politiske skillelinjen.


Og da har opposisjonen oppnådd det den ønsker. Ikke slik at den har rettet til en politisk og konstitusjonell feil, men den har plassert seg i rampelyset og forledet en del naive velgere til å tro at de borgerlige ville vært mer kritiske over for storkapitalen og ville ha sørget for å ivareta statens, dvs. fellesskapets interesser på en bedre måte enn de rød-grønne har gjort.


Hva som alt i alt har vært - og er - til beste for norsk økonomi, det norske arbeidslivet og norske arbeidsplasser og folks ve og vel, er det få som spør om. Og hvem tar seg bryet med å undersøke hvordan de enkelte partiene prinsipielt og i praksis stiller seg til norske kapitalister og norsk næringsliv. Det blir for innviklet. Også for journalistene. Kanskje med unntak for en og annen graver i Dagens Næringsliv og Finansavisen.


Statsministeren vil ikke kaste statsråden til ulvene. Ære være ham for det. Brustad har derfor flertallet i ryggen. Hvis ingen arbeidsulykke inntreffer, har vi samme regjering i morgen.


Men i mellomtiden har opposisjonen hatt en stakket stund i rampelyset. Det er alt de kan regne med. Både i denne saken og som resultat av valget.


De kan bli enige om å ramle med stolene og tromme på blikktallerkenene, men lengre kommer de ikke. Til det er de for uenige. Det eneste de er i stand til å stå sammen om, er å kritisere andre.


Og det er ikke grunnlag godt nok til å styre landet!


Kay Olav Winther d.e.

Å stjele andres barn

Jeg husker godt at Dammanbarna ble borte. Jeg var 18 år den gangen og ennå ikke far selv, men med fantasi og empati nok til å kunne forestille meg den bunnløse fortvilelsen som må ha rammet deres mor da hun kom ut av butikken og ikke kunne finne barna sine.

Lille Pamela kom riktignok til rette etter hvert, men toårige Steven var og ble borte. Best husker jeg min forargelse over den kritikken og fordømmelsen moren ble utsatt for.  Når hun hadde gjort noe så ansvarsløst som å sette igjen barna utenfor forretningen uten tilsyn, måtte hun være en dårlig mor, mente tankeløse kommentatorer.  Var hele historien oppspinn som skulle skjule hva som egentlig hadde skjedd?


Jeg var en ung mann med samvittighet og engasjement og reagerte sterkt på det jeg oppfattet som hjerterå forfølgelse av den ulykkelige moren som var blitt utsatt for et forferdelig overgrep, men som etter hvert stod igjen i mediene som den egentlig skyldige. Som den som var å bebreide.

 

At Pamela kom til rette må både ha lindret og forsterket sorgen. Forsterket fordi foreldrene  må ha spurt seg selv om de lette lenge og grundig nok etter Steven. Ville de også ha funnet ham hvis de hadde lett mer og mer grundig? Ble han liggende der ute og omkomme fordi de gav opp for tidlig?

 

Nå vet vi ikke om det er Steven Damman som har kommet til rette.  DNA-prøver er tatt for å bringe identiteten på det rene, forteller mediene.

 

Jeg tolker farens reaksjon som om han ikke ønsker å ha for store forhåpninger - av frykt for å bli skuffet igjen. Men innerst inne må han være sprekkeferdig av forventning.

Hvis det skulle vise seg å være Steven Damman, skulle det være mulig å bringe kidnapperens identitet på det rene, men kanskje for sent til å stille de egentlig skyldige til rette for den ugjerningen de utførte for mer enn 50 år siden.

 

Den sorgen Stevens foreldre og nærmeste har levd i alle disse årene; fortvilelsen, våkenettene, alle bebreidelsene og selvbebreidelsene, stigmatiseringen og all den uttalte og stilltiende fordømmelsen, kan ingen straff av den skyldige gjøre opp for.

Ekteparet Damman fikk ødelagt sine liv. Hvordan gjør man opp for det?

 

Å stjele en annens barn, er en avskyelig handling. Vi har lest om forvirrede personer som har stjålet barn helt uten tanke for foreldrenes savn og sorg, men i dette tilfellet kan det se ut som om "normale" mennesker med evne til omsorg har skaffet seg et barn ved å stjele et fra andre.

 

Om det er Steven Damman som nå har meldt seg, er usikkert. Men skulle DNA-prøvene vise at han er den han tror han er, og kidnapperne lever, vil psykiatere og psykologer måtte tre inn og forsøke å finne ut hva som får mennesker til å utføre en så grusom gjerning mot andre mennesker.

 

Det vil kunne gi oss økt viten om menneskesinnet - ikke minst om evnen til å kople ut all empati og til å rasjonalisere gjerninger som for "normale" mennesker framstår som avskyelige og utilgivelige.

 

For mens Stevens egentlige foreldre og familie har levd med sin sorg og sitt savn i alle disse årene, har de som har utgitt for å være hans foreldre, levd sammen med gutten vel vitende om at forholdet bygger på et bedrag, og på at de egentlige foreldrene har fått ødelagt sine liv som følge av deres eget overgrep.

 

Hvordan lever man med dette? Gjennom et langt liv?

 

Hvis det virkelig er Steven Damman, faller en brikke på plass også for meg, for jeg var dypt fortørnet over den himmelropende urettferdige kritikken og mistenkeliggjøringen som den unge moren ble utsatt for etter at barna hennes forsvant da hun et øyeblikk var inne for å kjøpe brød.

 

Men om det er Steven Damman som er kommet til rette, vet vi altså ikke. Det skal bli spennende å se. I mellomtiden kan vi passende tenke på en del andre forsvinningsnummer der foreldrene er kommet i søkelyset, og er forfulgt av myndighetene og rettsvesenet  - og mediene! - i tillegg til at de må bære sorgen over å ha et barn for lite.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: En syk, gammel tulling

Holocaust er en løgn, mener den 88 år gamle amerikaneren James von Brunn.

I går gikk han inn i Holocaustsenteret i Washington og skjøt en av vaktene.

Nå risikerer von Brunn dødsstraff, forteller nettsiden dagbladet.no som karakteriserer von Brunn som nynazist.

Det er å gi ham dimensjoner som han åpenbart ikke har.

Trolig dreier det seg om en sinnsforvirret mann med antisemittiske holdninger i tillegg til andre vrangforestillinger.

Mannen er åpenbart ikke tilregnelig, og burde vært satt under psykiatrisk overvåking og behandling allerede da han i 1981 forsøkte å kidnappe ansatte i den amerikanske sentralbanken som en reaksjon på det han mente var for høy rente.

For oss vanlige, normale er drapet på museumsvakta en avskyelig handling.

For ubefestede sjeler med nazisympatier og hang til glorifisering av det monstrøse, betraktes gjerningsmannen trolig på grunnlag av medieomtalen som en helt og et forbilde.

Ved å kalle von Brunn nynazist og koble snikmordet på en sakesløs person sammen med brune holdninger og kalle det nynazisme, bidrar nå verdenspressen til å gjøre drapsmannen til en nynazistisk helt som ikke bare prater, men lar handling følge ord og idealer.
Det er derfor grunn til å fastslå at det ikke er det aller minste heltemodig over denne udåden.

Von Brunn er rett og slett en syk, gammel tulling.

En sinnsyk stakkar som de riktige, tyske nazistene trolig ville sendt til en sånn utryddelsesleir som von Brunn ikke tror på eksistensen av.


Kay Olav Winther d.e.

Kort sagt: Snipp, snapp, snute

Drilloeffekten skulle bringe oss til fotball-VM.

Det endte med knall og fall. Vi snublet i starten og krabbet i mål.

Snipp, snapp snute. Norge er ute. Ingen regnemester kan endre på det.

Drillo kan ikke bebreides. Han gjorde så godt han kunne.

Men NFF burde snudd seg og sett framover i stedet for bakover.

Det norske spillet er hjelpeløst ineffektivt. Det må det gjøres noe med.

Norske spillere har for dårlig teknikk. Det må det gjøres noe med.

Taktikk har vi nok av. Men man kan ikke lage omlett uten egg. Uansett hvor dyktig kokk man er.

Nå venter vi at NFF våkner og tar affære.

La Drillo hvile på sine velfortjente laurbær, og skaff en dyktig fotballpersonlighet som kan ta grep for å bygge opp et landslag fra bunnen. Helst en utlending med nye ideer og evne til å tenke unorsk.

Det vil kreve utradisjonell tilnærming, nært planmessig samarbeid med klubb-Norge, individuell trening for utvalgte kandidater, samlinger og oppfølging - m.a.o. penger.

Sett i gang først som sist. Det er ingen veg utenom.

Hvis vi da ikke vil bli værende på det nivået hvor vi befinner oss nå.


Kay Olav Winther d.e. 

Har ikke Kolberg fritid?

Er det arbeidsgiveren som betaler valgkamparbeidet, hvis en ansatt driver valgkamp på fritiden? 

Selvfølgelig ikke dersom arbeidstakeren utfører det arbeidet han eller hun er lønnet for. Ansatte disponerer sin fritid som de vil. Sånn har det vært, og sånn bør det være. Men det er det ikke alle som har forstått. 

VG for eksempel. Skjønt trolig har de forstått det, men later likevel som om de har kommet over noe muffens. For når arbeidstakeren heter Martin Kolberg og driver valgkamp i hjemfylket, og arbeidsgiveren er Aps stortingsgruppe, har de spikere til en hel suppe. 

Og Ida Marie Holen som er kandidat på FrPs liste i Buskerud, og Kolbergs argeste konkurrent og stortingsplassen, hiver seg på den karusellen VG har løpt i gang. Ivrig, oppglødd og ukritisk presterer hun en buklanding som det er lite stil over. 

At hun "reagerer" på at Kolberg "får betaling fra stortinget under valgkampen", viser hvor lett hun går på limpinnen og hvor få motforestillinger og egne meninger hun har når mediene tar kontakt. Det bør velgerne i Buskerud merke seg. Hun sluker hun agnet - og søkket går ned på kjøpet. 

Martin Kolberg kan selvfølgelig med den beste samvittighet bruke sin fritid til å drive valgkamp, selv om han blir lønnet av Arbeiderpartiets stortingsgruppe av midler som skal brukes til stortingsrelevante formål. Forutsetningen er at han ikke driver valgkamparbeid i sin lønnede arbeidstid. Eller for å formulere det mer presist: Forutsetningen er at han gjør den jobben han mottar betaling for. Når og hvordan er en sak mellom ham og hans arbeidsgiver.  

Og stortinget. Som skal se til at det ikke forekommer misbruk. Her befinner Arbeiderpartiets stortingsgruppe i samme situasjon som alle de andre stortingsgruppene. 

Dette er  viktige forutsetninger og distinksjoner som VG burde opplyst om. Men da hadde lufta selvfølgelig gått ut av den ballongen avisa så iherdig hadde blåst opp til sprekkepunktet. Og da hadde det jo ikke vært noen sak. Sjekk aldri i hjel en god story, heter det. Det rådet har de visst tatt til seg i VG. Oppslag går tydelig foran saklighet. 

Og Ida Marie Holen som vil på stortinget og være med å styre land og rike, burde vist så mye selvstendighet og kritisk innstilling at hun hadde stilt de nødvendige, oppklarende spørsmålene, før hun godtok problemstillingen. Det gjorde hun åpenbart ikke. Det sier nok om det kandidaturet. 

Men hun er for så vidt i "godt" selskap. Også stortingspresidenten fant det opportunt å bære kull til Martin Kolbergs mage uten å ta bryderiet med å nyansere saken. 

Når Jagland i kraft av å være stortingets fremste tillitsvalgte, sier at de pengene Kolberg lønnes av, ikke skal brukes til valgkamparbeid, får han det til å lyde som om Kolberg i strid med forutsetningene driver valgkamparbeid i Buskerud på full tid og ikke gjør rett og skjel for de pengene stortingsgruppa betaler ham. 

Slik er det ikke, sier fylkespartiet som er ansvarlige for valgkampen. Kolberg bruker sin fritid. 

Det burde Jagland brakt på det rene og fått med i sin uttalelse. I stedet for å framstå som statsmann og talsmann for rene linjer, er han med sin uttalelse kommet i skade for å legge stein til byrden. Det virker med respekt å melde en smule anelsesløst.

Er det noen som vet, hva norske medier kan få seg til å skrive, så er det Jagland. Han burde derfor enten understreket at han ikke kjente til de nærmere omstendighetene rundt Kolbergs forhold, eller gjort det helt klart at han snakket prinsipielt og ikke hadde noen grunn til å tro at Kolberg har gjort noe klanderverdig. Enkelte ganger må man veie sine ord på gullvekt. Ikke minst når man er stortingspresident, og gjerne vil være hevet over politikken.

Mediene - og Arbeiderpartiets politiske motstandere - er nemlig ikke hevet over politikken. Noe jeg formoder at Jagland har lagt merke til.

Kay Olav Winther d.e. 

Kort sagt: Spar oss forsmedelsen!

Jeg har skrevet det før, og gjentar det her: Norge har ikke noe i fotball-VM å gjøre.
Skulle vi mot all formodning og fornuft komme dit, blir det rett hjem med halen mellom beina.
Spar oss for forsmedelsen.
Nederland er klare for VM.
La oss håpe at det ikke går ut over behovet for å vinne over Norge i onsdagens kamp.
Skjønt faren for at Norge skal gå av banen med ytterligere tre poeng er ikke stor - uansett. Selv om Nederland puster ut etter å ha sikret seg billett til Sør-Afrika, er laget både ett og to hakk bedre enn Norge.
Selv om de lot Island slippe med 1-2.
Fotballforbundet har tillit til og tro på Drillo.
Da burde de bruke ham til noe fornuftig.
Nemlig til å starte oppbyggingen og den tekniske, taktiske og mentale opptreningen av framtidens norske landslag.
Til Sør-Afrika kommer vi ikke.
Og skulle vi ved hjelp av flaks og tilfeldigheter komme dit likevel, vil det trolig bety nye ressurser brukt på å holde liv i et landslag som tiden har løpt fra.
Kom i gang med å tenke framover så fort som over hodet mulig!
Men det vil koste.
Både penger og tid.

Kay Olav Winther d.e.

Haakon Lie

I går ble Haakon Lie minnet i Samfunnssalen i Oslo Arbeidersamfunn. Uten prest og kirkelig medvirkning. Det partiet han tjente i hele sitt lange voksne liv stod for arrangementet og partiets symboler preget høytideligheten. Det var sånn han ville ha det. 

Partiet tok i takknemlighet og ærbødighet farvel med en av sine høvdinger. Det var en avskjed Haakon Lie hadde gjort seg fortjent til. Han hadde nedlagt en stor innsats for Arbeiderpartiet, og gjennom det for Norge. Det skal ikke stikkes under en stol. 

Haakon Lie ble 103 år gammel. En slik anselig alder virker i seg selv forsonende. Dertil kommer at mange av dem som han var uenig med og nedkjempet uten nåde, er falt fra under vegs. Igjen står de som har lest seg til kunnskap om hans epoke og latt hans egen versjon av historien øve avgjørende innflytelse på hva de mener å vite. 

Etter krigen mente mange - også en del Arbeiderpartifolk - at den alliansefrie nøytralitetspolitikken som partiet hadde ført, samt troen på det brukne gevær og den derav følgende mangelen på opprustning, hadde brakt oss opp i de vanskelighetene som den tyske okkupasjonen medførte. De ønsket ingen gjentakelse og kjempet for at Norge skulle orientere seg mot Storbritannia og USA og bli medlem av NATO.  

Haakon Lie var bare en av flere pådrivere i dette arbeidet. Men trolig den mest uforsonlige. Partimedlemmer som gav uttrykk for skepsis eller erklærte seg som motstandere av hans linje, ble nådeløst bekjempet. Selv sterke, mektige personer i arbeiderbevegelsens toppledelse, unnlot å si sin mening, når de visste at Haakon Lie var uenig. Belastningen ved å falle i unåde var for stor. 

Vi lyser gjerne fred over de døde. Det passer ikke for Haakon Lie. Han var ingen fredelig mann. Han var intellektuelt våken, hadde sterke meninger og sterk vilje, og han kunne være herskesyk og til tider krakilsk. Haakon Lie hadde sterke drag av fanatisme i sin personlighet. Det kom til uttrykk ved flere korsveger i historien.  Bare spør kommunistene. Og SF-erne og dem som tilhørte kretsen omkring bladet Orientering. For ikke å snakke om dem som hadde et mer nyansert syn på forholdet mellom Israel og palestinerne enn Haakon Lie hadde. Og mange, mange flere. Ja, tenk på hva Einar Gerhardsen sa om vanskelighetene ved å være uenig med Haakon Lie. 

En artikkel i arbeiderpressen gir inntrykk av at Haakon Lies problem var at hans lederstil brakte ham i konflikt med nye generasjoner. Det er bare delvis riktig. Reaksjonene på Haakon Lies lederstil var noe langt mer enn et generasjonsproblem. Hva motsetningene bestod i, og hva som utløste dem bør framkomme med tydelighet i den kritiske, vitenskaplige litteraturen om Haakon Lie og hans samtid, som er på trappene. Mer panegyrikk har vi ikke behov for.

Haakon Lie bidro fra sitt utgangspunkt på partikontoret til å skape det Arbeiderpartiet som bygde etterkrigstidas Norge. Dessuten var han en innsiktsfull og etter hvert erfaren valggeneral som bidro til å gi det norske sosialdemokratiet seier i valg etter valg og dermed armslag og styringsmonn. Det skal han ha takk og ære for. Men å gi ham hele æren for utviklingen av Det norske Arbeiderparti til et "statsbærende" parti er å overdrive. Den jobben har det vært mange om. Både før og etter krigen. Og å hevde at "velferdsstaten, slik vi kjenner den i dag, er en del av hans verk", er en meningsløs overdrivelse. 

Lie var ikke den som gjennom praktisk politisk innsats bidro mest til utviklingen av det norske velferdssamfunnet. Han satt aldri på stortinget eller i regjeringen. Han mente selv at han ikke passet til det. Det hadde han etter alle solemerker rett i. Han var ingen korsanger, men passet best som solist ? eller dirigent. Eller impresario. 

Noen statsmann var han ikke - verken i navnet eller gavnet. Men en drivende partisekretær. Og en dyktig forfatter av meget leseverdige memoarbøker. Men noen nøytral iakttaker var han heller ikke - selvfølgelig. Bøkene er fulle av fakta, men er også personlige, subjektive vitnesbyrd om hendelser som forfatteren var en del av. Lies bøker må leses med kritisk sans. Det har de til felles med bøkene til den andre Arbeiderpartihøvdingen, Einar Gerhardsen, som Haakon Lie etter mange års vennskap maktet å utvikle et uforsonlig uvennskap med.

Gerhardsen rakte ut en forsonende hånd. Den ble aldri tatt i mot. Det forteller sitt om Haakon Lies  viljesterke sinn og uforsonlige personlighet.

Haakon Lies stemme er brakt til taushet. Vi hører ikke mer fra ham. Men historien om ham er på langt nær skrevet ferdig.

Kay Olav Winther d.e.

Politisk pølsebu?

SVs problem er ikke museumsvokterne, men individualistene. Alle dem som er gått inn i partiet for å fremme sin hjertesak - eller saker. De som ikke kan gå i spann, men sliter og river i partiet for å få det til å gå i deres retning.

 

Ekstra galt blir det når disse personene blir valgt til å representere partiet på Stortinget - eller i kommunestyrer og fylkesting.

 

SV er på mange måter et venstresidens FrP. Eller kanskje er det riktigere å si: Det FrP som Carl I. Hagen ekskluderte seg bort fra. FrP før det ble et parti.

 

SV sitter i dag i regjering. Ikke alene, slik at de kan få alt presis som de vil ha det, men i en koalisjonsregjering. Partiet må derfor manøvrere seg fram til løsninger sammen med samarbeidspartnerne.

 

Å komme i posisjon lød nok forlokkende for en del partislitere etter mange års ørkenvandring, men mange SV'ere så nok med ulyst på en situasjon hvor partiet og partiets organer og medlemmer måtte ta ansvar og gå i flokk sammen med andre - i samme retning til samme tid. For enkelte var det tydelig en mer krevende øvelse enn å gå i tog under paroler, faner og flagg.

 

For selv etter at partiet kom i posisjon, prøvde noen av de individualistene og frigjengerne som fant mest ubehag i å være spent for samme vogn som samarbeidspartnerne, å føre en slags opposisjonspolitikk ved siden av regjeringspolitikken. De var uenige med den regjeringen deres parti var en integrert og uløselig del av, og betinget seg en slags reservasjonsrett når de ikke fant seg til rette med de kompromissene partiene i en samlingsregjering må inngå og stille seg helhjertet bak hvis den ikke skal bli en famlingsregjering uten tillit og uten politisk gjennomslagskraft.

 

Etter hvert er partiet blitt flinkere. Og enten er opposisjonistene temmet, eller også har de innsett at partiet bare kan ha ett ansikt. Å bære en Janusmaske er ikke noe tillitvekkende påfunn i politikken. Så frifantene ser ut til å ha lært at alle hestene i et trespann må gå samme vegen og ta tak sammen for at vogna skal bevege seg framover. Mot det felles målet.

 

Men lærdommen stikker ikke like dypt hos alle. I hvert fall er ubehaget tydeligere hos noen enn hos andre. Eller behovet for å markere selvstendighet. Uavhengighet. Og integritet. Som de selv sikkert foretrekker å kalle det.

 

Man aner fra tid til annen jamring fra de lidende. Stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo, er av dem som tidvis har ynket seg i full offentlighet. Nå skal han forlate Stortinget, og tar ikke lenger taktiske hensyn. Nå kaller han en spade for en spade - eller Stortinget for «en politisk pølsebu».

Selv om bildet ikke er særlig velvalgt, forstår man meningen. Ballo som har representert SV på Stortinget i tre perioder, synes at Stortinget er satt på sidelinjen. Styringen av landet foregår i regjeringskontorene. "Hos oss har flertallsregjeringen per definisjon rett når sakene kommer til Stortinget. Det må representantene finne seg i," klager han, og mener at dette er en fare for demokratiet. 

Det kan lyde besnærende for uinnvidde, men er selvsagt ikke riktig. "Hønsvaldsk parlamentarisme" forutsetter selvfølgelig at regjeringen skaffer seg politisk ryggdekning før saker legges fram. Det er ikke udemokratisk, men fordelen ved flertallsregjeringer. At man slipper "Stortingsregjereri".

Når Ballo tenker seg grundig om, har han sikkert hørt om maktens tredeling. Stortinget er den lovgivende myndighet. Etter tre perioder på tinget, bør man ha ervervet seg innsikt i hva det innebærer. Men det hadde selvfølgelig vært mye "morsommere" å være "overregjering" og kunne tvinge regjeringen til å endre holdning i enkeltsaker. 


Men det er opposisjonspolitikk. Ballo trives kan hende best som opponent, men nå tilhører han stortingsflertallet. M.a.o. regjeringens parlamentariske grunnlag. Derfor har han under trepartiregjeringen måttet tøyle sine opposisjonelle lyster. Hardt for ham, men bra for Norge.

SV er falmet i løpet av den tiden Ballo har vært stortingsrepresentant, mener han. Kanskje det. Slik er det å befinne seg i sola. Det kan fargene ta skade av - hvis de ikke er ekte. Men det meste utvikler seg best i solskinn og varme. Hvis det da ikke dreier seg om skyggeplanter. De liker seg best i sval skygge og dunkel belysning.  Der kan de vokse og bli frodige med masse bladverk. Men blomster utvikler slike planter bare i unntakstilfelle.

 

Så hvem vet, kanskje vil SV i det lange løp ha godt av en periode i sollyset - selv om rødfargen falmer aldri så lite grann. Og Stortinget er vi ikke bekymret for. Det kan uten problemer drive sin lovgivende gjerning som det hittil har gjort. Også når Ballo ikke lenger er på plass og passer  "pølsebua".

Kay Olav Winther d.e.